Regjeringen legger med dette fram en proposisjon
om Reindriftsavtalen 2014/2015, og med forslag om endrede bevilgninger
over statsbudsjettet 2014 m.m. Stortinget godkjente 1. juni 1993
Hovedavtale for reindriften (St.prp. nr. 66 (1992–1993)), og ga Landbruks-
og matdepartementet (LMD) fullmakt til å forhandle med Norske Reindriftsamers
Landsforbund (NRL) om ettårige avtaler for reindriftsnæringen.
Forhandlinger om Reindriftsavtalen 2014/2015 ble
innledet den 6. januar 2014. Partene kom i avsluttende forhandlingsmøte
den 18. februar 2014 til enighet om ny avtale. Avtalen gjelder for
perioden 1. juli 2014–30. juni 2015.
Rammen for Reindriftsavtalen 2014/2015 er på 111,5
mill. kroner. Dette er en økning på 2,0 mill. kroner sammenlignet
med inneværende avtale etter vedtatt budsjett for 2014.
Avtalebestemmelsene som gjelder bevilgninger over
statsbudsjettet følger kalenderåret. Dette innebærer at årets forhandlinger
om avtalens økonomiske ramme og fordeling gjelder budsjettåret 2015.
Bevilgningen innarbeides i statsbudsjettet på ordinær måte gjennom
Prop. 1 S (2014–2015) for Landbruks- og matdepartementet. Imidlertid
fremmes proposisjonen om reindriftsavtalen som tidligere for behandling
i vårsesjonen. Det forutsettes at Stortinget i sin behandling av
proposisjonen gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt til å
iverksette tiltak i henhold til den inngåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2015.
Forhandlingene om reindriftsavtalen er gjennomført
i tråd med regjeringsplattformen og samarbeidsavtalen med Venstre
og Kristelig Folkeparti. Videre er forhandlingene basert på Stortingets
behandling av de siste års reindriftsavtaler og budsjettproposisjoner,
samt den situasjonen man står overfor i næringen.
Forhandlingene om Reindriftsavtalen 2014/2015 startet
6. januar 2014 i Tromsø ved at NRL overleverte sitt krav til staten.
Kravet hadde en økonomisk ramme på 122,2 mill. kroner, en økning
på 12,7 mill. kroner i forhold til gjeldende avtale på 109,5 mill. kroner.
Staten la fram sitt tilbud den 28. januar 2014.
Tilbudet hadde en økonomisk ramme for Reindriftsavtalen 2014/2015
på 109,5 mill. kroner. Dette var tilsvarende ramme som inneværende
avtale etter vedtatt budsjett for 2014.
Forhandlingene ble sluttført den 18. februar 2014.
Avtalen innebærer økonomiske tiltak i reindriftsnæringen på i alt
111,5 mill. kroner. Dette er en økning på 2,0 mill. kroner i forhold
til gjeldende avtale.
Reindriftsavtalen 2014/2015 sitt hovedmål er
å bidra til å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert
næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. Det har vært
viktig å opprettholde hovedlinjene i dagens tilskuddssystem hvor
de direkte tilskuddene er knyttet til verdien av det som produseres.
Dette vil etter partene sine vurderinger bidra til å skape stabilitet
og forutsigbarhet om ordningene over reindriftsavtalen. Samtidig
innebærer Reindriftsavtalen 2014/2015 en forenkling av gjeldende regelverk
og ordninger. I dette ligger det bl.a. at enkelte ordninger avvikles
og tidligere gitte øremerkinger oppheves. Konkret avvikles tilskudd
til gjeterhytter, driftstilskudd til siidaandeler, tilskudd til
Sametingets tilskuddsordning for næringsutvikling og særskilt driftstilskudd
til kvinner. Videre innføres krav til avgiftspliktig næringsinntekt
fra salg av kjøtt fra rein i eget merke på minimum 50 000 kroner,
eksklusiv merverdiavgift, for samtlige siidaandeler i samtlige reinbeiteområder.
I tillegg slås Reinprogrammet og Utviklingsprogrammet for grønt
reiseliv og lokalmat sammen fra 1. januar 2015.
Tilpassing av reintallet krever økt uttak av
slakterein. Med dette som utgangspunkt, har avtalepartene sett det
som viktig at Reindriftsavtalen 2014/2015 særlig prioriterer tiltak
som bidrar til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. I dette arbeidet
er det av sentral betydning at virkemidlene over reindriftsavtalen samordnes
slik at man på en mest mulig effektiv måte når de fastsatte mål.
Infrastrukturen i reindriften styrkes, og reineierne
stimuleres til økt slakteuttak gjennom en ekstraordinær økning av
de produksjonsrettede tilskuddene. Samtidig videreføres tilretteleggelsen
for arbeidet i Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt.
Utover de nevnte endringene, legger Reindriftsavtalen
2014/2015 opp til en rekke utredninger. Ordningen med pramming av
rein skal utredes. Videre skal det foretas en gjennomgang av reindriftsavtalens ordninger
i forhold til tamreinlagenes organisasjon og utfordringer. Avtalepartene
ser behovet for å styrke innehaveren av siidaandelen sin stilling,
og derigjennom legge til rette for de reindriftsutøverne som har
reindrift som hovedvirksomhet. I den forbindelse er avtalepartene
enige om at det skal gjennomføres en vurdering av effektene ved
innføring av avkorting i de direkte kostnadssenkende tilskuddene
hvor reintallet til siidaandelsinnehaveren og hans/hennes ektefelle
og familie i rett opp- eller nedstigende linje, samt søsken til
leder av siidaandel er under 85 pst. av det totale reintallet i
siidaen i vårflokk. Vurderingen omfatter også de administrative
konsekvensene ved denne ordningen. I tillegg legges det opp til
en gjennomgang av radioaktivitetstiltakene i reindriften, samt effektene
av forlengelsen av kalveslaktetilskuddsordningen de siste årene.
Samlet sett gir den fremforhandlede avtalen grunnlag
for økt inntjening gjennom økt slakteuttak og verdiskaping hos den
enkelte reindriftsutøver. Samtidig underbygger den fremforhandlede
avtalen den dreining man har hatt i reindriftsavtalens virkemidler
de senere årene, med vektlegging av næringsretting og tilrettelegging
for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Den helhetstenking som ligger bak den fremforhandlede avtalen gir
grunnlag for en positiv utvikling og økt inntjening hos den enkelte
reineier.
I tillegg til selve avtalen, vises det i sluttprotokollen
til at det er bevilget 2,5 mill. kroner over kap. 1147 til finansiering
av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt i 2014. Det er
enighet om at regelverket for radioaktivitetstiltak i slaktesesongen
2014/2015 fastsettes etter de samme prosedyrer som forskriftene
etter reindriftsavtalen.
Som vedlegg til proposisjonen følger Reindriftsavtalen
for 2014/2015, sluttprotokollen til avtalen og en oversikt over
fordelingen av avtalemidlene.
Reindriftsavtaleforhandlingene gjennomføres
etter de bestemmelser som er gitt i Hovedavtalen for reindriften.
Hovedavtalen ble inngått mellom staten ved Landbruksdepartementet
og NRL den 26. februar 1993. I henhold til avtalens § 2
skal Landbruks- og matdepartementet (LMD) og NRL føre forhandlinger
om en løpende reindriftsavtale med tiltak som tar sikte på en utvikling
av reindriftsnæringen i samsvar med de til enhver tid vedtatte mål
og retningslinjer for reindriftspolitikken. Tiltakene
skal omfatte økonomiske virkemidler. Partene skal også kunne kreve
forhandlinger om faglige, sosiale, organisasjonsmessige og andre
spørsmål av betydning for en utvikling av næringen mot de mål som
er fastsatt for reindriftspolitikken.
I tilfelle brudd i forhandlingene, fremmer staten, ved
LMD, på eget grunnlag overfor Stortinget forslag om de tiltak og
økonomiske rammer som skal gjelde for kommende avtaleperiode.
Det er en politisk målsetting å utvikle reindriftsnæringen
som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et
langsiktig perspektiv. I den forbindelse ønsker regjeringen å legge
mer til rette for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.
Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det
viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i
reindriftspolitikken.
Fra og med reindriftsavtalen 2003/2004 er tilskuddsordningene
lagt vesentlig om i forhold til tidligere. Tilskuddene til siidaandeler
og tamreinlag er endret fra ordninger som i stor grad har vært faste
beløp per siidaandel, til ordninger som premierer produksjon og
verdiskaping. Dagens tilskuddssystem har hatt en positiv effekt
på slakteuttaket og verdiskapingen i reindriften, samlet sett bidratt
til å øke forutsigbarheten i næringen, samt bidratt til en forenkling i
forvaltningen av de ulike tilskuddsordningene.
Gjennom reintallsprosessen har det blitt mulig
å knytte sammen virkemidlene over reindriftsavtalen og reindriftsloven.
Konkret har dette medført at de som ikke har fulgt opp vedtak om
øvre reintall, har fått betydelige avkortinger.
Reindriftsavtalen 2014/2015 sammenfaller med det
siste året av den treårsperioden som Reindriftsstyret har satt for
gjennomføring av reintallsreduksjonen. Med dette som utgangspunkt
er det en målsetting at avtalen stimulerer flest mulig til å følge
opp gitte reduksjonskrav. Ved at hovedlinjene i dagens tilskuddsystem
opprettholdes, vil dette også bidra til å skape stabilitet og forutsigbarhet
om ordningene over reindriftsavtalen.
Det er slaktet betydelig mindre rein de tre
siste årene sammenlignet med tidligere år. I 2012 var det slaktet
69 000 rein, og i 2013 viser foreløpige tall et slakteuttak på om
lag 70 000 rein. Til sammenligning var slakteuttaket i toppåret
2010 på 80 200 rein på listeførte slakterier. Et uttak på 70 000
rein er ikke tilstrekkelig for å få reintallet redusert til fastsatt
nivå i Finnmark. Markedet for reinkjøtt er svært bra. Det gode markedet
har ikke reineierne i enkelte områder benyttet seg av. Reinkjøttbedriftene
har god avsetning, og lagrene er tilnærmet tomme.
På bakgrunn av de nevnte forhold, er det en
klar målsetting med Reindriftsavtalen 2014/2015 at den skal bidra
og stimulere til økt slakting og omsetning av reinkjøtt. De produksjonsrettede
tilskuddene er særlig prioritert. Det forventes at den ekstraordinære økningen
av kalveslaktetilskuddet vil bidra til økt kalveslakt, herunder
økt uttak av kalver med lave vekter.
For å nå de reindriftspolitiske målene, er det
avgjørende viktig at reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller
hverandre og trekker i samme retning. De godkjente bruksreglene
vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen framover, og er en
forutsetning for at en rekke av reindriftslovens bestemmelser kommer
til anvendelse. I dette ligger det at siidaandeler som ikke reduserer
dyretallet i henhold til gitte reduksjonsvedtak, ikke vil være tilskuddsberettiget.
For å sikre at dagens økonomiske ordninger virker
i samme retning, har klima- og miljøministeren og landbruks- og
matministeren avklart at dersom reindriftsutøverne ikke følger opp
i tråd med reindriftslovens regler om øvre reintall, legges det
opp til en avkorting i utbetalingene av rovvilterstatningene.
I henhold til Sundvolden-erklæringen er det
en målsetting å redusere byråkratiet og å gjennomføre forenklinger
i virkemiddelbruken. Dette er fulgt opp gjennom Reindriftsavtalen
2014/2015 ved at enkelte ordninger avvikles og enkelte tidligere
øremerkinger oppheves. Samtidig etableres ingen nye ordninger.
Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt
av Landbruks- og matdepartementet, og har til oppgave hvert år å
legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det
økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene.
Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet
sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og
viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele
reindriftsnæringen i Norge. Regnskapet for 2012 med budsjett for
2013 ble lagt fram i desember 2013.
Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene
fra 2011 til 2012. Vederlag for arbeid og kapital har en nedgang
fra 136,0 mill. kroner i 2011 til 90,0 mill. kroner i 2012 (46,0
mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag for arbeid og egenkapital
en nedgang fra 126 560 kroner i 2011 til 85 700 kroner i 2012, og
målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang
fra 221 203 kroner i 2011 til 141 957 kroner i 2012.
Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 142,7
mill. kroner i 2011 til 122,8 mill. kroner i 2012 (19,9 mill. kroner),
hovedsakelig som følge av en reduksjon i kjøttinntektene på 7,7
mill. kroner grunnet reduksjon i slakteuttaket og i produsentprisen,
samt en reduksjon i livdyrverdien.
Totalt sett er det en reduksjon i de samlede
inntektene på 299,4 mill. kroner i 2011 til 264,3 mill. kroner i
2012 (35,2 mill. kroner).
Siidaandelenes kostnader økes fra 163,4 mill. kroner
i 2011 til 174,3 mill. kroner i 2012 (10,8 mill. kroner). Felleskostnadene
har også en økning fra 23,8 mill. kroner til 27,2 mill. kroner i
2012 (3,4 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader økes fra 8,9 mill. kroner
i 2011 til 9,2 mill. kroner i 2012 (0,3 mill. kroner). I sum gir
dette en økning i de totale kostnadene fra 163,4 mill. kroner i
2011 til 174,3 mill. kroner i 2012 (10,8 mill. kroner).
Foreløpige tall viser en mer positiv utvikling
i 2013. Hovedårsaken til dette er en økning i slakteuttaket og en
økning i prisen, samt en økning i statstilskuddene.
Tabell 3.2 i proposisjonen viser totalregnskapet for
2012 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at
det er klare forskjeller i resultatene mellom områdene. Vederlag
for arbeid og egenkapital utgjør for Nord-Trøndelag som ligger høyest, 327 621
kroner per årsverk. For Vest-Finnmark, som ligger lavest, utgjør
det 23 856 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt oppsplitting
av Øst-Finnmark og Vest-Finnmark i soner, se tabell 3.3 i proposisjonen.
Her viser tilsvarende beregning at Karasjok Øst ligger lavest med
-47 435 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med
170 320 kroner per årsverk.
Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per
rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4 i proposisjonen.
Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis
varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 113 269 kroner i
Troms og 475 714 kroner i Polmak/Varanger. Gjennomsnittlige kjøttinntekter
per rein varierer mellom 253 kroner per rein i Vest-Finnmark og
841 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige
variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene.
Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller
kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av
høyere utbetaling.
Tabell 3.4 i proposisjonen viser til dels store
forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen
skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel
og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst
betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes
økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også
økt reintall per siidaandel.
Dagens reindrift baseres i stor grad på kjøttproduksjon.
Dette er den viktigste inntektskilden i næringen.
De siste ti års forskning på variasjon i produksjon og
tap i reindriften i Norge viser at flere reinbeiteområder har et
stort potensial for å øke produksjonen. Norsk institutt for naturforskning
(NINA) har gjennomført studier i Finnmark i perioden 2000–2012,
og i resten av landet i perioden 2008–2012. Resultatene viser at
reindriften i enkelte områder kan doble produksjonen gjennom enkle
tilpasninger i driften. De viktigste tilpasningene vil være et høyt
slakteuttak av kalv og en lavere reintetthet (reintall).
Statens reindriftsforvaltning igangsatte høsten 2013
et forprosjekt for å se hvilke muligheter for økt produksjon og
lønnsomhet som finnes i fellesbeiteområdene i Finnmark. Prosjektet
er gjennomført av NINA og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning
(NILF). Utgangspunktet har vært en drift basert på kalveslakt. Resultatene
fra dette forprosjektet viser at vestre, midtre og østre sone i
Kautokeino og vestre sone i Karasjok har et betydelig potensial
til økt produksjon og lønnsomhet.
Departementet mener at reindriften med disse studiene
og nevnte forprosjekt har fått et godt utgangspunkt for å finne
riktig «nivå» for slakteuttak, kroppsvekt og reintetthet slik at
produksjon og inntekter kan økes. Det påpekes at innretningen av
virkemidlene i reindriftsavtalen i all hovedsak er orientert mot
en slik tilpasning.
Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst.,
finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca. 250 000
dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Kjøttproduksjonen
er på om lag 2 000 tonn per år.
Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte.
I deler av Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet
mellom beitetrykk og beitegrunnlag. I forvaltningen av reindriften
er det viktig å være bevisst på at utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene,
og at det også innad i det enkelte område i vesentlig grad kan variere.
I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til
tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt en sikring
av arealene for å opprettholde dagens tradisjonelle drift. I samtlige
områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften.
Å få tilpasset et beitetrykk til beitegrunnlaget
er den mest krevende utfordringen reindriften står overfor. Etter
departementets vurdering ligger det nå imidlertid bedre til rette
for å lykkes med reintallstilpasningen enn tidligere. Myndighetene
er nå inne i sluttfasen av de prosesser som loven foreskriver for fastsetting
og reduksjon av reintallet. I denne sluttfasen er det viktig at
man fra myndighetenes side holder fast ved det opplegg som er valgt,
slik at man får gjennomført reintallsprosessen. Først når man har gjennomført
de prosesser som loven foreskriver, har man et fullgodt grunnlag
for å vurdere effekten av de lovbaserte virkemidlene.
Reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for
etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette
ligger det store muligheter for økt verdiskaping. For regjeringen
er det sentralt at reindriften får utnyttet det potensialet som
ligger i næringen.
Stortinget vedtok 27. mai 2013 endringer av
reindriftsloven som innebærer en avvikling av områdestyrene med
overføring av deres oppgaver til Fylkesmannen. Samtidig ga Stortinget
samlet sin støtte til daværende regjerings beslutning om en administrativ overføring
av områdekontorene til Fylkesmannen. Fylkesmannen ble dermed fra
1. januar 2014 den statlige, regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen
av reindriften. Fra samme dato ble SRF nasjonal reindriftsmyndighet.
Regjeringen besluttet den 20. januar 2014 å
endre organiseringen av den offentlige forvaltningen av reindriften
ved å slå sammen Statens Reindriftsforvaltning (SRF) og Statens
Landbruksforvaltning (SLF). Hensikten er både å styrke SRF som et
forvaltningsorgan med direktoratfunksjoner, og å forenkle
landbruksbyråkratiet i tråd med Sundvolden-erklæringen. Det legges
til grunn at reindriftsoppgavene i den nye organisasjonen fortsatt
forvaltes fra kontorsted/enhet i Alta, og at denne enheten styrkes når
det gjelder ressurser og kompetanse. Reindriftsstyret videreføres
som i dag.
Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for
å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden
fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig
for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.
Etter ønske fra næringen ble avtalepartene i
forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige
om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt
fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet
har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import
av reinkjøtt til redusert toll.
Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar
for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som
er høstet har det imidlertid vist seg at det i nåværende situasjon
kan være behov for et mer direkte engasjement fra statens side.
Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen
i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.
Reindriften er en arealavhengig næring. Fremover
vil utfordringen med å sikre nødvendige arealer for å opprettholde
en bærekraftig reindrift øke. Tilgang til arealer er en avgjørende
forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med sin tradisjonelle driftsform.
Driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse.
Departementet vil derfor fortsatt prioritere innsatsen på dette
området.
Plan- og bygningsloven er den sentrale loven
når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det
er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfredsstillende arealforvaltning
innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige
forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering
av ulike tiltak innenfor distriktets grenser.
Fra 1. januar 2014 fikk de fem nordligste fylkesmannsembetene
ansvaret for den regionale reindriftsforvaltningen. I en arealforvaltningssammenheng
vil denne overføringen etter departementets vurdering styrke reindriftens
stilling og bidra til en bedre sikring av reindriftens arealer.
Det er utarbeidet arealbrukskart for samtlige
av reinbeiteområdene. Disse kartene er under revisjon. Gjennom forhandlingene
om Reindriftsavtalen 2014/2015 ble avtalepartene enige om å starte
en prosess for å videreutvikle dagens arealbrukskart. Formålet er
å synliggjøre og gi en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak
innenfor det enkelte distrikts grenser.
Strekningen langs den norsk-finske grensen danner
få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil
rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre.
Gjeldende konvensjon ble undertegnet i Helsingfors 3. juni 1981. Konvensjonen
av 1981 er gjort til norsk lov, jf. lov av 11. mars 1983.
Etter kontakt med finske myndigheter startet man
vinteren 2012 forhandlinger om en revisjon av gjeldende konvensjon.
Forhandlingene har tatt lengre tid enn først antatt, men
det tas sikte på at forhandlingene er avsluttet i løpet av sommeren
2014.
En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert
av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og
matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson
undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009.
Sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner
i begge land har arbeidet videre for å komme til enighet om en ny
norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kunne bli ratifisert
og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede
prosessen. Det ble satt en frist på ett år for dette arbeidet.
Den samiske arbeidsgruppen som i henhold til ovennevnte
oppdrag har fulgt dette opp, presenterte sine forslag for landbruks-
og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Eskil Erlandsson 21. mars
2014. De to land vil nå i fellesskap vurdere disse forslagene og
den videre oppfølgingen. Det er regjeringens syn at det er et påtrengende
behov for å få på plass en ny konvensjon, og fra norsk side vil dette
arbeidet ha svært høy prioritet framover.
I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon
ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på
avtale forhindrer norske reinbeitedistrikter i å bruke vinterbeiter
i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen
2014/2015 forslag om å omdisponere 1,9 mill. kroner til fôring og
andre tiltak fra kap. 1147 post 71 til kap. 1151 post 51 i 2014.
Under forutsetning om at Stortinget godkjenner en
omdisponering av 7,0 mill. kroner av mindreforbruket fra 2013 på
kap. 1151 post 75 til kap. 1151 post 51, ble partene i forbindelse
med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2014/2015 enige om å benytte mindreforbruket
til følgende tiltak:
Infrastrukturtiltak
som legger til rette for økt slakting av rein.
Kompetansegivende kurs knyttet til privat
slakting og omsetning av reinkjøtt i nærmarkedet.
Pilotprosjekt – Utvikling av reindriftens
arealbrukskart.
Oppfølgingen av bruksreglene krever økt uttak av
slakterein. I dette arbeidet er det av sentral betydning at virkemidlene
over reindriftsavtalen samordnes slik at man på en mest mulig effektiv
måte når de fastsatte mål. Departementet understreker viktigheten
av at man har oppmerksomheten rettet mot alle ledd i verdikjeden,
fra vidde til bord, når tiltak vurderes for økt slakting og omsetning
av reinkjøtt.
Ved forhandlingene om Reindriftsavtalen 2013/2014
ble avtalepartene enige om å legge til rette for en oppgradering
av infrastrukturen knyttet til uttak av slaktedyr. Det ble avtalt
at de lokale områdekontorene i samarbeid med NRLs lokallag skulle
kartlegge investeringsbehov knyttet til infrastruktur i det enkelte
området, samt gjennomføre en prioritering i forhold til det behovet
som forelå. Med bakgrunn i oversendte rapporter foretok RUF-styret
en prioritering av hvilke områder og distrikt som skulle prioriteres.
15 søknader ble innvilget. Av den totale bevilgningen
er vel 6,8 mill. kroner benyttet, og om lag 90 pst. benyttet til
infrastrukturtiltak i Finnmark.
Fortsatt er det behov for en oppgradering av
infrastrukturen knyttet til uttak av slakterein i mange distrikt.
Med bakgrunn i det arbeidet som ble gjort i 2013 og dagens utfordringer
i næringen, la avtalepartene til grunn at RUF-styret i løpet av
våren får behandlet søknader om infrastrukturtiltak i den hensikt at
anleggene legger til rette for økt slakting og omsetning i sesongen
2014/2015.
Det avsettes 5,0 mill. kroner utover RUFs ordinære
ramme til infrastrukturtiltak i reindriften.
Ved innføring av EUs hygienepakke ble det ikke lenger
gitt mulighet for å slakte rein for privat salg.
Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet
har arbeidet for å legge til rette for et unntak fra EUs hygiene-
og kontrollregelverk for slakting av små mengder rein uten kjøttkontroll
for omsetning direkte til forbruker. Et slikt unntak er nå akseptert
på EØS-nivå. Det vil derfor i løpet av første halvår 2014 bli gjennomført
en offentlig høring med forslag om å gjenåpne muligheten for slakting
av rein for privat salg. LMD tar sikte på at en forskrift som regulerer
privat slakting og omsetning vil være fastsatt innen slaktesesongen
2014/2015.
Avtalepartene ser det som hensiktsmessig at
det gjennomføres kurs i privat slakting og omsetning av reinkjøtt
i nærmarkedet, herunder kurs i gjeldende regelverk og i bruk av
krumkniv. Det skal legges opp til at kursene er gjennomført før
slaktesesongen 2014/2015. Det settes av inntil 500 000 kroner i
2014 til gjennomføring av kompetansegivende kurs i privat slakting
og omsetning.
Avtalepartene er enige om å gjennomføre et pilotprosjekt
i den hensikt å etablere kart som synliggjør og gir en samlet oversikt
over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor det enkelte distrikts
grenser. SRF gis ansvaret for gjennomføringen av pilotprosjektet.
NRL skal involveres i arbeidet. Det settes av 1,5 mill. kroner til
gjennomføring av pilotprosjektet.
I samsvar med Prop. 1 S (2013–2014) for Landbruks-
og matdepartementet har Stortinget vedtatt bevilgninger over kap.
1151 med i alt 109,5 mill. kroner. Det foreslås nå omdisponeringer
i statsbudsjettet for 2014, dvs. at kap. 1151 post 51 økes med 8,9
mill. kr, mot reduksjon av hhv. kap. 1147 post 71 med 1,9 mill.
kroner og kap. 1151 post 75 med 7,0 mill. kroner.
Omdisponeringen på 1,9 mill. kroner fra kap. 1147
post 71 gjelder tiltak for distrikter som er utestengt fra vinterbeiter
i Sverige. Omdisponeringen av 7,0 mill. kroner skal legge til rette
for økt slakting og omsetning av reinkjøtt. Det vises til kapittel
5 for nærmere omtale.
Øvrige budsjettforslag det er redegjort for
i denne proposisjonen for 2015, med fordeling av Reindriftsavtalens
ramme på de ulike postene, legges på vanlig måte frem for Stortinget
i forbindelse med ordinær budsjettbehandling gjennom Prop. 1 S (2014–2015)
for Landbruks- og matdepartementet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Ingrid Heggø, Odd Omland og Knut Storberget, fra
Høyre, Frank Bakke-Jensen, Ingunn Foss, Gunnar Gundersen og Ove
Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen, Øyvind
Korsberg og Jørund Rytman, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Hjemdal, fra Senterpartiet, lederen Geir Pollestad, og fra Venstre
Pål Farstad, uttrykker tilfredshet med at det er enighet
om en avtale mellom partene. Det vises til at rammen for Reindriftsavtalen 2014/2015
er på 111,5 mill. kroner. Dette er en økning på 2,0 mill. kroner
sammenlignet med inneværende avtale etter vedtatt budsjett for 2014.
Komiteen viser til at avtalens
hovedmål er å utvikle reindriftsnæringen til en rasjonell markedsorientert
næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. I deler av
Finnmark foreligger det fortsatt utfordringer i forholdet mellom
beitetrykk og beitegrunnlag. Dette skaper igjen konflikt om beiteland og
rettighetsgrenser mellom siidaer og mellom distrikter. Konfliktene
har utviklet seg over flere år, og graden av konflikt har økt med
økningen i reintallet. Komiteen er tilfreds med at
regjeringen fortsetter arbeidet med å tilrettelegge for en økologisk
bærekraftig næring, og at det i den forbindelse også arbeides med
å få etablert bruksregler for fellesbeitedistriktene.
Komiteen peker også på det viktige
i at reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller hverandre og trekker
i samme retning. Komiteen er derfor tilfreds med
at statens tilbud dreier tilbudet mot, og forsterker, de ordningene
som fører til høyere slaktevolum, og derved tar næringen mer i retning
av økologisk bærekraft. Komiteen støtter regjeringen
når den varsler at det vil legges opp til en avkortning i utbetalingene
av rovvilterstatningene i de tilfeller reindriftsutøverne ikke følger
reindriftslovens regler om øvre reintall. Komiteen viser
til at dette er forankret i en bred politisk enighet i
de senere år.
Komiteen viser til at tilskuddsordningene
ble vesentlig lagt om fra og med Reindriftsavtalen 2003/2004, til
ordninger som skal premiere produksjon og verdiskaping. Gjennom
reindriftsloven av 2007 ble det etablert en rekke virkemidler for
å redusere reintallet til et bærekraftig nivå, og at reindriftsloven
påla næringen selv et stort ansvar for å drive økologisk, økonomisk
og kulturelt bærekraftig. Komiteen viser til at Landbruks-
og matdepartementet i 2013 påla Reindriftsstyret å fatte vedtak
om frister for forholdsmessig reduksjon av reintallet. Komiteen mener reindriftens
utfordringer er mange og sammensatte. I deler av Finnmark foreligger
det fortsatt store utfordringer i forholdet mellom beitetrykk
og beitegrunnlag. Komiteen mener derfor det er nødvendig
at Landbruks- og matdepartementet er tydelige overfor SRF og fylkesmennene
når det kommer til spørsmål om sanksjonsbruk.
Komiteen viser til at reindriften
er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt
større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store
muligheter for økt verdiskaping. Komiteen er enig
med regjeringen i at det er sentralt at reindriften får utnyttet
potensialet for verdiskaping. En moderne reindriftsnæring forutsetter
at næringen besitter kunnskap om økologisk bærekraft og innehar markedskompetanse.
Årets reindriftsavtale forsterker ordningene for de utøverne som
vil ta næringen i den retningen.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
I
I statsbudsjettet 2014 gjøres
følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1147 | | Reindriftsforvaltningen | |
| 71 | Omstillingstiltak i Indre Finnmark, reduseres med | 1 900 000 |
| | fra kr 9 520 000 til kr 7 620 000 | |
1151 | | Til gjennomføring av reindriftsavtalen | |
| 51 | Tilskudd til Utviklings- og investeringsfondet, økes med | 8 900 000 |
| | fra kr 33 100 000 til kr 42 000 000 | |
| 75 | Kostnadssenkende og direkte tilskudd, reduseres med | 7 000 000 |
| | fra kr 67 700 000 til kr 60 700.000 | |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den foreslåtte reindriftsavtalen,
og som er knyttet til bevilgninger i 2015.
Oslo, i næringskomiteen, den 12. juni 2014
Geir Pollestad
|
Frank Bakke-Jensen
|
leder
|
ordfører
|