Det inntektspolitiske samarbeidet har vært
en sentral del av den økonomiske politikken i Norge gjennom hele
etterkrigstiden. Hensikten har vært, gjennom en koordinert
lønnsdannelse, å oppnå lavere arbeidsledighet
på varig basis enn det ville vært mulig uten slik koordinering.
Det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til at vi de siste
30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste
andre OECD-land. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet,
som sprang ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget, har gitt gode
resultater med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet.
Det inntektspolitiske samarbeidet har de siste årene blitt
stilt overfor betydelige utfordringer. Økende aktivitet
i økonomien, med knapphet på arbeidskraft i mange
sektorer, førte etter hvert til tiltakende lønnsvekst.
Siden 1996 har timelønnskostnadene økt klart raskere
i Norge enn hos våre handelspartnere. I 1998 ble årslønnsveksten
om lag dobbelt så høy i norsk industri som i industrien
til våre handelspartnere. Fra 1998 til 2000 har lønnsveksten
tiltatt noe internasjonalt, samtidig som årslønnsveksten
i Norge har blitt redusert. Det tekniske beregningsutvalget for
inntektsoppgjørene anslår den gjennomsnittlige årslønnsveksten
fra 1999 til 2000 til 4H pst., mens lønnsveksten hos våre
handelspartnere til sammenlikning var i underkant av 4 pst.
I fjorårets lønnsoppgjør
ble det avtalt sentrale tillegg både for 2000 og 2001 i
alle de store forhandlingsområdene. Dermed vil det ikke
bli gjennomført sentrale forhandlinger i år. Det
er imidlertid fortsatt usikkerhet knyttet til utfallet av de lokale
forhandlingene. Årslønnsveksten fra 2000 til 2001
anslås nå til om lag 4H pst. Det er da forutsatt
at tillegg i de lokale forhandlingene blir lavere enn i fjor. Hos
våre handelspartnere anslås lønnsveksten å bli
om lag 4 pst. i inneværende år.
Det ble i fjorårets oppgjør
avtalt å utvide ferien med 2 dager i 2001 og ytterligere
2 dager i 2002. Kostnadene knyttet til utvidet ferie påløper
imidlertid for bedriftene i 2000 og 2001. I tråd med beregningene
til det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene er
det lagt til grunn at økt ferie vil bidra til å trekke
veksten i timelønnskostnadene opp med I prosentpoeng i hvert
av disse årene, utover veksten i årslønnen.
I tillegg medfører utviklingen i sykefraværet økte
kostnader for bedriftene.
Anslagene i denne meldingen innebærer
en gjennomsnittlig reallønnsvekst fra 2000 til 2001 på 1,5
pst. Dette er noe lavere enn den gjennomsnittlige årlige reallønnsveksten
på 1990-tallet, men klart høyere enn gjennomsnittet
for 1980-tallet.
Som understreket blant annet i Langtidsprogrammet 2002-2005
er en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor en nødvendig
forutsetning for å få en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi. Regjeringen legger derfor stor
vekt på å videreføre det inntektspolitiske
samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom moderate lønnsoppgjør
skal bidra til å opprettholde konkurranseevnen. Dersom
forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og våre
konkurrentland blir for stor, vil dette svekke mulighetene til å holde
høy sysselsetting og lav ledighet.
Som et ledd i arbeidet med å videreutvikle
og styrke det inntektspolitiske samarbeidet satte regjeringen Bondevik
ned fire partssammensatte utvalg. To av utvalgene, Utvalget for
forberedelse av 1999-oppgjøret (Arntsenutvalget) og Arbeidslivsutvalget
(Colbjørnsenutvalget), avga sine innstillinger i 1999,
mens innstillingen fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping
(Holdenutvalget) ble lagt fram i juni 2000. I april i år
la utvalget som fikk i oppgave å vurdere tarifforhandlingssystemet
(Stabelutvalget) fram sin innstilling. Utvalget støtter
samlet hovedpunktene i innstillingen til Holdenutvalget (NOU 2000:21).
Utvalgets innstilling er nå sendt ut på høring
med 1. oktober 2001 som høringsfrist.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.
Flertallet mener at
en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor er en nødvendig
forutsetning for å få en langsiktig balansert
utvikling i norsk økonomi.
Flertallet er derfor positiv
til at Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet, der partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør skal bidra til å opprettholde
konkurranse-evnen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser
til sine merknader under langtidsprogrammet.
Når det gjelder det kommende lønnsoppgjøret
vil disse medlemmer peke på at alle deler
av den økonomiske politikken må virke sammen for å sikre målene
om stabil økonomisk utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
peke på at til tross for det såkalte Solidaritetsalternativet
så har Norge en pris- og kostnadsvekst i Norge som er høyere
enn hos våre handelspartnere. Det fører til at konkurranseevnen
undergraves og er en trussel mot den fremtidige sysselsettingen.
Det er derfor viktig med moderate lønnsoppgjør
i årene fremover for å styrke konkurranseevnen
til norsk næringsliv. Erfaringene viser at lav nominell
lønnsvekst sammen med en finanspolitikk tilpasset konjunktursituasjonen
er det som gir sterkest reallønnsvekst.
Disse medlemmer vil vise til
at statsbudsjettet for 2001 gjennom økninger av skatter
og avgifter på om lag 12 mrd. kroner bidro til å redusere
mulighetene til moderate lønnsoppgjør. Resultatet
kan bli svekket konkurranseevne og færre sysselsatte i
konkurranseutsatte næringer. En slik utvikling vil være
i samsvar med Arbeiderparti-regjeringens ambisjon om å bygge ned
konkurranseutsatt sektor til fordel for ytterligere vekst i offentlig
sektor.
Disse medlemmer vil advare mot
en slik utvikling og vil understreke viktigheten av å styrke
konkurranseutsatt sektor. Det krever en stram finanspolitikk med
lettelser i skatter og avgifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at lønnsfastsettelsen bør skje lokalt i den enkelte
bedrift og at dette må gjelde både offentlig og
privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten i arbeidsmarkedet.
Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte avtaler bidrar
til å minske de lokale parters ansvar for lønnsdannelsen.
En omlegging til en slik inntektspolitikk vil gi lønns-
og forhandlingssystemer tilpasset en samfunnsutvikling som setter
store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging under skiftende
rammebetingelser. Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. En differensiering av lønnssystemet
bør både inneha geografiske, utdanningsmessige
og individuelle perspektiver. Ifølge Regjeringen har inntektspolitikken
et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan etter disse medlemmers oppfatning ikke
ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene er av betydning for
sysselsettingsutviklingen og påvirker den generelle realøkonomiske
utviklingen, men den kan ikke delegeres et ansvar for økonomiens
nominelle utvikling. Et ekspansivt lønnsoppgjør
vil føre til redusert sysselsetting og lavere vekst, men
det vil ikke føre til høyere inflasjon. Mange
land i euro-området har høyt lønnsnivå,
lav sysselsetting i kombinasjon med lav inflasjon. Videre kan ikke
et lønnsoppgjør vurderes som moderat eller ekspansivt
uten å ta i betraktning produktivitetsutviklingen. Selv
om Norge har et relativt fritt arbeidsmarked i forhold til enkelte
andre land og derfor har relativt lav ledighet og høy sysselsetting, er
det behov for reformer i arbeidslivet, som gjør arbeidsmarkedet
enda mer fleksibelt.
Disse medlemmer er bekymret over
Regjeringens fraværende handlekraft i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet.
Et arbeidsmarked som i noen sektorer fortsatt er meget stramt, mens
det i andre sektorer er den stikk motsatte situasjonen. Det er nå fortsatt
slik at en oljearbeider ikke kan bli sykepleier over natten. Det
bør bli lettere å ansette de som i lavkonjunktur
står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Privat
arbeidsformidling, lemping av overtidsbestemmelsene og endring av
reglene for utleie av arbeidskraft vil samlet bidra til et mer fleksibelt
arbeidsmarked. En lemping av regelverket vil også føre
til en lettere og bedre utnyttelse av EØS-områdets
arbeidskraft. I stedet registrerer disse medlemmer at
Regjeringen passivt velger å satse på arbeidsmarkedstiltak
som i seg selv ikke fører til at flere kommer i inntektsbringende
og verdiskapende arbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
fremheve at arbeidstakere i Norge har opptrådt ansvarlig.
Den kollektive fornuft har gitt oss den laveste arbeidsledighet
i Europa og har gjennom 90-tallet redusert rentenivå og
prisstigning. Dette er arbeidsfolk sin fortjeneste. Om næringslivsledernes kravmentalitet
skulle satt standard for oss alle hadde krybben blitt tom.
Dette medlem vil påpeke
at det er grenser for hvor lenge folk vil vise moderasjon når
fruktene av denne moderasjonen brukes til å berike toppledere
og aksjeeiere. Folk opplever at viktige samfunnsreformer må vente
og at arbeidstakere flest må stille bakerst i køen
når produktivitetsveksten skal deles ut. Et skritt i riktig
retning var derfor gjeninnføringen av skatt på utbyttet
som eierne tar ut av bedriftene. Fordelingspolitisk er dette svært
presist - den rammer de rikeste samtidig som den gir inntekter som
kan finansiere velferdsoppgaver som kommer alle til gode.
Dette medlem vil fremheve at
det er en hovedutfordring å styrke offentlig sektors evne
til å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Dette medlem understreker behovet
for tiltak for å bremse grådighetskulturen i næringslivet.
NHO bør utarbeide retningslinjer for medlemsbedriftene
når det gjelder lederlønninger og etterlønnsavtaler.
Med slike retningslinjer kan NHO bidra til at også topplederne
tar sin del av ansvaret for inntektspolitikken.
Dette medlem påpeker
at også staten må gi retningslinjer for lønns-
og etterlønnsavtaler til sine representanter i bedriftenes
styrer.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å instruere
statens representanter i alle bedriftsstyrer i at ingen toppledere skal
ha en etterlønnsavtale som er større enn 1 årslønn."
Den sterke veksten i norsk økonomi
gjennom mesteparten av 1990-tallet har resultert i rekordhøy
yrkesdeltaking og lav arbeidsledighet. Sysselsettingen økte med
nesten 260 000 personer fra 1993 til 2000. Samtidig ble arbeidsledigheten
nær halvert i dette tidsrommet. Det er nå knapphet
på arbeidskraft i mange sektorer, og særlig er
mangelen på kvalifisert arbeidskraft stor innenfor helse
og omsorgssektoren.
Sammen med den sterke veksten i arbeidsstyrken
har bruken av uførepensjons og sykelønnsordningene økt sterkt.
Det er imidlertid tegn til at veksten i antall nye uføretrygdede
og veksten i sykefraværet er noe avdempet den siste tiden.
Likevel er tidligavgangen fra arbeidsstyrken bekymringsfull. Fra
2000 til 2001 anslås arbeidsstyrken å øke
med til sammen 9 000 personer, jf. tabell 3.12. Samtidig anslås
antallet uførepensjonister å øke med
9 000 personer, mens antallet personer på attføring
og rehabilitering ventes å vokse med 10 000 personer. Fortsatt
vekst i sykefraværet kan isolert sett bidra til å redusere
den effektive arbeidsstyrken med til sammen nesten 6 000 årsverk
fra 2000 til 2001.
Regjeringen har allerede startet arbeidet med å reaktivisere
uførepensjonister som har utsikter til å komme tilbake
til arbeidslivet og å stille strengere krav til at attføring
skal være forsøkt før det innvilges uførepensjon.
Regjeringen vil også gjøre det lettere å rekruttere faglært
utenlandsk arbeidskraft, og vil om kort tid legge fram en odelstingsproposisjon
med forslag til endringer i utlendingsloven. I oppfølgingen
av Sandmanutvalget, vil Regjeringen senere i år komme med forslag
til en politikk som kan redusere sykefraværet og tilgangen
på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes
rettigheter i sykelønnsordningen.
Målrettet formidlingsbistand til arbeidssøkere
og rekrutteringsbistand til arbeidsgivere er viktig for å sikre
en god utnyttelse av arbeidskraften. De ordinære arbeidsmarkedstiltakene
settes i første rekke inn overfor ungdom og langtidsledige.
I tillegg brukes tiltakene for å mobilisere arbeidskraftressursene
blant innvandrere, blant annet gjennom kvalifisering av nylig bosatte
flyktninger i kommunene. Budsjettet for 2001 gir rom for 9 000 plasser
under de ordinære arbeidsmarkedstiltakene, og utviklingen
på arbeidsmarkedet siden budsjettet ble framlagt tilsier
at en fastholder dette tiltaksnivået.
På grunn av økt satsing på å reaktivisere
uførepensjonister og skjerpede krav til at attføring
skal være forsøkt før uførepensjon
kan innvilges, har tilstrømmingen av yrkeshemmede til Aetat økt.
Regjeringen vil derfor øke attføringsinnsatsen
ytterligere. Under de spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede gir
bevilgningen for 2001 rom for et gjennomsnittlig nivå på om
lag 20 450 plasser. Regjeringen foreslår å øke
bevilgningene til tiltak og personell med totalt 75 mill. kroner.
En stor andel av de registrerte yrkeshemmede
i Aetat mottar ytelser fra folketrygdens bevilgning til yrkesrettet
attføring. Den økte tilstrømmingen tilsier
en oppjustering av bevilgningen til ytelser under yrkesrettet attføring
med om lag 270 mill. kroner.
I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett
2000 ga Stortinget Regjeringen fullmakt til å la Aetat
starte med salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft,
direkte fra Aetat til sluttbruker. Samtidig ble Regjeringen bedt
om å legge fram forslag til endelig organisering av disse
tjenestene for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet 2001,
se nærmere avsnitt 3.6.2 i meldingen.
Regjeringen har etter en nærmere gjennomgang kommet
til at det kan reises tvil om dagens organisering av betalingstjenestene
er holdbar i forhold til reglene for statsstøtte. Det har
blant annet sammenheng med at et forvaltningsorgan som Aetat ikke
kan gå konkurs og at det heller ikke betaler skatt. Regjeringen
har derfor vurdert to modeller som begge vil være mer robuste
i forhold til konkurranseregelverkets krav:
– Omdanne
Aetat Bedrift til en egen juridisk enhet, for eksempel statsaksjeselskap.
– Innføre utleie som
et arbeidsmarkedstiltak. De som leies ut skal i så fall
være innenfor de prioriterte målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken.
Regjeringen ønsker å bruke
utleie som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidssøkere
et fotfeste på arbeidsmarkedet. For å være
konkurransedyktig vil et statsaksjeselskap neppe kunne ta andre
hensyn enn konkur-rentene, for eksempel i forhold til utsatte grupper
på arbeidsmarkedet. Etter Regjeringens vurdering vil derfor
opprettelse av et statsaksjeselskap ikke være i tråd med
målsettingene i arbeidsmarkedspolitikken. Samtidig vil
staten løpe en høy økonomisk risiko,
da det er stor konkurranse i vikarmarkedet. Regjeringen vurderer
derfor denne modellen som uaktuell.
Ved å organisere utleie som et arbeidsmarkedstiltak for
målgruppene i arbeidsmarkedspolitikken, vil utleievirksomheten
være et virkemiddel knyttet til etatens kjerneoppgaver.
Samtidig vil konkurransen med private vikarbyråer bli beskjeden,
siden de i begrenset grad leier ut disse gruppene. Utleien vil i
dette tilfellet skje direkte fra Aetat, organisert gjennom egne
enheter i etaten. Ved å konsentrere utleien til utsatte
grupper for å prøve ut deres arbeidsevne, vil
det imidlertid kunne være behov for tilskudd av arbeidsmarkedsmidlene
til arbeidsgiverne. Arbeids- og administrasjonsdepartementets vurdering
er at det er rom for bruk av slike tilskudd innenfor konkurranseregelverkets
rammer, hvis dette er nødvendig for å hjelpe arbeidssøkere
i jobb. En slik innretning av utleievirksomheten er i tråd
med Regjeringens ambisjoner omkring fornyelsesprogrammets arbeidskraftsreform.
Regjeringen har derfor kommet til at avgrensning av utleie til særskilte
målgrupper er den beste måten å ivareta
arbeidsmarkedspolitiske målsettinger på innenfor
konkurranseregelverkets rammer. Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til saken i forbindelse med statsbudsjettet for 2002. I
den forbindelse vil en også vurdere en eventuell videreføring
av etatens øvrige bedriftstjenester.
De kontraktene Aetat Bedrift allerede har inngått,
vil bli gjennomført. Det betyr at dagens utleievirksomhet vil
måtte videreføres ut inneværende år
i begrenset omfang. Den foreslåtte omleggingen av Aetats
utleievirksomhet vil imidlertid få betydelige konsekvenser for
vedtatt budsjett for Aetats salg av arbeidsmarkedstjenester (kapittel
1 593 og kapittel 4 593). Regjeringen vil komme nærmere
tilbake til dette høsten 2001.
I februar 2001 vedtok Stortinget på grunnlag
av Dokument nr. 8:14 (2000-2001) at det skal iverksettes forsøk
med konkurranse om tiltak og arbeidsformidling av funksjonshemmede,
yrkeshemmede, sosialklienter og andre personer som krever ekstra
tilrettelegging og oppfølging i arbeidsmarkedet. Arbeids-
og administrasjonsdepartementet har på dette grunnlaget arbeidet
med utforming av ulike modeller for slike forsøk. Dette
har avdekket at det er en rekke forhold som bør avklares
og vurderes nærmere før en iverksetter slike forsøk.
Departementet vil komme tilbake til denne saken i statsbudsjettet
for 2002.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet,
tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at den anslåtte veksten i arbeidsstyrken i årene
framover vil bli vesentlig lavere enn i de senere tiårene,
samtidig som behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren
vil øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes og vedtatte
velferdsreformer iverksettes. Selv om det er tegn på at veksten
i antall nye uføretrygdede og veksten i sykefraværet
reduseres, mener disse medlemmer at andelen som går
tidlig ut av arbeidstyrken er bekymringsfull. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen som en oppfølging av Sandmanutvalget
vil komme tilbake med en politikk som kan redusere sykefraværet og
tilgangen på nye uførepensjonister uten å svekke arbeidstakernes
rettigheter i sykelønnsordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen har kommet til at det kan reises tvil om Aetats
salg av bedriftstjenester, herunder utleie av arbeidskraft, er holdbar
i forhold til reglene for statsstøtte. Disse medlemmer har
lagt merke til at Regjeringen derfor har kommet til at avgrensning av
utleie til spesielle målgrupper er den beste måten å ivareta
arbeidsmarkedspolitiske mål innefor konkurranseregelverkets
rammebetingelser. Regjeringen ønsker å bruke utleie
av arbeidskraft som et virkemiddel for å gi utsatte arbeidstakere
et fotfeste i arbeidsmarkedet. Denne utleievirksomheten vil være
et virkemiddel knyttet til arbeidsmarkedsetatens kjerne-oppgaver,
samtidig som konkurransen med private vikarbyråer vil bli
beskjeden.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre tar dette til orientering og viser
til sine merknader i Langtidsprogrammet.
Herunder fremkommer at det norske samfunnet
har store uløste oppgaver. Manglende arbeidskraft i noen sektorer,
begrenser mulighetene til å satse. Det store behovet for
arbeidskraft må blant annet løses gjennom tiltak
for å redusere sykefraværet og tilgangen av uføretrygdede,
gjennomføre et mer fleksibelt arbeidsmarked. Det må arbeides
for å øke innenlandske arbeidskraftressurser gjennom å øke
yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere og flyktninger som
allerede er i landet.
Offentlig sektor må fornyes og forbedres,
og vi må få en mer effektiv formidling av arbeidskraft.
Det må bli langt enklere å få godkjent
utenlandsk utdanning i Norge. Selv om vi lykkes med mange av disse
tiltakene, vil arbeidskraftbehovet fortsatt være stort.
Som et supplement til innenlandske tiltak for å øke
arbeidsstyrken, må det også legges til rette for
arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre konstaterer
at en vellykket sysselsettingspolitikk må ha fokus på å legge
forholdene til rette for eksisterende næringsvirksomhet,
samt å gi gode muligheter for vekst og nyskaping. Dette
innebærer at næringslivet må få rammevilkår
som styrker konkurranseevnen i forhold til utenlandske konkurrenter. Målrettede
reduksjoner av skatter og avgifter er viktig i denne sammenheng,
det samme er satsing på en mer effektiv infrastruktur.
Gjennom satsing på utdanning legger vi grunnlaget for at
fremtidens arbeidskraft vil være attraktiv og kompetent.
Det er også nødvendig å øke
innsatsen innen forskning slik at Norge kommer opp på den
gjennomsnittlige FOU-innsatsen i OECD-området. Videre må det
gjennomføres en forenkling i lover, forskrifter og regler
for å gi større fleksibilitet i nærings-
og arbeidsliv.
Disse medlemmer vil vise til
at den største utfordringen i fremtiden i forhold til arbeidsmarkedet er å sikre
tilstrekkelig arbeidskraft til så vel offentlig som privat
sektor.
Disse medlemmer har med bekymring
merket seg at Regjeringens påpekning av at arbeidsstyrken kan
bli redusert fra 2000 til 2001 som følge av veksten i sykefraværet.
Det må derfor settes i verk en rekke tiltak for å bedre
tilgangen på arbeidskraft hvor de følgende tiltak
vil ha positiv virkning:
– Det må bli
lettere å stå i arbeid utover den formelle pensjonsalderen.
Skatte- og pensjonssystemet må gjøre det lønnsomt å arbeide
lenger. Det må bli lettere å kombinere pensjon
og deltidsarbeid.
– Ordningen med kjøp
av helsetjenester til sykmeldte utvides til nye diagnoser og behandlingsformer,
slik at flere bringes raskere tilbake i arbeid. Behandling eller
helseforsikring betalt av arbeidsgiver, bør ikke utløse
skatteplikt for arbeidstaker og arbeidsgiver.
– Aetat må også bli
en kvalifiseringsetat, som skal få mennesker med problemer
ut i arbeidslivet.
– Koordineringen med trygdekontor
og sosialkontor må bedres.
– Ordningen med lønnstilskudd
for personer med nedsatt arbeidsevne styrkes, slik at det blir lettere å ansette
disse.
– Det må bli lettere å kombinere
arbeid og trygd. Uførepensjonen må reduseres gradvis
i takt med arbeidsinntekten. Uføretrygdede med restarbeidsevne
bør vurderes jevnlig.
– De skattemessige incentivene
til å arbeide bør forsterkes.
– Konkurranseutsetting og avbyråkratisering
kan frigjøre arbeidskraft i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre og Venstre mener at også følgende
tiltak vil ha positiv virkning:
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at et godt arbeidsmiljø og
gode samarbeidsforhold er viktige forutsetninger for produktivitet
i arbeidslivet. Høyre mener at arbeidsmiljøloven
må forenkles. Et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø er
viktig, både for trivsel og helse. På andre områder
er imidlertid arbeidsmiljøloven moden for en revisjon.
Valgfriheten, kreativiteten og effektiviteten i det nye arbeidslivet
må ikke begrenses av rigide krav og paragrafrytteri.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at Aetat effektiviserer driften både i forhold
til ressursbruk og til formidling av arbeidssøkende.
Disse medlemmer konstaterer med
tilfredshet at Aetat nå skal avvikle sine betalingstjenester
slik som det nå har vært organisert som en del
av den statlige forvaltning. Dette er i samsvar med de innvendingene Høyre
har kommet med tidligere om at betalingstjenester integrert av Aetat,
som en del av den statlige forvaltningen, vil være konkurransevridende
i forhold til private aktører.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringens ønske om å bruke utleie som virkemiddel
for å formidle utsatte arbeidssøkere.
Disse medlemmer forventer at
Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en skisse til organisering
av denne ordningen i statsbudsjettet for 2002.
Disse medlemmer forutsetter at
Konkurransetilsynet uttaler seg om organiseringen og at denne blir presentert
i statsbudsjettet for 2002 sammen med en redegjørelse om
de øvrige betalingstjenester.
Disse medlemmer forventer at
Regjeringen, på bakgrunn av Stortingets behandling av Dokument
nr. 8:14 (2000-2001) setter i gang forsøk med konkurranse av
formidling av yrkeshemmede og andre som krever ekstra tilrettelegging
og oppfølging. For å få innspill til hvordan
denne type formidling og kvalifisering kan skje vil disse
medlemmer at Regjeringen skal organisere en idedugnad. På bakgrunn
av blant annet disse innspillene må det utarbeides regelverk
og organisering for slike forsøksordninger. Det må være
brukernes behov som skal være styrende for regelverket og
organiseringen av disse ordningene.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2002 fremme forslag om en forsøksordning i tråd
med Stortingets vedtak ved behandling av Innst. S. nr. 178 (2000-2001)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i forbindelse med spørsmålet om økt arbeidsinnvandring
vise til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 178 (2000-2001)
om økt arbeidsinnvandring.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Budsjett-innst. S. I (2000-2001) der dette medlem ba
Regjeringen fremme en tiltaksplan for økt arbeidstilbud.
Dette vil gi muligheter for verdiskapning, og redusert press i økonomien. Planen
bør inneholde tiltak for omstilling av uføretrygdede,
redusert verneplikt, kvalifisering av ledige, oppmykning av innvandringsstoppen,
avvikling av kontantstøtten, rekrutteringsmidler for utdannings-
og helsesektoren, 3 års byggestopp for nye kjøpesentre, økt
grense for hvor mye studenter og pensjonister kan tjene og skattelette
til lavtlønte - i tillegg til en begrensning av oljeinvesteringene
til dagens nivå.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en plan for økt tilgang på arbeidskraft i
forbindelse med statsbudsjettet for 2002."
Komiteens medlem, representanten Steinar
Bastesen viser til det økende antall unge uføretrygdede,
og mener at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad har funnet tiltak
som kan bremse denne utvikling. Dette medlem viser
til Kystpartiets program som vil legge til rette for at unge mennesker
i overgangen mellom grunnskole og videregående skole kan
gis mulighet til modning gjennom tilrettelegging av arbeidsmulighet
gjennom endringer i skatte- og arbeidsmiljøloven. Dette medlem mener et høyt antall
unge uføretrygdede er langt mer bekymringsfullt enn tidlig
pensjonsavgang av slitne arbeidstakere.