8.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett
Etter gjeldende rett er det kun avgjørelser om foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samværsrett som er truffet av offentlig myndighet som kan kreves gjennomført ved tvangsmidler. Avtaler mellom foreldrene er ikke tvangsgrunnlag.
Avgjørelser om foreldreansvar og hvor barnet skal bo kan fullbyrdes ved at den av foreldrene barnet skal bo hos selv henter barnet, ved at barnet blir hentet av namsmannen eller ved en løpende tvangsmulkt.
Den av foreldrene som er tilkjent samværsrett kan kreve tvangsfullbyrdelse av samværsretten. En tilsvarende rett har også slektninger til barnet eller andre som har fått fastsatt en samværsrett etter barneloven § 45 når en eller begge foreldrene er døde. Tvangsbot er det eneste tvangsmidlet som står til rådighet ved tvangsfullbyrdelse av samværsrett. Hvis den samværsberettigede ikke stiller opp til fastsatt samvær, er det imidlertid ingen tilsvarende sanksjoner.
Dersom den som har foreldreansvaret eller den som barnet bor hos hindrer at samværsretten blir gjennomført, kan den samværsberettigede kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med.
8.2 Høringsnotatets forslag og høringsinstansenes syn
Departementet fant i høringsnotatet ingen grunn til å foreta en fullstendig gjennomgang av de spørsmål som reiser seg i tilknytning til tvangsfullbyrdelse av vedtak etter barneloven. Departementet gikk i høringsnotatet ikke inn for tvangshenting som et aktuelt middel til gjennomføring av en samværsrett.
En mulig adgang til forenklet tvangsfullbyrding kunne tenkes ved at bidragsfogden ble gitt myndighet til å treffe vedtak om tilbakeholdelse eller reduksjon av bidrag. Etter departementets syn er det imidlertid knyttet både prinsipielle og organisatoriske betenkeligheter til å innføre en slik adgang og departementet går ikke inn for en slik ordning.
Departementet mener også at det er lite heldig å pålegge en forelder samvær mot dennes vilje. Problemet med fraværende samværsforeldre bør som følge av dette forsøkes løst på andre måter.
Selv om man nå har etablert en meklingsordning som er obligatorisk for en stor gruppe foreldre, har de hensyn som taler mot å tvangsfullbyrde private avtaler etter departementets syn fremdeles betydelig vekt. Selv om avtalen er framkommet under mekling, er meklingen ingen garanti for at hensynet til barnets interesser er tilstrekkelig ivaretatt. Departementet foreslo ikke i høringsnotatet at meklede avtaler skal kunne tvangsfullbyrdes.
Ved revideringen av barneloven i 1989 ble barneloven endret slik at namsmannen, og ikke den private parten, skulle stå for innkrevingen av tvangsbot dersom det ble fremsatt begjæring fra den berettigede. I forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 ble dette unntaket fra de alminnelige reglene om tvangsfullbyrdelse tatt ut av ordlyden i bestemmelsene. Departementet mener at det ikke var grunn til å fravike de hensyn som lå til grunn for endringen 1989, og foreslår å gjeninnføre de tidligere reglene i barneloven §§ 42 og 48 om at det offentlige står for innkrevingen av tvangsbot dersom den berettigede ønsker det.
Få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet om samværsplikt. De fleste er positive til at det offentlige igjen skal kunne inndrive tvangsbøter. En del høringsinstanser har uttalt seg om tvangsgjennomføring generelt. Flere av høringsinstansene mener at det er større grunn til å tro at mekling vil føre fram i disse sakene, enn tvangsregler.
8.3 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener samværskonflikter bør løses på andre måter enn ved tvangsgjennomføring, men er likevel skeptisk til at mekling kan løse problemene i alle tilfellene. Departementet vil nå påbegynne en gjennomgang av meklingsordningen med tanke på tilpassing eller revidering på bakgrunn av erfaringene så langt.
Departementet har etter høringsrunden kommet fram til at meklede avtaler bør kunne tvangsgjennomføres, under forutsetning av at hensynet til barnets beste blir betryggende ivaretatt. Dette kan gjennomføres ved at foreldrene bringer saken inn for fylkesmannen med begjæring om at det fattes vedtak i overensstemmelse med deres avtale. Det foruttsettes at foreldrene er enige om å bringe avtalen inn for fylkesmannen. Et endelig vedtak som er fattet av fylkesmannen, vil kunne være gjenstand for tvangsfullbyrdelse. Fylkesmannen vil måtte fatte en avgjørelse på bakgrunn av hva som er til beste for barnet, og foreldrene er således ikke garantert at fylkesmannen fatter en avgjørelse som er i overensstemmelse med deres avtale. Foreldrene har imidlertid full anledning til å avtale noe annet enn det fylkesmannen har vedtatt. Departementet følger opp forslaget om at det offentlige skal inndrive tvangsbøter.