11.1 Gjeldende rett
Det er i proposisjonen redegjort for gjeldende rett vedrørende handel i derivater.
11.2 Endringsforslag
11.2.1 Generelt
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende handel i derivater.
Departementet mener i likhet med utvalget at handel i finansielle instrumenter i størst mulig grad bør reguleres likt uavhengig av type instrument. Da reglene om opsjons- og terminhandel ble tatt inn i verdipapirhandelloven ble det lagt vekt på at det norske verdipapirmarkedet tar del i en alminnelig markedsmessig utvikling på linje med utviklingen i andre land. Departementet uttalte i denne forbindelse bl.a. ( Ot.prp. nr. 78 (1987-1988) s. 3):
|
« Departementet ser det som særlig viktig at denne utviklingen finner sted i betryggende former. Dette innebærer også at en tar hensyn til særegne institusjonelle forhold ved utformingen av et slikt marked i Norge. At utviklingen skjer gradvis vil i denne sammenheng ikke være noen ulempe. |
|
Et forbud mot handel i opsjoner vil kunne medføre at handel finner sted i uregulerte former eller at handel i opsjoner basert på norske aksjer finner sted i utlandet utenfor norsk styring. Dette tilsier at det kan etableres et ordnet marked i Norge. » |
Departementet legger til grunn at utviklingen i verdipapirmarkedene, både nasjonalt og internasjonalt, tilsier at enkelte av de særlige reglene om opsjons- og terminhandel i verdipapirhandelloven nå kan oppheves. Dette vil medføre at det norske regelverket blir mer i samsvar med regelverket i andre land, herunder i de øvrige nordiske landene.
Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om å oppheve verdipapirhandelloven § 2 a-1 første ledd. Forslaget medfører at det i det norske markedet, på lik linje med i de fleste andre land, vil kunne handles både børsnoterte og ikke-børsnoterte opsjoner og terminer med verdipapirer som underliggende instrument. Departementet antar at dette vil gi rom for at de behovene som næringslivet har for å utstede og omsette derivater kan bli dekket, uavhengig av om derivatene standardiseres og eventuelt børsnoteres. Det vises i denne sammenheng til at Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon i sin høringsuttalelse legger til grunn at lovforslaget på dette punkt er viktig også sett fra små og mellomstore bedrifters side. Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 175 og 176.
Forslaget om å oppheve bestemmelsen om at departementet fastsetter hvilke opsjoner og terminer som vil være gjenstand for omsetning, har bare betydning for markedet for verdipapirderivater. Det er ikke gitt tilsvarende regler for rente- og valutaderivater.
Departementet legger til grunn at en utvikling av et såkalt OTC-marked slik Kredittilsynet uttrykker bekymring for sider ved, ikke kan utelukkes. Etter departementets syn bør imidlertid de hensynene Kreditttilsynet peker på kunne ivaretas gjennom de øvrige regler som foreslås om derivathandel. Det vises f.eks. til reglene om sikkerhetsstillelse, jf. pkt. 11.2.4 i proposisjonen. Det vises for øvrig til at Kredittilsynet ikke har funnet grunn til å gå mot utvalgets forslag om å åpne for omsetning av ikke-børsnoterte derivater.
Ingen av høringsinstansene har kommentert utvalgets generelle forslag om å ta inn en del av opsjonsforskriftens bestemmelser direkte i loven eller utvalgets forutsetning om at regler som i dag fremgår av standardvilkårene, videreføres i form av standardavtaler. Departementet slutter seg til en struktur som foreslått av lovutvalget. Det vises til at forslaget om å ta en del av gjeldende forskriftsbestemmelser inn i loven, er i samsvar med de prinsipper om en mest mulig helhetlig og oversiktlig lovregulering som det også er lagt vekt på i de øvrige av proposisjonens kapitler.
En rekke av de bestemmelsene som i dag fremgår av standardvilkårene, må etter departementets syn i realiteten ses som generelle eller spesifikke avtalevilkår. Departementet anser det nå naturlig at slike avtalevilkår reguleres i avtaler mellom partene. Dette anses i samsvar med de prinsippene som er lagt til grunn for kap. 6 i verdipapirhandelloven om handel i finansielle instrumenter gjennom verdipapirforetak. Reglene i dette kapittelet vil komme til anvendelse også på handel i derivater som omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende handel i derivater og viser for øvrig til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Flertallet vil understreke at veksten i det finansielle derivatmarkedet skjer ut fra behovet for å sikre seg mot ulike former for risiko ved at risiko spres på flere, og som investeringsobjekt med sikte på avkastning. Flertallet vil videre vise til at f.eks. varederivater har stor betydning for råvareprodusenter som bruker varederivater til å sikre seg mot ofte store prissvingninger. Flertallet vil bemerke at ulovligheter på dette eller andre områder ikke kan være noe argument imot omsetnings- og sikringsformer som spiller en viktig og positiv rolle i samfunnsøkonomien, men understreker myndighetenes ansvar for en betryggende regulering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at derivathandelen særpreges ved at den omfatter markedets ekstreme sider. Disse medlemmer er derfor uenig i Regjeringens utgangspunkt om at alle finansielle instrumenter i størst mulig grad bør behandles likt. Erfaring med og kunnskap om de forskjellige finansielle instrumenter bør tas med i betraktning når regelverket bestemmes. Rammene for et aksjekjøp er langt mer kjent enn kjøp og salg f.eks. av ad hoc opsjoner. Disse medlemmer mener at nye instrumenter bør gis stramme rammer og ikke mer liberale vilkår. Når det gjelder derivathandel kan den brukes både fornuftig og ufornuftig. For det første kan derivater være verktøy for å sikre aktørenes posisjoner mest mulig, særlig i forbindelse med valutatransaksjoner. Det vises bl.a. til Eksportfinans ASA sin virksomhet i så måte. Foretaket har for Finanskomiteen gjort rede for hvordan valutaderivattransaksjoner tillater vesentlig reduksjon av risiko. Derivathandel med høy risikoeksponering har imidlertid et langt større omfang. Det vises til Orange County skandalen i USA, Barings Bank, Bærum Kommunale Pensjonskasse og Noka Securities er kjente eksempler på at store aktører i løpet av kort tid har gått overende. Dette skaper et dilemma i vurderingen av derivathandel. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i sin redegjørelse ikke problematiserer langsiktige eller strukturelle konsekvenser av derivatmarkedet eller av den eksplosjonsartede økningen i transaksjoner i derivater. Regjeringen velger en teknisk innfallsvinkel til derivater uten å sette derivatmarkedet i en samfunnsøkonomisk sammenheng.
Disse medlemmer viser til at produksjonskapitalen, næringslivet og derved samfunnet har nytte av et finansmarked som bistår når ny kapital skal reises og utvidelser finansieres. Derivatmarkedet er imidlertid sitt eget marked og eksisterer ovenfor og selvstendig i forhold til underliggende produksjon. Samfunnet har i langt mindre grad behov for og interesse i et stort derivatmarkedet. Derivatmarkedet tjener primært aktørene selv.
Disse medlemmer viser i den sammenheng til sine generelle merknader om den internasjonale derivathandel i Innst.S.nr.155 (1994-1995), hvorfra siteres fra side 15:
|
« Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti peker i den forbindelse på den ekstremt sterke veksten i handelen i såkalte derivater, dvs. finansiell instrumenter som gir rett og eller plikt til fremtidige handler. Derivathandel er fullstendig frikoblet fra enhver form for vare eller tjeneste, foruten handelen i seg selv. Det er derfor mulig for enhver å selge fremtidige forpliktelser uten noen form for realøkonomisk forankring. ( ...) Konkursene og problemene har forårsaket store problemer og kurssvingninger for andre aktører. Derivathandelen har dermed direkte forårsaket skade for en rekke land, institusjoner og personer som selv aldri har deltatt i denne spekulasjonen. |
|
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at derivathandelens største fare ligger i at den bidrar til « tradisjonell » spekulasjon. Fordi aktørene kan sikre seg mot tap gjennom derivathandel, blir det økonomisk mulig å gjennomføre større handler, uten selv å risikere tap ved kurssvingninger. Dersom valutahandelen bidrar til kurssvingninger bærer mange belastningene ved spekulasjonene. Formålet med valutaspekulasjon er nettopp å utnytte kursforskjeller og helst bidra til å øke disse. Derivathandelen er derfor å betrakte som en viktig forutsetning for den sterke veksten verden har sett i ordinær valutahandel og for de økte styringsproblemer verden opplever. » |
Disse medlemmer vil peke på at denne analysen er bekreftet av en sentral aktør i internasjonal valutaspekulasjon: George Soros, som er kjent som den mannen som egenhendig brøt ned det engelske pundet, og gjorde alle teorier om nasjonalpolitisk styring med egen valuta til skamme.
Disse medlemmer vil videre peke på at derivathandel ble ytterligere kommentert i Innst.O.nr.48 (1995-1996) hvorfra det siteres (side 17):
|
« Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse) .. mener at derivathandel i stor skala kan utløse en systemkrise for finansmarkedet i sin helhet. I situasjoner med dårlig likviditet i markedet, lavkonjunkturer eller andre forhold kan hele stabiliteten i finansmarkedet trues av begivenheter i derivathandelen. » |
Også denne analyse er støttet fra faglig hold, herunder av tidligere sentralbanksjef Torstein Moland.
Disse medlemmer viser at det er disse alvorlige, potensielle virkninger av et stort derivatmarked som må oppveies mot de sikringsmuligheter og den risikoreduksjon derivater kan tilby den forsiktige aktør. Disse medlemmer er av den oppfatning av fordelene ikke oppveier ulempene. Risikoen er for stor, og det finnes intet « politisk derivatmarked » der denne risiko kan avlastes. Det er likevel ikke slik at det er et aktuelt alternativ å forby derivathandel. Disse medlemmer vil gå inn for de strengest mulig regler for markedet. De forslag som ble reist av disse medlemmer ved forrige gangs behandling av endringer i verdipapirhandelloven vil bli fremmet på ny.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« a.
Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om lov som kan gi hjemmel til forskrift som stiller konkrete og strenge krav til gjennomføringsmåten av derivathandelen.
b.
Stortinget ber Regjeringen utforme regler tilsvarende Folketrygdfondets reglement vedrørende handel med derivater og utenlandske verdipapirer for pensjonskasser og andre liknende formuesforvaltere.
c.
Stortinget ber Regjeringen utforme regler for hvor stor del av porteføljen til et verdipapirforetak som kan brukes i derivathandel, tilsvarende regelverket vedrørende hvor stor del av porteføljen i kredittforetak som kan utsettes for valutarisiko.
d.
Stortinget ber Regjeringen utarbeide utfyllende forskrifter om minstekrav til informasjon før inngåelse av avtale om investeringstjenester. »
11.2.2 Organisert omsetning av derivater som omfattes av definisjonen av finansielt instrument
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende organisert omsetning av derivater som omfattes av definisjonen av finansielt instrument.
Departementet er enig med utvalget i at de nærmere reglene om børsnotering av derivater basert på verdipapirer, bør reguleres av børsregelverket på lik linje med regler om notering av verdipapirer. Departementet mener i likhet med utvalget at børsens adgang til å forestå kursnotering bør kunne utvides til å omfatte alle derivater som omfattes av definisjonen av finansielt instrument. Dette vil være i samsvar med tilsvarende regulering i bl.a. Sverige og Danmark. I likhet med det som i dag gjelder ved børsnotering av verdipapirer, foreslår departementet at børsnotering også av andre finansielle instrumenter skal kunne skje dersom de finansielle instrumentene antas å ha allmenn interesse og kan forventes å bli gjenstand for regelmessig omsetning.
Departementet har merket seg at Bankforeningens hevder at en utvidelse av børsens adgang til å forestå kursnotering vil ha store negative konsekvenser for instrumenter som tradisjonelt handles i interbankmarkedet. Departementet viser i denne forbindelse til utvalgets antakelse om at en utvidelse av adgangen til å forestå kursnotering vil kunne ha liten praktisk betydning for de derivatene som utstedes i bankmarkedet ( NOU 1996:2 s. 176). Som nevnt over vil en forutsetning for at børsen skal kunne ta opp derivater til notering etter forslaget være at det finansielle instrumentet antas å ha allmenn interesse og kan forventes å bli gjenstand for regelmessig omsetning. Børsnotering av f.eks. valutaopsjoner forutsetter at børsen fastsetter standardiserte vilkår for de aktuelle opsjonene. Dersom markedsaktørene ikke etterspør slike standardiserte opsjoner, antar departementet at vilkårene for kursnotering ikke er tilstede. Departementet finner grunn til å understreke at det ikke er tale om å innføre pliktig børsnotering av derivater som i dag utstedes/omsettes i bankmarkedet. Dersom enkelte av markedsaktørene har en tilstrekkelig interesse for et slikt standardisert produkt, vil imidlertid produktene etter forslaget kunne kursnoteres og handles over børs. Børsmedlemmene vil etter børsregelverket måtte melde all handel i de børsnoterte valutaopsjonene til børsen. Markedsaktørene, herunder verdipapirforetakene, vil imidlertid stå fritt til å inngå individuelt tilpassede kontrakter knyttet til den aktuelle valutaen. Departementet kan derfor ikke se at eventuell børsnotering av et standardisert valuta- eller rentederivat vil være til hinder for det bankmarkedet Bankforeningen viser til. På den annen side legger departementet til grunn at det bør anses som positivt for rente- og valutamarkedet dersom det er grunnlag for å etablere et effektivt og likvid marked for enkelte standardiserte derivatkontrakter på børsen. Departementet finner ikke å kunne slutte seg til Bankforeningens vurdering om at åpenhet i dette markedet vil kunne medføre en « negativ » påvirkning av prisingen av derivatene.
Kredittilsynet har bedt departementet vurdere om Oslo Børs « i betryggende grad vil være i stand til å kontrollere kursfastsettelsen av det underliggende instrumentet dersom dette er rente ». Som påpekt av utvalget, er det i de fleste andre land vanlig med separate derivatbørser. Hvorvidt derivatene er basert på f.eks. aksjer eller rente har etter departementets syn ikke betydning for den problemstilling Kredittilsynet reiser. Etter departementets syn bør det ikke legges opp til en løsning der børsnotering av et derivat forutsetter at den aktuelle børs forestår kursnotering også av det underliggende objektet. Dette gjelder uavhengig av om det underliggende instrument er verdipapirer, rente eller valuta. Det avgjørende for børsnotering av derivater bør være at det foreligger handel med betryggende kursfastsettelse i det underliggende finansielle instrumentet. Departementet foreslår at dette presiseres i børsloven. Det foreslås at opptak til kursnotering av finansielle instrumenter som ikke er verdipapirer, kan skje dersom det i tillegg til de alminnelige vilkårene som er nevnt over, foreligger en betydelig handel med betryggende kursfastsettelse i de underliggende instrumentene. Med en slik generell bestemmelse i børsloven antar departementet at nærmere regler i børsforskriften om kursnotering kan fastsettes i en slik form at hensynet til den fleksibilitet Norsk Opsjonssentral synes å etterlyse, i tilstrekkelig grad kan ivaretas.
Kredittilsynet har foreslått å ta inn i loven en rapporteringsplikt til børsen for transaksjoner med derivater der det underliggende instrumentet er børsnotert i Norge. Det er vist til at Kredittilsynet i rundskriv 21/91 har bedt verdipapirforetakene å innrapportere opplysninger om slik handel til Oslo Børs. Departementet viser til at det følger av gjeldende § 5-4 at verdipapirforetak straks skal melde transaksjoner knyttet til finansielle instrumenter børsnotert i Norge. Det vises for øvrig til at informasjon om slik handel i noen grad vil fremkomme i forbindelse med de børsnoterte selskapers opplysningsplikt, flaggingsmeldinger og meldinger om de såkalte primærinnsideres handel i aksjer i det selskapet de er tilknyttet. Departementet antar at det kan være behov for å videreføre den praksis som er etablert når det gjelder rapportering til børsen av ikke børsnoterte opsjoner og terminer som gjelder kjøp eller salg av finansielle instrumenter som er børsnotert i Norge. Det foreslås at dette presiseres ved en bestemmelse om at nærmere regler om slik melding kan fastsettes i forskrift.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende organisert omsetning av derivater, jf. lovforslagets § 9-4 første og annet ledd og § 15-2 nr. 9.
Flertallet er enig i at det er grunn til å videreføre den praksis som er etablert når det gjelder rapportering til børsen av ikke børsnoterte opsjoner og terminer som gjelder kjøp eller salg av finansielle instrumenter som er børsnotert i Norge. Flertallet er imidlertid enig med departementet i at det er naturlig at dette og andre enkeltheter når det gjelder utformingen av rapporteringsplikten gis i form av forskrift med hjemmel i forslaget til § 9-4.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener at derivater, i det omfang denne handelen skal tillates, bør ha like strenge rammer som annen verdipapirhandel. Disse medlemmer går inn for at derivater ikke skal behandles mer liberalt enn de underliggende instrument. Dette innebærer at hvis et derivats underliggende instrument er børsnotert i Norge, så skal derivater alltid rapporteres til børs. Det vises til Kredittilsynets forslag om å innta i loven en slik rapporteringsplikt til børsen for derivattransaksjoner der de underliggende instrument er børsnotert i Norge. Dette er ikke minst viktig fordi omsetningen av derivater kan ha betydning for primærmarkedet i det underliggende instrument. Disse medlemmer har merket seg at departementet vil skyve på dette spørsmålet til eventuell behandling i forskrifter. Rapporteringsplikten bør inn i loven.
Disse medlemmer støtter departementets forslag til § 9-4 annet ledd og § 15-2 nr. 9 og fremmer følgende forslag til ny § 9-4 første ledd:
« § 9-4 første ledd skal lyde:
Verdipapirforetak skal straks melde til børsen transaksjoner i finansielle instrumenter børsnotert i Norge. Tilsvarende gjelder for ikke-børsnoterte finansielle instrumenter når disse er basert på verdipapirer som er børsnotert i Norge. Departementet kan fastsette nærmere regler om slik melding. »
11.2.3 Pliktig og frivillig bruk av oppgjørssentral
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende pliktig og frivillig bruk av oppgjørssentral.
Departementet er enig med utvalget i at kravet om at verdipapirforetaks handel med børsnoterte verdipapirderivater skal skje under medvirkning av oppgjørssentral, bør videreføres og lovfestes. Det vises til utvalgets begrunnelse ( NOU 1996:2 s.179). Videre vises det til at ingen av høringsinstansene har hatt merknader på dette punkt.
Departementet antar i likhet med utvalget at det bør kunne gjøres unntak for kravet til bruk av oppgjørssentral ved handel i visse børsnoterte tegnings- og kjøpsretter. Tegningsretter og enkelte kjøpsretter (warrants) utstedes tradisjonelt kun en gang av en investor som eier de underliggende verdipapirer. Omsetningen vil i noen grad kunne sammenlignes med omsetning av vanlige aksjer med tanke på oppgjørsrisiko, jf. utvalgets redegjørelse i NOU 1996:2 s.179 og 180 (sitert foran). Departementet foreslår på denne bakgrunn at kravet til bruk av oppgjørssentral ikke skal omfatte tegningsretter eller kjøpsretter som utstedes på like vilkår, samtidig og i en gitt mengde, dersom utsteder eier de underliggende verdipapirene.
Bankforeningen anfører at krav til bruk av oppgjørssentral i markedet for rente- og valutaderivater vil representere et unødig kompliserende og fordyrende element. Departementet kan vanskelig se at det skulle gjøre seg andre hensyn gjeldende for denne type instrumenter, enn for verdipapirderivater, dersom derivatene først er børsnotert. Det vises til departementets vurdering under pkt. 11.2.2 i proposisjonen. Som det fremgår der er det ikke foreslått pliktig børsnotering av hverken verdipapir-, rente- og valutaderivater. Kravet til bruk av oppgjørssentral vil bare gjelde der derivatene er tatt opp til børsnotering.
Departementet støtter utvalgets forslag om adgang til frivillig clearing av ikke-børsnoterte derivater. Departementet antar at selv om det anses lite praktisk å bruke oppgjørssentral ved handel i rente- og valutamarkedet, vil det kunne foreligge et behov for å benytte oppgjørssentral ved handel i ikke-standardiserte verdipapirderivater. Det vises til at de av høringsinstansene som har uttalt seg på dette punkt, slutter seg til utvalgets forslag. Departementet viser for øvrig til at det foreslås at verdipapirforetak skal påse at kunden stiller minst den samme sikkerhet som oppgjørssentralen krever, jf. pkt. 12.2.4 i proposisjonen. Dette kravet vil gjelde uavhengig av om oppgjørssentralens medvirkning er påbudt eller frivillig.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse slutter seg i hovedsak til dette, jf. § 9-4 tredje ledd.
Flertallet vil understreke betydningen av strenge sikkerhetskrav ved handel med derivater, og at det også må gjelde ikke børsnoterte derivater. Flertallet viser til Kredittilsynets brev av 15. mai 1997 om disse spørsmål. Flertallet er enig med Kredittilsynet og departementet i at det vil være vanskelig å forsvare at f.eks. Norge ensidig skal pålegge store norske banker tvungen clearing av alle typer ikke standardiserte derivater, med den konsekvens at mye av den ikke børsnoterte handelen flyttes utenlands. Flertallet har imidlertid merket seg at Kredittilsynet fremmet forslag om en hjemmel til å gi forskrifter om sikkerhetskrav for verdipapirforetaks medvirkning til utstedelse av ikke-børsnoterte derivater. Flertallet vil bemerke at slike regler vil kunne gi økt sikkerhet ved denne type handel og samtidig gi en stimulans til bruk av oppgjørssentral. Flertallet vil på denne bakgrunn ta opp Kredittilsynets forslag, som synes å ivareta intensjonene i mindretallets forslag, uten dets uheldige bivirkninger.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« § 9-5 første ledd skal lyde:
Ved formidling av handel i finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 4 til 7, skal verdipapirforetaket påse at foretaket har betryggende sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser. Departementet kan fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelse. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at flertallsforslag til § 9-5 første ledd er identisk med disse medlemmers forslag til § 9-5, fremsatt under avsnitt 11.2.4.
Disse medlemmer gir sin tilslutning til videreføring og lovfesting av krav til medvirkning av oppgjørssentral for børsnoterte verdipapirderivater. Utover dette, vil disse medlemmer vise til at erfaringene både fra Bærum Kommunale Pensjonskasse og Noka Securities tilsier at ikke-børsnoterte verdipapirderivater også pålegges å benytte oppgjørssentral. Disse medlemmer viser til at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse når det gjelder oppgjørssentrals beregning av sikkerhet (se pkt. 11.2.4) anser det som positivt at det etableres incentiver for ikke-standardiserte derivater og få kontraktene clearet i en oppgjørssentral. Disse medlemmer mener kontrollen vil bli bedre ved pliktig bruk av oppgjørssentral. Dagens system med frivillig clearing betyr at kundenes tap i Noka Securities er større enn de ville være med pliktig bruk av oppgjørssentral.
Disse medlemmer går imot departementets forslag og fremmer følgende forslag til § 9-4 tredje ledd:
« Verdipapirforetaks handel i finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 4 til 7 som er børsnoterte skal foretas under medvirkning av oppgjørssentral som nevnt i § 6-1. Tilsvarende gjelder for ikke-børsnoterte finansielle instrumenter som nevnt når disse er basert på verdipapirer. Denne bestemmelsen gjelder ikke for tegningsretter eller kjøpsretter som utstedes på like vilkår, samtidig og i en gitt mengde dersom utsteder eier de underliggende verdipapirene. »
11.2.4 SikkerhetsstillelseSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende sikkerhetsstillelse.
Departementet er enig med utvalget i at det på bakgrunn av de særtrekkene handel i derivater har og risikoen forbundet med slik handel, bør stilles særskilte krav til sikkerhetsstillelse for slik handel.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å ta inn i loven bestemmelser om at oppgjørssentralen løpende skal beregne og kreve sikkerhet for forpliktelser som sentralen er ansvarlig for. Departementet legger til grunn at det i utgangspunktet bør være opp til oppgjørsentralen å vurdere hvilken sikkerhet som skal anses nødvendig. Departementet foreslår imidlertid at det i loven fastsettes et generelt krav til at sentralen skal påse at den har tilstrekkelig sikkerhet for å kunne oppfylle sine forpliktelser. Det at det tas inn et slikt generelt krav, anses ikke å medføre noen realitetsendring i forhold til utvalgets forslag. Departementet legger til grunn at et generelt krav til tilstrekkelig sikkerhet samt løpende beregning av sikkerheten, vil ivareta oppgjørssentralens behov for fleksibilitet med hensyn til å differensiere sikkerhetskrav for ulike underliggende instrumenter.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ved forskrift eller enkeltvedtak kan pålegges oppgjørssentral å kreve ytterligere sikkerhet når dette anses påkrevet. Det foreslås å presisere at slikt pålegg kan gis dersom det anses påkrevet « fordi sentralen ikke anses å ha tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser ». Departementet mener i likhet med utvalget at påleggskompetansen bør tilligge departementet som øverste tilsynsmyndighet, uten at dette forhindrer delegasjon.
Kredittilsynets har gitt uttrykk for at det anses hensiktsmessig at « hovedreglene for krav til sikkerhet (metoder m.v.) kan nedfelles i forskrift eller standardvilkår ». Departementet viser til den foreslåtte påleggskompetanse. Departementet legger som nevnt over til grunn at det i utgangspunktet bør være opp til oppgjørssentralen å beregne den nødvendige sikkerhet, med mindre det anses påkrevet fra myndighetenes side å gi pålegg som nevnt.
Departementet kan i det vesentligste slutte seg til utvalgets vurderinger av om gjeldende ordning med å kreve sikkerhetsstillelse på investornivå er hensiktsmessig. Det vises til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s.177 og 178, som er omtalt ovenfor.
Utvalget viser til at sikkerhetsstillelse på investornivå medfører at hver enkelt investor må stille sikkerhet ut fra sin nettoposisjon i markedet. Ved sikkerhetsstillelse på meglernivå vil sikkerhet ifølge utvalget stilles for megler nettoposisjon. Dette vil ifølge utvalget under ellers like betingelser medføre en lavere sikkerhet, idet utestående og innehatte posisjoner på vegne av ulike kunder kan « motregnes » (nettes) slik at sikkerhetskravet reduseres. Departementet antar at eventuell redusert faktisk sikkerhet som følge av at sikkerhet kreves på meglernivå, vil kunne ivaretas ved at oppgjørssentralen øker sikkerhetskravet (beløpet).
Hvorvidt oppgjørssentral skal pålegges å opprettholde dagens ordning med sikkerhetsstillelse på investornivå, bør etter departementets syn avhenge av de konkrete sikkerhetskrav sentralen stiller. Det vises til at myndighetene kan pålegge høyere sikkerhet hvis oppgjørssentralens sikkerhet ikke anses tilstrekkelig, også f.eks. der dette skyldes at sikkerheten stilles på meglernivå.
Departementet viser for øvrig til utvalgets forslag om at verdipapirforetakene skal påse at deres kunder stiller samme sikkerhet som oppgjørssentalen krever. Departementet slutter seg til dette forslaget. Utvalget har ikke gått nærmere inn på hva som skal anses som « samme sikkerhet », jf. utvalgets vurdering i NOU 1996:2 s.178. Etter departementets syn bør det kreves at kundene stiller tilsvarende sikkerhet overfor megler som det de måtte ha gjort dersom oppgjørssentralen hadde krevet sikkerhet på investornivå. På bakgrunn av det som er sagt over om sikkerhetsstillelse ut fra nettoposisjon vil dette kunne medføre at en kunde må stille høyere sikkerhet overfor verdipapirforetaket enn foretaket må stille overfor oppgjørssentralen. En slik ordning bør etter departementets syn i tilstrekkelig grad ivareta behovene for sikkerhetsstillelse i forbindelse med slik handel i opsjoner og terminer.
Departementet anser det etter dette ikke nødvendig at et krav til sikkerhetsstillelse på investornivå fremgår av loven. Etter departementets syn bør det i utgangspunktet være opp til oppgjørssentralen å avgjøre hvem sikkerheten skal stilles av, på lik linje med spørsmålet om sikkerhetens størrelse. Departementet slutter seg likevel til utvalgets forslag om at det skal kunne gis pålegg om hvem sikkerheten skal stilles av. Det foreslås presisert at slikt pålegg, på linje med det som gjelder pålegg om økt sikkerhetsstillelse, bare skal kunne gis der det anses påkrevet fordi sentralen ikke anses å ha tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser.
Departementet er enig med utvalget i at det bør lovfestes en plikt for verdipapirforetakene til å påse at foretaket har tilstrekkelig sikkerhet for å kunne oppfylle sine forpliktelser ved formidling av derivater. Det vises til utvalgets vurderinger vedrørende den såkalte « forsiktighetsstandard » i NOU 1996:2 s.178. Departementet slutter seg for øvrig til Kredittilsynets vurdering av at det bør kreves at det i verdipapirforetakenes interne rutiner tas inn en henvisning til den foreslåtte bestemmelse om sikkerhetsstillelse ved derivathandel.
Når det gjelder Norsk Opsjonssentrals merknad om såkalte « direkteavtaler » viser departementet til at i de tilfeller hvor handelen sluttes gjennom et verdipapirforetak men selve avtalen inngås direkte mellom kundene, vil foretaket normalt ikke påta seg noen risiko som tilsier at det er nødvendig med noen form for sikkerhet. Departementet legger til grunn at de « omgåelseshensyn » som påpekes av opsjonssentralen, vil være ivaretatt gjennom de rutiner foretakene er forpliktet til å ha og følge, samt de journaler foretakene skal føre. Departementet kan ikke se at det annet enn i unntakstilfellene bør kunne oppstå uklarheter mht. om handelen er inngått direkte mellom partene.
Kredittilsynet og Norsk Opsjonssentral har stilt spørsmål ved utvalgets vurdering av at tidligere kundeforhold i seg selv kan anses tilstrekkelig til at kravet om at verdipapirforetakene skal påse at de har tilstrekkelig sikkerhet for å kunne oppfylle sine forpliktelser anses oppfylt. Departementet viser til at den foreslåtte bestemmelsen må anses som en generell forsiktighetsstandard. Forsiktighetsstandarden kommer i tillegg til de kravene som følger av kapitaldekningsreglene. Departementet finner på denne bakgrunn å kunne slutte seg til utvalgets vurdering av at kravet til sikkerhet bør vurderes konkret i forhold til hver enkelt kunde, og at det bør kunne legges vekt på bl.a. erfaringer fra tidligere kundeforhold. Det vil imidlertid også måtte legges stor vekt på hvilken type derivater det formidles handler i. På bakgrunn av høringsuttalelsene og utvalgets merknader, legger departementet til grunn at f.eks. tidligere kundeforhold i hovedsak vil være aktuelt å tillegge vekt i forbindelse med handel i derivater basert på valuta eller rente der handelen foretas mellom banker. Ved formidling av handel i verdipapirderivater som f.eks. aksjeopsjoner legger departementet til grunn at den sikkerhet som anses betryggende i forbindelse med en oppgjørssentrals virksomhet knyttet til tilsvarende derivater, bør være veiledende norm for hva som skal anses som tilstrekkelig sikkerhet for verdipapirforetakene, med de tillegg som må anses nødvendig på bakgrunn av de konkrete rutiner for oppfølging av sikkerhetskrav i det enkelte foretak. De særskilte sikkerhetsregler som er gitt ved lån av finansielle instrumenter må ses på bakgrunn av at slike låneordninger er forholdsvis nye i det norske verdipapirmarkedet. Behovet for spesifiserte krav til sikkerhet anses derfor mer fremtredende ved lån av finansielle instrumenter enn ved handel i opsjoner og terminer. Departementet foreslår for øvrig at det stilles krav til « betryggende » sikkerhet, og ikke « tilstrekkelig » slik som foreslått av utvalget. Dette er i samsvar med tilsvarende bestemmelser knyttet til bl.a. lån av finansielle instrumenter.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende sikkerhetstiltakene og slutter seg til lovforslagets § 6-4 og § 9-5 første til tredje ledd.
Flertallet vil understreke betydningen av at det stilles særskilte krav til sikkerheten ved handel i derivater på bakgrunn av særtrekkene og risikoen ved slik handel. Flertallet slutter seg til forslaget om å ta inn i loven bestemmelser om at oppgjørssentralen løpende skal beregne og kreve sikkerhet for forpliktelser som sentralen er ansvarlig for, og at departementet i tillegg ved forskrift eller enkeltvedtak kan pålegge oppgjørssentralen å kreve ytterligere sikkerhet når dette anses påkrevet. Flertallet forutsetter at departementet nærmere vurderer spørsmålene om innholdet i og omfanget av kravene til sikkerhetsstillelse, herunder spørsmålet om mer detaljerte bestemmelser fra myndighetenes side, men viser til at det i praksis kan vise seg vanskelig og dessuten gi en « falsk trygghet » som svekker de reelle krav til sikkerhetsstillelse ved slik handel.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse vil peke på at sikkerhetsstillelsen er det viktigste instrument for å skape tillit i finansmarkedet og etablere trygghet for kunder. Verdipapirhandellovutvalget understreker at det bør stilles særskilte krav til sikkerhetsstillelse i forbindelse med derivathandel. Dette syn deler disse medlemmer.
Det er viktig at disse kravene er så klare og objektivt fundert som mulig. Det er derfor ikke heldig at fastsettelsen av sikkerhet overlates til oppgjørssentralen. Disse medlemmer går derfor imot at oppgjørssentralen skal ha ansvar for å fastsette hvilken sikkerhet som er nødvendig. Disse medlemmer går inn for at myndighetene fastsetter kravet til sikkerhetsstillelsens størrelse. Dette er i samsvar med de synspunkt som kommer fram i høringsuttalelse fra Kredittilsynet. Disse medlemmer deler Kreditttilsynets syn når det gjelder å overlate dette til forskrifter/standardvilkår fastsatt av det offentlige.
Disse medlemmer viser til at krav til sikkerhetsstillelse må være absolutt, uavhengig av avtaleforholdene. Selv om verdipapirforetakene normalt ikke tar risiko i direkte avtaler, vil disse medlemmer gå inn for krav til sikkerhetsstillelse også i disse tilfelle. Norsk Opsjonssentral har i høringsuttalelse pekt på at med mindre det kreves sikkerhet også når handelen sluttes direkte mellom kunder vil det være « enkle omgåelsesmuligheter » (proposisjonen s. 115). Disse medlemmer vil derfor, i overensstemmelse med Norsk Opsjonssentral gå inn for at kravene til verdipapirforetak blir de samme uten hensyn til partsforholdene i § 10-1 så lenge handelen sluttens gjennom verdipapirforetak.
Disse medlemmer går også imot departementets standpunkt hvoretter krav til sikkerhet kan vurderes konkret i forhold til hver enkelt kunde, bl.a. på bakgrunn av tidligere kundeforhold. Også på dette punkt har departementet valgt å sette til side de innvendinger som Kredittilsynet og Norsk Opsjonssentral har reist. Sikkerhetskravene må være absolutte. Regjeringens henvisning til en « generell forsiktighetsstandard » framtrer som naivt i lys av de erfaringer man har i dette markedet.
Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag til § 6-4 første og annet ledd og hele § 9-5 og fremmer følgende forslag :
« § 6-4 skal lyde:
Oppgjørssentral skal påse at sentralen har tilstrekkelig sikkerhet for oppfyllelse av de avtaler sentralen trer inn i som part eller på annen måte garanterer for oppfyllelse av. Oppgjørssentral skal løpende beregne og kreve slik sikkerhet. Departementet kan fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelse.
§ 9-5 skal lyde:
Ved formidling av handel i finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 4 til 7, skal verdipapirforetaket påse at foretaket har betryggende sikkerhet for oppfyllelse av sine forpliktelser. Departementet kan fastsette nærmere regler om sikkerhetsstillelse. »
11.2.5 Oppgjørssentral
11.2.5.1 Virksomhet som oppgjørssentral
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende virksomhet som oppgjørssentral.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre krav til konsesjon for å drive oppgjørsvirksomhet og at kravet bør gjelde uavhengig av om virksomheten gjelder børsnoterte derivater. Som oppgjørsvirksomhet foreslås å regne yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for avtaler som gjelder handel ved finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 4-7 (derivater) og forpliktelser vedrørende lån av finansielle instrumenter, jf. nærmere omtale under pkt. 3.2.3 i proposisjonen.
Departementet er videre enig med lovutvalget i at det ikke bør etableres et rettslig monopol for oppgjørsvirksomhet, men at det bør være åpent for konkurrerende oppgjørssentraler. Dette er i samsvar med den rettslige situasjonen i bl.a. Sverige og Danmark.
Når det gjelder høringsinstansenes syn på integrert børs og clearing virksomhet, viser departementet til at det i løpet av kort tid vil bli nedsatt et utvalg som skal se på alternative måter å organisere børsvirksomhet på.
Oslo Børs har gitt uttrykk for at det bør kunne ligge til rette for at andre enn oppgjørssentraler, f.eks. banker kan forestå « oppgjørslignende tjenester ». Børsen viser i denne sammenheng til « situasjonen i øvrige sammenlignbare land, samt at definisjonen pp oppgjørsvirksomhet omfatter virksomhet som ikke naturlig skal begrenses til en oppgjørssentral ». Departementet viser i denne forbindelse til at det må antas at de foreslåtte regler ikke er til hinder for at det inngås samarbeidsavtaler mellom en oppgjørssentral og en finansinstitusjon.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til lovforslagets § 6-1.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende virksomhet som oppgjørssentral.
Flertallet viser til departementets svarbrev til komiteen av 6. mai 1997 om utenlandsk oppgjørssentrals mulighet til å drive virksomhet i Norge, selv om norsk oppgjørssentral ikke gis tilsvarende mulighet i den utenlandske sentrals hjemland. Flertallet tar departementets redegjørelse til etterretning, men forutsetter at departementet i sin konkrete vurdering av om slik tillatelse skal gis, tillegger vekt om hvorvidt norske foretak gis tilsvarende virksomhet i det annet land.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til sine merknader under pkt. 11.2.3. der disse medlemmer går inn for at også ikke-standardiserte verdipapirderivater skal gå via oppgjørssentral. Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag til vilkår for å drive virksomhet som oppgjørssentral i § 6-1.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, viser til forslag under avsnitt 11.2.5.2 om nytt siste ledd til § 6-1.
11.2.5.2 Organisering av oppgjørssentral
Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende organisering av oppgjørssentral.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at oppgjørssentral som hovedregel skal organiseres som aksjeselskap, men at departementet kan gjøre unntak fra denne bestemmelsen. Unntak bør i samsvar med utvalgets vurdering bare gis der andre organisasjonsformer kan anses hensiktsmessig og egnet å føre tilsyn med. Ingen av høringsuttalelsene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet. Departementet legger for øvrig til grunn at oppgjørssentral som hovedregel bør organiseres som allment aksjeselskap. Det vises til at det ikke foreslås særskilte krav til oppgjørssentrals aksjekapital. I prinsippet ville derfor oppgjørssentral organisert som privat aksjeselskap derfor kunne ha en aksjekapital på mindre enn 1 mill. kroner, og dermed ha adgang til å ha et styre bestående av kun ett eller to medlemmer, jf. aksjeloven § 8-1, samt å ikke ha administrerende direktør, jf. aksjeloven § 8-4. Departementet legger til grunn at de mer restriktive regler om selskapsorganer m.v. som aksjeloven pålegger allmenne aksjeselskap, bør gis anvendelse for oppgjørssentraler.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kongen kan fastsette at utenlandsk oppgjørssentral som er gitt tillatelse til å drive oppgjørsvirksomhet og er underlagt betryggende tilsyn i hjemlandet, kan drive oppgjørsvirksomhet i Norge uten hinder av kravet om organisering som norsk aksjeselskap og kravet om kontrollkomité. Departementet legger til grunn at vedtak om å åpne for slike utenlandske oppgjørssentraler kan fattes i form av enkeltvedtak eller forskrift.
Departementet legger vekt på at utenlandsk oppgjørssentrals eventuelle virksomhet i Norge bør drives på tilsvarende vilkår som norsk oppgjørssentrals virksomhet.
Utvalget har etter en helhetsvurdering ikke funnet grunn til å foreslå ordinære eierbegrensningsregler for oppgjørssentraler. Departementet er enig med utvalget i at det avgjørende bør være at virksomheten drives i betryggende former og ikke hvem som eier foretaket. Kredittilsynet har gitt uttrykk for at det kan være uheldig dersom en oppgjørssentral eies av en eller få aksjonærer som samtidig er aktører i verdipapirmarkedet. Etter departementets syn vil hensynet til eventuelle uheldige effekter her kunne ivaretas i tilstrekkelig grad gjennom forslaget om at tillatelse kan nektes dersom aksjonærer med betydelig eierandel i oppgjørssentral ikke anses egnet til å sikre en god og fornuftig forvaltning av foretaket. Departementet slutter seg til utvalgets forslag på dette punktet. Tilsvarende regler fremgår for øvrig av det danske regelverket. For å sikre at hensynet til en god og fornuftig forvaltning av foretaket ivaretas ikke bare ved oppstart av virksomhet, men også senere, foreslår departementet tilsvarende regler om meldeplikt ved endringer i aksjonærstrukturen som det som gjelder for verdipapirforetakene. Departementet legger til grunn at det bør stilles strengere krav til egnethet for aksjonærer med kvalifisert eierandel i oppgjørssentral enn det som bør stilles i forhold til aksjonærer i verdipapirforetak.
På bakgrunn bl.a. av Kredittilsynets høringsuttalelse foreslår departementet at det stilles krav om at leder av oppgjørssentral skal ha relevant erfaring og ha ført en hederlig vandel. Dette er i samsvar med tilsvarende bestemmelser for verdipapirforetak. Det foreslås ikke å spesifisere hva som skal anses som relevant erfaring. Departementet viser til at oppgjørsvirksomhet ikke i samme grad som ytelse av investeringstjenester kan antas å være avhengig av forholdsvis nylig erfaring fra markeder for finansielle tjenester.
I likhet med utvalget legger departementet til grunn at oppgjørssentral bør ha en kontrollkomité. Denne type virksomhet er etter departementets syn av en slik betydning for markedet at det bør kreves et særskilt sikkerhetsorgan som skal påse at virksomheten drives forsvarlig. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.
Departementet viser til at øvrige regler om selskapsorganer vil fremgå av aksjelovens alminnelige bestemmelser.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at ansatte og tillitsvalgte i oppgjørssentral skal ha taushetsplikt i samsvar med tilsvarende regler for finansinstitusjoner og verdipapirforetak. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag. Departementet legger til grunn at taushetsplikten skal gjelde ansatte i norsk oppgjørssentral. I den grad utenlandske oppgjørssentraler gis anledning til å drive virksomhet i Norge, vil bestemmelsen gjelde tilsvarende for den oppgjørsvirksomhet som drives i det norske markedet.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg i hovedsak til redegjørelsen foran vedrørende organisering som oppgjørssentral og slutter seg til lovforslagets § 6-1, § 6-5 og § 7-2.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Stephen Bråthen, ser betenkelighetene ved at en enkelt aksjonær, som kanskje også er aktør i markedet, vil kunne dominere oppgjørssentralen på eiersiden. Flertallet har merket seg at dette problemet i forhold til Norsk Opsjonssentral er søkt motvirket gjennom bestemmelser i vedtektene om at ingen enkeltaksjonær kan stemme for mer enn 10 % av aksjene på generalforsamlingen, noe flertallet ser positivt på.
Flertallet finner det riktig å lovfeste en eierbegrensning på 20 % i oppgjørssentral. Flertallet viser til Kredittilsynets anmodning til departementet om å vurdere om det bør innføres eierbegrensningsregler som det kan dispenseres fra i de tilfeller der en stor aksjonær ikke anses å være en stor aktør i verdipapirmarkedet, eller i forbindelse med etablering av oppgjørssentraler. Flertallet er enig i dette.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« § 6-1 nytt siste ledd skal lyde:
Ingen kan eie mer enn 20 % av aksjekapitalen i en oppgjørssentral. Departementet kan gi dispensasjon fra dette. »
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen er på prinsipielt grunnlag motstander av at eierbegrensninger lovfestes. Om en bedrift eller annen virksomhet velger å vedtektsfeste stemmerettsbegrensninger m.v. er dette resultat av en demokratisk beslutning og i prinsippet selvvalgt. Lovreguleres eierbegrensning er dette en utålelig myndighetsinngripen i forhold til privat eiendomsrett.
Det er kun konkurranseforhold som kan forsvare myndighetsinngripen i forhold til for sterk eierdominans. Slik myndighet skal tilligge konkurransetilsynet.
11.2.5.3 Kapital- og likviditetskravSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende kapital- og likviditetskrav.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det lovfestes krav til at oppgjørssentral skal ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig i forhold til den virksomhet som drives. Departementet viser til utvalgets uttalelse om at det i utgangspunktet bør være opp til foretaket som driver oppgjørsvirksomhet å påse at foretaket har tilstrekkelig kapital, og at det må vurdere sitt kapitalbehov løpende ut fra de krav til sikkerhet foretaket stiller i forhold til sine kunder/medlemmer.
Departementet er enig med utvalget i at det i tillegg til et krav til forsvarlig ansvarlig kapital, bør stilles et lovbestemt minimumskrav, og at minimumsbeløpet settes til 50 mill. kroner. Det vises til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s.184. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punkt. Det vises for øvrig til at det tilsvarende kravet i dansk lovgivning er fastsatt til 40 mill. danske kroner.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å stille krav til oppgjørssentralens likviditet. Departementet viser til utvalgets uttalelse om at tilgang til likvide midler må anses som en absolutt forutsetning for at oppgjørssentralen skal kunne oppfylle sine forpliktelser ved mislighold fra dets medlemmer/kunder. Det vises til at Kredittilsynet og Norges Bank støtter dette forslaget. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at som likvide midler kan regnes innskudd eller ubetingede trekkrettigheter i kredittinstitusjon.
Departementet er ikke enig med Kredittilsynet i at det ikke er nødvendig å spesifisere nærmere hva som kan regnes som likvide midler. Departementet mener at krav til likviditet i oppgjørssentral er av så stor betydning for sentralens mulighet til å oppfylle sine forpliktelser at dette bør reguleres i loven.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 6-2 første til fjerde ledd.
11.2.5.4 Deltakelse i oppgjørsordningSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende deltakelse i oppgjørsordning.
Departementet vil ikke uten videre slutte seg til utvalgets vurdering av at det å være deltager i oppgjørsordninger på vegne av andre vil være konsesjonspliktig virksomhet som ytelse av investeringstjeneste, og at det derfor kreves konsesjon som verdipapirforetak for å være deltager på vegne av andre. Departementet viser til at det i gjeldende regler er åpnet for at bank, herunder bank som ikke er verdipapirforetak, kan være såkalt clearingmedlem. Departementet er enig med Norsk Opsjonssentral i at kredittinstitusjoner som ikke er organisert som verdipapirforetak også i fremtiden bør kunne være medlem i en oppgjørsordning.
I utgangspunktet kan det hevdes at det bør være opp til oppgjørssentralen å vurdere hvem som kan være tilsluttet oppgjørsordningen, uavhengig av om dette er på egne eller tredjemanns vegne. Dette er etter det departementet er kjent med, ordningen i Danmark. Etter departementets syn er det imidlertid i første rekke verdipapirforetak og kredittinstitusjoner som bør kunne opptre som deltaker i oppgjørsordning på vegne av andre. Det vises til at slik virksomhet må anses som en naturlig del av verdipapirforetakenes virksomhet for så vidt gjelder formidling av de derivater det skal stilles sikkerhet for. Tilsvarende vil slik virksomhet kunne anses som en naturlig del av kredittinstitusjoners virksomhet i forbindelse med betalingsformidling, kontohold m.v.
De nevnte institusjonene er omfattet av regler om bl.a. kapitalkrav og tilsyn. Det anses derfor ikke betenkelig å la disse opptre på vegne av kunder i forhold til oppgjørsordningen. Departementet foreslår etter dette at det fastsettes i loven at det kun er verdipapirforetak og kredittinstitusjoner som kan opptre på vegne av andre i forhold til oppgjørssentraler.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør være opp til oppgjørssentralen å vurdere om det skal stilles særskilte krav for at verdipapirforetak eller kredittinstitusjon skal kunne delta i oppgjørsordningen på vegne av andre.
Når det gjelder andre foretaks handel på egne vegne slutter departementet seg videre til utvalgets vurdering av at det bør kunne åpnes for at de enkelte investorer skal kunne delta direkte i oppgjørsordningen uten å måtte bruke verdipapirforetak eller kredittinstitusjon som sin representant. Som nevnt er dette i samsvar med ordningen etter det danske regelverket. Det vil være opp til oppgjørssentralen å stille vilkår for deltakelse på egne vegne i oppgjørsordningen. Departementet finner grunn til å understreke at oppgjørssentralen også ved slik eventuell direkte deltakelse, vil måtte påse at den har tilstrekkelig sikkerhet for sine forpliktelser. Departementet antar at sentralen ved eventuell deltakelse fra andre enn kredittinstitusjoner og verdipapirforetak i større grad enn i dag vil måtte foreta en konkret kredittvurdering av den enkelte deltaker. I likhet med utvalget legger departementet for øvrig til grunn at oppgjørssentralen i utgangspunktet ikke kan forskjellsbehandle investorer på grunnlag av nasjonalitet, jf. EØS-avtalens art. 4.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 6-2 femte ledd og § 6-6.
11.2.5.5 VirksomhetsbegrensningerSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende virksomhetsbegrensninger.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag til virksomhetsbegrensninger. Sentralen vil etter forslaget kunne drive virksomhet som har naturlig sammenheng med utøvelsen av oppgjørsvirksomheten. En slik avgrensning er i samsvar med det som gjelder for bl.a. verdipapirforetak og finansinstitusjoner. Departementet er enig med utvalget i at oppgjørsvirksomhet knyttet til varederivater vil kunne anses å ha tilknytning til den konsesjonspliktige virksomheten. Departementet antar videre at en oppgjørssentral i noen grad bør kunne yte konsulenttjenester på bakgrunn av de datasystemer og den kompetanse som er utviklet av hensyn til oppgjørsvirksomheten. Det vises for øvrig til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 185 og 186. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag på dette punktet.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at Kredittilsynet kan gi pålegg om at tilknyttet virksomhet skal holdes adskilt fra oppgjørsvirksomheten.
Utvalget har foreslått at oppgjørssentral ikke skal kunne eie underliggende finansielle instrumenter eller finansielle instrumenter den driver oppgjørsvirksomhet knyttet til, med mindre det er påkrevet for organiseringen av oppgjøret. Et unntak er obligasjoner utstedt av EØS-stat. Ingen av høringsinstansene har merknader til forslaget. Departementet slutter seg til utvalgets forslag. Departementet antar at erverv av et begrenset antall underliggende finansielle instrumenter kan anses påkrevet for organiseringen av oppgjøret, dersom instrumentene skal leveres ved innløsning av f.eks. opsjoner, og det ikke er stillet sikkerhet i form av de underliggende instrumentene.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 6-2 femte ledd og § 6-3.
11.2.6 Registrering i VPSSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende registrering i VPS.
Departementet er enig med utvalget i at regler om rett og plikt til registrering av derivater i Verdipapirsentralen bør reguleres i VPS-regelverket og ikke i opsjonsforskrift som i dag. Departementet mener i likhet med utvalget at hovedregelen bør være registreringsplikt ved børsnoterte derivater. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å åpne for unntak fra registreringsplikt. Dette forutsetter etter departementets syn at man i de konkrete tilfeller finner at tilsynshensyn, herunder hensynet til skattekontroll, kan ivaretas på andre måter i forbindelse med visse derivater. Det vises til utvalgets vurderinger i NOU 1996:2 s. 186. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets vurderinger på dette punkt. Departementet foreslår etter dette at adgangen til å fastsette plikt til registrering i VPS, jf. verdipapirsentralloven § 1-2 annet ledd, knyttes til « finansielle instrumenter » og ikke « verdipapirer » som etter gjeldende bestemmelser.
Departementet legger i likhet med utvalget til grunn at ikke-børsnoterte derivater som omsettes under medvirkning av oppgjørssentral, av notoritets- og kontrollhensyn bør kunne registreres i VPS. På tilsvarende måte som ved registreringsplikten foreslås det at adgangen til å fastsette adgang til registrering i VPS, jf. verdipapirsentralloven § 1-3 annet ledd, knyttes til « finansielle instrumenter » og ikke « verdipapirer » som etter gjeldende bestemmelse.
Etter departementets syn bør i utgangspunktet både regler om rett og plikt til VPS-registrering fremgå direkte av verdipapirsentralloven. Departementets forslag om i denne omgang å regulere VPS-registrering av derivater i forskrift, må ses på bakgrunn av at departementet for tiden vurderer å igangsette et arbeid med en revisjon av verdipapirsentralloven. Departementet legger derfor til grunn at den foreslåtte løsningen vil være av midlertidig art.
Komiteens merknader
Komiteen slutter seg til dette.
11.2.7 Virkeområde for reglene om oppgjørssentralSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende virkeområde for reglene om oppgjørssentral.
Departementet er enig med utvalget i at det vil avhenge av en konkret vurdering om oppgjørsvirksomhet som er knyttet til ikke-børsnoterte derivater skal anses som konsesjonspliktig etter verdipapirhandelloven. I utgangspunktet bør det vurderes om virksomheten er rettet mot det norske markedet, uavhengig av hvilket land virksomheten drives fra. Ved vurderingen vil det måtte legges vekt på bl.a. hvilke derivater det tilbys oppgjørsvirksomhet i tilknytning til. I likhet med det som gjelder i forhold til ytelse av investeringstjenester, legger departementet til grunn at det også bør ses hen til i hvilken grad det er investorene som på eget initiativ henvender seg til oppgjørssentralen eller om oppgjørssentralen f.eks. markedsfører sine tjenester i Norge. Det vises til nærmere omtale av slike avgrensningsproblemer i pkt. 3.2.2.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til tidligere merknader under pkt. 11.2.3, hvorav det fremkommer at disse medlemmer går inn for pliktig bruk av oppgjørssentral også for ikke-standardiserte derivater. Som en konsekvens av dette, vil spørsmålet om virkeområde for reglene om oppgjørssentral ikke være aktuelt og krav til konsesjon følge automatisk.
11.2.8 Overtredelse og sanksjoner Sammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende overtredelse og sanksjoner.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at overtredelse av reglene om krav til tillatelse til å drive oppgjørsvirksomhet bør være straffebelagt. Dette er i samsvar med tilsvarende regler for annen konsesjonspliktig virksomhet. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at overtredelse av påbudet om at verdipapirforetak skal handle børsnoterte derivater under medvirkning av oppgjørssentral, bør straffebelegges.
Departementet er enig med utvalget i at brudd på taushetsplikten for ansatte i oppgjørssentral, bør sanksjoneres i samsvar med tilsvarende regler for ansatte i eksempelvis finansinstitusjoner.
Når det gjelder reglene om oppgjørssentrals kapital og virksomhet, antar departementet i likhet med utvalget at disse i tilstrekkelig grad kan håndheves gjennom Kredittilsynets påleggskompetanse, samt muligheten til å trekke en tillatelse tilbake.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse er enig i dette.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til tidligere merknader under pkt. 11.2.3, der disse medlemmer går inn for at også ikke-børsnoterte verdipapirderivater skal handles via oppgjørssentral. Også brudd på denne plikten må derfor straffelegges.
11.2.9 Varederivater11.2.9.1 Vare- og derivatbørsSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende vare- og derivatbørs.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør foretas en nærmere utredning av hvilke særlige behov som foreligger i et varederivatmarked, og hvilke tilpasninger i forhold til de regler som gjelder for verdipapirmarkedet som på denne bakgrunn er nødvendige.
Norges Bank har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det vil bli et lite oversiktlig regelverk dersom ikke alle derivater med finansiell avregning reguleres samme sted, dvs. i verdipapirhandelloven. Det er vist til at hvorvidt det underliggende aktivum er rente, valuta eller råvarer i prinsippet spiller liten rolle. På den annen side antar Norges Bank at verdipapirforetak ikke skal ha monopol på megling av varederivater, men at det skal etableres en form for konsesjonsordning og tilsyn også for personer/institusjoner som ikke er verdipapirforetak. Departementet forstår dette slik at også Norges Bank antar at enkelte særlige hensyn kan gjøre seg gjeldende i et varederivatmarked. I motsatt fall burde også megling av varederivater kunne omfattes av verdipapirhandellovens alminnelige system for konsesjonsplikt og virksomhetsregler. Det er departementets syn at slike særlige hensyn bør utredes nærmere.
Finansdepartementet har tatt initiativ overfor Næringsdepartementet til etablering av en arbeidsgruppe som skal se nærmere på de nevnte problemstillinger. Finansdepartementet viser dessuten til at Næringsdepartementet i høringsbrev av 4. desember 1996 har foreslått endringer i energiloven. I høringsutkastet legges det bl.a. til grunn at det skal kreves konsesjon for å drive organisert markedsplass for så vidt gjelder både fysiske og finansielle kontrakter knyttet til kraftleveranser.
Departementet viser for øvrig til at det innen EU pågår en diskusjon om handel med varederivater bør reguleres på linje med handel med finansielle instrumenter. Etter det departementet er kjent med, er det blant medlemslandene forskjellige syn på behovet for og hensiktsmessigheten av å regulere dette på fellesskapsnivå. Uenigheten må sannsynligvis ses på bakgrunn av at de ulike landene har ulike vare- og varederivatmarkeder, og dermed også ulike behov for regulering. Etter departementets syn underbygger diskusjonen innen EU behovet for en nærmere utredning på nasjonalt nivå.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til redegjørelsen foran vedrørende vare- og derivatbørs.
Flertallet tar til etterretning utvalgets og departementets standpunkt om at det bør foretas en nærmere utredning av hvilke særlige behov som foreligger i et varederivatmarked, og hvilke tilpasninger i forhold til de regler som gjelder for verdipapirmarkedet som på denne bakgrunn er nødvendige. Flertallet kan ikke se at det forhold at elektrisk kraft er en viktig vare skulle være noe argument imot at produsenter, distribusjonsverk eller kraftbrukere skal ha anledning til å sikre seg mot store svingninger i kraftprisene ved kjøp av derivater knyttet til elektrisk kraft. Flertallet mener det vil være uheldig å innføre et særnorsk forbud mot varederivater.
Flertallet viser til at Regjeringen i proposisjonen i liten grad redegjør for varederivatenes betydning og omfang i Norge. Flertallet har derfor liten bakgrunn for å vurdere konsekvensene av en eventuell innstramning i reglene for å bruke varederivater. Flertallet er kjent med at omfanget i dag kan betegnes som begrenset, men vil anta at det for enkelte bransjer kan ha en positiv betydning ved at det kan utjevne svingninger i markedet og redusere fremtidig risiko om det anvendes fornuftig ut fra en rimelig kjennskap til det varemarkedet det gjelder. På denne bakgrunn vil flertallet forutsette at Regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av neste års nasjonalbudsjett redegjør for varederivatenes omfang og betydning i Norge. I denne sammenheng bør det redegjøres for risiko knyttet til bruk av varederivater vurdert opp mot den praktiske nytte de har, bl.a. ved utjevning av risiko, herunder også de samfunnsmessige sider knyttet til et stort omfang av varederivater ved konjunkturmessige svingninger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse tar Regjeringens redegjørelse til orientering.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen heller ikke i denne omgang legger fram forslag til regulering av rammevilkår for varederivater. Dette er en alvorlig mangel ved lovforslaget. Disse medlemmer mener varederivater ikke nødvendigvis skal likestilles som andre finansielle instrumenter - slik resultatet kan bli i EU. Enkelte varer har stor samfunnsmessig betydning, som f.eks. mat og kraft. Dette er basisgoder som alltid har stor betydning, og som kan være avgjørende i eventuelle krisesituasjoner. Disse medlemmer mener derfor det er uforsvarlig å tillate ukontrollerte spekulasjoner i varederivater. Den eneste varederivathandel av noe omfang i Norge er kraftmarkedet. Disse medlemmer har merket seg at flere meklere i dette markedet har innstilt virksomheten. Det kan ligge store latente tap for kundene i dette markedet i Norge. Disse medlemmer er motstandere av børsomsetning av grunnleggende samfunnsgoder som kraft. I utlandet handles det i varederivater for viktige råvarer og matvarer. Disse medlemmer ønsker ikke en slik utvikling i Norge. Det svekker mulighetene for samfunnsmessig styring og kan i verste fall gå på tvers av fellesskapets interesser. Internasjonalt har dessuten erfaringene vært at råvarederivater kan føre til giganttap. Det har vært påstått at Sumitomos megler Yasuo Hamanaka, som drev med kopperderivater, er ansvarlig for verdens største finanssvindel. Det norske markedet for varederivater er foreløpig lite utviklet, med unntak av kraftsektoren. Disse medlemmer vil derfor gå inn for et forbud mot varederivater, foreløpig med unntak for kraftsektoren, der det må gjennomføres konsekvensanalyser.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for et forbud mot varederivater.
11.2.9.2 Megleres formidling av handel i varederivaterSammendrag
Det er i proposisjonen redegjort for lovutvalgets forslag og til høringsuttalelsene vedrørende megleres formidling av handel i varederivater.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det på lik linje med spørsmålet om børsnotering, konsesjonsplikt m.v., bør utredes nærmere spørsmål knyttet til oppgjørsvirksomhet i varederivatmarkedet. I en slik utredning bør det tas hensyn til eventuelle særlige forhold ved markedet for de aktuelle varene. Finansdepartementet har overfor Nærings- og handelsdepartementet tatt initiativ til nedsettelse av en arbeidsgruppe som skal se nærmere på behovet for regulering av varederivatmarkedet.
Når det gjelder verdipapirforetaks adgang til å formidle varederivater, viser departementet til den vurdering som er foretatt i Ot.prp. nr. 15 (1995-1996) pkt. 4.3.3. Som det fremgår der er det departementets syn at det må foretas en konkret vurdering av i hvilken grad formidling av handel i varederivater kan anses som en tjeneste tilknyttet investeringstjenestevirksomheten.
I den grad formidling av varederivater vil anses som en tjeneste tilknyttet investeringstjenestevirksomheten slutter departementet seg til utvalgets forslag om at verdipapirforetaket skal påse at det har betryggende sikkerhet for oppgjøret. Det vises for øvrig til at det i forskrift 17. juli 1996 om minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko m.v. for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak er fastsatt at institusjoner som handler i råvareinstrumenter som ikke omfattes av andre bestemmelser i forskriften, skal dekke risikoen ved slik virksomhet med tilstrekkelig ansvarlig kapital.
Komiteens merknader
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, slutter seg til dette, jf. lovforslagets § 9-5 fjerde ledd.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til generelle merknader under pkt. 11.2.9.1. der disse medlemmer går inn for forbud mot varederivater. Det er derfor ikke behov for regulering av meglers forhold til varederivater.