Stortinget - Møte tirsdag den 21. april 2020

Dato: 21.04.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokument: (Innst. 225 S (2019–2020), jf. Meld. St. 8 (2019–2020))

Innhald

Sak nr. 3 [12:44:26]

Innstilling fra næringskomiteen om Statens direkte eierskap i selskaper – Bærekraftig verdiskaping (Innst. 225 S (2019–2020), jf. Meld. St. 8 (2019–2020))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [] (ordfører for sakene): Det er godt å se at deler av samfunnet sakte har startet returen mot en litt mer normal tilværelse. Også arbeidet her på Stortinget har vært preget av krisen verden gjennomgår nå. Jeg vil derfor takke komiteen ekstra for godt arbeid i en krevende tid.

Som næringslivet i Norge er heldigvis også Stortinget iallfall litt endringsvillig og ganske omstillingsdyktig, og det trengs. Næringslivet i Norge gjennomgår det som for tiden er den vanskeligste situasjonen de noensinne har befunnet seg i. Bedrifter vil gå konkurs, ledigheten vil være høy, og det kan vare lenge. De internasjonale verdikjedene er skadeskutt, og restaureringen av internasjonal handel og internasjonalt næringsliv vil være minst like utfordrende som problemene vi må løse her i Norge.

Et sterkt næringsliv er grunnmuren i velferdssamfunnet, og selskapene med statlig eierandel utgjør en viktig del. Du og jeg eier selskapene, og staten har en viktig jobb med å forvalte verdiene på vegne av oss. Det er også av stor betydning for tilliten til det norske kapitalmarkedet at forvaltningen av selskapet er profesjonell og forutsigbar. Det er i utgangspunktet bred politisk enighet om rammene for statens eierskapsutøvelse, og det har det vært i snart 20 år.

Siden meldingen ble lagt frem for omtrent fire måneder siden, har landskapet endret seg på måter ingen kunne forutse. Det er derfor viktig å understreke at det er klart at statens eierskapsutøvelse vil og må tilpasses krisen vi er inne i. Prinsippene for eierstyring tillater dette og kommer ikke i konflikt med utfordringene som ligger foran oss. Det vil være slik at selskapene staten har eierskap i, vil fokusere videre på verdiskaping, noe som vil bidra til mer aktivitet og til å sikre arbeidsplasser. De ulike begrunnelsene for statlig eierskap bereder grunnen for at de statlige eierskapene kan benyttes som verktøy for å komme oss enda bedre gjennom krisen. Samfunnssikkerhet og beredskap, andre sektorpolitiske mål, høy avkastning over tid, oppdrag som skal løses på vegne av staten, og bærekraftig verdiskaping, er – hver for seg og alle – mål som gjør at det statlige eierskapet vil være viktig, både gjennom og på den andre siden av krisen.

Høyre mener at det også i fremtiden må være privat eierskap som er hovedregelen. Det skal ikke utelukkes at den statlige andelen i en begrenset periode kan økes, som ett av mange tiltak i en krisesituasjon, men et velferdssamfunn som Norge kan ikke eksistere uten et sterkt privat næringsliv. Det statlige eierskapet må begrunnes.

Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, skriver at de registrerer

«at det førende prinsipp er at staten skal ha eierandeler i selskaper når det er den beste løsningen for å ivareta de ulike behov staten har».

Denne merknaden gir stort handlingsrom også i en krisetid.

Selv om jeg innledet med å si at det er bred politisk enighet knyttet til statens eierskap og eierskapsutøvelse, er det et stort mindretall som ønsker å øke statlig eierskap, som et prinsipp. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener statens eierposter skal økes, og her går det altså et skarpt skille. For Høyre er det ikke et selvstendig poeng å øke statlige eierposter, snarere tvert imot. I begrensede perioder kan det ha noe for seg fordi det er til beste for statens behov, men som prinsipp blir det galt. Når venstresiden ønsker å styrke det statlige eierskapet, virker det heller som en snarvei til å nå et av de andre målene den rød-grønne siden skisserer, nemlig styrket nasjonalt eierskap på Oslo Børs – en børs som allerede er blant de mest statlig dominerte i verden.

Videre behandler vi i dag også et representantforslag om statlig lederlønnskuttreform. Jeg er glad for at dette er gjenstand for drøfting i eierskapsmeldingen, for for å rekruttere og beholde gode ledere er lønn en del av prosessen. Prinsippet om at lønnen må være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, er et godt prinsipp. Hensynet til moderasjon skal også tas ikke bare ved fastsettelse, men også ved justering av godtgjørelse. Det er viktig at de ulike foretakene etterlever disse retningslinjene, og at styrene er seg bevisst sitt ansvar i prosessene. Åpenhet og rapportering gjør dette tilgjengelig for alle. Det er nødvendig for at allmenheten skal ha tillit til selskapene og ordningene.

Høyre er tilfreds med at det varsles at retningslinjene for lønn og godtgjørelse skal revideres – det vil gi ytterligere tydeliggjøring for styrene. Staten eier næringsvirksomheter initiert av staten, næringsvirksomhet overtatt av staten og egenproduksjon av varer og tjenester. Slik vil det være i fremtiden også, men statens behov må ligge til grunn for hvor store de ulike eierpostene skal være.

Norge er blant de best rustede i verden til å komme oss mest mulig helskinnet gjennom situasjonen vi nå står i. Det statlige eierskapet og utøvelsen av dette er ett viktig verktøy.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Saksordføreren var innom temaet prinsipper og ideologi i sitt innlegg og henviste til venstresiden. Det jeg er forundret over, er at han ikke tar opp høyresidens ideologi, som jo er stadfestet både gjennom selve meldingen og gjennom innstillingen, at høyrepartiene over tid ønsker å redusere statens eierskap. Og da kan jeg jo spørre: Hvilke selskap er det representanten Eidem Løvaas først vil kvitte seg med?

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Det er ikke spesifisert – av de litt over 70 selskapene som staten eier helt eller delvis – hvilke man over tid ønsker å selge seg ned i. Det det derimot er pekt på, er at det i den kategorien hvor det utelukkende begrunnes med økt verdiskaping, over tid vil være interessant å selge seg ned. Nå tror jeg, som jeg også var inne på i mitt innlegg, at gitt den situasjonen vi er i, er det mange prosesser som muligens vil bli stilt i bero eller sett på med andre øyne. Men det er – og jeg prøvde å si det i innlegget, men klarte det tydeligvis ikke nok, og jeg vil takke representanten for anledningen til å gjenta det – selvfølgelig Høyres ideologiske syn at det er ikke som prinsipp en riktig tanke å øke statlig eierskap. Tvert imot vil det være et viktig prinsipp over tid å senke den statlige andelen i selskaper der det ikke finnes andre grunner enn finansielle til å beholde eierskapet.

Terje Aasland (A) []: Jeg føler vel egentlig ikke at det var et fullgodt svar. Det er jo helt vesentlig at Høyres inngang til eierskapet, og det statlige eierskapet, er at en ønsker at det private skal overta eierskapet. Det er for så vidt en grei nok begrunnelse, men det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan det skal skje. Er det f.eks. slik at det er betydelig, langsiktig industriell eierkapital tilgjengelig i Norge? Er det slik at det mangler investeringsobjekter for private eiere til å utvikle seg selv i det norske næringsliv? Jeg ser ikke helt de problemstillingene. Men når det står i eierskapsmeldingen: «For å bidra til et mer spredt eierskap ønsker regjeringen over tid å redusere statens eierskap» – er det en oppfatning og en tilnærming til det statlige eierskapet som representanten slutter seg til?

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Det korte svaret på det er ja. Høyre ønsker et økt privat eierskap i Norge, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet også, i arbeidet med eierskapsmeldingen, har tiltrådt prinsippet om at privat eierskap er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Så spør representanten om hvilke selskaper man ser for seg som skulle selges og bli mer private eller helt private. Da er det jo interessant å heller sende spørsmålet i retur og spørre hvilke selskaper Arbeiderpartiet ønsker å nasjonalisere.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg vil følgja opp litt der førre replikk slutta – då rett nok med eit motspørsmål. Men det må jo kunna forventast – når ein har ein politikk som tilseier at ein av ideologiske grunnar ønskjer å redusera det statlege eigarskapet, ein skriv dette heilt tydeleg, ein vektlegg at det er kategori 1-selskap som skal seljast ned – at ein har nokre tankar om kva for selskap ein dei neste fire åra har tenkt å kvitta seg med. Eller er det slik at alle selskap som sorterer i kategori 1, for Høgre er potensielle kandidatar til å verta selde?

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg kan gjenta det jeg sa i sted, og som for så vidt representanten Pollestad også var inne på: Det handler om selskaper som er kategorisert i kategori 1, altså selskaper som i utgangspunktet kun eies og ikke har noen annen begrunnelse enn den finansielle – det er ikke en samfunnssikkerhetsmessig begrunnelse, det er ikke en beredskapsbegrunnelse, og det er ikke andre sektorpolitiske mål som skal oppnås. Det er kun en finansiell begrunnelse for å beholde selskapene. Kanskje begrunnelsen var en annen opprinnelig, men i dag sitter vi altså igjen med at det kun er en ren finansiell begrunnelse. Slike selskaper vil det selvfølgelig være unaturlig, hadde jeg nær sagt, om man ikke vurderte å selge seg ned i. Igjen er det fristende å svare med et motspørsmål, selv om jeg vet at representanten eventuelt må ta det i sitt innlegg: Hvis man skal ha en finansiell begrunnelse for statlig eierskap, hvilke private selskaper i dag er det man ser for seg å nasjonalisere i fremtiden etter samme prinsipp?

Presidenten: Replikkordskiftet er med det omme.

Terje Aasland (A) []: Jeg har lyst til å starte med å takke saksordføreren for at vi har kommet igjennom denne saken i disse koronatider i Stortinget. Vi skulle gjerne ha diskutert den enda lenger før vi avga innstillingen, for vi mener det er ganske mange vesentlige prinsipper her som det er viktig å tenke nøye igjennom.

Jeg er glad for at vi er enige når det gjelder eierstyringsprinsippene. Det kommer veldig klart til uttrykk, ikke bare gjennom denne innstillingen, men også gjennom den – skal vi si – tradisjonen Stortinget har i tilknytning til å behandle eierskapsmeldinger i den formen vi nå har funnet.

Men når det er sagt, er det også en veldig klar ideologisk skillelinje mellom høyrepartiene på den ene siden og venstresiden på den andre – for å bruke det uttrykket. Vi ser helt klart fordeler ved å styrke eierskapet og bruke det aktivt. Jeg tenker på kompetanse, forskning, teknologiutvikling, innovasjon, sysselsetting osv. Vi mener at det er en strategisk forvaltning av gode tradisjoner som har gitt oss mye. Vi mener det er en kvalitet som historisk har stått seg, og vi mener at det gir et viktig industrielt grunnlag. Høyresiden, derimot, argumenterer – uten helt å finne ideologien, egentlig – for at de ønsker å redusere det statlige eierskapet. De begrunner det i et mangfold av eierskap. Men det er ingen motsetning her. Tvert om tror jeg at det statlige eierskapet ofte kan være med på å videreutvikle også det private eierskapet eller legge et grunnlag for det private eierskapet.

Det er ikke slik at det er mangel på investeringsobjekter i norsk næringsliv for private eiere – tvert om: Er det noe vi merker når vi reiser rundt til norsk næringsliv, norsk industri osv., er det nettopp at tilgangen på langsiktig industriell kapital er den største mangelvaren. Så når vi ser hva høyrepartiene gjør i denne innstillingen, er det for meg et sterkt uttrykk fra høyrepartiene om at de – skal vi si – viderefører en sterk tradisjon med en industriell fattigdom og et fravær av visjoner for hva den industrielle og langsiktige politikken og tenkningen burde vært i tilknytning til denne saken.

Det er altså mange muligheter som burde vært videreutviklet og poengtert når det gjelder kvaliteten på det statlige eierskapet som allerede ligger der: Hydros innslag i å forvalte og utvikle elektronene til verdifulle metaller, Telenors fantastiske posisjon i IKT og datakommunikasjon, Yaras unike posisjon når det gjelder gjødselproduksjon, og de særegne selskapene, som Vinmonopolet, som helt klart har egne oppgaver gjennom det statlige eierskapet – mange kvaliteter i tilknytning til det. Jeg kunne fortsatt slik. Det er viktig å videreutvikle det.

Et eksempel på noe som kunne vært videreutviklet i disse tider, i lys av koronasituasjonen, er dette med trygghet, medisiner osv. Det kunne vært nyttig å videreutvikle og hatt en diskusjon om ikke staten i partnerskap med private eiere kunne videreutviklet en sterkere trygghet med tanke på den situasjonen vi har vært igjennom, og det vi har opplevd.

Det statlige eierskapet gir også fantastiske – skal vi si – avkastninger til fellesskapet. Bare på næringsministerens område er det over 20 mrd. kr som er budsjettert med avkastning eller utbytte i løpet av året. Fra Telenor, som har vært ønsket solgt av høyreregjeringen over lang tid, er det forventet et utbytte på om lag 6,5 mrd. kr – store verdier, store summer, som kommer fellesskapet til gode, i tillegg til den strategisk viktige posisjonen teknologi, innovasjon, forskning, sysselsetting osv. har i tilknytning til det. Jeg mener høyresiden mangler en begrunnelse for det.

Et siste tema jeg ønsker å ta opp, er dette med lederlønn, bonus og moderasjon, som er gjenstand for gjentatte diskusjoner hvert år. Da synes jeg det er merkelig at høyrepartiene, som også har skapt et inntrykk av at de vil gjøre noe med det, gjennom denne innstillingen faktisk velger ikke å gjøre noe med det.

Arbeiderpartiet står bak mange forslag som handler om nettopp lederlønnsmoderasjon, bonusmoderasjon og å få ting under kontroll. Det er ikke forenlig med den utviklingen vi ønsker, at statlige heleide eller deleide selskaper skal ha en lederlønnsutvikling som skiller seg ut fra det som er det normale i samfunnet. Derfor stiller vi oss bak de forslagene som er fremmet i Dok. 8:127 S.

Med dette vil jeg ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Ingjerd Schou hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da har representanten Terje Aasland tatt opp de forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Det blir replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg har lyst til å fortsette der representanten Aasland og jeg slapp i sted, for jeg slapp ham med et spørsmål han ikke fikk svare på. Jeg var inne på det i innlegget mitt og kan gjenta det nå: Oslo Børs er, tror jeg, den børsen i verden – i alle fall en av dem – med høyest andel statlige eierskap. Dette ønsker Arbeiderpartiet å øke.

Spørsmålet er todelt. Er det en riktig beskjed å sende til de ulike aksjonærene rundt omkring i landet? Og: I og med at det var så viktig å ha en liste over selskap man ønsket å selge, må man også anta at Arbeiderpartiet har en liste over selskap de ønsker å nasjonalisere. Det kunne vært interessant å høre om det.

Terje Aasland (A) []: Takk for spørsmålet. Vi har i utgangspunktet ikke noe mål om å nasjonalisere selskaper, men vi tror at staten som eier kan være en positiv partner til privat kapital og private eiere, i motsetning til Høyre som overhodet ikke ser den muligheten ligge der.

Jeg kan ta ett område som det kunne vært interessant å gå videre med nå: Flere har f.eks. etterlyst muligheten for å produsere vaksiner i Norge. Vi har noen medisinske bedrifter, industrier, som kunne stått for en produksjon, og vi kunne kanskje videreutviklet en produksjon. Men vi har ikke verktøyet, og de private har ikke kapitalen, til å gjøre det. For det er nettopp det de etterspør: langsiktig industriell kapital for å være med. Jeg mener staten kunne vært en god aktør, en god partner, for det private initiativet – ikke en motspiller, som Høyre velger å gjøre staten til når det gjelder den private kapitalen. Det er ingen motsetning mellom disse. Ser representanten det, burde han prøve å finne det. Jeg finner det overhodet ikke. Jeg ser at det er et godt samspill mellom privat og statlig kapital.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Til å begynne med må jeg si at dette ikke er en veldig spennende melding, men en melding som bygger på prinsipper fra tidligere eierskapsmeldinger. Kort oppsummert sier meldingen at eierskapspolitikken ligger fast, men den er tydeligere enn tidligere meldinger når det gjelder å definere hva som er hensikten med det enkelte eierskap, hva som vil oppnås og forventninger til ledelsen. Tydeliggjøring er alltid nyttig.

Meldingen lister også opp noen selskaper der det ikke lenger er noen begrunnelse for eierskap. Det vil gjøre det lettere på sikt å redusere statens eierskap i disse selskapene.

Fremskrittspartiet er som kjent skeptisk til statlig eierskap og mener at dette er en riktig utvikling. Statlig eierskap konsentrerer makt og innflytelse på få hender. Politisk styring av bedrifter hemmer langsiktig tenking og verdiskaping – ikke minst kan offentlig eierskap føre til forskjellsbehandling av aktører i det samme markedet. I Fremskrittspartiets regjeringsperiode har staten solgt seg ut eller ned i flere selskaper der vi ikke har hatt noen særlig grunn til å holde på eierskapet, f.eks. eiendomsselskapet Entra, oppdrettsselskapet Cermaq og flyselskapet SAS. Videre ønsker regjeringen å redusere statens eierskap helt eller delvis i Ambita, teknologiselskapet som leverer digitale løsninger for eiendomsmarkedet, Baneservice og veiselskapet Mesta.

Privat eierskap bør være hovedregelen i norsk næringsliv. Staten bør kun ha eierandeler i selskaper når det er den beste løsningen for å ivareta ulike behov som staten har, for det er områder hvor staten bør og skal ha kontroll. Dette gjelder særlig bedrifter som er knyttet til nasjonal sikkerhet og samfunnskritiske funksjoner. Derfor er det viktig at staten opprettholder sine eierandeler i Kongsberg Gruppen og Nammo på henholdsvis 50,001 pst. og 50 pst. Uten statlig eierskap vil det kunne være en risiko for at den forsvarsindustrielle kapasiteten over tid blir flyttet ut av landet. Det vil ha konsekvenser for vår forsvarsevne.

Spørsmål om statlig eierskap viser et tydelig skille i norsk politikk. Trioen Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker en stat som tiltar seg ytterligere makt i det private næringslivet. De fremmer bl.a. forslag om å

«styrke det statlige eierskapet slik at dette blir et strategisk verktøy for å bidra til omstillingen av norsk økonomi».

Her er det altså politikere og byråkrater som skal ta styringen og bestemme hvordan bedriften skal drive. Det høres for meg ut som planøkonomi og en dårlig løsning for bedrifter og verdiskaping.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker i tillegg å innføre enda flere krav og føringer for bedriftene. De mener at staten bør stille strengere krav til bærekraftsrapportering, der det redegjøres for hvordan virksomheten opererer i tråd med norske mål for utslippskutt og målene om bærekraftig utvikling, altså i tråd med FNs bærekraftsmål. Utarbeiding av redegjørelser for hvordan bedriften bidrar til FNs 17 bærekraftsmål og de tilhørende 169 delmålene høres ut som en ikke helt ubetydelig og svært byråkratisk arbeidsoppgave. Er det noe vi ikke trenger i Norge, er det mer papirarbeid for norsk bedrifter. I tillegg skal bedriftene også bidra til at Norge når sine klimamål. Det høres mest ut som om venstresida ønsker å gjøre om bedriftene til NGO-er. Dette lover ikke godt for lønnsomheten i norsk næringsliv.

Et av de mest omstridte punktene i behandlingen av meldingen er lederlønninger. Her har venstresida en fanesak. Det er ikke måte på hvilke tiltak som skal settes inn. Arbeiderpartiet ønsker f.eks. at regjeringen skal kunne gripe inn direkte og

«skifte ut styremedlemmer som ikke følger statens retningslinjer for lederlønninger i selskaper der staten legger til grunn at de skal følges».

Det skal også settes ned en lederlønnskommisjon. Det er viktig å huske på at også bedrifter med statlig eierskap bør kunne tiltrekke seg dyktige ledere og styremedlemmer. Vi kan ikke risikere ikke å få gode toppledere fordi vi priser oss ut av markedet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Her har Fremskrittspartiet mye å svare for.

I 1975 ville Fremskrittspartiet selge rettighetene som staten hadde bl.a. i Statfjord-feltet. I dag er det de pengene vi som nasjonalforsamling bruker når vi skal sørge for at folk har inntekt, at familier har trygghet, og vi kan forsøke å bekjempe smitten. I Fremskrittspartiets prinsipprogram står det rett ut at i deres idealsamfunn har staten en begrenset rolle. Ville ikke idealsamfunnet til Fremskrittspartiet bare ført til at vi hadde mindre økonomiske muskler til å stå imot f.eks. den virussituasjonen som vi nå i fellesskap forsøker å håndtere?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Hvis representanten Sandtrøen har så stor tro på at staten alene ville ha klart å bygge opp det samfunnet vi har i dag, med den verdiskapingen som er i dag, uten et privat næringsliv, tror jeg Sandtrøen tar grundig feil. Jeg kan bare replisere at når det gjelder våre eierandeler i oljeindustrien som Fremskrittspartiet en eller annen gang ønsket å selge ut, har vel Carl I. Hagen innrømt at det kanskje ikke var noe særlig smart. Uansett tror jeg de verdiene som er skapt i Norge, ikke har kommet spesielt av statlige initiativ, men på grunn av at vi har private investorer og private næringsdrivende som ønsker å skape verdier og arbeidsplasser i dette landet.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Carl I. Hagen har innrømt det, og det er derfor det er så rart at det samme prinsippet fortsatt står i prinsipprogrammet til nettopp Fremskrittspartiet. Vi har en situasjon i Norge hvor vi vet at f.eks. Statoil har vært viktig for å utvikle også den private industrien knyttet til oljen. Det er på den måten Arbeiderpartiet ønsker å bruke det statlige eierskapet – som representanten Aasland glimrende redegjorde for. Vi ser at det ene forsterker det andre, og at vi får mer industri og verdiskaping.

De siste årene har Norge fått et stadig større underskudd utenom den oljeeksporten vi har. 2019 ble toppåret for underskuddet, så omstillingen av samfunnet har totalt uteblitt. Ser ikke Fremskrittspartiet at det er viktig at vi har muligheten for å investere i industri, sånn at også private kan få økte næringsmuligheter som følge av økt industrisatsing?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Nå har vi mange eksempler på at staten har vært inne som eier for å bygge opp selskaper. Et godt eksempel i så måte er gamle Raufoss Ammunisjonsfabrikker, som var et helstatlig selskap som ble splittet opp og solgt ut. Det har aldri vært mer verdiskaping og flere ansatte i de selskapene enn det nå har blitt.

Vi sier ikke at staten ikke skal være inne i selskap, det kan være bra på enkelte områder, f.eks. områder som har med samfunnskritiske spørsmål gjøre – at de er inne og er med i startfasen. Men når det er over, kan de også selge seg ut. Da er hensikten oppnådd, da kan de selge seg ut av selskapene slik at private investorer og private næringsdrivende kan fortsette og drive og øke verdiskapingen i selskapene og i landet.

Geir Pollestad (Sp) []: Då Framstegspartiet gjekk ut av regjering, sa dei at det var som å sleppa ut av fengsel. Det er openbert når ein høyrer på innlegga i dag, at ein har vorte påverka av soningskameratane sine, for Framstegspartiet høyrest ut som Høgre i desse spørsmåla. Det betyr òg at ein er for eit ideologisk motivert nedsal av selskap, òg i situasjonar der det betyr at ein går frå norsk eigarskap til utanlandsk eigarskap.

Eit av selskapa som er i kategori 1, er Flytoget. Eg og Senterpartiet meiner det er ein fordel at Flytoget er i nasjonal eige, og at det er i offentleg eige. Då er spørsmålet mitt: Kan det tenkjast at Framstegspartiet støttar eit nedsal av den statlege eigardelen i Flytoget?

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Ja, det kan tenkes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen): For Senterpartiet er det viktigaste med denne saka å leggja til rette for norske bedrifter, norsk eigarskap og nasjonal kontroll over naturressursane og infrastrukturen i samfunnet. Statleg eigarskap er eit verkemiddel for å sikra nasjonalt eigarskap. Her skil Senterpartiet seg frå regjeringspartia og Framstegspartiet, for regjeringa seier det er eit sjølvstendig mål å redusera det statlege eigarskapet, utan at me får veta kva det er som vil verta betre for folk i Noreg viss me gjer det. Det høyrer òg med til historia at regjeringa Solberg har ei relativt pinleg historie når det gjeld forvaltinga av det statlege eigarskapet. Det er vel nok å nemna at dei tidlegare har føreslått for Stortinget og fått aksept for at ein skal selja seg ned i Kongsberg Gruppen. Her måtte ein dra i naudbremsa og stoppa dette. Stortingsfleirtalet stoppa regjeringa.

Senterpartiet har ei heilt anna tilnærming og ønskjer å bruka det nasjonale eigarskapet meir aktivt for å sikra norske arbeidsplassar, norsk verdiskaping og kontroll over infrastruktur og naturressursar. Me vil difor utvikla eit eige statleg eigarskapsinstrument som kan sikra norsk eigarskap til viktige bedrifter. Det vil seia at staten kan kjøpa seg opp i viktige bedrifter som står i fare for å verta selde ut av landet, men staten må òg ha moglegheit til å selja seg ned igjen når tida er moden for det, og ein kan selja til private norske eigarar. Senterpartiet sitt mål er ikkje staten, men staten er reiskapen me brukar for at viktige nasjonale bedrifter held fram med å vera norske.

Når eg høyrer saksordføraren her liksom framstilla det som noko negativt å vera for nasjonalt eigarskap, så reagerer eg. Sjølvsagt er det eit mål å ha eit mest mogleg nasjonalt eigarskap på Oslo Børs, men vårt engasjement strekkjer seg vidare enn børsen. La meg leggja til at denne regjeringa òg har selt børsen til utlandet og gjort han til ein filial av eit utanlandsk firma. Vårt engasjement strekkjer seg vidare; me meiner nemleg at det er eit gode at bedrifter i Noreg har nasjonalt eigarskap, har norsk eigarskap.

Meldinga omfattar òg prinsippet om korleis ein skal eiga. Der er det i stor grad einigheit, men det viser seg alltid at når det oppstår tvil og diskusjon rundt selskapa, så vil stortingsrepresentantane frå regjeringspartia få tilsendt talepunkt frå regjeringa der det står at ein skal skulda opposisjonen for å bryta eigarskapsprinsippa.

Eg meiner det er viktig at me har tydelege prinsipp eit stort fleirtal står bak, men me må ha litt større sjølvtillit i møte med desse prinsippa. Det må vera sånn at det alltid er lov med ein offentleg debatt rundt selskap som staten er eigar i. Statleg eigarskap må utøvast i tråd med lovane som gjeld for samanslutningar, men dei må heller aldri parkera demokratiet.

Eit spesielt viktig tema der fellesskapet er eigar, er spørsmålet om leiarløningar. Her leverer regjeringspartia og støttepartia ein merknad som betyr at lønsfesten kan fortsetja. Vil Stortinget gjera noko med veksten i leiarløningar, er tida for mumling i armkroken over, for det er det fleirtalspartia gjer i sine merknadar.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet står saman i mange forslag i denne innstillinga, men eg vil knyta ein spesiell kommentar til forslag nr. 15, som me ikkje går inn for. Her seier Arbeiderpartiet at ein skal skifta ut styremedlemar som ikkje følgjer opp retningslinene frå staten. Det er Senterpartiet i utgangspunktet einig i, men me meiner at det som eit generelt prinsipp òg i andre spørsmål enn leiarløningar bør vera sånn at dei som er valde inn som staten sine representantar i styra, følgjer opp det som er i eigarens interesse.

Elles, som ei trøyst til Arbeidarpartiet, så støttar me deira lause forslag nr. 23, som er eit godt forslag som har kome inn.

Det er interessant å merka seg at når det er krise i landet, er regjeringspartia og Framstegspartiet inne i eit vedtak og har gjort eit vedtak som er langt meir offensivt når det gjeld statleg eigarskap enn det som ligg i innstillinga her.

Elles vil eg avslutta med å seia at dette er ei viktig melding, men det er ei hengemyr av honnørord, det er mykje vage formuleringar, og det er mykje festtaleord – berekraft og berekraftig er vel nemnt 39 gonger berre i komiteen si innstilling. Eg trur at eigarskapspolitikken òg fortener ein runde med klarspråk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Det var interessant at representanten avsluttet med å avsløre at han hadde talt hvor mange ganger det sto «bærekraftig». Det var vel fordi at de aller fleste stedene hvor det står, er Senterpartiet ikke med på merknaden.

Det snakkes mye om nasjonalt eierskap og norsk eierskap, og jeg er litt usikker på om representanten da mener privat eller statlig, for da er det jo det statlige eierskapet vi snakker om. I en merknad som alle bortsett fra Sosialistisk Venstreparti er med på, står det at privat eierskap skal være hovedregelen i Norge.

Jeg har egentlig to spørsmål. Det ene er: Mener Senterpartiet at privat eierskap skal være hovedregelen i Norge? Det andre er om han kanskje kan klargjøre – i og med at han og jeg også hadde en replikkveksling om hvem som skal eie hva – hvilke av dagens private selskap han ser for seg bør overtas av staten.

Geir Pollestad (Sp) []: Når det gjeld ordet «berekraft», har me ein tellefunksjon på Senterpartiet sine computerar som ordnar dette. Mitt poeng er berre at verken å skriva «berekraft» eller å gå rundt med pins med masse fargar på aukar berekraften i samfunnet. Det krevst handling for å få til berekraft.

Når det gjeld selskap som Senterpartiet ønskjer å kjøpa, vil det vera i situasjonar der selskap står i fare for å gå ut av landet. Det kan vera no, som følgje av krisa, at det er aktuelt å gå inn på eigarsida – eit prinsipp som òg Høgre har slutta seg til. Og når det nærmast vert antyda at Senterpartiet ikkje skulle meina at privat eigarskap var hovudregelen i Noreg – privat eigarskap er hovudregelen i Noreg! Dei aller fleste bedriftene våre er jo i privat eige. Dei er i norsk eige, og sånn skal det fortsetja å vera. Det er difor ein ikkje må overdriva betydninga av at me òg brukar staten som reiskap.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Nettopp det at vi kan benytte staten som et verktøy når det – som f.eks. nå – er en krise, viser at vi trolig har de instrumentene som trengs. Hva er da begrunnelsen for at Senterpartiet ønsker å opprette et eget fond eller et verktøy – jeg vet ikke helt hvordan det skulle være – som utelukkende skal ha som mål å kjøpe seg opp som statlig eier? Det eneste det vil føre til, er at de vil lete med lys og lykte etter ting man skal kjøpe, bare fordi man har fått det mandatet. Er det ikke slik at både de finansielle musklene og det lovverket og de reglene vi har i dag, er gode nok for nettopp å kunne demme opp når det er krise?

Geir Pollestad (Sp) []: Me ønskjer å få både utgreidd og dratt opp rammene for eit statleg eigarskapsinstrument, som me har valt å kalla det. Det skal ikkje vera eit generelt fond som støvsugar marknaden, men eit instrument som kan brukast for å sikra selskap i nasjonalt eige, i situasjonar der dei står i fare for å verta selde ut av landet. Eg skal vera forsiktig med å antyda enkeltselskap som eg ser for meg at dette kan verta aktuelt for, for mitt og Senterpartiets grunnleggjande mål er at dei bedriftene som er i Noreg, og som har norske eigarar, òg i framtida skal ha norske eigarar, sånn at det ikkje vert nødvendig å bruka statlege verkemiddel for å sikra det nasjonale eigarskapet.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Jeg ønsker en klargjøring av dette «instrumentet». La oss se for oss en verktøykasse hvor det ligger mange instrument. I den verktøykassen er det i dag mange verktøy, og så vil Senterpartiet putte ytterligere et instrument opp i denne kassen. Hva er det som skiller dette instrumentet fra de mekanismene man allerede har?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg takkar for spørsmålet – me har jo ønskt å greia ut dette. No kan me godt ta den grunnleggjande utgreiingsprosessen i replikkutvekslinga her, men me veit jo frå tidlegare at når f.eks. staten skal gjera endringar, kjøpa opp, me har hatt situasjonar der statlege selskap har kjøpt opp andre statlege selskap, så har Stortinget vore involvert. Eit slikt statleg eigarskapsinstrument vil nok måtta ha ein sjølvstendig kapital som gjer at ein kan sikra, ut frå det som Stortinget har sagt om formålet, bedrifter i norsk eigarskap utan å måtta gå vegen om Stortinget i kvart enkelt tilfelle. Men som sagt, dette er ein tanke, ein idé om kvar vi vil, og så er det endå meir arbeid før me har eit slikt instrument på plass.

Presidenten: Da er replikkordskiftet slutt.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg skal starte med å gi salen en hilsen fra SVs næringspolitiske talsperson, som har pådratt seg en utfordring med ryggen. Derfor har jeg fått gleden av å være hans stand-in i denne viktige saken.

Det er en viktig melding, men man kan jo lure på hvorfor regjeringen trengte å utarbeide en ny stortingsmelding om eierskap når de hadde svaret klart på forhånd: Staten skal eie minst mulig.

Meldingen hviler på en helt ideologisk bestemt ambisjon om minst mulig statlig eierskap, der selskapene kategoriseres etter hvor salgbare de er, og formålet er først og fremst høyest mulig avkastning over tid. Det er altså et mål i seg selv for denne regjeringen å selge unna mest mulig av vår felles eiendom.

Men det statlige eierskapet handler om mye, mye mer enn bare avkastning. Dette er selskaper som vi i Norge eier i fellesskap. Det er fellesskapets mål også å håndtere klimakrisen, å bidra til et rettferdig samfunn og å sørge for at vi har industri i Norge i framtiden, eller at vi har beredskap – de siste tider har vist hvor viktig det er. Så eierskapsmeldingen burde jo gitt instrukser til de statlige selskapene som sammenfalt med eiernes, altså det norske folks, interesser. Men det gjør den ikke. Da kan man ikke bare svare at staten skal eie minst mulig. Den bør heller eie mer. Staten bør kjøpe seg opp i strategiske bedrifter, som f.eks. vil være viktige i den grønne omstillingen. Staten må tenke mer langsiktig enn markedet, som for ofte tenker på kortsiktig profitt. Staten må gå foran, så kan markedet følge etter.

Vi kan ikke bare forvente at selskapene vil opptre bærekraftig og ansvarlig, slik som det står gjentatte ganger i meldingen og i innstillingen. Vi må også kunne kreve det. Vi trenger krav og indikatorer til bærekraftsrapportering, aktsomhetsvurderinger, skattepolicy, for å nevne noe. Det bør være et overordnet mål at de statlige selskapene bidrar aktivt til å nå målene i Parisavtalen. Det må jo i det minste være noe vi kan kunne samle oss om som et viktig mål for fellesskapet. Eierskapsmeldingen er i stedet nok et eksempel på regjeringens handlingslammelse i klimakrisen. Mens verden beveger seg, sitter regjeringen fast i markedsliberalismen fra i går. Tiden for floskler om bærekraft og om markedet er over. Nå må vi tenke pragmatisk og framtidsrettet, og bruke de verktøyene vi har for å løse samfunnets utfordringer. Det statlige eierskapet er et av våre viktigste verktøy, og da må det også brukes.

Så behandler vi samtidig et representantforslag om en statlig lederlønnskuttreform, som er et godt forslag og et tema i meldingen. Det er uholdbart at utviklingen i lederlønninger i statlig virksomhet bidrar til å øke forskjellene i Norge. For SVs del vil vi gå lenger enn det representanten Moxnes gjør i sitt forslag, og foreslår at ingen ledere i statlige selskaper skal tjene mer enn statsministeren. Det er et rett og rimelig krav. I tillegg må bruken av bonus og sluttvederlag reduseres. Styrehonorarene må reduseres, og den årlige veksten i godtgjørelse skal ikke overgå den generelle lønnsveksten målt i kroneverdi. Der mener vi at staten må bruke sin eierposisjon i selskaper til å sørge for at selskapene følger opp retningslinjene for lederlønn fra staten.

Rettferdig fordeling krever en aktiv omfordelingspolitikk, og da skulle det bare mangle om ikke staten går foran i arbeidet med å redusere forskjellene i Norge, og det gjelder også de selskapene vi har eierandel i.

Så vil jeg ta opp SVs forslag til saken.

Presidenten: Representanten Freddy André Øvstegård har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Representanten Øvstegård var veldig opptatt av at noen av oss er opptatt av at vi skal ha høyest mulig avkastning i de statlige selskapene. Han sier også at statlig eierskap skal bidra til et rettferdig samfunn. Da er mitt spørsmål:

Hvis et selskap ikke skal bry seg om avkastning, hvem vil det være rettferdig overfor?

Freddy André Øvstegård (SV) []: SV mener at å styre butikken som det norske folk er med på å eie, kun etter avkastningsmål og ikke etter andre viktige interesser, som f.eks. å nå de klimamålene vi har satt oss, er en gammeldags og lite framtidsrettet politikk. Det er også åpenbart urettferdig at det er ledere i statlig eide selskaper som skal være lønnsdrivende og bidra til urettferdige, økte forskjeller. Jeg synes det er ganske rørende at det er akkurat Fremskrittspartiet – partiet for folk flest – som er så opptatt av å ta vare på de statlige ledernes høye lønninger i denne salen. Det er det bare verdt å ta med seg videre.

Morten Ørsal Johansen (FrP) []: Det var interessant å høre at det kun er de statlige selskapene som kan bidra til å nå klimamålene. Jeg vet ikke om representanten Øvstegård er klar over hva de private selskapene gjør i så måte, hvordan utviklingen i de private selskapene er, og hvordan disse stadig går inn for å drive så klimavennlig som overhodet mulig. Det er rederier, f.eks. Klaveness, som vil investere flere hundre millioner kroner i båter. Det er andre rederier som investerer hundrevis av millioner i nye skip for å være så klimavennlige som mulig, for dette er nå naturlig, det er en del av det som inngår i de forskjellige selskapenes strategier. Så hvordan kan representanten Øvstegård være så sikker på at om et selskap er statlig, vil vi nå klimamålene – som representanten er så veldig opptatt av – mye lettere?

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er gledelig at stadig flere også private selskaper ser det som Fremskrittspartiet ikke ser, at klimakrisen er en helt grunnleggende og stor utfordring som alle er nødt til å bidra til å løse. Det er bare å si hurra for det. Men det er helt riktig at SV mener at vi også burde bruke strategisk statlig eierskap for å løse krisen, for på tross av alle de gode initiativene som nå skjer, er vi fortsatt ikke i nærheten av å være i et tempo hvor vi faktisk vil klare å unngå katastrofale og irreversible klimaendringer. Da er det nødvendig bl.a. å sørge for at man har langsiktig kapital som ikke styres etter markedet fra dag til dag og kortsiktige profitthensyn, slik det ofte er i det private markedet. Der har staten en viktig rolle. Slik har vi utviklet industri i dette landet før til beste for fellesskapet, og slik kan vi gjøre det også i framtiden, for både fellesskapet og klima og miljø.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Det var interessant å høre representanten Øvstegård i innlegget sitt snakke om at det å selge var å kvitte seg med fellesskapets eiendom. Det virker som om han glemmer at man da får et bytteforhold, og at man får penger tilbake igjen, som fortsatt vil være fellesskapets eiendom. Men så ble jeg med på tankegangen og tenkte: La oss heller beholde det da og jobbe etter målet om høyest mulig avkastning over tid. Det kommer også fellesskapet til gode. Men så skjønner jeg at høyest mulig avkastning over tid skal man heller ikke ha, så man skal på en eller annen måte lure fellesskapet for det som rettmessig tilkommer dem, uansett hvordan man snur og vender på det, sett med Sosialistisk Venstrepartis øyne.

Det jeg konkret har lyst til å spørre om, er: Når alle medlemmene i komiteen, med unntak av Sosialistisk Venstrepartis medlem, i innstillingen viser til at «privat eierskap også i Norge bør være hovedregelen i næringslivet», kombinert med representanten Øvstegårds innlegg, hvor han sa at målet er at man skal eie mer, må jeg nesten spørre hvor stor andel av næringslivet i Norge som bør være statlig eid.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Det er helt tydelig i innstillingen og i det som jeg sa i mitt innlegg, at SV mener at det er helt nødvendig å øke den statlige eierandelen for å nå noen av de viktigste målene vi som nasjon og fellesskap har satt oss. Dette framstår i høyresidens innlegg som en eller annen ny og uprøvd tanke, men hvordan har vi bygd industri i dette landet tidligere? Jo, det er med en aktiv stat og et aktivt statlig eierskap i strategiske bedrifter. Det er det samme som SV foreslår nå, i møte med den store krisen i vår tid.

Til spørsmålet om hva slags mål som skal være styrende: Jeg tror nok at for de fleste som ser på klimakrisen som den største krisen i vår tid, er det vanskelig å forstå at ikke også det skal være et styrende mål for eierskapspolitikken – og ikke utelukkende høyst mulig avkastning på kort sikt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André N. Skjelstad (V) []: Det har over tid vært en bred politisk enighet om hovedlinjene i eierskapspolitikken. Dette skaper stabilitet og forutsigbarhet og har vært med på å bidra til at vi i Norge har blant verdens fremste modeller for forvaltning av offentlig eierskap.

Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for et godt samarbeid, på tross av enkelte uenigheter om meldingen. Venstre er opptatt av enkeltmenneskets frihet til å bli født og vokse opp i en verden der tidligere generasjoners feil ikke innskrenker mulighetene til å utfolde seg fritt. Framtidige generasjoner skal nyte godt av de samme frihetene som vi har i dag, og derfor er det avgjørende at statens eierutøvelse utføres på en bærekraftig, langsiktig og ansvarlig måte. Godt statlig eierskap bidrar til å skape verdier, gode tjenester og produkter til fellesskapet, både i dag og i framtiden.

Bærekraftige selskap balanserer økonomiske, sosiale og miljømessige forhold på en slik måte at vi bidrar langsiktig til verdiskapingen, slik at dagens behov ivaretas uten å ødelegge muligheten for kommende generasjoner, som kan få dekket sine behov. Dette skaper sikre arbeidsplasser som tar godt vare på de ansatte og driver virksomheten på en slik måte at man sikrer menneskerettigheter, tar vare på naturen og ikke bidrar til økte klimautslipp.

Venstre vil alltid arbeide aktivt for at klimaendringer og nasjonale og internasjonale klimatiltak blir tenkt på samtidig med styring av selskap der staten er eier eller medeier. Staten må sørge for at de ulike selskapene har god rapportering når det gjelder bærekraft. Staten som eier må løpende vurdere hvordan selskapenes eierandel rapporteres, og det må være en målsetting at selskapene implementerer internasjonale anerkjente standarder. Åpenhet rundt rapportering av nye forhold skal være en selvfølge.

Venstres likestillingshistorie er en lang og stolt historie. Vi har vært pådriver for bl.a. å innføre kjønnskvotering – også i styrer i 2004. Det er naivt å tro at likestilling vil gå sin gang uten kvotering og statlig regulering, selv om vi håper at vi som samfunn kommer dit en dag. Det er fortsatt for få kvinner i toppen av norsk næringsliv i dag. Den lave kvinneandelen betyr at verdifulle ressurser ikke benyttes fullt ut. Regjeringen har en ambisjon om at det skal være minst 40 pst. av begge kjønn i ledergrupper i statlige selskap.

I statens eierberetning for 2018 framgår det at det i selskap med statlig eierandel allerede er en gjennomsnittlig kvinneandel på 40 pst. i toppledelsen. Andelen varierer imidlertid mellom selskapene og er lavere på ledernivå under toppledelsen. Studie etter studie viser at det er en klar sammenheng mellom mangfold i ledelsen og selskapenes lønnsomhet og utvikling. Blant annet viser en analyse av 1 700 selskap i åtte land at det er selskapene med mest mangfold som er de mest innovative. De har 19 pst. høyere inntekt på innovasjon og 9 pst. høyere driftsmarginer.

Forskning viser også at mer homogene team gir dårligere lønnsomhet. Venstre mener at vi må arbeide for flere kvinner i topp- og mellomledelse i statlig eide selskap, men også i næringslivet generelt. Reell likestilling og likeverd handler ikke bare om like rettigheter, men reelt sett like muligheter.

Venstre mener privat eierskap bør være hovedregelen i norsk næringsliv, fordi eierskap spredt på flere personer gir mer makt til innbyggerne. Det er også med på å spre økonomisk makt i samfunnet og er grunnleggende demokratisk. Spredt privat eierskap og mange små og mellomstore bedrifter har vært en bunnplanke i Venstres sosialliberale politiske fundament. Venstre mener at staten bør ha eierandeler i selskap når det er den beste løsningen for å ivareta ulike behov staten har, som f.eks. ut fra samfunnssikkerhet og beredskap å sikre i norske naturressurser og viktig infrastruktur.

For oss er åpenhet rundt lederlønn i statlig eide selskap en selvfølge. Lederlønninger i samfunnet generelt og i statlige selskap spesielt bør ikke være høyere enn det som er nødvendig for å beholde og tiltrekke seg ønsket kompetanse. Det er viktig at selskap med statlige eierandeler får rekruttert og beholdt gode ledere. Derfor må lønningene være konkurransedyktige.

Samtidig er moderasjon vesentlig for ikke å bidra til urimelige forskjeller eller svekke selskapets omdømme. Forskjellen mellom dem som tjener minst og dem som tjener mest i Norge, har økt. Dette har skjedd med skiftende regjeringer over mange år. Dette er noe alle politikere må være obs på. Spesielt skal lav ulikhet sammenlignet med andre land være en grunnleggende verdi i det norske samfunnet, noe som henger sammen med tillit. Når ulikhetene i Norge øker, er det ikke fordi de som tjener mindre enn eller rundt gjennomsnittet, får mindre å rutte med, men først og fremst fordi de på toppen drar ifra. I 1997 var månedslønnen til de 10 pst. best betalte 2,8 ganger høyere enn gjennomsnittslønnen til de 10 pst. lavest lønte. I 2017 var tilsvarende tall 3,8.

Steinar Reiten (KrF) []: Det statlige eierskapet i bedrifter har vært en suksessfaktor i Norge. Det har gitt bedriftene langsiktighet og mulighet til å vokse både nasjonalt og internasjonalt. Mange norske bedrifter hadde ikke vært der i dag hvis de ikke hadde hatt den tryggheten i ryggen.

Statens direkte eierskap omfatter selskaper der statens eierskap er forvaltet direkte av et departement. Det utgjør i dag 73 selskaper. Rammen for statens eierutøvelse har ligget fast siden tidlig på 2000-tallet. Dette har fungert godt, og det har vært bred politisk enighet om det. Meldingen er en videreføring av det, og det blir ikke lagt opp til store endringer. Vi skal fortsatt ha et sterkt offentlig eierskap i Norge.

Et stort og aktivt statlig eierskap betyr også at staten har et stort ansvar for hvordan en bruker eiermakten. Vi er glad for at meldingen forsterker målet om at staten gjennom sitt eierskap skal bidra til bærekraftig verdiskaping. De fleste selskaper i statens portefølje vil bli berørt av ett eller flere av FNs bærekraftsmål, og selskapene må ha handlingsrom til å tilpasse seg endrede omgivelser.

Staten som eier forventer at selskapene har en overordnet plan for bærekraftig verdiskaping, at den planen er konkretisert i tydelige mål og strategier det blir rapportert på, og der valg av risikonivå er en integrert del av strategien. Staten som eier forventer også at selskapene er ledende i sitt arbeid med ansvarlig virksomhet, og at selskapene arbeider for å ivareta menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter, redusere sitt klima- og miljøfotavtrykk og forebygge økonomisk kriminalitet.

Like viktig er det at selskapene har en begrunnet skattepolicy som er offentlig tilgjengelig, at det blir gjennomført aktsomhetsvurderinger i tråd med anerkjente metoder, og at selskapene er åpne om vesentlige områder, mål og tiltak innenfor arbeidet med ansvarlig virksomhet.

Forskning har pekt på sammenhengen mellom mangfold i ledelsen og selskapets lønnsomhet og utvikling. Det er derfor positivt at i henhold til statens eierberetning for 2018 er det en gjennomsnittlig kvinneandel på 40 pst. i toppledelsen i statlige selskaper. Andelen varierer mellom selskapene. Det er videre positivt at en ønsker å videreføre en strategi med rekruttering av kvinner. Det viser seg likevel at det fortsatt er en jobb å gjøre for å skape mangfold i ledelsen i selskapene, særlig under toppledernivå.

Forventningen til moderasjon i godtgjørelser er tydelig i denne meldingen. Det er viktig at selskaper med statlig eierandel får rekruttert og beholdt gode ledere. Samtidig er moderasjon vesentlig for ikke å bidra til urimelige forskjeller eller svekke selskapets omdømme. Derfor skal godtgjørelsen til ledende ansatte være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende sammenlignet med tilsvarende selskaper eller virksomheter, og det skal utvises moderasjon. Det er et ansvar som ligger hos styret, og det er en tydelig forventning til at dette hensynet blir tatt på alvor ved fastsettelse og justering av godtgjørelse.

Videre er det i meldingen en forventning om at selskapene er åpne om utformingen av, nivået på og utviklingen i godtgjørelsen til ledende ansatte. Staten er opptatt av at styret i sin lederlønnserklæring er åpen om hvordan godtgjørelsen bidrar til selskapets mål, hvordan det ved fastsettelse og justering av godtgjørelsen blir ivaretatt et hensyn til at godtgjørelsen skal være konkurransedyktig, ikke lønnsledende, og hvordan hensynet til moderasjon er ivaretatt.

Regjeringen har også varslet at statens retningslinjer skal revideres i lys av endringer i allmennaksjelovens regler om godtgjørelse til ledende ansatte. Det gjelder også styrets retningslinjer og rapportering samt generalforsamlingens behandling av dette. Endringene i allmennaksjelovens regler om lønnspolitikk vil gi mer åpenhet om lederlønnspolitikk i noterte allmennaksjeselskaper.

Åpenhet er sentralt for å bidra til at aksjeeierne har reell innflytelse over lønnspolitikken i selskapet. Ett av formålene er å gi aksjeeierne anledning til å påvirke rammene for lønn og annen godtgjørelse for å skape en lønnskultur som fremmer selskapets langsiktige interesser. Endringene innebærer at noterte allmennaksjeselskaper skal utarbeide retningslinjer for lederlønnspolitikk, forelegge retningslinjene for generalforsamlingen til votering, offentliggjøre lønnspolitikken og utarbeide årlige lønnsrapporter.

Denne meldingen viderefører den gode tradisjonen med et sterkt offentlig eierskap i Norge samtidig som kravet til bærekraft blir forsterket. Dette er gode endringer og rigger det offentlige eierskapet for framtiden.

Statsråd Iselin Nybø []: Statens direkte eierskap i norske selskaper er betydelig og omfatter 73 selskaper. Selskapene leverer varer og tjenester som er viktige for samfunnet, og staten forvalter store verdier på vegne av fellesskapet. For å ta vare på disse verdiene må de forvaltes godt og ansvarlig.

Som følge av statens betydelige eierskap er profesjonell og forutsigbar forvaltning av eierskapet ikke bare avgjørende for selskapene, men også viktig for tilliten til det norske kapitalmarkedet.

Utøvelsen av det statlige eierskapet i Norge har lenge høstet internasjonal anerkjennelse. En suksessfaktor har vært rammene for eierskapet med en klar rollefordeling mellom eier, styret og administrerende direktør som har ligget fast siden tidlig på 2000-tallet. Disse rammene har fungert godt og har bred politisk tilslutning. Jeg er veldig fornøyd med at en samlet næringskomité fortsatt slutter seg til disse rammene.

Statlig eierskap skal kun benyttes når det er best for å ivareta ulike behov staten har, f.eks. samfunnssikkerhet og beredskap, ringvirkninger fra hovedkontor og eierskap til naturressurser. Norge vil også framover ha et betydelig statlig eierskap.

For selskaper som opererer i konkurranse, har staten som eier mål om høyest mulig avkastning over tid. For selskaper som primært ikke opererer i konkurranse med andre, har staten som eier ulike sektorpolitiske mål som skal oppnås mest mulig effektivt. God måloppnåelse over tid forutsetter at selskapene er bærekraftige. Det innebærer at selskapene balanserer økonomiske, sosiale og miljømessige forhold på en måte som bidrar til langsiktig verdiskaping.

Statens forventninger til selskapene er videreutviklet, og jeg er fornøyd med den store enigheten i komiteen om de fleste forventningene. Overordnede forventninger fra eier gir styrene mulighet til å tilpasse arbeidet på de ulike områdene i hvert enkelt selskap. Å sette detaljerte forventninger eller krav, som mindretallet tar til orde for på enkelte områder, harmonerer dårlig med selskapslovgivningens rollefordeling mellom eier og styret og bryter med rammene som har gjort det norske statlige eierskapet så vellykket over tid.

Vi forventer nå at selskapene har en plan for bærekraftig verdiskaping. En sånn plan forutsetter at selskapene forstår drivere for verdiskaping, altså hvilke faktorer som påvirker deres verdiskaping på lang sikt. Det er vesentlig i lys av aktuelle samfunnsendringer som påvirker selskapet. Et eksempel er klimaendringer og påfølgende risiko og muligheter som selskapene må håndtere. Den nye forventningen om å ha en plan for bærekraftig verdiskaping synliggjør at staten som eier mener det har betydning å integrere klimarisiko i selskapenes strategi.

Regjeringen forventer også at selskapene er ledende i sitt arbeid med ansvarlig virksomhet. Det innebærer bl.a. å identifisere og håndtere vesentlige risikoområder for dem som påvirkes av virksomheten, samt å følge internasjonalt anerkjente retningslinjer.

Regjeringen har videre tydelige forventninger til selskapenes åpenhet om bærekraft og ansvarlig virksomhet. Det inkluderer hvilke mål og tiltak de har. Hvilke standarder selskapene rapporterer etter, er opp til selskapene selv. Det er store forskjeller mellom disse 73 selskapene. Det utvikles stadig nye og bedre standarder. Selskapene selv er nærmest til å vurdere hvilke standarder som passer for deres virksomhet, og vi følger selvfølgelig tett opp selskapenes rapportering i eierdialogen.

Et annet område regjeringen har forventninger på, er lederlønn. Det er avgjørende at selskapene får rekruttert og beholdt gode ledere, og lederlønnen må være konkurransedyktig. Samtidig forventer vi at man ikke er lønnsledende sammenlignet med tilsvarende virksomheter. Regjeringen har en tydelig forventning om at hensynet til moderasjon ivaretas.

Regjeringen har styrket forventningene til selskapenes åpenhet om utformingen av, nivået på og utviklingen i lederlønn. I tillegg reviderer vi nå statens retningslinjer for lederlønn i lys av ny eierskapsmelding og endringer i allmennaksjeloven.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Terje Aasland (A) []: Statsråden understreket det betydelige statlige eierskapet i sitt innlegg, og det er jeg enig i. Det er betydelig, og det har en lang og stolt tradisjon. Hvis man tar Hydro, Yara, Telenor, Equinor, Kongsberg eller for den saks skyld DNB, er alle disse lokomotiver på hvert sitt område. Noen av dem er industrielle, andre finansielle. Men de er helt eksepsjonelle på bl.a. Oslo Børs og er en del av dette betydelige eierskapet. Er statsråden enig med undertegnede i at de nå har den betydelige posisjonen de har i form av at de har vært statlig eid?

Statsråd Iselin Nybø []: Det statlige eierskapet, på godt og vondt, har jo en lang historie, og mange av de selskapene som representanten tar opp, er preget også av at de har hatt statlig eierskap. Så jeg er absolutt enig i at det har vært en viktig del av disse selskapenes historie og utvikling. Men jeg vil også legge til i lys av den debatten som har vært så langt i denne saken, at vi har et betydelig statlig eierskap i dette landet, og et statlig eierskap som er mye større enn i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Det vil også gjelde etter at denne stortingsmeldingen er lagt fram, der vi har skissert selskapene opp i tre ulike kategorier. Og der vi også har åpnet for nedsalg, eller salg, av enkelte selskaper, vil vi fortsatt ha et stort statlig eierskap.

Terje Aasland (A) []: Jeg følte vel ikke at jeg fikk svar på spørsmålet helt sånn som jeg egentlig håpet på.

Jeg mener at disse selskapene hver for seg representerer en historie som indirekte eller direkte har medført gjennom statens handlinger, eller handlinger her i Stortinget, at disse selskapene har fått den posisjonen de har. Det har altså bidratt til det – aktivt eierskap har styrket bedriftene.

Et eksempel er Hydros oppkjøp av Vale – kontroll på verdikjeden fra aluminiumsproduksjon er helt vesentlig for Hydros investeringer. Yaras utskillelse fra Hydro en gang i tiden var helt strategisk riktig og viktig. Telenors omdannelse fra Televerket til Telenor var helt vesentlig for at Telenor er en gigant internasjonalt i dag. Det samme for Kongsberg og byggingen rundt Kongsberg og Equinor – dannelsen gjennom Statoil og Hydros gassdivisjon.

Dette er også politiske handlinger i partnerskap med industrien, styret osv. Har ikke det vært en styrke for disse bedriftene? Er ikke det en erkjennelse av at det statlige eierskapet har en verdi i Norge?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg prøvde å svare på spørsmålet til representanten, selv om han kanskje ikke var helt fornøyd med svaret. Men jeg er helt enig i at staten som eier er en god eier. Det er også det som er målet vårt: å opptre som en profesjonell og god eier. Jeg mener det er noe staten har vært over lang tid. Det er noe som de selskapene som vi er eier i, verdsetter: at vi ivaretar rollen som eier på en profesjonell og god måte. Det er noe som vi får tilbakemeldinger på også i markedet, at vi som eier blir sett på som en god eier. Derfor mener jeg at det har hatt betydning at vi som stat, som en god eier, har vært inne i disse selskapene over tid.

Terje Aasland (A) []: Det er da mitt spørsmål er: Med den egentlig gode historien, den gode eierutøvelsen og disse industrielle lokomotivene – hvorfor er det da et mål for regjeringen og næringsministeren å redusere det statlige eierskapet?

Statsråd Iselin Nybø []: I eierskapsmeldingen deler vi opp selskapene i tre ulike kategorier, og det er de selskapene som er i kategori 1, som er de selskapene der vi ikke har noe annet mål enn høyest mulig avkastning over tid ved å åpne opp for å selge oss ned eller selge ut selskapet. Det vil være en markedsmessig og forretningsmessig vurdering om og når vi i så fall skal gjøre den disposisjonen. Men de øvrige selskapene, de i kategori 2 og i kategori 3, eier vi av andre grunner. Det kan handle om ting som også representanten tar opp, at det er viktige selskaper for oss, at hovedkontoret er viktig å ha, og den kompetansen som det gir å ha et hovedkontor, den utviklingen som det gir oss som nasjon å ha et hovedkontor, er også viktig å ha. Så det er ikke sånn at vi ønsker å selge ut alle selskaper som vi er eier i i dag. Det er for noen av dem i kategori 1 vi åpner opp for det.

Geir Pollestad (Sp) []: Den 25. mars la EU-kommisjonen fram retningslinjer for ein meir systematisk gjennomgang av utanlandske direkteinvesteringar i bedrifter og teknologiar – dette for å hindra at representantar frå tredjeland går inn og utnyttar krisa til å sikra seg eigarskap i bedrifter og i teknologiar som er kritisk viktige for EU. I Noreg har Stortinget gjort vedtak som byggjer opp under det same, men det er vanskeleg å sjå korleis regjeringa har følgt opp dette.

Då er spørsmålet mitt: Kva tiltak vil regjeringa gjennomføra for å sikra nasjonalt eigarskap bl.a. i spesielt betydningsfulle norske bedrifter og i norske teknologiar?

Statsråd Iselin Nybø []: Spørsmålet til representanten inneholder på en måte to aspekter. Det ene aspektet berører dette med fiendtlige oppkjøp eller oppkjøp fra land der vi trenger å sikre norske interesser. Det er i dag regulert i sikkerhetsloven og er slik sett under Justisdepartementets domene. Men det har jo noe å gjøre med å følge med på hva EU gjør knyttet til det nå. Det er noe vi følger med på, det er noe vi er oppmerksom på. Det ser vi også at Stortinget er oppmerksom på, for det ligger et såkalt løst forslag knyttet til det.

Det andre aspektet er vel litt mer generelt, slik jeg oppfatter det. Vi er i litt spesielle tider akkurat nå, og jeg kan ikke utelukke at det kan bli aktuelt med oppkjøp av selskaper slik situasjonen er, uten at vi har noen konkrete planer om det. Men jeg vil ikke stå her og utelukke at det kan skje.

Geir Pollestad (Sp) []: For å gå over til eit anna tema: Det er jo slik at regjeringa varslar at dei ønskjer å selja seg ned. Det er litt vanskeleg heilt å få tak på kva som skal verta betre i samfunnet vårt av at staten kvittar seg med desse selskapa. Det er veldig sannsynleg at nye eigarar ikkje vert norske, men utanlandske.

Eitt selskap som eg veit skapte mykje debatt førre gong regjeringa Solberg ønskte å selja det, er Flytoget. Dette står ikkje direkte på salslista no, men det vert opna for ei avhending, og eg oppfattar at det er eit mål på sikt å verta kvitt eigarskapet i Flytoget.

Då er spørsmålet mitt: Er det aktuelt i denne stortingsperioden å selja Flytoget?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg, for min del, har en mer pragmatisk enn ideologisk inngang til spørsmålet om hvilke selskaper i kategori 1 som vil være aktuelle for salg i denne perioden. Nå har vi gjennom statsbudsjettet fått fullmakt til å selge noen selskaper, men det er jo en forretningsmessig vurdering om og når det eventuelt blir aktuelt. Det er der jeg mener vi må ha en mer pragmatisk tilnærming til det spørsmålet, for det forutsetter at det er et marked, og det forutsetter at vi får en rett og god pris for de selskapene. Nå er jo situasjonen der ute som den er, og det gjør at en får litt andre vurderinger av om og når det eventuelt kan skje. Men nå legger vi i alle fall fram denne stortingsmeldingen med vurderinger i de ulike kategoriene, og så vil vi eventuelt komme tilbake igjen hvis vi ser at det er en problemstilling.

Geir Pollestad (Sp) []: No er det jo spesielle tider, og det med aksjekursar osv. er jo veldig ustabilt og fallande. Regjeringa har òg liggjande nokre salsfullmakter som Stortinget har gjeve. Då er spørsmålet mitt: Pågår det no nedsal i selskap der staten er eigar?

Statsråd Iselin Nybø []: Vi har tidligere inngått avtale om salg av GIEK Kredittforsikring, og der er det noen formaliteter som må på plass før det, slik sett, endelig kommer i boks. Det fortsetter nå. Samtidig er det, som representanten sier, litt andre tider, og kursene er litt annerledes enn de var i høst, da statsbudsjettet ble vedtatt. Jeg har ikke noe å si til Stortinget nå, jeg har ikke noe å formidle til Stortinget nå, på den fronten som gjelder nedsalg eller salg av selskaper.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Felles eierskap er en stolt del av vår demokratiske historie i Norge. Neste år er det 50 år siden Stortinget bestemte seg for at vi skulle opprette et eget statlig selskap for at de store verdiene i Nordsjøen skulle komme hele befolkningen til gode, og legge til rette for enda flere industriarbeidsplasser og en framtid som gir oss alle bedre trygghet og økonomi.

Det er denne felles formuen og disse verdiene som vi i dag bruker av, når vi håndterer situasjonen med et virus som ingen hadde tenkt på den gangen, men som viser hvor grunnleggende klokt det er å ha eierskap til viktige felles verdier, og ikke minst bygge opp langsiktig industripolitikk der staten er en del av dem som bidrar. Og det trenger vi å ta lærdom av i dag, for det er helt klart at vi også må investere mer i ny teknologiutvikling, i nye industrier og i framtidig verdiskaping i årene som kommer.

Det har vært snakket mye om omstilling de siste årene. Den omstillingen har uteblitt. I fjor fikk vi det største underskuddet vi noen gang har hatt i handelen med utlandet for Fastlands-Norge. Vi mener det er åpenbart at fellesskapet og de valgene vi tar i Stortinget i årene som kommer, vil påvirke om vi faktisk lykkes med den omstillingen, sånn at framtidige generasjoner også kan ha verdier på plass til å håndtere f.eks. nye virussituasjoner eller andre kriser som utfordrer fellesskapet.

Det er ikke bare handelen med utlandet som er et stort økonomisk problem for Norge. Flere steder i landet vårt står opptil 40 pst. av folk i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og vi vet at de økonomiske forskjellene mellom folk øker. Det henger også sammen med at vi trenger mer industriell aktivitet i Norge for å sørge for flere godt betalte, trygge arbeidsplasser. Da har det betydning om vi, som Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene foreslår, f.eks. vedtar i dag at vi skal få et verktøy for å kunne kjøpe oss opp i bedrifter der fellesskapet tjener på det. Det har betydning for vår felles sikkerhet om vi i dag stemmer for at vi også skal se på hvordan statlig og nasjonalt eierskap kan bidra til å nå beredskaps- og sikkerhetspolitiske mål. Det håper jeg virkelig også høyrepartiene kan vurdere, i lys av den situasjonen vi står i, men så langt ser det dessverre ut til at de har tenkt å stemme også det ned, og det er nok på et ideologisk grunnlag.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Åsunn Lyngedal (A) []: Arbeiderpartiet er opptatt av at det statlige eierskapet fyller viktige funksjoner. Saksordføreren har i dag, både i innlegget sitt og i replikkene sine, vært opptatt av at staten er en veldig stor eier på Oslo Børs, vi har et stort offentlig eierskap i Norge. Men den største gruppen av eiere på Oslo Børs er utenlandske eiere. Det er et tankekors, for det at staten har eid, har ofte vært begrunnet i at det manglet kapital i Norge. Som det sies i meldingen fra regjeringen, finnes det «markedssvikt i deler av kapitalmarkedet». Da har det, for å beholde det norske eierskapet, noen ganger vært nødvendig med et statlig eierskap. På den måten har vi mange ganger kunnet beholde et hovedkontor, og vi har beholdt kompetanse og myndighet. Det er særlig aktuelt i den tiden vi er inne i nå, der man ser at bedrifter ofte trekker seg tilbake til sitt hjemland i lavkonjunkturtider. Da kan det statlige eierskapet bli enda viktigere.

Det er i meldingen skrevet noen ting om når det er viktig med statlig eierskap med tanke på samfunnssikkerhet og beredskap, men da er det utelukkende knyttet opp til forsvarsinteresser. Det er ikke tvil om at Nammo og Kongsberg er veldig viktige eierskap for staten, men det er også andre områder innen samfunnssikkerhet og beredskap der det er viktig at vi har et statlig eierskap. Jeg vil nevne teknologi rundt telefonene våre, datasikkerhet, medisinproduksjon, satellitteknologi, infrastruktur – grunnleggende forhold det er viktig for samfunnet vårt at vi har kontroll på.

Arbeiderpartiet har også alltid vært opptatt av kontroll med naturressursene, og veldig mye av det statlige eierskapet er knyttet til naturressursene våre. Representanten Ørsal Johansen var inne på salget av Cermaq. Ja, hvem var kjøper da regjeringen Solberg I valgte å selge Cermaq til Japan? Det var Mitsubishi, og det betyr at i dag er 35 pst. av alle havbrukskonsesjonene våre eid fra utlandet. Saksordføreren har i dag også vært opptatt av bytteforholdet, altså at når man selger noe, får man tilbake en verdi. Ja, jeg vet ikke helt om det var det beste salget – det kan ikke ha vært mange års overskudd fra Cermaq man har hatt behov for for å tjene inn igjen kjøpesummen som ble gitt.

Derfor er det viktig at regjeringspartiene vurderer å støtte forslag nr. 23, som også handler om at vi noen ganger må beholde et statlig eierskap, eller kanskje faktisk kjøpe, fordi vi ønsker å beholde bedrifter i landet vårt.

Tom-Christer Nilsen (H) []: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten, men jeg synes av og til fortellingen blir litt mangelfull når vi forsøker å fortelle historien om det statlige eierskapet. I hvert fall blir den mangelfull når man beskriver det som at det eneste strategiske grepet som ble gjort på eierskapssiden av Stortinget den gangen oljealderen startet i Norge, var at vi opprettet Statoil. Det var ikke det helhetlige strategiske grepet Stortinget eller regjeringen tok den gangen. Det var å opprette en tredelt strategi for den norske tilnærmingen til oljeeventyret. Det var ett privat selskap: Saga. Det var ett majoritetseid privat selskap: Norsk Hydro. Og det var ett heleid statsselskap: Statoil. Det var ikke mange årene som gikk før man innså at den strategien også måtte justeres med det som ble hetende SDØE – Statens direkte økonomiske engasjement. Til sammen valgte man en delt strategi, og det var alle disse selskapene som var med på å bygge opp verdiene og kompetansen rundt oljealderen i Norge.

Det er tatt eksempel her fra Norsk Hydro. Det var ikke den norske stat som bygde opp Norsk Hydro, men det var den norske stat som kjøpte aksjene tilbake fra Frankrike på 1960-tallet. Sånn sett er dette en historie som ikke fortelles i tråd med det som faktisk skjedde, eller hvem som sto bak oppbyggingen. Hele veien har det vært viktig å bevare dynamikken mellom statlig og privat eierskap, og det er også det regjeringspartiene har lagt vekt på i denne meldingen.

Dette er også grunnen til at bl.a. regjeringen Stoltenberg og flere regjeringer har gått inn for en delprivatisering av Telenor og Statoil – for å få den dynamikken inn i systemet. Og jeg kan like godt beskrive Arbeiderpartiets historie de siste 30 årene som å introdusere privat deleierskap i statlige selskaper, bl.a. i de to største norske selskapene.

Terje Aasland (A) []: Debatten har kanskje vært litt smal i forhold til hva eierskapet handler om. Jeg skal vel ikke prøve å utvide nå på slutten, men bare si at historisk sett – jeg var innom det ikke minst i replikkordskiftet med næringsministeren – har det statlige eierskapet, det offentlige eierskapet, vært viktig. Det har vært viktig for folk, det har vært viktig for arbeid, det har vært viktig for å forvalte naturressursene våre på en god måte som kommer fellesskapet til gode. Historien går egentlig tilbake til hvordan vi regulerte vannkraften vår, hvordan vi etter hvert klarte å bygge industri på den – og fram til det som vi er i dag, hvor vi har noen fantastiske, flotte industribedrifter som er ledende nasjonalt og internasjonalt på teknologi og innovasjon, og den nye framtiden ligger framfor oss.

Vi mener at både historisk, i nåtid og i framtiden er det en god begrunnelse for at staten også skal eie viktige industribedrifter i tiden framover. Vi bør ikke ha som mål i utgangspunktet å redusere det statlige eierskapet. Her hører vi spesielt Høyre prøve å tolke det statlige eierskapet som, skal vi si, en forvitring av det private eierskapet. Det er jo ikke virkeligheten. Det er en feiltolkning av det som er nåtid. Det er jo ikke sånn at det er overveldende mye industriell tilgjengelig kapital i Norge for investeringer i industribedriftene våre. Hadde det vært det, hadde vi hatt en reell diskusjon. Men det er den diskusjonen Høyre prøver å ta opp på et kunstig nivå, fordi de har en ideologisk tilnærming – og har alltid hatt det: De vil privatisere ikke bare de statlig eide selskapene, men sågar viktige naturressurser, viktige innsatsfaktorer i det norske samfunnet. Det er Høyres veldig klare ideologi og inngang til dette.

Derfor står det ikke «pragmatisk tilnærming» til hva en skal eie og ikke eie i eierskapsmeldingen, men det er en ideologisk tilnærming om at man skal eie minst mulig. Og det handler ikke bare om de bedriftene hvor en har forretningsmessige formål – nei, det handler egentlig om det samlede statlige eierskapet. Det er høyrepartienes ideologiske tilnærming til eierskapsmeldingen. Det er, med respekt å melde, en industrifattigdom som ligger i kjølvannet av det – en mangel på visjoner for framtiden hvor staten i partnerskap med det private kan videreutvikle, forsterke, bruke mulighetene innenfor å videreutvikle de fantastiske naturressursene vi har, eller ta nye strategiske posisjoner for å videreutvikle Norge som havnasjon.

Sånne muligheter har vi innenfor en aktiv og god tilnærming til det. Dessverre har ikke høyrepartiene dette i denne eierskapsmeldingen, og det synes jeg er synd.

Kårstein Eidem Løvaas (H) []: Debatten fikk jo litt varme helt på tampen, og da ble jeg litt inspirert av representanten Aasland til å ta ordet. Jeg takker for debatten.

Det har fra venstresiden, den rød-grønne siden, blitt sagt mye der man nærmest bruker ordet «ideologi» som noe litt feil, litt guffent og litt ekkelt. Jeg tror at det å ha en ideologisk rettesnor å gå etter kunne vært bedre for mange.

Det har også vært en del historiefortelling, og min kollega fra Høyre Tom-Christer Nilsen rettet opp i noe av historien.

Jeg må rette opp litt på tampen av debatten også, og da må jeg til Jens Stoltenbergs første og andre regjering, som solgte ut Kreditkassen, Norsas, Norsk Medisinaldepot, Statens skogplantesenter, og solgte seg ned i Telenor, Statoil, Kommunalbanken, Arcus-gruppen, VESO, DNB og Olivin – og det var i den første regjeringen. I den andre regjeringen solgte de ut BaneTele, Itas amb og Secora. Cermaq, Hydro og StatoilHydro solgte de seg ned i. Erna Solbergs regjering har så langt solgt seg ut av Cermaq og ned i Entra Holding, Entra ASA og SAS.

Nå er det referatført, så er det i hvert fall ingen tvil om hvem som har solgt seg mest ned. Jeg vet ikke om alle disse salgene og nedsalgene var ideologisk tuftet hos de rød-grønne, men hos oss har det iallfall vært tuftet på helhetsvurderinger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Votering, sjå voteringskapittel