Regjeringa legg fram meldinga om vern i kystsona, som
er utarbeidd på bakgrunn av vedtak i Stortinget etter debatt
om interpellasjonen om kystverneplanane for Nordland 5. mars 1998:
«Stortinget ber Regjeringen i løpet av 1998
om å legge frem en melding om kystverneplanene. Meldingen
må belyse de næringsmessige konsekvenser ved gjennomføringen
av planene, samt avklare om sjøarealer skal kunne inngå i
kystverneplanene. Meldingen skal behandles av Stortinget før
kystverneplanene stadfestes.»
Meldinga er meint å vere eit viktig
grunnlag for Regjeringa si behandling av framlegga til kystverneplanane
i Nordland og Troms, samt andre framtidige verneplanar som omfattar
sjøareal i kystsona, og departementet viser til at verneframlegg
som i vesentleg grad femner om sjøareal er stansa inntil
meldinga er behandla.
Regjeringa si målsetjing er å sikre
det biologiske naturgrunnlaget i tråd med nasjonale og
internasjonale tilrådingar m.a. gjennom vern av område
i medhald av naturvernlova. Samstundes skal det sikrast areal til hausting
av naturressursar og matproduksjon i sjø. Dette stiller
store krav til samordna avvegingar mellom brukar- og verneinteresser.
Meldinga legg hovudvekt på ansvarsområda
til fiskeri- og miljøvernstyresmaktene. Den omhandlar lovgrunnlaget
for å verne og ta vare på naturverdiar i kystsona
med særleg vekt på naturvernlova og forholdet mellom
denne og bruk av saltvassfiskelova og oppdrettslova. I tillegg vert
plan- og bygningslova, samt andre lover som regulerer arealbruk
i kystsona, omtala. Meldinga skisserer òg retningslinjer
for avveging mellom fiskerinærings- og verneinteresser
i forhold til ulike verneformål innafor dei ulike vernekategoriane
i naturvernlova, og meldinga vurderer verneplanprosessen og forvaltninga
av verneområda, samt overvaking og evaluering av område
verna i medhald av naturvernlova.
I meldinga er kystsona i sjø avgrensa
til det som ligg inn under naturvernlova sitt virkeområde,
dvs. ut til territorialgrensa. Meldinga omtaler òg problemstillingar
knytt til framtidige marine verneområde, sjølv
om desse kan strekkje seg utanfor territorialgrensa.
Meldinga fokuserer på areal som funksjonelt
heng nært saman med sjøen, og som er av interesse
for andre samfunnsinteresser, og meldinga legg vekt på fiskerinæringa
sitt behov for areal.
Naturvernlova sitt virkeområde omfattar
ikkje Svalbard med Bjørnøya og Jan Mayen, og vern
av land- og sjøareal i desse områda er derfor
ikkje omtala i meldinga.
Regjeringa viser til at det er aktuelt å verne
berre ein liten del av det totale arealet i kystsona i medhald av naturvernlova.
Innafor verneområde vil ulike sektorlover gjelde for aktivitetar
som ikkje er i strid med verneformålet.
Regjeringa understrekar at vern i medhald av
naturvernlova alltid skal ta utgangspunkt i formålet med vernet,
og at naturvernlova skal nyttast i eit avgrensa omfang på areal
med nasjonale verneverdiar. Dette gjeld både val av vernekategori
og utforming av forskrifter. Vernet skal ikkje vere strengare enn
det som er naudsynt for å sikre verneverdiane. Verneområdet
skal heller ikkje vere større i utstrekning enn det som
er naudsynt av omsyn til verneverdiane, og heile verneområdet
må oppfylle krava til den aktuelle vernekategorien i naturvernlova.
Regjeringa meiner det er naudsynt å utvikle ein meir samordna
praksis på landsbasis når det gjeld framlegg til
vern av sjøareal. Miljøstyresmaktene og fiskeristyresmaktene
vil derfor i framtida samarbeide nært i spørsmål
knytt til omfanget av vern av sjøareal.
Naturvernlova heimlar vern både på land
og i sjøområde, og vernekategoriane i naturvernlova
slik dei er utforma i dag gjeld også i sjø, men
dei er generelle og ikkje spesielt tilpassa dette formålet.
Regjeringa vil gå gjennom naturvernlova og sjå nærare
m.a. på kategoriane naturreservat og nasjonalpark og eventuelt
vurdere innføring av ein eigen kategori for vern i sjø.
Regjeringa meiner det er naudsynt å utvikle
ein meir samordna praksis på landsbasis når det
gjeld framlegg til vern av sjøareal i verneområde
der verneformålet er knytt til verneverdiar på land.
Miljø- og fiskeristyresmaktene vil derfor samarbeide nært
i spørsmål knytt til dette.
Departementet viser til at det er utarbeida
framlegg til kystverneplanar i Nordland og Troms, og som berre er
aktuelle i desse to fylka. Målet med kystverneplanane er å sikre
ein heilskapleg gjennomgang av verne- og næringsinteresser
i kystsona i desse to fylka. Ved sluttbehandlinga av kystverneplanen
for Nordland vil Regjeringa, tilsvarande som for andre verneframlegg, gjere
ei grundig vurdering av dei konsekvensane verneframlegga kan få for
eksisterande og eventuell framtidig næringsutnytting, slik
at det vert minst mogleg konflikt mellom vern og andre brukarinteresser.
I samband med framlegg til kystverneplan for Nordland, vil Regjeringa
vurdere å redusere storleiken på sjøareala som
har vore på høyring.
Regjeringa meiner at ein bør iverksetje
ei prøveordning i Nordland der forvaltningsstyresmakta
knyter til seg ei rådgjevande gruppe samansett av representantar frå dei
ulike fagstyresmaktene, i samband med behandling av dispensasjonssaker
i sjø.
Regjeringa meiner at ein skal utarbeide marine
verneplanar m.a. basert på den naturfaglege kartlegginga av
eigna område som ligg føre. Det vert nedsett eit
rådgjevande utval på linje med det sentrale Barskogutvalet
samansett av representantar frå forvaltninga og aktuelle
interesseorganisasjonar til dømes innan fiskeri-, havbruk
og miljøvern. Utvalet skal gi råd om kor mange
og kva for område som bør inngå i eit
framlegg til verneplan, og gi råd om avgrensing, verneform
og vernereglar for områda og sjå på konsekvensar
av vern og næringsverksemd.
Regjeringa meiner lokal og kommunal medverknad er
ein føresetnad for å få til ei god verneplanprosess ved
vern både på land og i sjø. Kommunar,
grunneigarar, interesse- og næringsorganisasjonar skal
komme inn i prosessen så tidleg som mogleg, og ved framlegg om
vern av sjøareal som ikkje er omfatta av grunneigarrettar,
skal dei aktuelle brukar- og næringsorganisasjonane trekkjast
inn. Det er ein føresetnad at fylkesmannen samarbeider
nært med andre aktuelle sektorstyresmakter, m.a. regionale
fiskeri- og havbrukstyresmakter. Faggruppa som er oppretta i samband
med tang- og tareforvaltninga, vil ha ei sentral rolle i samband
med verneframlegg som kan påverke slike interesser.
Regjeringa understrekar at dei nasjonale miljømåla ligg
fast og føreset at dei kommunane som får forvaltningsansvaret
for verneområde, syter for at aktuelle styresmakter og
interessegrupper i naudsynt grad vert trekt inn i arbeidet med forvaltninga.
Avhengig av type verneområde bør forvaltninga
av verneområda liggje anten i kommunane eller hos fylkesmannen,
som framleis bør ha forvaltningsstyresmakta for m.a. nasjonalparkar
og våtmarksområde med internasjonal verdi, såkalla
Ramsarområde.
Regjeringa vil vurdere behovet for å gjennomgå eksisterande
verneforskrifter med sikte på ei eventuell oppdatering,
f.eks. i enkelte område hvor det har skjedd vesentlege
endringar sidan vernevedtaket vart fatta. Dette er m.a. viktig for
at verneområda ikkje skal omfatte meir sjøareal
og ha strengare restriksjonar enn kva som er naudsynt.
Miljøvernstyresmaktene vil i samarbeid
med fiskeristyresmaktene vurdere om omfang av sjøareal
og restriksjonar i forhold til utøving av fiske og havbruk
i eksisterande verneområde er i samsvar med retningslinjene
i meldinga. Verneforskrifter som regulerer tang- og tarehausting
vil verte vurdert når forvaltningsplanen for tare ligg
føre.
Regjeringa meiner at det i kystsona er tilstrekkeleg sjøareal
både for utvikling av naudsynt næringsaktivitet
knytt til fiskeri, havbruk og tang- og tarehausting og til vern
av område i sjø og på land.
Det vert i meldinga peika på at både
vern og næringsutvikling vil vere ein del av ei langsiktig
utvikling i kystsona og at det derfor er viktig å ta vare
på areal som ikkje vert påverka av ulike aktivitetar
og inngrep. Det er òg viktig å sikre for ettertida
område som har særlege verdiar med tanke på representativitet
og som typeområde.
I dei fleste verneområda som omfattar
sjøareal, er utøving av fiske ikkje
i strid med verneformålet, og dei fleste verneforskriftene
vil derfor framleis verte utforma slik at omsynet til fiskeriaktivitetane
vert ivareteke.
Ved framlegg om nye verneområde vil
behovet for å regulere taretråling i
verneforskriftene verte vurdert på bakgrunn av forvaltningsplanen
for tare og verneformålet. Regulering av taretråling
i verneforskriftene kan likevel vere naudsynt dersom forvaltningsplanen
ikkje i tilstrekkeleg grad ivaretek verneverdiane. Ein bør
i størst mogleg grad samordne framlegga til verneområde
med dei trålfrie områda i forvaltningsplanen.
Regjeringa understrekar at både oppdrettsnæringa og verneinteressene
legg beslag på marginale areal totalt sett i kystsona,
og at nasjonale vernevedtak i liten grad har verka inn på utviklinga
av oppdrettsnæringa. Regjeringa meiner derfor at det i
kystsona er tilstrekkeleg sjøareal både for naudsynt
etablering av oppdrettsanlegg og gjennomføring av dei resterande
verneplanane. Før ein fattar vedtak om vern som omfattar
sjø, vil Regjeringa gjere ei grundig vurdering av storleiken på sjøareala
som skal vernast.
Dersom det i enkelte høve viser seg å verte
konkurranse om dei same areala, og det både for naturverninteressene
og for havbruksnæringa ikkje er mogleg å finne
alternative tilsvarande lokalitetar, må ein gjere ei grundig
vurdering av forholdet mellom verneformål og kva for type
oppdrett som er aktuelt. Dersom miljøverknadene av den
aktuelle oppdrettsverksemda i liten grad vil påverke verneformålet,
t.d. skjeloppdrett i eit landskapsvernområde, kan vern
og oppdrett kombinerast. Under føresetnad av at det ikkje
er i strid med verneformålet meiner Regjeringa at det i
framtida vil kunne vere mogleg å kombinere vern av eit
sjøareal og bruk av det same området til havbruksverksemd
i større grad enn ved tidlegare vernevedtak. Regjeringa meiner
at ein skal leggje føre-var-prinsippet til grunn når
ein vurderer om miljøstyresmakta kan gi løyve
til havbruk innafor eit verneområde.
Overføring av forvaltning av verneområde
til kommunane er eit ledd i oppfølginga av Agenda 21, og
vil vere ei frivillig ordning for kommunane.
Når det gjeld økonomiske konsekvensar
er vern i medhald av naturvernlova ikkje av eit slikt omfang at det
vil få vesentlege konsekvensar, og sluttføringa
av verneframlegg som omfattar sjøareal vil skje innafor dei
til eikvar tid gjeldande budsjettrammer. Vederlag for vernevedtak
vert dekkja over kap. 1427 post 32 i statsbudsjettet. Vederlag for
ein marin verneplan vil truleg verte minimale, og dersom det vert
fremja krav om erstatning, er staten ansvarleg for å bere
sakskostnadene sjølv om det ikkje vert utbetalt erstatning.
Slike saker vil òg verte dekka opp innafor dei til eikvar
tid gjeldande rammer på kap. 1427 post 32.
Utgifter til forvaltning av verneområde
skal verte dekkja innafor dei til eikvar tid gjeldande rammer på kap.
1426 og kap. 1427.
Kostnader knytt til betring av kunnskapsgrunnlaget vil
inngå i dei pågåande programma for kartlegging
og overvaking av biologisk mangfald og vil ikkje få økonomiske
konsekvensar utover dei til eikvar tid gjeldande budsjettrammer
til dette arbeidet.