6.1 Sammendrag

Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, jf. forskrift av 29. mars 2001. Av forskriften følger det at pengepolitikken skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting og til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. I St.meld. nr. 29 (2000-2001) står det videre at Norges Banks rentesetting skal være framoverskuende og ta tilbørlig hensyn til usikkerheten knyttet til makro­økonomiske anslag og vurderinger. Den skal ta hensyn til at det kan ta tid før politikkendringer får effekt, og den bør se bort fra forstyrrelser av midlertidig karakter som ikke vurderes å påvirke den underliggende pris- og kostnadsveksten.

Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste. Over tid er lav og stabil inflasjon en viktig forutsetning for vekst og velstand. Forskriften etablerer et fleksibelt inflasjonsmål for pengepolitikken. På kort og mellomlang sikt skal pengepolitikken avveie hensynet til lav og stabil inflasjon opp mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Retningslinjene for den økonomiske politikken innebærer at pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Gjennom andre halvår 2002 og inn i 2003 ble det klart at aktivitetsveksten i norsk økonomi var svak, og arbeidsledigheten økte. Samtidig var rentenivået ved utgangen av 2002 høyt og kronen sterk. Det var følgelig rom for betydelige lettelser i pengepolitikken. Budsjettpolitikken for 2003 og 2004 ble lagt opp i tråd med dette. Denne strategien har gitt resultater. Renten er redusert med i alt 5,25 prosentpoeng siden desember 2002, og styrkingen av kronen gjennom 2002 er langt på vei reversert. Norges Banks styringsrente er nå nede i 1,75 pst.

Tolvmånedersveksten i underliggende inflasjon (KPI-JAE) har så langt i år ligget på et svært lavt nivå. Prisstigningen er blitt trukket ned av prisfall på importerte konsumvarer, noe som må ses i lys av styrkingen av norske kroner gjennom 2001 og 2002 og økende import fra lavkostland som Kina. Videre har økt konkurranse innenlands medvirket til å dempe prisveksten. Veksten i norsk økonomi er i ferd med å ta seg opp. Det private forbruket utvikler seg sterkt, kredittveksten til husholdingene er høy og boligprisene ser ut til å øke.

Veksten i konsumprisene anslås å ta seg gradvis opp gjennom inneværende år, jf. nærmere omtale i meldingens kapittel 2. Den lave prisstigningen gjennom 2003 og 2004 er således ingen indikasjon på at norsk økonomi er på vei inn i en lengre periode med fallende priser og svak økonomisk vekst. Lav prisvekst, som følge av fallende priser på importvarer, eller sterk produktivitetsvekst, bidrar isolert sett til vekst i husholdningenes realinntekter og økt velferd.

En vurdering av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken ble gitt i Kredittmeldinga 2003 som ble lagt fram 7. mai. For en nærmere omtale av prisutsiktene, samt rente- og valutakursutviklingen, vises det til meldingens kapittel 2.

Det vises til meldingens punkt 3.3 for nærmere omtale av pengepolitikken.

6.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens nedsatte ekspertutvalg (Holden II), som skulle vurdere utfordringer for konkurranseutsatt sektor og lønnsdannelsen i årene fremover, leverte sin innstilling våren 2003. Disse medlemmer støtter opp om utvalgets understreking om at det er viktig at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs, men er på et nivå som sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramminger i pengepolitikken. Disse medlemmer støtter også utvalgets og Regjeringens vurdering om at det ved konflikt mellom hensynet til å stabilisere prisstigningen og hensynet til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting må foretas en avveining mellom de to hensyn.

Disse medlemmer mener at de gjeldende retningslinjene for pengepolitikken er vel tilpasset til varierende konjunktursykluser, og gir grunnlag for et godt samspill mellom finans- og pengepolitikken. I tillegg må partene i arbeidslivet sørge for at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at pengepolitikken er et viktig element i den økonomiske politikken. Sammen med finanspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet skal pengepolitikken bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, og unngå store svingninger i aktiviteten.

Disse medlemmer viser til at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting, jf. St.meld. nr. 29 (2000-2001). Disse medlemmer vil understreke at utøvelsen av pengepolitikken må bygge på helheten i forskriften, slik at også hensyn til stabilitet i kronekurs og utviklingen i sysselsetting vektlegges.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet tar Regjeringens omtale av pengepolitikken til orientering.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader til pkt. 2.2.

Disse medlemmer påpeker at kronekursen er helt sentral for lønnsomheten i konkurranseutsatt næringsliv. En pengepolitikk med enøyd fokus på inflasjonen har gitt store utslag i rentenivå og valutakurs. På lang sikt vil dette være en alvorlig trussel mot konkurranseutsatt sektor. Høy rente gjennom 2001 og 2002 var en sentral del av forklaringen på styrkelsen av kronekursen. Dette skapte store problemer for konkurranseutsatt næringsliv, og var en av de viktigste bidragsyterne til den økte arbeidsledigheten gjennom 2002 og 2003. Kraftig redusert rente var helt nødvendig for å rette opp problemene som denne aggressive pengepolitikken skapte.

Disse medlemmer har registrert at krona i løpet av våren har vært nær bunnrekord mot euro, mens den har styrket seg igjen de siste ukene. Men den lave renta har også gitt en kraftig stimulans til lånefinansiert privat forbruk. Lav rente betyr romsligere økonomi for alle med lån, og det gjør nye lån billigere. Forskjellen på 8 pst. og 3 pst. boliglånsrente betyr titusener av kroner sjøl for folk med relativt små lån.

Disse medlemmer har merket seg at Norges Bank ligger langt unna det operative målet for pengepolitikken: 2,5 pst. inflasjon. Inflasjonen har ligget under dette målet sammenhengende siden sommeren 2002, og har det siste året ligget under 1,5 pst. som er grensen for avviket på inntil 1 prosentpoeng som Norges Bank sjøl har definert som normalt. Det er mange grunner til at Norges Bank bommer, og ikke alt er selvforskyldt. Svakere utvikling enn ventet i internasjonal økonomi og økt import fra lavkostland har bidratt til lavere inflasjon.

Men disse medlemmer kan heller ikke se bort fra Norges Banks eget ansvar. På rentemøte i juli 2002 valgte Norges Bank meget overraskende å heve renten med et halvt prosentpoeng, og den ble ikke redusert før i slutten av oktober samme år. Resultatet ble at kronekursen steg, og resulterte i det Jens Petter Ekornes kalte et blodbad i norsk industri. Dette året gikk 15 000 arbeidsplasser tapt, hovedsakelig i industrien, og svært mange i eksportindustrien.

Hvor mye av dette som skyldes Norges Banks feilvurdering av norsk økonomi, og hva som skyldes et generelt høyt kostnadsnivå og manglende konkurransekraft, er vanskelig å si. Men disse medlemmer vil understreke at ti påfølgende rentesenkinger gir dette en klar indikasjon på hvor feilaktig beslutningene sommeren 2002 var. Det er grunn til å frykte at Norges Banks beslutning mer var motivert ut fra et lønnsoppgjør Norges Bank syntes var for gunstig for arbeidstakerne, enn en kjølig betraktning av norsk økonomi. Det er grunn til å anta at en mer nøktern analyse, med vektlegging av flere forhold i økonomien, ikke minst kronekursen knyttet til konkurranseutsatt industri, ville måtte resultere i en annen konklusjon.

Disse medlemmer har merket seg at i St.meld. nr. 1 (2003-2004) Nasjonalbudsjettet for 2004s avsnitt om pengepolitikken siteres Holden II-utvalget på følgende:

"Samtidig vil utvalget understreke at pengepolitikken må ta hensyn til at vedvarende store utslag i valutakursen kan innebære betydelige og langvarige real­økonomiske kostnader for konkurranseutsatt sektor, og etter hvert også for økonomien som helhet."

Departementet sier seg enig i disse vurderingene."

Det kan vanskelig oppfattes som annet enn en klar korreks av Norges Bank, som så seint som i Penger og Kreditt nr. 3 for 2002 skriver:

"Pengepolitikken kan ikke anvendes til å påvirke hvor bredt konkurranseutsatt næringsliv vi skal ha over tid."

Regjeringen var med andre ord ikke enig i Norges Banks vurdering av sin egen rolle. Disse medlemmer støtter Regjeringens kritikk av Norges Bank, og har merket seg at Norges Bank har lagt større vekt på sysselsetting og kronekurs i sin rentesetting etter høsten 2002.

Disse medlemmer viser til at det ikke er likegyldig hvilke virkemidler man bruker for å stimulere eller kjøle ned økonomien. Ulike tiltak har ulik effekt. Pengepolitikken (renteendringer) virker primært på to måter:

• 1. Gjennom å regulere verdien på norsk krone i forhold til resten av verden, og

• 2. gjennom å endre prisen på å låne penger for nordmenn.

Disse medlemmer påpeker at pengepolitikken er et generelt virkemiddel som åpenbart har sin plass i en helhetlig økonomisk politikk, men det kan vanskelig tilpasses ulike behov i ulike sektorer av økonomien. I tillegg er effekten usikker både når det gjelder styrken i påvirkningen av norsk økonomi, og når det gjelder tidsaspektet - både hvor raskt påvirkningen skjer og hvor lenge effekten varer. Finanspolitikken kan i større grad brukes til skreddersøm. Sektorer og landsdeler der problemene er størst, kan stimuleres sterkere enn andre, mens presstendenser på andre områder kan reduseres.

Disse medlemmer viser til at Norge trenger en økonomisk politikk der det er større grad av balanse mellom de ulike virkemidlene vi rår over. Med en mer aktiv finanspolitikk trenger vi ikke benytte like ekstreme virkemidler i pengepolitikken, slik at vi i sum kommer bedre ut. Redusert rente gir kostnadsbesparelser i økonomien som kan finansiere tiltak overfor de sektorer og deler av landet som sliter hardest.

Disse medlemmer har merket seg at sentralbankene i land som Danmark, Sverige og Japan i tillegg til rentevirkemiddelet, også bruker kjøp og salg av egen valuta for å nå målene i pengepolitikken. Disse medlemmer har registrert at Norges Banks vurderer bruken av dette virkemiddelet som vellykket.

Disse medlemmer understreker at dette handler om flere ting enn bekjempelse av arbeidsledighet. Finanspolitikkens abdisering i forhold til konjunkturstabilisering betyr at det i stor grad er konkurranseutsatt sektor som blir stabilisator i økonomien. Dette er neppe fornuftig politikk verken på kort eller lang sikt. Det betyr kraftig nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv i dårlige tider, mens det først og fremst er det private forbruket som lar seg stimulere på kort sikt. Resultatet vil bli en uønsket nedbygging av eksportbedrifter, samtidig som det ikke finnes rom i økonomien til en utvikling av offentlige velferdstjenester.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, jf. forskrift av 29. mars 2001. Det operative målet til Norges Bank er en årsvekst i konsumprisene på 2,5 pst. I tillegg ble det i samband med behandlingen av Nasjonalbudsjettet for 2004 presisert at sentralbanken på kort og mellomlang sikt skal vektlegge hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Senterpartiet har tidligere fremmet forslag om at mandatet til Norges Bank burde presiseres i forhold til hensynet til produksjon og sysselsetting. Dette medlem mener det er gledelig at også Regjeringen har funnet dette nødvendig.

Dette medlem mener at pengepolitikken de siste årene er under enhver kritikk. Norges Banks rentesetting skal være fremoverskuende, og har i så fall mislyktes. Tolvmånedersveksten i underliggende inflasjon (KPI-JAE) ligger vesentlig under målintervallet; +/  1 prosentpoeng rundt 2,5 pst. Økende import fra lavkostland som Kina og tiltakende konkurranse i mange næringer innenlands er noe av forklaringen på dette, men en kombinasjon av for dårlige prognoser og sendrektighet har ført til at renten var for høy for lenge, noe som bidro til en sterk realappresiering av kronen ut 2002. Dette medførte en dramatisk svekking av den kostnadsmessige konkurranseevnen i konkurranseutsatt sektor, som ble "straffet dobbelt opp" av høy rente og redusert inntjening målt i norske kroner. Selv om kronen senere har svekket seg som følge av omslaget i rentesettingen, er mange av konsekvensene av denne politikken irreversible i den forstand at utflaggete og nedlagte bedrifter ikke uten videre blir reetablert i Norge. Prosessindustriens Landsforening har beregnet at den økte effektive kronekursen gjennom 2002 påførte industrien et (netto-)tap i størrelsesorden 21 mrd. kroner i form av reduserte inntekter.

Dette medlem viser til Statistisk sentralbyrås Økonomisk utsyn over året 2003, der det blant annet heter:

"Man sitter også igjen med en erfaring og erkjennelse av at kronekursen kan komme til å svinge mye i vårt nåværende pengepolitiske regime. Dette bidrar til å øke usikkerheten og dermed svekke rammebetingelsene for konkurranseutsatte næringer i Norge."

Det er også slående at den norske kronen svinger relativt mer enn valutaene til små, åpne økonomier det er naturlig å sammenligne seg med. I tidsrommet januar 2001-april 2004 var variabiliteten, målt som standardavviket til månedlige endringer i nominell effektiv valutakurs, for norske kroner 1,5 pst. Sammenlignbare tall for svenske kroner og sveitiske franc var henholdsvis 1,2 og 0,7 pst.

I teorien kan en sentralbank intervenere i valutamarkedet for å påvirke valutakursen. Norges Bank har derimot ikke benyttet seg av dette virkemiddelet siden 1999, men har ensidig forsøkt å bruke renten til å innfri målsettingene om stabil inflasjon, krone, produksjon og sysselsetting. Internasjonalt er det vanligere at sentralbanker intervenerer for å påvirke valutakursen i ønsket lei. Blant OECD-landene har Japan, Danmark, Sverige, Den europeiske sentralbanken og Australia alle på ulike tidspunkt de senere år kjøpt og solgt valuta for å påvirke kursutviklingen. I brev fra Finansdepartementet til Senterpartiets fraksjon i finanskomiteen, datert 26. mai 2004, blir de fleste intervensjonene attpåtil karakteriserte som vellykkede.

Dette medlem mener at pengepolitikken i større grad burde bruke flere virkemidler - både rentesetting og intervensjon i valutamarkedet - for å kunne innfri flere målsettinger - nemlig lav inflasjon og stabil valutakurs. Spesielt i lys av de senere års negative erfaringer med en usikker og sterkt fluktuerende kronekurs virker det logisk at pengepolitikken mer aktivt tar sikte på å påvirke kursutviklingen til den norske kronen.