5.1 Sammendrag

Usikkerheten knyttet til tallfesting av den økonomiske utviklingen i et femtiårsperspektiv er betydelig. Denne meldingen presenterer derfor både en referansebane og et sett med virkningsberegninger som beskriver mulige utviklingsforløp fram mot 2060. Ingen av banene påstås å representere et mest sannsynlig forløp, men referansebanen for framskrivingene framstår på flere områder som godt i tråd med tidligere observerte utviklingstrekk.

I tråd med tidligere erfaringer er det i referansebanen forutsatt at bedring av evnen til å utnytte tilgjengelige ressurser vil gi et bidrag til veksten i verdiskapningen på om lag 1,5 prosentpoeng i gjennomsnitt pr. år framover. Referansebanen bygger videre blant annet på at Norge fortsatt kan dra nytte av et omfattende internasjonalt varebytte og at oljeprisen på lang sikt blir 180 2004-kroner pr. fat. Endringer i befolkningssammensetningen bidrar til at andelen av befolkningen i tradisjonell yrkesaktiv alder reduseres fra 61 pst. i 2003 til 55 pst. i 2060, mens gjennomsnittlig arbeidstid og yrkesdeltaking for aldersgruppen 20-66 år sett under ett forutsettes nær uendret på dagens nivå.

Både referansebanen og alternativberegningene tar utgangspunkt i handlingsregelen for bruken av petroleumsinntekter, slik denne ble vedtatt av Stortinget våren 2001. I de fleste beregningene er det også lagt til grunn felles forutsetninger om hvordan utviklingen i de offentlige utgiftene bestemmes (videreføring av dagens folketrygdsystem og uendret dekningsgrad og ressursbruk pr. bruker for offentlig finansiert tjenesteproduksjon). Med utgangspunkt i disse forutsetningene angis et finansieringsbehov for offentlig forvaltning, som i beregningene rent teknisk er illustrert ved en tilpasning av det generelle skattenivået for husholdningene. Den anslåtte skatteøkningen er ment å illustrere størrelsen på utfordringene i finanspolitikken, og er i beregningene ikke forutsatt å få virkninger på arbeidstilbudet. Dersom finansieringsbehovet faktisk skulle dekkes på denne måten, vil trolig arbeidstilbudet og sysselsettingen bli påvirket i negativ retning.

Beregningene viser at produktivitetsveksten i stor grad bestemmer utviklingen i verdiskaping pr. innbygger. Betydningen av endringer i befolkningssammensetningen er belyst ved et ungdomsalternativ og et aldringsalternativ. Ungdomsalternativet skiller seg fra referansebanen ved at det er forutsatt høyere fruktbarhet og lavere levealder. Det motsatte gjelder for aldringsalternativet. Innenfor tidshorisonten for beregningene er det små forskjeller mellom de tre alternativene når det gjelder utviklingen i verdiskaping pr. innbygger. Det skyldes at en lavere andel eldre utenfor arbeidsstyrken i ungdomsalternativet i stor grad motsvares av en større andel barn og unge. For aldringsalternativet er det omvendt.

Dersom produktivitetsveksten i økonomien holder seg på et nivå i nærheten av det som er observert historisk, vil produksjon og forbruk pr. innbygger vokse betydelig i tiårene framover. Ved en videreføring av dagens ansvarsdeling mellom offentlig og privat sektor er det likevel forhold som trekker i retning av enda raskere vekst i utgiftene til offentlige tjenestetilbud og overføringer. Både aldringen av befolkningen og forventninger om økt standard på arbeidsintensive tjenester kan bidra til en slik utvikling. Framskrivingene indikerer at selv når det legges til grunn at dekningsgrad og ressursbruk pr. bruker av offentlige tjenester ikke skal øke framover, er det behov for ytterligere tiltak for å begrense utgiftene eller øke inntektene. Referansebanen viser et udekket finansieringsbehov for offentlig forvaltning økende til om lag 8 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2060. Utfordringene for offentlige finanser er også illustrert ved generasjonsregnskapsberegninger, som viser et samlet innstrammingsbehov på 75-105 mrd. kroner, dersom tilpasningene tas nå.

Størrelsen på det beregnede finansieringsbehovet er avhengig av forutsetninger om blant annet økonomisk vekst, rentenivå, befolkningsutvikling, yrkesdeltaking, arbeidstid og oljepris. Beregningene etterlater samlet sett liten tvil om at det er påkrevd med tiltak for å sikre den langsiktige balansen i offentlige finanser.

Størstedelen av det beregnede innstrammingsbehovet kan føres tilbake til de forventede endringene i befolkningens alderssammensetning. Dersom veksten i levealder skulle avta sammenliknet med utviklingen de siste tiårene, samtidig som fruktbarheten igjen øker, vil de statsfinansielle utfordringene reduseres. Utviklingen kan imidlertid like gjerne gå i motsatt retning.

Den norske petroleumsproduksjonen er nå på sitt høyeste, samtidig som oljeprisen er på et høyt nivå. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten vil etter hvert falle. For perioden fram til 2060 under ett, ligger forventet realavkastning av Petroleumsfondet som andel av fastlands-BNP i beregningene bare om lag 1 prosentpoeng over nivået på det strukturelle budsjettunderskuddet i 2004. Med en langsiktig, bærekraftig forvaltning av inntektene i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken, kan disse inntektene dermed bare gi et relativt beskjedent bidrag til økt varig finansiering av offentlige utgifter. 50 kroner høyere oljepris gjennom perioden 2010-2060 vil ifølge beregningene kunne redusere finansieringsbehovet med vel 1 prosentpoeng.

De siste tiårene har andelen av befolkningen som bor i byer og storbyer økt kraftig, mens befolkningen på landsbygda har blitt redusert. De langsiktige makro­økonomiske framskrivingene i denne meldingen er ikke egnet til en grundig analyse av regional utvikling framover, men peker isolert sett i retning av relativt små endringer i fylkesfordelingen av sysselsettingen gjennom de neste 10-15 årene. Regjeringen legger våren 2005 fram en egen stortingsmelding om regionalpolitikken, hvor det vil bli presentert brede analyser av den regionale utviklingen.

Perspektivmeldingen gir ikke en bred beskrivelse av miljøvirkningene av alternative utviklingsbaner for økonomien, men presenterer oppdaterte framskrivinger av en del viktige miljøskadelige utslipp til luft. Ifølge framskrivingene vil de samlede klimagassutslippene i Norge uten nye tiltak vokse med om lag 17 pst. fra 2002 til 2010. Dette gir utslipp som er 12 mill. tonn høyere enn utslippsforpliktelsen under Kyoto-protokollen. Beregninger indikerer at Norge kan spare betydelige kostnader ved å oppfylle deler av forpliktelsen gjennom å delta i det internasjonale kvotemarkedet. I tråd med regelverket under Kyotoprotokollen, la Sem-erklæringen opp til at en vesentlig del av de nødvendige utslippsreduksjonene vil komme gjennom nasjonale tiltak. Overholdelse av Norges NOx -forpliktelse i henhold til Gøteborg-protokollen vil ifølge framskrivingene kreve nye tiltak. For andre gasser som reguleres av denne avtalen vil effekten av allerede vedtatte tiltak og frivillige avtaler kunne være tilstrekkelig.

Nasjonalformuen består av finans- og realkapital, menneskelig kapital og natur- og miljøkapital. Verdien av nasjonalformuen er bestemt av den framtidige velferd de ulike formueskomponentene kan gi. Beregninger av enkelte komponenter i nasjonalformuen indikerer at naturressursene er mindre viktig for den framtidige økonomiske utviklingen i 2003 enn i 1970, mens betydningen av den menneskelige kapitalen har økt sterkt. Beregningene illustrerer at den menneskelige kapitalen har avgjørende betydning for framtidig velferd, mens petroleumsressursene relativt sett har liten betydning. Dette drøftes nærmere i kapittel 5 i meldingen.

5.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det er usikkerhet knyttet til de anslag som perspektivmeldingen er basert på. Referansebanen for framskrivingene framstår imidlertid godt i tråd med tidligere observerte utviklingstrekk. Disse medlemmer viser til at referansebanen viser et udekket finansieringsbehov for offentlig forvaltning økende til om lag 8 pst. av BNP for Fastlands-Norge i 2060 og at generasjonsregnskapsberegninger viser et samlet innstrammingsbehov på 75-105 mrd. kroner, dersom tilpasningene må tas nå.

Disse medlemmer deler vurderingen av at det samlet sett er liten tvil om at det er påkrevd med tiltak som sikrer den langsiktige balansen i offentlige finanser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet vil understreke det Regjeringen selv skriver:

"Det er samtidig lite som i dag kan sies med sikkerhet om utviklingen i det norske samfunnet og i norsk økonomi de neste 50 år."

Når Regjeringen likevel velger å presentere mulige forløp og særskilte utfordringer, vil disse medlemmer nok en gang etterlyse Regjeringens svar på disse, og viser til sine merknader ovenfor.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Regjeringen i perspektivmeldingen sier at politiske valg som treffes i nær framtid kan påvirke mulighetene til å møte økonomisk-politiske utfordringer lenger fram i tid. Disse medlemmer er enig i dette og vil peke på at Regjeringen ikke synes å ta inn over seg de utfordringer meldingen trekker opp for finansieringen av de voksende behovene innen helse, omsorg og pensjoner, når den lover nye titalls milliarder i skattelettelse i kommende stortingsperiode.

Disse medlemmer viser til at framskrivningene viser at det norske samfunn vil være langt rikere i 2060 enn i dag, regnet i disponibel realinntekt pr. innbygger. Det avgjørende vil være hvordan vi utnytter og fordeler denne rikdommen. Disse medlemmer mener det er viktig å utnytte den voksende velstanden til å skape et rettferdig samfunn hvor alle grupper og distrikter trekkes med i velstandsutviklingen. Da må vi bygge videre på en samfunnsmodell som sikrer en rettferdig fordeling og lik tilgang på viktige goder som utdanning, helse og omsorg.

Disse medlemmer vil understreke at dette forutsetter en politikk som bekjemper fattigdom og utstøting fra arbeidslivet av grupper som ikke kan yte full innsats.

Disse medlemmer viser til at omplasseringen av oljeformuen til en finansiell formue, vil gjøre det lettere å møte de framtidige finansieringsbehov i offentlig sektor. Men dette forutsetter at det føres en økonomisk politikk som ikke baserer seg på en varig høyere bruk av oljeinntekter enn handlingsregelen tilsier. Disse medlemmer vil peke på at ved inngangen til denne stortingsperioden var generasjonsregnskapet i balanse, mens det nå er svekket med 75-100 mrd. kroner. En viktig årsak til denne svekkelsen er økt bruk av oljeinntekter. I perioden 2002-2005 bruker Regjeringen mye mer enn det handlingsregelen tilsier, samtidig som de har valgt å gi store skattelettelser. Dette har bidratt til å svekke generasjonsregnskapet kraftig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringens forsiktige estimater tyder på at vi vil oppleve mer enn dobling av vårt nåværende velstandsnivå i løpet av de kommende tiår. Denne velstanden kan befolkningen velge å bruke på ulike måter. At alt skal brukes til økt privat forbruk er ikke sannsynlig, og etter disse medlemmers oppfatning, heller ikke fornuftig. Disse medlemmer understreker at beregningene viser det finnes et betydelig handlingsrom for politisk styring av samfunnet. Disse medlemmer understreker at velstand og velferd først og fremst avhenger av verdien av vår arbeidsinnsats. Dette utgjør 85 pst. av nasjonalformuen. En helhetlig satsing på utdanning fra barnehage til pensjonsalder er derfor den viktigste investeringen for framtida.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet viser til at det nødvendigvis vil hefte stor usikkerhet ved anslag på langsiktige forløp for norsk økonomi. Dagens teknologi, olje- og gassvirksomhet, oppdrettsnæringen, internasjonale handelsmønstre mv. var bortimot utenkelige for 50 år siden. Muligheten for "tilsvarende" og enda raskere endringer i tiårene fremover kan opplagt endre forutsetningene for verdiskaping og samfunnsutvikling dramatisk.

Disse medlemmer mener den økonomiske politikken først og fremst må legge forholdene til rette for sunne offentlige finanser og fortsatt produktivitetsvekst. Utsiktene til underfinansiering av velferdsstaten på sikt bør motvirkes ved at skattegrunnlaget ikke blir unødvendig svekket: Skattesystemet bør fortsatt være kjennetegnet av brede skattegrunnlag. Dette vil også bidra til at finanspolitikken kan fungere effektivt som automatisk stabilisator i forhold til konjunktursvingninger. På samme tid bør skattesystemet i større grad rettes inn mot å stimulere til høyt arbeidstilbud og bedre utnyttelse av den store arbeidskraftsreserven i Norge. Over tid vil dette være det beste bidraget til bærekraftige offentlige finanser.

Disse medlemmer viser til at næringsstrukturen i Norge og brorparten av norsk eksport fortsatt er naturressurs- og råvarebasert. Vannkraft, petroleum, marine produkter, tømmer og metaller mv. utgjør også i dag viktige basisnæringer. Den raske og omfattende indu­strielle utviklingen i Asia er i stor grad komplementær til den noe spesielle norske næringsstrukturen: Økt produksjon av ferdigvarer og tjenester i fremvoksende asiatiske økonomier fører til både fallende priser på slike varer og økt etterspørsel etter råvarer og innsatsfaktorer fra Norge. Samlet sett kan den nye globale arbeidsdelingen styrke Norges bytteforhold overfor utlandet. Senterpartiet mener dette øker nødvendig­heten av nasjonalt eierskap og strategisk kontroll over viktige og i stigende grad lønnsomme naturressurser. En langsiktig næringspolitikk bør ha nettopp dette som et overordnet siktemål.

En effektiv forvaltning og videreutvikling av denne næringsstrukturen vil også i fremtiden fordre et relativt desentralisert bosettingsmønster. Motsatt forutsetter en spredt bosetting utfordrende og varierte lokale arbeidsmarkeder. Disse medlemmer mener det offentlige også i fremtiden bør ha et ansvar for å legge forholdene til rette for en slik samfunnsutvikling. Ny teknologi, et mer fleksibelt arbeidsliv og ikke minst stadig flere fritidsboliger med høy standard bedrer muligheten for dette. Samtidig øker sjansene for en annen type desentralisering; et mer "nomadeaktig" samfunn der flere i større grad arbeider og lever flere steder. Og da ikke nødvendigvis bare innenlands. På sikt vil sterkere innslag av slike geografisk flytende arbeids- og bosettingsmønster stille andre krav til offentlige tjenestetilbud.

Disse medlemmer mener at dagens sterke sentralisering bidrar til et samfunn som er dyrere i drift. Mange flytter fra områder med god plass i skoler, barnehager og sykeheimer til pressområder der det kreves kostbare investeringer i slike tilbud samt i infrastruktur for å unngå for eksempel voksende trafikkproblemer. Arbeidsplassene flyttes fra områder med god tilgang på rimeligere og stabil arbeidskraft og låge husleier til områder med høgere driftskostnader. Økt flytteaktivitet fører til at boligverdier i utkantene reduseres mens bokostnadene i pressområdene øker raskt. Disse medlemmer mener det er god samfunnsøkonomi i å redusere sentraliseringen ved å stimulere til økt aktivitet i alle deler av landet. Dette kan skje på mange vis, for eksempel gjennom en målrettet distrikts- og næringspolitikk, økte investeringer i veibygging og annen infrastruktur, økonomiske vilkår for kommunesektoren som sikrer gode velferdstjenester i hele landet. Desentralisering av offentlige oppgaver, utflytting av statlige arbeidsplasser og bevisst lokalisering av nye offentlige arbeidsplasser må brukes mer aktivt enn i dag.

Disse medlemmer viser til at perspektivmeldingen stadfester humankapitalens rolle som den viktigste delen av Norges nasjonalformue. Forebygging av helseskader og sykdom, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og vedvarende satsing på utdanning og forsking fremstår som de mest naturlige formene for investering i denne kapitalen. En kreativ og kompetent arbeidsstyrke øker samtidig sannsynligheten for ny næringsutvikling og tilfredsstillende omstillingsevne i norsk næringsliv, noe som vil bli enda viktigere når omfanget av petroleumsvirksomheten etter hvert minsker.