6.1 Sammendrag

Det uttales at pålegget om å utarbeide tiltaksplaner for tvangsinnlagte klienter i hovedsak er en presisering av gjeldende rett, og at lovendringen derfor vil få små administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene.

Det uttales videre at forkortelsen av fristen for å fremme ordinær sak etter § 6-2 gir kommunen mindre tid til å forberede saken, men at dette oppveies av at vilkåret om at fylkesnemnda for sosiale saker skal ta stilling til den konkrete institusjonsplassen blir opphevet.

Det at pårørende gis adgang til å kreve vurdering av om tvangssak skal fremmes, vil kunne føre til et visst merarbeid for kommunene. Plikten til å gi tilbakemelding til den pårørende når vurderingen er foretatt er ny, og det uttales at dette vil være en lite arbeidskrevende rutine.

Det uttales at de foreslåtte endringene vil kunne bidra til å endre praksis slik at intensjonene i sosialtjenesteloven om bruk av tvang der det er hensiktsmessig, blir fulgt opp, og at dette vil kunne føre til noe økte kostnader for kommuner og fylkeskommuner. Disse kostnadene forutsettes dekket innenfor de generelle rammetilskuddene.

Foreløpig godkjenning av midlertidige vedtak etter § 6-2 vil føre til en viss økning i arbeidsbyrden for fylkesnemndene, men det framholdes at det ikke er snakk om noen inngående prøving. Det blir dessuten presisert at nemnda skal ta stilling til adgangen til å ta urinprøver. Saker som gjelder rusmiddelmisbrukere, utgjør i dag en relativt beskjeden del av nemndenes totale arbeidsbyrde. Departementet antar derfor at disse oppgavene vil kunne ivaretas innen de eksisterende bevilgningsrammene.

De økonomiske og administrative konsekvensene av innføringen av krav til kvalitet i behandlings- og rehabiliteringstiltak for rusmiddelmisbrukere vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelse av forskriften.

De øvrige lovendringene antas ikke å få økonomiske og administrative konsekvenser.

6.2 Komiteens merknader

Komiteen vil påpeke at en årsak til at rusmiddelmisbrukere ikke mottar adekvat behandlingstilbud, kan være at en del av de behandlingsplassene som foreligger, enten ikke tilfredsstiller kvalitetsmessige mål og/eller har et kostnadsnivå som gjør at disse ikke benyttes. I en del tilfeller kan også misbrukerens vegring mot å motta behandling på frivillig basis skyldes manglende tiltro til det eksisterende behandlingstilbudet. Dersom det gjennomføres flere tvangsvedtak som en konsekvens av en endring av dagens lovverk, vil presset på et fra før av mangelfullt behandlingsapparat øke ytterligere. Komiteen ser det derfor som sentralt at det finner sted en kartlegging av det faktiske behovet for behandlingstilbud, både knyttet til institusjonsplasser, og når det gjelder ettervernet, ikke bare når det gjelder antall plasser, men også hva angår innholdet i det tilbudet som gis. Komiteen vil ut fra denne begrunnelse foreslå at departementet foretar en kartlegging av det samlede tilbudet som i dag foreligger på dette området, som ledd i å vurdere i hvilken grad en endring av behandlingstilbudet må finne sted.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere det samlede behovet for behandlingsplasser for rusmiddelmisbrukere, inkludert behovet for et ettervernstilbud.»