Høring om språket i Grunnloven

1. mars holdt kontroll- og konstitusjonskomiteen høring om grunnlovsforslaget om språklig fornyelse av Grunnloven. Se videoopptak fra høringen.

10. januar 2012 leverte menneskerettighetsutvalget, under ledelse av Inge Lønning (bildet), sin rapport med forslag til grunnlovsfesting av sentrale menneskerettigheter. Språket i grunnlovsforslagene er i tråd med språkoppdateringen fra 1903.
10. januar 2012 leverte menneskerettighetsutvalget, under ledelse av Inge Lønning (bildet), sin rapport med forslag til grunnlovsfesting av sentrale menneskerettigheter. Språket i grunnlovsforslagene er i tråd med språkoppdateringen fra 1903.

Videoopptak fra høringen.

Dokument nr. 12:16 (2007–2008) om språklig fornyelse av Grunnloven skal behandles i løpet av våren. Sakssiden inneholder mer informasjon om saksgangen.

I Dokument nr. 12:16 (2007–2008) står det blant annet følgende om bakgrunnen for forslaget:

«Grunnloven foreligger i et foreldet språk, og teksten kan av den grunn være vanskelig tilgjengelig for mange mennesker i dag. Dette gjelder ikke bare for de gamle bestemmelser med forankring i 1800-tallet, men også for nye. Ifølge etablert praksis skal nemlig nye grunnlovsbestemmelser formuleres i samme gammeldagse språkform.


Det står imidlertid ingenting i Grunnloven om hvilken språkform nye bestemmelser skal utformes i.


Grunnlovens ortografi har – i motsetning til hva mange tror – ikke stått uendret siden 1814. De som utformet grunnlovsforslag på 1800-tallet, skrev stort sett slik man på det aktuelle tidspunkt var vant til å skrive i juridisk-administrativ og parlamentarisk prosa. De fulgte altså ikke til punkt og prikke den rettskrivning og den grammatikk som forelå i Grunnloven av 1814 (den i mai eller den i november). Grunnlovskonservatisme hva innholdet angår, gjorde seg gjeldende alt i 1820-årene, men konservatismen fikk ikke samme krevende språklige uttrykk på 1800-tallet som i det neste århundre.


I 1903 ble det imidlertid gjennomført en oppdatering av skrivemåten av en rekke ord i Grunnloven, samtidig som man fjernet noen grammatiske inkonsekvenser som var kommet inn i lovteksten på 1800-tallet. I en del tilfeller hadde 1800-tallets grunnlovsvedtak innført former som var mer moderne enn man fant passende i 1903, og så restituerte man de gamle formene.


Med justeringen i 1903 ble språket i Grunnloven løftet nærmere samtidens ortografi, men loven beholdt noen språktrekk som gjennomgående var fremmede for det alminnelige lovspråket fra samme tid, f.eks. flertallsbøyning av verb. Revisjonen i 1903 var forsiktig; grammatikken og vokabularet i den overleverte teksten ble beholdt.


Bibelspråket (Det nye testamente) gjennomgikk på samme tid en lignende språklig fornyelse.


Sammenfatningsvis kan man si at Grunnlovens språk, slik det ble lagt til rette i 1903, og slik det foreligger i vår gjeldende Grunnlov, svarer til skriftspråket i beslektede genre i Norge i siste tredjedel av 1800-tallet. På de fleste punkter er Grunnlovens språk etter justeringen i 1903 i harmoni med den juridisk-administrative og parlamentariske språkpraksis i dette tidsrom.»


Sist oppdatert: 02.03.2012 16:39