Lovbrytere som er psykisk utviklingshemmet i så høy grad at de anses som utilregnelige kan ikke straffes. De fleste utilregnelige personer som begår lovbrudd bør ikke få noen strafferettslig reaksjon, men noen av disse er så farlige at hensynet til samfunnsbeskyttelsen krever at det settes i verk særlige tiltak. Departementet har derfor gått inn for at det fortsatt bør være mulig å sette i verk strafferettslige særreaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere når sikringsreglene foreslås opphevet.
Hovedvilkåret for å idømme en psykisk utviklingshemmet lovbryter sikring etter dagens regler er at det er fare for gjentakelse. I Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) er det foreslått at vilkårene for særreaksjonen tvungent psykisk helsevern skal være at det er nødvendig for å verne samfunnet, at lovbryteren må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse og det må være nærliggende fare for gjentakelse. Særreaksjon kan også i visse tilfeller idømmes ved mindre alvorlige forbrytelser som har sammenheng med en tidligere alvorlig forbrytelse, men vilkårene er da strengere enn ellers. Departementet går inn for at vilkårene for å idømme en særreaksjon overfor psykisk utviklingshemmede skal være de samme som ved overføring til tvungent psykisk helsevern.
Straffeloven gir i dag anvisning på ulike sikringsmidler som varierer fra å forby en person et bestemt oppholdssted til lukket sikring i f.eks. et sykehus eller i fengsel. I 1992 var det av 75 sikringsdømte på lukket sikring bare tre psykisk utviklingshemmede. Blant 157 personer på fri sikring var det 15 psykisk utviklingshemmede. De fleste som har frisikring har i dag et variert tjenestetilbud fra sin hjemkommune. Sosial- og helsedepartementet har etablert et program for å gi økonomisk tilskudd til kommuner som har gjennomført opplegg for psykisk utviklingshemmede med sikringsdom.
I proposisjonen gis en oversikt over rettsstillingen i andre nordiske land. I Danmark kan en psykisk utviklingshemmet som fritas for straff, ilegges andre foranstaltninger som er formålstjenlige for å forebygge nye lovovertredelser, herunder anbringelse i en egnet institusjon. Fylkeskommunene har ansvaret for omsorgen, og kommunene har plikt til å motta og føre tilsyn med personer som er dømt til anbringelse. En særlig sikret avdeling tar imot domfelte fra hele landet.
I Sverige er muligheten til å dømme en psykisk utviklingshemmet lovbryter til tvungen omsorg i « vårdhem » avskaffet, men en del blir innlagt på administrativt grunnlag. I andre tilfeller kan det være aktuelt med sikring under tilsyn. Psykisk utviklingshemmede lovbrytere kan i prinsippet også dømmes til opphold i psykiatrisk sykehus, men dette gjøres sjelden.
Departementet forslo i høringsbrevet at utilregnelige psykisk utviklingshemmede skulle kunne idømmes tvungen omsorg i bolig med heldøgnstjenester, under kommunenes ansvar. Den faglig ansvarlige ved boligen skulle ha ansvaret for domfelte og bestemme hvordan gjennomføringen av omsorgen skulle skje.
Av 58 høringsinstanser stilte 20 seg i hovedsak positive til forslaget. Enkelte av dem hadde imidlertid innvendinger til deler av forslaget, mens 38 høringsinstanser stilte seg i hovedsak negative til forslaget. Innvendingene var bl.a. at det eksisterer for liten ekspertise på kommunalt nivå, og at lovutkastet ikke stilte krav til faglige kvalifikasjoner hos de ansvarlige. Det ble reist spørsmål ved om sikkerheten ville bli godt nok ivaretatt, og om forslaget kunne innebære en risiko for forskjellsbehandling. Mange pekte på at det ville bli praktisk vanskelig å bygge opp et kommunalt tilbud på kort tid. Som alternativer til kommunalt ansvar ble det bl.a. foreslått en statlig institusjon, mens andre mente to til tre regionale statlige boenheter burde foretrekkes. Noen instanser gikk inn for en regional/fylkeskommunal løsning. Flere understreket at ansvaret for denne gruppen særreaksjonsdømte bør være statlig.
Departementet mener fremdeles at særreaksjonen først og fremst bør bestå i tvungen omsorg i bolig med heldøgns omsorgstjeneste og være kommunens ansvar. Det kommunale ansvar bør imidlertid suppleres med statlig ansvar, og det etableres derfor en fagenhet ved en sentral institusjon hvor den domfelte skal ha døgnomsorg i den første tiden etter at dommen er rettskraftig. Formålet er å gi kommunen tid til å organisere et betryggende opplegg, samtidig som den dømte kan observeres en tid. Fagenheten skal også kunne avlaste kommunene for særlig vanskelige domfelte i lengre eller kortere tid, og skal gi råd til kommunene om gjennomføring av reaksjonen. Den kommunale boligen skal godkjennes av fylkesmannen før den særreaksjonsdømte overføres dit og fylkesmannen bør ha adgang til å gi pålegg om sikkerhetstiltak. I begynnerfasen er det mest aktuelt å knytte fagenheten til en av de regionale sterkavdelingene innenfor psykiatrien. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å foreslå en særskilt lov om særreaksjonen.
Komiteens merknader
Komiteen viser til at forslaget i proposisjonen er en oppfølging av forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) . Komiteen har valgt å behandle de to sakene parallelt pga. den nære tilknytning det er mellom dem. Når det gjelder hvilke psykisk utviklingshemmede som skal anses utilregnelige og dermed være aktuelle for særreaksjon, vises til innstilling til Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) hvor komiteen har ulikt syn. Også øvrige vilkår for å idømme en særreaksjon for denne gruppen lovbrytere fremgår av denne proposisjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at det bør innføres en særreaksjon kalt tvungen omsorg, men går bare inn for at de som er psykisk utviklingshemmede i høy grad, skal kunne idømmes denne særreaksjonen. Etter flertallets mening bør lettere psykisk utviklingshemmede lovbrytere anses som tilregnelige og komme inn under de ordinære straffereaksjoner. Farlige lovbrytere som er lettere psykisk utviklingshemmet kan eventuelt undergis forvaring. Flertallet slutter seg til departementet når det gjelder de øvrige vilkårene for å idømme en slik reaksjon, der gjentakelsesfare er det sentrale vurderingstema. Den endringen som foreslås her innebærer at færre enn de departementet har forutsatt vil bli idømt tvungen omsorg.
Flertallet mener imidlertid at det prinsipielle utgangspunkt bør være at det er staten som har hovedansvaret for tiltak som primært har som hensikt å sikre samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Det ligger etter flertallets oppfatning klart utenfor kommunenes naturlige ansvarsområde å stå ansvarlig for gjennomføringen av en idømt reaksjon som skal være et alternativ til straff, uansett lovbryterens sinnstilstand og evnenivå. Dette prinsipielle utgangspunkt må være avgjørende for valg av reaksjonsform og hvordan den iverksettes. Et statlig ansvar for de som idømmes tvungen omsorg, vil også gi best sammenheng med reglene om særreaksjon for de som er utilregnelige pga psykose, og som skal kunne idømmes tvungen behandling i psykiatrisk institusjon som foreslått i Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) .
I tillegg til det prinsipielle utgangspunktet, vil flertallet peke på at også praktiske hensyn sterkt taler imot departementets forslag om kommunalt ansvar. Det er etter flertallets mening meget usikkert om kommunene overhodet vil være i stand til å gi den sikkerhet ved gjennomføringen av reaksjonen som er påkrevet. Flertallet vil minne om at utbyggingen av boligtilbud til de psykisk utviklingshemmede har hatt et helt annet utgangspunkt enn strenge sikkerhetskrav - tvert imot har utgangspunktet vært et ønske om at denne gruppen skal kunne leve et mest mulig fritt og normalt liv. Flertallet stiller seg også meget tvilende til om alle kommuner besitter den fagkunnskap som er nødvendig for å ta hånd om disse særlig krevende klientene. Det bør stilles strenge krav til faglige kvalifikasjoner hos de som skal arbeide med personer under tvungen omsorg, og for mange kommuner vil det være svært vanskelig å få rekruttert personale med slike faglige forutsetninger. At kommunene etter loven likevel skal være ansvarlige for gjennomføringen av særreaksjonen er etter flertallets syn lite forsvarlig. De særreaksjonsdømte vil dessuten måtte få prioritet foran andre psykisk utviklingshemmede som kommunen har ansvaret for, noe som med dagens kapasitetsproblemer innen omsorgen for psykisk utviklingshemmede, vil kunne skape store praktiske problemer for de, om enn få, kommuner som vil bli belastet. Dette gjelder selv om staten skal ha det økonomiske ansvaret - f.eks. pga. rekrutteringsproblemer som nevnt.
Flertallet vil understreke at de endringer som foreslås vil bedre rettssikkerheten for de særreaksjonsdømte. Flertallet opprettholder forslagene om klageadgang og adgang til rettslig prøving for domfelte og dennes nærmeste som departementet fremmer, og de endringer flertallet foreslår vil dessuten bidra til å sikre et bedre faglig nivå på avgjørelsene som tas under gjennomføringen av særreaksjonen.
Flertallet er ellers enig i forslaget om at det skal kreves en beslutning fra påtalemyndigheten eller en rettslig vurdering av forsvarligheten ved å avslutte den tvungne omsorgen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknadene i Ot.prp. nr. 87 (1993- 94), og vil understreke at lettere psykisk utviklingshemmede lovbrytere normalt skal komme inn under de ordinære straffereaksjonene. Bare dersom det er snakk om tilfeller med særlige omstendigheter som i realiteten gjør lovbryteren utilregnelig, kan det idømmes særreaksjon som for disse psykisk utviklingshemmede.
Disse medlemmer mener at det er riktig å føre prinsippene fra HVPU-reformen videre. For de aller fleste psykisk utviklingshemmede vil den beste løsningen være å oppholde seg i sitt nærmiljø, og dette gjelder i like stor grad om vedkommende har begått et lovbrudd og er utilregnelig. De fleste fylkeskommunale institusjoner for psykisk utviklingshemmede er nå nedlagt. Disse medlemmer støtter derfor at gjennomføringen av en særreaksjon i hovedsak skal skje i vedkommendes hjemkommune i form av tvungen omsorg i bolig med heldøgns tjenester.
Disse medlemmer ser imidlertid de praktiske problemene som kan oppstå ved gjennomføringen av særreaksjonen i kommunene, det være seg tilgang til nødvendig fagfolk, fagkompetanse, kapasitet eller krevende løsninger sikkerhetsmessig sett. Det vil være varierende hvor krevende den enkelte domfelte er, og det vil variere fra kommune til kommune hvilket tilbud kommunen makter å stille opp med. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av den foreslåtte statlige, sentrale fagenhetens rolle. Denne enheten skal både kunne tilføre kommunene fagkompetanse de i dag ikke har tilgang på, og enheten må ta over omsorgen for den domfelte dersom kommunen ikke kan gi tilfredsstillende tilbud.
Siden disse medlemmer støtter at den daglige gjennomføringen av særreaksjonen i hovedsak skal skje i kommunene, er det også naturlig at ansvaret for denne gjennomføringen tilligger den enkelte kommune som har den nødvendige oversikten over situasjonen og utviklingen under gjennomføringen av særreaksjonen. Disse medlemmer vil understreke at det ikke innebærer en lemping på kravene til det ansvaret den sentrale enheten har for støtte og avlastning eller overtakelse av omsorgen fra kommunene.
Disse medlemmer støtter departementets forslag til klageordning og adgang til rettslig prøving for domfelte og viser til at disse reglene vil styrke rettssikkerheten for denne gruppen i forhold til dagens sikringsregler. Disse medlemmer er også enig i at påtalemyndigheten eller en domstol skal vurdere forsvarligheten av å avslutte særreaksjonen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til dette medlems merknader til Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) . Dette medlem viser til at målgruppe for lovforslaget i Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) er høygradig psykisk utviklingshemmede som har begått en alvorlig straffbar handling og der det er nærliggende fare for gjentakelse. En nærliggende fare for gjentakelse gir samfunnet en legitim rett til å sørge for beskyttelse mot nye alvorlige lovbrudd.
Problemstillingene som antas å gjelde svært få tilfeller der sterkt psykisk utviklingshemmede personer, som etter å ha begått en alvorlig straffbar handling kjennes strafferettslig utilregnelig, vil i stor utstrekning være sammenfallende med de problemstillingene som gjelder andre psykisk utviklingshemmede som er så utagerende og uforutsigbare at de er farlige for sine omgivelser. Dette medlem mener det er riktig å tenke enhetlig om tiltak for disse gruppene. Det er behov for å verne samfunnet mot utagerende og farlig atferd som utgjør en trussel mot andre mennesker, samtidig som det må settes rammer for hvilke tiltak som kan og bør brukes i behandling av disse psykisk utviklingshemmede.
Dette medlem viser videre til Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 58 (1994-1995) og Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) om lov om endringer i sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven som begge gjelder regulering av bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming. Siktemålet med disse lovforslagene var å regulere hvilke tiltak som kan tillates overfor psykisk utviklingshemmede som i perioder har meget alvorlige atferdsproblemer med selvskading eller sterkt utagerende adferd som innebærer fare for andre. Departementet anslår i Ot.prp. nr. 57 (1995-1996) at den gruppen som det dreier seg om gjelder ca 3 % av alle psykisk utviklingshemmede, dvs. ca 60 personer. Dette medlem viser til at Ot.prp. nr. 60 (1995-1996) anslår antallet som kommer inn under reglene om tvangsomsorgsloven vil være 10-15 personer. Ifølge proposisjonen var det 3 psykisk utviklingshemmede som var på lukket sikring i 1992, mens 15 psykisk utviklingshemmede hadde fri sikringsopplegg i kommunene.
Dette medlem mener at de samme hensyn og avveininger gjør seg gjeldende overfor denne gruppen, som overfor de strafferettslige utilregnelige psykisk utviklingshemmede som har begått en alvorlig straffbar handling. Disse psykisk utviklingshemmede trenger et omsorgs- og utviklingstilbud som gir dem en verdig behandling, samtidig som samfunnets rett til vern mot utagerende, farlig oppførsel må ivaretas.
Dette medlem mener staten har ansvar for å gjennomføre straffesanksjoner mot dem som er strafferettslig ansvarlig og idømt en straffereaksjon. De ikke-strafferettslig ansvarlige som begår en alvorlig kriminalitet, skal ikke domfelles. På dette grunnlag vil dette medlem gå imot det foreslåtte forslag til egen tvangsomsorgslov.
Dette medlem viser for øvrig til at omsorgen for de psykisk utviklingshemmede som trenger særlige sikkerhetstiltak og forsterka omsorg i dag til dels er for dårlig, til dels er en urimelig stor belastning på kommuneøkonomien, særlig i enkelte mindre kommuner. I tillegg kan det i mange mindre kommuner være vanskelig å rekruttere stabilt fagpersonell.
Dette medlem finner det uheldig at finansiering av tiltakene rundt personer som trenger tett oppfølging og høy personaltetthet for å sikre samfunnet mot utagerende og farlig atferd i all hovedsak skal være rene kommunale utgifter, mens staten overtar det økonomiske ansvaret for tiltakene dersom den strafferettslig utilregnelige psykisk utviklingshemmede begår et alvorlig lovbrudd.
Dette medlem mener at det bør vurderes hvordan spesialisttjenestene for denne gruppen best kan styrkes. Dette medlem ser at det kan være behov for å styrke behandlings-/institusjonstilbudet generelt for de psykisk utviklingshemmede som trenger særlige sikkerhetstiltak og forsterket omsorg. Dette medlem finner imidlertid ikke at den vurderinga er en del av denne lovbehandlinga.
Dette medlem mener at kommunene har et for omfattende økonomisk ansvar for de innbyggerne som har størst behov for ressurser, og at staten bør dekke en større del av utgiftene til slik omsorg.
Dette medlem vil etter dette gå imot det fremlagte lovforslaget i sin helhet. Dette medlem vil også gå imot flertallets forslag om utarbeidelse av et alternativt opplegg for særreaksjonen.