Mudassar Kapur (H) [12:58:56 ] : Jeg vil takke for muligheten
til å få reist en viktig problemstilling og en viktig debatt – og
takk til statsråden for at han stiller til denne debatten.
Regjeringspartienes
ønske om å reversere Viken handler om troen på at morgendagens utfordringer
skal møtes med fortidens løsninger. Vi i Høyre mener at det holder
med to forvaltningsnivåer i Norge: stat og kommune. Men når vi først har
en stor fylkeskommune, er det ingen gode grunner til å erstatte
den med tre nye fylkeskommuner og tre nye fylkesadministrasjoner.
Flere administrasjoner
løser ikke utfordringene vi står overfor, og sikrer verken bedre
skole eller kollektivtransport i Viken. Rapporten som ble bestilt
av Viken, viser helt tydelig dette. Reverseringen vil kunne koste
opp mot en halv milliard kroner, og tjenester og kompetansemiljøer
vil bli svekket. Gamle Østfold og gamle Buskerud vil få dårligere
økonomi, og rapporten viser også at det kommer til å bli en konsulentboom
ved å reversere. Jeg må si at Senterpartiet, som på inn- og utpust
i åtte år har vist sin skepsis til konsulenter, nå ender opp med
å gjennomføre en reversering hvor man har egne reverseringskonsulenter.
Tre nye fylkeskommuner
er tre dyre og dårlige løsninger som vil svekke velferdstilbudet
til over en million mennesker. Utenriksminister Anniken Huitfeldt
og tidligere fylkesråd i Viken og nåværende kunnskapsminister Tonje
Brenna har tidligere vært med på å fatte et vedtak mot reversering.
Både Huitfeldt og Brenna tok på alvor det rapporten viser, at innbyggerne
i Viken ikke får det bedre av en reversering, snarere tvert imot.
De tok nok på alvor at vi heller bør tette kunnskapshullene i skolen
etter pandemien, styrke integreringen, bygge ut kollektivtransporten
og bygge fylkesveier. Men noe har skjedd mellom det ene representantskapsmøtet
i Akershus Arbeiderparti og det neste. Det som i hvert fall ikke
skjedde mellom de møtene, var at det kom noen nye utredninger på bordet.
Så hvilken ny kunnskap de har fått tilført, kanskje fra Senterpartiet
eller andre internt, vil kanskje debatten eller historien vise.
Det vi har sett,
er at Senterpartiet, ved f.eks. representanten Lundteigen mfl.,
nærmest har truet Viken Arbeiderparti på plass i denne saken og
vier den faglige rapporten lite oppmerksomhet. Selv bekymringer
fra ansatte om et svakere fagmiljø, at det vil gi dårligere tjenester,
har blitt avfeid. Det så vi senest på Dagsrevyen på lørdag. Enda
mer spesielt er det at man heller ikke ønsker å lytte til innbyggerne.
Når man hører på innbyggerne i Viken, hva de sier når de blir spurt,
er svaret at over halvparten er negative til å splitte opp Viken
når de får høre hvor mye det koster. Og det er det som er det reelle spørsmålet,
for innbyggerne vet at dette er penger som må prioriteres bort fra
noe annet.
Framover må Norge
fortsette å omstille seg for et grønt skifte, sørge for at flere
fullfører skolen, bygge infrastruktur, skape flere jobber og inkludere
flere. Dette er ikke tiden for reversering og avvikling av viktige
reformer. En oppløsning av Viken vil, som jeg har nevnt, koste fellesskapet
opp mot en halv milliard kroner, resultere i svakere kompetansemiljøer og
dårligere tjenester og sette utviklingen på pause. Dette kommer
til å bli en gjenganger også i andre reverseringer, om det måtte
være regioner eller kommuner.
Jeg ser derfor
fram til debatten. Kanskje kan statsråden gi oss noen gode forklaringer
på hvorfor det er fornuftig å bruke fellesskapets midler og menneskelige
ressurser på å avvikle istedenfor å utvikle, og til å opprette nye
fylker når utredningen åpenbart peker på dårligere fylkesøkonomi,
dårligere tjenester og at utviklingen settes på pause.
Ingrid Fiskaa hadde
her teke over presidentplassen.
Statsråd Bjørn Arild Gram [13:03:42 ] : Takk for interpellasjonen.
Denne regjeringen
har troen på fylkeskommunen. Fylkeskommunene har ansvaret for flere
viktige tjenester for innbyggere og næringsliv i Norge, som bl.a.
videregående opplæring, kollektivtrafikk, fylkesveier og tannhelse.
I tillegg har fylkeskommunene en viktig rolle som regional utviklingsaktør.
Utviklingen av regionale partnerskap, hvor samfunnsaktører fra bl.a.
nærings- og arbeidslivet, akademia, organisasjoner, virkemiddelapparat
og kommunene trekker sammen i felles utviklingsarbeid og utnyttelse
av regionale fortrinn, viser en av styrkene med fylkeskommunene
som motorer for vekst og verdiskaping i hele landet. Dette kan utvikles
videre, f.eks. ved å gjøre fylkeskommunene til en sentral aktør
i utviklingen av regionvekstavtaler, som bl.a. kan gi viktige bidrag
til det grønne skiftet.
Vi vil også se
på hvordan vi kan styrke fylkeskommunene på andre områder. Regjeringen
vil f.eks. vurdere å overføre statsforvalternes oppgaver som ikke
omhandler tilsyn, kontroll eller klage, til fylkeskommunene. En
slik overføring vil kunne demokratisere det regionale nivået ytterligere.
Dette er noe regjeringen vil komme tilbake til.
Regjeringen ønsker
altså å styrke fylkeskommunenes oppgaver og ansvar, og derfor er
også fylkeskommunenes frie inntekter økt med hele 900 mill. kr i
årets budsjett. En skal gå en del år tilbake i tid for å finne en
tilsvarende økning.
Men ikke bare
har regjeringen tro på fylkeskommunen, vi har også tro på det fylkeskommunale
demokratiet, det regionale folkestyret, hvor folkets representanter
i fylkestinget prioriterer, vurderer hva som tjener fylket best,
og tar avgjørelser om fylkets organisering og framtid. Dette står
i skarp kontrast til interpellanten, Høyre og den avgåtte Solberg-regjeringen.
Fra den kanten kom det tvangsvedtak om sammenslåing. En overkjøring
av det regionale folkestyret var Høyres politikk for fylkeskommunene.
Det som nå skjer,
er derfor en opprydding etter den forrige regjeringen. Vi har så
mye tillit til fylkeskommunene at vi vil la dem selv få ta den grunnleggende
beslutningen om sin egen organisering og framtid. Regjeringen legger
nå til rette for at tvangssammenslåtte fylkeskommuner og kommuner kan
deles, dersom fylkeskommunene og kommunene selv ønsker det.
Interpellanten
tar opp kostnadssiden ved en fylkesoppløsning. La meg først få forsikre
om at regjeringen vil stille opp for fylkeskommunene som ønsker
å dele seg, slik at kostnadene med den prosessen ikke skal gå ut
over tjenestene til innbyggerne. Dette er i motsetning til forrige
regjering, som f.eks. slo sammen Buskerud, Akershus og Østfold med
tvang, men som bare tok en liten del av regningen som de påførte fylkene.
Så er jeg jo enig
i at vi skulle vært dette foruten, både pengebruken og det dette
tar av tid og krefter. Det er jo utvikling av fylkeskommunene vi
helst ønsker å legge til rette for. Men ansvaret for situasjonen
vi er kommet i, må Solberg-regjeringen og stortingsflertallet i
forrige periode ta. Vi tar ansvar for å rydde opp etter feilprioriteringer
og tvangsbruk overfor lokaldemokratiet.
Hvis og når det
kommer en søknad fra Viken om oppløsning, i tråd med de føringene
som ligger i inndelingsloven, vil regjeringens utgangspunkt være
å foreslå for Stortinget at den skal innvilges. Så skal vi gå videre
med et arbeid for å styrke fylkeskommunene som tjenesteyter og som
regional utviklingsaktør. Det er det både fylkeskommunene og regjeringen
helst vil bruke kreftene sine på.
Mudassar Kapur (H) [13:07:55 ] : Jeg vil først takke for statsrådens
innlegg, og la meg begynne med hva vi kan være enige om. Jeg tror
ikke det er noen tvil om at både Høyre, Senterpartiet og de fleste
andre partier her i Stortinget – ja, alle, vil jeg si – er enige
om at målet med vårt arbeid, særlig i den komiteen vi sitter i,
er å sørge for å styrke kommunene, styrke arbeidet til våre folkevalgte
der ute, sørge for at folk får gode tjenester. Nettopp derfor blir
det så underlig at denne analysen, som statsråden viser til, fører
fram til at svaret på det er å stoppe opp, at svaret på hvordan
man skal utvikle gode tjenester, hvordan man skal lage kraftige
regionale sentra som skaper mer arbeidsplasser, mer lokalt næringsliv,
og som faktisk også ligner litt på hvordan folk beveger seg nå i 2022,
er å skru Norge tilbake igjen, og skru norgeskartet tilbake igjen
til 1960-tallet. Det er der egentlig hele argumentasjonen glipper
litt for Senterpartiet.
Så må jeg jo si
at det er litt freidig – jeg tror det er et parlamentarisk uttrykk
som er lov å bruke – når Senterpartiet gang på gang presenterer
den historien om at dette har vært en tvangssammenslåing. Sannheten
er at regionreformen var basert på en grundig behandling i Stortinget,
demokratisk fattede vedtak i landets nasjonalforsamling, som igjen
var basert på et arbeid som var gjort av departementet, hvor også
fylkeskommunene var med på arbeidet.
Jeg vil minne
statsråd Gram om at Senterpartiets tidligere leder Åslaug Haga,
som også var kommunalminister, ønsket å gjennomføre en regionreform,
ønsket å få gjennomført veldig mye av det vi har gjort, og med samme
begrunnelse: Norge endrer seg, folk bor og arbeider på en helt annen
måte enn tidligere, og vi må lage sterke og robuste regioner som
kan levere gode tjenester. Men det som skjedde med Senterpartiet, var
at de mislyktes, de fikk jo ikke gjennomslag. Så har Senterpartiet
hatt en populistisk seilas etter de årene, hvor man har tenkt at
det beste svaret på alt er bare å være imot og tenke i revers, fordi
det er det enkleste. Det er det som har skjedd, og det er en underlig
reise, men vi registrerer den.
Jeg vil komme
tilbake senere i debatten og utfordre statsråden på hvordan han
egentlig har tenkt å behandle denne saken på en seriøs måte i departementet,
med de nødvendige utredningene. Så kan han tenke litt på det mens
vi hører på andre.
Presidenten: Presidenten
vil seia seg einig med interpellanten i at ordet «freidig» kan passera
som eit parlamentarisk uttrykk.
Statsråd Bjørn Arild Gram [13:11:18 ] : Noen kommentarer til
interpellantens to innlegg:
Et av argumentene
som blir brukt her, er behovet for mer funksjonelle regioner som
sammenfaller mer med måten folk reiser og jobber på. Jeg tror kanskje
ikke jeg da ville brukt den nye fylkeskommunen Viken som det fremste
eksemplet på en funksjonell hverdagsregion som sammenfaller med
folks arbeid og ferdsel.
Når det gjelder
spørsmålet om tvangssammenslåing og freidighet, synes jeg vel ikke
at det er nok å vise til vedtak i Stortinget eller grundig arbeid
i departementet. Det sentrale her er jo hva lokaldemokratiet har
ment om saken. Det er det som er bakgrunnen. Det er de tvangssammenslåtte
kommunene og fylkeskommunene, gjennom vedtak i denne salen, som regjeringen
har henvendt seg til og gitt en mulighet til å løse seg opp, hvis
man ønsker det.
For øvrig legger
jeg i interpellasjonen merke til et aldri så lite paradoks, eller
kanskje til og med en selvmotsigelse, for Høyre mener altså at en
deling av Viken i tre svekker fagmiljøene – og det til tross for
at f.eks. gamle Buskerud fylkeskommune i både innbyggertall og areal
er større enn f.eks. Møre og Romsdal, som jo fikk videreføre sin
egen eksistens gjennom regionreformen. Man mener altså at det å
dele Viken i tre vil svekke fagmiljøene. Samtidig er Høyres politikk
å legge ned fylkeskommunen. Med mindre man da har tenkt å flytte
alle fylkeskommunens oppgaver til et statsapparat, et statsbyråkrati,
må det jo handle om å sende disse oppgavene til 51 kommuner i Viken.
Da hører jeg ikke på samme viset bekymringen for oppsplittede kompetanse-
og fagmiljøer. Men dette er faktisk et vesentlig poeng i debatten.
Selv om Høyre riktignok vil rasjonalisere kommunestrukturen en god del
til, det er jeg ikke det minste i tvil om, er det vel ikke sånn at
en har tenkt seg en struktur med f.eks. tre kommuner i det store
fylket Viken. Så her er det etter mitt syn en inkonsistens i resonnementene
som jeg synes det er greit å kommentere.
Anne Kristine Linnestad (H) [13:14:30 ] : For litt over to
år siden så Viken fylkeskommune dagens lys – en ny fylkeskommune
som skulle gi oss både større fagmiljøer og bedre tjenester for
innbyggerne. Nå, to år senere og etter bare ti uker med normal drift
uten koronapandemi, er diskusjonen om å splitte Viken i sluttfasen.
De ansatte i Viken
har gjort en formidabel jobb. Effektene av Viken og de ansattes
innsats kan man lese om i den administrative rapporten om konsekvensene
av en deling av Viken fylkeskommune, som ble lagt fram i desember
2021. Den viser at ved effektivisering og stordriftsfordeler har
Viken spart 60 mill. kr årlig. Det er mye penger som kan gå direkte til
å gi flere lærere i skolen, bedre veier å kjøre på eller flere gang-
og sykkelveier.
Viken fylkeskommune
tiltrekker seg kompetente ansatte til gode, sterke fagmiljøer. Dersom
Viken splittes i tre nye fylker av ulik størrelse, vil flere av
disse fagmiljøene splittes opp. Jeg frykter at de vil bli så små
at de ikke lenger vil framstå som like attraktive arbeidsplasser.
Jeg er redd det vil bli en stor oppgave å holde på ansatte med høy
faglig kompetanse, og det vil kunne bli vanskelig å rekruttere nye
hvis ikke fagmiljøene har en viss størrelse. Jeg frykter at vi ved
en oppsplitting raskt kan miste mange ansatte som har en fagkompetanse
som er sterkt ettertraktet både i det offentlige og i det private.
Jeg mener at en
oppdelingsprosess kan bli mye mer krevende enn en sammenslåing.
Når man jobber med en sammenslåing, har man ett felles mål og én
visjon. Ved en oppdeling har man ikke lenger den samme motivasjonen.
De som skal gjennomføre denne oppdelingen, er mange av de samme ansatte
som fram til nå gjennom flere år har jobbet med å slå sammen Viken
og skape en ny organisasjonskultur og et nytt fellesskap. De har
gjort en veldig god jobb, men det har vært krevende, og veldig mange
ansatte er slitne.
Det er ingen tvil
om at hvis et flertall vedtar å splitte opp Viken, vil det fortsatt
være et begrenset antall ressurser i fylkeskommunen til å gjennomføre
dette. Det kan derfor påvirke tjenestene som fylkeskommunene gir
til sine innbyggere. Det å gjennomføre en oppsplitting av Viken
vil medføre at noen oppgaver må nedprioriteres. Hvilke oppgaver
det gjelder, og hvilke konsekvenser det vil få for klima og miljø,
for Oslofjorden, for innbyggerne og for næringslivet i vår region,
er det vel per nå ingen som vet.
Viken er ikke
perfekt, det er det ingen som har påstått, men dersom Senterpartiet
og Arbeiderpartiet er så misfornøyd med Viken, hvorfor ikke heller
endre det de er misfornøyd med innenfor Viken, heller enn å gå i
revers og tro at alt var så mye bedre før?
Kathrine Kleveland (Sp) [13:17:53 ] : Fylkeskommunene og kommunene
tilbyr folk tjenestene de trenger i alle livets faser. Skole, barnehage,
fastlege, sykehjem, buss og ferje er bare noen av velferdstjenestene
kommunene og fylkene leverer. De er samfunnsutviklere og «grunnmuren»
i folkestyret og vårt tredelte forvaltningsnivå.
Senterpartiet
vil styrke folkestyret og er sterke forsvarere av et tredelt forvaltningsnivå
med stat, fylke og kommune. Avgjørelser skal tas nærmest dem de
berører. Hurdalsplattformen slår tydelig fast at vi vil videreføre
tre direkte folkevalgte nivåer.
Sentralisering
svekker folkestyret. Representanten Kapur forsvarer tvangssammenslåingene
og sier i interpellasjonen at dette ikke er tid for reversering
og avvikling av viktige reformer. Når et stort flertall i Viken
nå ser ut til å ville reversere Solberg-regjeringens tvangssammenslåing,
vil regjeringen lytte til lokaldemokratiet og oppløse de tvangssammenslåtte
fylkeskommunene som sender søknad etter vedtak i fylkestinget.
Som representanten
Kapur selv sier, ønsker Høyre primært to forvaltningsnivåer. Det
vet vi, men da mister vi et helt sentralt ledd i utviklingen av
Norge. Fylkeskommunene er mer enn klare til å ta mer ansvar. Flere
av oss vil gi fylkeskommunene mer ansvar, verken ribbe eller fjerne
det midterste folkevalgte nivået.
Fylkeskommunene
leverer allerede gode videregående skoler, framtidsrettede samferdselsløsninger,
folkehelse, tannhelse, kulturminner, bygningsvern, fylkesbiblioteket
og kulturtilbud til å bli klokere av. I tillegg har fylket ansvar
for utviklingen i regionen med bl.a. overordnet planarbeid, næringsutvikling
og miljøoppgaver. Fylkeskommunen har f.eks. ansvar for ca. 44 000 km
vei. Fylkene har vist seg å være gode veieiere etter at de overtok
store deler av det statlige veinettet.
Senterpartiet
ser muligheter for fylkeskommunen videre. Skal vi lykkes med å videreutvikle
næringslivet, med klimaarbeidet og å utvikle hele Norge, trenger
vi mer lokaldemokrati og flere som ser muligheter. Fylkeskommunen
har et helt sentralt ansvar for distriktspolitikken.
Senterpartiet
er opptatt av at vi skal ta hele landet i bruk, og vi vil bruke
alle verktøy i verktøykassa for å få det til. Høyre har vist at
de vil en annen retning for Norge, med mer sentralisering, færre
folkevalgte og mer sentralstyring fra Oslo. Å legge ned fylkeskommunene
er nok et skritt i den retningen.
Jeg er glad for
at regjeringen vil gjennomgå og styrke virkemiddelapparatet og fylkeskommunenes
rolle i distrikts- og regionalpolitikken. Kommunene og fylkene vil
få en mer sentral rolle i næringsutviklingen, slik at vi legger
til rette for levende lokalsamfunn og arbeidsplasser i hele landet.
Vi ser framover.
Fylkeskommunene rundt i landet er nemlig klare for å fortsette å
gi innbyggerne gode tjenester, gjøre hverdagen for innbyggerne bedre
og utvikle sin region til det beste for hele landet.
Sigbjørn Framnes (FrP) [13:21:51 ] : Eg er inne som vara. Til
dagleg er eg fylkespolitikar i Vestland, og der samarbeider me for
å få det beste for innbyggjarane som eit nytt, stort fylke. Også
hos oss har Senterpartiet snakka om reversering, men det har no
stilna. Eg vil tru at også dei ser at større fagmiljø gjev betre
kvalitet i tenestene ut til folk og næring.
Men det er ingen
tvil om at Viken er ulogisk, for stor og lite funksjonell. Eit fylke
som omfattar kommunar så ulike som Hvaler, Eidsvoll, Asker og Hemsedal
vil ikkje klare å skape korkje ein effektiv organisasjon eller ein
enkel lagfølelse. Folk på Geilo bryr seg neppe om kva som skjer
i Rakkestad eller på Nesodden, og vice versa. Regionreforma var Kristeleg
Folkeparti og Venstre sin store siger. Ho burde aldri ha vore gjennomført.
For Framstegspartiet er den manglande entusiasmen for Viken blant
befolkninga og ønsket om reversering eit tydeleg teikn på at tida
no er inne for å ta kampen mot fylkeskommunen nok ein gong – og
då med mål om at Viken skal vekk, på den eine eller andre måten.
Eit lite land
som Noreg treng ikkje tre forvaltningsnivå. Stat og kommune bør
vere nok. Fylkeskommunens oppgåver kan fordelast mellom desse. Overføring
av fylkeskommunens oppgåver til kommunane, og i enkelte tilfelle
til stat, vil bringe tenestene nærmare folk og vil spare store summar
i overskodeleg framtid. I rådmannsundersøkinga som Kommunal Rapport
gjennomførte i 2013, meinte 44 pst. at heile forvaltningsleddet
burde blitt fjerna. Det er lite som tyder på at trua på fylkeskommunen
som eit nødvendig forvaltningsnivå har auka sidan då.
Ei undersøking
som ABC Nyheter presenterte hausten 2019, då fylkeskommunen var
i fokus gjennom fylkestingsvalet og regionreforma, viste at berre
31 pst. meinte at nivået hadde ei rolle å spele. Stadig oftare opplever
ein at det oppstår diskusjonar mellom forvaltningsnivåa om ansvaret
for ein situasjon. Vegvedlikehald er eitt eksempel, der innbyggjarane opplever
at fylkesvegnettet er i dårleg forfatning. Eit anna eksempel er
ferjeprisar på fylkesferjene, som er eit aktualisert tema. Sjølv
Støre-regjeringa meinte at ein måtte overstyre fylkeskommunen med
prisfastsetting. Innbyggjarane hadde vore meir tent med at ansvaret
for å prioritere og finansiere tenestekjøp hadde vore gjort av to
nivå, kommune og stat, framfor tre, som i dag.
Regjeringas politikk
på strukturfeltet handlar om reversering og har skapt forventning
i fylkeskommunane om at staten skal ta kostnadane med reverseringa.
Her er det snakk om store beløp, både i direkte kostnadar for å
splitte opp fylket og for å få på plass administrasjon som fungerer
frå dag éin. Det har også vore peikt på at det blir dyrt i form
av tapte synergiar, og at fylket kjem til å gå med underskot, noko
som kan medføre kutt i tenester – på den vidaregåande skulen, kollektivtrafikk,
næringsutvikling og fylkesvegar.
Om ein verkeleg
ønskjer å setje opp dei gamle fylkesgrensene igjen, er det då rimeleg
å sende rekninga til alle andre? Dette er vanskelege spørsmål som
me i Framstegspartiet meiner aktualiserer vårt standpunkt om å kvitte
oss med alle fylkeskommunane. Innlandet fylkesting har vedteke å
be regjeringa ta initiativ til utgreiing av fylkeskommunen som forvaltningsnivå.
Debatten spreier seg, og Framstegspartiet vil fortsetje å jobbe
for vårt primærstandpunkt: nedlegging av fylkeskommunen.
André N. Skjelstad (V) [13:26:36 ] : Representanten Kapur skal
ha takk for å ta opp viktige spørsmål i sin interpellasjon. Jeg
tror vi alle er skjønt enige om at det å dele opp landet i nye så
vel som i gamle fylkeskommunale strukturer, alltid vil være krevende.
Norge har en unik
geografi, som vi i de fleste andre sammenhenger er veldig glad i
og verdsetter som unik, både i Norden og i Europa. Men vårt langstrakte
land har vist seg vanskelig å organisere rent strukturmessig. På
borgerlig side fant vi fram til løsninger med elleve regioner –
noen større enn andre – men der det var grunn til å gi fylkeskommunen
ny giv, sørge for overføring av flere oppgaver og ikke minst gjøre regionene
til mer aktive og gode arbeidsmarked.
Nå har regjeringen
lagt til rette for at vi med stor sannsynlighet må gå tilbake til
start, men nå med enda dårligere forutsetninger for fylkeskommunene.
Kapur nevnte i sitt spørsmål en utredning som peker på dårlig fylkesøkonomi, dårligere
tjenester og at utvikling settes på pause.
Det kan synes
som at ved oppløsning av Viken må Østfold og Buskerud tilføres midler
over statsbudsjettet for å dekke opp manglende finansiering av egen
drift. Jeg lurer på om det skal dekkes over statsbudsjettets nødmidler
ved å ta fra andre fylkeskommuner innenfor den totale rammen, eller om
det skal innføres endringer i kriteriene i inntektssystemet av typen
Østfold-hjelp eller Buskerud-hjelp. Hvordan tror statsråden innbyggerne
i Østfold og Buskerud vil føle det å få særbehandling i forhold
til andre fylkeskommuner, når de i dag får minst like gode tjenester
fra Viken uten ekstra statlige bevilgninger?
Det er brukt som
argument at Viken er så stort og strekker seg fra Halden til Hallingdal.
Hvilke praktiske, negative konsekvenser har dette fått? Er det noen
som er pålagt å pendle mellom Halden og Hallingdal fordi Viken er
etablert? Jeg skulle gjerne likt å hilse på vedkommende. Viken er
kun en administrativ inndeling, ikke en geografisk.
De tidligere navnene
på geografiske områder er ikke nektet brukt. En som tilhører det
geografiske området Østfold, har i to år fungert som østfolding
i Viken fylke og i fylkeskommunen. Jeg vil tro at de fleste knytter
sin identitet til stedet, bygda eller byen de bor i – deretter regionen.
For meg står det
fortsatt uklart hva som er regjeringens egentlige grunn for å sette
i gang det spillet. Regjeringens reverseringsiver gir oss flere
spørsmål enn svar. Det er ikke noe som verken tyder på eller gir
oss inntrykk av at det å rykke tilbake til start vil ha noen som
helst positiv påvirkning på fylkene eller som den nye inndelingen
i dag ikke kan håndtere bedre. Etter veldig mange runder med statsråden
er det fristende igjen å spørre: Hva er det overordnede målet med
reverseringen egentlig? Hva er visjonen for det? Svaret må være mer
enn bare identitet, eller at Senterpartiets syn på lokalt selvstyre
ikke blir ivaretatt.
Jeg tror ikke
regjeringen har den hele og fulle oversikten over hvordan reverseringsiveren
kommer til å prege fylkene i årene framover, og det bekymrer meg.
Statsråden har i alle fall ikke klart å gi noen betryggende svar.
Vi vet at flere kommuner kommer til å bli mindre, med andre ord
mindre rustet til å ta på seg større og tyngre oppgaver.
Basert på hvordan
Senterpartiet håndterte disse spørsmålene sist de satt i regjering
– vi vet at de har vært inne på tanken om at 19 fylker kanskje var
i det meste laget: Hva blir da den nye løsningen framover? Hva med
alle oppgavene som kunne kommet i fylkeskommunens vei om partiene
Venstre og Senterpartiet heller hadde snakket sammen? Dette er spørsmål
som jeg håper, men tviler på at Senterpartiet gir oss svar på før
reverseringen er på bordet. Er hele prosessen rett og slett et resultat
av et desperat forsøk på å levere valgløftene de ga som opposisjonsparti,
uten da å være forpliktet til å komme med konstruktive og alternative
løsninger?
Og så er det jo
et spørsmål, når vi er i gang med det grønne skiftet, og de som
roper på helhetlige løsninger: Lurer de på helhetlige løsninger
for ny industrisatsing, for å tenke og se regionen som helhet, kollektivløsninger?
Statsråden sa
i sitt innlegg at han hadde troen på fylkeskommunen, at det skal
være en motor for vekst. Han hørte, som meg, det siste innlegget.
Vi vet at det er en stor del i denne sal som ønsker to nivåer. Jeg
er ikke der ennå, for jeg har tro på fylkeskommunen som regional
utviklingsaktør, men som sagt, med det grepet som vi antakelig er
i ferd med å gjøre, vil ikke det være en kraftfull regionaktør når
det gjelder utvikling.
Det er ikke til
å komme fra – og jeg skjønner det godt – at representanten fra Vestlandet
er godt fornøyd med Vestlandet, jeg er godt fornøyd med Trøndelag,
og dette er også de som sitter i Oslo – og ikke minst i Akershus,
også et stort og viktig fylke – godt fornøyd med. Dette vil i hovedtrekk
være motorene framover. Senterpartiet legger nå opp til en stor
debatt om generalistprinsippet, at de sammenslåtte fylkene, samt
Oslo, kanskje blir de eneste som kan ivareta det.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:32:00 ] : Det er et uomtvistelig
faktum at Norge har endret seg. Men like sikkert som at Norge har
endret seg, er det at Høyre ikke har endret seg. Uansett hvor tydelige
tilbakemeldinger som kommer fra folk i Akershus, Buskerud og Østfold,
og til tross for at 39 av de 51 kommunene i de tre tidligere fylkene
tydelig har sagt at de ønsker en oppløsning av Viken – den meningsløse
konstruksjonen Viken, som er tredd nedover hodet på folk og folkevalgte
– bare avfeier Høyre det og kjører videre med sin tydelige linje
og sin tydelige tro på at det er overstyring, stordrift, sentralisering
og tvang som er framtiden for Norge.
Jeg må si at det
er i overkant freidig av Høyre å trekke fram kostnadene ved regionreformen.
Her har en, i strid med det som folk ønsker, og uten en ordentlig
utredning, uten en ordentlig dialog og uten noe klart kostnadsanslag,
bare kjørt igjennom en regionreform. Når vi nå i etterkant skal
rydde opp i det kaoset som Høyre har skapt, for å ivareta folks
interesser, innbyggernes interesser og de ansattes interesser, er plutselig
Høyre opptatt av kostnadene. Kostnadene det er snakk om for Vikens
del, er kanskje en engangskostnad på 200–300 kr per innbygger eller
ca. 1–2 pst. av ett års budsjett for Viken. Ja, det koster i noen
sammenhenger noe penger å ivareta folkeviljen, men i motsetning
til Høyre, som bruker penger på å overstyre folk, og som fatter
beslutninger som folk bare rister på hodet av og er uenig i, bruker
vi pengene på å lytte til folk og ivareta gode tjenester nær folk,
i tråd med det som er folkeviljen.
Til det som det
er vist til knyttet til kompetanse: Jeg registrerer at Høyre med
lys og lykte har forsøkt å finne argumenter for sitt standpunkt
om å overstyre befolkningen i Viken-fylkene Akershus, Buskerud og
Østfold. Vel, det er ikke en byråkratrapport som skal avgjøre hvordan
vi skal inndele Norge. Det er tydelig fra både de lokalt folkevalgte,
de ansatte og innbyggerne at en ønsker å få de tre fylkene tilbake,
slik det var. Meningsmålinger som har blitt presentert, viser at
det er mer enn dobbelt så mange som ønsker en oppløsning av Viken,
enn det er som ønsker å bevare den konstruksjonen.
Fagbevegelsen
er også helt tydelig. En snakker om hensynet til de ansatte – ja,
hør da hva de som representerer de ansatte, sier, f.eks. LO på Romerike,
der jeg selv bor, som i en uttalelse fra januar har sagt: Innbyggerne
ønsker ikke gigantfylket, ei heller de ansatte. Det er jo nettopp
det som er tilbakemeldingen. En ønsker en mer oversiktlig struktur
som er nærmere på, der en kan styrke demokratiet, der en kan styrke tjenestetilbudet
i de tidligere fylkene, i stedet for å ta vare på en konstruksjon
som ikke har noen historisk eller logisk begrunnelse når det gjelder
sammensetningen, men som bare er et resultat av et kompromiss mellom
noen partier på Stortinget tilbake i tid.
Det som Senterpartiet
i samarbeid med Arbeiderpartiet i regjering nå gjør, er å gjennomføre
det vi har gått til valg på, det vi har lovd velgerne, det vi har
sagt til velgerne at vi skal gjøre. Det burde ikke overraske noen.
Velgerne hadde et valg mellom å beholde den tidligere regjeringen
og det tidligere flertallet, som sto for overstyring og tvang når
det gjaldt både kommunene og fylkene, eller å få et nytt flertall,
som ville utvikle fylkene og lytte til folk. Det var det siste som
fikk flertall ved valget, og nå gjennomfører vi det som vi har sagt
at vi skulle gjøre – til beste for innbyggerne i de tre fylkene.
Bjørnar Laabak (FrP) [13:37:20 ] : Det er en spennende debatt
og en spennende tid vi er inne i, i hvert fall når det gjelder bruk
av tid. I en tid hvor det er mange utfordringer mange steder, blir
det viktigste å gjennomføre en reversering, som jeg ennå ikke har
fått noen gode argumenter for, annet enn hva man synes, og hva man
føler. Som lokalpolitiker til vanlig må jeg si at de siste tre–fem
årene har jeg kanskje fått et par spørsmål fra innbyggere som har
spurt om noe som omhandler fylkesnivå, men jeg har fått veldig mange spørsmål
om det innbyggere opplever i kommunene. Det er der politikerne,
lokalpolitikerne, administrasjonene og fagmiljøene trenger å ha
grus under beina, tett på folk.
I desember 2016
fikk Arbeiderpartiet støtte fra nettopp SV, Fremskrittspartiet,
Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne når det gjelder ikke å være
for et stort Viken. Men spørsmålet kommer etter hvert: Hva kan vi
egentlig si om hva som ikke fungerer, i forbindelse med den store
reverseringen som er i ferd med å skje? Vi i Fremskrittspartiet
har vært klare. Vi ønsker oppløsning og avvikling. Vi ønsker oss
ikke tilbake til de gamle fylkene, men det er det vi stemmer for
sekundært.
Jeg tenker at
vi ikke må glemme at Viken sannsynligvis har bidratt til at både
det administrative nivået og det politiske nivået, det samarbeidet
og det nettverket som mange har skaffet seg, har betydd noe positivt
på veldig mange områder. Men folk har nok ikke merket så mye til
det. Det er mest på ledernivå, tror jeg. Men svartmalingen, negativiseringen, valgkamplatteren,
valgløftene om reversering overfor vanlige folk minner om 1990-tallet
i min hjemby, da det var en tvangssammenslåing av kommuner. Det
resulterte i at Nei til storkommuner ble det nest største partiet
i bystyret. Men etter hvert som tiden gikk, og det ikke var så veldig
mye forskjell å merke for folk, døde dette partiet sakte, men sikkert
ut, og det kan kanskje være det de som har ledd høyest, kommer til å
oppleve framover.
Jeg tenker at
nå har både Arbeiderpartiet og Senterpartiet en mulighet til å støtte
opp om vårt forslag som går på å avvikle fylkesnivået, og å bruke
midlene på det istedenfor å reversere. Jeg pleier å si at hvis man
går inn i en by i dag, skal man lete etter det store bankbygget.
Det var de største byggene i byene våre, stort sett, noen år tilbake.
Er det noen som ønsker å nedlegge Vipps og disse flotte, nye tingene
for å få bankbyggene tilbake, få brevgiro tilbake, og at man må
møte opp i banken? Det tror jeg neppe. Her gir man ikke engang store fylker
en sjanse. Det ville være mye bedre om man sa at nå har vi kommet
så langt digitalt at vi faktisk ser at det er en mulighet for å
nedlegge dette forvaltningsnivået, og sørger for at vi styrker fagetatene
rundt i kommunene og i direktoratene, slik at de jobber sammen.
Så kunne noen av kommunene ha de fagmiljøene som kanskje hører best
til ett sted, og så kunne andre kommuner, som noen andre fagmiljøer
hører godt hjemme i, ha ansvaret for det.
Hvis man er villig
til å se at også offentlig sektor skal forbedre seg, forenkle, kunne
man kanskje se at verken politi, toll eller andre samfunnsområder
har fulgt den samme inndelingen som det vi har gjort på fylkesnivå.
Kanskje man skal se på andre løsninger hvis man skal gjøre forenklinger
og forbedringer.
Det viktigste
er at vanlige folk, folk flest, opplever gode tjenester, og det
gjør man i kommunene. Jeg kan ikke se at fylkesnivået gjør noen
forskjell for folk. Så støtt opp om Fremskrittspartiets politikk,
og Høyres politikk også for den saks skyld, om at forvaltningsnivået
bør fordeles mellom stat og fylke. Det ville være bedre for absolutt
de fleste vanlige mennesker der ute i Kommune-Norge.
Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:42:32 ] : Representanten Kapur
bekymrer seg for at ressurser som kunne ha vært brukt til viktig
tjenesteproduksjon, sløses bort hvis fylkestinget i Viken velger
å oppløse det feilslåtte kolossfylket og gjenoppbygger Akershus,
Buskerud og Østfold. Det burde han med respekt å melde ha tenkt
på før. Små forskjeller mellom folk og et levende folkestyre har
gjort Norge til et av verdens beste land å bo i. Dette ignorerte
Høyre da de satte i gang med fylkessammenslåinger uten å lytte til
folket eller kommunene. Høyres overkjøring er feilslått, dyr og
skaper lengre avstand mellom innbyggerne og folkevalgte.
Måten sammenslåingen
skjedde på, har bidratt til at Viken aldri har fått noen legitimitet
i befolkningen, og i høringsrunden som nettopp er gjennomført i
kommunene, viser det seg også at et overveldende flertall av kommunene
helst ser at fylkeskommunen deles opp. Til tross for intens folkeopplysning
fra de tidligere regjeringspartiene om hvor ille det blir hvis Viken
oppløses, viser NRKs supermåling som ble publisert 1. februar, at
66 pst. av Østfolds befolkning vil oppløse Viken. Bare 19 pst. sier
nei. Samlet i Viken sier 56 pst. ja til oppløsning, mens bare 27 pst.
sier nei.
Senterpartiet
er enig i at samfunnets ressurser må brukes fornuftig. Lærdommen
vi kan ta av denne prosessen, er at når vesentlige strukturelle
endringer gjøres i samfunnet, må det forankres så godt som mulig
i befolkningen. I dette tilfellet skjedde ikke det.
Senterpartiet
mener Viken svekker folkestyret og med tiden vil sentralisere makt,
mennesker og tjenester. Vi tror at folkevalgte som sitter nærmere
folk og tjenestene, lettere vil kunne se hva som er problemene og
skape bedre tilbud. Nei, folk flest har ikke behov for å besøke
fylkeshuset, men det betyr noe hvem som jobber der, hvem som skal
møtes til politiske møter der, og hvilket og hvor stort område de
har ansvar for. Det er lettere å fikse en fylkesvei eller la være
å nedlegge en videregående skole hvis man har lokalkunnskap og sitter tettere
på dem det angår.
Det er viktig
at en fylkeskommune rekrutterer ansatte fra hele fylket, nettopp
for å ha kunnskap om og engasjement for hele fylket. Derfor bør
vi i de nye fylkene også legge til rette for mer desentraliserte
arbeidsplasser utenfor fylkeshusene. En sentralisering av ansatte
vil også ha noe å si for kompetansen de besitter, for hvor vil en
fylkeskommune med hovedkontor i Sandvika for det meste rekruttere
fra? Jo, selvsagt fra de omkringliggende kommunene.
Fra høringsprosessen
som er gjennomført i kommunene, pekes det på at Viken oppleves å
ha mindre lokalkunnskap enn de tidligere fylkeskommunene. Det kommer
også fram bekymringer knyttet til at Viken i for stor grad forholder
seg til regionrådene og ikke de enkelte kommunene. Så istedenfor to
styringsnivåer, som Kapur ønsker seg, har vi nå i realiteten fire.
Jeg vil anbefale
representanten Kapur å lese vedleggene til den administrative rapporten
som er utarbeidet i forbindelse med oppløsningssaken. Der framgår
det at også et flertall av de ansatte ønsker en deling av Viken.
Flere av de ansattes organisasjoner kjenner seg ikke igjen i den
virkeligheten ledelsen beskriver. Det hevdes at konsekvensene av
deling krisemaksimeres, og det etterspørres en analyse av stordriftsulempene.
Tillitsvalgt for Fagforbundet i Viken, Anne Steinsland, uttalte
nylig til Klassekampen at de er ganske kritiske til rapporten, og
at mange av medlemmene peker på at fagmiljøene har blitt så store
at det gjør det vanskeligere å samarbeide. I tillegg opplever mange
at det har blitt vanskeligere å nå ut til brukerne. Det skaper ikke
gode tjenester til innbyggerne.
Vi mener at ideologisk
blind privatisering og større avstand mellom folk og folkevalgte
skaper økende ulikhet og avmakt. Ulikhet og avmakt tærer på tilliten,
tryggheten og samholdet i samfunnet. Derfor aksepterer vi ikke Høyres
lettvinte argument og går i rette med reformer som har utfordret nærheten
og fellesskapet i det norske samfunnet. Vi ønsker oss tjenester
nær der vi bor, og folkevalgte som kjenner nærmiljøene våre. Da
er ikke store systemer som gjør mennesker små, svaret. Svaret er
nærhet og fellesskap. Staten tar regningen for å få tilbake Akershus,
Buskerud og Østfold. Det er en investering som vil lønne seg.
Else Marie Rødby (Sp) [13:47:28 ] : Verken innbyggerne eller
de folkevalgte i Buskerud, Akershus og Østfold ønsket at Viken skulle
oppstå. Beslutningen ble tvunget fram, og det er åpenbart at Viken
mangler den forankringen den trenger i befolkningen – og sannsynligheten
for at den vil få det, ser også ut til å være liten.
At oppløsningen
av Viken vil koste det beløpet som representanten Kapur anslår,
er det allerede sådd stor tvil om, for de tallene som ligger til
grunn, er basert på tvangssammenslåingsprosessen som forrige regjering
gjennomførte. Oppløsningen er anslått å være en enklere affære.
Det er klart at hvis man kan gjøre et poeng av prislappen i stedet
for å se nærmere på de prinsipielle og demokratiske problemstillingene,
er jo det en grei løsning. Jeg skal ikke gjenta hvor liten rolle
prislappen spilte, og hvor lite bruk av fellesskapets midler og
menneskelige ressurser spilte en rolle da Høyre i første omgang
tvang Akershus, Buskerud og Østfold til å slå seg sammen og lot
fylkeskommunen selv sitte igjen med regningen på nesten 300 mill. kr.
Så er det i seg
selv interessant å se at det er litt tungt for enkelte at den nye
regjeringen ikke fører høyrepolitikk. Og apropos høyrepolitikk:
Jeg synes det er forfriskende at den interpellasjonen som vi behandler
i dag, faktisk tar opp argumentet med at en politikk for fylkeskommunen
er å legge den ned. Det forklarer hvorfor man nødvendigvis ikke
er så opptatt av fylker med hensiktsmessig størrelse organisasjonsmessig,
og hvorfor det ikke er så farlig om forvaltningsnivået ikke har
noen spesiell legitimitet i befolkningen. Det kan også forklare
hvorfor man satte i gang en storstilt strukturreform i fylkene,
uten at det framsto som helt klart hva problemet var med de opprinnelige
– bortsett fra at de var for små, da. Hvilken målestokk som ble
brukt, er også litt uklart når man endte opp med et fylke på 1,2
millioner innbyggere.
Det er også interessant
å se på kartet over de kommunene som fram til nå har behandlet spørsmålet
om oppløsning av Viken. Det er betegnende at representanten Kapur,
som tar opp spørsmålet, representerer Oslo, for i en begrenset omkrets
rundt nettopp Oslo har kommunene ønsket å beholde konstruksjonen
Viken. Beveger man seg derimot utover i områdene i tidligere Buskerud,
Akershus og Østfold, er det stort sett flertall for å oppløse. Og
hvorfor er det slik? Det kan være flere grunner til det, selvsagt,
men det er klart det spiller mindre rolle for de sentralt plasserte,
befolkningstette og befolkningssterke kommunene rundt Oslo at sentraliseringsprosjektet
Viken består. Her er det uansett relativt kort vei til alt.
Å bruke store
summer på dårlig utredete løsninger er visst ok hvis det er utslag
av høyrepolitikk, og da trenger man ikke å snakke så veldig mye
om det. Dersom man derimot bruker penger på noe annet enn høyrepolitikk,
eller vil rette opp i den – herunder håpløse sentraliseringsprosjekter,
både uten lokal forankring og med store lokaldemokratiske problemer
– ja, da er visst saken en helt annen.
Sigrid Simensen Ilsøy (Sp) [13:50:50 ] : Eg har høyrt Høgre
framføre to argument for Viken. Ein fylkespolitikar frå Hallingdal
argumenterte med at vegen til Oslo var grunnen til at Viken måtte
bli oppretta. Tidlegare kommunal- og moderniseringsminister Nikolai
Astrup meinte at Viken ville gje betre folkestyre. Det einaste argumentet
Høgre no fører for at Viken ikkje skal bli løyst opp, er at det
kostar pengar – pengar som den sitjande regjeringa har sagt at ho
vil stille opp med for å rette opp i ein urett Høgre er ansvarleg
for.
Hadde Høgre tort
å gjennomføre utgreiinga av konsekvensar av dei tvangssamanslåingane
dei gjorde, ville aldri Viken fylke ha sett dagens lys. Korleis
ville Høgre ha forsvart å bruke 336 mill. kr av pengane til fellesskapet
på å slå saman tre fylke, der alle tre fylkestinga hadde vedtak
om at dei ikkje ønskte å slå seg saman?
Representanten
Kapur er oppteken av at midlane til fellesskapet skal brukast til
å skape gode tenester for innbyggjarane. Då vil eg gjerne ha ei
forklaring på korleis han og Høgre kunne godta at Akershus, Buskerud
og Østfold fylkeskommunar måtte bruke 291 mill. kr av eigenkapitalen
sin for å gjennomføre ei fylkessamanslåing som ingen ville ha. Det
var 291 mill. kr som bl.a. kunne ha vore brukte til å byggje heilt nødvendige
vidaregåande skuleplassar. Så når representanten Skjelstad frå Venstre
no spør om ein etter oppløysing treng redningspakker for Østfold
og Buskerud, er det kanskje ikkje så mykje å be om at regjeringa
skal ta denne rekninga som no kjem.
Viken-tilhengarane
seier at samanslåinga har bidratt til å spare inn 60 mill. kr. Det
er 60 mill. kr Viken har måtta kutte som følgje av Solberg-regjeringas
reduserte overføringar til fylkeskommunen. Det blir no lagt mindre
asfalt på fylkesvegane, prosjekt er blitt sette på vent, og skuleutbygginga
er sett ut i tid som følgje av dei såkalla innsparingane.
Det er ikkje oppløysing
av Viken som gjev fylka dårlegare økonomi. Det er det høgreregjeringa
sitt inntektssystem for fylka som gjer. Dette var føresetnaden fylkesadministrasjonen
i Viken la til grunn i sin rapport og for sine berekningar for korleis
økonomien i Akershus, Buskerud og Østfold ville sjå ut framover
ved ei oppløysing. Rapporten seier likevel ingenting om at med dei
same føresetnadene må Viken fylke skjere ned opp mot 300 mill. kr
i den same perioden.
Den sitjande Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
har allereie vist at dei vil satse meir pengar på kommunar og fylkeskommunar,
for at innbyggjarane skal få gode tenester. Det er regjering og
storting som er oppdragsgjevar for fylka, og som derfor til kvar
tid må sørgje for at fylka har berekraftig økonomi som sikrar likeverdige
og gode tenester over heile landet.
Kapur skriv i
interpellasjonen sin at «utviklingen settes på pause». Men kva er
utvikling? Utvikling er ikkje at organisasjonar blir større, og
at makta blir fordelt på færre hender. Utvikling er å utnytte det
potensialet som er i kvar enkelt tilsett, ved å gje dei tillit til
å utføre arbeidet sitt slik dei meiner er best, ut frå lokale forhold
og tydelege forventningar. Utvikling er å setje folkevalde i stand
til å kunne ha kunnskap om tenestene og geografien dei er valde
til å styre, slik at dei kan gjere gode og forsvarlege vedtak. Utvikling
er at veljarane kjenner igjen politikarane og det me står for, både
før og etter val, og at dei som innbyggjarar veit korleis dei kan
påverke politisk.
Det førre stortinget,
inkludert Høgre sine representantar, meinte at Viken var eit for
stort geografisk område med for mange innbyggjarar til at det var
føremålstenleg for ein stortingsrepresentant å ha det som sitt valdistrikt.
Det må i høgaste grad òg gjelde fylkestingspolitikarar som ikkje
har politikken som jobb, men som gjer dette på fritida si.
I Buskerud fylke,
mitt valdistrikt, klarte ein å ta igjen 948 mill. kr av vedlikehaldsetterslepet
på fylkesvegane i åra 2010–2019. Det totale etterslepet var på ca.
2 mrd. kr. Det blei investert i bygging og rehabilitering av vidaregåande skular
– ei kraftfull satsing på og av Buskerud fylke. Med Viken blir investeringane
til skulebygg i Akershus sentraliserte. Det er kjøttvekta som rår.
Alternativet til
oppløysing av Viken er ytterlegare kommunesamanslåing. Det gjev
ikkje betre tenester, auka folkestyre eller redusert byråkrati,
verken i Viken eller i kommunane. Energien og pengane må no bli
brukte til å byggje opp nye og livskraftige Akershus, Buskerud og
Østfold fylke, og Senterpartiet inviterer Høgre til å bidra til
det.
Liv Kari Eskeland (H) [13:55:58 ] : I Budstikka 4. januar kunne
ein lese at vegadministrasjonen i Viken fylkeskommune no var i ferd
med å gå i oppløysing. Grunnen var diskusjonar omkring oppløysing
av fylkeskommunen. For oppløysing av fylke har fleire aspekt ved
seg. At me no ser kompetanseflukt frå enkelte fylkeskommunar som
har diskusjonar gåande om ein skal gå til oppløysing eller om ein skal
halda fram som felles einingar, er ein konsekvens av den reverseringsprosessen
ein no har sett i gang. Denne kompetanseflukta ser ein m.a. innan
samferdselssektoren, der fylkesadministrasjonen opplever at dei
større fagmiljøa som no er danna innan denne sektoren, har vore
positive for utviklinga av prosjekta, men diskusjonen om oppløysing
og mindre einingar får folk til å søkja seg bort frå fylkeskommunen,
og fagmiljøa vert fragmenterte.
I Viken, som no
opplever denne kompetanseflukta, er konklusjonen at ei oppløysing
vil føra til at prosjekt vert skuva ut i tid, og at ein misser tempoet
på gjennomføring av fylkeskommunale utbetrings- og trafikktryggleiksprosjekt.
Spesielt vil dette gå ut over prosjekt i gamle Buskerud og Østfold fylkeskommunar.
Problemet med
små fagmiljø var ein av dei utfordringane Solberg-regjeringa fekk
på bordet då dei overtok for åtte år sidan. Større og meir robuste
einingar vart peika på som svaret på denne utfordringa. Det som
no skjer, er at det vert skapt usikkerheit i administrasjonane.
Det er ikkje bra for rekrutteringa og det å halda på dyktige fagfolk.
For dette er folk som er ettertrakta òg i andre fagmiljø, og resultatet
vert at administrasjonane må bruka konsulenttenester, noko Senterpartiet heller
ikkje ønskjer.
Det er svært vanskeleg
å sjå for seg at fragmenterte fagmiljø skal ha ei større gjennomføringskraft
enn større og meir dynamiske fagmiljø, uansett kva politikkområde
me snakkar om. Det vil for samferdselssektoren føra til konsekvensar
som viser seg i mindre vegbygging, uansett kva som no skjer framover.
Korleis ein no
i framhaldet vil sikra at ein greier å halda oppe tempoet i fylkeskommunale
vegprosjekt når fagmiljøa innan samferdselssektoren vert fragmenterte,
har eg ikkje fått svar på. Det kan heller ikkje samferdselsministeren
svara på etter at me har spurt om dette. Han peikar på at det vil
vera ansvaret til fylkeskommunane. Ei reversering vil ikkje bidra
til å gjera denne jobben lettare.
Erlend Svardal Bøe (H) [13:59:30 ] : Først vil jeg si at jeg
er veldig glad for denne interpellasjonen. Selv om den handler om
Viken, illustrerer den også litt av poenget med regionreformen –
det handler om hvordan vi bruker pengene våre.
Jeg kommer fra
et av de fylkene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil bruke
store ressurser på å dele opp, nemlig Troms og Finnmark. Jeg ble
ikke med i politikken for å kjempe for hvor mange fylkeskommuner
vi skal ha i landet vårt, eller hvor administrasjonssentrene skal
ligge. Jeg ble med i politikken fordi jeg er opptatt av hvordan
vi gjør folks hverdag bedre, hvordan vi gir folk bedre tjenester,
velferdstjenester. Vi kan sikkert diskutere mye hvordan vi skal
organisere landet vårt, med tanke på enten kommune, fylke eller
stat. Mitt primærstandpunkt ville kanskje ha vært å sørge for at
vi hadde mer lokaldemokrati, men når vi har fylkeskommunen, er det viktig
at vi har en fylkeskommune som leverer gode tjenester, enten det
handler om videregående skole, tannhelse, samferdsel eller hvordan
vi skaper flere arbeidsplasser.
Det vi har sett
så langt med en Arbeiderparti–Senterparti-regjering, er to partier
som kjemper for oppdeling av fylkeskommunene. Men det vi også har
sett, er veldig dårlig håndverk, dårlige utredninger og store pengesummer
som skal brukes på oppdeling. Det spørsmålet jeg fortsatt ikke har
fått svar på, er: Hva er det som ble verre ved å slå sammen fylkeskommunene,
og hva er det som skal bli bedre med å sette i gang med en oppdeling
av fylkeskommunene nå? Tvert imot ser jeg flere og flere som advarer
mot dette, spesielt de ansatte som jobber i fylkeskommunen som ser
at en kan få mindre fagmiljøer, og at en kan få færre miljøer å
spille på. Så spørsmålet om hva det er som skal bli bedre med en
oppdeling, har jeg fortsatt ikke fått svar på, verken fra Arbeiderpartiet
eller Senterpartiet.
Senterpartiet
snakker ofte om å redusere byråkrati og å gi mer penger til distriktene,
og det er sikkert ting som vi i Høyre også kan være enig i, men
i denne saken tar Senterpartiet til orde for større byråkrati og
mindre pengebruk på distriktene, for de skal heller bruke de pengene
på utredning og oppdeling. Det er penger som heller kunne ha gått
til å gi bedre hjelp til elever som sliter i skolen, som i Troms
og Finnmark, som har noen av de skolene som har opplevd store utfordringer med
elevenes læring. En kunne ha brukt pengene på å ruste opp fylkesveier,
f.eks. på Senja, sånn at laksen kom raskere ut på markedet, en kunne
skape flere arbeidsplasser, og en kunne ha brukt mer penger på næringsutvikling
rundt om i regionene. Men istedenfor å bruke pengene på de tingene
velger Arbeiderpartiet og Senterpartiet å bruke dem på mer byråkrati og
flere utredninger og oppdeling av fylkeskommuner.
Så synes jeg også
som representant fra Troms og Finnmark at det er synd å se at den
store debatten Arbeiderpartiet og Senterpartiet bidrar med i nord,
er om vi skal være én eller om vi skal være to fylkeskommuner, når
den store utfordringen i Nord-Norge handler om hvordan vi skal bidra
til sterkere befolkningsutvikling, mer kompetent arbeidskraft, som
to av tre bedrifter sliter med, og bedre infrastruktur, f.eks. gjennom
fylkesveier. Det er jo de utfordringene de burde bruke tiden på
å diskutere, istedenfor å diskutere om det skal være en eller to
fylkeskommuner.
Helt til slutt
vil jeg bare si at i Troms og Finnmark har også Arbeiderpartiet
og Senterpartiet, som er så opptatt av lokaldemokrati og å lytte
til innbyggerne og å lytte til kommunene, valgt å ikke gjennomføre
en høring, blant verken folk eller kommuner, om oppdeling av fylkeskommunen.
Det synes jeg også er ganske arrogant, for en snakker om at en er opptatt
av lokaldemokrati, men når det er snakk om oppdeling, er det lokaldemokrati
på Senterpartiets premisser – en velger å ikke lytte til kommunene
når det gjelder dette.
Jeg oppsummerer
egentlig debatten her med at det viktigste prosjektet i Nord-Norge
for den nye regjeringen er at en skal ha reversering av fylkeskommunen,
koste hva det koste vil, uavhengig av kvaliteten på tjenestetilbudet
til innbyggerne. Det synes jeg er synd.
Presidenten: Dei
talarene som heretter får ordet, har ei taletid på 3 minutt.
Mudassar Kapur (H) [14:04:24 ] : Jeg vil takke alle som har
deltatt i debatten. Jeg synes det er bra at vi får en meningsutveksling
her i salen, sånn at vi i hvert fall får en reell debatt et eller
annet sted i dette landet og ikke bare en overstyring og reverseringsiver
fra Senterpartiet. Det synes jeg også denne debatten har båret litt
preg av. Det har vært veldig tynt i rekkene hos Arbeiderpartiet,
men det er kanskje noen grunner til det.
Jeg synes også
debatten bærer preg av at veldig mange fra Senterpartiet fortsatt
driver med en høytlesning av egne valgkampbrosjyrer, hvor det er
en del lettvinte og omtrentlige poenger. Det er ikke for å være
litt slem nå, men hvis man ser på meningsmålingene, har jeg et lite
inntrykk av at velgerne i hvert fall ikke lenger tror på det som
sto i valgkampbrosjyren til Senterpartiet, når de nå får se hva
som egentlig er deres reelle politikk.
Jeg ser også at
Senterparti-toppene med kontorer her på Stortinget i Oslo eller
i departementet mener at de har all den kunnskapen de trenger for
å lage god politikk for hele Norge og hele landet. De vil absolutt
ha velgernes tillit til å gjøre det. Så mener de at for deres egne
lokalpolitikere, i f.eks. Viken, som har mindre avstander enn et
fylke som Nordland, kan det bli for stort, og det går jo ikke. De
kan ikke sitte og lage politikk for en hel region, mens Senterpartiets
egne topper her i Oslo kan lage god politikk for hele landet. Det
er veldig lav tillit til egne lokalpolitikere. Sånn har vi det heldigvis
ikke i Høyre.
Jeg må si videre
at et viktig element er at det er egentlig ikke så veldig mye å
reversere tilbake til. Denne debatten handler egentlig om at Senterpartiet
nå skal bruke store ressurser fra fellesskapet og vri dem om til
å lage nye fylkeskommuner, mer administrasjon, mer byråkrati, flere
konsulenter, istedenfor å fortsette utviklingen, istedenfor å fortsette
å bygge gode fagmiljøer og ikke minst levere viktige tjenester med enda
bedre kvalitet til innbyggerne. Det er jo det rapporten slår fast,
en faglig rapport som blir omtalt med forakt i stemmen fra Senterpartiets
representanter. Jeg er vant til at representantene fra Senterpartiet
i Stortinget kanskje har et sånt forhold til faktum, men jeg forventer
at statsråden, når han får en søknad fra Viken og skal sende saken
videre til Stortinget, gjør jobben med å utrede saken grundig, slik
at Stortinget får en ordentlig rapport å forholde seg til. Hvis
ikke vil vi sørge for at statsråden gjør den jobben.
Statsråd Bjørn Arild Gram [14:07:48 ] : Representanten Kapur
prøver å gjøre et poeng av at vi skal vite best, vi som sitter i
kontorene her i Stortinget og i regjeringsapparatet, men jeg mener
at representanten da har misforstått det mest grunnleggende i debatten.
Poenget er nemlig ikke først og fremst hva vi mener her på Stortinget
og i regjering, men hva folket og de folkevalgte i de berørte fylkeskommunene mener.
Det var Høyre som mente best i stortingskontor og regjering da man
valgte å bruke tvang overfor det lokaldemokratiet.
Ellers må vi konstatere
at vi ser veldig forskjellig på det som har skjedd, og ikke minst
på hva vi mener skal skje videre. Høyres prosjekt for fylkeskommunen
er å legge den ned. Senterpartiets og regjeringens prosjekt er å
satse på fylkeskommunene og utvikle dem videre.
Jeg må si at jeg
mener det er en ganske alvorlig sak for landet vårt å vurdere en
avvikling av fylkesnivået. Jeg mener det vil være et alvorlig feiltrinn.
Det er en rekke oppgaver som bør og må løses på regionalt nivå.
Spørsmålet er om den oppgaveløsningen skal være styrt av et folkevalgt
organ eller ikke.
I den grad man
mener at det er staten som skal overta fylkeskommunens oppgaver,
vil jeg i hvert fall slå fast at Senterpartiet og regjeringen ikke
vil støtte en sentralisering av beslutninger og oppgaveløsninger
som en slik politikk vil legge opp til. Og i den grad man mener
at det er kommunene som skal overta oppgaver, mener jeg at det står
et poeng ubesvart etter denne debatten, nemlig det poenget som lå
til grunn for interpellasjonen: at man skulle sikre stordriftsfordeler
og kompetansemiljøer, og at man fryktet for dem når man delte Viken
fra én til tre enheter, men samtidig var åpen for å spre de samme
oppgavene på inntil 51 kommuner i det samme området.
Til slutt: Representanten
Skjelstad hadde et innlegg som jeg antagelig skulle ha hatt et eget
innlegg for å svare på. La meg bare kort få kommentere poenget om
inntektssystemet ved å slå fast at inntektssystemet for fylkeskommunene
vil gjelde alle fylkeskommuner. Poenget med et inntektssystem er
at det er utformet nøytralt og objektivt for å sikre det samme grunnlaget
for tjenesteytingen. Men etter en deling vil det være nødvendig
med en gjennomgang av inntektssystemet for å sikre at det ikke er
utilsiktede virkninger som følge av det, på akkurat samme måte som
man gjorde da man gjennomførte en sammenslåing av fylkeskommunene.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten
er dermed avslutta.
Etter ønske frå
justiskomiteen vil sakene nr. 5 og 6 bli behandla under eitt.