1. Innhenting av personopplysninger

Etter § 2 i loven om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste skal Utvalget bl.a. "påse at virksomheten holdes innen rammen av lov, administrative eller militære direktiver og ulovfestet rett".

I den foreliggende sak er det Utvalgets primære oppgave å vurdere om Overvåkingstjenesten har hatt den nødvendige hjemmel for de innhentinger - eller forsøk på innhentinger - av personopplysninger fra tidligere DDR-arkiver som er omtalt i det foregående. Ikke minst gjelder dette de tiltak Overvåkingstjenesten har gjort for å skaffe seg opplysninger om Lund-kommisjonens granskingsarbeid i Tyskland.

Hjemmelen for aktiv innhenting av personopplysninger fremgår av Overvåkingsinstruksens § 4 jf. § 1: Overvåkingstjenesten skal innhente opplysninger om personer, grupper og organisasjoner som kan mistenkes for å forberede eller foreta (ha foretatt) lovbrudd mot statens sikkerhet og selvstendighet, ulovlig etterretningsvirksomhet etc. Det kreves altså at det må foreligge mistanke mot de personer det skal innhentes opplysninger om.

Som foran nevnt uttaler Overvåkingssjefen i brev av 2. september 1996 til Utvalget, at "hjemmelen for Overvåkingssentralens innhenting av personopplysninger i saken er Overvåkingsinstruksens § 4 jf. § 1, der det fremgår at POT har som oppgave å forebygge, motvirke og etterforske bl.a. ulovlig etterretningsvirksomhet". Det nevnes ikke uttrykkelig at det må foreligge mistanke mot de enkelte personer. Men Overvåkingssjefen peker på enkelte forhold som ble avdekket etter gjenforeningen av de to tyske stater og at det vil være av betydning for Overvåkingstjenesten å ha oversikt over omfanget av et tidligere kommunistdiktaturs etterretningsinnsats mot Norge.

Utvalget forstår at det kan ha betydning for Overvåkingstjenesten å få oversikt over slike forhold på rent generell basis - ikke minst som ledd i en faglig modus operandi-vurdering.

På denne bakgrunn finner Utvalget ikke grunn til å kritisere at Overvåkingstjenesten generelt har søkt å orientere seg om de opplysninger som kan være tilgjengelige i de forskjellige "DDR-arkiver".

Når det imidlertid gjelder den aktive innhenting - eller forsøk på innhenting - av opplysninger om bestemte personer, eksempelvis for de 9 personer som er omhandlet i det foregående, stiller det seg annerledes. Slik innhenting av personopplysninger vil det etter Utvalgets mening ikke være adgang til uten at det foreligger mistanke om forhold som omhandlet i overvåkings-instruksens § 1. Og denne mistanke må i tilfelle konkret rette seg mot den/de person(er) det innhentes opplysninger om.

Overvåkingstjenesten har overfor Utvalget ikke påvist noen aktuell mistanke mot angjeldende personer for å forberede eller ha begått lovbrudd som omhandlet i overvåkingsinstruksens § 1.

Som foran nevnt har Overvåkingssjefen - med tilslutning av statsadvokaten - hevdet at straffeprosesslovens § 224 første ledd gir adgang til etterforskingsskritt mot bestemte personer uten at det foreligger rimelig grunn til mistanke om straffbart forhold. Utvalget vil reservere seg mot denne forståelse av bestemmelsen. I det foreliggende tilfelle dreier det seg om at personer som gjennom årrekker har vært i overvåkingstjenestens søkelys, trekkes frem igjen etter opp til 20 års passiv tilværelse i arkivene. Det dreier seg m.a.o. om gjenopptagelse av innstilt straffeforfølgning, jf. påtaleinstr. § 17-5, uten at det foreligger konkret mistanke om aktuelt straffbart forhold og uten at det kan påvises nye "bevis av vekt", jf. strpl. § 74 første ledd. Utvalget vil for sitt vedkommende uttrykke tvil om en slik fremgangsmåte er hjemlet i gjeldende rett.

Utvalget finner grunn til å kritisere at det, som foran nevnt, i juni 1995 ble søkt innhentet opplysninger fra Tyskland om Berge Furre, med direkte og uttrykkelig henvisning til hans medlemskap i Lund-kommisjonen. Etter Utvalgets vurdering er det ikke påvist rimelig grunn til dette. På det tidspunkt da undersøkelsene ble utvidet med innhenting av opplysninger om ialt 9 personer, skjedde det øyensynlig etter at statsadvokaten høsten 1995 hadde pålagt Overvåkingsjenesten å fortsette sine undersøkelser i Tyskland. Etter kontrollovens § 1 annet ledd omfatter Utvalgets kontroll ikke overordnet påtalemyndighet, dvs. statsadvokat og riksadvokat. I og med at "utvidelsen" skjedde etter pålegg av statsadvokaten, finner Utvalget av formelle grunner å måtte avstå fra kritikk mot Overvåkingstjenesten for denne del av saken.

2. Innhenting av opplysninger om "Lund-kommisjonen"

I det foregående fremgår at Overvåkingstjenesten overfor tysk etterretningstjeneste opplyste at "Lund-kommisjonen" hadde vært i Berlin og foretatt undersøkelser i arkivet for utenriksministeriet i det tidligere DDR. Man søkte opplysninger om hvilke dokumenter kommisjonen hadde fått tilgang til, og det ble gitt uttrykk for at Overvåkingstjenesten ville sette pris på å få se disse dokumenter.

I sin avsluttende uttalelse av 11. november 1996 uttaler Overvåkingssjefen bl.a.:

"Det fremstår nå som nokså klart at Kontrollutvalgets arbeidshypotese i saken hele tiden har vært at Overvåkingssentralen iverksatte undersøkelser i Tyskland for å skandalisere Stortingets gransking. Dette tilbakevises på det sterkeste."

Dette foranlediger Utvalget til å gjenta at det er Utvalgets oppgave å påse at Overvåkingstjenestens virksomhet "holdes innen rammen av lov, administrative eller militære direktiver og ulovfestet rett", slik det er uttrykt i lovens § 2.

Ved bedømmelsen av Overvåkingstjenestens tiltak på dette punkt, er det naturlig å ta utgangspunkt i overvåkingssjefens forklaring om grunnen til at man ønsket opplysninger om hva Lund-kommisjonen beskjeftiget seg med. Det heter i Overvåkingssjefens avsluttende uttalelse bl.a.:

"For det første er det grunn til å presisere nok en gang, slik det også ble gjort i Overvåkingssentralens møte med utvalgets formann 20. september d.å., at henvisningen til kommisjonen i denne forbindelse knyttet seg til det rent saksrelaterte ønsket om tilgang til opplysninger som var relevante for etterforskingen av mulige straffbare forhold, idet man hadde en forventning om at det materialet granskingskommisjonen hadde fått se også måtte være tilgjengelig for andre.

Når det i tillegg ble nevnt at POT generelt ønsket å holde seg orientert om kommisjonens arbeid, har dette ingen sammenheng med etterretning, etterforsking eller overvåking å gjøre, jf. ordbruken i utvalgets siste avsnitt. Utgangspunktet er her et helt annet enn virksomhet rettet mot enkeltpersoner, nemlig det å holde seg orientert om en av de viktigste begivenhetene i POTs historie, granskingen utført av Lund-kommisjonen.

Overvåkingssentralen hadde under hele granskingen nær kontakt med kommisjonen, både for nærmest daglig praktisk bistand og for om mulig å oppfylle det informasjonsbehov som hele tjenesten hadde i denne perioden.

På grunnlag av det som er sagt ovenfor har POTs generelle forhold til Lund-kommisjonen ingenting med utøvelse av "urett mot enkeltpersoner" og "personvern" å gjøre. Følgelig blir også utvalgets utgangspunkt om at tjenesten skal påvise holdbare grunner for virksomheten helt forfeilet. Det er ikke satt skranker for det å holde seg orientert om den pågående granskingen, og innenfor det som forvaltningsmessig må anses som rimelig i en granskingssituasjon, måtte Overvåkingssentralen ha anledning til å følge med på utvalgets arbeid."

Utvalget vil understreke Overvåkingssjefens presisering av at ønsket om å holde seg orientert om Lund-kommisjonens arbeid ikke har noen sammenheng med etterretning, etterforsking eller overvåking å gjøre og at det "ikke er satt skranker for det å holde seg orientert om den pågående granskingen". Utvalget kan ikke se at de gjeldende regler for Overvåkingstjenestens virksomhet gir adgang til slik virksomhet som her omhandlet. Hvis Overvåkingssjefen hadde et aktverdig behov for orientering om Lund-kommisjonens virksomhet, ville det naturlige ha vært å rette en forespørsel til Kommisjonens leder, eventuelt å ta spørsmålet opp med Justisdepartementet, som er Overvåkingssjefens overordnede myndighet. Det ville ha vært en mer adekvat fremgangsmåte enn den som ble benyttet, nemlig å søke bistand fra et fremmed lands etterretningstjeneste for å kartlegge et norsk offentlig organs virksomhet under tjenestlig oppdrag i utlandet.

Når det gjelder kontrollen med overvåkings- og etterretningsvirksomhet, har det med god grunn vært lagt avgjørende vekt på personvernet og hensynet til at det ikke øves urett mot enkeltpersoner. Det foreliggende tilfelle synes etter Utvalgets oppfatning å vise at kontrollen med overvåkingsvirksomheten også må ha oppmerksomheten henvendt på muligheten av at det kan drives ulovlig overvåkingsvirksomhet overfor lovlige norske statsorganer.

Utvalget har på denne bakgrunn funnet å måtte gi uttrykk for sterk kritikk overfor den fremgangsmåte Overvåkingstjenesten her har benyttet.

Utvalget ønsker å tilføye at man i dette tilfelle - hvor utgangspunktet for undersøkelsene er en avisartikkel vedrørende Berge Furre - har vært avskåret fra å kunne utelate hans navn i fremstillingen dersom man skulle gi Stortinget en tilfredsstillende forklaring på grunnlaget for Utvalgets behandling av saken. Man er oppmerksom på bestemmelsen i lovens § 8 nr. 1 om at "opplysning om noen har vært gjenstand for overvåkingsvirksomhet eller ikke, anses som gradert hvis annet ikke blir bestemt". I dette spesielle tilfelle har Utvalget funnet det forsvarlig å benytte navnet åpent, noe Berge Furre på forespørsel har erklært seg innforstått med.

For fullstendighets skyld vil Utvalget - ikke minst av hensyn til vedkommende selv - gjøre oppmerksom på at det så langt Utvalget har kunnet se, ikke er fremkommet noen opplysninger på grunnlag av forespørslene om Furre fra Overvåkingstjenesten til tysk etterretningstjeneste - bortsett fra at det fra tysk side to ganger er blitt meddelt at man i de angjeldende arkiver ikke har funnet noen opplysninger om Berge Furre.

Ytterligere vil Utvalget for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det i Utvalgets arkiv bl.a. foreligger et gradert arbeidsnotat om Utvalgets arbeid med saken og at dette i tilfelle vil kunne stilles til disposisjon for den komitée som skal behandle saken i Stortinget.