Rådet vedtok 5. desember sin posisjon til ny bredbåndsforordning (Gigabit Infrastructure Act, GIA). Forordningen vil erstatte bredbåndsdirektivet fra 2014, som er tatt inn i EØS-avtalen. Den er en del av konnektivitetspakken som Europakommisjonen presenterte 23. februar i år. Pakken er ett av flere verktøy for å nå målene i politikkprogrammet Veien mot det digitale tiåret, hvor en av ambisjonene er at alle europeiske husstander senest i 2030 skal ha tilgang til et gigabit-nettverk (overføringshastighet på minst 1 gigabyte per sekund) og alle befolkede områder skal ha 5G-dekning. Med lovforslaget ønsker Kommisjonen å redusere byråkrati, omkostninger og administrative byrder knyttet til utrulling av høyhastighetsnett, blant annet ved å forenkle og effektivisere tillatelsesprosedyrer. Et av tiltakene er å innføre «stilltiende godkjennelse» av søknader om tillatelse som ikke er besvart innen fristen på fire måneder. Forordningen skal også styrke nettoperatørenes koordinering av prosjekter for å bygge ut den underliggende fysiske infrastrukturen, som kabelkanaler og master, og sikre at berørte aktører får tilgang til den. Kommisjonen foreslår også at alle nye og gjennomrenoverte bygninger utstyres med fiber, unntatt i begrunnede tilfeller.

«Med denne afgørelse har vi taget et vigtigt skridt for at fremskynde etableringen af højhastighedsbredbåndsinfrastruktur i hele EU. Når de nye regler er vedtaget og sat i kraft, vil vi effektivt kunne dække borgernes og virksomhedernes stadig stigende behov for adgang til net med meget større kapacitet end i dag», uttaler statssekretær María González Veracruz fra det spanske formannskapet i Rådets pressemelding.

Med vedtaket opprettholder Rådet i stor grad Kommisjonens forslag, men de har endret visse aspekter ved teksten:

• tiltaket «stilltiende godkjennelse» er fjernet
• det er inkludert et unntak for en overgangsperiode for mindre kommuner
• faktorene ved beregning av rettferdige tilgangsvilkår er presisert
• det er også presisert at det ikke bare er fiber som kan benyttes for å oppnå en veldig høy kapasitet
• en rekke unntak for kritisk nasjonal infrastruktur er inkludert i teksten

Rådet skriver i pressemeldingen at deres standpunkt sikrer medlemslandene stor selvstendighet til å vedta mer detaljerte regler og gå lenger enn minimumskravene. Vedtaket åpner for trilogforhandlinger med Europaparlamentet og Kommisjonen, og det første møtet fant sted samme dag. Den andre runden med forhandlinger er fastsatt til 25. januar, ifølge Agence Europe, som skriver at det skal være et mål om å komme til enighet innen det tredje trilogmøtet 5. februar.

Parlamentet vedtok sin posisjon tidligere i høst, hvor de blant annet fremhevet fleksibilitet for medlemslandene til å være mer ambisiøse enn minimumskravene. De vedtok også bestemmelser for avskaffelse av sluttbrukergebyrer for telefonsamtaler og SMS innen EU, siden regelverket for dagens takster skal fornyes innen mai 2024. Den europeiske forbrukerorganisasjonen (BEUC) skriver i en pressemelding 5. desember at de er skuffet over at Rådet ignorerte Parlamentets vedtak på dette området.

Regjeringen skriver i EØS-notatet (oppdatert 24. oktober 2023) at forordningsforslaget vil innebære behov for en ny bredbåndsutbyggingslov, og at det vil bli tatt forbehold om Stortingets samtykke ved en eventuell innlemmelse i EØS-avtalen: «Forslaget forventes å få begrenset effekt i Norge fordi tilbudet av høyhastighetsnett allerede er svært godt og hvor dekningen for bredbånd med 1 Gbit/s og for 5G-nett i dag er på over 90 prosent av husstandene. For den videre utbyggingen anses forslaget å kunne ha en viss positiv effekt, spesielt når det gjelder videre 5G-utbygging gjennom etablering av rett til tilgang til offentlig bygg som følger av forslaget». Regjeringen påpeker at det er viktig at det nye regelverket utformes på en måte som sikrer medlemslandene fleksibilitet, for å kunne tilpasse regelverket til norske forhold. Forslaget til ny bredbåndsforordning henger sammen med ekomdirektivet av 2018. Dette ble innlemmet i EØS-avtalen i september 2021. Alle de tre EFTA-landene tok artikkel 103-forbehold, men Island og Liechtenstein har hevet sine. Norge har derimot ikke vedtatt nødvendig endringer i ekomloven.