6.1  Oppretting

       Ved lov av 18. desember 1992 nr. 136 ble skatteloven § 42 første ledd annet punktum endret. Forarbeider til lovendringen er Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) og Innst.O.nr.32 (1992-1993).

       Endringen innebar dels en presisering og dels en utvidelse av skatteplikt for vederlag til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold. Ved endringen ble det innført full og generell skatteplikt for vederlag til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold, når loven ikke har spesielle fritak. Et slikt fritak er gitt for tariffestet sluttvederlag. Dessuten er etterlønn og etterpensjon etter dødsfall skattefritt for de etterlatte innen en grense på 1 ½ ganger folketrygdens grunnbeløp.

       Skatteloven § 42 første ledd annet punktum lød etter endringen:

       Lovteksten ble noe uheldig formulert, idet det ved en isolert lesning av den kan fremstå som noe tvilsomt om fribeløpet på 1 ½ ganger folketrygdens grunnbeløp bare knytter seg til etterlønn og etterpensjon, eller om fribeløpet også knytter seg til vederlag i forbindelse med opphør av arbeidsforhold. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at det har vært meningen at den førstnevnte forståelse skal legges til grunn. Det vises til finanskomiteens uttalelser i Innst.O.nr.32 (1992-1993) side 10:

       På denne bakgrunn fremmer departementet nå forslag om at lovteksten presiseres, slik at det kommer klart frem at det foreligger full skatteplikt for vederlag til arbeidstaker i forbindelse med opphør av arbeidsforhold i henhold til avskjed, oppsigelse eller avtale med arbeidsgiver.

Merknad frå komiteen

       Komiteen sluttar seg til forslaget frå Regjeringa.

6.2  Utvidelse av skattefritaket på 1 ½ ganger folketrygdens grunnbeløp

       Samtidig foreslås en utvidelse av den del av bestemmelsen i skatteloven § 42 første ledd annet punktum som fritar etterlønn og etterpensjon inntil 1 ½ G fra skatteplikt. Dette fritaket bør gjelde med samme beløpsgrense også for erstatning ved ikke-økonomisk skade i forbindelse med usaklig oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven § 62.

       Erstatning for ikke-økonomisk skade ble før lovendringen av 18. desember 1992 regnet som en skattefri oppreisning og ikke som skattepliktig fordel vunnet ved arbeid. Innføringen av full skatteplikt for slik erstatning var i Ot.prp. nr. 1 (1992-1993) i første rekke begrunnet i håndhevelseshensyn, ut fra den erfaring at partene i et arbeidsforhold ofte urettmessig benevnte en erstatning som å gjelde ikke-økonomisk skade, for på den måte å unngå beskatning hos mottakeren og arbeidsgiveravgift hos arbeidsgiveren.

       Når departementet nå fremmer forslag om at erstatning for ikke-økonomisk skade inntil 1 ½ ganger folketrygdens grunnbeløp skal fritas for beskatning, er dette fordi opprettholdelse av full skatteplikt kan slå urimelig hardt ut for vanlige arbeidstakere som mister sitt ordinære arbeid etter usaklig opptreden fra arbeidsgivers side. I tillegg vil grensebeløpet for skattefrihet avgrense området for mulig tvist i den enkelte sak.

       Departementet legger til grunn at det bør praktiseres en streng bevisvurdering for spørsmålet om vilkårene for skattefritak er oppfylt.

       Det forutsettes at også skattefrie erstatningsbeløp skal innberettes på lønnsoppgavene, slik at kontrollhensyn kan ivaretas.

       Departementet foreslår ikrafttreden fra og med inntektsåret 1992. Dette vil føre til at usaklig oppsagte lønnstakere som for 1992 er skattlagt for hele erstatningen etter arbeidsmiljøloven § 62, kan kreve denne likningen endret med anvendelse av skattefritaket. Departementet anser det rimelig.

Merknad frå komiteen

       Komiteen viser til brev til finanskomiteen frå finansministeren av 10. desember 1993 der det m.a. heiter:

       Komiteen sluttar seg elles til forslaget frå Regjeringa.