Den som vil løse en eiendom på odel, må reise
sak for herreds- eller byretten innen et år etter at den
nye eieren (saksøkte) har fått tinglyst hjemmel
til eiendommen. I motsett fall går løsningsretten
tapt.
I høringsbrev tok departementet opp spørsmålet om
det ikke burde klargjøres i odelsloven at saksøkeren
i en løsningssak kan pålegges å stille
sikkerhet for løsningssummen etter at løsningskravet
har ført fram og takst er fastsatt.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet,
støtter forslaget.
Departementet har justert forslaget noe, og går etter
høringen inn for at det som hovedregel bør stilles krav
om slik sikkerhet dersom saksøkte krever dette, jf. odelsloven §§ 70
og 75. Det skal normalt settes en frist på en måned.
Komiteen slutter seg til forslaget,
da det kan slå svært uheldig og urimelig ut for
den saksøkte om det viser seg, kanskje etter årevis
behandling av saken, at saksøker ikke kan betale innløsningssummen.
I lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling
m.m. lyder § 3 første ledd:
«Kongen fastsetter størrelsen på forsinkelsesrenten
til en fast prosent årlig rente under hensyn til det alminnelige
rentenivå. For skyldnere som er skyldnere i egenskap av
forbrukere, kan Kongen fastsette en lavere rente.»
Når forsinkelsesrenten endres, kan det komme opp spørsmål
om hvilken virkning den nye renten skal få for pengekrav
der det allerede før endringen hadde påløpt
forsinkelsesrente. Departementet foreslår en uttrykkelig
regel om at endring av forsinkelsesrenten skal få virkning
fra iverksettelsen selv om det alt har påløpt
forsinkelsesrente i et kravsforhold.
Alle høringsinstansene som uttaler seg om dette, støtter
departementets forslag.
Det vises til forslaget om endring av forsinkelsesrenteloven § 3.
Komiteen er enig i at det må være
rimelig at endring av forsinkelsesrenten gis virkning fra iverksettelsen.
Det er ikke uvanlig at domsslutninger der det blir tilkjent forsinkelsesrente,
blir formulert på en slik måte at det kan fremstå som
uklart hva slags rente det er tale om.
Det foreslås at det i dommer som tilkjenner forsinkelsesrenter,
ikke angis en bestemt rentesats, men inntas en henvisning til enten
den alminnelige forsinkelsesrenten eller forsinkelsesrenten for
forbrukerskyldnere.
Nesten alle høringsinstanser som uttaler seg, støtter
endringsforslaget. Oslo byfogdembete mener det ikke er behov for
slike regler.
Det vises til forslaget til ny § 148 a i tvistemålsloven
og endring av straffeprosessloven § 432.
Komiteen slutter seg til forslaget,
og viser til at presiseringen kan forhindre misforståelser,
uenighet og nye tvister mellom partene.