4. Overvåkingssjefens avsluttende uttalelse.

Siden Utvalget på grunnlag av det som er behandlet foran, fant å måtte overveie kritikk av Overvåkingstjenestens innhenting - eller forsøk på innhenting - av opplysninger fra DDR-arkivene, ble saken i brev av 17. oktober 1996 påny forelagt for Overvåkingssjefen til uttalelse i henhold til § 7 tredje ledd i Stortingets instruks, som lyder slik:

"Før det gis uttalelse i saker som kan munne ut i kritikk eller meningsytringer rettet mot forvaltningen, skal den ansvarlige sjef ha hatt anledning til å uttale seg om de spørsmål saken reiser."

I Overvåkingssjefens uttalelse av 11. november 1996 heter det blant annet:

"Når det gjelder spesielt oppgaven å etterforske mulige begåtte lovbrudd, er det imidlertid ikke tilstrekkelig å vurdere dette utelukkende i forhold til pålegget i instruksens § 4. På dette området må POTs arbeid suppleres med straffeprosesslovens bestemmelser, slik disse også gjelder for politiets arbeid for øvrig. Straffeprosessloven med utfyllende bestemmelser i Påtaleinstruksen gir de rettslige rammer for etterforskingsvirksomheten. Det blir således feil å kun ta utgangspunkt i Overvåkingsinstruksen ved vurderingen av den enkelte sak.

Utgangspunktet for den straffeprosessuelle etterforsking som har funnet sted i dette tilfellet gis i strpl. § 224 første ledd: "Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige".

Det er helt uvanlig at det i POTs saker foreligger anmeldelse, og oppstart av etterforsking vil stort sett alltid referere seg til lovens vilkår "andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke...osv.". Generelt gir dette politiet - også POT - vide rammer for å starte undersøkelser. Etterforsking kan iverksettes og visse undersøkelser om personer foretas uten at personer konkret kan mistenkes. Dette gjøres i en lang rekke saker, også utenfor vårt område."

Ytterligere opplyser Overvåkingssjefen "at Overvåkingssentralen har holdt overordnet påtalemyndighet orientert om de foretatte undersøkelser i Tyskland."

Utvalget vil bemerke at man selvsagt er oppmerksom på at politilov, straffeprosesslov og påtaleinstruks gjelder for Overvåkingstjenesten, som er en del av politiet. Men det er viktig å presisere at det også etter straffeprosesslovens § 224 første ledd kreves at det foreligger mistanke om straffbart forhold selv om det ofte ikke er på det rene hvem som har forøvet den straffbare handling det dreier seg om. Bare ved brann og andre ulykker kan det foretas etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold, jf. paragrafens annet ledd.

Når det gjelder Overvåkingssjefens opplysning om at "Overvåkingssentralen har holdt overordnet påtalemyndighet orientert om de foretatte undersøkelser i Tyskland", vil Utvalget betegne det som overraskende at denne opplysning først fremkommer i den avsluttende uttalelse 11. november 1996. Det har overhodet ikke vært nevnt under de mange inspeksjonsmøter Utvalget har hatt i Overvåkingssentralen siden 4. juni 1996 da Utvalgets behandling av "DDR-saken" begynte. Bemerkelsesverdig er det også at det ikke en gang ble nevnt i Overvåkingssjefens foran nevnte svarbrev 2. september 1996 da Utvalget hadde anmodet om "en skriftlig redegjørelse for den formelle hjemmel for disse innhentelser av personopplysninger".

På grunnlag av den nye opplysning rettet Utvalget i brev av 12. november 1996 en forespørsel til riksadvokat og statsadvokat om å få bekreftet "om overordnet påtalemyndighet har besluttet de nevnte undersøkelser eller på annen måte har akseptert de angivelige etterforskningsskritt som er gjennomført". Denne henvendelse ble besvart av statsadvokaten, som i brev 29. november 1996 meddelte at han høsten 1995 hadde "pålagt" Overvåkingstjenesten å fortsette sine undersøkelser i Tyskland. Når det gjaldt forespørslene om Berge Furre, som jo var sentral i de henvendelser Overvåkingstjenesten rettet til de tyske etterretningsorganer, presiserte statsadvokaten at det ikke forelå noen "skjellig grunn til mistanke" om straffbare forhold fra Furres side, men at han fant at det også for Furres del forelå "rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold som forfølges av det offentlige", jf. strpl. § 224 første ledd.