Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

1. Sammendrag

Proposisjonen inneholder forslag til en ny lov om beskyttelse av varemerker (varemerkeloven), som skal erstatte lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker og lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker. Proposisjonen inneholder også forslag til enkelte andre endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern. Forslaget svarer til forslaget i Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) som ikke ble behandlet i forrige sesjon.

Forslaget til ny varemerkelov gjelder rettslig beskyttelse av tegn som angir den kommersielle opprinnelsen til varer eller tjenester. Vern for varemerke kan oppnås ved registrering etter søknad til Patentstyret, eller ved at varemerket tas i bruk og innarbeides. Beskyttelsen gir merkehaveren rett til å forby andre å bruke tegn som kan forveksles med varemerket i næringsvirksomhet.

Lovforslaget i proposisjonen vil innebære en generell teknisk revisjon og modernisering av varemerkelovgivningen. Departementet har søkt å oppnå lovteknisk samsvar med designloven på de punkter der dette har vært mulig. Videre innebærer lovforslaget en mer detaljert tilpasning av norske lovbestemmelser til EØS-avtalen. I tillegg foreslås enkelte mindre justeringer. Samlet vil disse endringene gjøre regelverket lettere tilgjengelig for brukerne. Endringene som foreslås, vil også medføre at norsk rett vil oppfylle alle kravene etter Singapore Treaty on the Law of Trademarks 27. mars 2006, slik at Norge kan tiltre denne traktaten. Lovforslaget vil imidlertid i hovedsak ikke medføre vesentlige materielle endringer sammenlignet med gjeldende rett.

Lovforslaget i proposisjonen vil ikke medføre nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser. I kapittel 2 i proposisjonen gis det en fremstilling av bakgrunnen for lovforslaget.

For at et varemerke skal kunne oppnå beskyttelse ved registrering, må en rekke registreringsvilkår være oppfylt. Enkelte vilkår for registrering etter varemerkeloven kalles absolutte registreringshindre og skal verne allmenne interesser. Et eksempel på et slikt registreringsvilkår er kravet om at varemerket som søkes registrert, ikke må være egnet til å villede. Disse registreringsvilkårenes absolutte karakter gjør at Patentstyret alltid må prøve søknaden mot disse. Varemerkeloven stiller imidlertid også opp en del registreringshindre i form av eldre private rettigheter. Disse vilkårene kalles relative registreringshindre fordi hinderet kan ryddes av veien ved at innehaveren av den eldre rettigheten samtykker til registrering. Omfanget av Patentstyrets prøving av søknader mot relative registreringshindre er ikke regulert i lov eller forskrift. Tradisjonelt har Patentstyret, i likhet med varemerkemyndighetene i de øvrige nordiske landene, av eget tiltak prøvd søknaden mot relative registreringshindre i form av eldre registrerte eller registreringssøkte varemerker.

I Varemerkeutredningen II ble det diskutert om Patentstyrets prøving av relative registreringshindre skal opprettholdes i sitt nåværende omfang, eller om det i større grad burde overlates til den enkelte rettighetshaver å håndheve sine rettigheter gjennom innsigelsesordningen. Det ble konkludert med at det for Norges del ikke var grunn til å endre den nåværende ordningen. Utrederne hadde innhentet synspunkter fra berørte institusjoner og organisasjoner og la vekt på at disse synes å oppfatte den nåværende ordningen som velfungerende.

Departementet har kommet til at dagens ordning med prøving av relative registreringshindre bør opprettholdes. Departementet har lagt vekt på at dagens ordning verdsettes av brukerne, noe synspunktene i høringen bekrefter.

Departementet går derfor inn for å lovfeste omfanget av Patentstyrets prøving av relative registreringshindre i tråd med dagens praksis.

Den gjeldende varemerkeloven inneholder ingen utrykkelige regler om konsumpsjon. Det har imidlertid blitt ansett som en iboende forutsetning i varemerkeretten at hvis en vare rettmessig selges under et beskyttet varemerke, får kjøperen rett til å bruke merket på tilsvarende måte når varen selges videre. Retten til videresalg har gjerne blitt bygget på at merkehaveren ved det første salget anses for å gi en stilltiende lisens til dette. I dag betegnes dette som at varemerkeretten konsumeres ved det første salget av produktet under varemerket.

Det har tradisjonelt blitt ansett som sikker norsk rett at det gjelder internasjonal eller global konsumpsjon for varemerker. Internasjonal konsumpsjon betyr at innehaveren av en norsk varemerkerett ikke kan protestere mot parallellimport til og videresalg i Norge av originale produkteksemplarer som har blitt brakt i omsetning av merkehaveren eller med dennes samtykke i Norge eller et hvilket som helst annet land.

Varemerkedirektivet slår fast at retten til et varemerke ikke skal gi merkehaveren rett til å forby bruken av det for varer som med dennes samtykke er brakt på markedet i EØS-området under merket. Bestemmelsen forbyr EØS-landene å praktisere nasjonal konsumpsjon og krever EØS-regional konsumpsjon som et minimum.

Departementet går inn for å lovfeste EØS-regional konsumpsjon. EFTA-domstolen har i 2008 lagt til grunn at varemerkedirektivet påbyr EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter, uten hensyn til den aktuelle varens opprinnelse. Etter EØS-avtalen er dermed Norge forpliktet til å ha EØS-regional konsumpsjon for varemerker.

EØS-regional konsumpsjon for varemerkerettigheter vil gi rettsenhet innenfor de immaterielle rettigheter. Både for patenter, opphavsrettigheter, designrett, kretsmønstre og planteforedlerrettigheter gjelder i dag EØS-regional konsumpsjon. Det vil gjerne være flere immaterielle rettigheter knyttet til én og samme vare, og det er derfor praktisk med samme konsumpsjonsregler for alle de forskjellige rettighetstypene.

Etter departementets syn vil mulige samfunnsøkonomiske fordeler ved internasjonal konsumpsjon overgås av de ulemper det vil medføre for norsk næringsliv å være underlagt et annet konsumpsjonsregime enn det som ellers gjelder i EØS-området.

Hvis noen ønsker å angripe gyldigheten av en varemerkeregistrering, eller få den slettet for eksempel på grunn av manglende bruk, må det reises søksmål for domstolene. Det finnes i dag få muligheter til å få registreringen opphevet på annen måte, med unntak av noen særlige tilfeller regulert i varemerkeloven. En registrering kan riktignok oppheves administrativt på grunnlag av en innsigelse, men denne muligheten står bare åpen i to måneder etter kunngjøringen av registreringen.

Departementet har kommet til at forslaget fra Varemerkeutredningen II om administrativ prøving av registrerte varemerker bør følges opp. Etter departementets syn er det behov for en ordning med administrativ prøving som et enkelt og billig alternativ til søksmål om ugyldighet eller sletting av registrerte varemerker. Departementet viser til at forslaget ble godt mottatt av høringsinstansene. Et raskt og billig alternativ vil være til fordel for små og mellomstore bedrifter, og vil særlig kunne bidra til å gi reglene om bruksplikt praktisk effekt. Det bør nevnes at også merkehaverne kan ha nytte av et system med administrativ prøving, fordi prøvingsadgangen kan benyttes til å få avklart en tvist om hvorvidt registreringen krenker en eldre rett.

Departementet mener at ikke alle saker vil være egnet for administrativ behandling, og går derfor inn for at Patentstyret skal ha en skjønnsmessig adgang til å avvise krav om administrativ overprøving. Der saken ikke anses egnet for behandling i Patentstyret, for eksempel fordi faktum er omtvistet, vil Patentstyrets første avdeling kunne avvise saken.

Departementet er enig med Varemerkeutredningen II i at parallelle saker for domstolene og Patentstyret bør unngås, og i at det ikke bør være noe søksmålsvilkår at man først har krevd administrativ overprøving. Departementet er imidlertid, i likhet med flere av høringsinstansene, skeptisk til en regel som vil gjøre det nødvendig å bringe saken gjennom Patentstyrets to instanser før det kan reises søksmål om samme forhold. Departementet går derfor inn for at en part skal ha rett til å trekke kravet om administrativ overprøving tilbake, eller til å unnlate å påklage en avgjørelse fra Patentstyrets første avdeling i overprøvingssaken, med den virkning at det i stedet kan reises søksmål. Søksmål om ugyldighet eller sletting skal bare være utelukket mens saken fortsatt pågår for Patentstyret. Andre søksmål om varemerket vil ikke være utelukket, selv om administrativ overprøving pågår.

Hvis et søksmål om ugyldighet eller sletting er reist før det fremsettes krav om administrativ overprøving av samme registrering, eller deretter reises av en annen part enn den som har krevd overprøving, går departementet inn for at overprøvingssaken må vike for søksmålet frem til sistnevnte er rettskraftig avgjort. Dette skal gjelde selv om søksmålet og kravet om overprøving er fremmet av forskjellige parter. Det foreslås imidlertid et unntak der kravet om overprøving er fremsatt av merkehaveren selv, ettersom spørsmålet om ugyldighet eller sletting i slike tilfelle gjerne vil være kurant.

Avgjørelser i Patentstyrets første avdeling som erklærer ugyldig eller sletter en varemerkeregistrering helt eller delvis, vil kunne påklages til Patentstyrets annen avdeling. Annen avdelings stadfestelse av slike avgjørelser vil kunne bringes inn for domstolene.

Avgjørelser i Patentstyrets annen avdeling som avviser eller avslår overprøvingskrav, vil ikke kunne bringes inn for domstolene. Det vil imidlertid til enhver tid kunne reises søksmål med påstand om ugyldighet eller sletting.

Et domenenavn er en brukervennlig adresse til et nettsted på Internett. Registrering av domenenavn under toppnivådomenet ".no" foretas av NORID etter domeneforskriften. Varemerkeloven inneholder ingen særlige regler om bruk av kjennetegn på Internett eller om registrering av domenenavn.

Departementet legger til grunn at de alminnelige reglene om beskyttelse av varemerker i lovforslaget vil få anvendelse uavhengig av om bruk av et kjennetegn skjer på Internett eller i andre fora. Departementet foreslår etter dette ikke særlige lovregler om bruk av kjennetegn på Internett, men går inn for å presisere i lovforslaget at retten i dom om varemerkeinngrep kan beslutte at et domenenavn skal slettes eller overføres til saksøkeren.

Ansvarsmerker anvendes for gull-, sølv eller platinavarer for å indikere hvem som har brakt varen på markedet.

I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å endre de daværende reglene om ansvarsmerker slik at registreringer av slike merker ikke lenger skulle være evigvarende, men måtte fornyes. Det ble også foreslått å gjøre unntak fra kravet om stempling av norsk ansvarsmerke på edelmetall overfor virksomheter innenfor EØS-området.

Departementet viser til at endringene foreslått i Varemerkeutredningen II ble gjennomført ved lov i 2005. Etter dette fremmer ikke departementet ytterligere lovforslag på disse punktene i proposisjonen her.

Foretaksnavn og andre forretningskjennetegn beskyttes etter regler i foretaksnavneloven. Personnavn beskyttes etter reglene navneloven, og kan også ha beskyttelse etter ulovfestede regler.

I Varemerkeutredningen II ble det lagt til grunn at det burde foretas en mer gjennomgående harmonisering av reglene om beskyttelse av varekjennetegn og forretningskjennetegn, men det ble ikke fremmet konkrete lovforslag om dette. Ettersom sekundære forretningskjennetegn ofte benyttes både som forretningskjennetegn og varemerker, ble det imidlertid foreslått noen endringer i reglene om sekundære forretningskjennetegn for å harmonisere disse med reglene om innarbeidede varemerker.

Etter høringen av Varemerkeutredningen II ble det foretatt en slik revisjon av lovgivningen om foretaksnavn i 2003 som høringsinstansene etterlyste. Det ble innført krav til særpreg for at foretaksnavn skal oppnå beskyttelse mot forvekselbare kjennetegn, tilsvarende kravet som stilles for varemerker. Etter de lovendringer som ble gjennomført i 2003 gjenstår det for departementet i proposisjonen her å følge opp de forslagene fra Varemerkeutredningen II som fortsatt utestår. Departementet går inn for å samordne reglene om overdragelse og pantsettelse av varemerker og sekundære forretningskjennetegn slik det ble foreslått i utredningen.

Søkere og registreringsinnehavere innen industrielt rettsvern som er bosatt i utlandet, må ha en fullmektig med bopel eller sete i Norge. Regler om dette er gitt i patentloven, varemerkeloven, planteforedlerrettsloven og designloven.

I Varemerkeutredningen II ble det foreslått å oppheve fullmektigplikten på varemerkeområdet, og erstatte den med en plikt til å ha en adresse i Norge som meldinger med rettsvirkning kunne sendes til. I høringsnotatet ble det imidlertid antatt at også et slikt krav om innenlandsk adresse kunne reise problemer i forhold til EØS-avtalen. Det ble lagt til grunn at det sentrale er at meldinger kan sendes til søkere og rettighetshavere slik at de får de forutsatte rettsvirkningene.

Departementet har kommet til at forslaget i høringsnotatet bør følges opp med enkelte justeringer. En opphevelse av reglene om fullmektigplikt kan ikke antas å ville få store praktiske konsekvenser, verken for private parter eller for Patentstyret, Plantesortnemnda og domstolene. Ettersom kravet til bruk av norsk språk i korrespondanse med Patentstyret og Plantesortnemnda fortsatt vil gjelde, vil nok de fleste utenlandske søkere og rettighetshavere i alminnelighet fortsatt ha behov for en norskspråklig fullmektig. Etter endringene om grensekontroll vil dessuten utenlandske rettighetshavere trolig se behov for en fullmektig i Norge som kan motta eventuelle varsler fra tollmyndighetene om tilbakeholdelse av varer som mistenkes å krenke immaterialrettigheter.

Flere høringsinstanser ga under høringsrunden uttrykk for at reglene om erstatningsutmålingen i varemerkeloven burde endres for å styrke rettighetshavernes erstatningsrettslige vern.

Departementet er enig i at det er behov for å vurdere endringer i reglene om håndheving av immaterielle rettigheter med sikte på å styrke rettighetshavernes stilling. Departementet arbeider for tiden med et høringsnotat om styrking av håndhevingsreglene i lovgivningen om det industrielle rettsvern. I denne forbindelse vurderes blant annet reglene om vederlag og erstatning, strafferammene som gjelder ved krenkelser av rettigheter og spørsmålet om saksøkte i sivile saker eller i bevissikringssak vedrørende immaterielle rettigheter bør kunne pålegges å opplyse om varers opprinnelse og distribusjonsnettverk. Det tas sikte på å sende et forslag om lovendringer på høring i løpet av sommeren eller tidlig på høsten. I lys av dette pågående arbeidet, foreslås det ikke større endringer i håndhevingsreglene i varemerkeloven i proposisjonen her.

Utgangspunktet etter patentloven er at ugyldighetssøksmål mot patenter kan reises i hele patentets vernetid. Etter patentloven må imidlertid ugyldighetssøksmål begrunnet med at patenthaveren ikke er berettiget til patentet, reises innen ett år fra tidspunktet da saksøker fikk kjennskap til meddelelsen av patentet og de øvrige forholdene som kunne danne grunnlag for søksmål. Hvis patenthaveren var i god tro, må søksmål uansett være reist innen tre år etter at patentet ble meddelt. Disse fristene gjelder også for søksmål om overføring av et patent. Tidspunktet for meddelelsen av patentet har derfor betydning for når søksmålsfristene begynner å løpe.

Etter designloven finnes ingen ordning med innsigelser, men den som mener å ha retten til en registrert design, kan fremme krav for Patentstyret om administrativ overprøving med påstand om at designregistreringen skal oppheves eller overføres til vedkommende. Dersom slikt krav er fremmet, er lengden på fristene for å reise etterfølgende søksmål etter designloven som utgangspunkt de samme som i patentloven.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven og designloven for å sikre søksmålsadgang etter at innsigelsesbehandlingen er over. Det ble foreslått å sette søksmålsfristen til to måneder fra Patentstyret sender melding om den endelige avgjørelsen av en innsigelse etter patentloven eller av et krav om administrativ overprøving etter designloven.

Departementet går inn for å endre reglene om søksmålsfrister som foreslått i høringsnotatet.

Patentloven gir patenthaveren adgang til å fremme begjæring for Patentstyret om endring av patentkravene slik at patentbeskyttelsens omfang begrenses (administrativ patentbegrensning). Ordningen er etablert med særlig sikte på situasjonen der det etter patentmeddelelsen fremkommer nye opplysninger om teknikkens stand som viser at patentkravene er for bredt formulert. Hvis vilkårene for administrativ patentbegrensning er oppfylt, kan patenthaveren unngå at patentet kjennes ugyldig ved å omformulere patentkravene slik at de bare omfatter det som er nytt og patenterbart.

Begjæring om administrativ patentbegrensning kan som utgangspunkt fremsettes i hele patentets levetid. Etter patentloven kan en slik begjæring likevel ikke fremmes før innsigelsesperioden er utløpt og eventuelle innsigelser er endelig avgjort.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at begjæringer om administrativ patentbegrensning kan fremmes når den alminnelige innsigelsesperioden på ni måneder er utløpt og eventuelle innsigelser fremmet i denne perioden er endelig avgjort av Patentstyret. Forslaget tilsiktet ingen realitetsendring.

Departementet går inn for forslaget i høringsnotatet.

Hvis meddelelsesavgift ikke betales innen to måneder etter at søkeren er underrettet om at patent kan meddeles, henlegges patentsøknaden. Behandlingen gjenopptas likevel hvis søkeren innen fire måneder etter utløpet av fristen betaler både meddelelsesavgiften og den fastsatte gjenopptakelsesavgiften.

I høringsnotatet ble det foreslått å endre patentloven slik at avgiften for gjenopptakelse ikke skal betales av søkeren på eget initiativ, men etter påkrav. Bakgrunnen for forslaget var at Patentstyret har gått over til en ordning der avgifter faktureres, og etter dette er det lite hensiktsmessig at søkerne forutsettes å betale gjenopptakelsesavgiften på eget initiativ. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en forutsetning om betaling på eget initiativ kunne få uheldige konsekvenser for søkere som ikke var klar over regelen, og at det ville være bedre tilpasset Patentstyrets administrative systemer om gjenopptakelsesavgiften blir fakturert.

Etter departementets syn bør forslaget om fakturering av gjenopptakelsesavgiften følges opp. Det er imidlertid ikke grunn til at også meddelelsesavgiften skal faktureres på nytt sammen med gjenopptakelsesavgiften. Søkere vil ha mottatt faktura på meddelelsesavgiften sammen med den opprinnelige underretningen om at patent kan meddeles. Det ville medføre vesentlig merarbeid og kostnader for Patentstyret hvis det ved gjenopptakelse skulle utstedes ny faktura på meddelelsesavgiften.

Forslaget til ny varemerkelov viderefører i det vesentlige gjeldende rett. Endringene som foreslås i proposisjonen her har ikke vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

De andre lovendringene som foreslås i proposisjonen bidrar til å klargjøre og få bedre sammenheng i regelverket. Dette vil være til fordel for brukerne. Forslagene vil ellers ikke ha nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser.