I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest etablere
en nasjonal bredbåndsplan.»
Det vises til dokumentet for nærmere begrunnelse
av forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Øystein Hansen, Kjell-Idar Juvik, Ingvild Kjerkol, Sverre Myrli og
Magne Rommetveit, fra Høyre, Torill Eidsheim, lederen Linda C. Hofstad
Helleland, Nils Aage Jegstad og Helge Orten, fra Fremskrittspartiet, Lene
Langemyr, Åse Michaelsen og Kari Raustein, fra Kristelig Folkeparti,
Torhild Bransdal, fra Senterpartiet, Janne Sjelmo Nordås, og fra
Venstre, Abid Q. Raja, viser til forslaget fra representantene
Terje Breivik og Kjetil Kjenseth om etablering av en nasjonal bredbåndsplan,
og videre til vedlagte uttalelse, datert 26. februar 2014, fra Samferdselsdepartementet
v/statsråden i saken.
Komiteen viser til at forslaget
griper fatt i regjeringens signaliserte satsing på bredbåndsutbygging
på en god måte, og ser det som viktig at det reises debatt om videre
satsing på kommunikasjonsinfrastruktur. Behovet og forventningene
til god dekning, rask opp- og nedlastning er stadig økende, og bredbånd
er en viktig del av denne infrastrukturen.
Komiteen viser til utviklingen
i befolkningens bruk av elektronisk kommunikasjon de siste årene, og
at forventingene til hvor, når og til hvilken hastighet det er mulig
å benytte elektronisk kommunikasjon, fortsatt er stigende. Denne
utviklingen er etter komiteens oppfatning en naturlig,
viktig og ønskelig side ved samfunnsutviklingen. Komiteen ser
samtidig med bekymring at denne utviklingen også kan åpne for et
digitalt klasseskille, mellom de deler av landet som ikke har tilgang
til elektronisk kommunikasjon overalt og alltid, og de som har det.
Komiteen ønsker også å trekke
frem de utfordringene og konsekvensene man har sett i senere års ulykker
som følge av ekstremvær og brann. Tilfeller der elektronisk kommunikasjon
har falt bort delvis eller helt, og der nettet ikke har hatt kapasitet
til å takle den ekstreme økningen i aktiviteten som oppstår når
ulykken inntreffer.
Komiteen viser til merknadene
ovenfor og mener at det er behov for en overordnet, langsiktig plan
for utbygging og sikring av elektronisk kommunikasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener at utviklingen i de kommersielt lønnsomme
områdene må gå i retning av åpnere nett og økt konkurranse om leveranse
av innhold. En slik plan bør derfor drøfte hvordan en slik åpning
kan foregå og hvilke forutsetninger som må legges til grunn.
Flertallet mener videre at en
nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon må ta opp i seg bredbåndsutbygging
i ikke-kommersielle områder, herunder hvilke virkemidler som er
mest hensiktsmessige, og hvordan utbygging av bredbånd i luft (4G/5G) kan
ses i sammenheng med dette.
Videre vil flertallet påpeke
viktigheten av at utbygging legger til rette for konkurranse om
levering av innhold, slik at brukerne får best mulig tjenester til
en lavest mulig pris.
Flertallet mener at en slik plan
bør drøfte i hvilken grad nasjonale myndigheter kan tilrettelegge for
bedre dekning også på kollektivtransport. Flertallet har
sluttet seg til de nasjonale målsettingene i klimaforliket om at
all vekst i persontrafikk skal tas med økt kollektivtrafikk. Enkel
elektronisk billettering og sanntidsinformasjon er blant suksessfaktorene
som må til for at reiseopplevelsen skal bli god og kollektivalternativet
skal bli foretrukket. Flertallet ser det også som
viktig å tilrettelegge for at reisen kan utnyttes til arbeidsformål,
og mener stabil tilgang til elektronisk kommunikasjon er avgjørende
i så henseende.
Flertallet mener at en nasjonal
plan også bør drøfte hvordan myndighetene kan sikre riktige insentiver
for en rask og helhetlig utbygging av infrastrukturen for elektronisk
kommunikasjon, som er markedsbasert og teknologinøytral. Samtidig
mener flertallet at det i planen må tas stilling
til statens roller og finansieringsansvar ved utbygging av infrastruktur
i de minst lønnsomme områdene. I tillegg vil flertallet påpeke
viktigheten av at planen omhandler det overordnete ansvaret for
å bidra til økt samhandling og effektivisering.
Flertallet mener planen må sikre
at det legges til rette for at ulike teknologier og aktører i samspill kan
bidra til måloppnåelse og innfri forbrukernes forventninger til
elektronisk kommunikasjon i et langsiktig perspektiv.
Flertallet mener at en slik plan
også bør drøfte hvordan utfordringer knyttet til sikkerhet og beredskap
kan håndteres og hva som bør være de statlige myndigheters rolle
i dette.
Flertallet ber regjeringen legge
frem en nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon, og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en nasjonal
plan for elektronisk kommunikasjon.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Venstreforventer at planen
tar opp spørsmålet om å etablere et nasjonalt stamnett nummer to
for elektronisk kommunikasjon i samarbeid med næringen. Ikke minst
er dette viktig ut fra forbruker- og sikkerhetshensyn.
Disse medlemmer mener planen
også må se på muligheten for å bygge ut eksisterende infrastruktur
for bedre masking av nettet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener bredbånd er en grunnleggende tjeneste
som er viktig for å sikre like vekstvilkår i hele landet og gi folk
reell mulighet til å velge hvor de vil bo. Den teknologiske utviklingen
har gitt helt nye muligheter for å utnytte våre ressurser og skape
variert næringsutvikling uavhengig av geografisk beliggenhet. Disse
medlemmer ser det som en viktig offentlig oppgave å sikre
lik tilgang til ny teknologi for å kunne ta i bruk ressursene og
skape varierte arbeidsplasser i hele landet.
Disse medlemmer er fornøyd med
at regjeringen vil videreføre hovedlinjene i den bredbåndspolitikken
som har vært ført til nå.
Disse medlemmer mener det må
inn et større statlig bidrag til utbygging av høyhastighets bredbåndsløsninger,
der dette ikke er kommersielt lønnsomt. Dette er en forutsetning
for å sikre folk i distriktene samme tilgang til tjenester og tilbud
som krever denne typen infrastruktur.
Disse medlemmer vil peke på at
det er viktig å sikre nok ledige (ikke-tildelte) frekvensressurser
i det elektromagnetiske spektrum, for å opprettholde kapasiteten
på bredbåndstilbudet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å ha en nettnøytralitet, for å bevare Internett som
en åpen og ikke-diskriminerende plattform for alle typer kommunikasjon
og innholdsdistribusjon.
Disse medlemmer peker på at tilgang
til god internettforbindelse er en svært viktig ressurs for næringslivets
markedsføring og kundekontakt. Det gir forutsetninger for desentralisert
arbeid, og er dessuten en stadig viktigere kilde til kultur- og
fritidsopplevelser, samt for tilgang til informasjon og lokalt engasjement.
Den digitale kløfta er med på å øke forskjellene mellom by og distrikt.
Staten må ta et ansvar for at alle skal få tilgang til den digitale
infrastrukturen ved å gi statlige garantier og økonomiske tilskudd
til utbygging av bredbåndsnettet i hele landet.
Disse medlemmer viser til at
økt satsing på IKT og bredbånd er en nøkkel til fremtidig velferd
og vekst i Norge. Staten må ha et overordnet ansvar for tilgjengeligheten
til bredbånd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil
peke på at en digital allemannsrett innebærer at man må sikre hundre
prosent dekning av høyhastighetsbredbånd til landets husstander.
Dette medlem krever digital allemannsrett
ut fra følgende kriterier: like gode forbindelser i hele landet,
et nett som er åpent for alle aktører på like vilkår for å trygge
konkurransen på tjeneste- og operatørsidene, og at nettet må også
ha kapasitet til at etterspørsel og hastighet økes. For at disse
kriterier skal oppfylles, kreves høyhastighetsnett helt inn i hjemmet.
Dette medlem viser tilbrevet fra samferdselsministeren datert
26. februar 2014 der det henvises til Sundvolden-erklæringen:
«Regjeringen vil sikre tilgang til høyhastighetsbredbånd
i hele landet, med mål om hastighet på 100 Mbps.»
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre tilgang til
høyhastighetsbredbånd (100 Mbps) i hele landet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Venstre ønsker å øke sikkerheten og kapasiteten for overføring
av data til og fra utlandet, og viser til ulike måter dette kan
skje på i forslaget. Norge har bl.a. unike, naturgitte forutsetninger
for lokalisering av grønne datasentra, en av verdens vekstindustrier.
Sammen med kaldt klima og god tilgang på fornybar energi kan høy
kvalitet på datakapasiteten til utlandet gjøre Norge enda mer attraktivt
for slike etableringer.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre tilgang til
høyhastighetsbredbånd (100 Mbps) i hele landet.
Komiteens tilråding til romertall I fremmes av Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteens tilråding til romertall II fremmes av en
samlet komité.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen legge
frem en nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon.
II
Dokument 8:19 S (2013–2014) –
representantforslag fra stortingsrepresentantene Terje Breivik og Ketil
Kjenseth om etablering av en nasjonal bredbåndsplan – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til brev av 11.02.2014 om ovennevnte representantforslag.
Det bes i brevet om departementets uttalelse
til følgende forslag:
Stortinget ber regjeringen
snarest etablere en nasjonal bredbåndsplan
Innledningsvis vil jeg understreke at jeg synes dette
initiativet fra Venstre er svært positivt. Det er bra at det fra
Stortinget tas initiativ til debatt om satsing på bredbåndsutbygging.
Bredbånd er en stadig viktigere infrastruktur i vårt samfunn og
en nøkkel til fremtidig velferd og vekst.
Som bakgrunn for mine kommentarer vil jeg først kort redegjøre
for status for bredbånd i Norge og regjeringens bredbåndspolitikk.
Deretter vil jeg kommentere konkrete enkeltdeler av representantforslaget.
I vedlegget finnes en kort beskrivelse av ulike bredbåndsteknologier
samt en oversikt over hvilke krav til bredbåndskapasitet som stilles
av ulike bruksområder.
Bredbåndstilbudet i Norge er godt de aller fleste steder.
Nesten alle husstander har mulighet til å koble seg til en eller
annen form for bredbånd. De siste årene har det også vært sterk
vekst i andelen av befolkningen som har tilbud om raskt bredbånd.
Norge er svært langt fremme i de aller fleste
internasjonale undersøkelser (OECD, EU) både når det gjelder befolkningens
bruk av bredbånd og når det gjelder tilbud om bredbånd.
Tabellen under angir bredbåndstilbudet i Norge for
ulike hastighetsklasser. Tallene er fra 2013 og er utarbeidet av
konsulentselskapet Nexia på vegne av daværende Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet.
[Figur:]
Tabellen viser blant annet at
99,6 % av husstandene
kan få bredbånd med 4 Mbit/s eller høyere
72 % av husstandene kan få bredbånd med
30 Mbit/s eller høyere
63 % av husstandene kan få bredbånd med
100 Mbit/s eller høyere
De aller fleste har i dag mulighet til å få
bredbånd med langt høyere hastigheter enn den de faktisk abonnerer
på. Men det finnes også innbyggere og næringsliv som ønsker seg
raskere bredbånd enn de kan få. Fremover vil stadig flere ønske
høyere hastighet.
For at hele landet skal få delta i et stadig
mer digitalisert samfunn, må det finnes bredbånd med god kapasitet
og pålitelighet i alle deler av landet. Bredbånd gir dessuten grunnlag
for økt produktivitet, innovasjon og nye tjenester i alle sektorer.
Regjeringens målsetninger på bredbåndsområdet fremgår
av Sundvollen-plattformen:
”Økt satsing på IKT og
bredbånd er en nøkkel til fremtidig velferd og vekst i Norge. Staten
må ha et overordnet ansvar for tilgjengelighet til bredbånd.
Regjeringen vil: […]
Sikre
tilgang til høyhastighetsbredbånd i hele landet, med mål om hastighet
på 100 Mbps.
Fastsette en nasjonal
graveforskrift for bredbånd.”
Hovedinnretningen av bredbåndspolitikken har de
siste 10-15 årene bygget på en markedsbasert og teknologinøytral
strategi, hvor kommersielle aktører har stått for hovedvekten av
tilbudet på markedsmessige vilkår med begrenset grad av offentlig
støtte. Bredbåndspolitikken har med andre ord vært basert på at
kommersielle tilbydere vurderer behov og kostnader og sørger for
en størst mulig kommersiell dekning. Men i noen områder er det for
kostbart å bygge, og staten har, sammen med kommunene og fylkeskommunene,
bidratt med tilskudd til utbygging av bredbånd i slike ulønnsomme
områder.
Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i den bredbåndspolitikken
som har vært ført til nå. Vi legger til grunn en markedsbasert og
teknologinøytral politikk. Vi vil legge til rette for virksom konkurranse
og markedsbasert utbygging gjennom effektiv sektorregulering, og
hvor staten ikke skal plukke ut vinnere. Men til forskjell fra den
forrige regjeringen, ser vi nytten av å sette et konkret mål. Et
konkret mål kan tydeliggjøre politiske ambisjoner og bidra til felles
retning i arbeidet for de ulike aktørene som har en rolle i bredbåndspolitikken.
Og et konkret mål gir bedre muligheter til å vurdere takten i utrullingen
av høyhastighets bredbånd, gjennom en evaluering av om målet faktisk
nås.
Den kanskje største utfordringen på bredbåndsområdet,
som også forslagsstillerne er inne på, er at utbyggingskostnadene
pr bredbåndstilknytning enkelte steder er så høye at ingen utbyggere
normalt vil påta seg å bygge basert på bedriftsøkonomiske lønnsomhetsbetraktninger.
For å redusere de geografiske forskjellene i bredbåndstilbudet i
takt med et stadig økende kapasitetsbehov, er det nødvendig at staten fortsatt
bidrar med finansiering i de minst lønnsomme områdene. Å sørge for
tilstrekkelig bredbånd til alle er en løpende oppgave, og ikke noe
man oppnår én gang for alle.
Til pkt. 1 – nasjonal bredbåndsplan
(tilgangsnett)
Forslagsstillerne forslår målsetninger om 40
pst. dekningsgrad for 100 Mbit/s innen 2015 og 90 pst. dekningsgrad
innen 2020. Jeg antar at det er nedstrømshastighet forslagsstillerne
legger til grunn for disse forslagene.1) I
tilknytning til dette vil jeg peke på at dekningskartleggingen til
Nexia (gjengitt ovenfor) viser at dekningen for 100 Mbit/s nedstrøms
hastighet (og 10 Mbit/s oppstrøms hastighet) i 2013 var på 63 prosent.
Det bør derfor være mulig å sette et mer ambisiøst mål enn 40 pst.
dekningsgrad for 100 Mbit/s innen 2015.
1) Et mål om 100 Mbit/s
symmetrisk hastighet – dvs. 100 Mbit/s både opp og ned – vil i praksis
innebære et mål om fiberaksess. Et mål om fiberaksess til 90 prosent
av befolkningen vil etter mitt skjønn være vanskelig å begrunne
ut fra behovene og dessuten innebære et urealistisk finansieringsbehov.
Forslagsstillerne skriver videre at kostnadene forbundet
med en ambisjon om 90 pst. dekning for bredbånd med 100 Mbit/s er
estimert av Nexia til å være mellom 2,5 mrd. kr. og 3,7 mrd. kr.
La meg understreke at det nevnte beløpsintervallet er det som Nexia
har anslått til å være det samlede offentlige støttebehovet forbundet
med en slik ambisjon. Total utbyggingskost er estimert til mellom
7,2 mrd. kr. og 11,0 mrd. kr. Det offentlige støttebehovet må dekkes av
det offentlige i sin helhet og man kan ikke påregne at utbyggerne
vil bidra til dette. Det må samtidig understrekes at tallene er
usikre, basert på relativt enkle forutsetninger og avhenger av forhold
som for eksempel kommunale graveregler.
Nexia har for øvrig anslått utbyggingskost og
offentlig støttebehov ved alternative målformuleringer for bredbånd
med 100 Mbit/s. Disse oppsummeres i tabellen under.
Dekningsgrad | Utbyggingskost (NOK mill) | Støttebehov (NOK mill) |
| Med VDSL | Uten VDSL | Med VDSL | Uten VDSL |
100 % | 25 300 | 30 400 | 14 500 | 16 600 |
99 % | 18 900 | 23 600 | 9 400 | 11 100 |
95 % | 11 800 | 15 900 | 4 900 | 6 300 |
90 % | 7 200 | 11 000 | 2 500 | 3 700 |
Forslagsstillerne peker på at ulike kostnadsreduserende
tiltak kan bidra til å fremme bredbåndsutbygging. Jeg er enig i
at det er viktig å legge til rette for en mest mulig kostnadseffektiv
utbygging. Tidligere beregninger har vist at tiltak som kan bidra
til en reduksjon i kostnadene forbundet med å etablere føringsveier,
kan innebære flere milliarder kroner i lavere utbyggingskostnader
av høyhastighets bredbånd på landsbasis. Samferdselsdepartementet
ønsker å bidra til at kommuner og fylkeskommuner i større grad baserer
kommunale og fylkeskommunale graveregler på de samme prinsipper
som den statlige vegmyndigheten. Dette vil gi større grad av likebehandling
og forutsigbarhet for de som skal bygge ut bredbånd.
Forslagsstillerne trekker videre frem behovet
for å videreutvikle eksisterende incentivordninger. I den forbindelse
vil jeg peke på at Samferdselsdepartementet har opprettet en nasjonal
tilskuddsordning for bredbåndsutbygging, som skal forvaltes av Post-
og teletilsynet. Den erstatter den ordningen vi har hatt de siste
årene med overføringer direkte til fylkeskommunene fra Kommunal-
og regionaldepartementet. Med dette ønsker vi å få til mer målrettede
tildelinger og sikre at de beste prosjektene får midler. På den
måten vil vi få mer ut av hver krone i støtte. Rammen for tildelinger
i 2014 er på ca. 200 mill. kr. Av disse er ca. 50 mill. kr overført
fra 2013. Ordningen skal godkjennes av ESA (EFTA Surveillance Authority)
før utbetalinger kan iverksettes.
Når det gjelder behovet for økt andel frekvensspektrum
til radiobasert bredbåndstilgang, som forslagsstillerne også trekker
frem, er dette noe norske myndigheter kontinuerlig legger til rette
for i sitt arbeid med nasjonal og internasjonal frekvensforvaltning.
Det er liten tvil om at det er behov for ytterligere spektrum til
mobilt bredbånd dersom man skal kunne tilby tjenester som er i stand
til å håndtere den estimerte trafikkveksten i de kommende årene.
Til punkt 2 - nytt nasjonalt
stamnett
Forslagsstillerne trekker frem behovet for å
legge til rette for et nytt nasjonalt ”stamnett” som et alternativ
til Telenors landsdekkende transportnett. I denne sammenheng nevnes
spesielt hensynet til redusert sårbarhet og økt sikkerhet. Nedetiden
i telenettene etter ”Dagmar”-stormen nevnes som eksempel på behovet
for at telenettene bør gjøres mer robuste.
Det er liten tvil om at økt redundans i telenettene generelt
sett bidrar til å redusere telenettenes sårbarhet i tilknytning
til hendelser som stormer og flommer. Samtidig finnes også andre
tiltak som kan være vel så viktige i denne sammenheng, for eksempel knyttet
til å sikre strømforsyning. Det vises i denne sammenheng til at
Post- og teletilsynet administrerer en tilskuddsordning hvor teletilbyderne
pålegges å gjennomføre tiltak finansiert av myndighetene for å øke
sikkerhet og beredskap i telenettene. I 2014 er det bevilget 58,9
mill. kr til formålet. En del av tilskuddene vil kunne gå til tiltak
knyttet til styrking av stamnett og redundans.
Det bygges for øvrig stadig flere lokale fiberringer
rundt om i landet, som etter hvert knyttes sammen og øker robustheten
lokalt. Det er videre viktig at kommuner og andre offentlige aktører
stiller krav til robusthet (både redundans og diversitet) når de
kjøper sine ekomtjenester.
Forslagsstillerne trekker videre frem behovet
for en konkurrent til Telenor som et argument for etablering av
et nytt nasjonalt stamnett. Jeg vil understreke at det mange steder
allerede finnes alternativer til Telenors stamnett. For eksempel
er Broadnet en stor tilbyder av stamnett i Norge. Samtidig er det
liten tvil om at Telenor er en stor aktør på markedet for transportnettkapasitet.
Men dette betyr ikke at det nødvendigvis er riktig å sette inn offentlige
tiltak. I utgangspunktet er dette et fritt marked uten legale etableringshindringer.
Det kreves ingen spesiell tillatelse eller konsesjon for å etablere
stamnett.
Post- og teletilsynet har i sin gjennomgang
av markedet for transportnettkapasitet i 2012 konkludert med at
dette markedet ikke oppfylte kravene som stilles for å bli underlagt
sektorspesifikk regulering. Sagt på en annen måte, Post- og teletilsynet
har i sin analyse ansett mulighetene for konkurranse på nasjonalt
nivå i dette markedet som relativt gode. Analysen til Post- og teletilsynet
følger av at markedet for transportnettkapasitet av EU-kommisjonen ble
tatt ut av de forhåndsdefinerte markedene som skal reguleres av
sektormyndighetene, allerede i 2008.
Til punkt 3 – styrking
av kapasitet mot utlandet
Forslagsstillerne foreslår at det legges til
rette for flere fibertraseer og økt kapasitet ut av landet. Dette begrunnes
både ut fra hensynet til nasjonal næringsutvikling, som etablering
av datasentre, og ut fra behovet for å unngå avlytting av kommunikasjonen
fra utenlandske myndigheters side.
Når det gjelder hensynet til styrking av næringsutvikling
så deler jeg ønsket om at Norge skal styrke konkurranseevnen innen
IKT og at det blant annet finnes et godt potensial i å utvikle datalagringssentre. Det
vil kreve tilgang til en robust infrastruktur. I utgangspunktet
bør dette være noe markedet selv må ta seg av. Dersom det er et
stort kommersielt behov fra mange aktører, er det grunn til å tro
at tilbyderne ville være interessert i å etablere flere utenlandskabler.
Jeg vil samtidig jobbe for at man ser på strømnett og datakapasitet
i sammenheng når eventuelt nye utenlandskabler for strøm legges
i fremtiden, slik at kostnadene ved kabellegging kan deles på flere.
Et annet argument som trekkes frem av forslagsstillerne
i forbindelse med forslaget om styrking av kapasitet mot utlandet,
er at mesteparten av utenlandstrafikken i dag går gjennom Sverige
og at denne trafikken kan bli avlyttet av svenske myndigheter. Jeg er
sterkt opptatt av norske borgeres personvern, og jobber for at den
ivaretas på best mulig måte. Samtidig vil jeg advare mot å tro at
norsk datatrafikk mot utlandet nødvendigvis er tryggere mot avlytting
om den sendes via andre land enn Sverige. Norske myndigheter har
generelt ikke noen garanti for at den elektroniske kommunikasjonen
vår ikke blir kontrollert av andre lands myndigheter, når informasjonen blir
overført i nett utenfor Norges grenser. Dette gjelder også dersom
trafikken blir rutet via andre land enn Sverige.
For at bredbånd skal kunne tilbys må det bygges ut
aksessnett og transportnett. Aksessnett er forbindelse mellom den
enkelte sluttbruker og et fysisk punkt (ofte omtalt som en ”node”)
hvor sluttbrukeren ikke lenger disponerer den fysiske forbindelsen
alene, men deler denne med andre sluttbrukere. En viktig begrensende
faktor for utbredelsen av høyhastighets bredbånd er tilgjengelige
aksessnett. Den delen av nettet hvor den fysiske forbindelsen deles
av flere kalles transportnett.
Faste aksessnett
Fiberbaserte aksessnett (FTTH) og kabel-TV-nett
(HFC) regnes som de nettene som har størst potensial når det gjelder
kapasitet. I følge dekningskartleggingen til Nexia, hadde ca. 68
prosent av norske husstander i 2013 tilbud om tilknytning til slike
nett. Det bygges stadig ut nye fibernett, men dette er kostnadskrevende
og krever et godt kundegrunnlag. Bredbåndsaksess basert på Telenors
kobberbaserte aksessnett (ulike DSL-teknologier), kan gi båndbredder
i dag på opp til 40 Mbit/s nedstrøms og ca. 10 Mbit/s oppstrøms
for kunder som har en linjelengde (dvs. fra kundens termineringspunkt
til sentral) på mindre enn ca. 1000 meter (VDSL). I underkant av 40
prosent av norske husstander befinner seg innenfor denne grensen.
I fremtiden forventes det at VDSL kan gi opp mot 100 Mbit/s.
FTTH, HFC og VDSL til sammen utgjør de tekniske
løsningene i bredbåndsnett som antas å kunne gi hastigheter som
er tilstrekkelige for fremtidige behov (for eksempel 100 Mbit/s
nedstrøms). En videre utbygging av fast høykapasitets bredbånd betyr
derfor at det må etableres nye aksessnett (eller eksisterende aksessnett
må endres ved at VDSL-sentraler flyttes nærmere kundene) til en
større andel av befolkningen.
Trådløse aksessnett
Av faste trådløse aksessteknologier er WiMAX (fixed)
en av de mest utbredte. Denne gir trådløs (men ikke mobil) bredbåndsforbindelse
som i teorien kan gi hastigheter som er sammenliknbare med det DSL-teknologiene
kan gi. WiMAX finnes også i en mobil variant. Trådløse aksessnett
har en viss utbredelse i Norge, særlig i grisgrendte strøk.
Når det gjelder mobile bredbåndsnett har det vært,
og forventes videre, en stadig utvikling i kapasitet. Denne utviklingen,
kombinert med mer effektiv utnyttelse og økende tilgang på frekvensressurser,
vil føre til at både kapasiteten og dekningen for mobilt bredbånd
vil øke fremover. Kapasiteten som den enkelte bruker opplever, vil
være begrenset av antall brukere per radiocelle og avstand mellom
bruker og basestasjon.
Bruk av frekvensene i 800-MHz båndet og utbygging
av LTE-nett vil drive en fortsatt økning i dekning og hastigheten
for mobilt bredbånd. Staten har satt krav om 98 prosent dekning
for én av blokkene i 800 MHz båndet. TeliaSonera (NetCom) fikk tilslaget
på denne blokken og skal bygge ut et tilbud med minimum 2 Mbit/s
brukeropplevd hastighet.
Tabellen under indikerer hva ulike bruksområder krever
av båndbredde. Det er viktig å understreke at det kan være vanskelig
å plassere enkelte tjenester i en bestemt hastighetskategori, fordi
brukeropplevelsen avhenger både av brukernes forventninger og av tekniske
forhold, for eksempel skjermoppløsning. Tabellen er hentet fra rapporten High Speed Broadband Services Demand Side Study (2012
- Commerce Commision New Zeeland) og er gjengitt i stortingsmelding
om Digital agenda for Norge - Meld. St. 23 (2012–2013) s. 28.
Kapasitet (symmetrisk1)) | Eksempler på bruksområder og innhold
som leveres i sanntid |
500 kbit/s – 1 Mbit/s | Bredbåndstelefoni
E-post
Grunnleggende nett-surfing
Musikkstrømming
Video med lav kvalitet |
1 Mbit/s – 5 Mbit/s | E-post med store vedlegg
Fjernovervåkning
IP-TV med middels kvalitet
Musikkstrømming med høy kvalitet |
5 Mbit/s – 10 Mbit/s | Fjernarbeid
IP-TV med middels kvalitet (flere samtidige kanaler)
Video med høy kvalitet
Nettspill
Medisinske applikasjoner – fildeling og fjerndiagnostikk (grunnleggende)
Fjernundervisning
Smarthusløsninger |
10 Mbit/s – 50 Mbit/s | Telemedisin
Undervisningstjenester (video med høy kvalitet)
IP-TV med høy kvalitet (2-3 samtidige kanaler)
Avanserte nettspill
Fjernarbeid med video av høy kvalitet
Fjernovervåkning med høy kvalitet
Avanserte smarthusløsninger |
1) Med ’symmetrisk’
menes en bredbåndstilgang som har samme hastighet for opplasting
som for nedlasting.
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 8. april 2014
Linda C. Hofstad Helleland
|
Torill Eidsheim
|
leder
|
ordfører
|