Jeg viser til brev fra justiskomiteen 9 desember 1998, hvor komiteen
ber om departementets syn på ovennevnte forslag.
Den kriminelle lavalder er i dag 15 år, jf straffeloven § 46.
Dette innebærer at personer under 15 år som begår
straffbare handlinger, ikke kan straffes. De kan imidlertid møtes
med tiltak fra barnevernets side.
Det kan synes som om andelen av forbrytelser begått
av personer under 15 år, har økt i de senere år. Dette
er alarmerende og påkaller en mobilisering fra samfunnets
side. Det har lenge vært bred enighet om at personer under
15 år ikke bør plasseres i fengsel. Dette er også forslagsstillernes
utgangspunkt. De foreslår derfor at man overfor denne gruppen
skal benytte alternative former for straff som samfunnstjeneste,
betinget dom med tilsyn og elektronisk husarrest.
Felles for samfunnstjeneste og betinget dom med tilsyn er at
det skal fastsettes en subsidiær fengselsstraff som kan
komme til fullbyrdelse dersom domfelte gjentatt eller alvorlig ikke
oppfyller sin tjenesteplikt eller betingelsene i den fastsatte dommen,
jf straffeloven § 52, jf § 54 nr 2 og § 28a
annet ledd, jf § 28c første ledd. Det samme gjelder
for bøtestraffen: Uten slik subsidiær fengselsstraff
som «ris bak speilet», vil betinget fengselsstraff,
samfunnstjeneste og bot ha liten effekt.
Elektronisk husarrest kan ikke brukes som egen straff i dag,
men departementet tar sikte på å vurdere en forsøksordning
med slik straff. Man tenker seg også her at opptreden i
strid med fastsatte bestemmelser skal kunne medføre at
domfelte må fullbyrde resten av straffen i fengsel,
jf St meld nr 27 (1997-98) Om kriminalomsorgen s 53-54.
De lanserte alternativene, basert på en generell senking
av den kriminelle lavalder, forutsetter derfor at man også aksepterer
bruk av fengselsstraff overfor 14-åringer. Vi har heller
ikke andre former for straff som kan brukes i forhold til denne
gruppen. Å senke den kriminelle lavalder til 14 år
er bl a av denne grunn etter min mening ikke veien å gå.
Det sentrale overfor personer under 15 år som begår
straffbare handlinger, må være en koordinert tverrfaglig
innsats, hvor blant annet både barnas hjem, skolevesen,
barnevern og politi trekkes inn.
De forslag som forslagsstillerne tar opp under dette punkt, reiser
spørsmål som for en stor del hører under
Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. Jeg vil
derfor komme tilbake til dem på et senere tidspunkt.
I de aller groveste sakene gjøres det unntak og åpnes
for varetektsfengsling selv om det ikke foreligger en særlig
fengslingsgrunn. Det må da dreie seg om en forbrytelse
som kan medføre fengselsstraff i 10 år eller mer,
eller forsøk på en slik forbrytelse. Typiske eksempler
er drap, voldtekt og grovt ran. Kravet til mistanken er betydelig
skjerpet i disse sakene. Tilståelse eller andre forhold
som i særlig grad styrker mistanken, må foreligge
for at fengsling skal kunne skje, jf straffeprosessloven § 184
annet ledd, jf § 172.
Varetektsfengsling etter unntaksregelen i straffeprosessloven § 184
annet ledd, jf § 172 betegnes gjerne som rettshåndhevelsesarrest.
Bestemmelsen kom inn i loven i 1963 på bakgrunn av en enkeltsak
som hadde vakt stor oppsikt. Gjerningspersonen bak et stygt drosjeran
ble løslatt av forhørsretten fordi det etter rettens
mening ikke forelå en særlig fengslingsgrunn.
Formålet med bestemmelsen er å motvirke at folks
rettsfølelse støtes, og at de mister tilliten
til rettssystemet ved at gjerningspersonen bak grove forbrytelser
går fri fram til domfellelse. Bestemmelsen har vært
kritisert fordi den innebærer en innrømmelse av de
gjengjeldelsesforestillinger som lever i samfunnet.
Internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner oppstiller vilkår
for varetektsfengsling. Konvensjonene vil ved motstrid
gå foran norske varetektsbestemmelser, jf straffeprosessloven § 4.
Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 (1) c åpner
for varetektsfengsling med det formål å stille
en person som er mistenkt for å ha begått en forbrytelse,
for den kompetente myndighet. Hensynet til den offentlig orden («public
order»), som har betydelige likheter med hensynet bak den
norske ordningen med rettshåndhevelsesarrest, er i flere
dommer akseptert av Menneskerettsdomstolen som fengslingsgrunn.
Men uansett hvor begrunnet mistanken måtte være,
kan varetektsfengsling etter praksis ikke anvendes til avsoning
(forskuttert straff) før endelig dom i saken. Det kreves
videre at det kan føres bevis for at rettsfølelsen
ville blitt krenket dersom mistenkte ble løslatt. Varetektsfengsling
som skjer alene under henvisning til forbrytelsens grovhet, vil
være i strid med konvensjonen.
Europarådets ministerkomités rekommandasjon om
varetektsfengsling av 1980 (vedlagt) tillater varetektsfengsling
uten at de alminnelige fengslingsvilkår foreligger, bare
i visse saker av særlig alvorlig karakter, jf rekommandasjonen
punkt 4 . Rekommandasjonen tilsier at man utviser forsiktighet med
hensyn til å utvide ordningen med rettshåndhevelsesarrest.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at § 172 er en riktig
og viktig bestemmelse. Det grunnleggende prinsippet i strafferetten
om at en person skal anses uskyldig og ikke straffes inntil retten
har avsagt fellende dom, tilsier imidlertid etter min mening at
bestemmelsen begrenses til de aller groveste tilfellene. Straff skal
normalt ikke forskutteres i form av varetektsfengsel. Åpner
man for bruk av rettshåndhevelsesarrest i større
grad enn i dag, risikerer man at uskyldspresumpsjonen i strafferetten
utvannes.
Jeg minner videre om at vi sammenlignet med andre europeiske
land bruker varetekt ofte og over lange tidsperioder. Vi har allerede
måttet tåle en god del kritikk for vår
varetektspraksis.
Jeg har forståelse for at folk reagerer når
gjerningspersonen bak en forbrytelse går fri i lengre tid
i påvente av dom. Noe av prisen for å leve i et
rettssamfunn er imidlertid at vi må ha tålmodighet
til å vente på rettskraftig dom selv om vi føler
oss sikre på at mistenkte er skyldig. En ytterligere utvidelse
av varetektsordningen på dette punktet er derfor etter
min mening ikke noen god løsning. Det sentrale må være å sikre
tilstrekkelig tempo i straffesaksavviklingen, slik at tiden mellom
pågripelse og rettskraftig dom ikke blir for lang. Her
ligger det utfordringer både for politiet, domstolene og
fengselsvesenet.
Jeg ser alvorlig på at det ofte går lang tid
mellom pågripelse og dom. Justisdepartementet har allerede
i noen tid arbeidet med sikte på å forbedre rutiner
og fjerne flaskehalser i systemet. Dette arbeidet vil fortsette
framover. Departementet har f eks i mars i år
arrangert et symposium hvor bl a representanter fra departementet,
politiet, påtalemyndigheten og domstolene i fellesskap
så på hvordan man kan gjøre straffesakskjeden
mer effektiv.
Det følger av det jeg har sagt over, at jeg heller ikke
kan gå inn for en strafferammebegrensning på fengsel
i 6 år.
Straffelovgivningen opererer ikke med egne strafferammer på 7
og 9 år. Det eneste alternativet til dagens grense er etter
dette å senke strafferammebegrensningen til fengsel i minst
8 år. Straffelovgivningen har bare et begrenset antall
straffebud med en strafferamme på 8 år. Dette
er først og fremst følgende straffebud i straffeloven:
§ 93 om sabotasje mot land
§ 114 om bestikkelse av dommere
§ 140 om oppvigleri
§ 158 om å skape hungersnød
§ 168 om falsk anklage
§ 175 om forandring av mynt
§ 207 incest med samleie (er fornærmede
under 14 år eller gjelder det voldtekt, vil det allerede
i dag være mulig å fengsle etter § 172)
§ 228 annet ledd annet straffalternativ (jf § 232) og § 229
annet straffalternativ (jf § 232)
§ 234 om barnedrap ett døgn etter fødselen
§ 243 om unnlatt pliktig omsorg med øyensynlig livsfare
I tillegg kommer enkelte bestemmelser i den militære
straffelov (§§ 46 tredje ledd og 96 første
punktum) og lov om forbud mot kjønnslemlestelse § 1.
Etter mitt syn er heller ikke dette bestemmelser av en slik art
eller alvorlighet at de kan begrunne varetektsfengsling når
det ikke foreligger noen særlig fengslingsgrunn.
Regelen om at personer under 18 år ikke bør
varetektsfengsles hvis det ikke er særlig påkrevet,
er nedfelt ikke bare i påtaleinstruksen § 9-2
, men også i straffeprosessloven § 174 annet ledd.
Den informasjon jeg sitter inne med, bekrefter ikke forslagsstillerenes
inntrykk av at bestemmelsen nærmest praktiseres som et
forbud mot varetektsfengsling. Praktikere opplyser at varetektsfengsling
av mindreårige stadig finner sted, særlig i alvorlige
saker, selv om domstolene i utgangspunktet er noe tilbakeholdne.
Statistisk sentralbyrå opplyser videre at det i 1996 var
65 varetektsinnsettelser som gjaldt personer under 18 år.
I 1997 var det 80 varetektsinnsettelser for denne gruppen.
Mitt syn er at personer under 18 år i utgangspunktet
ikke bør varetektsfengsles. Varetektsfengsling er gjerne
en større påkjenning enn alminnelig fengselsstraff,
og må antas å innebære en særlig
stor påkjenning for personer under 18 år. Det
følger også av FNs barnekonvensjon artikkel 37
b at frihetsberøvelse overfor mindreårige bare
skal skje som en siste utvei. Jeg er derfor tilfreds med at domstolene
utviser varsomhet med å varetektsfengsle mindreårige
og kan ikke uten videre gå inn for nevneverdig oppmyking
av regelverket. Samfunnet bør ha anledning til å beskytte seg
mot alvorlige gjengangerkriminelle under 18 år, men det
sentrale bør i denne sammenheng være tiltak i
barnevernets regi.
Jeg ser med stor bekymring på utviklingen i bruk av
våpen i ungdomsgjenger. Det er en viktig oppgave å hindre
at berusede og/eller opphissede personer i konfliktsituasjoner
har mulighet til å gripe til stikke- eller skytevåpen.
Jeg er derfor enig i at det bør undersøkes om
politiet har gode muligheter til å få tatt beslag
i ulovlige våpen. Forslagstillerne mener at det bør foretas
endringer i straffeprosesslovens regler om ransaking. Etter min
mening bør vurderingen i stedet knyttes til politilovens
regler om visitasjon.
Etter gjeldende rett kan politiet med hjemmel i straffeprosessloven § 195
ransake en person som med skjellig grunn mistenkes for å bære
kniv eller våpen i strid med henholdsvis straffeloven § 352
og våpenloven § 27b, jf § 33. For at
det skal foreligge skjellig grunn til å mistenke noen for
slik besittelse, må det foreligge objektive holdepunkter
for mistanken, og det må være mer sannsynlig at
den mistenkte har kniv eller våpen på seg enn
at han eller hun ikke har det.
Strpl § 195 er en generell ransakingsbestemmelse som
gjelder ved etterforskning av alle straffbare handlinger som kan
medføre fengselsstraff. Den gjelder således ikke
bare ved etterforskning av overtredelse av kniv- og våpenforbudet.
Ved å senke kravet til mistanke ved etterforskning av kniv-
og våpenforbudet vil man derfor gjøre et unntak
i det prinsippet som ellers gjelder i norsk straffeprosess om at
det kreves skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling
for å kunne foreta ransaking. Jeg mener imidlertid at det
av prinsipielle grunner ikke bør være lettere å etterforske bruk av våpen enn
andre former for kriminalitet.
Kravet om skjellig grunn til mistanke er godt begrunnet. Ransaking
av person er et alvorlig inngrep i den fysiske integriteten, og
det bør skulle en del til før myndighetene skal
få adgang til å foreta et slikt inngrep. Ved å lempe
på kravene til mistanke, utvider man rammen for det skjønnet
som politiet skal utøve i det konkrete tilfellet, i hvert
fall hvis man samtidig skal unnta vurderingen fra domstolskontroll,
slik det var lagt opp til i det omtalte forslaget fra Riksadvokaten.
Man øker dermed faren for misbruk, eller i alle fall for
at de som ransakes, opplever inngrepet som et misbruk.
Dessuten er den fysiske integriteten beskyttet av den europeiske
menneskerettskonvensjon artikkel 8 om respekt for privatlivet. Det
skal ikke kunne skje inngrep av offentlig myndighet i individets
privatliv, unntatt når dette er i samsvar med loven og
er nødvendig i et demokratisk samfunn, og når
det skjer for å oppnå ett eller flere av de formål
som er nevnt i artikkel 8(2).
Når det gjelder kravet om at inngrepet skjer for å oppnå ett
eller flere av de formål som er nevnt i artikkel 8(2),
er forslaget uproblematisk. I henhold til artikkel 8(2) kan inngrep
foretas blant annet for å øke den offentlige trygghet,
forebygge uorden og kriminalitet og beskytte andres rettigheter
og friheter.
Når det gjelder kravet om at inngrepet skal være
i samsvar med loven, er situasjonen ikke fullt så klar. Spørsmålet
om konvensjonkravene i artikkel 8 har ikke vært vurdert
av Den europeiske menneskerettsdomstol i forhold til lovgivning
som hjemler ransaking av person. Det er imidlertid klart at det
ikke er tilstrekkelig at det foreligger en lovhjemmel, men at det i
tillegg kreves tilfredsstillende garantier mot vilkårlig bruk
av den myndighet som loven hjemler. I denne forbindelse er både
de materielle og de prosessuelle krav som er knyttet til lovhjemmelen
relevante.
Dette bør sees i sammenheng med kravet om at inngrepet
skal være nødvendig i et demokratisk samfunn,
som i henhold til Domstolens praksis innebærer at inngrepet
må skyldes et presserende samfunnsmessig behov og være
proporsjonalt i forhold til behovet. Kravet om proporsjonalitet
innebærer bl a at dersom formålet kan oppnås
med en mer begrenset inngrepshjemmel og/eller med større
grad av kontroll med politiets skjønnsutøvelse,
er det fare for at kravet om at inngrepet skal være nødvendig
i et demokratisk samfunn ikke vil være oppfylt.
Også uten hensyn til den europeiske menneskerettskonvensjon
bør det etter min mening være et retningsgivende
prinsipp at man ikke bør innføre en vidtrekkende
lovhjemmel der hvor en lovhjemmel med mindre omfang vil tjene samme
formål. Dessuten mener jeg at det er viktigere å rette
søkelyset mot tiltak som kan bidra til å forebygge
at straffbare handlinger begås, og at man derfor bør
basere seg på en endring av politilovens regler om visitasjon,
fremfor straffeprosesslovens regler om ransaking. Begrunnelsen ligger
ikke i noen grunnleggende forskjell mellom visitasjon og ransaking.
Reglene i politiloven er imidlertid til bruk for politiet i utøvelsen
av dets oppgaver, bl a å forebygge kriminalitet og andre
krenkelser av den offentlige orden og sikkerhet. Straffeprosesslovens regler
om ransaking er på sin side til bruk i etterforskningsøyemed,
og er således ikke direkte av forebyggende art.
Etter gjeldende rett kan politiet med hjemmel i politiloven § 10
annet ledd, visitere en person for å søke etter
våpen eller andre farlige gjenstander i forbindelse med
at vedkommende fjernes, anholdes eller innbringes. Nærmere
bestemmelse om når en person kan fjernes, anholdes og innbringes
(og således visiteres) er gitt i politiloven § 7,
jf § 6. Det kan etter min mening være grunn til å vurdere å utvide
politiets fullmakter på dette området, og gi en
uttrykkelig, men kvalifisert hjemmel for å foreta visitasjon
på offentlig sted for å undersøke om
en person er i besittelse av våpen.
Som det er nevnt i forslaget, har riksadvokaten tatt til orde
for at kravet om mistanke i strpl § 195 skal lempes, jf
riksadvokatens brev til meg 1 juli 1998. I et senere brev til meg
av 18 august 1998 har riksadvokaten imidlertid sagt seg enig med
meg i at en lovhjemmel med formål å forbedre og
effektivisere håndhevelsen av kniv- og våpenforbudet
bør plasseres i politiloven som en bestemmelse om visitasjon,
fremfor å plassere den i straffeprosessloven som en bestemmelse
om ransaking. Riksadvokaten viser til at hovedformålet
med endringsforslaget er forebyggende: å hindre at berusede
og/eller opphissede personer i konfliktsituasjoner har
mulighet til å gripe til stikk- eller skytevåpen.
Riksadvokaten slutter seg således til min vurdering om
at det kan være vanskelig å se at det bør være
lettere etterforske overtredelse av kniv- og våpenforbudet
enn andre former for kriminalitet.
Mot denne bakgrunn har riksadvokaten kommet med et nytt endringsforslag,
denne gangen basert på visitasjonsfullmaktene i politiloven.
Departementet har, med utgangspunkt i riksadvokatens forslag, sendt på høring
et forslag til en ny § 10a i politiloven som vil gi en
utvidet adgang til visitasjon. Etter min mening bør man
avvente resultatet av departementets oppfølging av denne
høringen fremfor å foreta endringer i straffeprosessloven
på dette tidspunktet.
Jeg viser dessuten til mine merknader til Dokument 8: 13 (1998-99)
som omhandler et forslag som er nært beslektet til det
foreliggende forslaget.
I Oslo byrett er det allerede i dag avsatt to rettssaler der
politiet/påtalemyndigheten selv kan beramme saker.
Den ene rettssalen er avsatt for småsaker. Det berammes
normalt 2 saker pr dag, hovedsakelig saker der siktede har nektet å vedta
et forelegg. Denne ordningen har pågått i ca 3 år.
Fra mai 1998 har det også vært avsatt en rettssal
for saker der siktede sitter i varetekt. Saker mot gjengangere og
voldssaker utgjør en stor del av disse. For øvrig
søker Oslo byrett å være mest mulig fleksible
også ved ordinær beramming, slik at enkeltsaker
prioriteres også utenom de avsatte salene.
Erfaringene er gode, og ordningen fungerer etter hensikten. Eksisterende
ordning og nye forslag vurderes fortløpende. For tiden
vurderes det å sette i verk ytterligere tiltak for å prioritere
unge lovbrytere og gjengangere.
Jeg ser svært positivt på det arbeid som allerede
er i gang og vil, spesielt på bakgrunn av de ekstra tildelte midler
over statsbudsjettet for 1999, følge opp ressurssituasjonen
i Oslo byrett. Jeg anser det imidlertid uheldig å gripe
direkte inn i den pågående prosessen. For det
første knytter det seg prinsipielle betenkeligheter til
at Storting og Regjering griper inn i domstolenes og påtalemyndighetens
virksomhet utenom i lovs form. For det annet må det være
opp til de involverte aktører i fellesskap - påtalemyndighet,
domstoler og advokater - å finne frem til hensiktsmessige
og fleksible ordninger som gir de beste løsninger i praksis.
Jeg vil også understreke at administrasjonen av særordninger
reiser særlige problemer. Når saker skal behandles
forskjellig, øker den totale saksbehandlingstiden. Det
er mitt standpunkt at alle typer saker, med en viss prioritering
underveis, bør behandles raskest mulig. Hovedmålsettingen
må derfor være å få ned den totale saksbehandlingstiden, ikke bare
korte ned tiden i visse saker. Som nevnt ovenfor, er dette noe departementet
nå arbeider aktivt med.
Til spørsmålet om foreldrenes erstatningsansvar vil
jeg ut fra merknadene i Dok nr 8:18 (1998-99) s 2-3 først
peke på at skadeserstatningsloven § 1-2 nr 2 hjemler
et sivilrettslig erstatningsansvar. Ansvaret følger direkte
av loven og kan pådømmes av domstolene slik at
det eventuelt kan inndrives gjennom statens sivilrettslige tvangsapparat
(namsmyndighetene). I en straffesak kan påtalemyndigheten
be retten om at kravet mot siktedes foreldre blir pådømt.
Det er altså ikke politiet som ilegger noen dette ansvaret,
selv om pålegg om å betale erstatning etter straffeprosessloven § 256
annet ledd kan tas med i et forelegg som siktede tilbys å vedta.
At noen kan få ansvar etter skadeserstatningsloven § 1-2
nr 2, har intet med bøteleggelse eller bruk av forenklede
forelegg å gjøre.
I lovutkastet til ny § 1-2 nr 2 i Dok nr 8:18 (1998-99)
s 3 er ordene «som de bor sammen med og har omsorgen for»,
foreslått endret til «som de bor sammen med og/eller
har omsorg for», uten at dette er kommentert nærmere.
Jeg antar at dette skyldes en inkurie og at en slik realitetsendring
ikke er tilsiktet. Jeg kommenterer derfor ikke spørsmålet
om en slik endring nærmere.
Til spørsmålet om å endre maksimumsbeløpet
i bestemmelsen fra 5 000 til 20 000 kroner har jeg følgende
merknader:
Spørsmålet om å heve beløpsgrensen
for foreldrenes objektive erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 1-2
nr 2 ut over det som følger av prisutviklingen, var også oppe
til diskusjon i forbindelse med endringslov 12 mai 1995 nr 21 (jf
Ot prp nr 23 (1994-95) og Innst O nr 41 (1994-95)). Stortinget hevet
da maksimumsbeløpet til 5000 kroner for hver enkelt skadevolding,
i samsvar med departementets forslag. I 1995 pekte Justisdepartementet
på at dette dreier seg om et objektivt ansvar for barns
handlinger, og at en bør være varsom med å heve
beløpsgrensen for mye. For foreldrenes skyldansvar for
barns handlinger gjelder ingen beløpsgrense. Min mening
er at beløpsgrensen nå ikke bør heves
ytterligere. Det foreligger etter min vurdering ikke noe sikkert
grunnlag for å anta at en lovendring vil få den ønskede
betydning for kriminalitetsutviklingen.
Bestemmelsen om foreldres objektive ansvar ble innført
i 1969 på grunnlag av et mindretallsforslag i Innstilling
I fra komiteen til å utrede spørsmålet
om barns og foreldres og arbeidsgiveres erstatningsansvar m m (1964).
Skal man nå heve maksimumsbeløpet betydelig, viser
forarbeidene at man gir regelen en annen karakter og andre sidevirkninger
enn det den var ment å ha. Jeg vil understreke at regelen
etter sine vilkår for ansvaret pålegger foreldrene
et erstatningsansvar for hendinger som disse ikke nødvendigvis
har noe herredømme over. I Innstilling I s 17-18 ble følgende
uttalt:
«[et] ubegrenset, objektivt
ansvar ville nok etter de flestes mening virke urimelig i mange
tilfelle og kanskje sosialt betenkelig. Den økonomiske
belastning for familier med barn er jo en byrde som samfunnet søker å lette
på flere vis, og det bør vises varsemd med å pålegge
byrder. Men dersom ansvaret begrenses så sterkt som her
antydd, ville det neppe i alminnelighet virke urimelig eller sosialt
betenkelig av omsyn til familier med flere barn. … Mindretallet
er imidlertid klar over den særstilling og de spesielle vansker
en enslig mor eller far kan ha, både når det gjelder økonomi
og med omsyn til muligheter for å avverge skadevoldinger. … med
den antydde begrensning vil regelen neppe heller i disse tilfelle
virke utålelig tyngende.»
Det ble også bl a pekt på at en tilsiktet funksjon ved
bestemmelsen var «å avskjære diskusjon
om ansvaret for mange av de mindre skader som voldes av barn, når
det er klart hvem som er skadevolder og at barnet kan lastes for
handlingen». Er det tale om større skader, vil
foreldrene som sagt på annet grunnlag hefte uten noen maksimumsbegrensning
hvis de selv kan klandres.
Hvis maksimumsgrensen blir f eks fordoblet eller firedoblet,
vil spørsmålet om lemping bli aktualisert oftere,
særlig i forhold til foreldre som konkret ikke kan klandres
på noe vis, og der det ikke måtte foreligge forsikringsdekning
for ansvaret. At et kontantbeløp på 10 000 eller
20 000 kroner er meget betydelig for en del foreldre, særlig
enslige, er vel åpenbart. På bakgrunn av maksimumsbeløpets
begrensede størrelse uttalte departementet i Ot prp nr
48 (1965-66) at det bare burde «komme på tale å lempe
dette ansvaret i unntakstilfelle. Skulle det bli alminnelig å lempe
ansvaret, ville det vesentlige poeng med det objektive ansvar falle
bort.» Jeg vil advare mot at det blir satt en høy maksimumsgrense
som enten fører til erstatningsansvar som konkret vil virke
sterkt urimelig, eller til at poenget med det objektive ansvaret
mer gjennomgående blir undergravd gjennom lempning.