Komiteen viser til kapittel 7 i proposisjonen. Komiteen slutter
seg til forslagene til bestemmelser i proposisjonen med de unntak
som er gjort nedenfor.
§ 2-1 fjerde ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 17 tredje
ledd. Bestemmelsen regulerer skatteplikten ved midlertidig opphold
i utlandet, og gjelder ikke når vedkommende har til hensikt å bosette
seg i utlandet på permanent basis. Utgangspunktet er at
midlertidig opphold i utlandet ikke opphever skatteplikten til Norge,
med mindre oppholdet er av en slik varighet som angitt i lovteksten,
jf. første punktum.
Fireårsregelen i fjerde ledd annet punktum praktiseres
slik at skatteplikten bortfaller på det tidspunkt utenlandsoppholdet
har vart i fire år. Det kreves ikke at oppholdet skjer
i ett enkelt land. Det er tilstrekkelig at skattyteren har oppholdt
seg utenfor landets grenser sammenhengende i fire år. Kortere
ferieopphold i Norge vil etter retts- og ligningspraksis ikke avbryte fireårsfristen.
Derimot vil opphold i Norge, ut over hva som er alminnelig for utlendinger,
medføre at tilknytningen til riket ikke anses brutt, med
den følge at skatteplikten fortsatt består.
Ettårsregelen i fjerde ledd tredje punktum praktiseres
slik at skatteplikten bortfaller allerede på utflyttingstidspunktet,
eventuelt på det senere tidspunkt skattyteren blir skattepliktig
som innenlandsboende i vedkommende land. Avgjørende er
hvorvidt vedkommende i prinsippet er skattepliktig som innenlandsboende
i landet, ikke om hun eller han faktisk blir skattlagt der. Om personen
ikke svarer skatt som følge av generelle fritaksbestemmelser,
nullsatsintervaller o.l. har med andre ord ingen betydning, så lenge
skattefritaket ikke følger av særregler for utlendinger.
Verken gjeldende skattelov eller utkastet til ny skattelov har
bestemmelser om emigrasjon, det vil si utflytting fra Norge med
sikte på varig opphold i utlandet. Det må i hvert
enkelt tilfelle vurderes om vedkommende etter en helhetsvurdering
har brutt tilknytningen til Norge. Ved vurderingen legges det blant
annet vekt på om vedkommende beholder eiendom som kan tjene
som bolig i Norge, hvor familien bor og lengden og hyppigheten av
opphold i Norge. Dersom det er på det rene at tilknytningen
til Norge er brutt, opphører skatteplikten til Norge fra
samme tidspunkt. Departementet har vurdert å innarbeide
en bestemmelse om bortfall av skatteplikten ved varig utflytting (emigrasjon),
men er kommet til at en slik bestemmelse vil ha liten verdi ettersom
lovteksten ikke kan inneholde en opplisting av alle relevante vurderingsmomenter.
Komiteen viser til brev 11. januar
1999 fra finansministeren punkt 1 hvor det bl.a. heter:
«Forutsetningen for § 2-1
fjerde ledd er at skattyteren er bosatt i riket etter første
ledd. Det vil si bl a at han ikke har emigrert fra Norge, men stadig
har generell skatteplikt her på grunnlag av fortsatt skattemessig
bosted. En trenger da regler om at skatteplikten bortfaller likevel
ved visse utenlandsopphold (og en mer pedagogisk innledning om at
midlertidige utenlandsopphold aldeles ikke fjerner norsk skatteplikt
så lenge en er bosatt her). Annet og tredje punktum i fjerde
ledd (fireårsregelen og ettårsregelen) er slike
bortfallsbestemmelser. Det er selvsagt at disse bestemmelsene ikke
gjelder ved emigrasjon, idet skatteplikten til Norge etter bosted
da bortfaller på emigrasjonstidspunktet, uten noen ett-
eller fireårsfrist. Til gjengjeld er vilkårene
for emigrasjon ganske strenge, bl a ved at det ikke er tilstrekkelig
at skattyteren er tatt opp til beskatning i vedkommende uteland
som bosatt der.
Fireårs- og ettårsregelen
har også den funksjon at en oftest ikke behøver å ta
standpunkt til det mer kompliserte emigrasjonstemaet når
skattefritak følger allerede av en av disse bortfallsreglene.
Dette gjelder selv om fireårs- og ettårsregelen
teknisk sett bare fjerner skatteplikten til tross for fortsatt norsk
bosettelse, men emigrasjon fjerner selve den norske skattemessige
bosettelse og dermed den skatteplikt som har fulgt av bosettelsen.
Fireårsregelen
og ettårsregelen er språklig knyttet til begrepet
opphold i utlandet i ulike varianter. Allerede dette indikerer at
en ikke har med emigrasjon å gjøre. Emigrering
innebærer ikke bare opphold i utlandet, men varig bosettelse
der og avvikling av den forutgående norske bosettelse.
(…)
Ulempen ved den gjeldende utforming av
skatteloven § 17 tredje ledd er dels at den viktige
fireårsregelen fremtrer som et vilkår i en bisetning,
dels at begrepet midlertidig opphold knyttes spesielt til de lengste
fraværene (som de fleste ville anse ganske langvarige i
mer alminnelig forstand). Derfor bør en ha et eget punktum
for hovedprinsippet om at midlertidig opphold ikke opphever skatteplikten,
hvoretter fireårsregelen og ettårsregelen gjengis
i hvert sitt punktum.
For å tydeliggjøre
at § 2-1 fjerde ledd ikke gjelder emigrasjonstilfellene
kan følgende alternative utforming tenkes:
«Når
en person er bosatt i riket etter første ledd, gjelder
skatteplikten selv om personen har midlertidig opphold i utlandet.
Skatteplikten opphører likevel når et utenlandsopphold
har vart i minst fire år. Har oppholdet vart i minst ett år
og medfører skatteplikt som innenlandsboende i oppholdsstaten,
bortfaller skatteplikten her fra det tidspunkt slik utenlandsk skatteplikt godtgjøres å inntre.»
Departementet
vil etter omstendighetene anbefale en slik justering av ordlyden.
Språklig sett er det også en forbedring å bruke
uttrykket «person/personen» istedenfor «vedkommende».»
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 2-1 fjerde ledd skal lyde:
(4) Når en person er bosatt i riket etter første
ledd, gjelder skatteplikten selv om personen har midlertidig opphold
i utlandet. Skatteplikten opphører likevel når et
utenlandsopphold har vart i minst fire år. Har oppholdet
vart i minst ett år og medfører skatteplikt som innenlandsboende
i oppholdsstaten, bortfaller skatteplikten her fra det tidspunkt
slik utenlandsk skatteplikt godtgjøres å inntre.»
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 9.2 hvor det heter:
«Lovforslaget § 2-1 sjette
ledd første punktum tilsvarer lov 18. juli 1958 nr. 1 om
utenrikstjenesten § 17 annet ledd annet punktum.
Denne bestemmelsen regulerer skattemessig bosted for utsendte utenrikstjenestemenn.
Etter samme lov § 18 skal bestemmelsen i § 17
gjelde tilsvarende for regulativlønnede kontorfunksjonærer.
Ved at bestemmelsen om skattemessig bosted for utsendte utenrikstjenestemenn
i § 17 annet ledd nå blir flyttet fra
utenrikstjenesteloven til skatteloven, vil henvisningen fra lovens § 18
til § 17 ikke lenger omfatte denne bestemmelsen
om skattemessig bosted. Det er nødvendig med en egen presisering
i skatteloven om at bestemmelsen om skattemessig bosted for utsendte
utenrikstjenestemenn også gjelder for regulativlønnede
kontorfunksjonærer. Ved en inkurie inneholder ikke forslaget
til ny skattelov noen slik presisering. Departementet ber komiteen
overveie at følgende tilføyelse (understreket)
blir gjort i lovforslaget § 2-1 sjette ledd første
punktum:
«Utsendt utenrikstjenestemann som
oppholder seg utenlands i norsk statstjeneste, og
regulativlønnet kontorfunksjonær ved utenriksstasjon,
anses som bosatt i utlandet».»
Komiteen fremmer følgende forslag
«§ 2-1 sjette ledd første
punktum skal lyde:
Utsendt utenrikstjenestemann som oppholder seg utenlands i norsk
statstjeneste, og regulativlønnet kontorfunksjonær
ved utenriksstasjon, anses som bosatt i utlandet.»
§ 2-32 annet ledd tilsvarer avgrensningen av
skattefritaket for institusjoner eller organisasjoner som ikke har
erverv til formål i gjeldende skattelov § 26 første
ledd k annet avsnitt første, fjerde og femte punktum.
Tredje ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 26
første ledd k annet avsnitt tredje punktum om realisasjon av
driftsmiddel fra institusjon som har skatteplikt etter annet ledd.
Komiteen viser til brev 11. januar 1999
fra finansministeren punkt 2 hvor det bl.a. heter:
«Departementet er enig i at begrepet gevinst
kan beholdes istedenfor begrepet vederlag i denne bestemmelsen,
men vil knytte noen merknader til temaet.
Departementet
valgte begrepet vederlag fordi det er en objektiv kjent størrelse
i en salgssituasjon m.v, mens begrepet gevinst er en beregnet nettostørrelse (vederlaget
minus inngangsverdien). Skattefrie institusjoner med skattepliktig
utleieeiendom e l vil ofte ha en saldoføring av eiendommen,
og dermed en lett konstaterbar inngangsverdi. Men dette kan ikke
legges til grunn i alle tilfeller, nettopp fordi institusjonen ikke
er generelt skatte- og regnskapspliktig, og fordi perioden med skattepliktig
drift og realisasjon av eiendommen kan være kortere enn
samlet eiertid. I en del tilfeller dreier det seg om eiendom som
har vært brukt kombinert i eierforeningens ideelle, skattefrie sammenheng
og i skattepliktig delutleie m.v. I slike tilfeller kan det være
praktisk enklest at lovteksten nøyer seg med begrepene
vederlag og faktiske, skattemessige avskrivninger som basis for
beregning av den skattepliktige realisasjonsinntekten. Noe vesentlig moment
er dette likevel ikke.
I de vanlige gevinstsituasjonene
er det ingen forskjell på om det er begrepet gevinst eller
begrepet vederlag som nyttes. Skatteplikten vil i alle fall bli
begrenset til det beløp som faktisk er avskrevet på den realiserte
eiendom, og det er hensikten med bestemmelsen. I enkelte salgssituasjoner
kan det imidlertid forekomme at det blir vederlag uten gevinst,
evt med tap i stedet. Da er det ikke meningen at tidligere avskrivninger
skal tas til inntekt igjen. Dette blir tydeligst hvis en beholder
begrepet gevinst i loven.
Departementet legger størst
vekt på det sistnevnte, og anbefaler derfor at ordet gevinst
erstatter ordet vederlag i forslaget til § 2-32
tredje ledd.»
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Begrepet «vederlag» i lovforslaget § 2-32
tredje ledd skiftes ut med begrepet «gevinst».»
Komiteen går inn for at overskriften
i § 2-33 endres fra «Begrensning av skatteplikt
for visse bo, bygdeallmenning m.v.» til «Begrensning
av skatteplikt for visse bo m.v.». Overskriften blir da
mer dekkende i forhold til innholdet i bestemmelsen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Overskriften til § 2-33 skal lyde:
§ 2-33 Begrensning av skatteplikt for visse
bo m.v.»
§ 3-1 sjette ledd tilsvarer § 2
i forskrift av 29. september 1978 nr. 1 om skattemessig
bosted. Departementet har funnet det hensiktsmessig å innarbeide
denne bestemmelsen i loven, da den har stor betydning i praksis.
Komiteen viser til at reservasjonen «i
alminnelighet» som er brukt i lovteksten, ikke kan leses
ut av gjeldende forskriftstekst. Komiteen foreslår
at ordene «i alminnelighet» fjernes i § 3-1
sjette ledd (både i første og annet punktum i
bestemmelsen).
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lovforslaget § 3-1 sjette ledd
skal ordene «i alminnelighet» utgå både
i første og annet punktum.»
§ 3-3 tredje ledd viderefører gjeldende
skattelov § 18 åttende ledd om stedbunden
skattlegging ved realisasjon av fast eiendom, og av visse ytelser
m.v. med tilknytning til fast eiendom.
Komiteen viser til at hovedregelen
etter gjeldende rett er at også stiftelse og salg av rettigheter
er underlagt stedbunden beskatning, og foreslår at dette skal
komme direkte til uttrykk i lovteksten.
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 3-3 tredje ledd bokstav a skal
lyde:
a. gevinst ved realisasjon av fast eiendom og rettigheter knyttet
til fast eiendom,»
Etter § 5-10 bokstav c omfatter arbeidsinntektsbegrepet
erstatning for arbeidsinntekt, herunder visse ytelser som tilstås
med hjemmel i folketrygdloven. Oppregningen av ytelser i bestemmelsen
er ikke ment å være uttømmende. Bokstav
c har ikke noe direkte motstykke i gjeldende skattelov, men løsningen
er sikker rett som kan utledes av skatteloven § 42
første ledd første punktum, fjerde ledd tredje
punktum og § 55 første ledd nr. 2.
En del ytelser som kan komme til erstatning for arbeidsinntekt
er fritatt for skattlegging:
Etter skatteloven § 42 tredje ledd n fjerde
strekpunkt er erstatning for varig og betydelig skade av medisinsk
art (menerstatning) i henhold til skadeserstatningsloven § 3-2
og erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk
art etter samme lovs §§ 3-5 og 3-6 skattefri.
I lovutkastet er denne bestemmelsen inntatt i § 5-15
første ledd h nr. 1. Denne bestemmelsen er utslag av et
hovedprinsipp i norsk skatterett om at erstatning for tap av selve
ervervsevnen ikke skal utløse skattlegging.
Dette gjelder også skattefrihet for
menerstatning for yrkesskade etter
folketrygdloven § 13-17 skattefri, jf. utkastet § 5-15
første ledd h nr. 2 som tilsvarer skatteloven § 42
tredje ledd c første avsnitt siste strekpunkt,
dagpenger som utbetales i privat syke- og ulykkesforsikring
med inntil 20 kroner pr. dag, jf. utkastet § 5-15
første ledd j nr. 4 som tilsvarer skatteloven § 42
tredje ledd b.
For øvrig er det et hovedprinsipp at erstatningen skattemessig
skal stå i samme stilling som de fordelene den skal erstatte.
Som skattepliktig inntekt regnes erstatning for tap i erverv frem
til tidspunkt for erstatningsutmålingen og for et nærmere
avgrenset fremtidig tidsrom.
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 6 hvor det bl.a. heter:
«Lovforslaget § 5-10 bokstav
c er ikke ment å endre det forhold at erstatning for varig
tap i fremtidig arbeid er skattefri, når erstatningen utbetales
som et engangsbeløp. Lovforslaget er basert på at
skattefritaket for erstatning for varig tap i fremtidig arbeid er
et utslag av den ulovfestede hovedregelen om skattefritak for erstatning
for bortfall av selve ervervsevnen. At erstatning for bortfall av
selve ervervsevnen ikke er skattepliktig, er presisert på side
51 i proposisjonen.
For å redusere faren
for misforståelser med hensyn til skattefritaket for erstatning
for varig tap av ervervsevnen utbetalt som engangsbeløp,
kan man i lovforslaget § 5-10 bokstav c i stedet
for formuleringen «erstatning for arbeidsinntekt» benytte
formuleringen «ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt».
Ved at ordet «erstatning» da ikke blir brukt i
lovteksten, blir det mindre fare for utilsiktede tolkninger i forhold
til regelen om skattefritak for visse erstatninger. Departementet
anbefaler at en slik endring gjøres.»
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 5-10 bokstav c skal i innledningen
ha følgende ordlyd:
c. ytelser som trer i stedet for arbeidsinntekt, herunder»
§ 5-12 tredje ledd regulerer skattlegging av
kost og losji (hybel eller lignende) og bruk av arbeidsgivers bolig.
Bestemmelsen bygger på gjeldende skattelov § 80
første ledd. Bestemmelsen fastslår at kost og losji
regnes som inntekt med den verdien som er fastsatt ved beregning
av forskuddstrekket, jf. skattebetalingsloven § 6
nr. 2. Til grunn for forskuddstrekket legges standardiserte satser
for kost og losji, jf. forskrift av 21. juni 1993 om forskuddstrekk
i naturalytelser og verdsettelse av naturalytelser ved forskuddstrekket,
gitt med hjemmel i skattebetalingsloven § 6 nr.
2.
Fjerde ledd om skattlegging av rentefordel ved rimelig lån
i arbeidsforhold tilsvarer gjeldende skattelov § 42
c annet ledd og Finansdepartementets forskrift av 15. mars
1988. Nest siste punktum i fjerde ledd unntar rentefordel ved visse
mindre lån fra skattlegging, og tilsvarer § 4
i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse
naturalytelser m.v. Fra et rent systematisk synspunkt hører
sistnevnte bestemmelse hjemme i § 5-15 om skattefri
arbeidsinntekt. Det vil imidlertid etter departementets syn være uheldig
om bestemmelsen blir løsrevet fra sin saklige sammenheng
i § 5-12.
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 5-12 tredje ledd skal lyde:
(3) Ved helt eller delvis fri kost og losji settes fordelen til
den verdien som er fastsatt for beregning av forskuddstrekk etter
skattebetalingsloven § 6 nr. 2.»
Komiteen fremmer videre følgende forslag:
«Begrepet «Rentefordel» i lovforslaget § 5-12 fjerde
ledd endres til «Fordel».»
Bestemmelsen om skattlegging av fordel ved privat bruk av arbeidsgivers
bil tilsvarer skatteloven § 42 c første
ledd og forskrift av 23. april 1987 § 1
annet ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lovforslaget § 5-13 første
ledd skal begrepet «vunnet» utgå.»
Første ledd regulerer beregning av skattepliktig fordel
ved ansattes kjøp av aksjer i arbeidsgiverselskapet til
underkurs. Gjeldende bestemmelse står i forskrift av 2. september
1977 om skattefritak for visse naturalytelser m.v. § 3
første, tredje og fjerde ledd. Reglene gir en viss skattelempning,
og departementet har overveid om disse reglene derfor burde vært
tatt inn i § 5-15 som inneholder reglene om skattefrie
arbeidsinntekter. Imidlertid gjelder reglene beregning av den skattepliktige
fordelen ved aksjekjøp til underpris, og hører
derfor systematisk hjemme blant bestemmelsene om skattepliktige
ytelser. I lovteksten er det presisert at maksimalgrensen for skattefritak
på 1 000 kroner gjelder for det enkelte inntektsår.
Denne presiseringen fremgår ikke av gjeldende forskriftstekst,
men er sikker rett.
Etter annet ledd skal reglene i første ledd også omfatte
grunnfondsbevis. Dette er i overensstemmelse med § 3
femte ledd i forskrift av 2. september 1977.
I tredje ledd er det tatt inn regler om skattepliktig fordel
vunnet ved opsjoner i arbeidsforhold. Disse reglene står
nå i skatteloven § 42 trettende og fjortende
ledd. Ordlyden i utkastet er i det vesentligste identisk med ordlyden
i gjeldende bestemmelse.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Ordet «vunnet» utelates
i lovforslaget § 5-14 første ledd første
punktum og i tredje ledd første og annet punktum.
I lovforslaget § 5-14 tredje ledd b første
punktum utgår formuleringen «vunnet ved slik rett».»
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 9.1 hvor det heter:
«Gjeldende skattelov § 42
fjerde ledd tredje punktum bestemmer at som inntekt anses blant
annet «vederlagsfri benyttelse av andres rørlige
eller urørlige gods». Bestemmelsen har hovedsakelig
betydning ved vederlagsfri bruk av andres faste eiendommer. Ved
en inkurie er denne bestemmelsen ikke videreført i lovforslaget
i Ot.prp. nr. 86 (1997-98).
Departementet foreslår
at en tilsvarende bestemmelse blir tilføyet i lovforslaget.
Bestemmelsen er hjemmel for å skattlegge avkastning av
andre skattyteres kapital, og bør derfor etter departementets
skjønn plasseres blant bestemmelsene om kapitalinntekter (selv
om bestemmelsene om kapitalinntekter ellers regulerer avkastning
m.v. av skattyterens egen kapital).
Departementet
ber komiteen overveie å foreslå at følgende
bestemmelse føyes til i lovforslaget § 5-20 Fordel
vunnet ved kapital, som nytt tredje ledd:
«(3)
Som skattepliktig inntekt anses vederlagsfri bruk av andres eiendeler».»
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lovforslaget § 5-20 gjøres
følgende tilføyelse som nytt tredje ledd:
(3) Som skattepliktig inntekt anses vederlagsfri bruk av andres
eiendeler.»
Første ledd bokstav a i § 6-2 er hjemmel
for fradrag for tap ved realisasjon utenfor virksomhet. Bestemmelsen
tilsvarer deler av gjeldende skattelov § 45 første
ledd første punktum. Bestemmelsen må ses i sammenheng
med hjemmelen for skattlegging av kapitalgevinster i § 5-1
annet ledd i utkastet.
Første ledd bokstav b er hjemmel for fradrag for tap
ved realisasjon og annet tap i virksomhet. Bestemmelsen tilsvarer
gjeldende skattelov § 44 første ledd d.
På samme måte som i gjeldende skattelov nevner bestemmelsen
uttrykkelig at det gis fradrag for endelig konstatert tap på kundefordringer.
Med hensyn til slike tap må bestemmelsen ses i sammenheng
med utkastet § 14-5 fjerde ledd som gir en begrenset
rett til nedskrivning på grunn av forventet tap på kundefordringer.
Er § 14-5 fjerde ledd anvendt, vil retten til
fradrag etter § 6-2 gjelde den nedskrevne kundefordringen.
Fradragsretten etter skatteloven § 44 første
ledd d gjelder under forutsetning av at fradraget «ikke
allerede måtte være tatt i betraktning under foranstående
a, b og c» (fradragsrett for henholdsvis driftskostnader, kostnader
til vedlikehold m.v. og avskrivning). Det er ansett unødvendig å ta
med en slik presisering i § 6-2 fordi det må anses
som et grunnleggende prinsipp at det ikke gis fradrag to ganger
for samme kostnad ved inntektsligningen.
Bestemmelsen i annet ledd har ingen selvstendig rettslig betydning,
men anses hensiktsmessig på grunn av den nære
sammenhengen mellom § 6-2 og de utfyllende bestemmelsene
om tapsfradrag i kapittel 9. Tap i virksomhet vil være
fradragsberettiget hvis ikke annet er bestemt. For øvrig
er utgangspunktet at tap er fradragsberettiget i samme utstrekning
som en tilsvarende gevinst ville ha vært skattepliktig
(symmetriprinsippet). Symmetriprinsippet kommer direkte til uttrykk
i utkastet § 9-4. Utenfor virksomhet gjelder det
vesentlige unntak fra skatteplikten for realisasjonsgevinster, jf. § 9-3,
og dermed tilsvarende innskrenkninger i fradragsretten for tap.
Komiteen viser til at det etter første
ledd i § 6-2 i lovforslaget synes å være
vid fradragsrett for tap, mens annet ledd henviser til de vesentlige
innskrenkninger i fradragsretten som følger av kapittel
9. Det har vært reist spørsmål om disse
innskrenkningene bør komme til uttrykk lenger fram i bestemmelsen.
Komiteen viser til brev 8. januar 1999 fra finansministeren
punkt 3.1 hvor det bl.a. heter:
«Departementet viser først til
at forslaget til § 6-2 gjelder den alminnelige
og kortfattede hovedbestemmelsen om tapsfradrag i kapittel 6 om
fradrag i inntekten. Plasseringen er i kapitlets første
del under underoverskriften Fellesregler for fradrag. Den samlede
regulering av tapsfradrag er atskillig mer omfattende, bl a gjennom
realisasjonsreglene i kapittel 9. En bør fastholde det
kortfattede preg over hovedbestemmelsen i § 6-2.
Men departementet er enig i at sammenhengen mellom denne bestemmelsen
og kap 9 bør være meget tydelig. Viktige og praktiske
innskrenkninger i retten til tapsfradrag følger av kap
9 som følge av symmetriprinsippet i § 9-4.
I
proposisjonen har en valgt å vise denne sammenhengen samlet
i § 6-2 annet ledd. Kapittel 9 gjelder nemlig
ikke bare for realisasjon utenfor virksomhet, men også for
realisasjon i virksomhet så langt kapitlet rekker. Et eksempel
på realisasjon av landbrukseiendom, hvor regelen om skattefritak
for gevinst etter 10 års eiertid slår ut i tilsvarende
avgrensning av fradragsrett for tap på denne type næringseiendom.
I
og for seg står første og annet ledd i § 6-2
så nær hverandre at sammenhengen dermed burde
være tydelig nok. Departementet kan ikke se noe stort behov
for innarbeiding av annet ledd i første ledd i stedet.
Dersom en i stedet valgte en slik innarbeiding, kan § 6-2 utformes
slik:
Ǥ 6-2
Tap
(1) Det gis fradrag
for tap ved realisasjon av formuesobjekt i og utenfor virksomhet,
etter de nærmere regler og med de begrensninger som følger
av kapittel 9.
(2) Det
gis også fradrag for annet tap i virksomhet, herunder endelig
konstatert tap på utestående fordring. Departementet
kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette
ledd.»
Departementet ser at denne utformingen
kan ha et visst pedagogisk fortrinn, og vil etter omstendighetene
anbefale at komiteen overveier denne løsning fremfor proposisjonens.»
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 6-2 skal lyde:
§ 6-2 Tap
(1) Det gis fradrag for tap ved realisasjon av formuesobjekt
i og utenfor virksomhet, etter de nærmere regler og med
de begrensninger som følger av kapittel 9.
(2) Det gis også fradrag for annet tap i virksomhet, herunder
endelig konstatert tap på utestående fordring.
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av dette ledd.»
Bestemmelsen i § 6-81 tilsvarer gjeldende skattelov § 77
nr. 1, 2, 3 og 6 og dekker de bestemmelsene om særfradrag
for alder og uførhet m.v. som bygger på faste
kriterier (alder, dokumentert 2/3 uførhet eller mottatt
rehabiliteringspenger, stønad eller uførepensjon).
Resten av skatteloven § 77 er fordelt mellom bestemmelsen
om særfradrag for lettere nedsatt ervervsevne i § 6-82,
bestemmelsen om særfradrag for usedvanlig store sykdomskostnader
i § 6-83 og bestemmelsen om kombinasjon av særfradrag
i § 6-84.
Komiteen viser til at det også i § 6-81
annet ledd bør presiseres at særfradraget gis
i alminnelig inntekt, slik som det er gjort i de andre bestemmelsene om
særfradrag. I § 6-81 annet ledd bør
det derfor i stedet for «særfradrag i inntekten» stå «særfradrag
i alminnelig inntekt».
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 6-81 annet ledd skal lyde:
(2) Fra og med den måned skattyter mottar foreløpig
uførestønad etter folketrygdloven § 12-16
eller uførepensjon fordi ervervsevnen er satt ned med minst 2/3,
gis det et særfradrag i alminnelig inntekt på 1 470 kroner
pr. påbegynt måned.»
Utkastet § 8-2 erstatter deler av skatteloven § 48. Gjeldende
skattelov § 48 inneholder også bestemmelser
om tidfesting, og tidfestingsbestemmelsene i § 48 er
tatt inn i utkastet § 14-81.
Første ledd tilsvarer skatteloven § 48
første ledd siste punktum. Begrepet «bidrag» i
gjeldende lovtekst er erstattet med «tilskudd» uten
at det derved er tilsiktet noen realitetsendring.
Annet ledd erstatter gjeldende skattelov § 48
annet ledd, som inneholder særregler om skattlegging ved
utbetaling av skogavgiftsmidler.
I annet ledd bokstav a er det presisert at de forskjellige satsintervallene
for skattlegging av frigitte skogavgiftsmidler gjelder i forhold
til størrelsen på utbetalinger innenfor hvert
enkelt kalenderår. Gjeldende lovtekst inneholder ikke noen
tilsvarende presisering, men prinsippet er sikker rett, jf. blant
annet Skattedirektoratets melding Sk nr. 1/1984.
Tredje ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48
sjette ledd om inntekt av skog som er kjøpt til uthogst.
Fjerde ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48 tredje
ledd, som gir rett til direkte fradrag for kostnader til skogkultur
og til anlegg av skogsveier.
Femte ledd tilsvarer gjeldende skattelov § 48
fjerde ledd.
Komiteen viser til brev 8. januar 1999
fra finansministeren punkt 4.4 hvor det framgår at det
ikke er behov for bestemmelsen i lovforslaget § 8-2
annet ledd bokstav c.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Lovforslaget § 8-2 annet ledd bokstav
c utgår, dvs. at forslaget til bokstav d (forskriftsfullmakten) blir
bokstav c.»
Bestemmelsen i § 9-3 i lovutkastet tilsvarer
bestemmelsen om skattefritak for realisasjonsgevinster i gjeldende
skattelov § 43 annet og tredje ledd. Bestemmelsen
i gjeldende skattelov § 43 fjerde ledd om valutagevinster
utenfor virksomhet er foreslått tatt inn som § 9-9
i lovutkastet.
Første ledd bokstav c tilsvarer gjeldende skattelov § 43
annet ledd bokstav b. Etter gjeldende bestemmelse er gevinst ved
realisasjon av «muntlige fordringer og andre fordringer
enn mengdegjeldsbrev og rettigheter til mengdegjeldsbrev» unntatt
fra skatteplikt. Ordlyden i bokstav c nr. 1 og 2 er noe endret i
forhold til gjeldende skattelov på dette punkt, men dette
innebærer ingen realitetsendring. Selv om det ikke fremgår
direkte av gjeldende skattelov § 43 annet ledd bokstav
b, er gevinst ved realisasjon av mengdegjeldsbrev unntatt fra skatteplikt
hvis disse er ervervet før 10. mai 1990, jf. lov
av 20. juli 1991 nr. 54 kapittel V første ledd.
Departementet har funnet det hensiktsmessig å innarbeide
denne presiseringen i lovteksten.
Også i andre sammenhenger er ordlyden i utkastet noe
endret i forhold til ordlyden i gjeldende bestemmelse, uten at det
derved er tilsiktet realitetsendringer.
Komiteen viser til at lovforslaget § 9-3
syvende ledd presiserer at første til sjette ledd i bestemmelsen
ikke gjelder gevinst ved salg av tomt med mer. Komiteen viser
videre til at første ledd etter sitt innhold ikke vil kunne
ha noen betydning ved tomtesalg med mer, og foreslår derfor
at det i stedet henvises til annet til sjette ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Henvisningen i lovforslaget § 9-3
syvende ledd endres fra «første til sjette ledd» til «annet
til sjette ledd».»
Bestemmelsene i §§ 10-1 til 10-6 om
skattlegging av aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper m.v. tilsvarer
selskapsskatteloven kapittel 1, med følgende unntak:
Selskapsskatteloven § 1-2
om formuesbeskatning er plassert i §§ 2-36
første til tredje ledd og 4-2 første ledd bokstav
i lovutkastet.
Selskapsskatteloven § 1-6 om korreksjonsinntekt har
fått en noe endret ordlyd, i bestemmelsens nr. 6. I den
tilsvarende bestemmelsen i § 10-5 sjette ledd
i lovutkastet er det presisert at fradragsretten for korreksjonsinntekt
ikke bare gjelder neste år, men senere år. Bestemmelsen
praktiseres i dag slik at fradragsretten gjelder senere år,
jf. Lignings-ABC 1997 side 69, og innebærer derfor ingen
realitetsendring.
Selskapsskatteloven §§ 1-7 til
1-9 om fradrag i skatt ved skattlegging av utbytte m.v. fra utenlandsk
selskap er plassert i kapittel 16 om fradrag i skatt og refusjon,
jf. § 16-30.
Komiteen viser til brev 11. januar
1999 fra finansministeren punkt 14 hvor det bl.a. heter:
«Lovutkastet § 10-5 tredje
ledd c har samme ordlyd som gjeldende selskapsskattelov § 1-6
nr. 1 c. På samme måte som i gjeldende selskapsskattelov
brukes begrepet «innbetalt aksjekapital» uten
nærmere presiseringer. I andre sammenhenger i paragrafen
er begrepet «innbetalt aksjekapital» supplert
med presiseringen «herunder overkurs». (…)
At også overkursen skal medregnes i denne sammenhengen
er lagt til grunn i ligningsmyndighetenes praktisering av bestemmelsen,
og fremgår av Lignings-ABC 1997 side 66.»
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lovforslaget § 10-5 tredje ledd
c gjøres tilføyelsen «, herunder overkurs,» etter
ordene «innbetalt aksjekapital».»
Bestemmelsene i §§ 10-10 til 10-13
om skattlegging av utbytte tilsvarer selskapsskatteloven kapittel 3,
med følgende unntak:
I bestemmelsen om skatteplikt for utbytte i § 10-11
i utkastet er det henvist til bestemmelsene om kapitalinntekter
og virksomhetsinntekter i lovutkastet, henholdsvis §§ 5-20
og 5-30. Den gjeldende bestemmelsen i selskapsskatteloven § 3-2
inneholder ingen tilsvarende henvisning. Henvisningen er tatt inn
for å klargjøre at det er bestemmelsene i lovens
kapittel 6 som er hovedhjemmel for å skattlegge utbytte.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Henvisningen til § 11-13 i lovforslaget § 10-10 første
ledd rettes til § 10-13.»
Komiteen går inn for at paragrafoverskriften
til § 10-70 endres fra «Forskriftsfullmakt» til «Forskrift».
Overskriften til denne bestemmelsen vil da bli i samsvar med overskriftene
til andre fullmaktshjemler i lovforslaget.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Overskriften til § 10-70 skal lyde:
§ 10-70 Forskrift»
Teksten i lovforslaget § 12-15 blir etter komiteens skjønn
mer leservennlig dersom innledningen i bestemmelsens annet ledd
endres fra «Lønnsfradraget» til «Det
samlede lønnsfradraget».
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Innledningen til lovforslaget § 12-15
annet ledd skal lyde:
«Det samlede lønnsfradraget».»
§ 14-5 fjerde ledd bokstav a tilsvarer bestemmelsen
om fordringer i gjeldende skattelov § 50 annet ledd
bokstav a annet avsnitt første punktum.
Fjerde ledd bokstav b tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a fjerde avsnitt første punktum.
Fjerde ledd bokstav c tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a fjerde avsnitt tredje punktum.
Fjerde ledd bokstav d tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a femte avsnitt første punktum.
Fjerde ledd bokstav e tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a sjette avsnitt.
Fjerde ledd bokstav f tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a syvende avsnitt første punktum.
Fjerde ledd bokstav g tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a syvende avsnitt annet punktum.
Fjerde ledd bokstav h tilsvarer skatteloven § 50 annet
ledd bokstav a femte avsnitt andre punktum og åttende avsnitt.
Femte ledd tilsvarer skatteloven § 50 fjerde
ledd. Definisjonen av langsiktig valutapost i femte ledd er tatt
inn fra forskrift av 29. januar 1993 nr. 52.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Henvisningen i lovforslaget § 14-5
fjerde ledd bokstav g rettes til bokstav f og ikke e. Henvisningen i
lovforslaget § 14-5 fjerde ledd bokstav h rettes
til bokstav d og ikke c. I lovforslaget § 14-5
femte ledd a nr. 2 skal «den laveste av kursene» erstattes
med «den høyeste av kursene».»
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 9.7 hvor det heter:
«Ved en inkurie er forskriftskompetansen etter lovforslaget § 14-42
annet ledd bokstav a lagt til «Kongen» og ikke
til «departementet» som i øvrige fullmaktsbestemmelser
i lovforslaget. Dette bør rettes.»
Komiteen fremmer følgende forslag:
Ǥ 14-42 annet ledd bokstav a siste
punktum skal lyde:
Fradrag skal likevel ikke gjøres for tilskudd til investering
i distriktene etter forskrift gitt av departementet,»
Komiteen går inn for at paragrafoverskriften
til § 14-66 endres fra «Forskriftshjemmel» til «Forskrift».
Overskriften til denne bestemmelsen vil da bli i samsvar med overskriftene
til andre fullmaktshjemler i lovforslaget.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Overskriften til § 14-66 skal lyde:
§ 14-66 Forskrift»
Bestemmelsene i §§ 16-30 til 16-33
er en videreføring av selskapsskatteloven §§ 1-7
til 1-9 om rett til skattefradrag ved skattlegging av utbytte m.v.
fra utenlandsk datterselskap.
Komiteen mener det vil være
bedre om lovforslaget § 16-30 sjette ledd annet
punktum henviser til femte ledd i stedet for til annet ledd.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Ordet «annet» i lovforslaget § 16-30
sjette ledd andre punktum erstattes med «femte».»
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 9.8 hvor det heter:
«Lovforslaget § 16-30
tilsvarer selskapsskatteloven § 1-7. Til selskapsskatteloven § 1-7
er det gitt utfyllende forskrift med hjemmel i den generelle fullmaktsbestemmelsen
i selskapsskatteloven § 9-2, jf. forskrift av
22. desember 1997 om dokumentasjonsplikt ved krav om fradrag i norsk
skatt for skatt betalt av utenlandsk datterselskap m.v. Kapittel
10 i lovforslaget inneholder en fullmaktsbestemmelse som svarer
til selskapsskatteloven § 9-2, jf. lovforslaget § 10-70.
Lovforslaget § 10-70 gir imidlertid bare hjemmel for
utfyllende forskrifter til lovforslaget kapittel 10, og ikke for
bestemmelser i andre kapitler. For at departementets forskriftskompetanse
etter gjeldende lovgivning ikke skal innskrenkes, må det
gis en egen tilsvarende fullmaktsbestemmelse i tilknytning til lovforslaget § 16-30.
Dette er nødvendig for å kunne videreføre
de utfyllende reglene til selskapsskatteloven § 1-7
som er gitt i forskrift. Departementet ber komiteen overveie å foreslå følgende
fullmaktsbestemmelse som nytt niende ledd i lovforslaget § 16-30:
«(9)
Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf».»
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lovforslaget § 16-30 gjøres
følgende tilføyelse som nytt niende ledd:
(9) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring
av denne paragraf.»
I § 18-6 er det gitt særskilte avskrivningsregler
for driftsmidler som benyttes i kraftproduksjon. Utgangspunktet
i skatteloven er at avskrivbare driftsmidler skal saldoavskrives,
mens avskrivbare driftsmidler som er omfattet av § 18-6
skal avskrives lineært. Reglene i § 18-6
viderefører gjeldende skattelov § 44
A-11. Det er gjort enkelte språklige justeringer uten at det
er tilsiktet noen realitetsendring.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«I lovforslaget § 18-6 første
ledd bokstav a rettes avskrivningssatsen til 1,5 pst.»
Komiteen fremmer videre følgende forslag:
Ǥ 18-6 femte ledd skal lyde:
(5) Ved realisasjon av driftsmidler som nevnt i første
ledd, gjelder tilsvarende bestemmelser som for driftsmidler som
nevnt i § 14-41 første ledd e-h, jf. § 14-44.»
Komiteen viser til brev av 29. januar 1999 fra finansministeren
punkt 9.9 hvor det heter:
«Ved en inkurie er gjeldende skattelov § 32
femte ledd om betydningen av proklama for skattekrav ikke kommet
med i lovforslaget. Bestemmelsen regulerer skattemyndighetenes adgang
til å kreve inn utestående krav fra bo, og bør
etter departementets vurdering plasseres i skattebetalingsloven.
Departementet ber komiteen overveie å foreslå følgende
bestemmelse som nytt tredje ledd i skattebetalingsloven § 48
a:
«Proklama som utstedes i bo er uten innflytelse
på skattekrav etter denne lov».»
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving
av skatt gjøres følgende endring:
§ 48 a nytt tredje ledd skal lyde:
Proklama som utstedes i bo er uten innflytelse på skattekrav
etter denne lov.»
Komiteen viser til brev 29. januar
1999 fra finansministeren punkt 8 om redaksjonelle korreksjoner
og fremmer følgende forslag:
«Henvisningen i lovforslaget § 1-3
bokstav c til «lov av 21. november 1952 om betaling og
innkreving av skatt» endres slik at det i stedet henvises
til «skattebetalingsloven».
Leddnummer (1) tilføyes i lovforslaget § 6-90.
Det gjøres følgende endringer i innrykk:
Teksten i lovforslaget § 10-34
tredje ledd etter bokstav e skal ikke ha tabulatorinnrykk i første
linje.
Teksten i lovforslaget § 16-20 første
ledd etter bokstav b skal ikke være innrykket.
Teksten i lovforslaget § 17-1 annet ledd
etter bokstav d skal ikke være innrykket.»
Komiteen viser videre til brev 8. februar
1999 fra finansministeren punktene 3 og 5 og fremmer følgende
forslag:
«I lovforslaget § 6-12
annet ledd annet punktum skal ordet «per» erstattes
med «pr.».
I lovforslaget § 9-10 tredje ledd skal
det stå bokstav b i stedet for bokstav a foran setningen «Inngangsverdien
settes til premien».»