2.1 Innleiing og oppsummering

2.1.1 Samandrag

Finansiell stabilitet inneber at det finansielle systemet er robust nok til å ta imot innskot og andre tilbakebetalingspliktige midlar frå ålmenta, formidle finansiering, utføre betalingar og omfordele risiko på ein tilfredsstillande måte. Ein viktig del av dette er at bankar og andre finansinstitusjonar er solide og verkar på ein føremålstenleg måte.

Dette kapittelet handlar om strukturen i den norske finansnæringa, utsiktene for finansiell stabilitet og konkurransetilhøva i den norske banknæringa. Dei fyrste avsnitta gjev eit oversyn over den norske finansnæringa, arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet i Noreg og det makroøkonomiske biletet. Utsiktene for finansiell stabilitet vert vurderte i eigne avsnitt om kredittinstitusjonane, forsikring og pensjon og verdipapirføretaka. Avsnitta inneheld oversikter og vurderingar av marknadstilhøve, risikoutviklinga og soliditet og resultat i institusjonane. Dessutan har kapittelet ei særskild omtale av operasjonell risiko i finansføretaka. Til slutt er det ein gjennomgang av konkurransetilhøva i den norske banknæringa.

Sjå meldinga for nærare omtale.

2.1.2 Merknader frå komiteen

Komiteen tek omtalen til orientering.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, viser til at situasjonen i norsk økonomi står i sterk kontrast til situasjonen hjå mange av våre viktigaste handelspartnarar, og at enkelte land framleis har lågare verdiskaping (BNP) enn før den internasjonale finanskrisa. Fleirtalet poengterer også at både enkeltland og EU-systemet har tatt viktige grep som reduserer risikoen for eit nytt tilbakeslag. Fleirtalet viser til at det gjennom det siste året har vore finansiell uro i fleire av dei framveksande økonomiane. Eit tilbakeslag i Kina og andre framveksande økonomiar kan gje negative utslag for verdsøkonomien, og dermed også for oljeprisen. Fleirtalet understrekar at tidlegare kriser har lært oss at det er svært vanskeleg å forutsjå kva negative kriser som kan oppstå i ein økonomi og korleis dei utviklar seg.

Fleirtalet er bekymra for todelinga av norsk økonomi, og viser til at det utviklar seg ein sterk geografisk ubalanse i forhold til vekstkrafta i norsk næringsliv. Fleirtalet er samtidig bekymra for at stadig fleire i Noreg har ei gjeldsbyrde som gjer dei sårbare for auka renter, ledighet eller fall i bustadprisane.

Fleirtalet er svært nøgd med at Oslo Børs er blitt verdens største og viktigaste finansielle marknadsplass for sjømatsektoren, nest størst i verda på noterte shippingselskap, og nest størst i Europa på energi. Fleirtalet meiner det er positivt at utanlandske selskap kjem til Oslo Børs for å henta kapital, og at kompetansen i den norske kapitalmarknaden for energi, sjømat og shipping trekker til seg utanlandske aktørar.

Fleirtalet viser til at berre 5 pst. av personkundane bytta hovudbank i løpet av 2013, og at det er behov for meir konkurranse mellom bankane. Fleirtalet minner også om at konsentrasjonen i den norske bankmarknaden er høg samanlikna med konsentrasjonen i Danmark, Sverige, Irland, Storbritannia og Tyskland. Fleirtalet støtter regjeringa sitt arbeid knytt til auka konkurranse i bankmarknaden, dette gjeld særskild framlegg som gjer det enklare og lettare å skifte bank, for eksempel bankgironummerportabilitet.

Fleirtalet er opptatt av å leggje til rette for gode rammevilkår for finansnæringa.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Kristeleg Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, meiner det er viktig for norsk næringsliv at vi har ei sterk finansnæring, som kan bidra med verdiskaping i eigen sektor og skaffe finansiering til verdiskapinga i andre delar av næringslivet.

Eit tredje fleirtal, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det tidlegare kravet om 15 pst. eigenkapital ved lån av kjøp til bustad særskilt ramma førstegangsetablerarane, og at ein heil generasjon risikerte å bli stengde ute frå bustadmarknaden. Dette fleirtalet er derfor godt nøgd med at finansministeren har presisert overfor Finanstilsynet at bankane skal kunne ta omsyn til låntakarane si framtidige betjeningsevne, og at det kan være forsvarleg med eigenkapitalkrav ned mot 10 pst. for førstegongskjøparar. Dette fleirtalet merkar seg at bankane har følgt opp dette ved å leggje seg på ei meir liberal linje. Dette fleirtalet vil vidare vise til at budsjettforliket mellom Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre for 2014 inneheld ei kraftig forbetring av BSU-ordninga der maksimalt årlig innbetalt sparebeløp blei økt frå 20 000 kroner til 25 000 kroner, og der taket for samla innbetalt sparebeløp i BSU blei heva frå 150 000 kroner til 200 000 kroner.

Eit fjerde fleirtal, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, tar avstand frå ideen om innføring av ein såkalla finansskatt. Ein slik skatt vil ramme både norske bedrifter og norske hushaldningar. Dette fleirtalet meiner at ein finansskatt særskilt kan ramme unge menneske i etableringsfasen gjennom høgare rentekostnader. Dette fleirtalet viser også til at finansnæringa sine kapitalkrav i utgangspunktet er store, og at ytterlegare krav kan få store og utilsikta negative konsekvensar for aktiviteten i norsk økonomi.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker betydningen av en solid og konkurransedyktig banknæring i hele landet. I Norge har vi en differensiert banknæring der ikke minst lokal- og regionalbankene er viktige aktører. Det er av særlig betydning for små og mellomstore bedrifter landet rundt som ikke har andre alternative finansieringskilder. I store deler av landet spiller også bankene en viktig rolle for kulturlivet. Det finnes et utall eksempler på små og store kulturarrangement som takket være bankenes samfunnsengasjement har sett dagens lys.

Sett i lys av den viktige rollen bankene har, er disse medlemmer opptatt av at det må legges opp til en helhetlig politikkutvikling for banksektoren der eierskap, samfunnsansvar, konkurransesituasjonen mv. blir drøftet. Disse medlemmer ber derfor regjeringen på egnet måte fremme en sak for Stortinget der man drøfter en helhetlig næringspolitikk for banknæringen.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiets daværende finanspolitiske talsperson, Torgeir Micaelsen, i august 2013 sendte et brev med spørsmål om regjeringen vil be Konkurransetilsynet og Finanstilsynet gjennomføre en analyse av konkurransesituasjonen i norske finansmarkeder. I brevet vises det blant annet til at Konkurransetilsynet gjorde en vurdering av dette temaet for ti år siden, og at Finanskriseutvalget i NOU 2011:1 påpekte høy markedskonsentrasjon i det norske bankmarkedet. I svarbrevet fra finansminister Sigbjørn Johnsen og fornyingsminister Rigmor Aasrud står det:

«Vi er enige med stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen i at vi nå bør vurdere å gjennomgå konkurranse-situasjonen i det norske bankmarkedet. Det er fornuftig å gjøre et samlet arbeid på dette feltet med noen års mellomrom. Etter vårt syn bør et slikt arbeid gjøres på bredt faglig grunnlag, der relevante myndigheter og fagmiljø inviteres til å delta. Vi vil nå se nærmere på hvordan vi kan organisere og gjennomføre et slikt arbeid.»

Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen følger opp dette.

Disse medlemmer registrerer at de samme partiene som 2. september 2013 lot seg avbilde sammen med Eiendomsmeglerforeningen og Huseiernes landsforbund foran inngangen til Stortinget, med løfter om å redusere egenkapitalkravet ved kjøp av bolig fra 15 til 10 pst., nå sier seg «godt fornøyd» med at dette opprettholdes på 15 pst. Disse medlemmer viser til reaksjonene fra boligaktørene, som i pressemelding uttalte:

«Dersom dette enstemmige løftet brytes, som det nå hintes om, vil det være et hån mot alle de unge som har stemt borgerlig fordi de trenger et sted å bo.»

Disse medlemmer viser til at om lag 35 pst. av boligkjøpere under 35 år fikk lån med lavere egenandel enn 15 pst. i 2013, og at «kravet» således ble praktisert fleksibelt også tidligere.

Disse medlemmer merker seg at det nå ser ut til å være enstemmighet i Stortinget om at egenkapitalkravet består.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at banker og finansinstitusjoner spiller en viktig rolle i økonomien. De tilbyr betalingstjenester, muligheter for innskudd og utlån for husholdninger og bedrifter, forsikring mot «reell» risiko (brann, død, sykdom osv.) og mot finansiell risiko (brå prisendringer på valuta, rente, råvarer). Finansnæringen bidrar med avgjørende finansiell infrastruktur som skal tjene husholdninger og bedrifter over hele landet.

Dette medlem understreker at vi må ha med oss lærdommene fra den internasjonale finanskrisen i tiden som kommer. Krisen skyldtes at banker, myndigheter, investorer og husholdninger ble overmodige og tillot for stor gjeldsoppbygging og for stor risiko. Bankene hadde for liten egenkapital og var drevet av kortsiktig profitt. De fikk utvikle komplekse finansielle produkter som gjorde prisen og risikoen vanskelig å se for investorene, og de fikk bygge opp enorme finanskonsern som kunne legge til grunn at de ville bli reddet av myndighetene om det skulle gå galt. Myndighetene, med USAs sentralbank i spissen, bar ved til bålet ved å holde rentene lave. De nektet å gripe inn i markedet for å dempe boblen – dels av ideologiske frimarkedsgrunner og dels av manglende inflasjonspress.

Dette medlem viser til at bolig- og aksjeprisene, så vel som gjeldsnivåene, ble låst inne i en selvforsterkende spiral: Folk lånte for å kjøpe eksempelvis bolig, dette presset boligprisene opp og økte verdien på bankens sikkerhet, som igjen førte til større boliglånsopptak.

Dette medlem er bekymret for at for mye av midlene i finanssektoren dels går til spekulative formål som er privatøkonomisk lønnsomme, men samfunnsøkonomisk ulønnsomme; dels er det en fare at finanssektoren tar for høye priser for sine tjenester, på grunn av manglende konkurranse eller manglende åpenhet.

Dette medlem vil særlig advare mot kompleksitet og mangel på gjennomsiktighet og de konsekvensene det har for markedenes effektivitet. Kompleksitet er en fordel for bankene og fondene, fordi prisen blir vanskelig å se. Dermed kan investorer betale mer enn nødvendig uten å være klar over det, i et forgjeves forsøk på å slå markedet.

Dette medlem viser til at finanskrisen fikk et mindre omfang i Norge, ikke minst fordi vi etter bankkrisen på 90-tallet hadde innført strengere reguleringer enn andre land. Særnorske reguleringer var et fortrinn i møte med krisen, fordi det ga oss mer solide banker og færre spekulative finansprodukter.

Dette medlem viser til at vi imidlertid også her i landet har store, systemkritiske finanskonsern, i første rekke DNB. Også her i landet fikk de største bankene trappe ned på egenkapitalen og tillegge boliglån lavere risikovekter, paradoksalt nok i takt med stadig høyere boligpriser; også her fikk kompliserte produkter utvikle seg til bankenes fordel i møte med vanlige investorer og forbrukere med mangelfull informasjon.

Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis representantforslag Dokument 8:60 S (2010–2011) om tiltak for å motvirke en ny finanskrise, som ble fremmet i desember 2010. Her fremholdt forslagsstillerne at:

«De store samfunnsøkonomiske og sosiale kostnadene ved finanskriser og behovet for å begrense overdreven risikotaking gjør at det kan være hensiktsmessig å skattlegge finansnæringen i større grad enn i dag […] Overskudd og lønn er et uttrykk for merverdi, og en skatt på dette vil derfor kunne anses som en merverdiavgift, en avgift finansielle tjenester per i dag i hovedsak er unntatt. En slik skatt vil gjøre at finansnæringen får en skattebelastning mer på linje med andre næringer, og på denne måten hindre at finansnæringen blir unaturlig stor. En generell skatt på summen av overskudd og lønn kan kombineres med skattlegging av lønn og overskudd ut over det normale, for å motvirke overdreven risikotaking.»

Dette medlem viser til at forslagsstillerne fremmet et konkret forslag om å innføre en slik skatt i samarbeid med andre land, utformet i tråd med IMFs anbefalinger.

Dette medlem viser videre til at regjeringens finanskriseutvalg kort tid etter, på nyåret 2011, anbefalte å utrede en slik skattlegging av finansnæringens overskudd og lønn. Danmark, Frankrike og Island har en slik skatt på lønn, mens Israel tar med både overskudd og lønn. Dette medlem er imidlertid opptatt av at en slik skatt utredes grundig og at tidspunktet for innføring ses i sammenheng med de økte kapitalkravene som bankene nå pålegges.

Medlemen i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti viser til at situasjonen i norsk økonomi står i sterk kontrast til situasjonen elles i Europa. Vi har ein økonomi med små økonomiske skilnader, sterk sysselsetting, gode velferdsordningar og høg produktivitet. Alt dette er viktige delar av ein rettferdig, vekstkraftig og framtidsretta økonomi. EU og mange av EU-landa har møtt krisa med brutale kutt i offentlege budsjett. Følgjene har blitt kutt i velferd, høgare arbeidsløyse og ei forverring av ein allereie dårleg situasjon. Denne medlemen viser til at finanskrisa enno ikkje er over. Fortsatt er arbeidsløysa skyhøg mange stadar i verden, og dei økonomiske skilnadane aukar i eit omfang som gir stor grunn til uro. Også i Noreg vil desse utfordringane kunne bli meir tydelege. Situasjonen blir ikkje betre av at vi har ei regjering som aktivt legg til rette for auka skilnader, mellom anna med skattekutt til dei rikaste.

Denne medlemen er bekymra for todelinga av norsk økonomi, med ei oljenæring som rykker ifrå næringslivet på land. Denne medlemen er òg bekymra for at stadig fleire i Noreg har ein gjeldsbyrde som gjer dei sårbare for auka renter, ledighet eller fall i bustadprisane, og merker seg i den samanheng at regjeringspartia braut sitt eige valkampløfte om å senke eigenkapitalkravet for låntakarar. Regjeringspartia trekker ofte fram auken i BSU-ordninga som eit tiltak for å hjelpe førstegangsetablerarar, men denne treffer først og fremst dei som allereie har råd til å spare og løyser derfor ikkje problemet.

Denne medlemen merkar seg at Oslo Børs i stor mon speglar norsk økonomi. Oslo Børs er mellom anna verdas største finansielle marknadsplass for sjømatsektoren. Dette er ei viktig påminning om at kyst og sjømat er ein viktig sektor for Noreg, og at den jamvel kan bli enda viktigare i framtida. Om fiskeriressursane blir riktig forvalta, og ikkje vert privatisert til eit fåtal, vil dei gje arbeidsplassar og verdiskaping i all framtid.

Denne medlemen meiner det er viktig med gode rammevilkår for finansnæringa. Ei finansnæring som fungerer optimalt er ein viktig del av samfunnet, og til stor nytte for både næringsliv og privatpersonar. Samstundes er det viktig at finansnæringa ikkje får overdriven plass i økonomien som heilhet. Ei finansnæring som veks seg for stor vil kunne bidra til ustabilitet i økonomien som heilskap. Dette blei vi ikkje minst minna om da økonomien på Island rakna som følgje av ei overdriven tru på kva finanssektoren kan bidra med åleine.

Denne medlemen viser til NOU 2011:1 Bedre rustet mot finanskriser, som peiker på at ein finanssektor som utgjer ein stor del av eit land sin økonomi, kan representere ein risiko for landet. Utvalet peiker spesielt på to ting. For det første kan ein for stor finanssektor spegle høg gjeldsbelastning eller ubalansar i økonomien innanlands. For det andre kan eit lands finanssektor bli for stor samanlikna med økonomien til landet om institusjonane i sektoren har stor eksponering mot utanlandske marknader. Utvalet peiker vidare på at dei negative eksternalitetene frå aktivitet i finanssektoren er betydelege. Desse er først og framst knytt opp mot at dei ulike aktørane bidreg til å byggje opp risiko i finanssystemet og økonomien, med påfølgjande fare for kriser og sosialisering av store tap.

Denne medlemen viser til at finanssektoren i hovudsak har eit unnatak frå meirverdiavgift. Sektoren blir på den måten subsidiert gjennom skattesystemet. Dette er uheldig og bidreg til at finanssektoren kan bli for stor. Denne medlemen viser til gjennomgangen i kapittel 2.2.2 i meldinga og anslaget som viser at fellesskapet går glipp av om lag 8 mrd. kroner på grunn av dette unnataket. Dette er pengar ein kunne brukt til anten velferd, investeringar eller skattekutt. Denne medlemen viser til at den raud-grøne regjeringa fikk utreda korleis ein finansskatt, eller aktivitetsskatt, kunne utformast, seinast i Prop. 1 LS (2013–2014) Skatter, avgifter og toll 2014. Motstandarane av ei slik likebehandling av ulike sektorer, som ein finansskatt vil vere, argumenterer med at bankane berre vil overføre dei auka kostnadane til kundane sine. Det blir ei for enkel framstilling. Erfaringane frå Danmark viser at rentemarginane ikkje ser ut til å ha blitt påverka av at dei har auka den finansielle aktivitetsskatten. Motstandarane skyver også førstegangsetablerarar på bustadmarknaden framføre seg, og meiner at dei vil bli ramma. Som nemnt er det ikkje gitt at det vil stemme. Men om ein vil, kunne ein også bruke ein del av provenyet frå ein slik skatt til å særleg lette situasjonen for førstegangsetablerarane og andre grupper ein er bekymra for at kan bli råka.

Denne medlemen viser til omtalen i meldinga av konkurransen i banknæringa og at marknadskonsentrasjonen, målt med den såkalla Herfindahl-Hirschmann-indeksen, har auka det siste tiåret. Konsentrasjonen i den norske bankmarknaden er relativt høg, noko som kan føre til svekka konkurranse og dårligare vilkår for kundane. Denne medlemen vil understreke at det er viktig å gjennomføre tiltak som kan styrke konkurransen i bankmarknaden for personkundar, mellom anna ved å gjere det enklare å bytte bank og å vurdere ei strengare tolking av produktpakkeforskrifta.