I Dokument nr 8:116 (1997-98) foreslås det at forvaltningsloven § 6
første ledd bokstav e endres, slik at også offentlige
tjenestemenn som har ledende stillinger i selskaper som er heleide
av det offentlige, blir inhabile til å forberede eller
avgjøre saker der selskapet er part. Endringen foreslås
gjennomført ved at ordene «og ikke helt ut eies
av stat eller kommune» tas ut av bestemmelsen.
1Bestemmelsen i forvaltningsloven § 6 første ledd
bokstav e lød slik i sin opprinnelige utforming:
«En offentlig tjenestemann er ugild til å tilrettelegge
grunnlaget for en avgjørelse i en forvaltningssak,
---
e) når han styrer eller
er medlem av styret for et selskap, en forening, sparebank, stiftelse
eller offentlig innretning som er part i saken.»
Tidligere gjaldt inhabilitetsreglen med andre ord også for
tjenestemenn med ledende stillinger i offentlig eide selskaper.
Forslaget som er fremsatt i Dokument 8:116, vil innebære
at denne regelen gjeninnføres.
2 Forvaltningsloven § 6 første ledd
bokstav e fikk sin nåværende utforming gjennom
en lovendring i 1969, dvs kort tid etter at forvaltningsloven trådte
i kraft. Lovendringen var først og fremst begrunnet i to forhold:
For det første var det meget vanlig at tjenestemenn eller
folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene hadde ledende stillinger
i kommunens/fylkeskommunens selskaper. Ut fra bl a samordnings-, effektivitets-
og styringshensyn ble det ansett som ønskelig å videreføre
muligheten for slike stillingskombinasjoner. For det andre ble det
ansett som uheldig at forholdet til inhabilitetsreglene kunne påvirke
valget av organisasjonsform, ettersom bare visse organisasjonsformer
var omfattet av bestemmelsen i § 6 første ledd
bokstav e. Det ble fremholdt at regelen i § 6
annet ledd, som fastslår at tjenestemannen er inhabil dersom det
foreligger «særegne forhold som er egnet til å svekke
tilliten til hans upartiskhet», vil fange opp en rekke
tilfeller som var omfattet av § 6 første
ledd bokstav e. Som eksempler ble nevnt tilfeller der tjenestemannen
har en personlig interesse i saksutfallet, eller tilfeller der det
offentlig eide selskapet står i en konkurranse- eller konfliktsituasjon
med private foretak. Fordelene knyttet til en innskrenkning av virkeområdet
for § 6 første ledd bokstav e, ble på denne
bakgrunn ansett som mer tungtveiende enn ulempene, og forslaget
om å gjøre unntak fra inhabilitetsregelen for tjenestemenn
som har verv i selskaper m v som er heleid av det offentlige, ble
vedtatt.
Regelen var først og fremst begrunnet i hensynet til
kommunene og fylkeskommunene. I statlig sektor har bestemmelsen
liten praktisk betydning, ettersom personalreglementet for statlige
embets- og tjenestemenn oppstiller et vidtrekkende forbud mot slike
stillingskombinasjoner som det her er tale om.
3 I 1977 ble det igjen foretatt endringer i forvaltningslovens
regler om inhabilitet. Etter forslag fra kommunalt hold, ble det
i den forbindelse vurdert om virkeområdet for § 6
første ledd bokstav e skulle innskrenkes ytterligere, slik
at også selskaper som bare var delvis offentlig eid, skulle
falle utenfor. Forslaget ble ikke tatt til følge. Det samme
gjaldt et forslag fra kommunelovutvalget i 1990 om å oppheve
regelen om inhabilitet i § 6 første ledd
bokstav e for offentlig oppnevnte representanter til selskapsstyrer
m v, uavhengig av om selskapet var offentlig eller privat eid.
4 I NOU 1990:26 Granskning av Oslo kommune – Rapport
nr 1 anbefalte Smith-utvalget at unntaket for styremedlemmer i kommunalt
heleide selskaper m v i § 6 første
ledd bokstav e ble opphevet. Forslaget er med andre ord identisk
med forslaget fremsatt i Dokument nr 8:116 (1997-98), bortsett fra
at det etter sin ordlyd bare tok sikte på kommunal sektor.
Utvalget fremholdt bl a at kombinasjonen av kommunale verv og styreverv
kunne være uheldig i tilfeller der det forelå interessemotsetninger
mellom selskapet og eierkommunen. Vedkommende vil i så fall
kunne komme i en lojalitetskonflikt. Faren for at medlemmet av det
kommunale organet identifiserte seg med selskapets interesser, ville
etter utvalgets oppfatning være særlig stor dersom
vedkommende hadde et aktivt medansvar for selskapets virksomhet,
herunder for det økonomiske resultatet. Utvalget påpekte
videre at kravet om upartiskhet var særlig viktig i saker
der både selskaper med kommunal styrerepresentasjon og privateide
selskaper er part. De praktiske ulempene som en inhabilitetsregel
ville skape, kunne løses ved at kommunene i større
grad rekrutterte folk utenfra til å representere kommunen
i ulike selskaper og institusjoner.
Jeg er skeptisk til å utvide rekkevidden av forvaltningsloven § 6
første ledd i tråd med forslaget fremsatt i Dokument
nr. 8:116 (1997-98). På bakgrunn av det nevnte forbudet
mot visse stillingskombinasjoner i det statlige personalreglementet,
vil en slik endring ha liten betydning i statlig sektor. Derimot
vil endringen kunne få uheldige konsekvenser for kommunene og
fylkeskommunene, ettersom det er meget vanlig at de folkevalgte
eller høytstående tjenestemenn (f eks rådmannen)
har ledende stillinger i kommunenes selskaper. Disse selskapene
utfører ofte oppgaver som er av stor betydning for befolkningen
i kommunen, slik at hensynet til samordning og styring gjør
seg sterkt gjeldende. Særlig i mindre kommuner kan det
dessuten være vanskelig å få tak i kompetente
personer utenfra til å sitte i selskapsstyrer m v. Og det
kan skape store praktiske problemer om medlemmer av kommunestyre
og fylkesting som også har styreverv, må fratre
hver gang en sak som gjelder selskapet skal behandles. Behovet for å sikre
upartiskhet i tilfeller der det er et konkurranseforhold mellom
det offentlige selskapet og et privat selskap, vil langt på vei
ivaretas gjennom inhabilitetsregelen i forvaltningsloven § 6 annet
ledd. Etter min oppfatning er dessuten den enkelte kommune eller
fylkeskommune selv nærmest til å vurdere om et
medlems styreverv kan komme i konflikt med kommunens/fylkeskommunens
egne interesser. Forslagene fra kommunalt hold om å innskrenke § 6
første ledd bokstav e ytterligere, tyder for øvrig på at
kommunene ser et reelt behov for iallfall å beholde regelen
i sin nåværende utforming.
Mitt syn er etter dette at det ikke foreligger tilstrekkelig
tungtveiende grunner til å endre loven i tråd med
forslaget i Dokument nr. 8:116 (1997-98).