Reguleringen i direktivet er dels av telepolitisk og dels av
mediepolitisk art. Reglene kunne derfor f.eks. tenkes gjennomført
dels i telekommunikasjonsloven og dels i kringkastingsloven. Imidlertid
er direktivet av utpreget teknisk art, og departementet anser at
en egen lov pr. i dag er mest hensiktsmessig. Det vises også til
at Danmark og Sverige har gjennomført direktivet i en egen
lov. For øvrig understreker departementet at loven vil
bli vurdert og gjennomgått i oppfølgingen av Konvergensutvalgets
utredning, bl.a. med sikte på eventuell inkorporering i
annet lovverk.
Det fremgår av direktivets fortale at medlemsstatene
selv kan bestemme hvilke kabelnett som skal omfattes av reglene.
Konsekvensen av at et kabelnett omfattes av reglene, er at fjernsynstjenester
for bredskjerm i formatet 16:9, som mottas i kabelnett, skal videresendes
i samme format. Selv om kabelnettet er omfattet av reglene får
dette kravet ikke anvendelse hvis kabeloperatøren velger å ikke
motta og videresende fjernsynstjenester for bredskjerm. Hvis det
er tale om formidlingspliktige program er det imidlertid ikke mulig å omgå kravet om
videresending i bredskjermformat dersom kabelnettet omfattes av
reglene.
Etter departementets vurdering må hensynet til kabelnettenes økonomi
tillegges vekt ved fastsettelsen av en grense for hvilke kabelnett
som skal omfattes av kravet om videresending i bredskjermformat. Dette
innebærer at de mindre nettene foreløpig ikke bør
omfattes av reglene. Grensen for hvilke kabelnett som skal omfattes
av reglene bør også legges såvidt høyt
at det ikke vil oppstå behov for å etablere et
system med individuelle dispensasjoner. Dette innebærer
at bare de større, kommersielle kabelselskapene inntil
videre bør omfattes av reglene.
På bakgrunn av ovenstående foreslår
departementet at kravet om videresending i bredskjermformat gis anvendelse
overfor kabelnett med egen hovedsentral og mer enn 10 000
aktive tilkoplinger. Det foreslås imidlertid at Kongen
i forskrift kan fastsette en lavere grense og gjøre unntak
for kravet om egen hovedsentral. Etter departementets syn vil dette
ivareta muligheten for en senere tilpasning til bl.a. teknisk og økonomisk
utvikling.
Departementet har ved utformingen av forslaget til lov ikke forutsatt
individuell tilkobling av dekodere hos den enkelte fjernsynsseer.
En dekoder kan således plasseres sentralt, eksempelvis
for et borettslag, og på denne måten gi borettslagets
beboere tilgang til kanaler og pakker bestemt av borettslagets besluttende myndigheter.
Dette hindrer likevel ikke at det på individuell basis
kan installeres egne dekodere med mulighet for økt programvalg,
bl.a. ved såkalt «pay-per-view». Dekoderens
plassering og antallet dekodere er ikke avgjørende for
hva som er å anse som aktive tilkoplinger.
I direktivets artikkel 4 bokstav (e) pålegges medlemsstatene å påse
at alle som er part i en tvist som gjelder anvendelsen av reglene
i artikkel 4 skal ha adgang til egnede konfliktløsningsordninger.
Det anses som viktig at konflikter skal kunne løses på en
rettferdig og hurtig måte som sikrer innsyn.
Reglene i artikkel 4 gjelder dels forhold av teknisk art og dels
forhold av konkurransemessig art. For å kunne avgjøre
tvister som gjelder anvendelsen av disse reglene kreves derfor teknisk
og konkurranserettslig kompetanse. Departementet anser på bakgrunn
av ovennevnte forhold en ordning med tvisteløsning som mest
hensiktsmessig.
Etter departementets vurdering er Post- og teletilsynet, med
bakgrunn i den kompetanse og de oppgaver dette forvaltningsorganet
innehar, godt egnet til å ta hånd om tilsynet
og kontrollen med en lov om standarder ved overføring av
fjernsynssignaler, og videre til å utføre oppgaven
med å behandle tvister om anvendelsen av reglene i lovutkastets §§ 3
andre ledd, 4, 5 og 6. Det foreslås derfor at Post- og
teletilsynet tillegges disse oppgavene. Samferdselsdepartementet
er klageinstans for saker behandlet av Post- og teletilsynet med
mindre annet er bestemt.
Samferdselsdepartementet har under det aktuelle regelverket en
dobbeltrolle som eier og regulator. Arbeids- og administrasjonsdepartementet
har ved kgl. res. 26. februar 1997, myndighet til å avgjøre
klager over vedtak fattet av Post- og teletilsynet i saker av konkurransemessig
karakter.
Ved anvendelsen av reglene i lovutkastets §§ 5
og 6 vil det først og fremst være behov for kompetanse
av konkurranserettslig art. Med hensyn til klagebehandling vil det
kunne innføres en tilsvarende ordning som for telesaker.
Departementet anser det som naturlig at konkurransemyndighetene
er klageinstans i saker etter nevnte bestemmelser. Departementet
foreslår en lovhjemmel for å kunne fastsette nærmere
bestemmelser om tvisteløsning.
Det anses i dag ikke nødvendig å innføre
sanksjoner. Departementet vil imidlertid følge utviklingen fremover
og eventuelt ta spørsmålet om sanksjoner opp til
ny vurdering i forbindelse med departementets gjennomgang av loven
i oppfølgingen av Konvergensutvalgets utredning.
Post- og teletilsynet har det nasjonale ansvaret for telestandardisering,
teknisk kompetanse og deltar fra norsk side i ETSI-sammenheng (European
Telecommunications Standards Institute).
Det foreslås på denne bakgrunn at Post- og
teletilsynet gis fullmakt til å utferdige de nødvendige
tekniske forskrifter til utfylling av bestemmelsene i loven.