1998 ble det sjette året på rad
med sterk konjunkturoppgang. På årsbasis var veksten
i BNP for Fastlands-Norge 3G pst. ifølge foreløpige
nasjonalregnskapstall. Siden 1993 har dermed den gjennomsnittlige årlige veksten
i fastlandsøkonomien vært 3I pst.,
om lag ett prosentpoeng over den gjennomsnittlige veksten de siste
25 årene. Antall sysselsatte har økt med hele
226 300 personer, eller vel 11 pst. fra 1993 til 1998.
Konjunkturoppgangen de siste årene
var lenge rimelig balansert, uten at pris- og kostnadsveksten økte vesentlig.
Presset i økonomien tiltok imidlertid gradvis og ble særlig
tydelig i fjor. Klarest kom det til uttrykk gjennom inntektsoppgjørene
i fjor vår. Lønnsveksten fra 1997 til 1998 ble
i gjennomsnitt 6,2 pst. og var dermed dobbelt så høy
som hos våre viktigste handelspartnere.
Den økonomiske utviklingen gjennom
1998 kan tyde på at konjunkturtoppen ble passert i fjor.
Veksttakten i fastlandsøkonomien avtok markert mot slutten
av året. Fra 3. til 4. kvartal falt BNP for Fastlands-Norge sesongjustert
med 0,3 pst. fra kvartalet før. Både privat forbruk,
bedriftsinvesteringene i fastlandsøkonomien og veksten
i eksporten av tradisjonelle varer, som har økt betydelig
de siste årene, avtok mot slutten av fjoråret.
I Nasjonalbudsjettet 1999 så en for
seg om lag en halvering av veksttakten i norsk økonomi
fra 1998 til 1999. Utviklingen siden i fjor høst trekker
i retning av at veksten kan bli noe svakere enn dette, hovedsakelig som
følge av dårligere utsikter for investeringene
i fastlandsøkonomien og tradisjonell vareeksport.
Det er gjort nærmere rede for konjunktursituasjonen i
meldingen avsnitt 2.1.1 der bl.a. det private forbruket, aktiviteten
i store deler av industrien og i bygg og anlegg, sysselsettingen,
arbeidsledigheten og konsumprisene er gitt særskilt omtale.
Tabell 2.1 i meldingen oppsummerer de økonomiske utsiktene
for 1999 og 2000 slik de er anslått i meldingen. Det presenteres
også mellomlangsiktige beregninger av mer teknisk karakter
for årene 2001-2003. Anslagene for 2000 er bl.a. basert
på en teknisk framskrivning av statsbudsjettet for neste år.
De økonomiske utsiktene for neste år vil bli gjennomgått
nærmere i Nasjonalbudsjettet i forbindelse med utformingen
av det økonomiske opplegget for 2000. Anslagene er omtalt
i meldingen avsnitt 2.1.2 og 2.1.3.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen både legger fram et forslag til Revidert
budsjett som svekker balansen og øker det oljekorrigerte
underskuddet. I tillegg skyver Regjeringen en rekke regninger foran
seg, dette gjelder både utgifter på inneværende års
budsjett som det åpent ikke er tatt hensyn til, utgifter
på inneværende års budsjett som dekkes
av en rekke engangsinndekninger som salg av eiendommer og tapping
av fond og varslede utgifter for neste år hvor ny inndekning
nå finnes i neste års budsjett. Et eksempel på det
siste er Regjeringens retrett i sykepengesaken, jamfør
de fem borgerlige partienes vedtak om å ta fra de lavest
lønte retten til sykepenger.
Disse medlemmer viser til at
de regninger Regjeringen skyver foran seg samlet innebærer
et betydelig inndekningsbehov. Mye vil måtte dekkes i 2000-budsjettet,
men en stor del gjelder 1999-budsjettet. Disse medlemmer mener
derfor at svekkelsen av budsjettet er større enn utgiftene
i forbindelse med Kosovo, slik Regjeringen sier.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig av Regjeringen å legge fram et revidert budsjett
med til dels kraftig vekst i budsjettets utgifter og det oljekorrigerte
underskuddet. Særlig er dette tilfelle når Regjeringen
i Revidert nasjonalbudsjett selv sier følgende om generasjonsregnskapet
i Revidert nasjonalbudsjett:
«Oppdaterte generasjonsregnskapsberegninger antyder
nå at budsjettbalansen for offentlig forvaltning burde
vært i størrelsesorden 10-25 mrd. kroner høyere for å unngå økte
skattebyrder for framtidige generasjoner." (s. 39)
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det er åpenbart at Regjeringen ikke har en
strategi for å løse de langsiktige problemene
i norsk økonomi. Forslaget til Revidert budsjett er nok
et tegn på det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til merknader
under pkt. 2.2.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sin merknad under punkt
2.2 og tek utgreiinga om hovudtrekka ved norsk økonomi
til orientering.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sin merknad under pkt. 2.2, der dette medlem understreker
at det sterke økonomiske oppgangen de siste årene
har skapt et økonomisk grunnlag for samfunnsreformer som
det ikke er politisk vilje hos Regjeringen og stortingsflertallet
til å utnytte.
Det er likevel en del faresignaler i den økonomiske utviklingen:
– Økt
ledighet kan komme til å binde opp de offentlige budsjetter
og svekke deler av arbeidsstyrkens produktivitet.
– Økningen i privat forbruk
ser ut til å bli langt sterkere enn Regjeringen har antatt.
Tall fra SSB som kom etter at RNB ble lagt frem viser at fra 1.
kvartal 1998 til 1. kvartal 1999 økte konsumet i husholdningene
med 4 pst., bare varekonsumet økte med 5,5 pst. Veksten
i detaljhandelomsetningen er nå like sterk som før
renteøkningen.
– Svikten i oljeeksporten og andre
råvarebaserte eksportnæringer kan ikke møtes
med kortsiktige tiltaksplaner og skattetilpasninger. Stortingsflertallet
bør erkjenne at det aktivitetsnivå petroleumsvirksomheten
hadde i 1997/98 er det verken mulig eller ønskelig å vende
tilbake til. Fallet i aktivitetsnivå må dempes,
men hovedfokuset må være rettet mot å utvikle
nye næringer i et mer allsidig næringsliv.
Det er ventet at den sterke økonomiske
veksten i USA vil fortsette også i 1999, mens utsiktene
for Europa nå er svakere enn det som ble lagt til grunn
i Nasjonalbudsjettet 1999. Den økonomiske utviklingen i
Japan ventes å bli betydelig svakere enn tidligere antatt.
Den svake utviklingen for store deler av verdensøkonomien
må ses i sammenheng med de direkte og indirekte virkningene
av Asia-krisen, som har vært mer omfattende og langvarige
enn tidligere antatt. Det ventes at veksten internasjonalt gjennomgående
tar seg opp i 2000. Unntaket er USA, hvor det er ventet en avmatning
av den rekordlange konjunkturoppgangen. For industrilandene samlet
anslås nå BNP-veksten til om lag 2 pst. både
i 1999 og 2000. For Norges viktigste handelspartnere, der europeiske
land utgjør en stor andel, ventes BNP-veksten å øke
fra knappe 2 pst. i 1999 til om lag 2G pst. i 2000,
jf. tabell 2.4 i meldingen.
Anslagene for arbeidsledigheten i industrilandene
er noe nedjustert sammenliknet med anslagene i Nasjonalbudsjettet.
Dette må bl.a. ses i sammenheng med at ledigheten i en
del europeiske land har falt raskere enn ventet. For industrilandene
samlet anslås ledigheten å utgjøre om
lag 7 pst. i 1999. Svakere BNP-vekst vil virke dempende på sysselsettingsveksten
i Europa i inneværende år. Det er likevel ventet
en moderat nedgang i arbeidsledigheten i EU-landene. Arbeidsledigheten
i USA vil trolig holde seg lav de nærmeste årene. I
Japan ventes ledigheten å øke som følge
av svakere vekstutsikter og rasjonaliseringstiltak i foretakssektoren.
Prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere anslås
betydelig lavere enn i Nasjonalbudsjettet og ventes i 1999 å bli
om lag 1 pst. Hovedforklaringen på den historisk svært
lave prisveksten er fallet i importprisene, som bl.a. kan tilskrives
devalueringen i de kriserammede landene i Øst-Asia og lavere
etterspørsel etter olje og andre råvarer i verdensmarkedet.
I tillegg har moderat lønnsvekst og høy produktivitetsvekst bidratt
til lav kostnadsvekst hos mange av våre handelspartnere.
Det er imidlertid ventet at utviklingen i importprisene til dels
blir reversert etter hvert som veksten i verdensøkonomien
tiltar. Det er lagt til grunn at prisveksten vil ta seg opp til
i underkant av 1H pst. i 2000.
Usikkerheten knyttet til de økonomiske
utsiktene har avtatt og synes nå mer balansert enn ved
fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet. Muligheten for en svakere utvikling
enn det som er lagt til grunn i denne meldingen er imidlertid fortsatt
klart til stede, og knytter seg bl.a. til risikoen for fall i aksjekursene
i USA. Dow-Jones indeksen ligger nå godt over det tidligere
rekordnivået i juli 1998. Et stort fall i aksjekursene
vil kunne føre til at sparingen øker og til forventinger
om lavere økonomisk vekst. Videre bidrar ustabilitet i
såkalte nye framvoksende markeder fortsatt til betydelig
usikkerhet om den globale økonomiske utviklingen. Dette gjelder
selv om uroen i Brasil ser ut til å gi mindre smittevirkninger
enn tidligere fryktet. Det er imidlertid fortsatt risiko for en
devaluering i Kina, som vil kunne føre til en ny runde
med kapitalflukt fra framvoksende markeder. Utviklingen i japansk økonomi
er særlig usikker. Den negative utviklingen i privat innenlandsk etterspørsel
i Japan kan fortsette i lang tid, til tross for myndighetenes forsøk
på å stimulere aktiviteten. I tillegg kan de økte
ubalansene i utenriksøkonomien internasjonalt innebære
at enkelte land tyr til proteksjonistiske tiltak. En slik utvikling
vil ha en negativ virkning på den samlede veksten i verdensøkonomien. Handelskonflikten
mellom USA og EU den senere tid kan tyde på at terskelen
for slike tiltak er lavere enn den har vært de senere årene.
Endelig kan de store og økende skjevhetene i landenes utenriksøkonomi
føre til en betydelig ustabilitet i kursutviklingen mellom hovedvalutaene.
Den økonomiske politikken i de fleste
industrilandene har de siste årene vært preget
av stram finanspolitikk med sikte på å redusere
de store underskuddene i de offentlige budsjettene og den høye
offentlige gjelden. I EU-landene har innstrammingene vært
et ledd i arbeidet med å kvalifisere for deltakelse i Den økonomiske
og montere union (ØMU). Konsolideringen fortsatte også i
1998 for EU samlet, med reduksjonen i budsjettunderskuddet var langt
mer moderat. For EU samlet utgjorde underskuddet i offentlig budsjetter
1,6 pst. av BNP i 1998, mot 6,4 pst. i 1993. Med en nøytral eller
svakt kontraktiv finanspolitikk i EU de nærmere årene,
vil flere av landene kunne få problemer med å oppfylle
målsettingene i Vekst- og stabilitetspakten, som bl.a.
krever en gradvis reduksjon i budsjettunderskuddet til 1 pst. i
2001. I USA er det lagt til grunn fortsatt stram finanspolitikk,
og i inneværende år er det ventet at overskuddet
i budsjettet vil øke ytterligere. Etter en viss innstramming
i 1997 ble finanspolitikken i Japan igjen lagt om i ekspansiv retning
fra 1998 i et forsøk på å stimulere den
innenlandske etterspørselen. Underskuddet i offentlig forvaltning
svarte i 1998 til om lag 6 pst. av BNP, mens den samlede offentlige bruttogjelden økte
til over 100 pst. av BNP. Det er ventet en ytterligere økning
i underskuddet i år og neste år.
For industrilandene sett under ett har pengepolitikken
de siste årene vært relativt ekspansiv. Dette
reflekteres i de kortsiktige rentene som nå ligger på historisk lave
nivåer i de fleste industriland. Samtidig har de lange
rentene falt betydelig. Det er ikke ventet noen vesentlige endringer
i pengepolitikken i euroområdet og i USA i inneværende år.
Imidlertid ligger det an til en viss innstramming på litt
lengre sikt etter hvert som den økonomiske veksten tiltar.
I Japan er pengemarkedsrentene nå nær null, og
det ventes fortsatt lave renter.
Det er gjort nærmere rede for den internasjonale økonomiske
utviklingen i meldingen avsnitt 2.2 hvor USA, Japan, Tyskland og
de øvrige landene i euroområdet, Storbritannia
og Norden er gitt særskilt omtale.
Komiteen viser til
dei respektive fraksjonar sine merknader og forslag under avsnitt
2.2 og 6 og tek utgreiinga om internasjonal økonomi til
orientering.
De internasjonale valuta- og finansmarkedene
har vært relativt stabile det siste halvåret etter å ha
vært preget av sterk uro i august-oktober 1998. Valutakrisen i
Brasil har så langt i liten grad påvirket finansmarkedene
i industrilandene. Dette skyldes trolig at omfanget av kortsiktige,
lånfinansierte plasseringer i framvoksende markeder ble
markert redusert i kjølvannet av krisen i Russland, og
at devalueringen av den brasilianske valutaen, realen, langt på vei
var ventet av markedet.
Aksjekursene i flere av industrilandene er nå tilbake på om
lag samme nivå som på toppen i juli 1998. I USA
registrerte Dow-Jones indeksen nye toppnoteringer i april, og aksjekursene
er nå i gjennomsnitt om lag 18 pst. høyere enn
ved utgangen av 1998. Kursene er høye i forhold til forventet
inntjening i selskapene, og flere observatører har pekt
på muligheten for at det kan skje nye korreksjoner i tiden
framover. I Japan har tiltak for å løse bankkrisen
og annonseringen av ytterligere en offentlig stimulansepakke bidratt
til at aksjemarkedet har tatt seg opp siden slutten av 1998. Kursene
er nå tilbake på om lag samme nivå som
for ett år siden, men NIKKEI-indeksen er mer enn halvert siden
toppnivået i 1989.
Obligasjonsrentene i industrilandene viste en
klart fallende tendens gjennom 1998. I USA tok rentene seg opp mot
slutten av 1998 og i de første månedene i inneværende år.
Rentene i euroområdet har i hovedsak fulgt bevegelsene
i USA, mens nivået ligger i overkant av 1 prosentpoeng
lavere. Det er lagt til grunn at de lange rentene i Europa gradvis
vil øke i årene framover som følge av
høyere økonomisk vekst og inflasjon. I Japan har
obligasjonsrentene falt etter at sentralbanken satte ned styringsrentene.
Ekspansiv pengepolitikk har ført til
nedgang i de kortsiktige rentene i en rekke industriland. Dette
må ses i lys av svekkede vekstutsikter og lav inflasjon.
I USA har imidlertid styringsrentene vært uendret siden november
1998, og det er i denne meldingen ikke lagt til grunn noen endring
i inneværende år. Den europeiske sentralbanken
(ESB) satte i april ned den viktigste signalrenten fra 3 til 2,5
pst., og pengemarkedsrentene er kommet ned på om lag samme
nivå. Etter denne rentenedsettelsen og forventet tiltakende
prisvekst i euroområdet, er det ikke grunnlag for å vente
ytterligere reduksjoner i inneværende år. Det
er i anslagene til denne meldingen lagt til grunn at eurorenten
vil ligge på om lag 2,5 pst. ut inneværende år.
Den kortsiktige eurorenten ventes gradvis å ta seg opp
gjennom neste år og årene deretter, etter hvert
som den økonomiske veksten og inflasjonen tiltar. Videre
er det lagt til grunn at renten i Storbritannia, Sverige og Danmark på sikt
vil nærme seg nivået i euroområdet.
I valutamarkedene har amerikanske dollar styrket seg
mot de viktigste valutaene siden slutten av 1998. Målt
mot dollar har euroen falt med om lag 8H pst. siden
den nye valutaen ble innført i januar. Euroen har også svekket
seg mot japanske yen og britiske pund, noe som i hovedsak må tilskrives
nedjusteringene av vekstanslagene for euroområdet. Den
effektive eurokursen er nå om lag på samme nivå som
den tilsvarende teoretiske eurokursen i april 1998. På litt
lengre sikt er det imidlertid ventet at euroen vil styrke seg i forhold
til de andre hovedvalutaene.
Den norske kronekursen svekket seg betydelig
gjennom 1998. Fra et gjennomsnittlig nivå på 8,0
mot ecu, eller 100,3 i indeksert verdi, i 1997, svekket kronekursen
seg til 8,4 mot ecu, eller 105 mot indeksen, i slutten av juli 1998,
før den en kort periode i august 1998 kom helt ned til
9,2 mot ecu eller 115 på indeksen. Fra august til utgangen
av desember fluktuerte kronekursen kraftig, og var spesielt svak
i midten av oktober og midten av desember. Svekkelsen av den norske
kronen må ses i lys av den betydelige lønnsveksten
i 1998, uroen på de internasjonale finansmarkedene og den lave
oljeprisen. Siden nyttår har kronekursen blitt markert
sterkere. Målt mot euro har kronen styrket seg fra 8,89,
eller 111,2 i indeksert verdi, ved årsskiftet til 8,26 eller
103,3 på indeksen den 7. mai. Den pengepolitiske virkemiddelbruken
har vært rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle
bringes tilbake til utgangsleiet. Det norske rentenivået
er holdt betydelig høyere enn i euro-området.
Sammen med bl.a. oljeprisøkningen, en svak euro mot amerikanske
dollar, og utsikter til en klar avdemping av kostnadsveksten, har
dette bidratt til styrkingen av kronekursen.
Tremåneders pengemarkedsrenter har
falt fra om lag 8,0 pst. ved årsskiftet til 6,7 pst. den
7. mai. Dette må ses i sammenheng med styrkingen av den
norske kronen og nedsettelsen av de administrerte rentene i Norges
Bank den 28. januar, den 3. mars og den 26. april med totalt 1,5
prosentpoeng. Rentedifferansen mot europeiske pengemarkedsrenter
har også avtatt noe, og ligger den 7. mai på 4,0
prosentpoeng. Renten på femårs statsobligasjoner
har falt fra 5,4 pst. ved årsskiftet til 4,8 pst. den 7.
mai. Rentedifferansen til tilsvarende tyske renter har falt med
omtrent 0,5 prosentpoeng siden årsskiftet, og var den 7.
mai på 1,6 prosentpoeng. De implisitte renteforventningene,
slik de framgår av avkastningskurven i pengemarkedet, indikerer
at markedsaktørene forventer at de norske pengemarkedsrentene
skal fortsette å falle ned mot 5 pst. ved utgangen av året,
jf. boks 2.2 i meldingen.
Tolvmånedersveksten i publikums innenlandske bruttogjeld
var ved utgangen av mars 7,6 pst. Kredittveksten har avtatt etter å ha
nådd 10,8 pst. i mars 1998.
Komiteen viser til
dei respektive fraksjonane sine merknader og forslag under avsnitt
2.2 og 6 og tek utgreiinga om finans- og valutamarknadene til orientering.
Oljeprisen har styrket seg betraktelig etter
at OPEC-landene ble enige om å redusere oljeproduksjonen
med 1,7 millioner fat pr. dag fra april. I tillegg har andre oljeprodusenter
- deriblant Norge - også vedtatt å redusere oljeproduksjonen
med til sammen 0,4 millioner fat pr. dag. Den nye runden med produksjonsbegrensninger
innebærer dermed en reduksjon i verdens oljeproduksjon
på 2,1 millioner fat pr. dag. Produksjonsbegrensningene
og stor etterspørsel etter bensin i USA har bidratt til
at oljeprisen har økt fra i overkant av 80 kroner pr. fat
i begynnelsen av mars til i overkant av 125 kroner pr. fat i begynnelsen
av mai, jf. fig. 2.9A i meldingen.
Det Internasjonale Energibyrået (IEA)
anslår en vekst i verdens etterspørsel etter råolje
på 1,2 pst. i 1999, mot 0,5 pst. i 1998. Tilsvarende anslag
for 1999 fra Energy Information Administration (EIA) i USA ligger
noe høyere. EIA legger til grunn at lagrene av råolje
bygges ned både i 1999 og 2000.
Svingningene i oljeprisen det siste året
illustrerer at anslagene for oljeprisen er svært usikre.
På kort sikt er usikkerheten først og fremst knyttet
til i hvilken grad de vedtatte produksjonsbegrensningene blir overholdt. Saudi-Arabia
og enkelte andre nøkkelland i OPEC har påtatt
seg en relativt stor del av produksjonskuttene, og dette kan trekke
i retning av en høy grad av overholdelse. Prisoppgangen
den siste tiden tyder også på at markedsaktørene
har tro på at vedtakene blir fulgt opp. Flere av OPEC-landene
har allerede varslet sine kunder om reduserte leveranser. Produksjonsreguleringene
som er gjennomført i løpet av 1998 og 1999 innebærer
på den annen side at det i mange land er stor ledig produksjonskapasitet.
Det vil derfor lett kunne bli et press for å ta i bruk
denne ledige kapasiteten.
De lave oljeprisene gjennom 1998 og begynnelsen av
1999 har ført til at produksjonen er blitt nedstengt i en
rekke mindre felt og brønner. EIA anslår at oljeproduksjonen
i USA kan falle med 4G pst. i 1999. I tillegg har lave
oljepriser ført til at investeringsprosjekter er blitt
utsatt over hele verden. Utsettelse av investeringsprosjekter vil
ikke påvirke tilbudet av olje på kort sikt, men
på noe lengre sikt kan dette innebære at økningen i
tilbudet av olje fra land utenfor OPEC kan bli relativt lav.
Gjennomsnittlig spotpris på Brent Blend
hittil i år er på 96 kroner pr. fat, mens prisen
7. mai var 15,7 USD, svarende til 120 kroner pr. fat. Prisen for
framtidig levering på International Petroleum Exchange
i London viser et fallende forløp utover i 1999 med en
pris på 15,9 USD i desember, svarende til 124 kroner. For 1999
er det i denne meldingen lagt til grunn en oljepris på 110
kroner pr. fat. Beregningsteknisk er det lagt til grunn en moderat
prisoppgang på 5 kroner pr. år til 2001, og at
prisen deretter ligger fast på 120 1999-kroner fram til
2003.
Tabell 2.5 i meldingen viser hovedtall for utviklingen
i den norske petroleumsvirksomheten. I forhold til Nasjonalbudsjettet
1999, innebærer de nye anslagene for 1999 en nedjustering
av produksjonen av råolje og NGL på 21 millioner
standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.)
i 1999. Gassproduksjonen er derimot oppjustert med om lag 3 millioner
Sm3 o.e. De viktigste forklaringene på nedjusteringen
av råoljeproduksjonen er forsinket oppstartstidspunkt på enkelte
felt og produksjonsregulerende tiltak.
Av hensyn til effekten på norsk økonomi
og forvaltningen av petroleumsressursene, har Regjeringen besluttet å videreføre
og utvide produksjonsregulerende tiltak på norsk kontinentalsokkel
i 1999. Tiltaket innebærer at produksjonen reduseres med
totalt 200 000 fat pr. dag i gjennomsnitt de 9 siste månedene
av 1999. Reguleringen trådte i kraft 1. april og skal vare fram
til 31. desember 1999. Tiltaket vil bli opphevet dersom den tilsiktede
virkningen ikke oppnås. For de tre første månedene
av året gjaldt en produksjonsregulering på 100
000 fat pr. dag. Samlet gir dette en reduksjon i produksjonsanslaget
på om lag 10 millioner Sm3 o.e.
i 1999.
Produksjonsreguleringen bidrar til at råoljeproduksjonen
er anslått å øke med hele 19,0 pst. fra
1999 til 2000. Uten produksjonsregulerende tiltak ville veksten vært
anslått til om lag 12 pst., og har i første rekke
sammenheng med at feltene Åsgard, Balder, Jotun, Oseberg Øst,
Oseberg Sør, Gullfaks Sør, Rimfaks og Visund vil
komme i produksjon i 1999 og 2000. Veksten uten produksjonsregulering
er om lag som anslått i Nasjonalbudsjettet 1999, men nivåene
er noe nedjustert. Gasseksporten er anslått å øke
med 17,4 pst., mens NGL-produksjonen anslås å vokse
med 6,1 pst. Dette gir en vekst i samlet petroleumsproduksjon på 18,0
pst. fra 1999 til 2000 når en inkluderer effekten av produksjonsreguleringen.
Utviklingen i petroleumssektoren er videre omtalt
i meldingen avsnitt 2.4 hvor det bl.a. er redegjort for samlet petroleumsproduksjon,
statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten og
totalformuen i petroleumsvirksomheten.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslår en rekke tiltak overfor
utsatte næringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener det er viktig å gjennomføre tiltak for å dempe
fallet i investeringsaktiviteten i petroleumssektoren. Det er viktig
at tiltakene sikrer en bedre ressursutnyttelse og et en får
fram flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter.
Flertallet ønsker en
helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for petroleumsvirksomheten
gjennom skatte- og avgiftssystemet på norsk sokkel
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet foreslår følgende tiltak:
Disse medlemmer viser
til at produksjonsavgiften i dag ilegges på de åtte
eldste feltene som er i produksjon. Avgiften hindrer samfunnsøkonomisk
lønnsomme tilleggsutbygginger og fører til at
felt og brønner stenger ned for tidlig. Samtidig har disse
feltene 65 pst. av ressurspotensialet fra tiltak for økt utvinning
som ventes besluttet de neste 10 år. Disse medlemmer ønsker
derfor en gradvis avvikling av produksjonsavgiften og vil gå inn
for at dette vedtas i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
og St. meld. nr. 37 (1998-99) om rammevilkårene for petroleumsvirksomheten.
Fjerningen av produksjonsavgiften må skje feltvis slik
at det i størst mulig grad blir lagt til rette for ny aktivitet.
Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for et nasjonalt
kvotesystem for klimagasser. Disse medlemmer mener
at petroleumsvirksomheten må inkluderes i dette kvotesystemet. Disse
medlemmer mener videre at et slikt systemet må på plass
så raskt som mulig fordi det er viktig å ha et
helhetlig og effektivt system for beskatning av CO2-utslipp.
På bakgrunn av ordretørken
i leverandørindustrien er disse medlemmer opptatt
av å forsere investeringsaktivitet i Nordsjøen
som er samfunnsøkonomisk lønnsom. Disse
medlemmer viser til at Arbeiderpartiet går inn
for at det for nye feltutbygginger åpnes for at CO2-avgiften fastsettes ned mot det som
gjelder for bruk av fyringsolje i industrien på fastlandet.
Dette må skje feltvis og knyttet opp mot konkrete utbyggingsvedtak. Disse
medlemmer ber om at Regjeringen i nasjonalbudsjettet legger
fram et avgiftsopplegg i tråd med dette og som kan settes
i verk fra årsskiftet. Disse medlemmer mener
Regjeringen umiddelbart må ta initiativ til en dialog med
selskapene for å identifisere aktuelle utbyggingsprosjekter. Ordningen
skal gjelde fram til det etableres et felles kvotesystem for petroleumssektoren. Disse
medlemmer ber også Regjeringen om å komme
tilbake med forslag til hvordan man skal inkludere hele offshoresektoren
i kvotesystemet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at de aller fleste nye påviste
felt i Nordsjøen er små, og lønnsomheten
vil ventelig være svakere enn for andre deler av kontinentalsokkelen.
For å gjøre nye investeringer interessante, må selskapene
gis større andeler i utvinningstillatelsene. Disse
medlemmer går derfor inn for å redusere
SDØE-deltakelsen i deler av Nordsjøen. SDØE
bør som hovedregel ikke delta i nye tillatelser i deler
av Nordsjøen med lite ressurspotensial og svak lønnsomhet.
I de tillatelser det er aktuelt å delta, bør SDØE-andelen
som hovedregel fastsettes til 25 pst. For tillatelser med høy
lønnsomhet eller stort ressurspotensiale kan andelen settes
høyere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener det er viktig at det er reell konkurranse på norsk
sokkel. Vi ber Regjeringen gjennomgå lov- og regelverket
med sikte på å redusere eventuelle barrierer for
nye selskaper som ønsker å investere på norsk
sokkel, ved blant annet å se på sider av skattesystemet
og lisenspolitikken.
Flertallet viser til
at usikkerheten knyttet til framtidig oljepris og mulighetene for
svingende og lave oljepriser har skapt behov for fortsatte kostnadsreduksjoner
på norsk sokkel. Utviklingen av ny teknologi og nye løsninger
er avgjørende for å redusere kostnadene og dermed øke
lønnsomheten i petroleumsvirksomheten. Flertallet mener
både myndighetene og selskapene må ta et ansvar
for dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiets sentralstyre i mars i år vedtok
at det bør opprettes et felles program der myndighetene
og selskapene går sammen om å finne ny teknologi
og nye løsninger som kan redusere kostnadene. Disse
medlemmer vil derfor foreslå at det over statsbudsjettet
bevilges 100 mill. kroner for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling
på sokkelen. Dette skal bidra til å sikre en fortsatt
lønnsom utvikling av ressursene på norsk kontinentalsokkel,
og til at viktig kompetanse og konkurransekraft i norsk industri opprettholdes
også i en periode med fallende aktivitetsnivå på sokkelen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre syner til at Regjeringa har varsla
at ein i tilknytning til ei ny oljemelding neste år vil
legge opp til ei brei drøfting av oljepolitikken og om
rammevilkåra for oljeverksemda er tilpassa situasjonen
på sokkelen og den internasjonale utviklinga og til at
det i meldinga (St. meld. nr. 2 for 1998-99) er gjort framlegg som
kan bidra til å bremsa nedgangen i oljeinvesteringane.
Desse medlemene ser og trongen
for tiltak som kan dempe dei store svingingane som har vore i aktiviteten
i petroleumsindustrien.
I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla
i St. meld. nr. 37 (1998-1999) som gradvis avvikling av produksjonsavgifta
og forslag om 100 mill. kroner til prosjektretta teknologifond ser
fleirtalet trongen for eit tettare samarbeid mellom Regjeringa,
leverandørindustrien, operatørselskapa og aktuelle
arbeidstakarorganisasjonar med sikte på å:
– Vurdere
kortsiktige tiltak for å hindre veksande sysselsetjingsproblem
og tap av kompetanse.
– Vurdere rammevilkåra
på norsk sokkel for mellom anna å sikre optimal
ressursutnytting gjennom auka utvinning i eksisterande felt, at
ressursane nær eksisterande felt vert betre utnytta, samt
sette i verk felt- spesifikke tiltak for å framskunde allereie
planlagte prosjekt på norsk sokkel.
Desse medlemene føreset
at Regjeringa tek initiativ snarast slik at ein gjennom eit samarbeid
med dei ulike aktørane, om eventuelle endringar i rammevilkåra,
kan oppnå forpliktande og konkrete resultat i form av investeringar
som gir større stabilitet i bransjen.
Desse medlemene vil og peike
på at det stramme finanspolitiske opplegget for 1999 har
som siktemål å bidra til redusert rentenivå.
Ei slik utvikling vil vere positiv for norsk offshore- relatert
verksemd.
Desse medlemene syner til at
Regjeringa legg opp til ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta
på kontinentalsokkelen. Dette vil bidra til å betre
tilhøva for petroleumsverksemda.
Desse medlemene vil åtvare
mot å redusere CO2- avgifta
i petroleumsverksemda. Ein reduksjon av CO2-
avgifta vil kunne vere eit kostbart og lite treffsikkert verkemiddel
for å auke aktivitetsnivået på norsk kontinentalsokkel.
CO2- avgifta er samstundes ein viktig
del av ei grøn skatteendring der rett prising av forbruk
og forureining vil gje ein meir miljøvennleg skatte- og
avgiftspolitikk. Ein reduksjon av CO2- avgifta
vil såleis vere eit brot med oppfølginga av Grøn skatt.
Desse medlemene vil peike på at
CO2- avgifta også spelar ei
viktig rolle i oppfølginga av Kyoto- avtalen om internasjonal
reduksjon av klimagassar. Ein reduksjon av CO2-
avgifta vil medføre ei undergraving av Noreg sine internasjonale
forpliktingar.
Desse medlemene vil vidare vise
til at ein forhandlingsrunde mellom oljeselskapa og departementet vil
komplisere systemet og lett kunne føre til forseinka utbygging,
snarare enn forsert. Resultatet vil då bli at tiltaket
har den motsatte verknad av å legge til rette for nye investeringar
på sokkelen. Desse medlemene vil også peike
på faren for at ordninga vil ha uheldige vridningseffektar
som følgje av at det kan fastsetjast ulik avgift på hovudfelt
og satelittfelt. Lågare CO2-avgift
på satelittfelt vil føre til at det vil bli lønnsomt å generere
utslepp frå hovudfeltet til satelittfeltet. Dermed vil
ordninga føre til uheldige utsleppsverknader. Desse
medlemene meiner derfor ei slik ordning vil vere lite treffsikker
i forhold til ønsket om å forsere investeringstakta
i Nordsjøen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at situasjonen på norsk sokkel er en helt annen i dag
enn da oljemeldingen ble lagt frem sommeren 1998. Sektoren opplever
nå stagnasjon og manglende lønnsomhet. Både
leteaktivitet og investeringer er ventet å gå ned.
Utfordringen vi står overfor er hvordan vi kan hindre at
nedgangen i olje- og gassvirksomheten forsterker nedgangstendensene
særlig i verftsindustrien langs kysten.
Disse medlemmer mener det nå er
behov for tiltak som kan øke aktivitetsnivået
på norsk sokkel. Rammebetingelsene for oljeindustrien må gjennomgås,
slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer
også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme.
Disse medlemmer vil vise til
at CO2 avgiften representerer en særlig
byrde for industrien. Avgiften er et bruttoskatteelement, og gir
alvorlige virkninger på kort sikt når det lave
prisnivået setter selskapene ut av skatteposisjon for kortere
eller lengre perioder. CO2 avgiften bør
derfor fjernes. Lønnsomheten i oljevirksomheten har historisk
ligget så høyt at det allerede i 1975 ble innført
særskatt. Disse medlemmer vil minne om Stortingets
føringer som ble lagt til grunn for innføring
av særskatten. Både nivå og system skulle
vurderes dersom markedssituasjonen ble vesentlig endret. Dette fulgte
Stortinget opp i 1980 og i 1986. Ved skattereformen i 1992 ble petroleumsskattesystemet
på nytt endret, denne gangen med økt samlet skattetrykk
for oljeselskapene som resultat. Disse medlemmer mener
det er nødvendig at Regjeringen vurderer reduksjoner i
denne beskatningen. Regjeringen bør også foreta
samme vurdering når det gjelder arealavgiften. Disse
medlemmer viser videre til at produksjonsavgiften i hovedsak
er avviklet, men at det fortsatt gjenstår for olje fra
felt som er besluttet utbygget før 1. januar 1986. Selv
om denne avgiften er av-viklet for nyere felt vil den ha betydning
for gamle felt og kan være utslagsgivende i selskapers
beslutning om videre haleproduksjon. Disse medlemmer vil
derfor be Regjeringen avvikle denne avgiften for de felt det gjelder
fra og med år 2000. Disse medlemmer vil
videre be Regjeringen foreta en helhetsvurdering av skatte- og avgiftssystemet
for dagens oljevirksomhet. Videre vil disse medlemmer be
Regjeringen vurdere en overgang til feltbeskatning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen opprette
et utvalg for å evaluere rammebetingelsene på norsk
sokkel, herunder:
– skattesystemet,
herunder en vurdering av feltbeskatning
– konsesjons- og letepolitikken
– statens eierandeler- SDØE
– småfelt og nye aktører
– sammensetningen i lisensene
– overordnet lov, forskrifter
og regelverk
– prekvalifisering
– krav til dokumentasjon
– tariffer, gassdisponering og
distriktslokaliseringskrav
– produksjonsavgift
Formålet med en slik utredning må være å legge
frem forslag til varig bedring av norsk kontinentalsokkels konkurranseposisjon,
og legges frem for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet
for 2000.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at investeringene på norsk
sokkel forventes å falle betydelig fra andre halvår
1999. Usikkerheten om den fremtidige oljeprisen har ført
til at mange marginale utbyggingsprosjekter utsettes eller skrinlegges.
Kombinasjonen av reduserte investeringsrammer i oljeselskapene,
en moden sokkel og det høye norske skatte-, avgifts- og
kostnadsnivået rammer olje- og leverandørindustrien hardt. Disse
medlemmer er bekymret for at nedgangen kan bli så stor
at betydelige deler av det nasjonale kompetansemiljøet
innen petroleums- og offshoreindu-strien risikerer å gå tapt.
Det vil få betydelige negative konsekvenser for den fremtidige utnyttelsen
av olje- og gassressursene. På kort sikt kan det få alvorlige
følger for sysselsetting og verdiskaping langs kysten.
Disse medlemmer mener samtidig
den økende internasjonale konkurransen om investeringene
og de lave oljeprisene uansett krever omstilling og kostnadskutt
innenfor olje- og gassrelatert virksomhet. Det vil være
et stort feilgrep å skjerme industrien mot disse forandringene. Disse
medlemmer mener utfordringen er å finne virkemidler
som både fremmer omstilling og hindrer at nedbyggingen
av kapasiteten i leverandørindustrien blir større
en strengt nødvendig. I dagens situasjon er det behov for
umiddelbare og konkrete grep som kan bidra til at samfunnsøkonomisk lønnsomme
utbyggingsprosjekter blir realisert.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre allerede sommeren 1998 reiste spørsmålet
om å utrede sokkelens konkurransekraft. I Dokument nr. 8:3
(1998-99) ba Høyre Regjeringen foreta en analyse av sokkelens
konkurransekraft og fremme konkrete forslag som kan øke
sokkelens attraktivitet som investeringsområde. Disse
medlemmer viser til at utviklingen etter at forslaget ble
fremsatt, med fallet i oljeprisen, store strukturendringer i den
internasjonale oljevirksomheten og nedgangen i leteaktivitet og investeringer
på sokkelen, ytterligere har forsterket behovet for en
slik analyse. Disse medlemmer er glade for at departementet
nå har satt i gang et slikt analysearbeid med sikte på presentasjon
i petroleumsmeldingen våren 2000. Disse medlemmer mener det
er grunn til å rette særlig oppmerksomhet mot årsakene
til det høye norske kostnadsnivået og effekten
av særnorske skatter og avgifter. En slik omfattende vurdering
bør også omfatte petroleumsskattesystemet. Etter
10 års funksjonstid er petroleumsskattesystemet modent
for revisjon. Disse medlemmer viser blant annet til
behovet for bedre incentiver for kostnadskontroll og et skattesystem
som er bedre tilpasset den fremtidige feltstruktur. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til forslag om gjennomgang av
petroleumsbeskatningen under avsnitt 5.1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at de utfordringer som petroleumssektoren
står overfor skyldes mer enn utsiktene til lavere oljepriser.
Situasjonen er snarere at den lave prisen har avslørt,
fremskyndet og skjerpet underliggende problemer i norsk oljevirksomhet
og oljepolitikk. Norsk sokkel har vært preget av store
funn, og den høye oljeprisen har bidratt til store profitter
i bransjen. Dette forklarer det særlig høye skatte-
og avgiftsnivået og det strenge reguleringsregimet på sokkelen.
Høye inntekter og en uheldig incentivstruktur har samtidig ført
til redusert oppmerksomhet om kostnadskontroll. I dag er funnene
mer marginale, oljeprisen lavere og norsk sokkel møter
større konkurranse fra andre land som åpner sin
sokkel for utenlandske selskaper. Konkurransen om investeringer
er hard. Disse medlemmer vil derfor understreke at
vi står overfor et langsiktig problem. Det betyr at endringene
i rammebetingelsene må ha et langsiktig perspektiv og ha
som formål i bringe petroleumssektoren over i en ny fase hvor
sokkelens konkurransekraft styrkes og de norske oljeselskapenes
konkurranseevne øker.
Disse medlemmer mener at en ny
og mer markedsrettet petroleumspolitikk må ha som formål å sikre mangfoldet
og konkurransen på norsk sokkel. For å bedre mangfoldet
og konkurransen på norsk sokkel mener disse medlemmer det
bl.a. er behov for å redusere inngangsbarrierene for nye
aktører og å sikre en smidigere handel med lisensandeler.
Komiteens medlemmer fra Høyre ber Regjeringen
om å komme tilbake med forslag om dette i forbindelse med
den varslede petroleumsmeldingen våren 2000.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig å erkjenne
at internasjonaliseringen med økende internasjonal konkurranse,
felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet har ført
til at gamle styringsredskaper ikke lenger er effektive. Statlig
eierskap og detaljregulering er hverken egnet eller i stand til å styre
utviklingen. Dermed har også den viktigste begrunnelsen
for statlig eierskap og detaljstyring bortfalt. Dette gjelder også innenfor
petroleumssektoren. Det betyr ikke at politiske myndigheter står
uten virkemidler, men at virkemidlene må tilpasses den
nye virkeligheten. Disse medlemmer mener at hovedutfordringen
er å sikre at de norske oljeselskapene består
som solide oljemiljøer med hovedkontor i Norge om 10 til
15 år. De tradisjonelle politiske virkemidlene kan ikke
sikre dette. Det er først og fremst gjennom nye og konkurransedyktige
rammebetingelser og incentiver at de norske selskapene kan sikres
utviklingsmuligheter.
Disse medlemmerviser
til at bruttoavgifter som CO2-avgiften
og produksjonsavgiften kan føre til ineffektiv ressursbruk,
at marginale investeringsprosjekter ikke gjennomføres og
at felt og brønner stenges ned for tidlig. Dette har uheldige
konsekvenser for forvaltningen av petroleumsressursene og reduserer
den totale verdiskapingen i næringen. De negative konsekvensene
av bruttoavgiftene forsterkes av forventinger om lave oljepriser
fordi flere prosjekter får marginal lønnsomhet. Disse
medlemmer viser til at de mest aktuelle utbyggingsprosjektene
på norsk sokkel enten er knyttet til haleproduksjon på eksisterende
felt eller til nye felt med marginal lønnsomhet. Kombinasjonen av
modningsprosessen på sokkelen og forventningene om lave
oljepriser gjør at bruttoavgiftene blir spesielt skadelige
og kan hindre realisering av en rekke ellers lønnsomme
prosjekter. Haleproduksjon på felt bygd ut før
1986 rammes både av produksjonsavgiften og CO2-avgiften. Resultatet kan bli at det
ikke er lønnsomt å utnytte ellers lett tilgjengelige
ressurser som må hentes opp før hovedfeltet stenges.
Det norske samfunnet risikerer dermed at betydelige verdier går
tapt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser derfor
til merknader og forslag i avsnitt 5.1.2, der det foreslås
en reduksjon i CO2-avgiften på sokkelen
med 30 pst., samt forsert reduksjon eller fjerning av produksjonsavgiften
for aktuelle felt.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Høyres merknader til St.meld. nr. 37 (1998-99) for
en nærmere gjennomgang av Høyres petroleumspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Tverrpolitisk Folkevalgte viser til sine respektive merknader
under avsnitt 2.2 og 5.1.2 og tar redegjørelsen om petroleumsvirksomheten
til orientering.