Kulturdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer
i lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk
m.v. (åndsverkloven) til gjennomføring av EUs
direktiv om rettslig vern av databaser (96/9/EF).
Direktivet tar sikte på å harmonisere nivået
for vern av databaser innen det indre marked. Formålet
er bl.a. å stå styrket i konkurransen på det
globale databasetjeneste-marked, og å sikre like konkurransevilkår
innenfor fellesskapet.
Databaser er systematiserte samlinger av informasjon, og kan
være svært verdifulle produkter i dagens informasjonssamfunn.
Et stort og stadig økende tilfang av informasjon gjør
det desto viktigere å kunne skille mellom relevant og ikke-relevant
informasjon. Et produkt, som tilbyr komplett og strukturert informasjon
om avgrensede områder tilpasset ulike brukeres behov, kan
derfor møte stor etterspørsel. Det er vernet for
slike produkter direktivet regulerer, idet vernet samtidig søkes
balansert mot samfunnets åpenbare krav på tilgang
til informasjon.
Direktivet gir et opphavsrettslig vern så vel som et investeringsmessig
begrunnet særskilt vern for databaser. Gjeldende norsk
rett gir allerede et utstrakt immaterialrettslig vern for databaser.
Databaser kan være vernet som åndsverk hvis de
fyller krav til verkshøyde, og de kan vernes etter den
såkalte katalogregelen i åndsverkloven dersom
de inneholder et større antall opplysninger.
Direktivet gjør det derfor etter departementets syn ikke
nødvendig med omfattende endringer i åndsverkloven.
Det foreslås en endring i bestemmelsen om eksemplarfremstilling
til privat bruk i § 12 slik at denne ikke lenger
vil omfatte digital kopiering av databaser. Videre foreslås
retten til fremføring av databaser ved undervisning i § 21
begrenset til undervisning som ikke er ervervsmessig. Det foreslås
en bestemmelse i § 39 h som skal sikre en rettmessig
bruker av en database tilgang til dens innhold. Når det
gjelder gjennomføringen av det særskilte investeringsmessig
begrunnede databasevern, det såkalte sui-generis-vernet, foreslår
departementet at dette skjer ved endringer i § 43
om vern for katalogarbeider. Det foreslås en utvidelse
av vernets innhold til å omfatte eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten samt innføring
av et alternativt vilkår for vern basert på om
arbeidet er resultat av en vesentlig investering. Videre foreslås
endringer i vernetiden for katalogarbeider, og en presisering av
direktivets bestemmelse om bruk av uvesentlige deler av slike arbeider.
Til slutt foreslås at det for arbeider etter § 43
skal gjelde de samme avgrensninger som for det opphavsrettslige vern.
Det foreslås en endring i § 58 om hvem
som skal nyte vern etter § 43, og i tillegg særskilte
overgangsregler. Disse overgangsreglene innebærer bl.a.
at visse arbeider som i dag er uten vern vil få vern etter § 43.
Direktivet og dets konsekvenser har vært gjenstand for
analyse i nordiske departementale drøftelser om opphavsrett.
De nordiske løsningsforslag til gjennomføring
av direktivet er i all hovedsak ensartede. Hittil er det Sverige
og Finland som har de nødvendige lovendringer i kraft.
Proposisjonens kapittel 2 inneholder en gjennomgang av gjeldende
retts vern av databaser. I kapittel 3 knytter departementet visse
merknader til enkelte mer generelle problemstillinger som høringsinstansene har
tatt opp i sine høringssvar, kapittel 4 inneholder en gjennomgang
av direktivet med departementets vurderinger av hvorvidt de enkelte
direktivbestemmelser nødvendiggjør endringer i åndsverkloven
og i kapittel 5 redegjør departementet for forslagene til
endringer i loven.
Departementet mener at gjeldende norsk rett i stor utstrekning
allerede er i samsvar med direktivets bestemmelser. Flere høringsinstanser
har hatt kommentarer til direktivets rekkevidde på visse
punkter. Disse blir kommentert under kapittel 6 om alminnelige merknader
eller kapittel 9 om merknader til de enkelte bestemmelser. Departementets
syn på hvorvidt de enkelte artikler i direktivet nødvendiggjør
endringer, vil gå fram av gjennomgangen i det følgende.
Ved direktivet reguleres det rettslige vern for sammenstillinger
av data, opplysninger og verk. Benevnelsen database benyttes i direktivet
som en samlebetegnelse på slike sammenstillinger, uavhengig
av innholdets karakter, og uavhengig av på hvilken måte innholdet
gjøres tilgjengelig - elektronisk eller på annen
måte.
Direktivet tar dels sikte på å harmonisere
nivået for vern av databaser som er åndsverk.
I direktivet presiseres hvilke kriterier som skal gjelde for at
en database skal gis opphavsrettslig vern, likeledes hvem som skal
anses å være opphavsmann. Videre reguleres omfanget
av eneretten (det vil si hvilke handlinger som er avhengig av samtykke
fra rettighetshaver) samt hvilke innskrenkninger i denne eneretten
som nasjonal lovgivning kan fastsette for visse typer brukssituasjoner.
Ved direktivet etableres også i europeisk sammenheng
en ny type beskyttelse som er uavhengig av om databasen har karakter
av å være et åndsverk. Direktivet betegner
dette som en «sui-generis right», det vil si en
rett av sitt eget slag. Denne særskilte retten gis den
som gjennom vesentlige investeringer har laget en database. Det
gis en enerett til uttrekk eller gjenbruk av hele eller vesentlige
deler av databasen, med samme innskrenkninger for de brukssituasjoner
som er hjemlet for opphavsrettslig vernede databaser.
Departementet presiserer at det er det spesifikt immaterialrettslige
vern av databaser som reguleres ved direktivet. Den såkalte
sui-generis-retten er likevel i vesentlig grad et investeringsvern
som er konkurransemessig begrunnet. Også nasjonale regler
og prinsipper som nedfeller forbud mot eller normer for illojal/utilbørlig
konkurranse, jf. f.eks. markeds-føringsloven, gir en viss
beskyttelse av de næringsdrivendes investeringer mot etterligninger
eller annen form for illojal utnyttelse. Disse vil kunne supplere det
immaterialrettslige vern som direktivet fastsetter.
Etter artikkel 1 vil direktivet gjelde databaser så vel
i elektronisk som ikke-elektronisk form. Med database forstås
en sammenstilling av verk, data eller annet materiale, som er ordnet
systematisk eller metodisk, og som kan konsulteres individuelt på elektronisk
eller annen måte.
I artikkel 2 angis at allerede vedtatte direktiver om vern for
datamaskinprogrammer, om utleie- og utlånsrettigheter m.m.,
samt om vernetidens lengde, ikke berøres av nærværende
direktiv. Disse direktiver er gjennomført i norsk rett.
Dette betyr bl.a. at adgangen til utlån av en database
som er verk vil være regulert av gjeldende lovs § 19,
som omhandler adgangen til viderespredning av verk som er solgt
eller på annen måte overdratt med rettighetshaverens
samtykke.
Artikkel 3 nr. 1 presiserer vilkåret for vern: Utvalget
eller arrangeringen av databasens innhold må være resultatet
av opphavsmannens egen intellektuelle frembringelse. Departementet
antar at dette verkshøydekravet er i samsvar med gjeldende
norsk rett. I artikkel 3 nr. 2 konstateres at opphavsrettslig vern
for databaser ikke omfatter databasens innhold, som kan være
gjenstand for selvstendig vern. Dette er i samsvar med gjeldende
rett.
Artikkel 4 omhandler hvem som skal anses å være opphavsmann
til en database: Hovedregelen er at den eller de fysiske personer
som har laget databasen er dens opphavsmann/menn. Videre
fastsettes at opphavsretten innehas i fellesskap dersom flere personer har
bidratt sammen på en slik måte at de alle er å anse som
opphavsmenn, og uten at det samtidig er mulig å skille
den enkeltes ytelse ut som særskilt verk. Artikkel 4 er
i samsvar med gjeldende rett, henholdsvis åndsverkloven § 1
og § 6 om fellesverk.
Artikkel 5 bestemmer enerettens omfang - det vil si hvilke disposisjoner
over databasen som verk som er betinget av rettighetshaverens samtykke.
Uten samtykke er det ikke lov å fremstille eksemplar av
hele eller deler av databasen, enten eksemplarfremstillingen er
permanent eller midlertidig. Departementet antar at dette ikke nødvendiggjør
endringer i gjeldende rett. Det vises til drøftingen i
kapittel 4 i proposisjonen om departementets forståelse
av gjeldende rett når det gjelder eksemplarfremstillingsretten.
Eneretten omfatter også enhver endring av databasen, f.eks.
ved oversetting eller annen bearbeiding, og eksemplarfremstilling
av en slik endret database. Dette er også i samsvar med § 2.
Spredning til allmennheten av databasen eller et eksemplar av
denne, eventuelt et endret eksemplar av denne, er også avhengig
av samtykke. Hvis et fysisk eksemplar av en database (f.eks. i en
CD-rom) er solgt med rettighetshavers samtykke i et EØS-land,
kan dette eksemplaret fritt videreselges innenfor EØS.
Det vil si at direktivet ikke tillater bare nasjonal konsumpsjon
av spredningsretten. Denne adgangen til fri viderespredning svarer
til konsumpsjonsprinsippet i lovens § 19 og lovendring
er ikke nødvendig. Det har vært og er departementets
oppfatning at de direktiver der spredningsretten er berørt,
ikke forhindrer konsumpsjon også for så vidt gjelder
eksemplar av verk som første gang er solgt eller på annen
måte overdratt med rettighetshaverens samtykke utenfor
EØS, det vil si et prinsipp om internasjonal konsumpsjon.
Det omfattes også av rettighetshaverens enerett etter
artikkel 5 å gi tillatelse til all offentlig formidling,
visning eller fremføring av databasen eller en endret versjon
av denne. Denne eneretten til tilgjengeliggjøring for allmennheten
svarer til gjeldende lovs § 2 og § 4.
I artikkel 6 reguleres unntakene fra eneretten. For den rettmessige
bruker av en database, skal visse disposisjoner over denne være
tillatt uten samtykke, når dette er handlinger som er nødvendige
for å få tilgang til databasens innhold og for å muliggjøre
normal bruk av innholdet. En slik adgang må hjemles ved
en tilføyelse i åndsverkloven. Slik bruk kan eksempelvis nødvendiggjøre
en fremføring eller en eksemplarfremstilling (når
en database er gjort tilgjengelig elektronisk) som ellers ville
være betinget av særskilt samtykke. Det er presisert
at dersom brukeren kun er autorisert til å bruke deler
av en database, vil adgangen til slike nødvendige handlinger
uten samtykke være begrenset til den delen av basen han
har autorisert tilgang til. Er det snakk om kopiering av så små deler
av databasen at den ikke kan karakteriseres som en gjengivelse av
databasen som verk, vil det under enhver omstendighet ikke behøves
noen særskilt hjemmel fordi det i så fall ikke
er snakk om en enerettsbelagt handling.
Artikkel 6 nr. 2 og 3 gir adgang for medlemslandene til å ha
visse unntak fra opphavsretten. Det spesifiseres i hvilket omfang
nasjonal lovgivning kan gjøre unntak for eksemplarfremstilling
til privat bruk (kun ikke-elektronisk) i artikkel 6 a), i hvilket
omfang det kan gjøres bruk av databaser i undervisnings-
og forskningsøyemed (begrenses til ikke-kommersielle formål)
i artikkel 6 b) og til slutt en spesifisering av adgangen til å ha
unntak fra eneretten av hensyn til offentlig sikkerhet og administrative
eller rettslige prosedyrer i artikkel 6 c).
Direktivet åpner også for ytterligere unntak
fra eneretten etter artikkel 6 d), med den viktige forutsetning
at slike unntak ikke kommer i strid med de spesifiserte unntakshjemler
som er nevnt foran. Det betyr at unntak for privat bruks kopiering
av databaser ikke kan gjøres videre enn artikkel 6 a) gir
rom for. En endring i åndsverklovens bestemmelse i § 12
om privat bruks kopiering vil derfor være nødvendig.
Det betyr videre at det må gjøres visse endringer
i gjeldende bestemmelser om bruk av verk (herunder databaser) i undervisningsvirksomhet.
Det må gjøres en endring i lovens § 21
som i dag hjemler fri adgang til offentlig fremføring av
utgitte verk, herunder databaser, i undervisning. Dette fordi någjeldende
bestemmelse, i motsetning til direktivet, ikke setter noen begrensning i
hvilken type undervisningsvirksomhet som skal gis slik adgang. Når
det gjelder unntak fra eksemplarfremstillingsretten, innebærer
artikkel 6 b) at en eventuell fri adgang til eksemplarfremstilling
innenfor forskning og undervisning kun skal kunne opprettholdes
under visse betingelser. I åndsverkloven har vi en avtalelisens
i § 13 for eksemplarfremstilling i undervisningsvirksomhet.
Avtalelisensordningen er, slik departementet ser det, ikke en slik
rettighetsinnskrenkning som stipulert i artikkel 6 b). Departementet
anser avtalelisensen som en forenklet klareringsordning for bruk
av verk, og artikkel 6 foranlediger av den grunn ingen endringer
i § 13. Av samme grunn vurderer departementet
det slik at § 14 i loven om eksemplarfremstilling
til intern bruk i virksomheter, som også er basert på avtaler
med avtalelisensvirkning, ikke berøres av direktivet artikkel
6 om adgangen til unntak.
Unntaksadgangen som er angitt i artikkel 6 nr. 2 bokstav c) om
offentlig sikkerhet m.v., gjør det ikke nødvendig
med noen lovendringer for vår del (jf. åndsverkloven §§ 26
flg).
Det gis videre i direktivet rett til å gjøre
unntak av hensyn til offentlig sikkerhet.
Direktivet gjengir i artikkel 6 nr. 3 det prinsipp som uansett
gjelder ved den nasjonale regulering av unntakene fra eneretten
- et prinsipp som er hentet fra Bernkonvensjonen artikkel 9 (2),
det kan ikke gjøres unntak fra eneretten som vil innebære
en urimelig tilsidesetting av opphavsmannens legitime interesser
og skade den normale utnyttelsen av databasen. Dette tilsvarer det
rammeverk som gjelder for åndsverklovens avgrensningsbestemmelser
i kapittel 2. Det innebærer at direktivets unntaksbestemmelser
ikke må tolkes slik at de går lenger enn det er
hjemmel for i Bernkonvensjonen.
Bestemmelsene i denne del av direktivet nødvendiggjør
endringer i åndsverkloven for å ivareta så vel direktivets
definisjon av hva som skal undergis slikt sui-generis-vern, hvilke
handlinger som skal omfattes av eneretten og varigheten av vernet.
Om de konkrete endringsforslag, se kapittel 7.
Artikkel 7 nr. 1 angir hva som skal undergis slikt vern. Det
må være en sammenstilling som faller inn under
definisjonen av database i direktivets artikkel 1, og det må ha
krevet en vesentlig kvantitativ eller kvalitativ investering å samle
inn, verifisere eller presentere innholdet i basen.
Frembringeren av en slik database skal etter artikkelen ha en
rett til å forhindre uttrekk og gjenbruk av hele eller
vesentlige deler av databasens innhold. Noe slikt særskilt
sui-generis-vern vil derfor ikke eksistere for uvesentlige deler
av en slik database.
Uttrekk forstås etter direktivet som en varig eller midlertidig
overføring til et annet medium av hele eller vesentlige
deler av innholdet i en database, uansett på hvilken måte
overføringen skjer, og uansett i hvilken form. Med gjenbruk
skal forstås det å gjøre hele eller vesentlige
deler av innholdet i databasen tilgjengelig for allmennheten - enten
ved spredning av eksemplar, ved utleie, ved on-line overføring
eller overføring på annen måte. Er et
eksemplar av en slik database solgt med rettighetshavers samtykke
i EØS-området, kan det fritt selges videre. Det
er presisert at offentlig utlån ikke ligger innenfor enerettshandlingene.
Hva som utgjør en vesentlig del av databasen skal etter
direktivet vurderes kvalitativt og/eller kvantitativt.
Gjentatt og systematisk uttrekk og/eller gjenbruk av uvesentlige
deler av databasens innhold, som innebærer handlinger i
strid med en normal utnytting av databasen eller som urimelig tilsidesetter
databasefrembringerens legitime interesser, er ikke tillatt.
Sui-generis-vernet er uten fortrengsel for eksisterende rettigheter
som måtte være i databasens innhold.
Denne definisjonen av innholdet i databasevernet gjør
det nødvendig med endringer i åndsverkloven.
Rettighetene etter artikkel 7 kan fritt overdras. Dette er i
samsvar med gjeldende rett.
Vernet gjelder uavhengig av om databasen fyller vilkårene
for opphavsrettslig vern eller ikke, hvilket også er tilfelle
etter gjeldende rett.
Artikkel 8 gir den som har rett til å bruke en database
adgang til å bruke uvesentlige deler av basen, uansett
formål, så lenge det ikke skjer bruk i strid med en
normal utnyttelse av databasen, eller urimelig tilsidesettelse av
frembringerens legitime interesser. Brukeren må heller
ikke tilsidesette rettighetene som måtte ligge i databasens
innhold (verk eller andre arbeider). Artikkel 8 sier også at
hvis en bruker bare har autorisert tilgang på deler av
en offentliggjort database, skal adgangen til bruk av uvesentlige
deler gjelde kun for den del av en database brukeren har slik tilgang
til. For departementet fortoner dette seg som uklart, all den tid
retten under enhver omstendighet ikke omfatter uvesentlige deler
av en database.
Artikkel 9 gir medlemsstatene adgang til å gjøre unntak
fra retten etter artikkel 7 til fordel for den som har rett til å bruke
en database som er gjort tilgjengelig for allmennheten. Unntakene
gjelder uttrekk til privat bruk av ikke-elektroniske databaser,
uttrekk til bruk for undervisning og vitenskapelig forskning, i
det omfang formålet med bruken er ikke-kommersiell, samt uttrekk
og gjenbruk for prosessuelle og offentlige sikkerhetsformål.
I henhold til direktivets fortale (pkt. 52) er de medlemsstater,
som allerede har et lovbestemt vern sammenlignbart med direktivets
sui-generis-vern, gitt anledning til å beholde de unntak
fra vernet som tradisjonelt har vært spesifisert i nasjonal
lovgivning. Etter gjeldende rett i samtlige nordiske land er det
for katalogvernet de samme avgrensninger av kopieringsvernet som
for opphavsretten. Katalogvernets innhold i dag er imidlertid mer
begrenset enn det opphavsrettslige. Direktivet forplikter oss til å utvide det
gjeldende vern for databaser under katalogregelen. Departementet
legger til grunn at prinsippet om å avgrense katalogvernet
i samme omfang som opphavsretten kan videreføres under
henvisning til fortalens pkt. 52 om dette. Dette er i samsvar med
de konklusjoner som også er trukket i de øvrige
nordiske lands departementer, og som er gjort til lov i Sverige
og Finland.
I artikkel 10 reguleres vernetiden for sui-generis-retten. Denne
løper ut 15 år etter utløpet av det år
databasen var ferdigstilt. Hvis databasen gjøres tilgjengelig
for allmennheten innen denne fristen, skal vernet vare i 15 år
fra utløpet av det år databasen ble gjort tilgjengelig
på denne måten. Direktivet presiserer at innhenting/innsamling
av tilleggsinformasjon, oppdateringer, endringer eller tilføyelser
kan innebære at det løper en egen vernetid for
den databasen som da blir resultatet, dersom endringene er vesentlige
og dessuten innsamlingsarbeidet innebærer en vurdering av
databasens resultat som en vesentlig ny investering fra frembringerens
side. Som det fremgår av fortalen, vil det være
frembringeren som har bevisbyrden for at disse kriterier er oppfylt
(jf. fortalen pkt. 54). Vernetiden i direktivet gjør det
nødvendig med lovendring.
Artikkel 11 regulerer hvem som skal kunne nyte godt av dette
vernet, og gjør det nødvendig med en endring i
vår såkalte tilknytningsbestemmelse i åndsverkloven § 58.
Etter artikkel 11 skal sui-generis-vernet gis databasefrembringere
som er borgere av en medlemsstat eller har sin bopel i en medlemsstat.
Er rettighetshaver et selskap, skal det gis slikt vern dersom selskapet
har sin sentrale administrasjon eller hovedvirksomhet i et land
innenfor fellesskapet. I henhold til direktivets artikkel 11 nr.
3 skal avtaler som utvider sui-generis-vernet til databaser som
er frembragt i tredjeland inngås av Rådet for
den europeiske union etter forslag fra EU-kommisjonen, og uten at
slik avtale kan utvide vernetiden i forhold til direktivet. Ved
EØS-komiteens beslutning om endring av EØS-avtalens
vedlegg XVII (Opphavsrett) ved innlemming av databasedirektivet
ble artikkel 11 nr. 3 besluttet slik lydende:
«Varigheten av et eventuelt vern som gis databaser i
henhold til avtaler inngått av en avtalepart, som lar databaser
som er lagd i tredjestater og faller utenfor bestemmelsene i nr.
1 og 2, være omfattet av retten fastsatt i artikkel 7,
skal ikke overstige vernetiden i henhold til artikkel 10.»
Artikkel 12 fastslår at medlemsstatene må lovgi passende
sanksjoner for brudd på de eneretter direktivet gir. Ingen
lovendringer er nødvendig for vår del i så måte,
ettersom åndsverkloven kapittel 7 hjemler så vel
strafferettslige som sivilrettslige sanksjoner ved overtredelser
av åndsverklovens bestemmelser.
Artikkel 13 presiserer at direktivets bestemmelser ikke tilsidesetter
annet regelverk som måtte berøre opphavsrett og
beslektede rettigheter til det materiale en database måtte
inneholde, regelverk om industriell eiendomsrett for øvrig,
regelverk om vern av nasjonale kulturskatter, konkurranselovgivning,
regelverk om sikkerhet, taushetsplikt, personvern, offentlighetsregler
i forhold til offentlige dokumenter eller kontraktsrett.
Artikkel 14 gir overgangsregler.
Etter artikkel 14 nr. 1 skal opphavsrettsvernet gjelde også for
databaser som er skapt forut for 1. januar 1998, så lenge
databaser på dette tidspunktet fyller direktivets kriterier
for opphavsrettslig vern.
Artikkel 14 nr. 2 berører ikke oss, men innebærer at
dersom et medlemsland har gitt opphavsrettslig vern til databaser
som ikke fyller direktivets vilkår for slikt vern, skal
direktivet ikke medføre en avkortning av den resterende
vernetid for de databaser dette måtte gjelde.
Artikkel 14 nr. 3 innebærer at sui-generis-vernet også skal
gis alle databaser som er frembragt i inntil 15 år før
1. januar 1998, dersom de på dette siste tidspunktet fyller
vilkårene for sui-generis-vern i artikkel 7.
Artikkel 14 nr. 4 presiserer at disse bestemmelser ikke berører
handlinger utført eller rettigheter ervervet før
1. januar 1998.
Artikkel 15 gjør bestemmelsene om den rettmessige databasebrukers
adgang til å utføre handlinger som i utgangspunktet
er underlagt enerett etter artikkel 6 (1) eller som bare gjelder
uvesentlige deler av en sui-generis-vernet database (artikkel 8),
ufravikelige.
Etter artikkel 16 skal medlemsstatene innen 1. januar 1998 fastsette
lovgivning som er i overensstemmelse med direktivets materielle
regler. Videre inneholder artikkel 16 bestemmelser om orientering
til EU-kommisjonen om nasjonal gjennomføring. Dessuten
er det i direktivet fastsatt at EU-kommisjonen innen tre år
etter 1. januar 1998 skal avgi en rapport med særskilt
fokus på gjennomføringen av sui-generis-vernet,
og vurdering av om dette har ledet til monopoltilstander eller annen
forstyrring av den frie konkurranse som eventuelt nødvendiggjør
tiltak, eksempelvis i form av tvangslisenser. Kommisjonen skal i denne
forbindelse om nødvendig fremlegge forslag til endringer
i direktivet i tråd med hva utviklingen på databaseområdet
viser.
Det er verdt å merke seg at direktivet statuerer som
eneste kriterium for opphavsrettslig vern at databasen er resultatet
av opphavsmannens egen, intellektuelle frembringelse. Dette er tilsvarende
kriterium som benyttes i EUs direktiv om vern av datamaskinprogram
(91/250/EEC), gjennomført i norsk rett
ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994.
Det sakkyndige råd for åndsverker har i sitt
høringssvar pekt på følgende:
«... for verkshøydekravet etter åndsverklovens § 2 er [det] uten
betydning om det som er laget er et resultat av skapende, individuell
innsats, hvis ikke denne innsats har gitt sitt avpreg på det
som er laget. Etter rådets oppfatning er dette kriterium
forenlig med direktivets artikkel 2 nr. 1., som i den engelske tekst
bruker uttrykket «constitute the author"s own
intellectual creation» - som bokstavelig oversatt betyr «utgjør opphavsmannens
egen intellektuelle skapelse» - , hvilket er noe annet
og mer enn det blotte «result of the author’s» own
creative intellectual effort.»
Departementet slutter seg til disse bemerkninger.
Etter gjeldende rett er det adgang til å fremstille eksemplar
av et offentliggjort verk til privat bruk, jf. åndsverkloven § 12.
Det er gjort unntak for maskinlesbare eksemplar av datamaskinprogram.
For andre verkstyper er det imidlertid ikke gjort unntak for digital
kopiering. I henhold til direktivet artikkel 6 nr. 2 a), er medlemsstatene
gitt adgang til å gjøre unntak fra eneretten til
en database som er åndsverk, bl.a. for privat bruk. Direktivet
setter som betingelse at det dreier seg om kopiering av en ikke-elektronisk
database. I samsvar med de konklusjoner som er trukket under de nordiske
drøftelser omkring rekkevidden av denne unntaksadgangen,
er departementet av den oppfatning at det vil være adgang
til å ta papirkopi av en database til privat bruk, hva
enten papirkopien gjøres direkte fra papir eller ved en
utskrift fra en elektronisk database. Departementet foreslo derfor
i høringsnotatet en endring i § 12 om
at det ikke lenger vil være tillatt til privat bruk å foreta
en eksemplarfremstilling i maskinlesbar form av en database som
man har tilgang til i maskinlesbar form.
Flere høringsinstanser har uttrykt sin prinsipielle motstand
mot begrensninger i adgangen til å foreta eksemplarfremstilling
innenfor privatsfæren, samtidig som det erkjennes at direktivet
innebærer en forpliktelse til en slik begrensning. I så måte
har de samme instanser uttrykt tilfredshet med at departementet
i sitt forslag ikke går lenger i regulering av privatsfæren enn
hva direktivet direkte foranlediger, ved at forslaget gir fortsatt
adgang til å ta papirkopier fra databaser, uavhengig av
hvilket format databasen foreligger i. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Universitetet
i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet
i Bergen samt Advokatforeningens lovutvalg gir likevel alle uttrykk
for at departementets forslag om å nytte uttrykket «maskinlesbar
form» ikke synes egnet. Det pekes på at dagens teknologi
med hensyn til utstyr for innskanning av papirbasert materiale gjør
at ethvert papirbasert dokument i dag er maskinlesbart. Høringsinstansene
foreslår i stedet benyttet uttrykket «digital
form». Advokatforeningens lovutvalg har uttalt følgende:
«Det mest presise ville være om man
kunne finne et uttrykk som dekker det forhold at det dreier seg
om elektronisk og digital representasjonsform. Digital representasjon
på papir er imidlertid lite praktisk, og i høringsnotatet
har Departementet selv benyttet kortformen «digital».
Digital representasjon vil sannsynligvis for de fleste - kanskje
alle - formål være elektronisk, ikke papirbasert.
Vi vil derfor foreslå at «maskinlesbart» i § 12
erstattes med «digital». I tillegg bør det
tydeliggjøres i § 12 at forbudet gjelder
digitale eksemplar som tas av databaser i digital form.»
Dette foreslås av Advokatforeningen gjort ved å regulere
adgangen i et eget punkt c i bestemmelsen.
Departementet er enig i at det vil kunne fremstå som
mer dekkende å benytte uttrykket «digital» om den
formen kopieringen skjer til og fra. Uttrykket «maskinlesbart» er
imidlertid gjennom flere år innarbeidet i loven, bl.a.
gjennom begrensningen i adgangen til å kopiere datamaskinprogrammer
til privat bruk. Uttrykket «maskinlesbart» har
i denne forbindelse vært forstått som et format
til forskjell fra det papirbaserte. Det vises bl.a. til drøftingen
av lovendringen i § 12 i forbindelse med gjennomføringen
av EUs edb-direktiv i 1992 (Ot.prp. nr. 84 (1991-92), side 18 flg.),
hvor det gjøres et skille mellom det papirbaserte eksemplar
og det maskinlesbare. I den nevnte proposisjonen ble det bl.a. lagt
til grunn at det for edb-programmer i papirformat vil være
den optiske lesningen ved en skanner som resulterer i et maskinlesbart
eksemplar etter loven.
Departementet finner det i denne forbindelse mest hensiktsmessig å bibeholde
dette uttrykket i loven. Når det gjelder databaser, er
hensikten med forslaget å forby digital kopiering av en
database i digitalt format, det vil si der både kopien
og kopieringsgrunnlaget er digitalt. Dette i motsetning til hva
som gjelder for datamaskinprogrammer, der det etter § 12
er et forbud mot fremstilling av digitale kopier, uavhengig av kopieringsgrunnlaget.
En lagring på egen datamaskin av en database man har
tilgang til i maskinlesbar form vil således ikke være
tillatt etter bestemmelsen.
Departementet viser i den forbindelse til drøftingen
av hva som utgjør en «eksemplarfremstilling» i kapittel
4 om gjeldende rett. En rekke ulike typer verk er i dag tilgjengelig
i digital form. Hva som i så henseende utgjør
en database, og derfor vil være underlagt særskilte
begrensninger med hensyn til adgangen til privat bruks kopiering,
avhenger av om innholdet i sammenstillingen kan konsulteres individuelt,
jf. definisjonen av database i direktivet artikkel 1.
Etter direktivet artikkel 6 nr. 1 er medlemsstatene forpliktet
til å innføre unntak fra eneretten for de handlinger
som en rettmessig bruker av en database må foreta for å få tilgang
til databasen og gjøre normal, og tillatt bruk av dens
innhold. Departementet foreslår innført en bestemmelse
med slikt innhold i lovens § 39 h. Adgangen vil
kun gjelde den eksemplarfremstilling som måtte være
teknisk nødvendig for brukerens tilgang til basen. Norwaco
har i denne forbindelse i sitt høringssvar gitt uttrykk
for at en slik bestemmelse om adgang til brukskopiering ikke må tolkes
på en slik måte at den foregriper internasjonalt
regelverk om enerett til midlertidige eksemplar i elektronisk form,
bl.a. med henvisning til EUs foreslåtte direktiv om opphavsrett
i informasjonssamfunnet.
Departementet bemerker at det i dag ikke foreligger noen internasjonal
enighet vedrørende omfanget av den opphavsrettslige enerett
med hensyn til de fikseringer som skjer som et sideordnet ledd i
en elektronisk kommunikasjonsprosess. Det er grunn til å fastholde
den oppfatning av gjeldende rett som departementet har gjengitt
i kapittel 4, også i de ulike internasjonale fora der spørsmålet
diskuteres.
Gjeldende § 39 h første ledd omhandler
adgang til å foreta i utgangspunktet enerettsbelagte handlinger over
et datamaskinprogram dersom dette er nødvendig for å bruke
programmet i samsvar med dets formål. Retten etter første
ledd tilkommer etter ordlyden den som er «rettmessig erverver» av
et datamaskinprogram. Dette antas å omfatte den som enten
ved overdragelse har blitt eier av programmet, eller den som ved
avtale med rettighetshaver har ervervet bruksrett til programmet.
Denne bestemmelsen ble innført ved gjennomføringen
av edb-direktivet artikkel 5 i 1992 (i kraft 1. januar 1994). I
edb-direktivet er brukskopieringsadgang gitt den rettmessige erverver («lawful
acquirer») av et datamaskinprogram, mens adgang til sikkerhetskopiering
og observasjonsadgang i forbindelse med kjøring av programmet
(jf. § 39 h andre og tredje ledd) er gitt den
som har en rett til å bruke dataprogrammet («having
a right to use»).
Departementet mener at det så langt direktivet tillater,
bør gis ensartede regler for adgangen til brukskopiering
av så vel datamaskinprogrammer som databaser, slik dette
nå blir regulert i § 39 h. Slik edb-direktivet
i ettertid har vært fortolket, antas «lawful acquirer» i
artikkel 5 nr. 1 («rettmessig erverver») også å omfatte
den som har en mer begrenset bruksrett og lovlig tilgang på et
eksemplar. Departementet mener det derfor er rom for å anvende
betegnelsen «den som har rett til å bruke» tilsvarende
for brukskopieringsadgangen i § 39 h første
ledd som for den foreslåtte adgangen vedrørende
databaser. Det foreslås derfor en endring i § 39
h første ledd slik at brukskopieringsadgangen for datamaskinprogrammer
gis den som har rett til å bruke eksemplaret. Det antas
ikke at dette vil innebære noen realitetsendring i forhold
til gjeldende rett, idet gjeldende bestemmelse må tolkes i
lys av edb-direktivet.
Databaser i digital form kan også inneholde datamaskinprogrammer,
så vel programvare som skal til for etableringen av basen,
som søkeverktøy for å finne fram i den.
I slike tilfeller er det snakk om inkorporering av et datamaskinprogram
i et annet produkt - i dette tilfelle ved at datamaskinprogrammet
utgjør en del av databasen som et hovedprodukt. I slike
tilfeller vil ikke de særlige regler for datamaskinprogrammer gjelde.
For datamaskinprogrammer gjelder den særregel etter § 19
at utlånsretten ikke konsumeres ved salg av eksemplar av
programmet. Det vil si at et datamaskinprogram eksempelvis ikke
uten rettighetshavers samtykke kan utlånes fra bibliotek.
Er programvaren inkorporert i f.eks. en database gjort tilgjengelig
på CD-rom, vil en imidlertid falle tilbake på de
ordinære konsumpsjonsregler i § 19, og
utlån fra bibliotek kan skje av eksemplar som er solgt
med rettighetshavers samtykke. Brukskopieringsadgangen av databaser som
forslagets § 39 h fjerde ledd hjemler, vil derfor kunne
omfatte bl.a. en biblioteksbruker. Fordi brukerens rett etter § 39
h må utledes av lov eller avtale, vil derfor den som har «rett
til å bruke» etter bestemmelsens fjerde ledd ikke
nødvendigvis være identisk med den brukergruppen
som er angitt i første ledd om datamaskinprogram, selv
om betegnelsen er den samme.
I samsvar med direktivet artikkel 15, skal den retten som brukeren
av en database har etter artikkel 6 nr. 1, ikke kunne fravikes ved
avtale. Dette gjennomføres ved en tilføyelse i § 39
h siste ledd.
Som det fremgår av kapittel 5, om direktivet artikkel
6, er departementet av den oppfatning at det ikke er nødvendig å foreta
endringer i avtalelisensbestemmelsene som følge av artikkel
6 nr. 2 b). Imidlertid vil artikkelen nødvendiggjøre
endringer i lovens § 21, ettersom denne gir adgang
til fri offentlig fremføring av utgitte verk ved undervisning.
Etter artikkel 6 nr. 2 b) kan det gjøres unntak i nasjonal
lovgivning fra eneretten dersom bruken av databasen skjer til undervisnings-
eller forskningsformål som ikke er kommersielle. Ettersom
fremføring etter § 21 ikke krever noen form
for klarering med rettighetshaver, må omfanget tilpasses
den ramme for unntak som direktivet setter i artikkel 6, herunder
også artikkel 6 nr. 3, som henviser til Bernkonvensjonens
rammer for unntak. Dette foreslås ved en tilføyelse
i § 21 som begrenser fremføringsadgangen
av utgitte databaser ved undervisning.
Nasjonalbiblioteket tar i sitt høringssvar utgangspunkt
i at departementet i høringsforslaget ikke gjennomfører
unntaksadgangen etter artikkel 6 fullt ut. Det uttales bl.a. at
artikkel 6 nr. 2 b) hjemler adgang til å fremføre
offentlig opphavsrettslige databaser på forskningsbibliotek
til vitenskapelig forskning, og at tilsvarende unntak bør
innføres i åndsverkloven. Departementet skal bemerke
at adgangen til å gjøre unntak fra opphavsmannens
enerett til offentlig fremføring etter Bernkonvensjonen
er begrenset. I den grad en fremføring er hjemlet, kan
dette også tenkes å omfatte forskning - for eksempel
sitatretten. Men Bernkonvensjonen hjemler ikke generelt unntak fra
fremføringsretten for forskningsformål. I den
grad forskningen fremstår som en del av den angjeldende undervisningsvirksomhet,
vil imidlertid en fremføringsadgang kunne være
hjemlet.
I utstrakt grad vil en fremføring av verk ved undervisning
kunne foregå fritt fordi den anses å finne sted
innenfor det private område. Er undervisningssituasjonen
offentlig, vil på den annen side en fremføring
av verket bare kunne gjøres fritt hvis det er utgitt. Foreligger
først en undervisningssituasjon som f.eks. er åpen
for alle, eller av andre grunner må bli å vurdere
som utenfor det private område, vil adgangen til å fremføre
utgitte databaser uten å be om samtykke, måtte
begrenses i samsvar med direktivet. En slik begrensning vil gjelde
selve databasen, og ikke de verk den eventuelt måtte inneholde.
Adgangen til eventuelt å fremføre offentlig innholdet
i en database, vil derfor ikke følge særregelen
for databaser. I høringsforslaget foreslo departementet
at direktivet artikkel 6 nr. 2 b) ble gjennomført ved å begrense
adgangen til offentlig fremføring av databaser til undervisningsvirksomhet som
ikke foregår i ervervsøyemed. Uttrykket «ervervsøyemed» var
i denne forbindelse ment å forstås på samme
måte som uttrykket for øvrig er brukt blant annet
i § 21, det vil si til å omfatte også virksomhet som
ikke drives med direkte sikte på økonomisk fortjeneste.
Etter gjeldende rett kan ervervsøyemed også anses å omfatte
et foretagende som drives etter et selvkostprinsipp. På dette
punkt har universitetene og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet
samt Riksbibliotektjenesten, hatt innvendinger mot gjennomføringen.
Det pekes på at direktivet i artikkel 6 nr. 2 bokstav b)
nytter uttrykket «ikke-kommersielt formål».
Etter disse instansenes syn vil høringsforslaget på dette
punkt innebære en større begrensning i fremføringsadgangen
ved undervisning enn det som er nødvendig etter direktivet.
Universitetet i Oslo uttaler bl.a. følgende:
«Det man må ha ment å unnta
for fremføringsretten etter direktivet er følgelig
næringsvirksomhet i den tradisjonelle mening av uttrykket,
dvs. en virksomhet som tar sikte på økonomisk
vinning. Det kan ikke ha vært meningen å skjære
ut enhver undervisning som skjer mot betaling, uten hensyn til betalingens
størrelse eller formål. Dette er imidlertid konsekvensen
av departementets lovforslag. Begrepet «ervervsøyemed» i åndsverklovens § 21
er vidtgående, og innebærer - som det fremgår
av ordlyden - at bare gratisarrangementer faller utenfor det som
anses som ervervsøyemed. De offentlige universitetene og
høyskolene i Norge driver ikke næringsvirksomhet
i tradisjonell forstand, og slik bestemmelsen er foreslått utformet,
vil fremføringsretten bli avhengig av hvordan universitetene
og høyskolene velger å finansiere undervisningsvirksomheten,
helt uavhengig av om undervisningsvirksomheten har et ideelt eller
kommersielt formål. Allerede i dag skjer en del av undervisningen
mot deltakerbetaling, for eksempel kompetansegivende etterutdanningskurs.
....Så lenge formålet med betalingen f.eks. er
kostnadsdekning (selvkost), og formålet ikke er å drive
næringsvirksomhet med overskudd som formål, burde
et etter direktivet ikke være noe i veien for å tillate
offentlig fremføring ved slik undervisning.»
Departementet har vært i tvil om dette spørsmål, blant
annet av hensyn til ønsket om enhetlig språkbruk
i loven. Samtidig som departementet er enig i at uttrykket «ervervsøyemed» kan
dekke flere former for virksomhet enn den kommersielle virksomhet
direktivet betegner, legges det vekt på at direktiver gjennomføres
så langt som mulig ved bruk av innarbeidet opphavsrettslig
terminologi. Det vil kunne hevdes at det ikke er grunn til at rettighetshaver
til vernede databaser skal være avskåret fra et
eventuelt vederlag hvor den virksomheten som tar databasen i bruk
tar betaling for å dekke inn andre kostnader ved å videreformidle
basen, slik situasjonen vil være dersom en nytter uttrykket «ervervsøyemed».
På den annen side er det ingen grunn til at ikke-vernede
databaser skal undergis de samme innskrenkninger som verk og arbeider
for øvrig. Når det her gis en særregel
for fremføring av databaser, er derfor departementet etter
en helhetsvurdering kommet til at denne særregelen ikke bør
gå lenger enn direktivet forplikter oss til.
Det er likevel departementets oppfatning at uttrykket «kommersielt
formål» ikke vil passe godt i loven. Uttrykket «ervervsmessig» er
benyttet i lovens § 24 om gjengivelse av kunstverk
plassert på offentlig sted. Uttrykket er valgt etter mønster
fra den danske opphavsrettsloven av 1961, og ble tatt inn i åndsverkloven
av stortingskomiteen under behandlingen av forslaget til ny åndsverklov
i 1961. I den sammenheng den ble foreslått benyttet i § 24,
har komiteen, som bemerket i Innst. O. XI (1960-61), side 24, hatt
den kommersielle utnyttelse i tankene. Samme forståelse
ligger til grunn i opphavsrettsutvalgets innstilling om billedkunst
i NOU 1987:28 (side 31). Slik innholdet i uttrykket «ervervsøyemed» har
festnet seg gjennom praksis, vil dette etter departementets syn
dekke mer enn den kommersielle utnyttelse, slik dette etter normal
språkbruk må forstås. En virksomhets
kommersielle formål antas å forutsette en målsetning
om økonomisk overskudd.
Departementet mener at «ervervsmessig» etter dette
må tilsvare en kommersiell utnyttelse, og vil foreslå at
adgangen etter § 21 avgrenses mot fremføring
av databaser ved ervervsmessig undervisning. Det skal bemerkes at
det også kan være snakk om ervervsmessig undervisning
selv om det kommersielle formålet ikke er hovedformålet
verken ved virksomheten eller den konkrete undervisningssituasjon.
På den annen side må det være en viss
sammenheng mellom den undervisningen som tilbys og det kommersielle
formål virksomheten har. Dette betyr for eksempel at det
etter departementets syn ikke nødvendigvis vil omfattes
av uttrykket dersom en arbeidsgiver holder et internt kurs for sine
ansatte. Samtidig vil ideelle formål godt kunne kombineres
med kommersielle, og i så fall vil en slik undervisningsvirksomhet
ha et siktemål om netto fortjeneste som innebærer
at det vil utgjøre en ervervsmessig undervisning. I grensetilfelle må også dette
spørsmål avgjøres konkret.
Statens bibliotektilsyn har i sitt høringssvar tatt opp
spørsmålet om § 21 vil hjemle
adgang for bibliotekene til å fremføre databaser
på biblioteket for å bl.a. lære opp publikum
i databasesøk og informasjonsinnhenting, idet de mener
dette vil være helt nødvendig for at folkebibliotekene
skal bidra til at publikum lærer å utnytte den
nye informasjonsteknologien. Bibliotektilsynet har vist til Statssekretærutvalgets IT-rapport,
hvor det bl.a. sies at:
«Gjennom sin forankring i lokalmiljøet
og sin særskilte kompetanse i informasjonsbehandling, brukerveiledning
og formidling kan bibliotekene utnyttes i arbeidet for å motvirke
skillelinjer mellom dem som behersker og har lett tilgang til den
nye teknologien, og resten av befolkningen. Det er nødvendig å se
den kunnskapen som finnes digitalt i nær sammenheng med
den kunnskapen som finnes i bøker, tidsskrifter og andre
kilder. Etter hvert som flere og flere tar i bruk ny teknologi til
aktivt informasjonssøk, er det viktig at bibliotekene følger
med og videreutvikler sine tilbud (s. 22).»
Rent generelt vil departementet bemerke at § 21 reflekterer
innskrenkninger i opphavsmannens fremføringsrett som er
hjemlet i Bernkonvensjonen. Lovendringen som foreslås i
denne proposisjonen, tar ikke sikte på å utvide
unntakshjemmelen i forhold til gjeldende rett, men er foranlediget
av at direktivet på dette punkt begrenser unntaksadgangen.
Etter gjeldende rett gir § 21 ikke hjemmel for
offentlig fremføring på biblioteker med mindre
dette skjer i undervisningssammenheng. Kravet om at fremføringen
skal skje ved undervisning, innebærer for det første
at fremføringssituasjonen er et ledd i en konkret, organisert
kunnskapsformidling ment for en bestemt gruppe mottakere. Det innebærer
dessuten at det er den som forestår selve undervisningen
som også har ansvaret for fremføringen. Det er
ikke utelukket at biblioteket som institusjon kan tenkes å utøve
virksomhet innenfor en slik ramme. En situasjon hvor bibliotekene
tilbyr søk ved installering av terminaler med f.eks. netttilgang
i biblioteket, og hvor den enkelte bruker kan få veiledning
underveis av bibliotekets ansatte, vil imidlertid åpenbart
falle utenfor den fremføringsramme som uttrykket «fremføring
ved undervisning» er ment å dekke. En offentlig
fremføring utenfor rammene av § 21 vil
være underlagt opphavsmannens enerett, hva enten det gjelder
den vernede databasen eller det vernede innhold i den. En klarering
vil derfor være nødvendig for å kunne
gi et slikt tilbud, såfremt fremføringen er offentlig
og verket som sådan fremføres.
Departementet foreslår å gjennomføre
direktivets særskilte vern i kapittel 3 ved visse endringer
i lovens § 43, som etter gjeldende rett også gir
vern for databaser. Endringene gjelder både vilkårene
for vern, varigheten av vernet og hvilke innskrenkninger som skal gjelde
for vernet.
Når det gjelder vilkårene for vern, opererer
direktivet med et krav om at databasen skal være et resultat av
en vesentlig investering. Denne investeringen skal være
knyttet opp til innhentingen, kontrolleringen eller presentasjonen
av innholdet i databasen, og investeringen skal ha vært
vesentlig enten kvantitativt vurdert (dvs. i forhold til en eller
annen mengde), og/eller kvalitativt, jf. direktivet artikkel
7 nr. 1. § 43 gir i dag vern for databaser og
lignende arbeider hvis de sammenstiller et større antall
opplysninger, og direktivets kriterium for vern må inn
i loven. Departementet antar at de fleste databaser som er resultat
av en vesentlig investering også vil inneholde et større
antall opplysninger. Det kan imidlertid godt tenkes en database
som har krevd vesentlige investeringer uten at den derved oppfyller
någjeldende antallskrav. Departementet kan ikke se grunn
til å oppheve det vern som i dag gis databaser som er store
i omfang, men som ikke nødvendigvis vil oppfylle direktivets
krav til investeringsgrad, og foreslår derfor at kravet
om vesentlig investering innføres som et alternativt kriterium
til det gjeldende antallskrav. Universitetet i Oslo har i sitt høringssvar,
med tilslutning fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet,
gått inn for at det sies uttrykkelig i lovteksten hva den
vesentlige investeringen skal være knyttet til. Departementet
har overveid dette, men funnet ikke å ville foreslå det.
Av lovteksten vil det fremgå at databasen som sådan
skal være resultatet av en vesentlig investering. Dette
gjør det etter departementets syn tilstrekkelig klart at
investeringen må være knyttet til det arbeid som
skal til for å etablere databasen - det vil si innhenting
og behandling av det materiale som sammenstilles.
Forslaget innebærer etter dette at hvis databasen ikke
inneholder et større antall opplysninger, må det ha
krevd en vesentlig investering å etablere den. Investeringen
må ligge hos den som anses som databasens frembringer.
Frembringeren kan være en fysisk eller juridisk person,
så lenge denne er initiativtakeren til, og bærer
investeringsrisikoen for arbeidet. Også etter gjeldende § 43
kan en juridisk person være originær rettighetshaver
til katalogarbeider. I ansettelsesforhold vil bestemmelsen innebære
at det sjelden vil være arbeidstakeren som er rettighetshaver
etter § 43. Fordi vern etter § 43
kompletterer et eventuelt opphavsrettslig vern, vil den situasjon
kunne oppstå at arbeidstakeren/arbeidstakerne
har opphavsrett til en database (som fyller verkshøydekravet),
og som arbeidsgiveren samtidig har katalogvern til. I en slik situasjon vil
det være alminnelige avtalerettslige prinsipper som avgjør
om arbeidstakerens eventuelle opphavsrett er gått over
til arbeidsgiver i kraft av arbeidsavtalen slik at rettighetene
er samlet på en hånd. Er det snakk om en database
utarbeidet av en arbeidstaker som ledd i hans ordinære
plikter etter arbeidsavtalen, vil det normalt være uproblematisk å konstatere
at så vel opphavsretten som katalogretten ligger hos arbeidsgiveren
- opphavsretten som overdratt rettighet og katalogretten originært.
Det vises for øvrig til drøftelsene i kapittel
3 i proposisjonen vedrørende spørsmålet
om en formodningsregel for databaser skapt i arbeidsforhold.
Gjeldende rett gir kun vern mot «ettergjøring». Hva
som nærmere ligger i dette er drøftet i kapittel
4 ovenfor. Direktivet omtaler vernet som rett til å forhindre
uttrekk og/eller gjenbruk av vesentlige deler av databasens
innhold, som omfatter mer enn gjeldende ettergjøringsvern.
I den engelske direktivteksten benyttes uttrykkene «extraction» og «re-utilization» om de
handlinger som databasefrembringeren skal kunne forby. I kapitlet
om gjennomgang av direktivets bestemmelser er innholdet i disse
handlinger nærmere referert.
Departementet foreslo i høringsnotatet at denne retten
til å autorisere uttrekk og gjenbruk av hele eller vesentlige
deler av databasens innhold, gjennomføres ved å utvide
vernet etter § 43 til en enerett til eksemplarfremstilling
og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette er i samsvar
med hva som er foreslått i de øvrige nordiske
land.
Flere høringsinstanser har hatt innvendinger mot gjennomføringen
på dette punkt. Enkelte instanser har foreslått
at dersom en enerett innføres, må det presiseres
at denne i henhold til direktivet ikke dekker uvesentlige deler
av en databases innhold. I høringsforslaget fra departementet
var dette presisert i motivene, men ikke i selve lovteksten. Departementet
har vurdert dette spørsmål på ny, og
kommet til at en vil foreslå denne forutsetningen inntatt
eksplisitt i lovteksten. På denne måte kommer
det klarere frem at vernet etter § 43 kun gjelder
overfor beføyelser over hele eller vesentlige deler av
innholdet. Artikkel 8 nr. 1 i direktivet gjentar denne forutsetningen,
som egentlig også fremgår av artikkel 7 nr. 2,
hvoretter så vel uttrekk som gjenbruk defineres som det å forføye
over hele eller vesentlige deler av innholdet. Departementet er
enig i at en presisering i lovteksten på dette punkt kan
klargjøre at bestemmelsen ikke tar sikte på å skape
et innholdsvern, og vil derfor foreslå inntatt i bestemmelsen et
vilkår om at det dreier seg om hele eller vesentlige deler
av innholdet i et arbeid vernet etter § 43.
Det sakkyndige råd for åndsverker har påpekt
at direktivet ikke gir noen egentlig enerett, men gir en rett til å forby
visse handlinger. Videre er det så vel fra rådets
side som fra bl.a. Universitetet i Oslo og Kirke-, utdannings-
og forskningsdepartementet fremholdt at det någjeldende
ettergjøringsvern i tilstrekkelig grad vil dekke den rett
som direktivet gir databasefrembringeren. Det pekes dessuten på at eksemplarfremstillingsretten
etter åndsverkloven § 2 også inkluderer
et plagiatvern, det vil si et vern mot etterligninger, mens direktivets
rett til å forby uttrekk ikke går så langt.
Til dette vil departementet bemerke at det ikke har vært
tilsiktet slikt plagiatvern som eneretten etter lovens § 2
første ledd omfatter. Dette fremgår ved at forslaget
til endringer i § 43 ikke inneholder en henvisning
til § 2 første ledd. Under enhver omstendighet
er departementet av den oppfatning, noe som også bemerkes
av flertallet i advokatforeningens lovutvalg i deres høringssvar,
at det vil være liten beskyttelsessfære for etterligninger
av arbeider etter § 43 som ikke har opphavsrettslig
verkshøyde. Plagiatvernet omfatter den ulovlige utnyttelse
av vernede elementer i det originale arbeid. Når et arbeid
er vernet, ikke på grunn av måten innholdet er
sammenstilt på, men på grunn av innholdets omfang
eller kostnadene ved sammenstillingen, må en eventuell
beskyttelsessfære mot etterligninger antas å være
svært begrenset.
Når det for øvrig gjelder Det sakkyndige råds
bemerkninger til innføring av en enerett til eksemplarfremstilling,
har departementet kommet til at en vil opprettholde høringsforslaget
på dette punkt. De nordiske lands lovgivning er i all hovedsak
svært ensartet så vel i innhold som i terminologi,
og departementet legger vekt på å bevare denne
nordiske rettsenheten dersom ikke tungtveiende grunner tilsier en
avvikende regulering. Så vel Sverige som Finland har vedtatt lovendringer
i katalogregelen hvor eksemplarfremstillingsbegrepet er benyttet,
og det danske forslag er likedan i så måte. Med
det innhold en tar sikte på at eksemplarfremstillingsretten
her skal ha, bl.a. ved en presisering i lovteksten av at uvesentlige
deler av innholdet under enhver omstendighet ikke er undergitt enerett,
kan departementet ikke se betenkeligheter ved å opprettholde
forslaget om en enerett.
Når det gjelder vesentlighetskravet, skal vurderingen
være kvalitativ eller kvantitativ. Det vil si at det ikke
er avgjørende for vern at det forføyes over en mengdemessig
vesentlig del av innholdet. Departementet er enig i enkelte av høringsinstansenes
bemerkninger om at det kan være en vanskelig oppgave i
konkrete situasjoner å vite om man kopierer en kvalitativt
vesentlig del av innholdet i en database man har tilgang på.
Departementet vil i den forbindelse peke på direktivet
artikkel 8 nr. 2, som begrenser forføyningen over en offentliggjort
database til handlinger som ikke er i strid med en normal utnytting
av databasen eller urimelig fortrenger databasefrembringerens legitime
interesser. Dette gir generelle retningslinjer for bedømmingen
av om en aktuell utnyttelse faller innenfor en enerett eller ikke.
Eneretten til gjenbruk ble i høringsforslaget foreslått
gjennomført ved innføring av en enerett i § 43
til å gjøre arbeidet tilgjengelig for allmennheten.
Slik «gjenbruk» er definert i direktivet, dekkes
de alt vesentligste av de handlinger som i henhold til gjeldende lovs § 2
omfattes av en tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det
sakkyndige råd for åndsverker har i høringssvaret
pekt på at tilgjengeliggjøring for allmennheten
etter § 2 er mer vidtrekkende enn den «gjenbruks»-rett
direktivet definerer.
Uttrykket gjenbruk er fremmed i nordisk opphavsrettslig terminologi.
Ved de nordiske departementale drøftelser om direktivet
og gjennomføringen av dette, har samtlige land lagt vekt
på å bevare gjeldende terminologi så langt
som mulig. Den vedtatte lovtekst i Sverige og Finland nytter betegnelsen «tilgjengeliggjøring
for allmennheten», likeledes det danske forslaget. Departementet
har overveid spørsmålet på nytt, men
kommet til at en vil fastholde høringsforslaget på dette
punkt. Selv om det derved gis et vern av noe større omfang
enn det direktivet krever, vil vernet under enhver omstendighet
undergis de innskrenkninger og unntak som gjelder og som opprettholder
den nødvendige interesseavveining. I tillegg kommer at
enhver form for forføyning over uvesentlige deler av innholdet
i en database er fri. Når nå direktivet krever
at vernet for databaser etter § 43 under enhver
omstendighet skal utvides, vil det slik departementet ser det være
en fordel at innholdet i katalogretten er parallell med den opphavsrettslige enerett.
På denne måten vil man rent praktisk kunne redusere
behovet for å ta stilling til om den aktuelle databasen
er et verk eller ikke når det for eksempel finner sted
en uautorisert forføyning over hele innholdet i databasen.
Forslaget innebærer etter dette at det i motsetning til
etter gjeldende rett gis en enerett i § 43 til å spre
eksemplar av databasen til allmennheten - enten det er ved salg,
utleie eller utlån - eller å gjøre denne
tilgjengelig på annen måte, for eksempel ved on-line
formidling. Som for eksemplarfremstillingsretten, gjelder også denne
enerettsbeføyelsen kun for hele eller vesentlige deler
av databasens innhold.
Som for databaser som er åndsverk, vil spredningsretten
konsumeres ved første salg eller annen overdragelse av
offentliggjort eksemplar, med unntak for utleieretten, jf. direktivet
artikkel 7 nr. 2 bokstav b). Dette gjennomføres ved en
henvisning i § 43 til bestemmelsen om konsumpsjon
av spredningsretten i lovens § 19.
Etter direktivet artikkel 7 nr. 5 skal det under visse omstendigheter
også være forbudt å fritt utnytte selv uvesentlige
deler av innholdet i en database. Dette gjelder hvis utnyttelsen
skjer gjentatte ganger og har en systematisk karakter slik at den
i realiteten innebærer en illojal utnyttelse av en annens
arbeid. Det skal likevel bemerkes at direktivet selv understreker
den begrensning som må ligge i at eneretten ikke i realiteten
etablerer en rett til selve innholdet. I høringsforslaget
la departementet ikke inn en bestemmelse lik artikkel 7 nr. 5 i
lovteksten. Fra enkelte høringsinstanser er det gitt uttrykk
for at en slik presisering bør inn i lovteksten. Dette
gjelder blant annet Nasjonalbiblioteket, Universitetet i Oslo og
Det sakkyndige råd for åndsverker. Fra sistnevnte
er det bemerket at slik utnyttelse som er definert i artikkel 7
nr. 5 ofte vil kunne rammes av markedsføringsloven § 1.
Det kan likevel tenkes tilfelle der den som er rettighetshaver ikke
er næringsdrivende i markedsføringslovens forstand,
og av den grunn ikke kan påberope seg dens § 1.
Departementet har kommet til at en presisering tilsvarende artikkel
7 nr. 5 likevel bør inn i lovteksten i § 43.
Sverige og Finlands lovendringer i den tilsvarende katalogregel
inneholder ikke en slik presisering. Det danske lovforslaget har
imidlertid etter høringsrunden et eget ledd om utnyttelse
av uvesentlige deler av innholdet. Ved forslaget vil det komme klarere fram
at eneretten til utnyttelse av hele eller vesentlige deler av innholdet
i en database også skal inkludere den systematiske og gjentatte
utnyttelse av uvesentlige deler av den. Dette bygger på den
forutsetning at handlingene innebærer en illojal utnytting
og derved strider mot rettighetshaverens interesser. Departementet
vil derfor foreslå en ordlyd hvoretter det ikke bare må være
snakk om en gjentatt og systematisk utnytting av uvesentlige deler,
men denne utnyttingen må også stride mot den normale
utnyttelse av arbeidet eller urimelig skade rettighetshavers legitime
interesser. Slik sett vil under visse forutsetninger flere gangers
eksemplarfremstilling av mindre deler av en database kunne bli likestilt
med den ene gangs eksemplarfremstilling av vesentlige deler av den.
Ved endringsforslaget går departementet strengt tatt
lenger enn hva direktivet krever, ettersom det utvidede vernet vil
omfatte alle arbeider etter § 43, ikke bare databaser.
Direktivet hindrer ikke bedre vern enn fastsatt. Under høringen
har bl.a. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innvendt
at det ikke er gitt noen avgjørende begrunnelse for at
det nye vernet skal gjelde også andre arbeider enn de direktivet
tar sikte på å regulere. Næringslivets
Hovedorganisasjon uttrykker også skepsis til en slik utvidelse
uten en nærmere begrunnelse.
Også her vil departementet vise til, og legge vekt på,
at man i samråd med de øvrige nordiske land har gått
inn for at de utvidede beføyelser også gis andre arbeider
som er vernet etter katalogregelen. Rettsteknisk er dette å foretrekke.
Hittil har alle arbeider etter § 43 vært
gitt det samme vern, og når vernet først skal utvides
for enkelte arbeider, kan departementet ikke se tungtveiende innvendinger
mot å likestille alle arbeider etter § 43.
Departementet antar videre at dette ikke vil få vesentlige
negative konsekvenser. Parallelt med eneretten vil det ved henvisninger
gis nødvendige og avbalanserte unntak som ivaretar brukernes
behov.
Direktivet stipulerer en lengre vernetid for databaser som går
inn under § 43, enn hva som gjelder i dag. Bestemmelsen
må endres på dette punkt, for så vidt gjelder
vernetidens lengde samt utgangspunktet for beregningen. I samsvar
med direktivet, foreslås at dersom arbeidet ikke er gjort
tilgjengelig for allmennheten innen 15 år etter dets tilblivelse,
opphører vernet. Gjøres arbeidet tilgjengelig
på slik måte innen fristen, vil en 15 års
beskyttelsesperiode løpe fra tilgjengeliggjøringstidspunktet.
Hvis det gjøres endringer, tilføyelser m. m. i
et eksisterende arbeid, kan dette tenkes å gi grunnlag
for å konstatere at det foreligger et nytt arbeid som kvalifiserer
til sin egen, selvstendige vernetid. Etter direktivet vil dette
gjelde der det gjøres vesentlige endringer i databasen,
når endringene i seg selv er resultatet av en vesentlig
investering. Det samme vil etter § 43 gjelde der
det skjer endringer i et slikt omfang at den endrede databasen eller
katalogen inneholder et større antall nye opplysninger,
jf. de alternative kriterier for katalogvern.
Departementet ser ikke grunn til å forskjellsbehandle
de arbeider som er vernet etter § 43 med hensyn
til varigheten av vernet, selv om direktivet kun regulerer databaser.
Direktivets vernetid vil derfor foreslås for alle arbeider
etter § 43.
For de land som har i funksjon en rett som er sammenlignbar med
direktivets sui-generis-vern, gir direktivet rom for at vi i lovgivningen
kan beholde avgrensninger av eneretten som hittil har vært
akseptert. De nordiske land har som nevnt et katalogvern som også omfatter
databaser. Omfanget av eneretten etter § 43 har
hittil vært mer begrenset enn omfanget av den opphavsrettslige
enerett, og henvisningene til de avgrensninger av eneretten som
skal gjelde, har derfor ikke omfattet samtlige av de avgrensningsregler
i kapittel 2 som er relevante for databaser som verk. Prinsippet
har imidlertid hele tiden vært at avgrensningene i katalogvernet
skal ha samme omfang som de innskrenkninger som gjelder for den
opphavsrettslige enerett. Ved slik «parallellitet» kan
man derved til en viss grad, som bruker, unngå å måtte
ta stilling om det arbeid man utnytter er et verk eller ikke.
Når nå omfanget av katalogvernet utvides, vil
det derfor også gjennomføres tilsvarende utvidelser
av avgrensningene i retten. Dette foreslås ved henvisningstilføyelser
i § 43. I høringsnotatet foreslo departementet,
i samsvar med de øvrige nordiske land, at avgrensningene
ble gitt i samme omfang som for den opphavsrettslige enerett. Nasjonalbiblioteket
hevder i sin høringsuttalelse at unntaksbestemmelser i § 43
bør innføres i tråd med direktivet artikkel
9. Fra høringsuttalelsen hitsettes:
«I henhold til endringsforslaget følger
retten til å bruke databaser vernet av sui-generis-retten
de samme unntaksbestemmelsene som databaser vernet av opphavsretten.
Dette medfører et strengere vern enn databasedirektivet
krever, bl.a. fordi sui-generis-vernet er et produsentvern som ikke
vernes av Bernkonvensjonen. Dette får betydning for retten
til å gjøre uttrekk av en vesentlig del av en
database som illustrasjon til undervisning eller forskning, jfr
data-basedirektivet art. 9.b. Gjennomføringsforslaget medfører
at det må foreligge en avtalelisens for å kopiere databaser
til undervisning og vitenskapelig forskning. Det forutsetter at
det foreligger en avtalelisens som tillater kopiering i maskinlesbar
form til undervisning og forskning. Videre forutsetter det at det
foreligger en organisasjon som er representative for databaseprodusenter
og det forutsetter at det foreligger en avtale. Dette er strengere
krav enn det databasedirektivet stiller. Det medfører at
muligheten til tilgang på informasjon til forskning og
undervisning svekkes.»
Gjennom henvisninger i § 43 siste ledd er adgangen
til kopiering til undervisning og forskning av databaser vernet
etter katalogregelen, etter gjeldende rett regulert i avtalelisensbestemmelsen
i § 13. Det vil si at det allerede i dag må foreligge
en avtale med avtalelisensvirkning for kopiering innenfor undervisning og
forskning som ikke er omfattet av andre avgrensingshjemler. En kopiering
hjemlet i en avtalelisens gir heller ikke i dag adgang til digital
kopiering. Selv om direktivet på dette punkt i artikkel
9 i sin ordlyd hjemler en fri adgang til kopiering i undervisning
og forskning, er den desto mer begrenset når det gjelder utnyttelse
innenfor andre områder. De henvisninger som § 43
inneholder i dag, og de utvidelser som foreslås, innebærer
en kopieringsadgang som er videre enn den som er hjemlet i artikkel
9. Blant annet er adgangen til intern kopiering i virksomheter ved
avtalelisens (§ 14) gjort gjeldende også for
arbeider etter § 43. Departementet finner ikke å ville
avgrense videre for ett bestemt kopieringsområde enn hva
som er tilfelle etter gjeldende rett, selv om direktivet for så vidt
skulle hjemle dette. Departementet mener det er mest hensiktsmessig å avgrense
fra denne eneretten i samme utstrekning som for verk. Avgrensningsbestemmelsene
er resultat av en balanse mellom rettighetshavers og brukers interesser,
og for kopieringsområdet bevares gjeldende rettstilstand
med hensyn til avgrensningene (bortsett fra at adgangen til privat bruks
kopiering av digitale databaser vil være begrenset). Et
slikt samsvar mellom avgrensninger for verk og arbeider etter § 43,
må også antas å forebygge spekulasjoner
i hvorvidt en har å gjøre med et verk eller et
arbeid etter § 43 når en skal avgjøre
den utnyttelsesadgang man har til hele eller vesentlige deler av
en database.
For en gjennomgang av de enkelte avgrensningsbestemmelser henvises
til merknadene til forslagets enkelte bestemmelser i kapittel 9.
Etter direktivet artikkel 8 nr. 1 skal bruken av uvesentlige
deler av en offentliggjort database ikke kunne forhindres av rettighetshaver.
Bruken av uvesentlige deler av en base omfattes uansett ikke av
eneretten, men artikkelen innebærer at rettighetshaver
heller ikke ved individuelle avtaler med bruker kan utvide innholdet
i sin enerett ut over det som fremgår av loven. Hvis databasen
ikke er offentliggjort vil det derimot ikke være noe til
hinder for at rettighetshaver, ved avtale, stipulerer bruksadgang
som medfører at han også har kontroll med bruken
av uvesentlige deler av databasens innhold. De innskrenkninger som
fremgår av direktivet til fordel for den rettmessige bruker, og
som for så vidt også vil være regelen
for de avgrensningsbestemmelser vår åndsverklov
i dag har, gjelder kun for verk og arbeider som er gjort tilgjengelig
for allmennheten, f.eks. ved offentliggjørelse. Departementet
foreslår at det inntas en særskilt bestemmelse
om dette i § 43 siste ledd. Som det også fremgår
av det som er sagt om hva som er gjenstand for vern ovenfor, skal
den enerett som gis til en databasefrembringer ikke innebære
et innholdsvern. Produsenter av informasjonstjenester skal ikke
ved hjelp av direktivets sui-generis-vern gis mulighet til i realiteten å skape
informasjonsmonopol. Som det også fremgår av direktivets
fortale (pkt. 47), vil nasjonal konkurranselovgivning, herunder
bestemmelser om inngrep mot konkurranseskadelig atferd fungere parallelt
og selvstendig i forhold til det nye vernet.
Databasedirektivets gjennomføring i norsk rett antas
ikke å ha store økonomiske eller administrative konsekvenser.