Ifølge sosialtjenesteloven har kommunen hovedansvaret
for tiltak for rusmiddelmisbrukere. Den kommunale sosialtjenesten
har ansvaret lokalt for at rusmiddelmisbrukere får råd,
veiledning og tilbud om tiltak med sikte på å komme
bort fra rusmiddelmisbruket. Dette ansvaret har kommunen også når
klienten er søkt inn i eller oppholder seg på en
institusjon, uavhengig av om institusjonen er fylkeskommunal eller
privat drevet. Sosialtjenesten plikter å følge
opp vedkommende under oppholdet, og å legge til rette nødvendige
tiltak også etter institusjonsoppholdet.
Det foreslås i proposisjonen et nytt femte ledd i sosialtjenesteloven § 6-1
som pålegger kommunene å lage en tiltaksplan for
den enkelte tvangsinnlagte, og at det hjemles adgang for i forskrift å gi
nærmere bestemmelser om innholdet i tiltaksplanen. Det
uttales at hensikten med forslaget er å presisere det ansvar
kommunen allerede har, og å sikre at ansvaret følges
opp, noe som anses særlig viktig i forhold til ettervernet. Departementet
vil gi de nødvendige presiseringer med hensyn til planens
omfang, frist for utarbeidelse, brukermedvirkning, samarbeid og
kommunens oppfølgingsansvar i retningslinjer og annet veiledningsmateriell.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Woie Duesund og Næss, medlemmene fra Høyre, Høegh og
Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, Ballo, slutter seg til det framlagte forslag,
men ønsker at forskriftene også pålegger
kommunene å lage tiltaksplaner for rusmiddelmisbrukere
som oppholder seg frivillig i institusjon.
Komiteen mener ettervern må prioriteres
for alle som har gjort noe for å bli rusfrie, og at dette
er mye av nøkkelen til å få rehabilitert
tidligere rusmiddelmisbrukere. For det store flertall av rusmiddelmisbrukere
handler det å komme ut av institusjon og stå på egne
ben om å starte nytt liv, hvor det er av stor viktighet å bidra
til å styrke selvtillit og selvfølelse, samt å sikre
et tilbud om nye miljøer med kontaktpersoner som kan erstatte
kontaktene i rusmiljøet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at man i forbindelse med behandlingen av St.meld.
nr. 16 (1996-97) var opptatt av et godt ettervern generelt for rusmiddelmisbrukere som
forsøker å bli rusfrie. Dersom Regjeringens foreliggende
forslag medfører at rusmisbrukere på tvangstiltak
skal få egne tiltaksplaner i regi av kommunene, og der
det i tillegg legges opp til egne tiltaksplaner for de som får
metadon, så kan konsekvensen bli at de som frivillig gjør
noe for å endre sine misbruksvaner og blir rusfrie, er
de som har det dårligste tilbudet etter endt institusjonsopphold.
Dette medlem henviser ellers til Sosialistisk Venstrepartis
merknader i Innst. S. nr. 184 (1996-97).
Det foreslås i proposisjonen en ny § 6-1a
i sosialtjenesteloven, som pålegger sosialtjenesten å foreta nødvendige
undersøkelser og vurdere om det skal fremmes tvangssak
ved meldinger fra pårørende om omfattende misbruk
av rusmidler, og at den pårørende når
saken er ferdig utredet, skal ha tilbakemelding om dette.
Sosial- og helsedepartementet bemerker at pårørendes
bekymring for, og ønske om å gjøre noe
for rusmiddelmisbrukeren ofte er sterk og svært forståelig,
men at innføring av en ordning som her er foreslått,
samtidig reiser viktige prinsipielle spørsmål, ikke
minst i forhold til rusmiddelmisbrukerens integritet. I noen tilfeller
vil bestemmelsen kunne føre til at et allerede konfliktfylt
forhold forverres ytterligere. Departementet har likevel lagt vekt
på at pårørendes støtte og samarbeid
for mange rusmiddelmisbrukere vil være en avgjørende
faktor i behandling og rehabilitering, og at det er viktig å ta
deres vurderinger på alvor. Det framholdes at forslaget
ikke innebærer at de pårørende får
selvstendige partsrettigheter i saken. Departementet foreslår
ikke at det innføres klageadgang over vurdering gjort på grunnlag
av meldinger fra pårørende eller på tilbakemelding
til pårørende.
Det foreslås at ektefelle/registrert partner,
person som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende
forhold med vedkommende, foreldre, myndige barn og myndige søsken
skal anses som pårørende. For å hindre
meldinger fra pårørende som ikke har det nødvendige
kjennskap til rusmiddelmisbrukerens situasjon, foreslås
det satt som vilkår at den pårørende som
melder, må ha varig og løpende kontakt med rusmiddelmisbrukeren.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg
til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke disse partiers
generelle skepsis til bruk av tvang for behandling, det være
seg av rusmiddelmisbrukere eller pasienter av andre kategorier. Bruk
av tvang må kun etter disse medlemmers mening
skje i spesielle situasjoner der pasienten/klienten er
til fare for seg selv eller andre. På disse premisser aksepterer disse
medlemmer bruk av tvang i svært begrenset omfang.
Disse medlemmer stiller seg noe skeptisk til forslaget
i proposisjonen § 6-1a hvor sosialtjenesten pliktes å vurdere
bruk av tvang etter melding fra pårørende. Disse
medlemmer ser ikke bort fra at det kan oppstå situasjoner
der dette er nødvendig, men på den annen side
er disse medlemmer redd for at det her kan skje et
misbruk, og at pårørendes interesser i forhold
til tvangsbruk kan ha ulike motiver. Dette gjelder generelt også i
forhold til både psykiatri og rusmiddelmisbrukere. Disse
medlemmer vil imidlertid ikke stemme imot den nye § 6-1a,
men vil gjerne gi uttrykk for at bruk av opplysninger fra de pårørende
nøye må vurderes av sosialetaten før
man går til tvangsinnleggelse av voksne personer på denne bakgrunn. Disse
medlemmer mener imidlertid at ønske om tvangsinnleggelse
fra de pårørende når det gjelder barn
og ungdom, må tillegges større vekt enn slike ønsker
om tvang i forhold til voksne misbrukere. Disse medlemmer støtter
for øvrig at de pårørende ikke blir part
i saken når det gjelder tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere.
Ved bruk av tvang etter sosialtjenesteloven § 6-2 skal
etter gjeldende rett fylkesnemnda for sosiale saker i den enkelte
sak ta stilling til om den foreslåtte institusjonen er
i stand til å tilby den aktuelle rusmiddelmisbrukeren tilfredsstillende
hjelp. Dette innebærer at det må være
stilt en institusjonsplass til disposisjon når nemnda behandler
sosialtjenestens framlegg til vedtak. Det uttales at det har vist
seg at det kan være vanskelig for kommunene raskt å finne
en egnet, ledig institusjonsplass, og at dette fører til
at det kan ta lang tid fra behovet for slik plassering blir fastslått
til vedtak om plassering fattes. Det påpekes at for sterkt
nedkjørte rusmiddelmisbrukere kan det være et
problem at tvang ikke blir prøvet, eller at det gjøres
for sent.
Departementet foreslår at vilkåret om at fylkesnemnda
skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen, oppheves,
og anser at når en institusjon først er utpekt
for tvang generelt, er det tilstrekkelig at sosialtjenesten vurderer
om den er egnet i det konkrete tilfellet. Det uttales at dersom
fylkesnemnda ønsker det, kan den fortsatt sette som vilkår
i en konkret sak at plassering skal skje i en bestemt institusjon.
Dersom rusmiddelmisbrukeren er uenig i tvangsvedtaket, kan spørsmålet
bringes inn for domstolen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, slutter seg
til det framlagte forslag og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at § 6-2
andre ledd i sosialtjenesteloven må opprettholdes, og at
fylkesnemnda med vedtak om tvang også skal ta stilling
til om en konkret institusjon er faglig og materielt i stand til å tilby
den konkrete klienten tilfredsstillende hjelp. Disse medlemmer vil
således stemme imot opphevelse av § 6-2
andre ledd i nåværende sosialtjenestelov. Det
er etter disse medlemmers skjønn et alvorlig
inngrep overfor en person som har rusproblemer, å tvangsinnlegge
denne i en institusjon. Disse medlemmer mener at
det bør skje bare i spesielle tilfeller og gir sin tilslutning
til det. Det disse medlemmer imidlertid setter som
en absolutt betingelse for tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere,
er at innleggelsen skjer i en institusjon som på forhånd
er godkjent, og som har faglig og fysisk mulighet til å ivareta
denne klienten på en forsvarlig og rettssikkerhetsmessig
måte.
Etter gjeldende rett kan institusjonen ved frivillige opphold
sette som vilkår at misbrukeren samtykker i tilbakeholdelse.
Forutsetningen er at samtykke er gitt skriftlig og senest når
oppholdet begynner. Dette innebærer bl.a. at samtykket
ikke er gyldig hvis det er avgitt under et institusjonsopphold.
Departementet foreslår at vilkåret om at samtykke skal
avgis før institusjonsoppholdet begynner, oppheves i forhold
til dem som går direkte over fra vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2
og 6-2a. Hovedbegrunnelsen er at departementet ser at en prosedyre som
i større grad enn i dag bygger på og oppmuntrer misbrukerens
motivasjon, kan være en fordel. Det foreslås videre
at institusjonen uten ugrunnet opphold skal varsle tilsynsmyndigheten
når samtykke gis av en person som er innlagt med hjemmel
i vedtak etter disse bestemmelsene.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.
Det framholdes at det etter gjeldende rett er uklarheter omkring
ansvarsforhold og praktisk gjennomføring ved tilbakeføring
etter rømming med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2,
6-2a og 6-3. Det er ikke gitt saksbehandlingsregler eller regler
om hvem som kan foreta den praktiske tilbakeføringen.
Sosial- og helsedepartementet er kommet til at det er mest hensiktsmessig å behandle
disse spørsmålene i forskrift bl.a. fordi det
er mange tekniske og detaljerte forhold det må tas stilling
til. Det foreslås derfor at det gis hjemmel i sosialtjenesteloven § 7-11
tredje ledd for at Kongen kan gi forskrift om tilbakeføring ved
rømming. Det uttales at forskriften vil kunne inneholde
bestemmelser om hvem som er ansvarlig for at klienten hentes tilbake,
hvem som skal og kan gjøre hva i forbindelse med tilbakeføring,
og om at det er politiet som har adgang til å bruke makt
i slike tilfeller.
Komiteen slutter seg til det framlagte
forslag og har for øvrig ingen merknader.