Jeg viser til forslaget fra stortingsrepresentantene
Skei Grande og Tenden om å "snarest foreta en helhetlig gjennomgang
av vilkårene for enkeltpersonsforetak spesielt knyttet til skattemessig
likebehandling, bedre sosiale rettigheter, forenklingsvedtak, tilgang
til kapital og det offentlige virkemiddelapparatets innsats, for
å få ny vekst i antall nyetableringer."
Jeg deler representantenes syn på at det er
viktig å legge til rette for etablering av ny, lønnsom næringsvirksomhet
som vi kan leve av i framtiden. Dette er også en viktig del av Regjeringens
plattform for perioden 2009-2013. Regjeringen arbeider bl.a. for
å bidra til gode og konkurransedyktige rammebetingelser for norske
bedrifter. En viktig del av en god næringspolitikk er å føre en
forsvarlig økonomisk politikk og gi næringslivet stabile og gode
rammebetingelser som gjelder for alle, også for enkeltpersonforetak.
Forenkling, kapitaltilgang og det offentlige virkemiddelapparatet
er også viktige deler av Regjeringens næringspolitikk. Regjeringen
satser bl.a. på elektronisk innrapportering og utvikling av gode
elektroniske tjenester til næringslivet. Regjeringen har også gjennomført flere
tiltak som bedrer vilkårene for næringsdrivende og innovasjon, bl.a.
gjennom en betydelig satsing på Innovasjon Norge. Jeg er derfor
uenig i representantenes syn om at enkeltpersonforetak gradvis har
fått forverret vilkårene sine med Regjeringen Stoltenberg II. Etter
mitt syn er det ikke behov for en ny, særskilt gjennomgang av tiltak
utover det som allerede skjer gjennom Regjeringens politikk på området.
Når det gjelder spørsmålene representantene
reiser om skattemessig likebehandling og sosiale rettigheter, vil
jeg vise til at Regjeringen allerede arbeider med en omfattende
evaluering av skattereformen 2006. En viktig del av denne evalueringen
vil være å vurdere om skattesystemet likebehandler ulike virksomhetsformer.
En vil i denne forbindelse også se på forskjellene i beskatning
og i sosiale rettigheter mellom lønnstakere og enkeltpersonforetak.
Regjeringen vil legge fram en sak om evalueringen for Stortinget våren
2011.
Det er imidlertid gode grunner til å være skeptisk til
ulike skattemessige særordninger av den typen som representantene
omtaler i bakgrunnen for forslaget. Slike ordninger har en tendens
til å skape nye skjevheter som hindrer en effektiv kanalisering
av kapital til de mest lønnsomme prosjektene, og som dermed svekker
den samlede verdiskapningen. Det viktigste er derfor gode, stabile
og generelle rammevilkår som gjelder alle næringer.
Flere av tiltakene som representantene ønsker,
er allerede utredet og avvist, bl.a. fordi de har uheldige virkninger
og ikke er spesielt effektive for å oppnå de uttalte målene. At
Finansdepartementet for enkelte av disse tiltakene har påpekt ytterligere
utredningsbehov hvis de skulle vært gjennomført, svekker ikke de
prinsipielle motforestillingene. Flere av forslagene vil skape vanskelige
avgrensninger som krever et komplisert regelverk. Før disse avgrensningene
er avklart, er det også vanskelig å få oversikt over provenykonsekvensene
av de ulike forslagene. Slike kompliserende regelverk vil neppe
bidra til forenklinger og reduksjon av skjemaveldet for næringsdrivende,
slik som representantene ønsker, snarere tvert imot. En del av skattesakene som
representantene tar opp i forslaget, kommenteres nærmere nedenfor.
Næringsdrivende som driver som enkeltpersonforetak,
har generelt ikke lønnsinntekt fra egen virksomhet, men får beregnet
en personinntekt. Den beregnede personinntekten kan dels avspeile
egen arbeidsinnsats, dels være et resultat av ekstraordinær avkastning
av kapital i foretaket eller at kapitalen i skattesammenheng ikke er
verdsatt til reell verdi. Avkastning som ligger innenfor risikofri
avkastning av skattemessig verdsatt kapital i virksomheten, beskattes
kun som alminnelig inntekt, og dermed lavere enn lønnsmottakeres
inntekt. Hvis overskuddet i virksomheten er lavere enn risikofri
avkastning av skattemessig verdsatt kapital, kan dermed også avkastningen
av arbeidsinnsats i enkeltpersonforetaket bli beskattet på linje
med kapitalinntekter. Har virksomheten ansatte, vil innehaveren
i tillegg få 15 pst. lønnsfradrag ved beregning av personinntekt,
og inntekten kan dermed være høyere enn risikofri avkastning og likevel
bli beskattet bare som alminnelig inntekt.
Hvis enkeltpersonforetaket ikke har andre inntekter
enn fra egen arbeidsinnsats, vil den samlede skattebelastningen
for enkeltpersonforetaket (i sone I for arbeidsgiveravgift) være lavere
enn for lønnsmottakere på inntekter fra i overkant av 80 000 kroner
og høyere, hvis en legger til grunn at arbeidsgiveravgiften er en
del av arbeidstakers skattebyrde. Arbeidsgiveravgiften er en del
av arbeidsgivers ytelse for arbeidstakers arbeid, og vil påvirke
arbeidstakers lønn. Arbeidsgiveravgiften må derfor tas med i sammenligninger
av skatt for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak. Bidragene til
finansieringen av folketrygden er lavere for enkeltpersonforetak
ved at de betaler mindre trygdeavgift enn det som samlet betales
i trygdeavgift og (gjennomsnittlig) arbeidsgiveravgift for en arbeidstaker.
Gjennomsnittlig arbeidsgiveravgift for hele landet er om lag 13
pst. Trygdeavgiften for lønnstakere er 7,8 pst.. Trygdeavgiften
for næringsinntekt er 11 pst. (7,8 pst. innenfor primærnæringene). Maksimal,
effektiv marginal skattesats for lønnsinntekt inkl. arbeidsgiveravgift
er 54,3 pst., mens den samme skattesatsen for næringsinntekt er
51 pst. (47,8 pst. for primærnæringsinntekt).
På den annen side gir lønnsarbeid bedre sosiale ytelser
enn beregnet personinntekt fra enkeltpersonforetak. Mange av disse
rettighetene er imidlertid identiske for lønnsmottakere og enkeltpersonforetak.
Fødsels- og adopsjonsrettighetene for selvstendig næringsdrivende
ble forbedret fra 2008. Samtidig ble trygdeavgiften for selvstendig
næringsdrivende utenom primærnæringene økt med 0,3 prosentpoeng.
Et ønske om bedre sosiale ytelser for selvstendig næringsdrivende
må avveies mot hensynet til å ikke pålegge utgiftsøkninger for denne
gruppen, til erstatning for dagens frivillige tilleggsforsikringer
på noen områder.
Næringsdrivendes tilknytning til arbeidslivet
er forskjellig fra ansattes. Når det gjelder oppsigelse og tap av
ansettelsesforhold, er dette forhold som den enkelte arbeidstaker
ofte ikke kan ha innflytelse over. Tilsvarende gjelder ikke for enkeltpersonforetak
i samme grad ved avvikling eller nedleggelse av virksomheter. Spørsmålet om
dagpenger for enkeltpersonforetak bør ses i lys av dette.
For lave inntekter kan skattebelastningen som nevnt
være lavere for lønnsmottakere enn for enkeltpersonforetak. Dette
har sammenheng med at lønnsmottakere, i motsetning til enkeltpersonforetak,
får minstefradrag på grunnlag av lønnsinntekten. Mange som driver
enkeltpersonforetak er imidlertid samtidig lønnsmottakere, og får
dermed også minstefradrag. Anslagsvis 35 pst. av eierne av enkeltpersonforetak
fikk maksimalt minstefradrag i andre typer inntekt i 2007. (Andelen
er beregnet ut fra ett foretak per eier. En del eiere har imidlertid
flere foretak, og dette tilsier at andelen er høyere enn 35 pst.)
Et eventuelt minstefradrag eller næringsfradrag for
enkeltpersonforetak ville ikke uten videre gi likebehandling med
lønnsmottakere. Til forskjell fra lønnsmottakere får enkeltpersonforetak fradrag
for kostnader i næringsinntekten også ved beregning av personinntekt.
Det betyr at skatteverdien utgjør inntil 51 pst. av fradragene. Minstefradraget
for lønnsmottakere og pensjonister gis derimot bare i alminnelig
inntekt, som ilegges 28 pst. skatt.
Et sentralt spørsmål ville være om et minstefradrag
for enkeltpersonforetak skulle samordnes med minstefradrag i lønns-
og pensjonsinntekt eller ikke. Andre spørsmål ville være hvilke
inntekter som skulle inngå i grunnlaget for beregning av minstefradraget,
og hvilke typer utgifter minstefradraget eventuelt skulle komme
til erstatning for. Hvis minstefradraget skulle komme til erstatning
for fradragsberettigede utgifter, som det gjør for lønnstakere,
ville svært mange enkeltpersonforetak ikke benytte minstefradraget
på grunn av at de faktiske utgiftene ville være høyere enn minstefradraget.
I 2007 hadde om lag 80 pst. av enkeltpersonforetakene med overskudd
høyere kostnader enn øvre grense i minstefradraget for 2009.
Beskrivelsen av forskjellene i beskatningen
av enkeltpersonforetak og lønnstakere ovenfor viser at et minstefradrag
for enkeltpersonforetak ikke vil gi lik utforming av beskatningen
av de to gruppene, at det er komplisert å sammenligne skattenivået
for de to gruppene, men at beskatningen av enkeltpersonforetak samlet
sett ikke fremstår som urimelig sammenlignet med beskatningen av
lønnstakere.
Representantene viser her bl.a. til Representantforslag
67 S (2009-2010), hvor representanter fra Høyre foreslår at en fondsordning
etter svensk modell skal utredes. Jeg vil her vise til mitt svar
av 17. mars 2010, hvor det framgår at dette spørsmålet allerede
er utredet av Uttaksutvalget (NOU 2005: 2). Uttaksutvalget avviste
da et slikt fond, blant annet med henvisning til at en viktig del
av skattereformen i 1992 nettopp var å bli kvitt slike fondsordninger.
Slike fond gir i praksis en skattekreditt til virksomheter som har økonomi
til å foreta avsetninger, noe som i praksis betyr reelt sett lavere
skattesatser for disse. Slike skattekreditter bryter derfor med
prinsippene og målsetningene som ble lagt til grunn for skattereformen.
Ettersom saken allerede er utredet, er det etter mitt syn ikke nødvendig
å sette i gang med å utrede dette nok en gang. Regjeringen Bondevik
II foreslo heller ikke en slik ordning.
Begrunnelsen for forslaget synes dessuten å være
basert på en oppfatning om at aksjonærer gjennomgående har gunstigere
skatteregler enn enkeltpersonforetak, og at det er nødvendig å utligne
denne forskjellen med en slik skattekredittordning. Dette er imidlertid
ikke uten videre riktig. Skattereglene for enkeltpersonforetak og aksjonærer
er basert på samme prinsipp (skjermingsmetoden): Normalavkastningen
i virksomheten skjermes for skatt utover 28 pst. For enkeltpersonforetak
skattlegges inntekter over dette med toppskatt (når personinntekt
overstiger 456 400 kroner) og trygdeavgift. For aksjonærer skattlegges
utbytte utover skjermingsfradraget med 28 pst. (utbytteskatten).
De maksimale skattesatsene er tilpasset slik at det ikke er vesentlig
skattemessig forskjell mellom å være organisert som enkeltpersonforetak
eller aksjeselskap. Dette var et av hovedmålene med skattereformen
2006, hvor skjermingsmetoden ble innført. For mange enkeltpersonforetak
vil også den faktiske satsen være lavere enn dette, og kan variere
mellom 28 pst. og 51 pst. For primærnæringene er satsene enda lavere,
mellom 28 pst. og 47,8 pst. Til sammenligning er maksimal skattesats
for utbytte utover normalavkastningen på 48,2 pst. Selv om også
enkelte aksjonærer som jobber i eget aksjeselskap, har en viss mulighet
til redusere skattesatsen ved å ta ut overskudd som lønn, vil det
for mange næringsdrivende likevel ofte være en skattemessig fordel
å være organisert som enkeltpersonforetak.
Prinsippet om nøytralitet i beskatningen er grunnleggende
i det norske skattesystemet. Det innebærer at økonomiske beslutninger vedrørende
investeringer, sparing, arbeidstilbud etc. i minst mulig grad bør
påvirkes av skattereglene. Et skattefradrag som skissert i spørsmål nr.
165 fra Venstres fraksjon i Finanskomiteen til Statsbudsjettet 2010
(som det er referert til i forslaget), vil komme i konflikt med
dette hensynet. For det første vil det vri sammensetningen av sparingen
fordi det favoriserer investeringer i visse aksjeselskaper fremfor
andre investeringer. For det andre vil det påvirke tidspunktet for
når aksjer realiseres. Slike vridninger vil kunne medføre at den
samlede avkastningen av sparingen i samfunnet går ned. En slik ordning
vil derfor være et dårlig virkemiddel for å øke verdiskapningen
i Norge.