Jeg viser til komiteens brev av 29. november
2000, der komiteen reiser tre spørsmål. Jeg har
følgende svar på disse:
1.
Etter oppdrag fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet
la Statskonsult i Oktober 2000 fram et notat om Organisering av
statlige tilsyn i Norge. Notatet reiser meget omfattende problemstillinger,
og må oppfattes som et første skritt i et større
arbeid med å vurdere hvordan tilsynsvirksomheten i Norge
best kan organiseres. I rapporten legges det også fram
skisser eller eksemplifisering på hvordan ulike tilsyn
i dag kan tenkes gruppert innenfor større enheter. Som
komiteen bemerker, er det en rekke ulike tilsyn som har oppgaver
knyttet til konkurranse.
Når jeg i budsjettproposisjonen har
varslet at Konkurransetilsynets regionapparat bør avvikles,
har det skjedd under den forvissning om at det er nødvendig med
en større gjennomgang av den totale tilsynsvirksomheten
i Norge. En slik gjennomgang må nødvendigvis ta
tid, og det vil ikke være riktig at en i påvente av
den generelle gjennomgangen lar være å gjennomføre
omlegginger og effektiviseringstiltak m.v. som en ser er nødvendig
for det enkelte tilsyn. Det vil fungere som en sovepute for de eksisterende
tilsyn og antakelig også vanskeliggjøre nødvendige
omlegginger i en større sammenheng senere. Når
det gjelder spørsmålet om Konkurransetilsynets
regionapparat spesielt, mener jeg at behovet for dette ikke vil
være større selv om en i framtiden skulle få et
konkurransetilsyn som er større enn i dag. Vi har ganske
god oversikt over de viktigste områdene der vi har sektorspesifikke
tilsyn som også behandler konkurransemessige spørsmål. Det
gjelder for eksempel områder som telekommunikasjoner, kraftmarkedet
og finansmarkedet. Her har Konkurransetilsynet et løpende
samarbeid med de respektive tilsyn. En annen organisering enn i
dag på disse områdene tilsier ikke behov for å opprettholde Konkurransetilsynets
regionapparat. Dette mener jeg også gjelder i forhold til
eventuelle andre områder der det kan være aktuelt å se
Konkurransetilsynet og andre sektortilsyn i sammenheng.
2.
Sett fra et konkurransefaglig synspunkt er håndheving
av konkurranselovens forbudsbestemmelser særlig viktig.
Sunn konkurranse avhenger av at lovens forbud overholdes og vedtak
etter loven etterleves. Aktiv håndheving av forbudsbestemmelsene
og etterlevelsen av vedtak har, i tillegg til avdekking av skadelige
konkurransebegrensninger, også en viktig allmennpreventiv
effekt.
Erfaringen er at regionkontorene ikke har særlige
fortrinn i å avdekke alvorlige og samfunnsskadelige brudd på forbudsbestemmelsene.
Det har vist seg at for å kunne avdekke ulovlig kartellvirksomhet
og andre aktiviteter i strid med forbudene, er Konkurransetilsynet
i stor grad avhengig av tips fra næringslivet og forbrukerne.
En gjenomgang viser at i løpet av de siste 12 årene
er ca. 30 forhold på lovens forbudsbestemmelser blitt anmeldt.
Det er i hovedsak de mindre, lokale sakene som er avdekket og saksbehandlet
av regionkontorene. De lokale sakene gjelder stort sett forhold hvor
lokale laug har inngått prisregulerende samarbeid og omfatter
ca. 7-8 av de anmeldte sakene. De store landsomfattende bruddene
på loven er gjennomgående blitt tipset til og
saksbehandlet av sentralenheten. Sentralenheten har dessuten rutinemessig
bistått Økokrim og de lokale politikamre i oppfølgingen
av anmeldt saker.
Erfaringene fra kontrollvirksomheten både
i Norge og andre land har dokumentert et klart behov for en sterk
kontrollenhet med spisskompetanse mht. stadig mer kompliserte juridiske, økonomiske
og etterforskningsmessige problemstillinger. Behandlingen av de tunge
og kompliserte kartellsakene med potensielt store samfunnsskadelige
virkninger, må skje i sentralenheten fordi det kreves juridisk
og økonomisk kompetanse som vanskelig kan etableres hos
regionkontorene. I noen grad er regionkontorene involvert i kontrollvirksomheten
og behandlingen av saker vedrørende brudd på forbudsbestemmelsene.
Dette kan imidlertid ikke sies å utgjøre en hovedoppgave
for regionkontorene i dag. En har imidlertid så langt som mulig
søkt å anvende medarbeiderne i regionapparatet også til
denne type oppgaver som i hovedsak må ligge ved sentralenheten.
Ved å konsentrere og spisse kontrollressursene i tilsynets
nye organisasjon vil en kunne bedre behandlingen av de alvorlige
bruddene på loven.
Ved en avvikling av regionkontorene vil en i
mindre grad ha samme muligheten til å fange opp enkelte
mindre, lokale reguleringer i en oppstartsfase der de syv kontorstedene
utenfor Oslo er lokalisert. Dersom de lokale reguleringene imidlertid
fortsetter og viser seg å være både seiglivet
og grove, må det antas at tilsynet til slutt vil få kunnskap
om forholdet gjennom bl.a. reaksjoner fra publikum, direkte som
klage eller omtalt i media. En sterk og enhetlig kontrollenhet vil
kunne følge opp slike lokale saker med den nødvendige
kraft.
Jeg mener derfor at det ikke er grunnlag for å hevde at
bortfall av regional tilstedeværelse vil føre
til en sterk reduksjon i tilsynets muligheter til å avsløre brudd
på forbudsbestemmelsene, det være seg nasjonalt
eller lokalt.
3.
Konkurransetilsynets regionkontorer utfører
i dag kontroller etter markedsføringsloven for Forbrukerombudet.
Dette er en oppgave som stort sett har begrenset betydning for gjennomføring
av konkurransepolitkken, men som kan være viktig i forbrukerpolitisk
sammenheng. Når regionkontorene blir avviklet er det derfor departementets
forslag at det overføres ressurser til forbrukermyndighetene,
slik at disse aktivitetene kan videreføres på en
hensiktsmessig måte.
Jeg mener at forbrukermyndighetene er bedre
egnet til å vurdere hvordan disse oppgavene best kan ivaretas etter
at Konkurransetilsynets regionkontorer er lagt ned. Så lenge
det overføres ressurser tilsvarende det Konkurransetilsynet
i dag bruker på disse oppgavene, er jeg trygg på at
forbrukermyndighetene sikrer at disse oppgavene blir minst like
godt utført som i dag. Jeg er derfor av den oppfatning
at nedlegging av Konkurransetilsynets regionkontorer ikke vil ha
negative konsekvenser for håndhevingen av markedsføringsloven.