Ved Stortingets vedtak 28. november 2001 er
netto utgiftsramme 2 endelig fastsatt til kr 32 672 014 000 jf.
Budsjett-innst. S. I (2001-2002). De fremsatte bevilgningsforslag
nedenfor under rammeområde 2 er i samsvar med denne netto
utgiftsrammen, jf. Stortingets forretningsorden § 19.
Fraksjonenes forslag til
disponering av rammeområde 2 (Familie og forbruker), samt
Regjeringens forslag. Bare poster med avvik fra Regjeringens forslag
er med. Avvikstall i parentes. 90-poster inngår ikke i
kapitlene. Tall i 1 000 kroner.
Kap. | Post | Formål: | St.prp. nr. 1 med Tillegg nr.
1-4 | A, H og
KrF | FrP | SV |
Utgifter |
800 | | Barne-
og familiedepartementet (jf. kap. 3800) | 78 891 | 78 891 (0) | 73 891 (-5 000) | 78 891 (0) |
| 1 | Driftsutgifter | 75 946 | 75 946 (0) | 70 946 (-5 000) | 75 946 (0) |
830 | | Foreldreveiledning
og samlivstiltak | 6 655 | 6 655 (0) | 4 655 (-2 000) | 6 655 (0) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 3 055 | 3 055 (0) | 2 055 (-1
000) | 3 055 (0) |
| 70 | Tilskudd | 3 600 | 3 600 (0) | 2 600 (-1
000) | 3 600 (0) |
840 | | Krisetiltak | 57 112 | 56 612 (-500) | 59 412 (+2 300) | 77 112 (+20 000) |
| 60 | Tilskudd til kommuner til
krisetiltak | 54 212 | 53 712 (-500) | 56 212 (+2
000) | 74 212 (+20
000) |
| 70 | Tilskudd til voldsforebyggende
tiltak mv. | 1 200 | 1 200 (0) | 1 500 (+300) | 1 200 (0) |
841 | | Familievern
og konfliktløsning | 21 221 | 21 221 (0) | 20 721 (-500) | 21 221 (0) |
| 70 | Utviklings- og opplysningsarbeid
mv. | 7 691 | 7 691 (0) | 7 191 (-500) | 7 691 (0) |
844 | | Kontantstøtte | 2 615
192 | 2 615
192 (0) | 3 166
047 (+550
855) | 0 (-2 615 192) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 2 278 | 2 278 (0) | 2 278 (0) | 0 (-2
278) |
| 70 | Tilskudd | 2 612 914 | 2 612 914 (0) | 3 163 769 (+550 855) | 0 (-2
612 914) |
845 | | Barnetrygd | 14 960
000 | 14 960
000 (0) | 15 334
000 (+374
000) | 16 050
000 (+1
090 000) |
| 70 | Tilskudd | 14 960 000 | 14 960 000 (0) | 15 334 000 (+374 000) | 16 050 000 (+1 090 000) |
846 | | Familie-
og likestillingspolitisk
forskning, opplysningsarbeid mv. | 27 685 | 28 185 (+500) | 825 (-26 860) | 128 685 (+101 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 14 000 | 14 000 (0) | 0 (-14
000) | 14 000 (0) |
| 50 | Forskning | 7 000 | 7 000 (0) | 0 (-7
000) | 7 000 (0) |
| 70 | Tilskudd | 3 360 | 3 860 (+500) | 0 (-3
360) | 4 360 (+1
000) |
| 72 | Tiltak for lesbiske og
homofile | 2 500 | 2 500 (0) | 0 (-2
500) | 2 500 (0) |
| 73 | Prosjekt kvinneliv | 0 | 0 (0) | 0 (0) | 100 000 (+100
000) |
847 | | Kompetansesenter
for likestilling | 5 530 | 5 530 (0) | 1 530 (-4 000) | 5 530 (0) |
| 50 | Basisbevilgning | 5 530 | 5 530 (0) | 1 530 (-4
000) | 5 530 (0) |
848 | | Likestillingsombudet | 5 468 | 5 468 (0) | 1 468 (-4 000) | 5 468 (0) |
| 1 | Driftsutgifter | 5 468 | 5 468 (0) | 1 468 (-4
000) | 5 468 (0) |
852 | | Adopsjonsstøtte | 15 330 | 15 330 (0) | 15 330 (0) | 34 490 (+19 160) |
| 70 | Tilskudd til foreldre som
adopterer barn fra utlandet | 15 330 | 15 330 (0) | 15 330 (0) | 34 490 (+19
160) |
854 | | Tiltak
i barne- og ungdomsvernet | 294 969 | 294 969 (0) | 210 753 (-84 216) | 394 969 (+100 000) |
| 50 | Forskning | 9 599 | 9 599 (0) | 8 599 (-1 000) | 17 599 (+8 000) |
| 63 | Særskilte tiltak | 15 008 | 15 008 (0) | 17 008 (+2
000) | 102 008 (+87
000) |
| 64 | Tilskudd for enslige mindreårige
flyktninger og asylsøkere | 170 432 | 170 432 (0) | 85 216 (-85
216) | 170 432 (0) |
| 71 | Utvikling og opplysningsarbeid
mv. | 28 946 | 28 946 (0) | 28 946 (0) | 33 946 (+5
000) |
856 | | Barnehager | 5 846
321 | 5 846
321 (0) | 5 058
242 (-788 079) | 7 046
321 (+1
200 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter | 21 184 | 21 184 (0) | 11 184 (-10
000) | 21 184 (0) |
| 50 | Tilskudd til samiske barnehagetilbud | 8 113 | 8 113 (0) | 4 113 (-4
000) | 8 113 (0) |
| 60 | Driftstilskudd til barnehager | 5 809 945 | 5 809 945 (0) | 4 792 945 (-1 017 000) | 7 009 945 (+1 200 000) |
| 64 | Prøveprosjekt
Oslo indre Øst | 7 079 | 7 079 (0) | 0 (-7
079) | 7 079 (0) |
| 70 | Tilskudd til private barnehager | 0 | 0 (0) | 250 000 (+250
000) | 0 (0) |
857 | | Barne-
og ungdomstiltak | 157 824 | 157 824 (0) | 154 324 (-3 500) | 202 856 (+45 032) |
| 50 | Forskning | 5 124 | 5 124 (0) | 5 124 (0) | 7 124 (+2
000) |
| 70 | Barne- og ungdomsorganisasjoner | 60 274 | 60 274 (0) | 60 274 (0) | 70 274 (+10
000) |
| 71 | Utviklingsarbeid | 3 866 | 3 866 (0) | 3 866 (0) | 6 866 (+3
000) |
| 72 | Styrking av oppvekstmiljøet
mv. | 5 860 | 5 860 (0) | 5 860 (0) | 18 892 (+13
032) |
| 73 | Ungdomstiltak i større
bysamfunn | 18 539 | 18 539 (0) | 20 039 (+1
500) | 30 539 (+12
000) |
| 75 | Frivillig barne- og ungdomsarbeid
lokalt | 43 500 | 43 500 (0) | 43 500 (0) | 47 500 (+4
000) |
| 79 | Tilskudd til internasjonalt
ungdomssamarbeid mv. | 20 661 | 20 661 (0) | 15 661 (-5
000) | 21 661 (+1
000) |
859 | | UNG i
Europa (jf. kap. 3859) | 4 729 | 4 729 (0) | 2 729 (-2 000) | 4 729 (0) |
| 1 | Driftsutgifter | 4 729 | 4 729 (0) | 2 729 (-2
000) | 4 729 (0) |
860 | | Forbrukerrådet
(jf. kap. 3860) | 76 677 | 76 677 (0) | 73 677 (-3 000) | 76 677 (0) |
| 1 | Driftsutgifter | 74 566 | 74 566 (0) | 71 566 (-3
000) | 74 566 (0) |
865 | | Forbrukerpolitiske
tiltak og internasjonalt samarbeid | 9 397 | 9 397 (0) | 7 897 (-1 500) | 13 397 (+4 000) |
| 21 | Spesielle driftsutgifter,
forskning,
utviklings- og opplysningsarbeid | 9 397 | 9 397 (0) | 7 897 (-1
500) | 13 397 (+4
000) |
866 | | Statens
institutt for forbruksforskning | 18 452 | 18 452 (0) | 16 452 (-2 000) | 18 452 (0) |
| 50 | Basisbevilgning | 18 452 | 18 452 (0) | 16 452 (-2
000) | 18 452 (0) |
867 | | Forbrukertvistutvalget | 3 057 | 3 057 (0) | 3 557 (+500) | 4 057 (+1 000) |
| 1 | Driftsutgifter | 3 057 | 3 057 (0) | 3 557 (+500) | 4 057 (+1 000) |
868 | | Forbrukerombudet | 12 699 | 12 699 (0) | 11 699 (-1 000) | 12 699 (0) |
| 1 | Driftsutgifter | 12 699 | 12 699 (0) | 11 699 (-1
000) | 12 699 (0) |
2530 | | Fødselspenger
og adopsjonspenger | 8 445
000 | 8 445
000 (0) | 8 445
000 (0) | 8 480
000 (+35
000) |
| 70 | Fødselspenger
til yrkesaktive | 7 706 000 | 7 706 000 (0) | 7 706 000 (0) | 7 741 000 (+35 000) |
| | Sum
utgifter rammeområde 2 | 32
686 283 | 32
686 283 (0) | 32
686 283 (0) | 32
686 283 (0) |
Inntekter |
| | Sum
inntekter rammeområde 2 | 14
269 | 14
269 (0) | 14
269 (0) | 14
269 (0) |
| | Sum
netto rammeområde 2 | 32
672 014 | 32
672 014 (0) | 32
672 014 (0) | 32
672 014 (0) |
| | Sum rammeområde
2 - rammevedtak | 0 | 0 | 0 | 0 |
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli, Olemic Thommessen,
og fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke,
vil sette barna i sentrum for familiepolitikken, og vil prioritere
en familiepolitikk som legger til rette for gode oppvekst- og levekår
for barn og ungdom, en trygg økonomisk situasjon for barnefamiliene
og full likestilling mellom menn og kvinner. Disse medlemmer vil
peke på at en politikk for å styrke familiens
situasjon også vil gjøre storsamfunnet bedre å leve i. Disse
medlemmer vil understreke at økonomisk handlefrihet
og mulighet for foreldrene til å tilpasse sin tid til barnas
behov er en forutsetning for gode oppvekstvilkår. Disse
medlemmer mener at en forutsetning for økt valgfrihet
og økt likestilling for småbarnsforeldre er at
barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform
og at det er tilbud om flere og rimeligere barnehageplasser. Disse
medlemmer vil på det grunnlag understreke betydningen
av å arbeide med sikte på full barnehagedekning
i løpet av 2003, bl.a. gjennom likebehandling av private
og offentlige barnehager. Disse medlemmer er glad
for at Samarbeidsregjeringen har som målsetting å samle
alle offentlige tilskudd til barnehagene i et direkte tilskudd til
den enkelte barnehage. En slik nyorganisering vil sikre en akseptabel
foreldrebetaling, full likebehandling mellom offentlige og private
barnehager og full barnehagedekning vil bli oppnådd raskere.
Disse medlemmer vil understreke
at en framtidsrettet familiepolitikk må ta hensyn til alle
typer familier, og også ivareta de ensliges situasjon.
Det er viktig å legge til rette for en mer rettferdig betaling
av kommunale avgifter for enpersonshusholdninger, og at Husbanken
i større grad retter låneordningene inn mot førstegangsetablerere.
Disse medlemmer har merket seg
at Samarbeidsregjeringen vil satse sterkere på forebyggende barnevern. Disse
medlemmer mener dette er svært viktig da samfunnet
har en særlig plikt til å tilrettelegge for ordninger
som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår,
selv om det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn. Disse medlemmer vil
peke på at samfunnet skal bistå foreldrene i spesielt
vanskelige situasjoner.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, mener at barne-
og familiepolitikken skal ha som hovedmål å legge
til rette for gode oppvekst- og levekår for barn og unge,
og vil ha et særskilt fokus på de barn og unge
som faller utenfor. Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig å sikre alle barnefamilier trygge økonomiske
og sosiale vilkår, og å bekjempe utstøting
og fattigdom blant barn, og at det er viktig at barne- og familiepolitikken
tar utgangspunkt i de samlivsmønster og den virkelighet
som barn, ungdom og foreldre lever i.
Disse medlemmer viser til at
arbeidet med å sikre lesbiske og homofile aksept og gode
levekår skal videreføres. Disse medlemmer viser
til at det er lagt inn 7,5 mill. kroner; 2 mill. kroner til LLH
i driftsstøtte og 0,5 mill. kroner til et anti-diskriminiseringsprosjekt,
1,5 mill. kroner til forskning, 2,5 mill. kroner til informasjon
og til å skrive homofile og lesbiske historie og 1 mill.
kroner på SHDs budsjett til rådgivningstjenesten.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette et sterkere fokus på forbrukerpolitikken
med sikte på å styrke forbrukernes rettigheter.
Det er viktig å videreutvikle en kvalitetsbevisst, åpen
og effektiv forvaltning på barne-, familie- og forbrukerområdet.
Disse medlemmer viser til at
flere og flere barn lever sammen med kun en forelder. Arbeiderpartiet
er opptatt av å sikre barn god kontakt med både
far og mor selv om foreldrene ikke lever sammen. Disse medlemmer ønsker å endre
barneloven slik at den bedre enn i dag, ivaretar barns behov for
kontakt med begge foreldre etter et samlivsbrudd. Disse medlemmer mener
det er viktig at barneloven også tar høyde for
far som omsorgsperson for egne barn.
Disse medlemmer ser at familiemønsteret
er i endring. Enslige med og uten barn, samboere og homofile partnerskap
lever side ved side med det tradisjonelle ekteskapet. Ulike kulturer
har ulikt syn på familiens rolle i samfunnet. Disse
medlemmer vil understreke at den varslede familiemeldingen
må ta utgangspunkt i i dette.
Disse medlemmer ser barnehager
som et vesentlig element i en god barnepolitikk og som grunnmuren
i utdanningssamfunnet. Disse medlemmer viser til
den betydelige satsingen på barnehager i perioden 2002-2005,
som regjeringen Stoltenberg legger opp til.
Disse medlemmer mener det er
viktig fortsatt å ha et sterkt fokus på barnevernet.
Barnevernet skal ha høy kompetanse og kvalitet og være
en aktiv deltaker for å sikre barn omsorg, gode oppvekstvilkår
og hjelp når de trenger det. Disse medlemmer vil
spesielt understreke at barn som ikke kan leve sammen med sine foreldre
sikres stabile voksenkontakter over tid.
Disse medlemmer mener at utjevning
av levekårsforskjeller og tilrettelegging av en politikk
som motvirker marginalisering og fattigdom vil stå sentralt. Barns
fattigdom følger som oftest av foreldres fattigdom og det å få flest
mulig foreldre i arbeid er viktig. Disse medlemmer vil
understreke at det er like viktig å finne fellesskapsløsninger
og tiltak som ikke ekskluderer noen barn og unge av kostnadsmessige årsaker. Disse
medlemmer viser til regjeringen Stoltenbergs budsjett der
gratisprinsippet i norsk grunnskole blir fastslått. Det
ble lagt inn 25 mill. kroner ekstra i rammetilskuddet til kommunene
for å sikre at leirskoleopphold skal være gratis. Disse
medlemmer viser også til at det videre ble foreslått
at ordningen med tilskudd til læremidler i videregående
opplæring videreføres med 100 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av at gjennom ulike støtteordninger og program vil departementet
støtte opp om lokalt arbeid som kan bidra til å styrke
oppvekstmiljøet.
Disse medlemmer ser det som et
mål å stimulere til innsats som reduserer skillene
mellom etnisk norsk ungdom og minoritetsungdom, og som tar innover
seg at tilbudene skal favne både gutter og jenter. Idebankener en tilskuddsordning der det gis støtte
til flerkulturelle aktiviteter blant barn og ungdom.
Disse medlemmer ser på homopolitikk
som en integrert del av familie- og ungdomspolitikken. Likestilling
mellom heterofile og homofile har klare paralleller til likestilling
mellom kjønnene.
Disse medlemmer vil styrke innsatsen
overfor barn på krisesentrene. Dette innebærer
bl.a. å styrke barneperspektivet i form av kompetanseheving
og å styrke og videreutvikle tiltak knyttet til hjelpeapparatets
oppfølging av barn etter opphold på krisesentre.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet er i ferd med å gjennomgå saksbehandlingsreglene
og skjemaene som benyttes ved søknad om adopsjon. Disse
medlemmer ser det som viktig å se på klageordningen
for adopsjonssakene, og mener en må foreta en vurdering
av hvorvidt det er andre instanser enn departementet som naturlig
peker seg ut som klageinstans.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at likestilling mellom kjønnene er en grunnleggende verdi
i et demokratisk samfunn. Dagens likestillingspolitikk innebærer
integrering av kjønnsperspektiv på alle samfunnsområder.
Disse medlemmer viser til at
innarbeiding av likestillingshensyn på ulike politikkområder
vil bety større treffsikkerhet og bedre kvalitetssikring
av reformarbeid, tiltak og tjenester, og vil bidra til å oppnå målet
om effektivitet og brukervennlighet i offentlig forvaltning og tjenesteyting.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å ivareta en helhetlig forbrukerpolitikk der
en styrking av forbrukerens informasjonsgrunnlag og rettigheter
står sentralt. Det er viktig at forbrukerhensyn tillegges
vekt også innenfor politikkområder som forvaltes
av andre departementer. Viktige områder her er bolig- og
kredittpolitikken og matområdet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, er av den oppfatning
at familien er en av de viktigste elementer og støttepunkter
i dagens samfunn. Det er disse medlemmers oppfatning
at dersom det føres en aktiv og riktig familiepolitikk,
vil dette gi betydelige samfunnsgevinster både på kort
og langt sikt.
Etter disse medlemmers oppfatning
er det av særdeles stor viktighet å gi familiene
en betydelig frihet i hverdagen og råderett over egen familiesituasjon. I
denne sammenheng vil disse medlemmer vise til at
innføringen av kontantstøtten har vært
svært vellykket og har gitt store resultater for de familiene
som har benyttet seg av ordningen. Disse medlemmer ønsker
derfor å utvide kontantstøtten til også å gjelde barn
som er over tre år, slik at enda flere familier kan få nyte
godt av denne gode ordningen. Disse medlemmer vil
videre vise til at familien er en viktig tradisjonsbærer,
med omsorgs- og oppdragerrollen som sentrale kjennetegn. Familien
er viktig for barns oppvekst og fremtid. Disse medlemmer er
av den oppfatning at familien som institusjon er det beste eksempelet
på at samfunnsmessige oppgaver kan løses i frivillighet
uten offentlig regulering. Disse medlemmer vil advare
mot en utvikling hvor samfunnet i enda større grad tiltar
seg familiens tradisjonelle oppgaver og derved svekker familiens
rolle i samfunnet ytterligere. Ved å styrke familienes økonomi
vil familiene få større mulighet til å kunne
prioritere hjem og fritid, og da spesielt mer samvær mellom
foreldre og barn. Disse medlemmer vil advare sterkt
mot at familiens oppdragerrolle blir veltet over på staten
eller andre offentlige organer.
Disse medlemmer vil også påpeke
det faktum at mange familier i dag oppløses, noe som ofte
setter de involverte barna i en vanskelig situasjon. Barna må ikke
brukes som våpen i en konflikt mellom foreldrene, men må høres
i de spørsmål som er viktige for dem. Til dette
vil disse medlemmer påpeke at de fleste
barn ønsker å ha like mye samvær med
begge sine foreldre og at barnas ønsker i slike tilfeller
må ha avgjørende betydning. Disse medlemmer mener at
det er viktig å beholde familievernkontorene, men at kompetansen
ved disse blir styrket, og at det blir satt fokus mot å løse
vanskelige konflikter.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i Stortingets behandling av finansinnstillingen
(Budsjett-innst. S. I (2001-2002)) fremmet forslag om betydelige
endringer i rammene innen rammeområde 2.
Disse medlemmer registrerer at
det i forbindelse med Stortingets behandling av innstillingen ble fremmet
et kabinettspørsmål fra Regjeringen. På basis av
kabinettspørsmålet støttet Fremskrittspartiet
forslagene til rammer fra regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti,
Magnar Lund Bergo og May Hansen, mener barn og unge er en
investering for framtiden som ikke kan utsettes. Barndommen kommer
ikke reprise. Det er ikke akseptabelt at mange tusen barn vokser
opp i fattigdom i Norge. Det er en skam at et av verdens rikeste
land ennå ikke har klart å løfte denne
gruppen ut av fattigdommen gjennom bedre økonomiske støtteordninger
og andre nødvendige tiltak. Det mangler ikke penger, men
det mangler politisk vilje å enes om en tverrpolitisk handlingsplan. Våren
2001 fremmet Sosialistisk Venstreparti forslag om: "Strakstiltak
for fattige barnefamilier", men ingen av de andre partiene stemte
for. De fattige barnefamiliene forble like fattige, men i valgkampen
fikk de en sentral plass.
Disse medlemmermener
det er positivt at Regjeringen skal legge fram en egen stortingsmelding i
løpet av 2002 om oppvekst og levekår for barn
og unge i Norge. Meldingen vil ha fokus på barn som opplever
seg som fattige i samfunnet.
Disse medlemmer mener det er
en seier for Sosialistisk Venstreparti at Regjeringen høsten
2001 vil foreslå at kommunen skal ha en plikt til å tilby
alle som ønsker det en barnehageplass. Regjeringen har forstått
viktigheten av å styrke barnehagesektoren, og har uttalt
at den vil øke bevilgningene med om lag 1 mrd. kroner pr. år
2002-2005. I 2002 skal 100 mill. kroner styrke kommunenes frie inntekter,
som kompensasjon for drift av 10 000 nye barnehageplasser. Dette
er en bra begynnelse, men langt fra bra nok til å sikre
full behovsdekning og en lavere foreldrebetaling. Kommunene har
over lengre tid hatt et misforhold mellom stadige flere pålagte
oppgaver uten at de er fullfinansiert fra statens side. Kombinasjonen
av innføringen av kontantstøtten og dårlig
kommuneøkonomi gjør at utbyggingstakten særlig
av småbarnsplasser har sviktet i mange kommuner. For disse
medlemmer er det viktig å få stoppet denne
negative utviklingen og bidra til at det bygges tilstrekkelig antall
barnehageplasser.
Disse medlemmer vil stadfeste
at barnehage er bra for barn. Barnehagen er et godt omsorgstilbud
og en god fellesarena der barn kan utvikle seg i et sosialt samspill,
og møte mentale og motoriske utfordringer. Barnehagen er
et pedagogisk tilbud, med fokus på barns behov. Barn lærer
hele tiden gjennom lek, gjennom samspill med andre og gjennom den
omsorgen de får. Barna lærer å kommunisere
med andre barn, og det er en god arena for språklig og
kulturell integrering av barn med en flerkulturell bakgrunn. Barnehagen
skaper et miljø der barn kan utvikle sin egen identitet, samtidig
som de lærer fellesskapets spilleregler.
Disse medlemmer ønsker å styrke
førskolelærernes stilling i det norske samfunn.
Førskolelærere har kunnskap om barns utvikling
og hvordan barn fungerer i grupper. De er bevisst foreldrenes/omsorgspersoners ansvar
og ser behovet for et godt og nært samarbeid med foreldre/omsorgspersoner. Disse
medlemmerønsker å se
nøyere på arbeidsforhold, lønnsspørsmål,
rekruttering til profesjonen og kompetanseheving, for å få til
en styrket, mer kjønnsnøytral, rekruttering til profesjonen.
Disse medlemmer mener at barnehagen
er en del av den livslange læringsprosessen som kan sikre barna
en god basiskompetanse i et uformelt læringsmiljø.
Barnehagene gir barna et solid grunnlag for videre utvikling til
læring og erfaring i andre miljøer som for eksempel
til skolen.
Disse medlemmer vil gjøre
barnehageplassene tilgjengelige for alle barn uavhengig av foreldrenes økonomiske,
sosiale, geografiske plassering eller etniske bakgrunn. En viktig
forutsetning for dette er en bedre kommuneøkonomi.
Det skal være barnehageplass til alle
som ønsker det.
Disse medlemmer oppfatter at
den høye foreldrebetalingen favoriserer barn av foreldre/omsorgspersoner
med god inntekt. Kontantstøtten forverrer denne situasjonen,
og stadig flere familier er utestengt fra å benytte seg
av tilbudet.
Etter disse medlemmersoppfatning har kontantstøtten
ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling
mellom småbarnsmødre og fedre, småbarnsforeldres
yrkesdeltagelse og benyttelse av barnehager. Disse medlemmer ser
med bekymring på at særlig mødre ansatt
i helse- og omsorgsyrkene arbeider mindre. Helse- og sosial, skole-
og barnehagesektoren er de sektorene som har fått størst
reduksjon. Samtidig vet vi at et stort flertall av ansatte i disse
sektorene er kvinner, hvor det er økende mangel på kvalifisert arbeidskraft.
Etter disse medlemmers mening
synes det som kontantstøtten fører til mer deltid
og mindre heltid for kvinner, og bremser opp og stagnerer en prosess
som har vært i gang gjennom 1990- tallet til større
yrkesdeltagelse samlet sett for småbarnsmødre. Disse
medlemmer synes ikke dette er en ønskelig utvikling
som sementerer kvinner som lavtlønte og med en dårligere tilknytning
til arbeidslivet og en dårligere mulighet til å opptjene
seg en likeverdig pensjon som det en mann har.
Disse medlemmer vil særlig
bemerke utsatte barns behov av å kunne få være
i en barnehage. En barnehage gir disse barna et helt nødvendig
supplerende omsorgstilbud parallelt med det foreldre/omsorgspersoner
som har sosiale, psykologiske eller rusproblemer kan gi.
Disse medlemmer merker seg en
tendens til at barn med minoritetsbakgrunn mottar kontantstøtte
i større grad enn det som er tilfelle i den øvrige
befolkningen, med unntak av barn med vietnamesisk opprinnelse. Etter disse
medlemmers oppfatning er barnehagene trukket fram som et
sentralt virkemiddel for å oppnå en integrering
i det norske samfunnet. Utvikle språk og skape en felles
plattform gjennom barnehagene før skolegang er et viktig
tiltak for å fremme integreringen.
Disse medlemmer vil fjerne ordningen
med kontantstøtten og bruke midlene som bindes opp i denne
ordningen til å styrke barnehagene og senke foreldrebetalingen
til kr 1 500 med en klar målsetting om å oppnå en
makspris på kr 1 140 i løpet av perioden.
Disse medlemmer vil be Regjeringen
følge utviklingen med rapportert merbruk av kontantstøtten blant
svake grupper og eventuelt sikre disse barna en barnehageplass.
Disse medlemmer ønsker
en økt barnetrygd til tredje og fjerde barn for å sikre
en sosial profil og imøtegå fattigdomsproblematikken
på en rettferdig måte. Disse medlemmer ønsker å øke
barnetrygden for tredje og fjerde barn med kr 3 792 pr. barn pr. år,
totalt kr 640 mill. kroner. Disse medlemmer vil ikke
at barnetrygden skal regnes som foreldrenes inntekt ved utmåling
av sosialhjelp.
Regjeringens budsjettforslag foreslår
at engangsstønaden skal regnes som inntekt ved utbetaling
av sosialhjelp. Det betyr at f.eks par uten inntekt med behov for sosialhjelp
ikke får de pengene som er ment å dekke merutgifter
ved det å få barn, som det å kjøpe
barnevogn, stellebord o.a. Disse medlemmer går
imot at engangsstønaden skal regnes som inntekt ved utmåling
av sosialhjelp. Fars stønadsperiode der han mottar fødsels-
eller adopsjonspenger basert på egen opptjening kan utgjøre
39 uker med 80 pst. lønn eller 29 uker med 100 pst. lønn,
og fedrekvoten på 4 uker med full lønn, videreføres
uendret.
Disse medlemmer vil øke
fars fødselspermisjon basert på sin egen inntjening.
Ellers kan det lett bli en økonomisk vurdering hvor mye
mor eller far skal ta ut av svangerskapspermisjonen. Målet
er å sikre en best mulig tilknytning mellom far og barn,
og som et ledd i likestillingspolitikken. Disse medlemmer vil øke fars
stønadsperiode ved fødsel/adopsjon basert
på egen inntjening til 39 uker med 100 pst. lønnskompensasjon og øker
tiltaket med 35 mill. kroner.
Forslaget til Regjeringen om å tilby
støtte til adopsjon på kr 20 000 pr. barn er lite
i forhold til de reelle kostnadene en familie har ved å ta
til seg et foreldreløst barn. Det har blitt adoptert i
gjennomsnitt 603 barn til Norge de tre siste årene. Tilskuddet
har variert fra år til år og skaper uforutsigbarhet. Disse
medlemmer vil jobbe for at adopsjonsstøtten kommer
opp på et nivå som innebærer at det ikke
er foreldrenes inntekt som er avgjørende for om de kan
ta på seg et foreldreansvar. Disse medlemmer vil
at adopsjonsstøtten økes til 1 G (1 G= kr
51 360).
Disse medlemmer mener barnevernet
har behov for en styrking både ressurs- og personalmessig. Det
er viktig med kompetanseheving i barnevernet for å møte
alle de nye utfordringene som ligger i forebyggende tiltak overfor
barn og unge. Barnevernet sliter med problemer, ressursmangel og
manglende kapasitet til å sette i verk tiltak. Dette rammer
hjelpetrengende barn og unge.
Fylkesmennene må prioritere tilsynet
med barnevernsinstitusjoner og se til at bestemmelsene i lovverket
blir overholdt. Det er viktig at det blir overført nok midler
slik at de aller svakeste og utsatte ikke på ny blir utsatt
for ytterligere negative opplevelser pga. manglende ressurser og
tilsyn.
Vi må ta på alvor de problemene
vi ser i samfunnet knyttet til vold og rusbruk.
Disse medlemmer ønsker
at det skal settes i gang ulike forsøk og prosjekter hvor
tverrfaglig samarbeid utprøves for å møte
morgendagens utfordringer. Barn og unge, utekontakter, barnevern,
helsestasjoner, politi og foreldre må samarbeide for å bedre
oppvekstvilkår og behandlingstilbudet til barn og unge.
Det må satses på lavterskeltilbud som er tilgjengelig
når de unge trenger det.
Reklame, slankepress og økt seksualisering
av jenter må få mer oppmerksomhet, og det må fokuseres
i forskning og innsats.
Fritidsaktiviteter og frivillige organisasjoner
er viktig for barn og ungdom. Fattige barn settes ofte utenfor fellesskapet
med andre barn og unge fordi de ikke har råd til egenbetalinger
som kontingenter og andre utgifter. Det er viktig med styrking av
ressursene til frivillige organisasjoner slik at alle barn og unge
kan delta.
Det forebyggende, positive ungdomsarbeidet kanaliseres
gjenom ulike organisasjoner og arenaer. Disse medlemmer vil
understreke at fysisk inaktivitet er en trussel mot folkehelsa.
Derfor må det en aktiv samfunns- og arealplanlegging til
som bør ha som mål å sikre alle tilgang
til friarealer og muligheter for fysisk aktivitet. Det er særlig
viktig å stimulere barn og unge til fysisk aktivitet. Det å mestre
egen kropp gir økt velvære og sjøltillit,
og i barneårene skjer mye læring gjennom aktiv
bruk av kroppen. Disse medlemmer mener at anlegg
må være tilgjengelig for alle og det er viktig
at voksnes bruk av anlegg ikke presser ut barn og ungdom. En må være
oppmerksomme på at det ikke blir reklamefinansierte medieselskaper
og markedskrefter som skal styre idretten. En må fortsette arbeidet
mot misbruk av medikamenter i toppidretten så vel som i
breddeidrett. Disse medlemmer ønsker å sette
i gang mer forskning rundt ungdom, idrett og misbruk - for å ha
mulighet til å følge opp og sette inn tiltak der
det er behov for det. Etterdisse medlemmers mening
må ikke spesialisering og konkurransepress få ta
overhånd i forhold til barneidretten som kan
i føre til en negativ utvikling i forhold til kroppsfiksering
og slankepress.
Disse medlemmer vil:
– Bevilge
67 mill. kroner til ulike prosjekter og forebyggende arbeid for
barn og unge, for å sikre barneverntjenesten det nødvendige
handlingsrom som trengs for å sikre god kvalitet for brukerne
og kompetanseheving for etaten.
– Bevilge fylkesmannsembetet kr
33 840 000.
Disse medlemmer mener lønnsnivået
for kvinner i forhold til menn er like dårlig som det var
for 25 år siden. Kvinner opplever økende stress
og helseplager på jobben og hjemme. Mange kvinner jobber innenfor
omsorgssektoren med dårlig grunnbemanning og lav lønn
som skaper merbelastning og stress. I 15-20 pst. av barnefamiliene
lever barna fast med bare en av foreldrene. I kun en av ti av disse
familiene er det far som har hovedomsorgen for barna.
Det er viktig at kvinner får delta
i arbeidslivet på linje med menn og ikke blir fratatt en
personlig utvikling grunnet omsorgsansvar og et stadig økende
press på lengre arbeidstid. Det er ønskelig å sette
i gang flere prosjekter med 6 timers dagen, økt grunnbemanning og
bedre lønnsvilkår for de lavtlønte. Målet
er å få ned sykefraværet og mer tid til
barna uten at kvinner skal bli utestengt fra en karriere på lik
linje med en mann.
Likestillingsombudet og Likestillingssenteret
vil være sentrale aktører. Disse medlemmer ser
på arbeidet med likestilling som et meget viktig arbeid som
det må skapes rom for å utvikle på flere
arenaer samtidig. Likestilling er etter disse medlemmers mening
en rettighet og mulighet for den enkelte til å kunne utfolde
seg og sine evner, uavhengig av kjønn. Disse medlemmer mener
likestilling er en menneskerettighet. Disse medlemmer mener
vi må ta i bruk kvinner og menns ulike livserfaringer og
arbeide for at kvinner blir representert i alle samfunnslag. Det er
ikke ønskelig at kvinner, slik statistikken viser i dag, har
gjennomgående lavere lønn enn menn, er underrepresentert
i lederstillinger og styrer og er i flertall blant de deltidsarbeidende.
Etter disse medlemmers oppfatning vil det å jobbe
mot en likestilling mellom kjønnene skape større
mangfold, bedre trivsel og miljø.
Disse medlemmer ser det som viktig å styrke krisesentrene
og forebygging / tiltak for barn og kvinner som bor i hjem
med vold og tiltak/krisehåndtering for menn som
bruker vold. Barneombudet vil være en sentral aktør.
Disse medlemmervil:
Disse medlemmer ser et økende
kjøpepress og stadig mer aggressiv markedsføring
i samfunnet som krever mottiltak i form av forbrukerveiledning og
mer informasjon fra en nøytral instans. Særlig
viktig er mottiltak mot reklame direkte rettet mot barn og unge. Forbrukerinformasjon
må inngå i et internasjonalt samarbeid. Her er
Forbrukerombudet og Forbrukerrådet viktige aktører.
Forbrukerinformasjon blir i framtiden et sentralt virkemiddel for å skape
aktive og bevisste forbrukere som kan ivareta sine egne interesser. Samtidig
vil aktive og bevisste forbrukere i stadig mer konsentrerte markeder,
være en viktig forutsetning for styringen av samfunnet.
Endringer i markeder, markedsføringsmetoder
og kanaler, gjør det mer og mer komplisert for den enkelte forbruker å orientere
seg både med hensyn til pris og kvalitet på varer
og tjenester og med hensyn til rettigheter og hjelp til å oppfylle
rettigheter.
De største nettstedene for "forbrukerinformasjon" tilhører
internasjonale konserner og er et ledd i salget av varer og tjenester.
Disse medlemmer ser det som særdeles
viktig å opprettholde en forbrukerpolitikk i Norge som
ikke er styrt av markedskreftene, men som bygger sin kunnskap på reelle
undersøkelser av forskjellige varer og tjenester der utfallet
av analysene ikke er kjøpt og betalt av en markedsaktør.
Ut fra dette ståstedet ønsker disse medlemmer å:
– Styrke
kampen mot kjøpepresset og forbruksmentaliteten.
– Styrke forbrukernes rettigheter
og øke forbrukervernet med 5 mill. kroner, særlig
rettet mot barn og unge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet. Ola
T. Heggem, mener at et samfunn som er et godt samfunn for
barn og unge, har kvaliteter ved seg som gir et godt samfunn for
oss alle. Grunnlaget for en god alderdom legges allerede i oppveksten.
Dette medlem peker på at
Senterpartiet vil gjøre barn og unges oppvekstvilkår
til et hovedsatsingsområde i stortingsperioden 2001-2005.
Barn og unge er vår fremste ressurs. Det må vi
ta på alvor. De aller fleste barna i samfunnet vårt
har det godt, og de aller fleste foreldrene gjør en flott
jobb i foreldrerollen. Det er en viktig samfunnsoppgave å legge
til rette for at dette forblir situasjonen også i åra
framover.
Når Senterpartiet mener at barn og
særlig unge har fått for lite oppmerksomhet i
politikken de senere årene, er det en erkjennelse av flere
forhold. Dette medlem peker på at vi må legge
til rette for at det flertall av barn som greier seg godt, kan utvikle
seg og få anledning til å bruke sine ferdigheter
og sine kvaliteter, som helhetlige mennesker. Samtidig registrerer dette
medlem en del trekk som vitner om at vi som samfunn kan
være i ferd med å svikte et økende antall av
ungene våre. Eksempler på dette er:
– køene
av barn og unge hos psykologene øker,
– førstegangskriminelle
blir stadig yngre, gjennomsnittsalderen er under 14 år,
– rusproblemet blant unge ned
til 12-årsalderen øker faretruende,
– antallet barn med adferdsvansker
er doblet i løpet av de siste 10 til 15 årene
er nå oppe i 10-12 pst.
– barneranerne er blitt et velkjent
problem, og mobbing skjer i mange skoler,
– det rapporteres om økende
grad av foreldresvikt.
Dette medlem vil peke på at
det er svært annerledes å være barn og
ungdom i dag enn det var for bare få år siden.
Eksempler på dette er:
– Teknologien
har invadert barnerommet. Flertallet av barn og unge bruker timevis
foran skjermer hver dag.
– Arbeidslivet er blitt enda mer
krevende for mange foreldre. Tidsklemma er større. Mange
foreldre har mer penger enn før, men mindre tid til seg
selv og barna sine.
– Samtidig vet vi at mange tusen
barn lever i så dårlige økonomiske kår
at de ikke kan ha et normalt sosialt liv.
– Skoler forfaller og elevene
får ikke den individuelle tilpasning som planverket forutsetter.
Det frivillige barne- og ungdomsarbeidet sliter mange
steder tungt. Det kuttes på kulturtiltak i mange kommuner
pga. dårlig kommuneøkonomi, noe som innebærer
at de gode møteplassene forsvinner. Det kuttes i forebyggende
tiltak til tross for at alle vet at det er galt i et langsiktig
perspektiv.
Dette medlem vil understreke
at forebygging er klokt, fordi det gir folk et bedre liv. Offentlige
utgifter på justis-, helse- og sosialbudsjettet går
ned. Alle vet at forebyggingen er klokt, men få tar det
på alvor. Dette medlem vil peke på at
effekten av forebygging kommer flere år etter at innsatsen
er satt inn, og da høster andre gevinsten. Kortsiktigheten
i politikken er en av årsaken til at det satses lite på forebygging.
I en tid hvor alt skal kunne måles for å ha sin
berettigelse, er det vanskelig å få oppslutning
om å satse på forebyggende tiltak. Det er vanskelig å måle
effekten av forebygging, og samtidig gir det lite politisk oppmerksomhet.
Medieoppslagene kommer når det vises handlekraft i forhold
til reparasjon. Mediene har ikke tid til å formidle historiene
bak, hvorfor det endte så galt. Dette medlem peker
på at Senterpartiet ønsker å sette forebygging
på dagsorden. Det betyr at tunge trender må snus.
Dette medlem mener at barn har
krav på å få utfolde seg i nærmiljøet
sitt. God tilgang på naturlige lekeareal med trær å klatre
i og åpne sletter for lek og ballspill er svært
viktig. Likeledes er tilrettelegging av fotballøkker, rullebrettramper
og basketballnett mye. Dette medlem peker på at
det er behov for et allsidig fritidstilbud.
"Problembarn", alle kjenner vi noen som settes
i denne kategorien. Det er de ungene som ødelegger skolemiljøet,
de som er "gamle damers skrekk", noen av de som etter hvert kan
begår alvorligere kriminelle handlinger, og noen av de
som havner på kjøret med alkohol, piller og narkotika.
Ethvert problembarn er et nederlag for et velferdssamfunn. I lokalmiljøet
har vi ofte sette disse ungene fra de var små, og tidlig
sett at det kom til å gå galt, og at det gikk
galt med disse barna. Men dette medlem mener at det
ikke måtte gå slik. Dette medlem mener
at noe av grunnen til at det går galt med noen av disse
barna, er at ingen har totalansvar for barnet. Ulike instanser i
samfunnet har bare ansvar for en flik av barnet. Dette medlem vil peke
på at fragmentert ansvar og manglende oppfølging
gjør at man ikke får de resultatene som vi ønsker. Alle
instanser gjør det som er sin jobb, men det går fortsatt
galt med barnet. Derfor mener dette medlem at tiden
er kommet for å sette hensynet til faggruppene og institusjonene
til noe side, til fordel for å fokusere på barnet,
og det barnet strir med. Dette medlem ser at barn
med problemer må ha et sted å gå til
i det øyeblikket de opplever problemer og har behov for
noen å snakke med, enten det gjelder mobbing på skolen,
problemer med læreren, personlige eller familiære
problemer. Senterpartiet mener en slik førstelinjetjeneste
må være der barn og unge har et naturlig tilknytningspunkt,
nemlig på skolen. Senterpartiet mener at alle skoler bør
ha en slik "Åpen dør". Fagpersonen bak "Åpen
dør" må ha totalansvaret for et fungerende tilbud
til barnet/ungdommen, og om nødvendig trekke inn
PP-tjenesten, barnevern, helsestasjon, politiet eller hva/hvem
det måtte være behov for. I tillegg ser Senterpartiet
det som avgjørende at det kommer miljøarbeidere
inn i skolen slik at sosiale oppgaver blir ivaretatt og at lærerne
får mulighet til å bruke tiden sin på å være
pedagoger. Miljøarbeiderne skal bl.a. være ute
i skolegården i friminuttene, være omsorgspersoner og
forebygge konflikter.
Dette medlem peker på at økende
voldsbruk i samfunnet er en stor utfordring. Dette medlem mener
at forebyggende arbeid for å hindre mobbing og vold må få større
plass. Mange skoler er flinke til å lære elevene
konfliktløsing uten bruk av vold. Skolemekling er et effektivt
og godt virkemiddel. Når barn og unge lærer konflikthåndtering
i ung alder, kan det ha positiv effekt videre i livet.
Dette medlemmener
at Samarbeidsregjeringen slår beina under sin egen familiepolitikk
når den gir kommunene så dårlige rammebetingelser
at det er lite sannsynlig at det blir bygget nye barnehageplasser.
Dette medlem peker på at
målsettingen om reell valgfrihet langt fra er oppnådd,
når mange småbarnsforeldre tvinges til å velge
kontantstøtte framfor barnehageplass, fordi det ikke er
tilstrekkelig med barnehageplasser til alle som ønsker
det. Dette medlem peker på at slik kan kontantstøtteordningen
se mer vellykket ut, enn det den ellers ville, dersom småbarnsforeldre
fikk en reell valgmulighet mellom barnehageplass og kontantstøtte.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
har som mål at alle foreldre som ønsker det, skal
få tilbud om barnehageplass til sine barn. Vi har ennå ikke
nok barnehageplasser. Senterpartiet mener at en barnehageplass er
et velferdsgode, og skal være tilgjengelig for alle, til
en pris som er overkommelig for alle. En barnehageplass skal være
et spleiselag mellom staten (50 pst.), kommunen (30 pst.) og foreldrene
(20 pst.). Senterpartiet tar sikte på at foreldrebetalingen
i løpet av denne stortingsperioden skal ned til 1 500 kroner
pr. barn for en barnehageplass.
Dette medlem viser til at mange
kommuner har for dårlig råd og for mange andre
oppgaver til å bygge nye barnehageplasser. Det er ikke
tilstrekkelig økonomi i barnehagedrift, og for liten forutsigbarhet
i rammevilkårene, til at private vil bygge nye barnehager. Dette
medlem vil peke på at det derfor ikke er nok at
staten legger inn penger til drift av barnehager. Vi må stimulere
kommuner og private til å bygge nye barnehageplasser. Senterpartiet
har derfor i sitt alternative budsjett et stimuleringstilskudd rettet
mot småbarnsplasser. Stimuleringstilskuddet er på 16
500 kroner pr. nye småbarnsplass, fordi det er størst
mangel på småbarnsplasser. Først da kan
vi nå målet om 10 000 nye barnehageplasser i 2002.
Senterpartiet foreslår også en økning
av rammeoverføringen til kommunene til drift av barnehager
for at kommunene skal kunne øke sin andel av barnehagekostnadene
opp mot 30 pst. Med stimuleringstilskudd til nye barnehageplasser
og redusert foreldrebetaling, vil barnehageplasser bli tilgjengelig
for alle som ønsker det.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
vil forbeholde kontantstøtten til de foreldre som selv
passer egne barn. Familieøkonomien alene skal ikke være avgjørende
om foreldre skal kunne velge å passe barnet selv. Det skal
være mulig å ha en inntekt på 100 000 kroner
pr. år, uten å miste muligheten til å motta
kontantstøtte. Dette medlem mener at Senterpartiets kontantstøttemodell
er mer rettferdig og gir en tryggere ramme rundt den daglige omsorgen
for barn. Foreldre stimuleres til å bruke barnehageplass
hvis de selv jobber eller er under utdanning, og får et økonomisk
tilskudd dersom de velger å passe egne barn selv.
Dette medlem viser til at med
Senterpartiets politikk, ville vi i 2002 få opptil 10 000
nye barnehageplasser. I tillegg vil vi redusere foreldrebetalingen
til 1 500 kroner, og for 2002 ville foreldrebetaling reduseres med
500 til 600 kroner.
Dette medlem viser til at Samarbeidsregjeringen ikke
prioriterer likestillingen. Evalueringene av kontantstøtten
viser at det fremdeles er mødrene som har hovedansvaret
for barnepass. Derfor mener dette medlem at det er
lite framtidsrettet, lite likestillingsorientert og lite familievennlig,
når Samarbeidsregjeringen reduserer bevilgningen til etableringen
av mannssenteret Reform som skal tilby rådgivning til menn
i krise og konflikt, for å styrke kompetanseutviklingen
i familievernet. Familievernet og familiekonfliktene vil ikke bli
bedre hvis vi ikke samtidig også får bearbeidet
og diskutert mannsrollen og menns erfaringsverden. Dette
medlem vil peke på at det må være
mulig både å styrke kompetanseutviklingen i familievernet,
og samtidig støtte etableringen av mannssenteret Reform.
Dette medlem viser til at det
er et grunnleggende behov for gode og trygge oppvekstvilkår
for barn og unge. Dessverre er det slik at ikke alle barn og unge
har foreldre eller omsorgspersoner som mestrer sin oppgave. Samfunnet
må da sette inn tiltak f.eks gjennom barnevernet. Dette
medlem viser til at det er mange eksempler på at
barnevernet heller ikke alltid har tilstrekkelige virkemidler, penger
eller kompetanse til sin viktige oppgave. Dette medlem vil
peke på at det er viktig at barnevernet har tilstrekkelige
midler, ellers blir det fort slik at det bare er de som har de alvorligste problemene
som får hjelp. Det er ikke godt nok for forebyggingstenkingen
som Senterpartiet bygger sin oppvekstpolitikk på. Senterpartiet
har i sitt alternative budsjett økt bevilgningen til barnevernet
i kommuner og fylkeskommuner med 20 mill. kroner, og tilsvarende økt
tilskuddet til kompetanse- og fagutvikling med 20 mill. kroner i
budsjettet for 2002 i forhold til Samarbeidsregjeringens nivå.
Senterpartiets primære
forslag til disponering av rammeområde 2 (Familie og forbruker),
samt Regjeringens forslag. Bare poster med avvik fra Regjeringens
forslag er med. Avvikstall i parentes. 90-poster inngår
ikke i kapitlene.
Kap. | Post | Formål: | St.prp. nr.
1 med Tillegg nr. 1-4 | Sp |
Utgifter
i tusen kroner |
841 | | Familievern
og konfliktløsning | 21 221 | 20 721 (-500) |
| 70 | Utviklings- og opplysningsarbeid
mv. | 7 691 | 7 191 (-500) |
844 | | Kontantstøtte | 2 615
192 | 2 215
192 (-400 000) |
| 70 | Tilskudd | 2 612 914 | 2 212 914 (-400 000) |
846 | | Familie-
og likestillingspolitisk forskning, opplysningsarbeid mv. | 27 685 | 28 185 (+500) |
| 70 | Tilskudd | 3 360 | 3 860 (+500) |
852 | | Adopsjonsstøtte | 15 330 | 20 430 (+5 100) |
| 70 | Tilskudd til foreldre som
adopterer barn fra utlandet | 15 330 | 20 430 (+5
100) |
854 | | Tiltak
i barne- og ungdomsvernet | 294 969 | 334 969 (+40 000) |
| 63 | Særskilte tiltak | 15 008 | 35 008 (+20
000) |
| 71 | Utvikling og opplysningsarbeid
mv. | 28 946 | 48 946 (+20
000) |
856 | | Barnehager | 5 846
321 | 5 946
321 (+100
000) |
| 61 | Stimuleringstilskudd bygging
av småbarnsplasser | 0 | 100 000 (+100
000) |
857 | | Barne-
og ungdomstiltak | 157 824 | 190 824 (+33 000) |
| 72 | Styrking av oppvekstmiljøet
mv. | 5 860 | 10 860 (+5
000) |
| 73 | Ungdomstiltak i større
bysamfunn | 18 539 | 28 539 (+10
000) |
| 75 | Frivillig
barne- og ungdomsarbeid lokalt | 43 500 | 61 500 (+18 000) |
| | Sum
utgifter rammeområde 2 | 32
686 283 | 32
464 383 (-221 900) |
Inntekter
i tusen kroner |
| | Sum
inntekter rammeområde 2 | 14
269 | 14
269 (0) |
| | Sum
netto rammeområde 2 | 32
672 014 | 32
450 114 (-221 900) |
| | Sum rammeområde
2 - rammevedtak | 0 | -221
900 |
Komiteen vil understreke
at likestilling mellom kjønnene er en grunnleggende verdi
i et demokratisk samfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at likestilling
mellom kjønnene skal være et prioritert, felles
mål for alle sektorer, og at dagens likestillingspolitikk
innebærer integrering av kjønnsperspektiv på alle
samfunnsområder. Flertallet er derfor glad
for at Regjeringen i tiden framover vil arbeide videre med å integrere
kjønnsperspektivet i budsjettarbeidet. Flertallet har
også merket seg at det i år er fire departementer
som har startet denne prosessen - Barne- og familiedepartementet, Landbruksdepartementet,
Kommunal- og regionaldepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Arbeidet omtales nærmere under det enkelte departements
budsjett.
Flertallet viser til at hensikten
med å utvikle et kjønnsperspektiv på budsjettarbeidet
er å få fram konsekvensene for begge kjønn
med hensyn til mål, strategiutforming og gjennomføring.
Flertallet vil understreke at
innarbeiding av likestillingshensyn på ulike politikkområder
vil bety større treffsikkerhet og bedre kvalitetssikring
av reformarbeid, tiltak og tjenester, og vil bidra til å oppnå målet om
effektivitet og brukervennlighet i offentlig forvaltning og tjenesteyting.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Barne- og familiedepartementet ifølge Statskonsults
rapport fra 1998 påpekte at ressurser til internadministrasjon
lå over gjennomsnittet sammenliknet med andre departementer.
Departementet opplyser at det ble gjort en intern kartlegging av
rutiner og arbeidsdelingen på personal- og økonomiområdet
i 2000, og det ble lagt fram en internrapport 2001.
Dette medlem vil peke på at
departementet i tillegg har overført nye oppgaver fra departementet
til SUAK. For 2002 blir følgende oppgaver overført
til SUAK:
På bakgrunn av dette, mener dette
medlem at det må være rimelig å forvente
at departementet kan redusere ressursene i barne- og familiedepartementet
over kap. 800 post 1 Driftsutgifter i framtiden, og ber Regjeringen
finne ut hvor mye ressurser det er rimelig å spare i budsjettet
for 2003. Dette medlem peker på at det gir
departementet tid til å frigjøre ressurser uten at
det skulle bli nødvendig å si opp ansatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
en reduksjon av denne posten. Disse medlemmer mener
dette kan la seg gjøre gjennom en generell effektivisering
og rasjonalisering av driften gjennom blant annet:
– Forenkling
av saksbehandling.
– Reorganisering av etaten.
– Oppfølging av organisasjonsgjennomgangen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at hovedmålet med samlivstiltak er å støtte
opp om samliv, spesielt med tanke på å skape gode
oppvekstvilkår for barn. Flertallet har
registrert at behovet for samlivstiltak synes stort og viser til
det store spriket mellom søknader om midler og det som
ble bevilget til formålet. Flertallet vil
understreke betydningen av at det også i fremtiden skal
tilbys kurs med høy faglig kvalitet, der hovedhensikten
er å forebygge kriser i familien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er enig i at
foreldreveiledningsprogrammet blir mer målrettet i forhold
til særlige utsatte grupper og merker seg at det blir satt
særlig fokus på forebyggende tiltak overfor barn
og unge med spiseforstyrrelser, flyktningebarn med krigstraumer,
minoritetsforeldre, ungdom og homofili og barn med foreldre med psykiske
lidelser. Disse medlemmer vil bemerke behandlingen
av St.meld. nr. 25 ( 2000-2001) Levekår og livskvalitet
for lesbiske og homofile, som nå har gitt klare føringer
på hvilke tiltak som må gjøres i forhold til
foreldre, samfunn og skole.
Disse medlemmer har merket seg
at ungdom og homofili er et annet område som Regjeringen ønsker større
oppmerksomhet rundt. Disse medlemmer vet at i mange
miljøer og familier er det et tabubelagt tema. Disse medlemmer ser derfor
frem til at Regjeringen gjennom foreldreveiledningsprogrammet vil
utarbeide informasjonsmateriell til foreldre om ungdom og homofili. Disse
medlemmer er enig med Regjeringen i at i denne sammenheng
er også skolen en viktig samarbeidspartner og at skolen
bidrar til holdningsskapende arbeid gjennom å ta opp temaet
i undervisningen.Disse medlemmer er
glad for Regjeringens arbeid for menneskeverd, aksept og likeverd.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten i at disse tiltakene er til en lav pris for deltakerne
og et lavterskeltilbud rettet mot risikofamilier.
Disse medlemmer ser det som positivt
at det er blitt satt i gang konkrete tiltak og opplæring
av lokale fagfolk i flyktningemottak for å kunne gi et
faglig og kvalifisert tilbud i foreldreveiledning.
Disse medlemmer merker seg at
tilskuddsordningene til samlivstiltak ble særlig brukt
til utvikling av faglig kompetanse og til lokale samlivskurs der
barnefamilier blir prioritert. Disse medlemmer vil bemerke
at foreldreveiledning og samlivstiltak må til enhver tid
ta hensyn til de samlivsmønstre og de endringene av familiestrukturen
vi har i dag. Samlivstiltak skal forebygge kriser i familiene ved å lære
partene kommunikasjon, samhandling og aksept. Det er gitt støtte
til egne fedregrupper. Disse medlemmer mener det
er positivt å få satt fokus på farsrollen
i foreldreveiledningen. Mange fedre opplever harde krav i yrkeslivet
som gjør at tiden sammen med barna ikke strekker til. Kvinner
opplever en stadig større ekstrabelastning ved det å være
dobbeltarbeidende. Med bakgrunn i denne tidsklemmen som mange kvinner
og menn opplever i hverdagen, blir veien ofte kort til en alvorlig
konflikt og samlivsbrudd. Disse medlemmer mener samlivstiltak
må bli sett ut ifra en realistisk og bred tilnærmingsmåte,
for å kunne være til hjelp. Disse medlemmer mener
det blir viktig å sette mer fokus på arbeidsforhold
og det økende presset mange småbarnsforeldre opplever
i hverdagen. Disse medlemmer vil understreke at det
må kunne være mulig å være yrkesaktiv
for begge parter og samtidig ha tid og krefter til barna i et samlivsforhold.
Disse medlemmer mener det offentlige
bør legge til rette for tiltak som kan settes i gang i
en tidlig fase av en konfliktsituasjon. Disse medlemmer mener
at det å styrke foreldrenes rolle som omsorgspersoner og
oppdragere og bidra til å forebygge utvikling av negative
handlingsmønstre og psykososiale vansker hos barn og unge,
kan være med på å hjelpe familier ut
av en vanskelig krisesituasjon.
Disse medlemmer mener det er
positivt at det planlegges en evaluering av tilskuddsordningene
slik at det blir synliggjort hva slags tiltak som er satt i gang og
hvilke brukere det er som får tilkjent tilskudd.
Det at foreldreveiledningsprogrammet blir mer
målrettet i forhold til særlig utsatte grupper
er bra. Disse medlemmer merker seg at det blir satt
særlig fokus på forebyggende tiltak for barn og
unge med spiseforstyrrelser, flyktningebarn med krigstraumer, minoritetsforeldre,
ungdom og homofili. Disse medlemmer vil bemerke behandlingen
av St.meld. nr. 25 (2000-2001) Levekår og livskvalitet
for lesbiske og homofile, som har lagt klare føringer på hvilke
tiltak og opplysningsarbeid som må gjøres i forhold
til foreldre, samfunn og skoler. Forebyggende tiltak for barn med foreldre
med psykiske lidelser bør fokuseres fremover da dette er
en gruppe som lite ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at hovedmålet
med samlivstiltak er å støtte opp om samliv, spesielt
med tanke på å skape gode oppvekstvilkår
for barna. Disse medlemmer har merket seg at lokale
samlivskurs utgjør hoveddelen av virksomheten, og at det i
hovedsak dreier seg om kortvarige parkurs som er drevet av frivillige
organisasjoner (humanitære, kirkelige og helserelaterte). Disse
medlemmer har registret at behovet for samlivstiltak synes
stort, og viser til at departementet mottok i overkant av 200 søknader
om støtte til en samlet sum av ca. 12,5 mill. kroner. Disse
medlemmer viser til at ca. 3,5 mill. kroner ble benyttet
til formålet i inneværende år. Disse medlemmer er
kjent med at arbeidet med å fordele midler til lokale samlivskurs
har blitt overført til Statens ungdoms- og adopsjonskontor
(SUAK), og at en evalueringsstudie av tilskuddsordningen er under
planlegging. Disse medlemmer vil understreke betydningen
av at det også i framtiden skal tilbys samlivskurs med
høy faglig kvalitet, der hovedhensikten er å forebygge
kriser i familien gjennom å lære partene kommunikasjon,
samhandling og respekt.
Komiteen viser til
at foreldreveiledning er et frivillig tilbud til foreldre, og at
en sentral målsetting med foreldreveiledningsprogrammet
er å forebygge negative samhandlingsmønstre og
psykososiale vansker hos barn og unge. Komiteenhar videre merket seg at foreldreveiledningsprogrammet
sikter mot alle foreldre og skal kunne håndtere et bredt
spekter av problemstillinger i alle familier.
Komiteen har merket seg at det
er stor etterspørsel etter det materiell som har blitt
utviklet i forbindelse med foreldreveiledningsprogrammet, og komiteen støtter
departementets videre satsing på foreldreveiledningsprogrammet,
både i forhold til foreldre med små barn og foreldre
med barn og ungdom i skolealder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å redusere
denne posten. Det inngår i denne posten bl.a. metodeutvikling,
noe som disse medlemmer mener bør foregå ved
ulike kompetansesentre og innenfor forskningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at denne posten kan reduseres noe, da man mener at støtte
til lokale samlivstiltak bør tas ut. Disse medlemmer påpeker
at man ikke synes det er en offentlig oppgave å drive veiledning
av voksne menneskers valg av samlivsformer. Hvis det eksisterer et
slikt behov for veiledning, mener disse medlemmer at
den enkelte bør dekke disse kostnadene selv.
Komiteenhar merket seg at det arbeides med endringer
i dagens finansieringsordning for krisesentre og incestsentre bl.a.
på grunnlag av kravene i økonomireglementet
og ønsket om en mer forutsigbar tilskuddsordning, slik
at de øremerkede tilskuddene innlemmes i inntektssystemet
fra 2004.
Komiteen har merket seg at det
er svakheter ved den nåværende tilskuddsordningen,
fordi den ikke tar utgangspunkt i hva det reelt sett koster å drive
et krisetiltak. Økonomien til det enkelte krisetiltak er
avhengig av det nivået som kommunen(e) bestemmer gjennom
sitt tilskudd. Komiteen er av den oppfatning at dette
gjør at den økonomiske forutsigbarheten er liten, både
for krisetiltakene og staten, og at det er behov for å komme
frem til en finansieringsmodell som bl.a. tar større hensyn
til brukernes behov.
Komiteen mener det er viktig å vurdere
nøye om innlemming i inntektssystemet sikrer ulike krisetiltak mer
forutsigbare økonomiske forhold. I tillegg mener komiteen at
det er behov for en gjennomgang av krisesentrene vurdert i sammenheng
med samfunnets samlede innsats og ressurser til bistand og beskyttelse for
voldsofre, hvor de sentrale spørsmål er en videreutvikling
av kvaliteten på tjenestene krisesentrene tilbyr, bedre
oppfølging av barna, kompetanseutvikling og tilrettelegging
av nye brukergrupper med andre hjelpebehov.
Komiteenviser
til handlingsplanen "Vold mot kvinner" og en rekke tiltak i denne
som skal forebygge og bekjempe vold mot kvinner. I tråd
med denne handlingsplanen ser komiteendet som svært viktig at eksisterende
tiltak blir styrket og nye tiltak blir prioritert og iverksatt. Komiteen vil
understreke behovet for å se helhetlig på tiltak
rettet mot kvinner som er utsatt for vold.
Komiteen har merket seg situasjonen
på krisesentrene i de store byene at en har en overvekt
av kvinnelige beboere med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse kvinnene
har ofte manglende nettverk utenfor familien og svak tilknytning
til yrkeslivet, og problemene blir derfor mer kompliserte i forhold
til disse kvinnene. Komiteen vil understreke viktigheten
av å ha både hjelpepersonell som har kompetanse
og kunnskap om andre kulturer, og tiltak som treffer bedre i forhold
til disse kvinners behov for hjelp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig å iverksette tiltak
i forhold til mennene slik at volden kan forebygges.
Flertallet viser til bevilgningene
som blir gitt til mannssenteret Reform og Alternativ til vold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
krise- og incestsentrene først og fremst skal være
et supplement til det offentlige hjelpeapparatet, og peker på at
sentrene dekker behov hos brukerne som ikke er dekke at det øvrige
offentlige tilbudet. Disse medlemmer vil peke på at
NIBR-rapport 1-2001; Den gode viljen, har vist at det er store variasjoner
i kvalitet og innhold på det tilbudet krisesentrene tilbyr. Disse
medlemmer mener at usikker finansiering, og lite ressurser,
kan være medvirkende årsaker til kvalitetsforskjellene.
Behovene for krisesentrene er på nivå med de siste årene
når det gjelder overnatting, mens det er en økning
i antallet dagbrukere og telefonhenvendelser. Når departementet påpeker
at økonomien til det enkelte krisetiltak er avhengig av
det nivået som kommunen(e) bestemmer gjennom sitt tilskudd,
gir det både krisetiltakene og staten lite forutsigbarhet. Disse
medlemmer har vanskelig å forstå at svaret
på denne problematikken er å innlemme det øremerkede
tilskuddet i kommunenes rammeoverføringer. Slik disse
medlemmerser det, vil det sementere
forskjellene mellom krisesentrene, basert på de enkelte
kommunenes økonomi. Det vil på ingen måte
løse driftsutfordringene for krisesentrene, som departementet
selv påpeker innebærer det at mange av krisesentrene
bruker mye av sin tid å sikre finansiering fra år
til år. Disse medlemmer er ikke overbevist
om at forslaget om å innlemme driftstilskuddet til krise-
og incestsentrene, gir dem noe tryggere driftsgrunnlag, men ser
at staten på denne måten har kvittet seg med problemene.
Disse
medlemmer viser til at disse partier i behandlingen
av St.prp. nr. 1 (2000-2001), jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001),
gikk imot å innlemme tilskuddet til krisesentrene til kommunene
fra 2004. Disse medlemmerviser
til at det er forhold som taler både for og imot å innlemme øremerkede
tilskudd i inntektssystemet. Den viktigste grunnen som taler for,
er at det øker kommunenes selvstyre, og den viktigste grunnen
som taler imot, er faren for at bevilgningene ikke opprettholdes
til formålet. Disse medlemmer vil derfor
ikke gå inn for å avvikle det øremerkede
tilskuddet til krisesentrene, fordi det kan bety at kommuner som
driver krisesentre, ikke en gang får det tilskuddet de
i dag får i form av øremerket tilskudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til budsjettavtalen og reduserer bevilgningen med 0,5 mill.
kroner for 2002 på kap. 840 post 60, og øker bevilgningen
tilsvarende på kap. 846 post 70.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sine innledende merknader under
kap. 840.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å øke
denne posten, fordi man stadig får informasjon om økende
seksualisert vold. Disse medlemmervil
understreke viktigheten av det arbeidet som er utøvd ved
de ulike sentrene, med sikte på å få redusert
seksualisert vold og å hjelpe ofrene. Disse medlemmer erkjenner
at behovet for nettopp denne type sentre er stort og økende.
Derfor ønsker disse medlemmer å øke
denne posten noe, i håp om at også de andre finansieringspartene
kan være med å øke sin andel, slik at
det gis rom for større handlingsrom ved de ulike sentrene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning
at de ulike krisetiltak må sikres en forutsigbar økonomisk
ramme. De ansatte som driver arbeidet med å hjelpe mennesker i
en alvorlig krisesituasjon må ha fokus på denne
oppgaven, og ikke på den økonomiske situasjonen. Flertallet har
gjentatte ganger i tidligere budsjettsammenhenger påpekt
viktigheten av å sikre finansieringen av tilbudene ved
krisesentre, krisetelefoner og incestsentre. Gjennom forutsigbare økonomiske
rammer kan krisetiltakene sikre en faglig kvalitet på tjenestene
og samtidig sikre et behov om kompetanseutvikling, ettersom nye
problemområder blir avdekket. Flertallet merker
seg at det ikke har skjedd noen vesentlige endringer i forhold til
at den største andelen av vold og overgrep som skjer, skjer
i hjemmet. Drap på kvinner begås ofte av partner
eller tidligere partner. Flertallet vil at det skal
settes i gang særlige tiltak rettet mot menn i familier
der det har vært utøvet vold for å forebygge
nye voldsepisoder. Av erfaring vet vi at mange kvinner mister sin
egenidentitet, og forblir i en voldelig livssituasjon. Det er av denne
grunn meget viktig å sørge for tiltak som når
alle parter. Flertallet viser til budsjettavtalen
mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre og bevilger
2 mill. kroner til oppstart av mannssenteret Reform. Det er grunn
til å tro at det bare er et fåtall av kvinner
som utsettes for vold og overgrep som tar kontakt med hjelpeapparat
eller politi. Ut fra dette ståstedet er det viktig å sette
i gang en holdningskampanje og bevisstgjøring i forhold
til befolkningen ellers. Det er av stor viktighet at forskning,
utviklings- og opplysningsarbeid utvikles på alle nivåer
i samfunnet for å kunne imøtegå denne
problematikken.
Flertallet vil bemerke at unge
ikke-vestlige kvinner registreres oftere på krisesentret
som ofre enn norske kvinner. Det har nylig kommet opplysninger fra Sverige
om at ikke-vestlige mindreårige kvinner flykter fra sin
familie grunnet grov mishandling. Kvinnene opplyser at kilden til
disse grove voldshandlingene fra andre familiemedlemmer som fedre,
brødre eller onkler, har sitt utspring i at kvinner har
satt seg til motverge mot tvangsgiftemål, og/eller
at kvinner har et ønske om høyere utdannelse eller å gå ut
i arbeidslivet. Det var også registrert mindreårige
unge gutter med samme problemkompleks som heller ikke vil tvangsgiftes.
I Sverige var det blitt etablert egne spesielle krisesentre med
spesialkompetanse for disse mindreårige jentene og guttene.
Etter flertallets oppfatning er det ingen grunn til å tro
at denne problematikken ikke finnes her også. Flertallet ser
det som særdeles viktig å rette tiltak mot lukkede
grupper i det norske samfunn. Det gjelder også sterkt religiøse
sekter, der det har kommet erfaringer fra mennesker som har fått
store psykiske problemer etter brudd med sekten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil at kvinner som føler seg
sterkt truet skal kunne få voldsalarm og den nødvendige
beskyttelse.
Dette flertallet viser til at
Kvinnevoldutvalget kommer med sin innstilling allerede i år. Dette
flertallet viser til utvalgets mandat, der det går
klart fram at Kvinnevoldutvalget bl.a. skal vurdere egnede tiltak. Dette
flertallet forutsetter at Regjeringen følger opp
Kvinnevoldutvalgets innstilling med egnede tiltak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet foreslår at følgende
tiltak vurderes:
1. At kvinnene får
automatisk voldsalarm.
2. At kvinner og barn som blir utsatt for
vold i hjemmet, automatisk får tilbud om psykologhjelp,
legehjelp og annen hjelp.
3. At det blir satt i gang et handlingsprogram
for å nå særlig vanskelige grupper med
krisetiltak og beskyttelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å øke
denne posten med kr 300 000. Dette fordi disse medlemmer har
stor tro på det voldsforebyggende arbeid de frivillige
organisasjoner driver, og ønsker at de økte midlene
derfor kanaliseres til disse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
at kvinner som føler seg sterk truet skal automatisk få voldsalarm
og den nødvendige beskyttelsen som er nødvendig.
Barn som er vitne til eller blir utsatt for voldshandlinger i hjemmet
er en særlig sårbar gruppe. Kvinner og barn som
blir utsatt for grove voldshandlinger må sikres et raskt
tilbud av psykologhjelp, legehjelp og annen type hjelp som måtte
være nødvendig.
Komiteen viser til
at familievernet etter loven er definert som en spesialtjeneste
som har familierelaterte problemer som sitt fagfelt. Tjenesten skal
være et forebyggende tiltak som er lett tilgjengelig, har
lav terskel og høy faglig kvalitet tilpasset brukernes
behov. Komiteen merker seg at presset på familievernet fortsatt
er stort, særlig i de større byene og noen pressområder
ellers i landet, der flere kontorer fortsatt har lang ventetid. Komiteen viser
til at i år 2001 ble de øremerkede tilskuddene
til familievernkontorene innlemmet i inntektssystemet til fylkeskommunene.
Komiteen viser til at ett kompetansehevingsprosjekt
ble igangsatt i 2000, dette prosjektet ble videreført i
2001, og det ligger også i budsjettet en økning
for 2002. Med bakgrunn i en rekke enkeltsaker, hvor konfliktnivået
mellom foreldrene er svært høyt ved samlivsbrudd,
vil komiteen særlig legge vekt på at
familievernkontorene får nødvendig kompetanse
til å håndtere slike saker. Det ser ut som konfliktløsning ved
samlivsbrudd vanskelig kan håndteres på annen måte,
enn ved profesjonell rådgivning.
Komiteen forutsetter et fokus
på konsekvenser for barn som opplever høyt konfliktnivå ved
samlivsbrudd, bl.a. i arbeidet med den varslede stortingsmeldingen
om barnevern og i arbeidet med lovendringer i barneloven.
Komiteen mener familievernkontorene
må opprettholdes som et lavterskeltilbud, som må få tilført
den nødvendige kompetanse som er nødvendig for å møte de
mange sammensatte problemene som finnes rundt en familie. Komiteen mener
det er viktig å poengtere at familier med en meget komplisert
problematikk eller et meget høyt konfliktnivå,
som ved samlivsbrudd, må få profesjonell hjelp.
Samtidig vil komiteen poengtere
på det sterkeste at det aldri skal være i tvil
om at personvernhensyn alltid skal komme foran en eventuell avveining
av frigjørelse av data som skal brukes til SSB eller for
forskningsøyemed.
Komiteen forutsetter at det vil
komme en evaluering av konsekvensene for familievernkontorene når denne
finansieringsmåten har fungert i ett år.
Komiteen ber om at det i løpet
av 2002 gjennomføres tiltak i forhold til barn som opplever
høyt konfliktnivå ved samlivsbrudd, som sikrer
disse god og rask hjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at en egen plan for kompetanseheving for familievernkontorene
ble sendt ut på høring i høst, og at
det skjedde i samarbeid med representanter for familievernkontorene. Flertallet er
kjent med at en ferdig plan vil bli tatt i bruk over nyttår.
Flertallet viser til at det kontinuerlig
arbeides med kompetansehevingstiltak på familievernkontorene. Flertallet har
merket seg og at barna har fått større oppmerksomhet
og er blitt et viktigere tema i rådgivning og behandling. Flertallet har
tillit til at de ansatte på familievernkontorene ivaretar
også barnas interesser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil etterspørre
en konkret handlingsplan for hvordan kompetansehevingsprosjektet,
som det er budsjettert for i budsjettet 2002, skal gjennomføres. Det
skal foregå en effektiv spredning av kompetanse og en mer
systematisk utvikling av tjenesten. Det tas sikte på å opprette
et Faglig råd, som skal bistå departementet, fylkeskommunen
og tjenester for øvrig med iverksetting av kompetansetiltakene.
Etter disse medlemmers oppfatning
haster det med å få satt ut i livet en konkret
plan og en etterspør en tidsramme på når
dette arbeidet skal begynne.
Disse medlemmer vil bemerke at
den nye statistikken det er gitt åpning for å utarbeide
i forhold til dokumentasjon av den samlede virksomheten til familievernet,
kan gi mer kunnskap om familievernet både innad og utad,
som er nyttig å få rede på i forhold
til eventuelle tiltak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at enkelte familievernkontorer
mangler kompetanse. Denne utviklingen skjer i mangel av offentlig
tilbud og lange ventelister på profesjonell hjelp. Etter disse medlemmers syn
er dette ikke en ønskelig utvikling at familievernkontorer
skal overta for profesjonell hjelp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å redusere
denne posten med 500 000 kroner, dette fordi disse medlemmer ser
at en del av disse midlene går til konferanser og lignende,
og disse medlemmer mener en bør begrense
seg til å utøve mekling, og rette mest mulig av
midlene inn mot meklingsverktøyet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at det er viktig at det føres en familiepolitikk
som gir alle småbarnsforeldre reell valgfrihet til selv å velge
omsorgsløsninger for sine barn. Flertallet har
merket seg at 76,6 pst. av barn i aldersgruppen 1-3 år
tar del i kontantstøtteordningen, noe som konstaterer at
den fortsatt er en populær ordning.
Flertallet viser for øvrig
til St.meld. nr. 43 (2000-2001) Om evaluering av kontantstøtten,som ligger til behandling i komiteen.
Flertallet viser til at gjennomgangen
av evalueringen kontantstøtten viser at målsettingene
med ordningen - mer tid, større valgfrihet og større
rettferdighet i overføringer til småbarnsfamiliene
- har slått til. Kontantstøtteevalueringen som
forelå våren 2001 viste at nesten 2/3
av de som mottok kontantstøtte i hovedsak ble passet av
en av foreldrene. Det utgjorde 58 280 barn. 1/3 av de som
var hjemmearbeidende med kontantstøtte, sa at det var kontantstøtten
som gjorde det mulig å realisere dette valget. Det utgjorde
19 232 barn. Flertallet vil understreke at skrekkvisjonene om
kontantstøtten ikke har slått til. Det kom ikke
noen eksplosjon i bruken av dagmamma etter at kontantstøtten
ble innført. Bare 15 pst. av barna passes av praktikant
eller dagmamma.
Flertallet vil se nærmere
på om målsettingene er innfridd og om det eventuelt
er behov for visse justeringer når kontantstøtteevalueringen
skal behandles på Stortinget våren 2002. Men flertallet kan
ikke se at det er kommet fram erfaringer i forskningsrapporten som
gir grunn til å endre hovedprinsippene i kontantstøtten.
Flertalletvil
understreke at det ikke er noen motsetning mellom kontantstøtten
og flere og billigere barnehageplasser. Flertallet mener
at reell valgfrihet innebærer at man både har
kontantstøtte og full barnehagedekning.
Flertallet har videre merket
seg at Regjeringen i Sem-erklæringen har forpliktet seg
på å videreføre kontantstøtten,
og øke beløpet i løpet av perioden.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at kontantstøtten
ikke er en del av vår familiepolitikk. Disse medlemmer vil
vise til at evalueringen har vist at ordningen så langt
ikke har ført til omfattende endringer i småbarnsfamilienes
tilpasninger.
Disse medlemmer har sett at de
virkningene som kan observeres peker ikke uten videre i riktig retning. Disse
medlemmer vil spesielt vise til at kontantstøtten
bare synes å virke inn på mødrenes atferd
i forhold til arbeidslivet, ikke fedrenes, ser disse medlemmer på som
bekymringsfullt i et mer langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil vise til
at disse partiers familiepolitikk er å tilrettelegge for
god omsorg for barna, samtidig som foreldre gjennom et likestilt
foreldreskap og aktiv tilrettelegging fra det offentliges side, skal
kunne kombinere foreldrerollen og yrkesarbeid.
Disse medlemmer har merket seg
at internasjonale erfaringer viser oss at det trengs en aktiv offentlig politikk
for å oppnå dette. Det er klare tendenser til
at unge i land med en lite utviklet politikk på dette området,
enten velger bort foreldreskapet for å kunne yte maksimalt
i arbeidslivet eller tvinges inn i et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Disse medlemmer vil vise til
at elementene i en tilretteleggingspolitikk er for det første
en familiepolitikk med rettigheter for foreldre i form av permisjoner og
adgang til fleksibilitet i arbeidet, spesielt i den perioden barna
er små. Videre en arbeidslivspolitikk der belønningssystemer
og kultur på arbeidsplassene ikke motarbeider foreldreskapet
og familielivet, og som vektlegger menns muligheter til å øke
sin deltakelse i forhold til barn og familie. Disse medlemmer mener
at en barnehagepolitikk for full behovsdekning, med gode og ikke
for dyre tilbud for de aldersgruppene som trenger dette, er også et
viktig element. Og sist men ikke minst, en likestillingspolitikk
som fremmer kvinners og menns like muligheter til å nytte
sin utdanning, og som gir begge kjønn samme betingelser
for livslang læring, og til utvikling og omstilling i arbeidslivet. Disse
medlemmer mener at på denne måten er målet
at flest mulig av familiene skal kunne kombinere begge foreldres
yrkesliv med familielivet på en god måte både
for barn og foreldre. Disse medlemmer mener kontantstøtten
bryter med politikken på området.
Disse medlemmer vet at familiene
tar utgangspunkt i det de mener er det beste for barnet når
de skal organisere dagliglivet. Disse medlemmer har
sett at det er barnehage familiene foretrekker når de mener barnet
er kommet i en alder der tilsyn utenfor familien noen timer om dagen
er et gode.
Disse medlemmer har merket seg
at kontantstøtten synes å ha bidratt til en forsinkelse
i barnehageutbyggingen for barna i kontantstøttealder slik
at vi i dag er like langt fra full barnehagedekning som da støtten
ble innført. Mangel på barnehageplasser gir også mangel
på det beste forebyggende tiltak det offentlige har til
utsatte barn i denne aldersgruppen. Disse medlemmer vil
prioritere barnehageutbygging framfor kontantstøtte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget vil be Regjeringen følge
utviklingen med rapportert merbruk av kontantstøtten blant
svake grupper og eventuelt sikre disse barna en barnehageplass."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kontantstøtten har vært en meget vellykket
ordning, hvor hovedintensjonene i reformen er oppnådd. Disse
medlemmer ønsker derfor å utvide denne
ordningen til også å gjelde barn frem til 4 år.
Utvidelsen skal gjelde fra 1. april 2002. En slik utvidelse kan
finansieres ved å benytte en del av de økte midler
til barnehager under kap. 856.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti oppfatter
at kombinasjonen av innføringen av kontantstøtten
og dårlig kommuneøkonomi gjør at utbyggingstakten
særlig av småbarnsplasser har sviktet i mange
kommuner. For disse medlemmer er det viktig å få stoppet
denne negative utviklingen og bidra til at det blir bygget tilstrekkelig
antall barnehageplasser. Disse medlemmer oppfatter
at den høye foreldrebetalingen favoriserer barn av foreldre/omsorgspersoner
med god inntekt. Kontantstøtten forverrer denne situasjonen,
og stadig flere familier er utestengt fra å benytte seg
av tilbudet.
Etter disse medlemmersoppfatning har kontantstøtten
ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling
mellom småbarnsmødre og fedre, småbarnsforeldres
yrkesdeltagelse og benyttelse av barnehager. Disse medlemmer ser
med bekymring på at særlig mødre ansatt
i helse- og omsorgsyrkene arbeider mindre. Helse- og sosial-, skole-
og barnehagesektoren er de sektorene som har fått størst
reduksjon. Samtidig vet vi at et stort flertall av ansatte i disse
sektorene er kvinner, hvor det er økende mangel på kvalifisert arbeidskraft.
Etter disse medlemmers mening
synes det som kontantstøtten fører til mer deltid
og mindre heltid for kvinner, og bremser opp og stagnerer en prosess
som har vært i gang gjennom 1990-tallet til større
yrkesdeltagelse samlet sett for småbarnsmødre. Disse
medlemmer synes ikke dette er en ønskelig utvikling
som sementerer kvinner som lavtlønte og med en dårligere tilknytning
til arbeidslivet og en dårligere mulighet til å opptjene
seg en likeverdig pensjon som det en mann har. Disse medlemmer vil
særlig bemerke utsatte barns behov av å kunne
få være i en barnehage. En barnehage gir disse
barna et helt nødvendig supplerende omsorgstilbud parallelt
med det foreldre/omsorgspersoner kan gi, som har sosiale,
psykologiske eller rusproblemer.
Disse medlemmer merker seg en
tendens til at barn med minoritetsbakgrunn mottar kontantstøtte
i større grad enn det som er tilfelle i den øvrige
befolkningen, med unntak av barn med vietnamesisk opprinnelse. Etter disse
medlemmers oppfatning er barnehagene trukket fram som et
sentralt virkemiddel for å oppnå en integrering
i det norske samfunnet. Å utvikle språk
og skape en felles plattform gjennom barnehagene før skolegang
er et viktig tiltak for å fremme integreringen.
Disse medlemmer vil fjerne ordningen
med kontantstøtten og bruke midlene som bindes opp i denne
ordningen til å styrke barnehagene og senke foreldrebetalingen
til kr 1 500 med en klar målsetting om å oppnå en
maksimumspris på kr 1 140 i løpet av perioden.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke
på at de evalueringene som er gjort av kontantstøtten
så langt, viser at den ikke har vesentlig økt
tiden som barn og foreldre har sammen. I den grad tiden foreldre
bruker på omsorgen for sine barn har økt, er det mor
som har tilbrakt mer tid sammen med sitt barn. Når vi vet
at det fra før av var slik at det i stor grad har vært
mødrene som har hoveddelen av omsorgsoppgavene knyttet
til hjem og barneomsorg, kan det fastslås at kontantstøtten
bidrar til å sementere kjønnsrollemønsteret
i forhold til omsorgsoppgaver i hjemmet.
Dette medlem vil peke på at
Senterpartiet vil opprettholde valgmuligheten som kontantstøtten
gir når det gjelder omsorgen for barn mellom fra 1 år
til fylte 3 år. Men Senterpartiet mener at kontantstøtten skal
forbeholdes foreldre som selv passer egne barn. Familieøkonomien
alene skal ikke være avgjørende for om foreldre
skal kunne velge å passe barnet selv. Det skal være
mulig å ha en inntekt på 100 000 kroner pr. år,
uten å miste muligheten til å motta kontantstøtten. Dette
medlem mener at Senterpartiets kontantstøttemodell
er mer rettferdig, og gir en tryggere ramme rundt den daglige omsorgen
for barn, enn den Samarbeidsregjeringen og Fremskrittspartiet er
enige om.
Dette medlem mener at det er
riktig at foreldre skal stimuleres til å bruke barnehageplass
hvis de selv jobber eller er under utdanning, og tilsvarende riktig
at de får et økonomisk tilskudd dersom de velger å passe egne
barn selv.
Dette medlemmener
at det er særlig viktig for barn i familier som hovedsakelig
har sin inntekt i form av sosialhjelp og/eller trygd, å ha
barnehageplass. Som en kompensasjon for at barnefamilier som er
uten arbeid og uten annen inntekt enn sosialhjelp ikke får tilbud
om kontantstøtte, mener dette medlem at
det er riktig å tilby disse barna gratis og prioritert
plass i barnehager, og gratis SFO. Dette medlem viser
for øvrig til Dokument nr. 8:2 (2001-2002) fra stortingsrepresentantene
Magnhild Meltveit Kleppa, Eli Sollied Øveraas og Rune J.
Skjælaaen, som tar opp strakstiltak for fattige barnefamilier,
og som er til behandling i Stortinget nå, samtidig med
dette budsjettet.
Komiteen viser til
at den øvre grensen for barnetrygd ble hevet til 18 år,
med virkning fra 1. juli 2000. Ordningen ble finansiert ved at satsene
for alle aldersgrupper ble redusert. Barnetrygden utbetales til
og med den kalendermåneden før barnet fyller 18 år. Komiteen vil
peke på at barnetrygden er en generell ordning, og at det
er den viktigste statlige overføringen til barnefamiliene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil videre peke på at barnetrygden
ikke er pris- og lønnsjustert siden 1996.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ber Regjeringen
fremme forslag i barnetrygdloven om at barnetrygden automatisk prisjusteres hvert år.
Det er nødvendig for at barnetrygden som ordning ikke skal
undergraves på sikt.
Disse medlemmer vil understreke
at barnetrygden er ment som en kompensasjon for merutgifter ved å ha
barn.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag i barnetrygdloven om at barnetrygden automatisk prisjusteres hvert år."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet finner det urimelig at barnetrygden blir
medregnet i inntekt ved beregning av sosialhjelp.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:2 (2001-2002) fra representantene Magnhild Meltveit Kleppa
og Eli Sollied Øveraas og Rune Sjælaaen om strakstiltak
for fattige barnefamilier.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger
opp til en full gjennomgang av sosialhjelpssystemet ved behandlingen
av Revidert nasjonalbudsjett 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å øke
denne posten med kr 374 000 000. Dette fordi disse medlemmer ønsker å justere
for en prisvekst på 2,5 pst.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
barnetrygden er en av velferdssamfunnets grunnleggende ordninger
som skal komme barn til gode. Disse medlemmer er
kritisk til de stadige endringer som gjøres i forhold til
barnetrygden og viser til at barnetrygden ikke har vært
prisjustert på flere år.Disse
medlemmerønsker en økt barnetrygd
til tredje og fjerde barn for å sikre en sosial profil
og imøtegå fattigdomsproblematikken på en
rettferdig måte.
Disse medlemmer vil:
1. Øke barnetrygden
for tredje og fjerde barn med kr 3 792 pr. barn pr. år,
totalt 640 mill. kroner.
2. At barnetrygden ikke skal regnes som
foreldrenes inntekt ved utmåling av sosialhjelp.
3. Barnetrygden skal prisjusteres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,merker
seg at det planlegges iverksatt endret tilskuddsordning fra og med
2002, slik at bredden i organisasjonslivet prioriteres ved at de organisasjonene
som faller innenfor retningslinjene for å få slik
støtte, kan få tilskudd til drift med et likt
beløp, uavhengig av størrelsen på organisasjonen,
og ved at de organisasjonene som ikke fyller kravene for å få driftsstøtte
skal kunne søke om tilskudd til prosjekter og aktiviteter
på familie- og likestillingsområdet.
Flertallet mener dette er et
opplegg som sikrer at det gis drifts- og prosjektstøtte
som gir familie- og likestillingspolitiske organisasjoner muligheter
til å sette dagsorden og muligheten til å supplere
og korrigere det offentliges familie- og likestillingsarbeid.
Flertallet ser meget positivt
på at Regjeringen har signalisert at den vil utarbeide
en stortingsmelding med utgangspunkt i endringene i familiemønstret
og følge opp NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at en slik melding bl.a. belyser situasjonen og utviklingen blant barn
og unge.
Flertallet ser positivt på at
innsatsen for å bedre levekårene for lesbiske
og homofile styrkes. Flertallet viser
for øvrig til oppfølgingen av St.meld. nr. 25 (2000-2001)
Om homofile og lesbiskes levekår,og
de tiltak som er vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen
av denne meldingen. Flertallet har merket seg det
rapporten og stortingsmeldingen sier om lesbiske og homofiles levekår,
og som viser viktigheten av en ekstrainnsats på dette området.
Det er særlig viktig å sørge for å hindre
diskriminering og forebygge selvmord.
Flertallet mener det er viktig å styrke
mannsperspektivet i likestillingspolitikken, og legge til rette
for at både kvinner og menn får reelt like muligheter,
rettigheter og ansvar i familie-, arbeids- og samfunnsliv. Flertallet
anser etableringen av mannssenteret Reform, som skal tilby rådgivning
til menn i krise og konflikt, som et viktig tiltak for å fremme
likestilling mellom kjønnene.
Flertallet vil understreke at
viktigheten av å bidra til å synliggjøre
og rette opp lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er
en sentral målsetting. Flertallet viser
til at det på bakgrunn av NOU 1997:10 Arbeidsvurdering
som virkemiddel for likelønn og en oppdatert kunnskapsoversikt
fra fem land, AFI-rapport 3/2001 skal settes i gang forsøksvirksomhet
med arbeidsvurdering for likelønn. Flertallet ser
det som viktig at det offentlige er en pådriver i dette
arbeidet.
Flertallet ser at familiemønstrene
har endret seg. Enslige med og uten barn, samboere og homofile partnerskap
lever side ved side med det tradisjonelle ekteskap. Ulike kulturer
har ulikt syn på familiens rolle i samfunnet.
Flertallet viser til Regjeringens
arbeid med å integrere kjønnsperspektivet i budsjettarbeidet. Flertallet har
også merket seg at det i år er fire departementer som
har startet denne prosessen - Barne- og familiedepartementet, Landbruksdepartementet,
Kommunal- og regionaldepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Arbeidet omtales nærmere under det enkelte departements
budsjett.
Flertallet vil understreke at
innarbeiding av likestillingshensyn på ulike politikkområder
vil bety større treffsikkerhet og bedre kvalitetssikring
av reformarbeid, tiltak og tjenester, og vil bidra til å oppnå målet om
effektivitet og brukervennlighet i offentlig forvaltning og tjenesteyting.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk
Venstreparti, ønsker å bevilge 2 mill.
kroner til et nasjonalt rådgivnings- og ressurssenter for
menn, som skal tilby rådgivning til menn i krise og konflikt,
og være en arena for erfaringsutveksling, dokumentasjon
og informasjonsformidling. Dette flertallet ser tiltaket
som et ledd i den samlede innsatsen for å forebygge vold
mot kvinner.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
understreker at god livskvalitet, helse, selvrespekt og selverkjennelse
er fundamentalt for livssituasjonen til alle mennesker.
Dette flertallet viser i den
anledning til behandlingen av St.meld. nr. 25 (2000-2001) Om levekår
og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg, der lesbiske og
homofiles levekår ble grundig belyst. Dette flertallet merker
seg at det var bred politisk enighet om å styrke innsatsen
for å bedre levekårene for lesbiske og homofile. Dette
flertallet viser til at Regjeringen i tråd med
Innst. S. nr. 254 (2000-2001) i 2002 vil prioritere å følge
opp flere forslag fra meldingen, og dette flertallet har
spesielt merket seg at det er satt av penger til forskning, styrking
av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), styrking
av Rådgivningstjenesten, utarbeiding av informasjonsmateriell,
styrke tiltak som spesielt retter seg mot å forebygge selvmord
blant lesbiske og homofile og vurdere endringer i straffeloven §§ 232
og 292. Dette flertallet støtter Regjeringens
prioriteringer når det gjelder oppfølging av forslag
fra meldingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil også stille et stort spørsmålstegn
ved forslaget om at det er antallet betalende medlemmer alene, som
skal være avgjørende for hvor stort tilskuddet
til de to organisasjonene Aleneforeldreforeningen (AFFO) og Foreningen
2 Foreldre (F2F) skal være fra og med 2004. Det skal være
en overgangsordning på tre år, der departementet gradvis
skal foreta en omfordeling av tilskuddet som Aleneforeldreforeningen
får i dag, over til Foreningen 2 Foreldre, inntil fordelingen
avspeiler medlemstallet.
Disse medlemmer viser til at
målet med tilskuddet til AFFO og F2F, er å sikre
begge organisasjonene muligheten til stabil drift og et høyt
aktivitetsnivå blir det uttalt i budsjettforslaget. Disse
medlemmer stiller seg uforstående til at departementet
mener at det er mulig for en forening som AFFO å opprettholde
sin virksomhet på et stabilt, høyt nivå,
dersom tilskuddet skal nærmest halveres gradvis over tre år,
mens F2F skal få sitt tilskudd fordoblet i løpet
av den samme perioden. Disse medlemmer mener at det
kan være grunner til at AFFO har et mindre antall betalende
medlemmer, bl.a. fordi medlemmene her alle har den daglige omsorgen
for barn. Medlemmer i F2F kan også ha den daglige omsorgen
for barn, for eksempel ved delt omsorg, men det er fremdeles slik
at det er i hovedsak kvinner som har hovedomsorgen for barn.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringen følger opp St.meld. nr. 25 (2000-2001)
Levekår for lesbiske og homofile i samfunnet med tiltak
for til sammen 10 mill. kroner. Disse medlemmer mener imidlertid
at det er behov for en offentlig instans som kan samle informasjon
om, og videreutvikle samfunnets kompetanse når det gjelder
homofiles levekår, og samtidig motarbeide ulike former
for diskriminering i samfunnet.
Disse medlemmer mener at det
er grunnleggende menneskerettigheter som krenkes når homofile diskrimineres.
Mange av mekanismene har fellestrekk med annen diskriminering i
samfunnet, blant annen av mennesker med annen etnisk bakgrunn enn
norsk, diskriminering av kjønn m.m. Disse medlemmer mener
derfor at det er riktig å etablere et senter mot diskriminering
av homofile, tilsvarende Senter mot etnisk diskriminering, Likestillingssentret
og Likestillingsombudet m.fl. I et senter som skal motarbeide diskriminering
av homofile, vil man kunne samle flere typer kompetanse, både
innen forskning, helse- og organisasjonsspørsmål
m.m. som i fellesskap kan arbeide med bredden av det som angår
homofiles levekår i samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
til å opprette et kompetansesenter på homofiles
levekår for å motvirke diskriminering av homofile
i samfunnet."
Disse medlemmer er også skeptisk
til at den frivillige organisasjonen Landsforeningen for lesbisk
og homofil frigjøring (LLH) skal få tilført
midler til et toårig prosjekt i sin regi, som skal omfatte
antidiskrimineringsarbeid med særlig sikte på organisasjons-
og arbeidslivet. Disse medlemmer tror ikke at det
er særlig målrettet å la en frivillig
organisasjon ta for seg diskriminering av homofile i arbeidslivet.
Her er det mer naturlig å gi muligheter til fagbevegelsen
og arbeidslivets organisasjoner i fellesskap, for å få til varige
tiltak mot diskriminering av homofile i arbeidslivet. Da er det,
slik disse medlemmer ser det, mer naturlig at LLH
står for arbeidet med å motvirke diskriminering
av homofile i organisasjonslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
postene 21, 50, 70 og 72 avviklet, mens post 71 Særlige
familiepolitiske tiltak foreslås opprettholdt.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
peke på at det er helt nødvendig å legge
inn en likelønnspott - da nyere undersøkelser viser
at kvinners lønnsutvikling har ikke bedret seg. Kvinners
lønn sammenlignet med menns lønn er like dårlig
som for 25 år siden.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Regjeringen hadde redusert bevilgningen til mannssenteret
Reform med 500 000 kroner, i forhold til regjeringen Stoltenbergs
budsjettforslag for 2002. Dette medlem viser til
at Senterpartiet bidro til flertallet som økte bevilgningen
med 500 000 kroner. Dette medlem viser til at mannssenteret
Reform skal tilby rådgivning til menn i krise og konflikt,
og styrke kompetanseutviklingen i familievernet. Familievernet og
familiekonfliktene vil ikke bli bedre hvis vi ikke får
diskutert mannsrollen og menns erfaringsverden, og samtidig arbeider
for økt likestilling mellom kjønnene.
Dette medlem støtter
ikke omleggingen av tilskuddsordningen til de frivillige organisasjonene
på familie- og likestillingsområdet. Dette
medlem viser til Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001), der
flertallet av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti økte
støten til familie- og likestillingspolitiske organisasjoner
med 1 mill. kroner. Dette flertallet bad departementet om å gjennomgå ordningene
med sikte på et opplegg som sikrer både drifts-
og prosjektstøtte framover. Samarbeidsregjeringen og Arbeiderpartiet viser
til at bredden i organisasjonslivet skal prioriteres ved at de organisasjonene
som faller innenfor retningslinjene til å få slik
støtte, vil få et likelydende beløp til drift,
uavhengig av størrelsen på organisasjonen. Dette
medlem ser spesielt negativt på forslaget om at
et driftstilskudd skal kunne variere med antallet andre organisasjoner
som driver virksomhet innenfor familie- og likestillingsområdet,
gir både liten fleksibilitet og liten forutsigbarhet på den
ene siden, og det gis dermed ingen kreditt for verken stort medlemstall
eller stor aktivitet. Her bør det, slik dette medlem ser det,
ikke være enten/eller når det gjelder
driftstilskudd eller tilskudd til prosjekter eller aktiviteter.
Det eneste som er positivt, er at det åpner for at andre
organisasjoner som ikke har familie- og likestillingspolitikk som hovedformål,
kan søke tilskudd til aktiviteter som har et vesentlig
element av familie- eller likestillingspolitikk.
Dette medlempeker
videre på at Samarbeidsregjeringen og Arbeiderpartiet legger
vekt på å tilstrebe at denne tilskuddsordningen
skal være enklest mulig, slik at det krever minimalt med
ressurser til saksbehandling. Dette medlem ser ikke
betydningen av dette, så lenge det ikke viser seg i form
av et redusert behov for ressurser til saksbehandling i barne- og
familiedepartementet, eller i SUAK, som skal overta denne saksbehandlingen
av tilskuddet til familie- og likestillingsorganisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til omleggingen av tilskuddsordning for AFFO og F2F, og slutter
seg til Regjeringens opplegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at Regjeringen legger opp til en omfordeling mellom organisasjonene
Forening 2 Foreldre og Aleneforeldreforeningen slik at man skal
få støtte over denne posten i forhold til medlemstallet. Departementet
legger opp til at omfordelingen skjer gradvis over 3 år,
slik at medlemstallet legges til grunn fullt ut fra år
2004.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen fordele
tilskuddene under kap. 846 til Aleneforeldreforeningen og Foreningen
2 Foreldre, etter medlemstall fra og med 1. januar 2002."
Disse medlemmer registrerer at
Regjeringen ønsker å videreføre kap.
846 post 72 Tiltak for lesbiske og homofile. Dette er en post som
var ny i budsjettet fra og med 2001. Midlene som er avsatt på dette
området vil bli nyttet som tilskudd i Landsforeningen for
lesbisk og homofil frigjøring, og andre tiltak for å bedre levekårene
for lesbiske og homofile. Disse medlemmer går
imot bevilgninger til dette formålet. Disse medlemmer mener
det er feil å opprette selektive tiltak for friske og arbeidsføre
voksne mennesker kun på basis av deres seksuelle legning.
Når det gjelder Fremskrittspartiets ønske om å avvikle
post 21, post 50 og post 70 vises det til merknader under kap. 847
og kap. 848 om likestillingspolitikk generelt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser positivt på det
arbeidet Likestillingssenteret gjør for å få reell
likestilling mellom kvinner og menn. Flertallet mener
det er viktig at senteret har engasjert seg sterkt i arbeidet i
forhold til vold mot kvinner, og ser det også som svært
viktig å ha fokus på mannsrollen i likestillingsarbeidet.
Flertallet mener at det arbeidet
som gjøres for å øke interesse for og
kunnskap om likestilling blant ungdom må fortsette. Flertallet har
merket seg at Likestillingssenteret allerede har bidratt til å sette fokus
på likestilling for denne gruppen, og flertallet mener
at senteret bør brukes mer aktivt, både generelt i
forhold til likestillingsspørsmål, samt som et
organ med spesialkompetanse på området.
Flertallet peker på at
Likestillingssenteret og Likestillingsombudet gjør en betydelig
innsats for likestilling mellom kvinner og menn, med relativt knappe ressurser. Flertallet viser
til at Likestillingssenterets langsiktige målsetting er å rette
opp den ubalansen som eksisterer mellom kvinner og menn i samfunnet
og fjerne kjønn som en avgjørende faktor i forhold
til rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder.
Flertallet vil imidlertid peke
på at Likestillingssenteret ikke har sett det som en oppgave å arbeide
med den situasjonen kvinner med annen etnisk bakgrunn har i Norge.
Flere kulturer har tradisjoner med liten likestilling mellom kvinner
og menn, og det er kjent at mange innvandrerkvinner ikke en gang
får anledning til å gjøre seg tilstrekkelig
bruk av tilbudet om norskopplæring, og langt mindre får
en tilknytning til arbeidslivet. Dette har ringvirkninger som er
negative både som samfunnsfenomen i Norge, med en gruppe kvinner
som ikke nyter godt av den likestillingen som er arbeidet fram i
samfunnet vårt, at barn og unge har foreldre (og særlig
mødre) som ikke kan norsk, og at barna deres lærer
at kvinner skal ha eneomsorgen for barn og hjem, og forblir uten
tilknytning til arbeidslivet og mangler derved selvstendige rettigheter
som opparbeides gjennom betalt arbeid i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ser at det er flere organisasjoner som
arbeider med situasjonen for disse kvinnene, men det er ingen av
dem som har likestilling mellom kjønnene som sitt hovedperspektiv. Disse
medlemmermener at det er viktig
at Likestillingsombudet og Likestillingssenteret tar denne gruppen
kvinner på alvor, og øker sin medvirkning i arbeidet
for deres likestilling. Likestillingssenteret og Likestillingsombudet
må utvikle et nært samarbeid med relevante organisasjoner.
Dersom det krever mer ressurser enn det Likestillingssenteret og
Likestillingsombudet har i dag, vil disse medlemmer henstille til
regjeringen om å øke tilskuddet til dette formålet
til Likestillingssenteret og Likestillingsombudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er beklagelig at dagens likestillingspolitikk ser ut til å være
fundert på at man har en "kamp" mellom to poler. Man ser
ut til å være låst fast i likestillingstanken
fra 70- og tidlig 80-tall. På den ene siden kjempes det
for å posisjonere kvinner inn på alle områder.
På den andre side kjempes det for at kvinner har enerett
på omsorg for barn. Disse medlemmer mener
det vil være et sentralt og viktig skritt i likestillingsøyemed
om barneloven hadde likestilt menn og kvinner som omsorgspersoner,
jf. Fremskrittspartiets forslag om at delt ansvar og omsorg for
barn bør være hovedregelen etter samlivsbrudd.
Et annet moment disse medlemmer vil peke på,
er mangelen av kjønnsbalanse på de områder
som jobber med likestilling i det offentlige. Dette området
ser ut til å være dominert av kvinner.
Disse medlemmer finner det ikke
rimelig at det offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta
friske voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare
dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter,
og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang
er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det enkelte
individs integritet og evne til å ta egne beslutninger.
Disse medlemmer vil påpeke
at selv om man avvikler likestillingsforskning, kompetansesenter
for likestilling og likestillingsombudet, vil enkeltindividets rettigheter
fortsatt opprettholdes av regelverket i likestillingsloven, arbeidsmiljøloven
og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene.
I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske
organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt
sentrale varemerke og som arbeider på dette området.
At det er betydelige krefter i det norske samfunn
som ønsker å videreføre gårsdagens
likestillingspolitikk bekreftes ikke minst ved at mange fortsatt
har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse
medlemmer mener et individ som har fått et arbeid
eller en posisjon pga. sitt kjønn, og ikke pga. sine kvalifikasjoner,
nedvurderes både av samfunnet og seg selv. Disse
medlemmer finner det betimelig å stille følgende
spørsmål: Er det slik at Norge som kanskje er
det mest "suverene" landet når det gjelder å fokusere
på likestilling konsentrert mot kvinner, og er suverene
når det gjelder bruken av ressurser på dette området,
har de beste resultatene med hensyn til likestilling? Her vil disse
medlemmer vise til et oppslag i VG 12. mai 2000 der det
slås fast at myten om at vi er verdensmester i likestilling
slår sprekker. Norge ligger langt bak land som USA, Canada,
Australia og Storbritannia. Av 7 land er faktisk bare Japan dårligere
enn Norge, ifølge denne undersøkelsen. Andre studier
viser at vi også ligger bak Frankrike, Finland og Sverige. Disse medlemmer mener
at likestillingsarbeid i offentlig regi bør avvikles. Fremskrittspartiet
har i sitt primære budsjettforslag foretatt betydelige
kutt på kapitlene som berører dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig
med en betydelig satsing på informasjon og skolering. Foruten å spre
informasjon om rettigheter og plikter etter loven og informasjon
om klageadgangen, må muligheten til å kunne få muntlig
og mer uformell veiledning fra Likestillingsombudet gjøres
bedre kjent.
Flertalletser
det verdifulle i å satse videre på det arbeidet
Likestillingsombudet gjør, og gi muligheter til å videreutvikle
dette som viktig redskap i likestillingsarbeidet.
Flertallet ser det som positivt
at Likestillingsombudet prioriterer det internasjonale samarbeidet
med tanke på å gi og innhente erfaringer om felles
problemstillinger innenfor fagområdet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til sin merknad under kap. 847, som
gjelder også for kap. 848.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under det foregående kapittel, og foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om avvikling av likestillingsombudet, og endring av likestillingsloven
slik at andre instanser, herunder domstolene og arbeidstilsynet
får i oppgave å håndheve de sentrale
bestemmelser i loven."
Komiteen vil understreke
det viktige arbeidet Barneombudet gjør for å ivareta
barn og unges interesser og dere rettigheter.
Komiteen har merket seg at det
er stor nasjonal og internasjonal interesse for Barneombudets arbeid,
og dette stiller krav til ombudets informasjonsvirksomhet.
Komiteen har også merket
seg at ombudets rolle skal være å følge
med i om norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene
Norge har etter FNs konvensjon om barns rettigheter, og arbeide systematisk
for at lovbestemmelsen i barneombudsloven § 3 om det samme,
skal få et reelt innhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er positive til
Barneombudets forslag om en egen oppvekstlov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at det ikke har vært vesentlig økning
i Barneombudets budsjettkapitel de siste årene. Disse
medlemmer ønsker derfor å øke
kap. 850 post 1 slik at man kommer på nivå med år
2000, særlig fordi Barneombudet har økende etterspørsel
etter informasjon både fra inn- og utland.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at kostnadene til adopsjon fra utlandet ligger et sted mellom
80 000 til 120 000 kroner. Stønaden vil for 2002 være
den samme som i 2001, 22 500 kroner pr. barn. Flertallet vil
igjen, jf. Budsjett-innst. S. nr. 2 (2000-2001), understreke viktigheten
av å sikre forutsigbarhet når det gjelder størrelsen
på tilskudd til adopsjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at tilskuddet er ment å bidra
til å motvirke en skjev sosial fordeling av adopsjon knyttet
til foreldrenes økonomi på grunn av de høye
kostnader ved adopsjon fra utlandet. Disse medlemmer vil
i den anledning vise til at Regjeringen i Sem-erklæringen
har forpliktet seg på å heve adopsjonsstøtten
i løpet av perioden.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
forslaget til Regjeringen om å tilby støtte til
adopsjon på kr 22 500 pr. barn er lite i forhold til de
reelle kostnadene en familie har ved å ta til seg et foreldreløst
barn. Det har blitt adoptert i gjennomsnitt 603 barn til Norge de
tre siste årene. Tilskuddet har variert fra år
til år og skaper uforutsigbarhet. Disse medlemmer vil
jobbe for at adopsjonsstøtten kommer opp på et
nivå som innebærer at det ikke er foreldrenes
inntekt som er avgjørende om de kan ta på seg
et foreldreansvar. Disse medlemmer vil øke
adopsjonsstøtten til 1 G (1 G = kr 51 360).
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Arbeiderpartiet til stadighet har redusert tilskuddet til
adopsjon når de har vært i regjeringsposisjon.
Regjeringen Stoltenberg foreslo å redusere adopsjonsstøtten
fra 28 000 kroner til 22 500 kroner. Samarbeidsregjeringen har uttalt
at den har som mål å øke adopsjonsstøtten,
men har ikke gjort det i budsjettforslaget for 2002.
Dette medlem viser til at en
utenlandsadopsjon kan koste adoptivforeldrene mellom 100 000-150
000 kroner. Tilskuddet er lavt både med tanke på kostnadene,
men særlig med tanke på den bistanden som ytes til
et barn som er foreldreløs, og som ofte bor i land med
lav levestandard. Tilskuddet er også lavt med tanke på å sikre
at alle som ønsker det, skal kunne ha råd til å adoptere
barn. Dette medlem understreke at det å adoptere
et barn fra utlandet, ofte ikke bare er en måte å bli
foreldre på, men for flere er det også en solidaritetshandling
for å hjelpe foreldreløse barn, og være
nye foreldre for et barn som har mistet sine biologiske foreldre
på en eller annen måte.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
har programfestet at vi i stortingsvalgperioden 2001-2005 vil øke
adopsjonsstøtten til 1 G (som er kr 51 360 i 2001). I vårt
alternative budsjett for 2002 har Senterpartiet foreslått å øke
adopsjonsstøtten til 30 000 kroner.
Komiteen understreker
betydningen av å ha et barne- og ungdomsvern preget av
høy rettssikkerhet og god kvalitet i saksbehandling, tjenester
og tilbud. Komiteen vil derfor legge vekt på å videreføre
innsatsen for å bedre kompetansen og kunnskapen på alle nivåer
i barneverntjenesten. Spesielt er det viktig å satse på det
forebyggende arbeidet innen dette feltet slik at færrest
mulig barn får så store problemer at det er behov
for at barnevernet griper inn. Komiteen viser til
at ved å satse på forebyggende tiltak vil en først
og fremst kunne unngå at barn og unge kommer inn i en uheldig
utvikling, men en slik satsing vil også gradvis føre
til at samfunnet kan spare store reparasjonskostnader knyttet til
kriminalitet, rusmisbruk, vold m.m.
Komiteen er kjent med at NOU
2000:12 Barnevernet i Norge vil bli fulgt opp av en stortingsmelding om
barnevernet, og som etter planen vil bli lagt fram for Stortinget
i løpet av 2002. Komiteen regner med at
det i den sammenheng vil bli god anledning til å få en
systematisk gjennomgang av særlige endrings- og fornyingsbehov
innen barne- og ungdomsvernet. Komiteen vil understreke
at det innen dagens barnevern finnes svært positive faglige
og menneskelige kvaliteter, som gjør at barn og ungdom
i en meget vanskelig situasjon tas vare på med verdighet
og varme. Disse positive trekkene må ligge til grunn for
en videre utvikling av barnevernet i Norge.
Komiteen vil spesielt understreke
viktigheten av allerede iverksatt arbeid for å bedre forholdene
for barn på krisesentre, arbeidet med å realisere Handlingsplanen mot tvangsekteskap, Handlingsplan
mot kjønnslemlestelse, Handlingsplan for barn og unge med alvorlige
atferdsproblemer og Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet.
Komiteenvil
fremheve det spennende nybrottsarbeid som gjøres i samarbeid
med foreldre og nærmiljø for barn og ungdom med
alvorlige atferdsproblemer; Parent Management
Training og Multisystemic Therapy (PMT og MST). Komiteen viser
til at bakgrunnen for innføringen av disse metodene bl.a.
er at mange fagfolk erfarer at institusjonsplasseringer stort sett
ikke hjelper i forhold til barn og unge med alvorlige atferdsproblemer.
Det er derfor utviklet et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg
som har vist seg å gi gode resultater. Komiteen har
også merket seg at departementet vil videreføre
og styrke støtten til Home-Start Familiekontakten, som
i Norge er et nytt, forebyggende tiltak i familier med små barn
som er i en vanskelig livssituasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med den
vanskelige situasjonen enslige mindreårige flyktninger
og asylsøkere i mottakene er i. Flertallet viser
til rapporten Barn i bevegelse - om oppvekst
og levekår for enslige mindreårige flyktninger som
foreligger. Flertallet mener det på bakgrunn
bl.a. av denne rapporten kan utvikles gode modeller for kommunalt
arbeid med enslige mindreårige knyttet til bl.a. samordning
og forankring av ansvar.
Flertallet viser til behandlingen
av St.meld. nr. 17 (2000-2001) Om asyl- og flyktningepolitikken
hvor flertallet gikk inn for at alle enslige mindreårige
asylsøkere skal ha en barnefaglig vurdering før
plassering i vertskommune.
Flertallet er kjent med at KRD
og BFD vil gjennomgå rutiner i asylmottak og for oppfølging
av enslige mindreårige når de bosettes i kommunene. Flertallet viser
til at dette gjelder bl.a. kartlegging av hjelpe- og oppfølgingsbehov
hos den enkelte mindreårige, og av rutiner og oppfølging
ved bosetting hos slektninger.
Flertallet har merket seg at
KRD har nedsatt et utvalg som skal se på vergeordningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at det er det offentlige som tar omsorgen når barnevernet
må gripe inn ved omsorgssvikt eller adferdsproblemer hos
barn og unge. Det offentlige har derfor også ansvaret for
at tilbudet som blir gitt er av god kvalitet. Disse medlemmer viser til
forslaget fra regjeringen Stoltenberg som innebærer at
det innføres statlige fastsatte kvalitetskrav slik at en sikrer
at barnevernsinstitusjonene som ikke har tilfredsstillende kvalitet
og standard ikke blir brukt. Disse medlemmer synes
det er trist at regjeringen Bondevik II ikke følger opp
forslaget, men skyver bestemmelsen ut i uvisse.
Disse medlemmer mener barnevernet
har behov for styrking både ressurs- og personalmessig. Det
er viktig med kompetanseheving i barnevernet for å møte
alle de utfordringene som ligger i forebyggende arbeid overfor barn
og unge. Barnevernet sliter med problemer, ressursmangel og manglende
kapasitet til å sette i verk tiltak. Tverrfaglig samarbeid
og nye arbeidsmåter må utvikles for å møte
utfordringene. Barn av foreldre med psykiske problemer må i
større grad prioriteres i det forebyggende arbeidet da
deres livssituasjon ofte er vanskelig.
Disse medlemmer ønsker
at mor/barn-/familieinstitusjoner som f.eks. Vilde
i Horten er institusjoner som bør videreutvikles og brukes
som erfaringsgrunnlag for videreutvikling av denne typen arbeid.
Ettervern og oppfølging av de foreldrene som får
beholde sine barn etter vedtak i barnevernloven er nødvendig forebyggende
arbeid. Undersøkelser viser at disse foreldrene ofte har
aleneansvar og har lite sosialt nettverk. Oppfølging og
avlastning er det mange av disse familiene ber om for å greie
ansvaret med å oppdra barn. Foreldre til barn som blir
flyttet i fosterhjem må ivaretas på en helt annen
måte enn i dag slik at de også kan være
en ressurs for sine barn.
Disse medlemmer har merket seg
at det registreres økende grad av unge gutter som begår
sedelighetsforbrytelser. Barn sammen med barn som utøver vold,
trusler, mobbing eller overgrep er en økende problematikk.
Disse medlemmer ønsker
at man skal prioritere prosjekter og forskning som er rettet mot
seksualisering av barndom i Norge - kjønn og kjønnsidentitet. Hva
omfatter seksualisering i barns omgivelser? Hvordan påvirker
dette adferd og samhandling?
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag under postene 50, 63 og 71.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å redusere
denne posten med 1 mill. kroner. Dette fordi disse medlemmer mener
at det nå er gjort betydelig forskning på dette
området, og at man fremfor å øke denne
posten faktisk begynner bruke noe av den kunnskapen og informasjonen
man allerede har, og er mer målrettet i bruken av midlene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å øke
potten til forskning med 3 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet foreslår at særskilte
tiltak økes med 20 mill. kroner til kr 35 008 000 (jf.
alternative budsjett).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å øke
denne posten med 2 mill. kroner, dette fordi disse medlemmer ser
det som svært viktig å kvalitetssikre barnevernet
i kommunene og fylkeskommunene. Disse medlemmer er
kjent med innholdet i NOVAs rapport, og regner med at komiteen kommer
tilbake til resultatene av rapporten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti styrker
denne posten med 85 mill. kroner. Styrkingen skal brukes til ulike
prosjekter og forebyggende arbeid for barn og unge, og for å sikre barneverntjenesten
det nødvendige handlingsrom som trengs for å sikre
god kvalitet og kompetanseheving for etaten. Prosjektene skal inneholde
tverrfaglighet og vinkle seg inn mot nye samarbeidsarenaer for å møte de
store utfordringene vi har overfor barn og unge.
Disse medlemmer foreslår
at posten økes med 85 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å halvere
denne posten. Dette fordi disse medlemmer mener at
primært bør disse midlene tas fra kommunenes budsjett
over barnevernskapitlet.
Disse medlemmer ser det som svært
uheldig at enslige mindreårige flyktninger og asylanter
blir plassert i egne tiltak, og til tider overlatt til seg selv. Disse medlemmer mener
derfor at de kommunene som påtar seg ansvaret for disse
barn og unge, også må ta ansvaret med å følge
dem opp.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets asyl- og flyktningepolitikk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår
at posten økes med 5 mill. kroner til kr 33 946 000.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at det er stort behov for kompetanseutvikling i barnevernet. Dette
medlem viser til Senterpartiets alternative budsjett, som
foreslår å øke post 70 Utvikling og opplysningsarbeid
med 20 mill. kroner.
Dette medlem viser til at Norges
Røde Kors driver Barn og unges kontakttelefon (BUK). Vi
vet at barn og unge mangler makt og midler til å opptre
som talspersoner for egne behov i samfunnet vårt. Dette medlem vil
peke på at BUK fungerer i stor grad som en lyttepost for
barn og unges behov og situasjon i dagens Norge.
Dette medlem viser imidlertid
at det i enkelte distrikter er bare 15-20 pst. av den aktuelle målgruppen av
barn og unge opp til 18 år som vet at BUK eksisterer. Potensialet
er derfor stort, og kontinuerlig markedsføring er helt
nødvendig for å nå barn og unge som trenger
BUK.
Dette medlem vil peke på at
utvikling av nye kommunikasjonskanaler er også påkrevet
for å kunne møte barn og unge på de kommunikasjonsarenaer
som de bruker i dag, f.eks internett.
Dette medlem peker på at
BUK er et godt forebyggende tiltak, samtidig som telefonen også er
tilstede for barn og unge i krise. Dette medlem viser til
at Barneombudet ikke har noen egen kontakttelefon, men bare en telefonsvarer
(Klart Svar), og henviser barn og unge til BUK når de har
problemer og behov for voksenkontakt.
Dette medlem vil peke på at
telefonvaktene er frivillige, ikke-betalte vakter. Til sammen nedlegger disse
vaktene over 30 000 frivillige timer for BUK i løpet av
ett år. Dette medlem er kjent med at Røde Kors
har brukt 35-40 mill. kroner av egne midler til å drive
og utvikle dette tilbudet. De er fortsatt innstilt på å bruke
av egne midler, i form av en fast egenandel årlig.
BUK fikk et driftstilskudd på 450 000
kroner for 2001. Dette medlem vil understreke at
BUK får et mye mindre beløp enn krisetelefoner
som Kirkens SOS og Mental Helse, som får flere millioner
i driftsstøtte pr. år. BUK er både en
kontakttelefon, men også en krisetelefon for barn og unge. Dette
medlem mener derfor at det er nødvendig å øke
driftstilskuddet til BUK, og midler til å vurdere andre
kommunikasjonsformer for å nå barn og unge.
Dette medlemmener
at det er riktig at BUK får fast plass på statsbudsjettet
for neste år.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen øke
bevilgningene til Barn og Unges kontakttelefon i budsjettet for
2002, for å kunne øke markedsføringen,
gi et godt kontakttilbud til barn og unge, og for å kunne
vurdere andre kommunikasjonsformer."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
målsettingen om at kvalitetssatsingen alle barnehager i
løpet av 2003 skal ha etablert, et system for å opprettholde,
videreutvikle og sikre kvaliteten.
Flertallet vil understreke at
kommunene har som barnehagemyndighet ansvar for utviklingen av alle barnehagers
kvalitet, og alt personalets kompetanse og faglige utvikling. Kommunene
er gjennom årene blitt tilført mye kompetanse
som kan nyttes i målrettet kvalitetsarbeid. I den treårige
kvalitetssatsingen legges det opp til at fylkesmennene skal ha ansvar
for veiledning og oppfølging av kommunenes arbeid med kvalitetsutviklingen.
Flertallet deler departementets
bekymring for den lave søkningen til førskolelærerutdanningen
og det lave antallet menn i barnehageyrkene, og støtter
arbeidet for å øke interessen for førskolelæreryrket.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at det er et mål å ivareta og videreutvikle
barnehagens kvalitet og pedagogiske innhold, og støtter
derfor forslaget om 5,6 mill. kroner ekstra i budsjettet for 2002
til dette arbeidet.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til Sem-erklæringen hvor alle offentlige tilskudd
til private og offentlige barnehager skal samles og gis i et direkte
tilskudd til den enkelte barnehage.
Dette flertallet forutsetter
at arbeidet med denne finansieringsmodellen skal være ferdig
i løpet av våren og forutsettes satt i kraft 1.
januar 2003.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg
milliardsatsingen på totalt 5,4 mrd. kroner på barnehager
frem til 2005. Det legges inn 1 mrd. kroner allerede i 2002, i tillegg
til kommer prisjusteringen på 170 millioner kroner.
Disse medlemmer ser på barnehage
som det beste omsorgstilbudet for barn når de ikke er sammen med
foreldrene, og ønsker en åpen, fleksibel barnehage for
alle barn uavhengig av sosial status, etnisk eller religiøs
tilhørighet. Disse medlemmer mener at barnehagen
skal samle ulike barn og har en viktig oppgave for å integrere
og hjelpe barn med spesielle behov, så som barn som trenger
hjelp av barnevernet og funksjonshemmede barn. Barnehagen er også et viktig
sted for å avdekke hjelpebehov hos barn.
Disse medlemmer viser til at
likestilling og endring av kjønnsroller forutsetter at
barn tidlig møter en pedagogikk som er fremtidsrettet og
som ser kjønnssosialisering som en viktig oppgave.
Disse medlemmer er bekymret for
at så mange foreldre i dag ikke får barnehageplass,
at barnehageplassen er for dyr og at foreldre velger kontantstøtte selv
i situasjoner der de ellers hadde foretrukket barnehageplass. Disse
medlemmer mener det er riktig å prioritere utbyggingen
av barnehager framfor å øke kontantoverføringene
ytterligere.
Disse medlemmer har merket seg
at satsingen på 10 000 nye barnehageplasser i 2002 er ut
fra ønsket om en rask utbyggingstakt. Disse medlemmer viser
til at det er gjort beregninger som viser at det pr. nå mangler
ca. 12 000 nye barnehageplasser før en har fullt utbygd
sektor, men vil understreke at erfaringer har vist at økt
tilgjengelighet gir økt etterspørsel, noe som
gjør at det også etter 2003 kan være
behov for å bygge nye barnehageplasser.
Disse medlemmer mener at for å oppnå full behovsdekning
er det viktig å sikre barnehageeierne gode og forutsigbare økonomiske
rammebetingelser. Det er en målsetting at staten skal dekke
en større andel av kostnadene i barnehagesektoren slik
at nivået på foreldrebetalingen kan reduseres.
Disse medlemmer har som utgangspunkt
at målsettingen for kostnadsfordelingen innebærer
at staten innen 2005 skal dekke 50 pst., kommunen 30 pst. og foreldrene
20 pst.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har merket seg Samarbeidsregjeringens
offensive barnehagesatsing, og viser til målsettingen om
full behovsdekning innen 2003. Disse medlemmer understreker
at mer tid og valgfrihet er grunnleggende verdier i familiepolitikken,
og det er derfor av avgjørende betydning at foreldre har
en reell mulighet til å velge barnehageplass til barna
sine. Disse medlemmer støtter derfor Regjeringens
barnehagesatsing med 1 mrd. kroner i økte overføringer
til barnehagene fra årets budsjett til budsjettet for 2002,
og viser til at prisjustering av driftstilskuddet med 170 mill.
kroner kommer i tillegg. Disse medlemmer har merket
seg at innsatsen skal rettes mot etablering av nye barnehageplasser, økning
av driftstilskuddet og økt satsing på kvalitet.
Disse medlemmer peker på at
flere og billigere barnehager er nødvendig for å sikre
foreldrene valgfrihet og gode omsorgsløsninger for barna. Disse medlemmer mener
derfor at midler fra stat og kommune må overføres
direkte til barnehagene. Dette vil sikre at tilskuddene kommer fram
og gir barnehagene større forutsigbarhet. Disse
medlemmer har merket seg at Samarbeidsregjeringen har dette
som en målsetting i Sem-erklæringen, og stiller
seg positive til det.
Disse medlemmer mener det er
uholdbart at stadig høyere bevilgninger på statsbudsjettet
ikke når fram til barnehagene. Forskjellsbehandlingen av
de private barnehagene må opphøre. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen vil arbeide for å sikre
like rammevilkår for kommunale og private barnehager. Dette
vil gi et mer mangfoldig tilbud, i tråd med familienes
ulike behov.
Disse medlemmer stiller seg positive
til at barnehager skal være med i det treårige
prosjektet med arbeidsvurdering for likelønn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 27 (2000-2001),
ble det oppnådd flertall for et forslag om snarlig å innføre
en plikt for kommunene til å tilby barnehageplass til alle som ønsker
det. Stortinget understreket at dette må skje i forståelse
med kommunene om økonomi og tidsplan for gjennomføringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringen Stoltenberg har
vurdert ulike virkemidler for styring og finansiering for å sikre
at økt offentlig finansiering faktisk bidrar til å nå målene
om full behovsdekning og en tilnærmet halvering av foreldrebetalingen.
Disse medlemmer støtter
målsettingen om enklest mulig virkemidler og økt
kommunalt selvstyre, og er enig at hensynet til mest mulig likeverdig
behandling av kommunale og privateide barnehager er svært viktig. Disse
medlemmer mener det har vært nødvendig å sikre
en god kostnadskontroll og -effektivitet i sektoren, og at det
har vært sentralt at kommunenes kompetanse og ansvar for
barnehagene skal videreutvikles.
Disse medlemmer viser til at
fra 2006 innlemmes statstilskuddet i inntektssystemet. Forvaltningen av
barnehagesektoren vil fra det tidspunktet i sin helhet være
et kommunalt ansvar, med full likestilling mellom private og offentlig
eide barnehager.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringen Stoltenberg har utarbeidet en opptrappingsplan
for å nå målet om 50 pst. statlig finansiering
innen 2005, og er svært fornøyd med at opptrappingsplanen
startet i 2001. Disse medlemmer viser til at budsjettforslaget
innebærer, i tillegg til full prisjustering av alle satser,
en reell økning av satsene for barn under 3 år
på 2 pst. Disse medlemmer støtter
Regjeringen i at en slik oppjustering av satsene vil være
en viktig styrking for både private og kommunale barnehager.
Disse medlemmer ber Regjeringen
følge utviklingen på foreldrebetalingen nøye
og sørge for at intensjonen bak opptrappingen av driftstilskudd
blir nådd innen 2005.
Disse medlemmer støtter
regjeringens Stoltenberg endring av innretningen av tilskuddet til åpen
barnehage.
Disse medlemmer støtter
en økning av statstilskuddet er et bedre tiltak for å øke
barnehageutbyggingen enn stimuleringstilskudd. Økt driftstilskudd
vil også kunne hindre nedleggelse av allerede eksisterende
barnehager.
Disse medlemmer har merket seg
at i årene frem mot 2006 vil det statlige tilskuddet øke
gradvis til 50 pst. og komiteen støtter regjeringen Stoltenberg
i at for å få økt statstilskudd vil det
bli stilt vilkår til kommunene om en årlig opptrapping
av det kommunale driftstilskuddet både til kommunale og
private barnehager.
Disse medlemmer har merket seg
at måltallene for hvert år vil bli gjenstand for
drøftinger med kommunesektoren og så fastsatt
i de årlige budsjettvedtak.
Disse medlemmer vil understreke
at kommunene får kompensert for sine økte driftskostnader
gjennom en gradvis styrking av de frie inntektene. Disse medlemmer forventer
at vilkåret, om at kommunene må øke innsatsene
i barnehagesektoren for å ta del i den økte satsingen,
vil føre til at kommunene velger å inngå samarbeids-/driftsavtaler
med de privateide barnehagene. Dette sikrer bedre forutsigbarhet
for begge parter.
Disse medlemmer har forståelse
for at det vil være vanskelig å stille et eksakt
krav om økt kommunal støtte til barnehagene med
virkning allerede fra 2002, før standardkostnader er utarbeidet. Disse medlemmer forutsetter
imidlertid at økningen i statstilskuddet samt økningen
i de frie inntektene på 100 mill. kroner (kompensasjon
for drift av nye plasser) fører til at nedtrappingen av
foreldrebetalingen starter for fullt i 2002.
Disse medlemmer støtter
derfor forslaget om ny finansieringsmodell som regjeringen Stoltenberg
har lagt frem.
Disse medlemmer støtter
regjeringen Stoltenberg i at det innføres en lovfestet
individuell rett til barnehageplass fra og med 2006, og at en i
denne retten skal det ligge som en premiss at foreldrebetalingen ikke
skal overstige 20 pst. av de totale kostnadene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietmener at Samarbeidsregjeringen
slår bena under sin egen familiepolitikk når den
gir kommunene så dårlige rammebetingelser at det
er lite sannsynlig at det blir bygget nye barnehageplasser. Disse
medlemmer peker på at målsettingen om
reell valgfrihet langt fra er oppnådd, når mange
småbarnsforeldre tvinges til å velge kontantstøtte
framfor barnehageplass fordi det ikke er tilstrekkelig med barnehageplasser
til alle som ønsker det. Disse medlemmer peker
på at slik kan kontantstøtteordningen se mer vellykket
ut enn det den ellers ville dersom småbarnsforeldre fikk
en reell valgmulighet mellom barnehageplass og kontantstøtte.
Disse medlemmer viser til at
mange kommuner har for dårlig råd og for mange
andre oppgaver til å bygge nye barnehageplasser. Dette
har både partiene i Samarbeidsregjeringen og Arbeiderpartiet
ansvaret for, ved å gi kommunene stadig nye oppgaver uten
at de er fullfinansiert. Dessuten er det er ikke tilstrekkelig økonomi
i barnehagedrift, og for liten forutsigbarhet i rammevilkårene,
til at private vil bygge nye barnehager. Disse medlemmer vil
peke på at det derfor ikke er nok at staten legger inn
penger til drift av barnehager. Vi må stimulere kommuner
og private til å bygge nye barnehageplasser. Senterpartiet
har derfor i sitt alternative budsjett et stimuleringstilskudd rettet mot
småbarnsplasser. Budsjettet for Oslo viser at dette er
hovedproblemet når det gjelder barnehager, og bydel Gamle
Oslo har lagt inn forslag om at det ikke skal tas inn nye småbarn
0-3 år i 2002. Disse medlemmer peker på at
Senterpartiet har lagt inn nettopp et stimuleringstilskudd på 16
500 kroner pr. nye småbarnsplass, fordi det er størst
mangel på småbarnsplasser. Bare ved å sikre
kommunene bedre økonomisk driftsgrunnlag, og stimuleringstilskudd
til bygging av nye barnehageplasser, kan vi nå målet
om 10 000 nye barnehageplasser i 2002. Disse medlemmer vil peke
på at både kommunene og private utbyggere har behov
for et incitament for å ta på seg oppgaven med å bygge
nye barnehager i 2002, fordi det er dyrt å bygge nytt under
høykonjunkturer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 844. Disse medlemmer viser
til at det under dette kapitlet ligger inne en betydelig økning
i tilskudd til barnehager og til nybygging av barnehager i forhold
til kapitlets størrelse tidligere. Dersom det skal gis økte offentlige
tilskudd til barnefamiliene er det disse medlemmers oppfatning
at barnefamiliene selv må kunne avgjøre og få styring
over hvordan disse midlene skal benyttes. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at disse økte midlene må overføres
til kontantstøtteordningen slik at denne kan utvides til å gjelde
flere årsklasser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at forslaget til Regjeringen på styrking av barnehagesektoren
langt fra er nok til å sikre full behovsdekning og lavere
foreldrebetaling. Kombinasjonen av innføring av kontantstøtte
og dårlig kommuneøkonomi gjør at utbyggingstakten
særlig av småbarnsplasser har sviktet i mange
kommuner. For disse medlemmer er det viktig å få stoppet
denne negative utviklingen og bidra til at det bygges tilstrekkelig
antall barnehageplasser, og samtidig slå fast at det å gå i
barnehage er bra for barn. Disse medlemmer vil gjøre
barnehage tilgjengelig for alle barn uavhengig av foreldres økonomiske,
sosiale, geografisk plassering eller etnisk bakgrunn.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at Senterpartiet har som mål at alle foreldre som ønsker
det, skal få tilbud om barnehageplass. Vi har ennå ikke
nok barnehageplasser til alle foreldre som ønsker barnehageplass
til sine barn. Senterpartiet mener at en barnehageplass er et velferdsgode,
og skal være tilgjengelig for alle, til en pris som er
overkommelig for alle. En barnehageplass skal være et spleiselag
mellom staten (50 pst.), kommunen (30 pst.) og foreldrene (20 pst.).
Senterpartiet tar sikte på at foreldrebetalingen skal ned
til 1 500 kroner pr. barn for en barnehageplass.
Dette medlem viser til at Senterpartiet
i sitt alternative budsjett har lagt inn en økning av rammeoverføringen
til kommunene til drift av barnehager for at kommunen skal kunne øke
sin andel av barnehagekostnadene opp mot 30 pst. Med stimuleringstilskudd
til nye barnehageplasser og redusert foreldrebetaling, mener dette
medlem at barnehageplasser vil bli tilgjengelig for alle
som ønsker det.
Dette medlem viser til at med
Senterpartiets politikk, ville vi i 2002 kunne få opptil
10 000 nye barnehageplasser. I tillegg vil Senterpartiet redusere
foreldrebetalingen til 1 500 kroner, og med vår politikk, ville
foreldrebetaling reduseres med 500 til 600 kroner. Med Regjeringens
budsjettforslag vil foreldrebetalingen reduseres med bare halvparten
så mye.
Dette medlem peker på at
i dag har kommunen og lokaldemokratiet grepet om et viktig instrument
i familie- og oppvekstpolitikken. Dette medlem viser
til at det i dag er slik at det statlige tilskuddet til barnehager
forvaltes av kommunene, og utbetales til alle godkjente barnehager,
både kommunale og private barnehager. Det er kommunene
som godkjenner barnehager. Det er variasjon mellom kommunene med
hensyn til å yte kommunalt driftstilskudd til private barnehager.
Om lag 40 pst. av barnehagene er private.
Dette medlem viser til Sem-erklæringen
og barne- og familieminister Dåvøys svar til familie-,
kultur,- og administrasjonskomiteen av 29. november 2001. I brevet
heter det:
"I Sem-erklæringen går Samarbeidsregjeringen
inn for å samle alle offentlige tilskudd til barnehagene
i et direkte tilskudd til den enkelte barnehage. I korte trekk vil
en slik endring bestå i det at det statlige og de kommunale
driftstilskuddene samles i en pott som igjen gis fra staten som
et øremerket tilskudd til barnehagene."
Regjeringen tar sikte på at den nye
finansieringsmodellen skal presenteres i Kommuneproposisjonen i
mai 2002, og tre i kraft fra 1. januar 2003. Dette medlem viser
til at Samarbeidsregjeringen i Sem-erklæringen også går
inn for en individuell rett til barnehage innen 2006, mens kommunene
skal ha ansvaret for å tilby barnehageplasser til alle
som ønsker det.
Dette medlem viser til at det
er flere uheldige sider ved den stykkprisfinansieringen Samarbeidsregjeringen
går inn for å innføre fra neste år.
For det første kan denne endrede finansieringsformen føre
til en overetablering av barnehager, med etterfølgende
konkurranse i sektoren. Med økt konkurranse og usikre driftsforhold,
kan det bety at barnehager opprettes og nedlegges. Det kan innebære
store negative konsekvenser for foreldre og barn, som ikke kan være
sikre på at den barnehagen de bruker, er et permanent tilbud.
Dette medlem vil også peke
på at kommunen skal beholde et lovfestet ansvar om å tilby
barnehager til alle som ønsker det, men kommunen får
ikke lenger noen virkemidler til sin rådighet. Dette
medlem mener at kommunene vil bli sittende igjen med "svarteper",
med usikker finansiering for kommunale barnehager, og med ansvaret
for å tilby barnehageplasser til alle. En konsekvens kan
bli at kommunene må nedlegge egne barnehageplasser til
fordel for private barnehager, hvis det blir overetablering av barnehageplasser.
Kommunene sitter med ansvaret for helheten, men kan komme i den
situasjon at de ikke lenger har råd til å drive
barnehageplasser uten fullt belegg.
Dette medlem vil også peke
på at det er ikke kommet noen signaler fra Samarbeidsregjeringen
om hvordan de ser for seg prioriteringen av barn med spesielle behov,
og hvordan ressursene til spesielle tiltak skal fordeles. Dette
medlem er bekymret for at dette spørsmålet
ikke er avklart før Samarbeidsregjeringen går
ut med denne store reformen. Dette medlem ser heller
ikke at Regjeringen har sagt noe om differensiert betaling, men
barne- og familieminister Dåvøy har uttalt at
en barnehageplass skal ned til 1 500 kroner i løpet av
denne stortingsperioden. Dette medlem peker på at
1 500 kroner er en rimelig pris for en barnehageplass for alle med
ordinære inntekter, men Regjeringen har ikke uttalt noe
om den vil iverksette egne tiltak for foreldre med svak betalingsevne eller
barnefamilier med særskilte behov.
Dette medlem viser til at Kommunenes
Sentralforbund i sin høringsuttalelse til daværende
barne- og familieminister Karita Bekkemellem Orheim om nye finansieringsmodeller
for barnehager hevder at ingen av de 6 finansieringsmodellene var
til vurdering, legger til rette for økt lokalt selvstyre.
Når det gjelder stykkprisfinanseringsmodellen, sier KS:
"Statlig stykkprisfinansiering av 80 % av
kostnadene fratar kommunene ansvar for barnehager. Kommunene blir
rene "operatører" uten noen myndighet/prioriteringsmulighet
med hensyn til økonomien. Det er mistillit til lokalt folkevalgte
og vil føre til vekst i statlig byråkrati. Ved å redusere
lokaldemokratiet reduseres muligheten til lokal tilpasning. Det
er behov for en avklaring i forhold til hvilken rolle Regjeringen
vil at kommunene skal ha i en slik modell."
Norsk Lærerlag sier i sin høringsuttalelse
bl.a.:
"De øremerkede midlene må distribueres
gjennom kommunene. At ordningen (stykkprisfinansieringen) forutsetter
kutt i kommunenes frie midler, kan vanskelig fungere som motiverende
for kommunene til å utøve sitt ansvar som barnehagemyndighet.
Dersom kommunesektoren ikke sikres handlingsrom til å ivareta
sitt ansvar som barnehagemyndighet, vil modellen føre til økt
privatisering av sektoren….Ved full finansiering fra staten
og foreldre gir staten de private barnehagene de samme økonomiske
rettigheter som kommunale barnehager. Da må også staten
kunne stille de samme krav til barnehageeiere. Ordningen vil gjøre
det nødvendig å regulere alle sider ved private
barnehagevirksomheter. Dersom det offentlige skal betale, kan ikke
private interesser ha full frihet når det gjelder opptak
av barn, bemanningsspørsmål, foreldrebetaling eller
lønns- og arbeidsforhold for de ansatte."
NL sier også:
"Kommunenes ansvar som barnehagemyndighet må bli
klarere og valg av finansieringsmodell må understøtte
denne."
Dette medlem vil peke på at
Arbeiderpartiet konkluderte slik i St.prp. nr. 1 (2001-2002) at
de fastholder at utbygging og drift av barnehage skal være
et kommunalt ansvar, og går dermed imot stykkprisfinansieringen. Dette
medlem viser til at både Kommunenes Sentralforbund
og Norsk Lærerlag etterlyser grundigere utredning med hensyn
til konsekvenser ved endringer i finansiering av barnehager. Dette
medlem mener at det er en rekke uavklarte spørsmål
rundt innføring av stykkprisfinansiering:
– Vil stykkprisfinansiering
omfatte fri etableringsrett for barnehager? Hvem og hvordan skal
barnehageetablering styres når det er full behovsdekning?
– Hvilket ansvar skal kommunene
ha for barnehagesektoren etter endret finansieringsform?
– I hvilken grad skal de stilles
likeverdige krav til lokaliteter, bemanning og ideologisk driftsgrunnlag,
og prioritering av barn med spesielle behov?
– Hvordan skal kommunikasjonen
mellom barnehagesektoren og andre pedagogiske tilbud i kommunen/fylkeskommunen
sikres?
– Hvordan skal en ivareta et forsvarlig
tilbud til barn med spesielle behov, som fysiske eller psykiske funksjonshemninger
og barn med behov for språkopplæring? Hvem skal
sikre at barnehagene gir tilbud til barn med spesielle behov, og
ikke bare gir til barn uten spesielle behov?
– Hvem skal ha ansvaret for og
hvordan skal tilsynsfunksjonen for barnehagesektoren ivaretas?
– Hvordan skal driftstilskuddet
beregnes, skal det være ens pris, eller skal barnehagene
få dekket 80 pst. av sine driftsutgifter?
Dette medlem viser til at Høyre
fremmet forslag om stykkprisfinansiering av barnehagene i forbindelse med
behandlingen av St.meld. nr. 27 (1999-2000). Forslaget fikk bare
støtte fra Fremskrittspartiet. Dette medlem beklager
at Kristelig Folkeparti og Venstre nå har endret sin barnehagepolitikk,
og er med på å danne flertall for en finansieringsmodell
for barnehagene, som har så mange uavklarte spørsmål. Dette medlem tviler
ikke på at disse partiene vil finne en argumentasjon for
stykkprisfinansieringen, men dette medlem er bekymret
for rekkefølgen av det Regjeringen tar initiativ til i
barnehagesektoren, når virkemidlene skal vedtas først,
uten utredninger, og deretter underbygges argumentene til sist. Dette medlem er
ikke overbevist om at stykkprisfinansiering vil føre til
en bedre barnehage til for barn og foreldre, men tror heller at
resultatet blir en betydelig økt privatisering av barnehagedriften.
Dette medlem peker på at
målet i Regjeringens barnehagemelding så sent
som i fjor var å innlemme det øremerkede driftstilskuddet
til barnehager i rammetilskuddet til kommunene før 2005.
Stortingsflertallet var da enig i dette. Kommunenes Sentralforbund
er opptatt av at valg av finansieringsmodell for barnehagene, ikke
må hindre at dette målet nås.
Dette medlem går imot å endre
finansieringen av barnehagene til stykkprisfinansiering. Dette
medlem mener at staten må øremerke tilskuddet
til barnehagene slik at kommunene har en økonomisk mulighet til å fylle
opp sin del av spleiselaget; 50 pst. (staten), 30 pst. (kommunen)
og 20 pst. (foreldrebetaling). Dette medlem peker
på at det er en forutsetning for å få redusert
foreldrebetaling. Når det er oppnådd full barnehagedekning,
og en foreldrebetaling på om lag 1 500 kroner, kan barnehagetilskuddet
legges inn i rammetilskuddet til kommunene. Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ikke
innføre stykkprisfinansiering av barnehagene, men øke
det øremerkede tilskuddet til barnehagene i budsjettet
for 2003, slik at kommunene kan oppfylle sin andel av 30 pst. av
kostnadene med barnehagene."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å innføre
en barnehagepris på kr 1 500. Stimuleringstilskudd til
bygging av nye barnehager 200 mill. kroner. Post 60 Driftstilskudd
barnehager økes med 1 200 000 000 kroner og bevilges med 7
009 945 000 kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
forsøket med gratis korttidsbarnehage-tilbud til alle 4-
og 5-åringer i Oslo indre øst ikke er foreslått
videreført i St.prp. nr. 1 (2001-2002). Flertallet mener
at dette er et meget godt tilbud til barn med minoritetsbakgrunn
for å bedre integrering, språkopplæring
og for å øke deltagelsen av disse barna i barnehagene. Flertallet viser
til de meget positive resultatene og erfaringene fra dette prosjektet,
og mener at en nødvendig evaluering ikke må forhindre
at en eventuell videreføring eller utbygging av prosjektet
kan skje f.o.m. høsten 2002.
Flertallet ser det som naturlig
at Regjeringen kommer tilbake til denne saken i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett med tanke på å utvide
tiltaket for hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den grove forskjellsbehandling som i dag er mellom offentlige
og private barnehager når det gjelder tildeling av offentlige
tilskudd. Etter disse medlemmers oppfatning mottar
de offentlige barnehagene betydelig større overføringer
fra fellesskapet enn hva de private barnehagene mottar. Det er derfor viktig
at noe av denne forfordelingen jevnes ut. Disse medlemmer mener
derfor at det må opprettes et ekstra tilskudd til de private
barnehagene og at tilskuddet til offentlige barnehager reduseres
tilsvarende.
Komiteen viser til
at det er et overordnet mål å sikre alle barn
og ungdommer gode oppvekst- og levevilkår. Utjevning av
levevilkårsforskjeller står sentralt, sammen med å sikre
barn og ungdom like muligheter til å delta. Det er økende
problemer knyttet til vold, mobbing, rus, kriminalitet og rasisme
blant barn og ungdom.
Komiteen mener det blir særlig
viktig å fokusere på å styrke og videreutvikle
det tverrfaglige samarbeid mellom ulike etater og tjenester lokalt.
Det er behov for å styrke samarbeidet mellom offentlige
myndigheter, barn og ungdom, foreldre, frivillige organisasjoner
og grupper. Satsing på lokalt frivillig barne- og ungdomsarbeid
er vesentlig for å kunne fange opp og sikre barn og unges
deltagelse og medbestemmelse på sin egen hverdag i by og
distrikt. Dette er også et viktig ledd i det å kunne
forebygge ungdomskriminalitet og rusmisbruk.
Komiteen mener en styrking av
det arbeidet barne- og ungdomsorganisasjonene gjør er spesielt viktig
med tanke på å engasjere barn og ungdom i fritidsaktiviteter. Komiteen mener
det er særlig viktig å legge forholdene til rette
med gode tilskuddsordninger til FRIFOND slik at det lokale engasjementet
blir ivaretatt og får en kontinuitet i allerede oppstartede aktiviteter.
Komiteen vil tilrettelegge for
at alle barn og unge skal få like muligheter til å delta
i aktiviteter og samfunnslivet, uavhengig av deres etniske opprinnelse, geografisk
tilhørighet, seksuell legning eller foreldrenes/omsorgspersoners økonomi.
Det er viktig at utsatte grupper ikke blir diskriminert og marginalisert.
Handlingsplan mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse
er to viktige områder som må sikres videre oppfølging.
Komiteen merker seg at det registreres
en økende grad av unge gutter under 17 år som
begår sedelighetsforbrytelser. Denne gruppen utgjør
nå den nest største gruppen av personer som er
arrestert for voldtekt, voldtektsforsøk eller utuktig omgang
med mindreårige.
Komiteen forutsetter at iverksettelsen
av "Handlingsplanen for barne og ungdomskriminalitet" følges opp.
Barn som utøver vold, trusler, mobbing eller overgrep,
er en voksende problematikk som må tas på alvor.
Tverrfaglig samarbeid og nye samarbeidsarenaer og tiltak er nødvendig
for å møte denne problematikken.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
nødvendige tiltak særlig rettet mot barn som utøver
vold og overgrep mot andre barn, i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen
om barn og ungdoms levekår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er positivt
at Regjeringen har signalisert at det skal legge fram en egen stortingsmelding
i løpet av 2002 om oppvekst og levekår for barn
og unge i Norge.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, vil vise til at "Handlingsplanen for barne-
og ungdomskriminalitet" ble behandlet av Stortinget for en tid tilbake
og er i ferd med å bli iverksatt. Dette flertallet ser
derfor ingen grunn til å lage en ny handlingsplan nå. Dette flertallet mener
det er mer naturlig at temaet tas opp i forbindelse med barne- og
ungdomsmeldingen som Regjeringen har signalisert.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er urolige over utviklingen i at det er
registrert en økende grad av unge gutter under 17 år
som begår sedelighetsforbrytelser, og ser at det synes å være
behov for å endre både holdninger og atferd. Dette
flertallet regner med at dette er et tema som tydeligere
må fram på den politiske dagsorden, både
med hensyn til å skaffe oppdatert faktainformasjon og for å kunne
komme med hensiktsmessige tiltak. Dette flertallet vil
under-streke betydningen av at den offentlige og frivillige sektor drar
sammen for å møte denne problematikken på en god
måte. Dette flertallet vil i denne sammenheng
fremheve verdien av den BFD-ledede "Nettverks- og ressursgruppen
i arbeidet mot seksuell utnytting og seksuelle overgrep mot barn",
og registrerer at gruppen i høst tar tak i dette problemet.
Dette synes å være et naturlig tema å håndtere
i forbindelse med den signaliserte stortingsmeldingen om barnevern.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet merker seg at det ikke er samsvar mellom
det viktige arbeidet som kap. 857 Barne- og ungdomstiltak skal ivareta
og den økonomiske rammen som ligger til grunn fra Regjeringen
side. Disse medlemmer vil påpeke at hele kap.
857 bør styrkes betydelig i forhold til budsjettforslaget
for 2002.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at de frivillige organisasjonene har egenskaper som velferdsstaten
og næringslivet mangler, og som er viktig for samfunnssolidariteten. Dette
medlem viser til at både regjeringen Stoltenbergs
og Samarbeidsregjeringens forslag til budsjett innebærer
en reduksjon i tilskuddet til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner.
Det gjelder særlig budsjettpostene 72 Styrking av oppvekstmiljøet,
som skal være et tilskudd til kommunenes satsing på barn
og unges deltakelse og levekår, og post 75 ungdomssatsing
i distriktene. Disse postene blir slått sammen, og er foreslått
bevilget med 5,86 mill. kroner. Dersom disse budsjettpostene skulle fått
samme bevilgning som i fjor, skulle det har vært bevilget
7,36 mill. kroner, og da er posten ikke en gang prisjustert. Dessuten
er bevilgningene til FRIFOND, som går til frivillige barne-
og ungdomsorganisasjoner i kommunen, på samme nivå som
for 2001. Denne bevilgningene er ikke prisjustert.
Dette medlem mener at det ikke
kan være utviklingstendenser i samfunnet som
forsvarer at de frivillige organisasjonene for barn og ungdom skal
få trangere vilkår. Det er sikkert derfor en samlet
familie-, kultur- og administrasjonskomite mener at en styrking av
det arbeidet barne- og ungdomsorganisasjonene gjør, er
spesielt viktig med tanke på å engasjere barn
og ungdom i fritidsaktiviteter.
Dette medlem ser at komiteen
her kan ha gode hensikter, men verken Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Høyre eller Venstre har samme vilje til å sørge for
bevilgninger. Dette medlem peker på at disse partiene
faktisk reduserer tilskuddet til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet
i budsjettforslaget for 2002. Her er det faktisk ikke nok med gode
hensikter, her er det snakk om vilje til bevilgninger.
Dette medlem vil peke på at
det er stor slitasje i mange organisasjoner, som sliter med å skaffe
tilstrekkelige midler til driften, og mange har etter hvert problemer
med å finne tillitsvalgte som har tid og mulighet til å ta
på seg lederverv i barne- og ungdomsorganisasjonene. Mange
ildsjeler gjør en enorm innsats år ut og år
inn, men også disse har tilsvarende behov for å få en
grunnfinansiering til sin virksomhet.
Dette medlem viser til Senterpartiets
særmerknader i denne budsjettinnstillingen som gir begrunnelser
for det viktige arbeidet barne- og ungdomsorganisasjonene gjør. Dette
medlem viser til Senterpartiets alternative budsjett der
vi foreslår en økning på 15 mill. kroner
på postene 72, 73 og 75.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker å styrke
denne posten fordi man i det siste har fått en rekke indikasjoner
på at utfordringene i større byer er nærmest
ute av kontroll når det gjelder barne- og ungdomskriminalitet,
og når det gjelder omsetning av narkotika til disse gruppene. Disse
medlemmer mener at ved å styrke denne posten vil
dette kunne bidra til å forebygge uønsket adferd
og forhindre voldskriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
i likhet med tidligere å redusere denne posten. Begrunnelsen
for dette er at man må sette strengere krav til hvilke
prosjekter som skal støttes i det internasjonale ungdomsarbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at SUAK er et kontor som skal styrke og samordne sentrale
forvaltningsoppgaver på barne- og ungdomsområdet.
Flertallet viser til at det er
SUAKSs oppgave å ivareta barns interesse i innenlands-
og utenlandsadopsjoner. Flertallet ser opplæringen
av kommunale ansatte i adopsjonssaker som viktig i denne sammenheng. Flertallet registrerer
imidlertid at det nå er planlagt 3-4 fylkesvise opplæringskonferanser
og støtter dette. Flertallet registrerer
at det i St.prp. nr. 1 (2000-2001) BFD varsles en spesiell fokus
på forenkling i adopsjonsprosessen og ser frem til en tilbakemelding
på dette området.
Flertallet støtter SUAKs
arbeid for å styrke barn og unges egeninnsats og engasjement
i utviklingen av samfunnet. Flertallet registrerer
at man i SUAK, på bakgrunn av EUs forenklingsprogram, har
fått en forenklet søknads- og kontrollprosess
når det gjelder søknader til UNG i Europa-programmet.
Når det gjelder fordeling av nasjonale midler til norske
barne- og ungdomsorganisasjoner har en gjennom regelverket (av 16.
august 2000) fått en forsterket kontrollfunksjon. Flertallet støtter
at det skal holdes kontroll med hva offentlige midler blir brukt
til, men ber departementet allikevel se om det finnes en noe enklere
måte å gjøre dette på, så organisasjonene
kan frigjøre mer tid til sitt egentlige arbeid.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg den store interesse som årlig vises når
det utlyses midler til samlivskurs, og vil støtte opp under dette
engasjementet. Dette flertallet vil understreke verdien
av at tildelingene sikrer at slike kurs kan gjennomføres
som et lavterskeltilbud med sikte på forebygging og styrking
av samliv generelt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at SUAK
viderefører arbeidet med å styrke allmennhetens
kunnskap om UNG i Europaprogrammet. Hovedtyngden av dette vil rette
seg mot ungdom og de som arbeider med ungdom, særlig utenfor
de formelle utdanningsinstitusjonene. Flertallet vil
understreke viktigheten av dette arbeidet slik at antall søkere
til de ulike delprogrammene og antall prosjekter økes. Flertallet merker seg
delmålet om å styrke det internasjonale samarbeidet
på Ungdomsområdet og er enig i de føringer
som er lagt inn i resultatmålene. Flertallet forutsetter
at de ulike prosjekter og tiltak ivaretar likestillingsperspektivet.
Prosjektene og tiltakene må være like attraktive for
begge kjønn og ulike ungdomsgrupper.
Flertallet ser det som en svært
viktig del av prosjektet å fremme ungdoms interkulturelle
kompetanse, styrke ungdoms solidaritetsfølelse, samt fremme
initiativ og kreativitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å redusere
denne posten, og foreslår at dette gjøres ved
at administreringen av Ung i Europa skal være selvfinansierende
med de tilskuddsmidlene som kommer fra EU.
Komiteen har merket
seg målsettingen om økt forbrukerinnflytelse i
samfunns- og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig
utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling i
dagens og fremtidens samfunn. Den offentlige forbrukerinformasjon
i Norge må styrkes.
Komiteen har merket seg forslag
til organisatoriske endringer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2002. Det er en målsetting å sikre at Forbrukerrådet
skal være et sentralt organ som skal ivareta forbrukernes
interesser. En grunnleggende forutsetning for dette er at Forbrukerrådet
skal være fritt i forhold til private og offentlige interesser.
Komiteen vil vektlegge arbeidet
for bedre balanse i markeder som er viktige for forbrukeren. Dette
gjelder spesielt markeder som har blitt deregulert og hvor det er
vanskelig å orientere seg, som tele-, kraft-, forsikrings-
og bankmarkedet.
Komiteen vil legge vekt på arbeidet
med hjelp til forbrukere som henvender seg til Forbrukerrådet
for veiledning og klagebehandling, som etableringen av klagenemnder
for teleklager og boligtvister. Det blir viktig å fortsette
arbeidet med å sikre forbrukerne økonomisk adgang
til prøving for domstolene av prinsipielt viktige forbrukersaker. Komiteen har
merket seg arbeidet for å bidra til et bærekraftig
forbruksmønster, bl.a. i styret for Stiftelsen Miljømerking
og i lovutvalget som utredet informasjon om kjemikalier, og mener at
dette arbeidet må holde frem.
Komiteen stiller seg positiv
til arbeidet for å sikre klageadgangen og bedre kontrakter
ved kjøp og bruk av offentlige tjenester, også for
at det blir stilt forbrukerkrav til offentlige tjenester som konkurranseutsettes,
og mener dette arbeidet må fortsette. Komiteen vil
bemerke at alle forbrukere må sikres tilgang til nødvendige
tjenester som strøm, post og telekommunikasjon. Gjennom
påvirkning for tjenesteleverandørenes konsesjonsvilkår
vil en søke å stille krav til forbrukerorientering, åpenhet,
service og kvalitet på tjenestene. Komiteen vil
også vektlegge arbeidet for en fungerende kollektivtransport
som et trygt, praktisk og økonomisk transportalternativ. Økt
internasjonalisering og globalisering gjør at spillereglene
blir satt utenfor Norge. Komiteen mener av den grunn
at Forbrukerrådets internasjonale engasjement må videreføres
og styrkes.
Komiteen mener at nettbasert
forbrukerinformasjon er viktig i et stadig mer komplisert marked.
Arbeidet med en egen forbrukerportal er viktig for å lette
forbrukernes tilgang til informasjon. Forbrukerrapporten må beholdes
og videreutvikles. Komiteen vil vektlegge arbeidet
for å styrke forbrukerkunnskapen blant barn og unge gjennom
arbeidet i skolen. For barn og unge er det svært viktig
med økt innsikt og kunnskap om bl.a. personlig økonomi,
kommersiell påvirkning, produktsikkerhet, kosthold og miljømessige
konsekvenser av eget forbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,vil understreke at disse endringer ikke
må endre de ansattes rettigheter eller status som tjenestemenn. Flertallet vil
videre understreke betydningen av at Forbrukerrådet har
en desentralisert organisasjonsstruktur, slik at tilgjengeligheten
for og kontakten med den enkelte forbruker blir best mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke at disse endringer ikke
må endre de ansattes rettigheter eller status som tjenestemenn.
En desentralisert organisasjonsstruktur må ikke resultere
i et redusert antall forbrukerkontorer og disse medlemmer ønsker opprettholdt
kontorer i alle fylker.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at bevilgningene til forbrukerkontor dekker kostnadene med ett forbrukerkontor
i hvert fylke. Ved merbehov bes Regjeringen om å komme
tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett."
Komiteens medlemmer fraFremskrittspartiet mener
at det offentlige har en viktig oppgave i forhold til forbrukersaker.
Det er helt sentralt at man legger til rette for at markedet skal
fungere best mulig og at den enkelte forbrukers rettigheter ivaretas. Disse
medlemmer mener imidlertid at man også innenfor
dette området må søke å få utnyttet
ressursene mest mulig effektivt. En samordning/sammenslåing
av alle de forbrukerpolitiske arbeidsområdene bør
etter disse medlemmers syn kunne åpne for
en samlet effektivisering/rasjonaliseringsgevinst. Samtidig
bør kvaliteten på det arbeidet som gjøres
kunne bedres. Det vises her til kap. 860, kap. 865, kap. 866, kap.
867 og kap. 868. Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem sak om vurdering av sammenslåing av en eller flere
av institusjonene og kapitlene innen forbrukerområdet.
Herunder kap. 860 Forbrukerrådet, kap. 865 Forbrukerpolitiske tiltak
og internasjonalt samarbeid, kap. 866 Institutt for forbrukerforskning,
kap. 867 Forbrukertvistutvalget og kap. 868 Forbrukerombudet."
Komiteen har merket
seg resultatrapporten for 2000 som viser høy grad av måloppnåelse
i arbeidet for å stimulere forbrukere og produsenter til å foreta
valg som bidrar til en bærekraftig utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,har merket seg de positive resultater fra
undersøkelser som viser at hele 70 pst. av befolkningen
kjenner til hva Svanemerket står for, i tillegg 14 pst.
som delvis kjente til dette. Det betyr at så mange som
85 pst. av befolkningen er kjent med Svanemerking.
Flertallet har merket seg målsettingen
for 2002 med å vedta to kriterier for to nye produktgrupper.
En faller fra, slik at i 2002 vil ordningen omfatte totalt 55 produktgrupper. Flertallet har
videre merket seg målsettingen om å evaluere 1/3
av kriteriedokumentene med henblikk på revisjon i 2002.
Flertallet har merket seg målsettingen
om tildeling av nye 150 lisenser for Svanemerking i kommende år.
Videre at noen lisenser går ut slik at totalt antall lisenser
inne utgangen av 2002 vil være ca. 1225.
Flertallet har merket seg målsettingen
om å øke kunnskapen om EUs Miljøblomsten
hos norske produsenter. Videre at stiftelsen vil opprette register
i Norge for hvilke produkter som er merket med Miljøblomsten som
er representert i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 860.
Komiteen slutter seg
til de delmål og resultatmål som er satt for virksomheten,
og understreker betydningen av å gjøre norske
interesser gjeldende i forhold til utviklingen av de aktuelle internasjonale
regelverk for området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 860.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til viktigheten
av å sikre forbrukerorganisasjonene økonomiske rammer
som muliggjør internasjonalt samarbeid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 860.
Komiteenser positivt på at den gjennomsnittlige behandlingstiden
for klagesaker i Forbrukertvistutvalget (FTU) nå er redusert
fra 1 H år til mellom seks og ti måneder, og at
det fortsatt arbeides for å nå målet
på under seks måneder.
Komiteen har merket seg at Forbrukerrådet
nyttiggjør seg de avgjørelser som FTU har fattet,
og dermed effektiviseres også arbeidet i Forbrukerrådet.
Komiteen har merket
seg at Forbrukerombudet legger stor vekt på at markedsaktiviteter
ikke skal være urimelige overfor forbruker, og da spesielt
markedsføring rettet mot barn. Komiteen er
kjent med at det nyttes en rekke virkemidler for å påvirke
denne målgruppen, bl.a. skjult reklame.
Komiteen vil spesielt peke på den
viktige oppgave Forbrukerombudet har i forhold til press barn og unge
utsettes for og den aggressive markedsføring vi ser økende
tendenser til.
Komiteen er tilfreds med at Forbrukerombudet har
inntatt det standpunkt at innhenting av personopplysninger fra barn
under 15 år krever samtykke fra foresatte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 860.
Komiteen registrerer
at mer enn 80 pst. av de fedre som kommer inn under ordningen benytter
seg av fedrekvoten, og at bare 6-7 pst. av fedrene bruker mer enn
selve fedrekvoten. Komiteen viser til den skjevheten
som finnes i at mors rett til fødselspenger er uavhengig
av fars forhold til arbeidslivet mens fars rett fortsatt er avhengig
av mors tilpasninger før og etter fødselen. Komiteen støtter
derfor at det arbeides videre med sikte på å endre
dette.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ønsker ikke at engangsstønaden
regnes som inntekt ved utbetaling av sosialhjelp.
Disse medlemmer vil øke
fars fødselspermisjon basert på sin egen inntjening.
Ellers kan det bli en økonomisk vurdering som ligger til
grunn for om mor eller far skal ta ut permisjon. Målet
er å sikre god tilknytning mellom far og barn.
Disse medlemmer vil øke
adopsjonsstøtten til 1 G fordi forslaget til Regjeringen
er for lite i forhold til de reelle kostnadene. Tilskuddet har variert
fra år til år og har vært lite forutsigbart. Disse
medlemmer vil jobbe for at adopsjonsstøtten kommer
opp på et nivå som innebærer at det ikke
er foreldrenes inntekt som er avgjørende som er avgjørende
om de kan ta på seg et foreldreansvar.
Disse medlemmer foreslår
at adopsjonsstøtten økes til 1 G (1 G = kr
51 360).
Komiteen merker seg
at tilskuddet fra Europakommisjonen for gjennomføring av
EUs ungdomsprogram samt tilskudd til Norges deltakelse i prosjektet Eurodesk
er på 1 850 000 kroner. Tilskuddet er basert på en
arbeidsplan og et driftsbudsjett for en toårs periode.