Grunnloven § 5 er en nøkkelformulering vedrørende ansvar for
den utøvende makt: Mens kongen nyter absolutt juridisk immunitet,
påhviler ansvaret Kongens råd (regjeringen).
Allerede fra starten var disse utgangspunkter supplert gjennom
bestemmelsene i Grunnloven § 30 om hva en statsråd må gjøre for
å unngå konstitusjonelt ansvar for vedtak av Kongen i statsråd (se
også § 15 om det parlamentariske ansvaret og §§ 86-87 om riksrettsansvaret).
Senere (1911) ble systemet perfeksjonert gjennom endring i § 31
for å gjøre det klart at statsministerens kontrasignatur er avgjørende
for vedtakenes gyldighet.
Derved er det underliggende prinsippet om at makt skal være ledsaget
av ansvar, godt ivaretatt. Dertil kommer den rimelige antagelse
om at alvorlige lovbrudd mv. fra monarkens side vil reise spørsmålet om
den monarkiske regjeringsformens videre skjebne.
I 2004 ble det foreslått å endre Grunnloven for å oppheve kongens
immunitet (Dokument nr. 12:19, 2003–2004). Kontroll- og konstitusjonskomiteen fant
imidlertid «ikke grunn til å endre nåværende bestemmelse og anbefaler
at forslaget ikke bifalles» (Innst. S. nr. 225, 2007–2008). Under
stortingsbehandlingen 22. mai 2008 ble forslaget enstemmig forkastet,
idet taleren fra forslagsstillernes parti (SV) nøyde seg med å vise
til den tette sammenhengen mellom dette forslaget og forslagene
om å erstatte monarkiet med en republikansk statsform.
Konstitusjonelle bestemmelser om visse former for immunitet for
statssjefen er vanlig ikke bare i monarkiske, men også i republikanske
statsformer. I lys av Stortingets befatning med disse spørsmål i
de senere år, må det kunne legges til grunn at grunnlovsbestemmelsen
om immunitet for statssjefen i Norge vil bli beholdt så lenge den
monarkiske regjeringsformen består (jf. Grunnloven § 1).
Dagens immunitetsbestemmelse lyder slik:
«Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages»/«Kongens
person er heilag; han kan ikkje lastast eller skuldast for noko.»
Innledningsordene om kongens hellighet må forstås i lys av at
de har stått uendret siden 1814 og altså kom til samtidig som Eidsvoll-forsamlingen
vedtok at kongen skulle føre tittelen Konge av Guds nåde («af Guds
Naade …. Norges Konge», se § 3). Den sistnevnte bestemmelsen falt
bort allerede i november samme år. Samtidig fikk november-grunnloven en
bestemmelse om kongens kroning og salving i Trondhjems Domkirke
(§ 10). Formålet var her å markere Norge som eget kongerike adskilt
fra det svenske; følgelig falt denne bestemmelsen bort etter unionsoppløsningen
i 1905.
Kongens posisjon som overhode for den lutherske kirken frem til
grunnlovsendringene i 2012 bygget ikke på noen oppfatning om personlig
hellighet. Det samme gjelder selvsagt kongens plikt etter dagens § 4
til å «bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».
Karakteristikken «hellig» i Grunnloven § 5 har altså blitt stående
alene igjen etter at den siste rest av et religiøst begrunnet kongesyn
falt ut av Grunnloven gjennom opphevelsen av kroningsbestemmelsen
i 1908.
I dag er karakteristikken «hellig» uten betydning for meningsinnholdet
i Grunnloven § 5, jf. Johs. Andenæs, Statsforfatningsretten
i Norge, 8. utg. (1998) s. 136 og Eivind Smith, Konstitusjonelt demokrati. Statsforfatningsretten
i prinsipielt og komparativt lys, 3. utg. (2015) s. 240. Kongens
juridiske immunitet vil altså være nøyaktig den samme dersom første punktum
i § 5 helt enkelt lød «Kongens person kan ikke lastes eller anklages»/«Kongens
person kan ikkje lastast eller skuldast for noko». Også den enda enklere
formen «Kongen kan ikke lastes eller anklages»/«Kongen kan ikkje
lastast eller skuldast for noko» kan tenkes.
Forenkling av grunnlovsteksten i samsvar med dette vil ikke endre
bestemmelsens juridiske meningsinnhold. Dermed er det ingen grunn
til å beholde kilden til misforståelse som ligger i dagens formulering.
Grunnlovsendring på dette punkt vil altså stemme godt med Stortingets
bestrebelser i 2014 på å gjøre Grunnloven mer tilgjengelig gjennom
språklig modernisering og utforming på begge offisielle målformer.
Det bør endelig nevnes at en slik grunnlovsendring vil fjerne
den kilden til morskap som dagens formulering om hellighet lett
inviterer til. Og siden det neppe er noen som vil hevde at det norske
monarkiets legitimitet i dag hviler på noen forestilling om en konge
av Guds nåde, vil modernisering av teksten på dette punkt ikke medføre
noe tap for de mange som ønsker å opprettholde en monarkisk regjeringsform
i Norge.