Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen,
Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen Alvheim og Nesvik, medlemmene fra
Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre,
Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet
fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, vil si seg godt fornøyd
med at Regjeringen nå har lagt frem et forslag til ny apoteklov.
Denne er ment å erstatte lov om drift av apotek av 21. juni
1963 nr. 17, og komiteen har merket seg at det legges
opp til å foreta en del endringer innenfor selve organiseringen av
apotekvesenet. Det kan her særlig nevnes at man fra Regjeringens
side legger opp til blant annet :
Komiteen har også merket seg at det i
denne proposisjonen fra Regjeringens side også legges opp til å behandle
2 NOUer som har tilknytning til den norske legemiddelpolitikken.
Disse NOUene som omtales er :
NOU 1997:7
Piller, prioritering og politikk (Grundutvalget)
NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler
(Strømutvalget)
Komiteen viser til at den nye apotekloven er et ledd
i Regjeringens arbeid for å sikre hele landets befolkning
rask og sikker tilgang til gode, effektive og sikre legemidler.
Det er videre lagt vekt på at apoteksektoren som næring
skal bli mer kostnadseffektiv. Ifølge departementet er
den friere etableringsadgangen lovforslaget legger opp til, det
mest effektive virkemiddelet for å få dette til. Komiteen har
merket seg at Regjeringen ikke åpner for en fri etableringsadgang for
apotek, men ønsker å gjøre det lettere
enn i dag. Komiteen har imidlertid merket seg at
det i § 2-2, som omhandler apotekkonsesjon til
privat søker, er lagt opp til at departementet i forskrift
skal kunne fastsette regler som begrenser retten til konsesjon dersom hensynet
til en geografisk forsvarlig fordeling av farmasøytisk
personell tilsier det. Departementet sier i sine merknader til loven
følgende:
«Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift
om etableringskontroll gjennom fastsettelse av et øvre
tak på antallet apotekkonsesjoner i bestemte områder.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
ser behovet for dette og støtter slik etableringskontroll.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter
ikke etableringskontroll for apotek og viser til sine merknader
til § 2-2.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
foretar en gjennomgang av den norske refusjonspolitikken for legemidler,
da proposisjonen legger opp til en behandling av Grundutvalgets
innstilling om mål for refusjonspolitikken. Dette utvalget
ble opprettet 30. november 1995 av Sosial- og helsedepartementet, og
utvalget fikk blant annet følgende mandat:
«Utvalget skal gjennomgå dagens ordning
med offentlig refusjon av utgifter til legemidler som forskrives
på blå resept (hjemlet i folketrygdloven § 2-5), herunder
redegjøre for blåreseptordningen og andre, mindre
omfattende offentlige refusjonsordninger for utgifter til legemidler…»
Det heter videre i mandatet at:
«Utvalget bes vurdere spesielt hvilke velferds-
og helsepolitiske mål som skal ligge til grunn for offentlig
refusjon av utgifter til legemidler i årene fremover.»
Grundutvalget har på en meget god og grundig måte
gått gjennom de forskjellige forhold rundt den offentlige
refusjonsordningen for legemidler, og både lagt frem forslag
til endringer og videre drøftinger av den offentlige refusjonspolitikken. Komiteen har merket
seg at departementet slutter seg til Grundutvalgets forslag til
målsetninger for refusjonspolitikken. Utvalget skriver
blant annet følgende om sine mål for refusjonspolitikken
for legemidler:
«Ved siden av det overordnede prinsippet om likhet,
mener utvalget at det på legemiddelområdet bør
gis høy prioritet til legemidler til bruk mot alvorlige
sykdommer, der legemidlet har god effekt, og er kostnadseffektiv.»
Utvalget har lagt frem sine anbefalinger i form av 14 punkter,
der det tar for seg hva som bør prioriteres av offentlige
tiltak på refusjonsområdet. Komiteen finner
det naturlig å kommentere noen av de anbefalingene utvalget
har kommet med.
Komiteen viser til at Grundutvalget
foreslår at følgende kriterier må vurderes
ved stillingstaken til om et legemiddel skal finansieres av det
offentlige:
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
utvalgets synspunkter på dette området, men er
likevel i tvil om hva som menes med at legemidlene skal være
kostnadseffektive. Disse medlemmer er av den oppfatning
at det må legges størst vekt på legemidlets
effekt, og at en ikke legger så stor vekt på krav
fra staten om dokumentasjon i forhold til kostnadseffektivitet at
norske pasienter må vente mye lenger på at et
legemiddel skal bli tilgjengelig, enn nødvendig. Disse
medlemmer vil påpeke at det alltid må være
pasientenes behov for effektive legemidler som skal prioriteres.
Komiteen mener at det med dagens dokumentasjonsgrunnlag
er vanskelig å sette noe skarpt skille mellom legemidler
som er kostnadseffektive, og de som ikke er det. Etter komiteens oppfatning
må merkostnadene forbundet med å inkludere et
nytt legemiddel på blå resept-listen stå i
et rimelig forhold til helsegevinsten, det vil si effekt utover
dagens behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at et nytt legemiddel ikke kan vurderes isolert, i alle fall
ikke så lenge det finnes noenlunde tilsvarende behandling
for samme lidelse. Eksempelvis vil et legemiddel som gir liten forbedring
for pasienten og samtidig er vesentlig dyrere enn etablert terapi,
gi en marginal helseeffekt, som ikke vil stå i forhold
til de økte kostnadene. Dette vil etter flertallets vurdering
være en dårlig utnyttelse av helsevesenets ressurser.
Flertallet legger vekt på samarbeid mellom
industrien og legemiddelkontrollen, blant annet ved at industrien
selv redegjør for effekt og kostnader ved bruk av et nytt
legemiddel i forhold til beste alternative behandling. Flertallet viser
her til at Statens legemiddelkontroll har presentert retningslinjer
for legemiddeløkonomiske analyser for industrien, og at disse
fra 2000 er innført som en prøveordning for 2 år.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk
Venstreparti viser til at departementet i proposisjonen
slutter seg til Lønning II-utvalgets syn på bruk
av helseøkonomiske analyseredskaper. Lønning II-utvalget
peker bl.a. på at:
«Analyseredskapenes rolle er å bidra
til å informere beslutningstakere. De erstatter ikke vanskelige verdibaserte
valg, omhyggelig vurdering, godt klinisk skjønn eller sunn
fornuft. De kan således ikke være det eneste beslutningsunderlaget
for prioriteringsbeslutninger. (...) Derfor er det viktig at disse
analyseredskapene brukes med kunnskap om hvor langt de rekker, og
at de suppleres med forståelse for hvordan sykehus og andre
enheter i helsevesenet er organisert, og for det medisinske arbeidets
karakter. Ikke minst er det viktig å få oppøvd
evnen til kritisk refleksjon.»
Disse medlemmer slutter seg til dette, og understreker
at legemiddeløkonomiske analyser er omstridte og usikre,
og at disse ikke alene bør danne grunnlag for prioritering
og valg mellom behandlingsalternativer.
Komiteen viser til at det står
gjengitt i proposisjonen at ett av velferdsstatens sentrale mål
er lik rett og lik tilgjengelighet til helsetjenester. For legemidlenes
del innebærer dette at befolkningen må ha god
tilgang til nødvendige medisiner ved langvarig sykdom,
uavhengig av betalingsevne, bosted og sosial status. Komiteen er
imidlertid klar over at systemet med parallellimport og referansepriser
ikke fungerer tilfredsstillende. Departementet ser parallellimport som
et viktig virkemiddel for å skape økt priskonkurranse
i legemiddelmarkedet, men departementet sier også at en
ser at parallellimport kan gi et mer uoversiktlig legemiddelmarked.
Departementet sier videre at en fortsatt vil stille strenge krav
til kvalitetssikring av parallellimporterte legemidler, for å motvirke
feilbruk. Komiteen viser videre til at det i 1993
ble innført et referanseprissystem for synonympreparater. Som
følge av EØS-avtalen ble det adgang til parallellimport,
og fra 15. mars 1998 ble referanseprissytemet utvidet til
også å gjelde parallellimporterte preparater og
preparater som selges i konkurranse med parallellimporterte preparater.
Utvidelsen ble beregnet å gi folketrygden en innsparing
på 140 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti er kjent med at referanseprisordningen
er svært omdiskutert. Så vel pasientorganisasjoner
som profesjonsforeninger er motstandere av ordningen, og Den norske
lægeforening skriver bl.a. dette i en høringsuttalelse
om lov om apotek til sosialkomiteen:
«Hele denne ordningen har av legene blitt oppfattet
som svært byråkratisk, tungvint og forbundet med masse
feil og uklarheter.»
Det heter videre i uttalelsen:
«Ut fra Legeforeningens ståsted er det
dessuten beklagelig at referanseprissystemet er utvidet til å omfatte
likestilling av tabletter og kapsler, tabletter og resoribletter,
tabletter og GIS-former og salver, liniment og kremer. Dette har
også gitt grunnlag for meningsløs sammenblanding
av legemidler som er svært uheldig for å bedre
riktig legemiddelbruk.»
Disse medlemmer er også kjent med at størsteparten
av den innsparingen som ble forventet, skyldes at pasientene må betale
et referansepristillegg som følge av at de ønsker å kjøpe
det eksakte preparatet som legen forskriver, eller det preparatet som
en har brukt tidligere. Dette referansepristillegget kan ikke føres
på frikortet. Disse medlemmer er også kjent
med at leveringssikkerheten for parallellimporterte legemidler varierer
mye.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det må stilles skjerpede krav til informasjon
fra apotek til kunde i de tilfeller hvor det er foretatt et generisk
eller parallelt bytte av medikamenter, og at apotekene i disse tilfellene
får en lovpålagt plikt til også å informere
legen om byttet. Legen på sin side må vurdere
muligheten for parallelt eller generisk bytte ved forskrivingen,
og eventuelt reservere seg mot slikt bytte hvis det antas å være
medisinsk nødvendig i relasjon til den aktuelle pasienten. Disse
medlemmer er enig i dette, og vil i likhet med departementet
understreke at apotekene ikke under noen omstendighet har adgang
til å overprøve det medisinske skjønn
som ligger til grunn for en individuell reservasjon fra legens side.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som viktig at dersom det skal kunne nyttes parallellimporterte
legemidler og synonympreparater, så skal dette bare kunne
gjøres i samarbeid med den forskrivende lege. Dette fordi
at det er den lege som forskriver et preparat som pasienten forholder
seg til i behandlingsøyemed. Disse medlemmer frykter
at dersom et apotek griper inn overfor en kunde som følge
av at referanseprissystemet ikke dekker utgiftene til det forskrevne
preparat, vil dette kunne skape tvil og usikkerhet hos pasienten som
skal bruke legemidlet.
Komiteen viser til at ECON, Senter
for økonomiske analyser, er engasjert for å evaluere
referanseprissystemet, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000) der en slik evaluering
er varslet. Denne evalueringen vil bli bred og ta for seg både
kvalitative og kvantitative effekter. Komiteen legger
vekt på at berørte aktører vil bli intervjuet,
innsparinger og kostnader vil bli beregnet, vurdering vil bli gitt
og evalueringen presentert i St.prp. nr. 1 (2000-2001).
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at folketrygdens utgifter til legemidler på blå resept
har økt sterkt de siste årene, en økning
på ca. 65 pst. fra 1993 til 1998. Denne veksttakten synes
også å fortsette, og de totale utgifter over folketrygden
er i budsjettet for 2000 anslått til å bli 5,515
mrd. kroner. Flertallet ser det som nødvendig å stimulere
til tiltak der folketrygdens ressurser utnyttes best mulig.
Med innføring av referanseprissystemet i 1993 og senere
utvidelser har en ikke fått den innsparing som en hadde
forventet, vesentlig fordi overgangen til billigere preparater har
skjedd i et lavere tempo enn hva som ble antatt. Flertallet minner
om at Rikstrygdeverkets undersøkelse viser at folketrygdens
innsparinger i stor grad skyldes økt egenbetaling for pasientene.
Flertallet mener at det er sterke grunner som taler
for at legemidlene bør kunne omsettes til lavere kostnad
for folketrygden og for pasientene. Flertallet ser
derfor fram til den bebudede evalueringen av referanseprissystemets
innsparingseffekt i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.
Flertallet vil også anbefale at departementet utreder
nærmere alternative eller supplerende ordninger som kan
virke prisdempende på legemidler, og som skjermer pasientene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, ber Regjeringen undersøke
muligheten for felles prisforhandlinger i Europa, noe som kunne
være et viktig bidrag for at det enkelte land skal få en
sterkest mulig forhandlingsposisjon overfor legemiddelprodusentene.
Komiteen viser til at økningen
i forbruket av legemidler i hovedsak skyldes en økende
andel eldre i befolkningen, samt at nye legemidler tas i bruk for pasientgrupper
som tidligere ikke kunne tilbys behandling. Det norske legemiddelforbruket
er fortsatt lavere enn det en finner i andre nordiske og mange andre
europeiske land. Norske legemiddelpriser ligger på et europeisk
gjennomsnittsnivå, til tross for den høye norske
momsen på legemidler. Etter komiteens oppfatning
er det viktig at utviklingen på legemiddelmarkedet følges
nøye med sikte på å sikre riktig bruk
av legemidler. Opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk
vil bidra positivt til dette.
For å begrense utgiftsveksten i blåreseptordningen
mener komiteens medlemmer fra Høyre det bl.a. bør
vurderes å ta ut billige preparater fra refusjonsordningen
slik at den først og fremst sikrer at økonomisk
evne ikke blir et hinder for at pasienter kan få tilgang
på effektiv, men kostbar behandling for alvorlige lidelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at departementet foreslår å utrede
et terapeutisk referanseprissystem. Disse medlemmer støtter
ikke dette, og viser til at bl.a. Rikstrygdeverket har pekt på at
selv om effekten for ulike preparater kan være like god
målt på større grupper pasienter, gjelder
ikke det uten videre for den enkelte pasient.
Disse medlemmer mener det vil være unaturlig å utrede
innføring av et terapeutisk referanseprissystem nå,
når departementet har varslet en bred evaluering av det
eksisterende referanseprissystemet i budsjettet for 2001.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ikke iverksette utredning
av et terapeutisk referanseprissystem for legemidler.»
Komiteen viser til at fra 1. april
1984 ble det innført en ordning med et felles årlig
utgiftstak for egenandeler til legemidler forskrevet på blå resept, legehjelp,
psykologhjelp og reiser som trygden betaler for (egenandelstaket).
Egenbetalingen ved de tjenester som inngår i ordningen,
kvitteres på et spesielt kvitteringskort utstedt av Rikstrygdeverket.
Når samlet egenbetaling fra årets begynnelse når
egenandelstaket, innløses kvitteringskortet i et frikort. Komiteen viser
til at departementet i proposisjonen uttaler at det vurderer å innføre
en ordning der pasienten ved årets begynnelse kan kjøpe
seg et frikort for det beløp som egenandelstaket utgjør. Komiteen vil
vise til at denne ordningen ble behandlet i Innst. O. nr. 8 (1999-2000)
Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover.
En enstemmig komité støttet der et forslag om å innføre
et forsøk med forhåndsbetaling av egenandeler
for helsetjenester. Komiteen vil videre vise til
sin merknad der det står følgende:
«Komiteen har merket seg departementets forutsetning
om at prøveordningen skal være frivillig, og at medlemmene
i de aktuelle kommuner selv kan velge om de vil gå inn
på prøveordningen eller fortsette dagens praksis.»
Komiteen vil vise til at Grundutvalget påpeker at
dagens blåreseptforskrift åpner for at pasienter
med alminnelige sykdommer kan få dekket sine utgifter både
til kostbare og rimelige legemidler. Pasienter med sjeldne sykdommer
får derimot bare dekket utgifter til kostbare legemidler.
Komiteen er meget godt fornøyd med at
departementet i proposisjonen sier at en vil endre denne forskjellsbehandlingen
av sykdomsgrupper, slik at det ytes den samme stønad til
pasienter med alminnelige og sjeldne sykdommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
imidlertid at blåreseptordningen fortrinnsvis bør forbeholdes
refusjon av kostbare legemidler for alvorlige og kroniske lidelser.
Dette er viktig for å sikre et sosialt likeverdig legemiddeltilbud. Disse medlemmer mener
derfor billige legemidler ikke bør refunderes til noen
sykdomsgrupper.
Komiteen har merket seg at Grundutvalget
tar for seg problematikken rundt egenandeler, og drøfter hvorvidt
det skal være like egenandeler for alle. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at det er nedsatt et internt utvalg
i departementet som skal se på hele området rundt
egenandeler i helsevesenet. Komiteen vil derfor behandle
dette saksfeltet når dette utvalgets innstilling foreligger.
Komiteen viser for øvrig til at en samlet
komité i Budsjett-innst. S. nr. 11 (1999-2000) viser til
at Regjeringen er bedt om å igangsette en gjennomgang av
bruken av egenbetaling bl.a. med sikte på å skjerme funksjonshemmede
og kronikere for utgifter de har, utover det som dekkes under frikortordningen. Komiteen viser
til at Regjeringen har varslet en slik gjennomgang og vurdering
i forbindelse med statsbudsjettet for 2001.
Komiteen viser til at Grundutvalget
tar til orde for å myke opp gjeldende praksis om at pasienten
har rett til gratis medisiner ved sykehusopphold. Utvalget ønsker
derfor å åpne for at det skal kunne gis anledning
til at det i sykehusavdeling og ved korttids- og avlastningsopphold
i sykehjem kan brukes av pasientens egne blåreseptinnkjøpte
legemidler de første dagene dersom avdelingen ikke har
det aktuelle legemiddel for hånden. Komiteen er
imidlertid glad for at departementet ikke finner grunnlag for å endre
dagens praksis.
Komiteen mener at en del kostbare medikamenter
som brukes i sykehusenes pasientbehandling, i altfor liten grad
fanges opp av DRG-enhetsprisene, noe som kan føre til at
pasientene pga. sykehusenes økonomi ikke til enhver tid
får optimal medikamentell behandling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, er oppmerksom på at
f.eks. poliklinisk cellegiftbehandling ved sykehus i noen tilfeller
kan medføre betydelige medikamentutgifter. Flertallet ser
det likevel som viktig å opprettholde skille mellom finansiering
av legemidler i og utenfor institusjon. Sykehusene behøver
også kostbare medikamenter for enkelte andre pasientgrupper,
og det kan være uheldig å innføre spesialordninger
for en spesiell gruppe.
Flertallet forutsetter at det i gjennomgangen av
ISF-ordningen og eventuell justering av DRG-vektene tas høyde
for de kostnader som ligger i å benytte nye og effektive
medikamenter, eksemplifisert gjennom nye cellegiftmedikamenter for
kreftpasienter.
Flertallet viser også til at sykehusene
gjennom LIS-samarbeidet har oppnådd vesentlig lavere medikamentpriser
enn Rikstrygdeverket og blå-reseptordningen. Flertallet har
merket seg den positive effekt LIS-samarbeidet har hatt på sykehusenes legemiddelutgifter,
og ønsker ikke at en gruppe kostbare medikamenter skal
unndras fra dette systemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti er blitt gjort kjent
med at i forbindelse med medikamentell cellegiftbehandling ved de enkelte
sykehus må utgiftene til cellegiftkuren dekkes over det
enkelte sykehus’ driftsbudsjett. Disse medlemmer viser
til at denne ordningen i en situasjon med en anstrengt sykehusøkonomi
har ført til at den enkelte kreftpasient ikke får
den kuren som er best i det enkelte tilfelle grunnet økonomiske
forhold. Når taket er nådd, kan ikke sykehusene
lenger tilby optimal behandling. I realiteten er dette rammefinansiert behandling
av pasienter med svært alvorlig diagnose.
Kreftbehandling skiller seg fra andre behandlinger ved at medisineringen
i det vesentlige foregår på sykehus. Det meste
av medisineringen av andre store sykdomsgrupper, f.eks. hjertelidelser,
skjer utenfor sykehus ved at pasientene får medisinene
på blå resept. Disse medlemmer viser
til at departementet i lang tid har arbeidet med løsninger
på dette problemet innenfor rammen av DRG-systemet. Disse
medlemmer er gjort kjent med at departementets løsning
vil være å differensiere de såkalte DRG-satsene
for poliklinisk kreftbehandling slik at disse bedre skal kunne gjenspeile
forskjeller i medikamentkostnader. Det kan i og for seg være
en hensiktsmessig løsning, forutsatt at man også er
villig til å legge inn mer penger. Disse medlemmer er
kjent med at departementet vil legge frem sitt syn på dette
i den sak om sykehusøkonomien som Stortinget ba om i forbindelse
med behandlingen av budsjettet. Dersom departementet der ikke foreslår
en tilfredsstillende DRG-basert løsning med tilstrekkelige
midler, vil disse medlemmer gjenta forslaget fra
behandlingen av Kreftmeldingen om å refundere sykehusenes
utgifter til medikamentell kreftbehandling over blåreseptordningen.
Komiteen viser til at departementet
anser at tilgjengeligheten til legemidler gjennom apotek og medisinutsalg
er forsvarlig, og påpeker at en mer tilfeldig tilgjengelighet
til reseptfrie legemidler kan bidra til å redusere forbrukernes
respekt og forsiktighet ved bruk av legemidler. Departementet peker videre
på at også reseptfrie legemidler kan ha alvorlige,
og endog livsfarlige bivirkninger.
Komiteen vil påpeke at det i dag finnes
ca. 1 300 medisinutsalg i Norge. Disse finnes først
og fremst ute i distriktene der det ikke anses for regningssvarende
med et eget apotek. Disse medisinutsalgene er imidlertid eid av
et apotek, som også sørger for at en viss form
for opplæring av personale blir gitt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
hevde at det ikke er hvem som eier disse skapene som er avgjørende
for om slikt salg er forsvarlig eller ikke, men at kunden får
det produktet som vedkommende har behov for. Disse medlemmer kan
ikke se noen forskjell på dagens ordning med medisinutsalg
underlagt et apotek, og at det skal kunne tillates salg av reseptfrie
legemidler i dagligvarehandelen etter gitte retningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at departementet skriver følgende
om salg av reseptfrie legemidler utenom apotek:
«Departementet vil i samarbeid med sine faginstanser
vurdere salg av reseptfrie legemidler utenom apotek på nytt
tre år etter at ny apoteklov har trådt i kraft,
etter at man har vunnet tilstrekkelig erfaring med det nye apoteksystemet».
Disse medlemmer viser til at departementet i brev
til saksordfører skriver at spørsmålet
om apotekenes enerett til legemiddelsalg og spørsmålet om
salg av reseptfrie legemidler utenom apotek ikke lovreguleres i
apotekloven, men i legemiddellovens § 16, der
det heter i annet ledd:
«Detaljomsetning av legemidler må, med
de unntak som er fastsatt i eller i medhold av denne lov, bare forestås
av apotek».
Disse medlemmer viser imidlertid til at departementet
kan åpne for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek
ved å gi forskrifter om dette i medhold av § 16
siste ledd som lyder:
«Departementet kan i forskrift bestemme at visse reseptfrie
legemidler skal kunne selges av kjøpmenn samt gi nærmere
bestemmelser for slikt salg».
Disse medlemmer finner det imidlertid mest hensiktsmessig
at adgangen til å selge reseptfrie legemidler utenom apotek
også hjemles i den nye apotekloven, jf. merknader og forslag
til § 6-7.
Disse medlemmer vil vise til at et salg av reseptfrie
legemidler utenfor apotek kan gjøres på en rekke
forskjellige måter, f.eks. i egne medisinskap i butikkene, «butikk
i butikken-konseptet», eget personale, aldersgrenser etc. Disse
medlemmer vil be om at det utarbeides forskrifter som åpner
for salg av reseptfrie legemidler utenfor apotek, og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som åpner
for at salg av reseptfrie legemidler kan skje utenfor apotek.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at reseptfrie legemidler
og legemidler unntatt reseptplikt pga. ordningen med småpakninger
i dag kun omsettes i apotek og medisinutsalg. Flertallet viser
også til at en rekke reseptpliktige legemidler de senere år
er unntatt fra reseptplikten ved at de selges i små pakninger.
Flertallet registrerer at det fra flere hold er
reist krav om at disse legemidlene også skal kunne selges
i dagligvarebutikkene. Flertallet ber departementet
vurdere om en oppmyking av dagens regelverk er aktuelt.
Flertallet støtter for øvrig
departementet i at en slik vurdering legges fram om 3 år
etter at ny apoteklov har virket en tid.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at Norge har sluttet seg til det europeiske legemiddelsamarabeidet
EMEA. Disse medlemmer ber departementet vurdere hvilke
legemidler det bør være reseptplikt for, på bakgrunn
av praksis i andre land.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
er enig i at eierkonsesjon skal kunne tildeles andre enn farmasøyter,
og mener at dette vil kunne føre til en bedre apotekdekning
på landsbasis og mulighet for lavere priser på de
fleste varer i apotekene på sikt. Flertallet er
videre enig i at reseptar fortsatt skal kunne bestyre apotek under
overoppsyn av en farmasøytisk kandidat.
Komiteen legger vekt på at
adgangen til å bruke reseptarer som apotekbestyrere ikke
gjøres videre enn etter dagens lov, og mener dette er viktig for å sikre
den høyeste farmasifaglige kompetanse i hvert apotek.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke betydningen av at det gjennomføres etableringskontroll,
dvs. konsesjonstak i sentrale strøk av landet. Denne ordningen
er i det minste nødvendig å opprettholde til en
har en tilstrekkelig dekning av personell med farmasøytisk
embetseksamen. Uten en slik begrensning vil mangelen på slikt
fagpersonell gjøre det umulig både å opprettholde
og å etablere nye apotek i distrikts-Norge.
Flertallet mener også at apotekavgiften
fortsatt må innrettes slik at mindre apotek kan opprettholde
sin virksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er imot at det skal kunne settes tak på antall
konsesjoner i gitte geografiske områder. En slik begrensning
vil etter disse medlemmers mening bidra til å redusere muligheten
til konkurranse og derav følgende mer riktige, lave priser
for brukerne. Disse medlemmer deler ikke departementets
frykt for en reduksjon av antallet farmasøyter i distriktene
og mener at behovet vil styre farmasøytisk personell dit
hvor behovet er størst.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser for øvrig
til sine merknader til § 2-2.
Komiteen ser behov for en økning
av utdannelseskapasiteten for farmasøyter og ber Regjeringen se
nærmere på muligheten for en slik økning
snarest mulig. Komiteen ber om at eventuell ledig
utdanningskapasitet for farmasøyter ved Universitetene
i Tromsø og Oslo utnyttes til å øke utdanningen
av denne arbeidsgruppen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at etablering av apotek bør
foregå på et friest mulig grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
heller ikke begrensninger i antall apotek under den enkelte driftskonsesjonær,
og mener at kundenes rett til og behov for informasjon og faglig
veiledning vil bli godt ivaretatt gjennom de krav som stilles til
bemanningen ved det enkelte apotek.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at disse medlemmer ikke går inn for en todelt konsesjonsordning,
jf. merknader og forslag til § 2-2 og kap. 3.
Komiteen mener at det må være
et statlig ansvar at alle landets innbyggere har adgang til apotektjenester
i rimelig nærhet, og at staten derfor må legge til
rette for at det blir attraktivt å etablere apotek i områder
der det ikke finnes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg derfor til at det kan være aktuelt å knytte
vilkår om drift i et næringssvakt område
til konsesjon til apotek i et næringssterkt område slik § 2-8
e) i lovforslaget åpner for.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
legger vekt på at ordningen med driftskonsesjoner sikrer
forankring av farmasøytisk kandidat i det enkelte apotek,
og sikrer vedkommende en sterk faglig stilling i forhold til eksterne
eiere. Dermed opprettholdes dagens faglige nivå, som i
dag sikres gjennom kravet om at den enkelte bevilgningshaver (apoteker)
må være farmasøytisk kandidat.
Komiteen har merket seg at ca. 80 pst.
av landets apotek nå har knyttet seg til én kjede,
Apokjeden. Komiteen er kjent med at dette ikke representerer en
eierkonsesjon, men at kjededannelsen er et innkjøps- og
markedsføringssamarbeid. Komiteen er bekymret
over den raske og omfattende kjededannelsen i forkant av Stortingets
behandling av ny apoteklov.
Komiteen frykter at en så sterk konsentrasjon
i en kjededannelse kan innebære et tilnærmet nasjonalt apotekmonopol.
Det er en situasjon forbrukerne ikke vil være tjent med.
Komiteen er videre kjent med at forhandlinger mellom
grossistfirmaet Tamro og Apokjeden er sluttført og tilsier
at Tamro vil kjøpe seg inn i Apokjeden med en eierandel
på 23 pst. Videre er komiteen kjent med
at avtalen tilsier at Apokjeden forplikter seg på å bruke
Tamro som sin eneste grossist, riktignok forutsatt at de kan levere
varene som etterspørres til konkurransedyktige priser.
Komiteen må anta at dette eierforholdet
i stor grad fastlegger hvor innkjøpene vil bli plassert.
Komiteen ser med uro på en konkurransesituasjon
som dermed preges av en kjede med tilnærmet monopolstilling
i markedet, og som knytter seg opp til en eneste grossist som attpå til
går inn som eier i Apokjeden.
Komiteen vil minne om at Norsk medisinaldepot
i januar 2000 faktisk hadde en markedsandel i grossistleddet på 72,6
pst. Dette firmaet har ikke fått avtale med Apokjeden,
og det har heller ikke grossistfirmaet Holtung.
Komiteen er gjort kjent med at utenlandske aktører
posisjonerer seg i forhold til det norske markedet. Komiteen er
usikker på den virkning dette kan få for apotek
som ikke finnes attraktive nok til å bli med i slike kjeder,
samtidig som kjeder gjennom eierforhold til svært mange
apotek kan bli for dominerende i markedet.
Komiteen ber om at Stortinget i forbindelse med
evalueringen av loven blir orientert om og i hvilken grad slike
kjededannelser gir seg utslag i sparte utgifter for pasienten og
for folketrygdens utgifter til refusjoner.
Komiteen frykter at en så sterk konsentrasjon
i en kjededannelse kan gi monopollignende tilstander. Komiteen mener
derfor at Konkurransetilsynet bør vurdere ulike sider ved
slike kjededannelser.
Komiteen ser behovet for at det ved vurdering av
søknad om eierkonsesjon for apotek skal kunne legges vekt
på konkurransemessige hensyn, slik at en unngår
at én eier eller én kjede får en for
dominerende stilling i markedet. Komiteen understreker
imidlertid at apotekene i næringspolitisk sammenheng i størst
mulig grad må underlegges de samme rammevilkår
som annen næringsvirksomhet. Det vil derfor ligge under
konkurransemyndighetenes ansvarsområde å føre
tilsyn med og eventuelt gripe inn i konkurransesituasjonen i apotekmarkedet
dersom forholdene tilsier det. Det overordnede redskapet i arbeidet
med å skape sunne konkurranseforhold i apotekmarkedet vil
derfor fortsatt være den alminnelige konkurranselovgivningen.
Bruk av konkurransemessige hensyn i konsesjonsbehandlingen ved søknad
om eierkonsesjon til apotek vil ikke endre dette utgangspunktet.
Komiteen forutsetter at Apokjedens dominerende
posisjon i apotekmarkedet følges nøye av konkurransemyndighetene
og av departementet som øverste myndighet for tildeling
av bevilling etter gjeldende lov og eierkonsesjon etter ny lov. Komiteen sier
seg fornøyd med at departementet siden forslaget til ny
apoteklov ble fremlagt, har ført en restriktiv politikk
med hensyn til å tillate dagens apotekere å ekspandere
ytterligere med nye filialer og nye medisinutslag når hensikten
eller virkningen har vært å blokkere for nye aktører
og fremtidig konkurranse i apotekmarkedet.
Komiteen mener departementet bør ha en lovhjemmel
til å begrense antall eierkonsesjoner i kjeder ut fra konkurransemessige
hensyn, og viser til sitt endringsforslag til § 2-2.
Etter komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyres oppfatning er forbrukerne og konkurransen i apotekmarkedet
tjent med at det ikke legges unødvendige hindringer i veien
for at nye aktører kan utfordre etablerte apotek eller
kjeder som Apokjeden. Disse medlemmer advarer mot
at et etableringstak i byene slik flertallet legger opp til, vil
bidra til å svekke konkurransen i byene og sementere etablerte
kjeders dominerende posisjon.
Disse medlemmer viser til at departementet i proposisjonen
understreker at
«faren for misbruk av markedsmakt øker
hvis mulighetene er begrenset for nyetableringer av konkurrerende
apotek. Konsesjonstak i sentrale strøk vil være
en begrensende faktor for nyetableringer.»
Disse medlemmer slutter seg til denne vurderingen.
Komiteen er enig med departementet
i at det er sannsynlig at en for stor del av de legemidler som forskrives,
ikke blir benyttet. Dette representerer også etter komiteens mening
store verdier for folketrygden, som ikke kommer til nytte. Komiteen innser
at det ikke vil være praktisk eller økonomisk
mulig å tilpasse medikamentpakningene til ethvert behov, men komiteen anser
det som riktig å prøve ut en ordning ved utvalgte
apotek, der startpakninger forberedes for en måneds forbruk. Komiteen vil
imidlertid understreke at hensynet til brukerne må veie tyngst
ved utprøvingen av denne typen startpakninger. Det er derfor
etter komiteens mening viktig at ordningen evalueres
etter en prøveperiode slik at man sikrer seg mot innføring
av en ordning som ikke er tjenlig for flertallet av brukerne.
Komiteen viser til departementets forslag om at
folketrygden skal dekke utgifter til dosedispensering og vil støtte
en slik ordning under forutsetning av at tiltaket evalueres etter
en relativt kort periode, med en vurdering av de innsparinger som
måtte fremkomme og av konsekvensene for brukerne.
Komiteen viser for øvrig til Grundutvalgets oppfatning
av edb-baserte sykdomshåndteringssystemer og er enig i
at det ikke tas noe statlig initiativ til utvikling og implementering
av slike systemer. Komiteen ser det imidlertid som
sansynlig at slike systemer vil oppstå i fremtiden,
men vil overlate en eventuell utvikling av disse til andre aktører
i dagens situasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen
av statsbudsjettet for 1999 vedtok å be Regjeringen utrede
tiltak for å sikre riktig legemiddelbruk.
Disse medlemmer viser til Grundutvalgets forslag
om opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk. I sin høringsuttalelse
pekte Helsetilsynet på at dette er et «helt nødvendig
verktøy for tilsyn og rådgivning for å bidra
til riktigere legemiddelbruk både faglig og økonomisk
og for å motvirke uforsvarlig rekvirering». Disse
medlemmer har merket seg at departementet vil arbeide videre
med dette. Departementet viser i proposisjonen til at opprettelse
av individbasert reseptstatistikk krever lovhjemmel og nødvendige
konsesjoner i tråd med ny lov om helseregistre og personregisterloven. Disse
medlemmer ber Regjeringen legge frem forslag for Stortinget
om opprettelse av reseptbasert legemiddelstatistikk. Disse medlemmer understreker
at den enkelte pasient må anonymiseres i en slik statistikk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at dagens ordning med forsendelse av legemidler fra
apotek fungerer tilfredsstillende. Flertallet vil
ikke gå inn for en ordning med postordreapotek, da det
frykter at dette vil kunne rive bort noe av grunnlaget for distriktsapotekene.
Flertallet frykter også at kundene i
et postordreapotek i uheldig grad mister kontakten med sitt apotek.
Dette gir apoteket liten mulighet til å gi pasientene nødvendig
veiledning, noe som kan være av stor verdi for personer
som bruker flere medikamenter samtidig, og der uriktig medikamentbruk
kan ha uheldige og for pasienten uforutsigbare virkninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
postordreapotek som en fremtidsrettet og kundevennelig form for
medisinutsalg. I et land med den geografiske utstrekning og struktur
som Norge har, mener disse medlemmer at postordreapotek
vil bli et godt tilbud til pasientgrupper i mange deler av landet. Disse medlemmer vil
imidlertid begrense postordreapotekets virkeområde til å omfatte
kronikere som har behov for å motta samme medisin over
lange tidsperioder. Disse medlemmer vil derfor gå inn for
at postordreapotek skal kunne etableres, og at slikt apotek
skal kunne betjene pasienter med kroniske lidelser som kan motta
pakninger som inneholder dekning av behovet for tre måneder
av gangen. En slik tjeneste vil etter disse medlemmers mening gjøre
hverdagen lettere for mange pasienter med kroniske plager. Disse
medlemmer forutsetter at krav til kompetanse, bemanning
og informasjon skal gjelde for postordreapotek etter samme regler
som for vanlig apotek.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at forbrukernes ønske om bedret tilgjengelighet for legemidler
blir godt ivaretatt med disse medlemmers forslag
om fri etablering av apotek og salg av reseptfrie legemidler utenom
apotek, slik at postordreapotek ikke lenger fremstår som
nødvendig. Disse medlemmers forslag sikrer
på en langt bedre måte enn postordreapotek at
forbrukerne får informasjon og veiledning om bruk og feilbruk
av legemidler.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke at fraktrefusjonsordningen sikrer legemiddelbrukere
som bor langt fra nærmeste apotek, forsendelse av reseptmedisiner
fraktfritt. «Fjernkundene» betaler det samme som
om de hadde hentet medisinene på apoteket. Ordningen ble
administrert og betalt av Norsk medisinaldepots avanse til og med
1992. Senere er fraktrefusjonsordningen finansiert av apotekavgiften.
Helsetilsynet har ansvaret for ordningen, og Norges Apotekerforening
(NAF) administrerer ordningen etter nærmere avtale.
Apotek med «fjernkunder» har kontakt med både forskrivende
lege og legemiddelbrukeren. Apotekpersonalets kunnskap om både
forskriver og «fjernkunde» er et kvalitetssikringsledd
i forhold til et helsepolitisk mål om riktig legemiddelbruk.
Tilstrekkelig oversikt over kundens samlede medisinbruk, blant annet
med hensyn til interaksjoner, er også relevant.
I 1998 (1999-tallet foreligger ikke) ble det sendt nesten 1,7
millioner medisinpakker hovedsakelig fra apotek på Vestlandet
og i Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. I 1995
sendte 1/3 av apotekene flere enn 100 medisinpakker ukentlig.
Flertallet vil påpeke at Apotekergruppen
i EU sier et samlet nei til postordresalg av medisiner. Resultatet
til nå er at EU tillater landene å innføre
nasjonale forbud mot postordresalg av medisiner. EUs ministerråds
holdning er videre at telekjøp av alle medisiner forbys.
På samme måte mener farmasøytene i EU
at postordresalg av medisiner, salg av medisiner over internett
og andre bestillingssystemer må forbys av hensyn til – som
det heter i resolusjonen – «EU-borgernes helse».
Komiteen mener det er nødvendig
at departementet vurderer retningslinjer og mekanismer for fastsetting
av apotekavansen.
Stortinget selv har gjort vedtak om regulering av apotekavansen
uten nærmere utredning om grunnlaget for slik regulering,
og departementet har også foreslått endringer
uten at dette har vært knyttet til kontrollerbare kriterier
for fastsetting av avansenivå.
Komiteen mener at det både for Stortinget
som vedtaksmyndighet og for apoteknæringen selv er viktig
med mest mulig klare retningslinjer på dette området,
og ber departementet utarbeide helhetlige og mest mulig entydige
regler som grunnlag for fastsetting av apotekavansen.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen på egnet måte forelegge
Stortinget et opplegg der kriterier for fastsetting av apotekenes
avanse utredes og klargjøres.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil i likhet med departementet understreke den betydning som en
styrking av tilsynet med apotek har i et friere apotekmarked. Flertallet forutsetter
at det nødvendige tilsyn er på plass når apotekloven
settes i kraft.
Komiteen, viser til den gjennomgangen
av organiseringen av den statlige legemiddelforvaltningen i samarbeid
med fagetatene som departementet har satt i gang. Etter komiteens mening
er det behov for betydelige endringer innenfor dette området,
og komiteen anser en klargjøring av ansvarsområder og
en bedring av kompetansen innen legemiddeløkonomi og europeisk
legemiddelregelverk for viktige faktorer på dette området.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at departementet i samråd med fagetatene
har startet en gjennomgang av organiseringen av den statlige legemiddelforvaltning, og
at det legges opp til å fremme forslag om nødvendige
organisatoriske endringer med eventuelle budsjettmessige konsekvenser
for Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2000.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at det i denne sammenheng bør vurderes å samle
den statlige legemiddelforvaltningen under ett ansvarsområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at legemiddelforvaltningen i Norge i dag
er preget av byråkratiske ordninger som fører
til for lang behandlingstid for søknad om godkjenning,
og som er uoversiktlig. Disse medlemmer vil be Regjeringen
fremme forslag om å opprette et Statens legemiddelverk
som skal ha det samlede ansvar for dette viktige området, slik
departementet foreslo allerede i Ot.prp. nr. 43 (1991-1992).
Komiteen viser til at informasjon,
kunnskapsformidling og faglig debatt mellom farmasøytisk
industri, legestanden og andre aktører i helsevesenet er viktig
for utvikling og riktig bruk av legemidler og hjelpemidler til beste
for pasienter, klienter og brukere. Det er derfor etter komiteens mening
viktig at muligheten til slik virksomhet ikke hindres, og at medisinsk
og teknisk utvikling ikke hemmes. Komiteen er også oppmerksom
på de farer som kan oppstå ved habilitetskonflikter
og mangel på objektivitet fra bl.a. helsepersonells side
som kan oppstå ved for tett samarbeid mellom f.eks. legemiddelindustrien
og representanter for legestanden. Komiteen viser
derfor bl.a. til Legemiddelindustriforeningens arbeid med et regelverk
og prosedyrer for bedre etiske retningslinjer for forholdet mellom
leger og lemiddelindustri.
Komiteen viser til at proposisjonen
tar opp visse forhold knyttet til legemiddellovens § 20,
som omhandler forbud mot medisinsk reklame. Det har ifølge
proposisjonen fremkommet synspunkter om at denne bestemmelsen tolkes
for strengt. Det vises blant annet til at det er fremholdt at Statens
legemiddelkontroll anser påstanden «hjelper mot
sår hals» som medisinsk. Dersom denne påstanden
inngår i en reklame for en vare som ikke er legemiddel,
vil reklamen være lovstridig. Komiteen vil
også vise til at departementet skriver at:
«Anvendelsen av legemiddellovens § 20
forutsetter i dag en faglig skjønnsutøvelse for
hva som skal anses som en medisinsk påstand i reklame.»
Komiteen vil på bakgrunn av blant annet
henvendelsen fra Bransjerådet for Naturmidler be Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av legemiddellovens § 20,
slik at en kan få en fullstendig gjennomgang av dette feltet. Komiteen ber
også om at den dispensasjon som Bransjerådet for
Naturmidler har fått, fortsatt skal gjelde fram til Stortinget
har fått behandlet saken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber
departementet vurdere å gi homøopatene rett til å kjøpe
homøopatmedisin direkte fra grossist og selge denne medisinen
til sine pasienter.
Disse medlemmer viser til at Apotekforeningen
i møte med sosialkomiteen har uttrykt at apotekerne har
liten kompetanse om homøopatmedisiner og dermed har mindre
mulighet til å gi faglige råd.
Disse medlemmer ber om at Stortinget blir orientert
på egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 1-3 bokstav f lyde:
Postordreapotek: salgs- og tilvirkningssted for legemidler til
sluttbruker som ikke er fysisk tilgjengelig for publikum, og som
kan sende legemidler, etter skriftlig eller muntlig bestilling i
henhold til innlevert resept, i postoppkrav til sluttbruker;
Punktene f), g), h), i), j), k) og l) i proposisjonens lovforslag
blir henholdsvis g), h), i), j), k), l) og m).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 1-3 bokstav b, c og
f lyde:
b) hovedapotek: det apotek
hvor den faglig ansvarlige har den stedlige ledelsen når
vedkommende også er faglig ansvarlig for filialapotek.
c) filialapotek: apotek under stedlig ledelse av en apotekbestyrer,
men under samme apotekkonsesjon som et hovedapotek.
f) apoteker: faglig ansvarlig for drift av apotek etter § 3-1.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 1-4 lyde:
For å eie apotek kreves offentlig godkjenning i form
av konsesjon til eierskap til apoteket etter kap. 2.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser ikke grunnlag for å begrense apotekenes
muligheter til å velge egennavn slik departementet foreslår. Disse
medlemmer har merket seg at departementet i merknadene til
paragrafen mener at dagens navn på apotek, som ofte er basert
på dyrenavn kan godtas, mens «spektakulære navn» bør
unngås. Departementet slutter seg til en høringsuttalelse
fra Norges Farmaceutiske Forening, som advarer mot navn som f. eks. «Helseapoteket» eller «Sunnhetsapoteket».
Disse medlemmer mener apotekenes valg av navn
ikke bør reguleres ut over at det skal gå frem
av navnet at det er et apotek.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 1-5 første
ledd lyde:
Apotek skal betegne seg utad med ordet apotek. Sykehusapotek
kan betegne seg utad som sykehusapotek.»
Komiteen mener at konkurransemessige
hensyn bør kunne legges til grunn ved vurdering av søknad
om eierkonsesjon for apotek, for å hindre at én eier
eller kjede får en for dominerende stilling i markedet.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader
under punktet Konsesjon i de generelle merknadene.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 2-2 annet
ledd lyde:
Departementet kan i forskrift fastsette regler som begrenser
retten til konsesjon etter denne paragraf dersom konkurransepolitiske
hensyn tilsier det.
Departementet kan også fastsette regler som begrenser
retten til konsesjon etter denne paragraf dersom hensynet til en
geografisk forsvarlig fordeling av farmasøytisk personell
tilsier det. Slike regler kan ikke begrense erververens rett til
apotekkonsesjon ved erverv av et eksisterende apotek og eierens
rett til ny konsesjon for eksisterende apotek ved omdannelse av eierform.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
foreslår at lovforslagets § 2-2 annet
ledd blir tredje ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil stemme mot § 2-2 tredje ledd
i komiteens tilråding.
Disse medlemmer kan ikke se at det skulle foreligge
noe grunnlag for at det skal kunne stilles spesielle krav til styremedlemmene
i et foretak som søker apotekkonsesjon utover de krav som
i dag ligger i aksjeloven. Disse medlemmer er av
den oppfatning at det er tilstrekkelig at det stilles krav om vandelsattest
for foretakets daglige leder dersom søker er en juridisk
person.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 2-2 første
ledd bokstav a) lyde:
Søker må ved politiattest dokumentere hederlig vandel.
Er søkeren en juridisk person, gjelder vandelskravet
foretakets daglige leder. For ansvarlige selskaper uten styre gjelder
kravet alle selskapsdeltakerne.»
Komiteens medlemmer fra Høyre kan vanskelig
se at det er behov for en todelt konsesjonsordning hvor det skilles
mellom eier- og driftskonsesjon. Disse medlemmer frykter
at en delt konsesjonsordning i for stor grad vil legge til rette
for konflikt mellom eier og apoteker. At departementet skal avgjøre
i saker hvor det er uenighet mellom eier og faglig ansvarlig, vil
også kunne legge til rette for konflikt. I en todelt ordning
vil eier i stor grad bli frikoblet fra det faglige ansvaret, og
det legges nærmest til rette for at eier ikke skal engasjere
seg i faglige spørsmål knyttet til apotekdriften.
Det vil etter disse medlemmers oppfatning være
uheldig.
Disse medlemmer mener det er tilstrekkelig med
en konsesjonsordning der man bare må søke konsesjon
for eierskap. Eieren skal sørge for at de krav som i lovforslagets § 3-2
settes til farmasøyt for å få driftskonsesjon,
oppfylles ved å ansette farmasøyt som daglig ansvarlig.
Den faglig ansvarlige for apotekdriften vil da fortsatt måtte
være en farmasøyt, samtidig som en slik ordning
i større grad vil oppfordre eier til å engasjere
seg i faglige spørsmål knyttet til driften.
Disse medlemmer mener i tråd med den
ene halvdel av Strømutvalget at det bør være
fri etableringsadgang for apotek. Søknader om eierkonsesjon
til apotek bør bare vurderes ut fra objektive kriterier
knyttet til oppfyllelse av faglige krav. Disse medlemmer viser
til Konkurransetilsynets høringsuttalelse, hvor det pekes
på at etableringstak i byer og tettsteder vil være
et lite egnet virkemiddel for å avhjelpe mangel på farmasøytisk
arbeidskraft i distriktene.
Etableringsstopp vil gi mindre effektiv konkurranse i byene.
Uten et tilstrekkelig press på kostnader kan dette føre
til at apoteker i byene ansetter flere farmasøyter enn
det som er nødvendig for å sikre forsvarlig drift.
Allerede i dag har byapotekene langt flere ansatte farmasøyter
enn tilsvarende apotek i distriktene.
Det er ikke slik at farmasøyter som ikke får
jobb på et apotek i den byen de bor, automatisk vil søke
seg mot apoteker i distriktene. Sannsynligheten for at de i så tilfelle
vil søke seg til legemiddelindustrien eller andre arbeidsgivere
med behov for farmasøytisk arbeidskraft er vel så stor.
Dersom mangel på farmasøytisk arbeidskraft skulle
vise seg å bli et problem i enkelte deler av landet, mener disse
medlemmer at positive virkemidler på linje med
de stimuleringstiltak som er satt i verk for å få leger
til distriktene, må tas i bruk.
Disse medlemmer viser til at fri etablering vil
gjøre det lettere for nye aktører å utfordre Apokjedens
dominerende posisjon.
Disse medlemmer viser for øvrig til sitt forslag
til lovens kap 3.
Komiteens medlemmer fra Høyre slutter
seg til at personer som har forskrivingsrett eller er tilknyttet
legemiddelprodusenter, ikke skal kunne eie apotek. Disse
medlemmer mener imidlertid at denne begrensningen ikke bør
gjelde dersom søkeren har slike nærstående,
f.eks. dersom den som søker eierkonsesjon for apotek, er
gift med en lege. Slike eierbegrensninger kan gjøre det
vanskeligere å få akademikerpar med etterspurt
kompetanse til å etablere seg i distriktene.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 2-3 første
ledd bokstav a lyde:
Søkeren har rekvireringsrett for legemidler, er industriell
tilvirker av legemidler eller er tilknyttet slik tilvirker eller
foretak som tar syke i behandling.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke betydningen av at apotekkonsesjon kan gis til kommuner
og fylkeskommuner og til foretak som eies helt av en kommune eller
fylkeskommune.
Flertallet støtter derfor departementets
forslag om at disse kan få konsesjon dersom det er behov
for apotek på stedet og ingen private aktører
vil etablere seg. Dette innebærer også bl.a. at
flere kommuner kan gå sammen om å etablere apotek.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at proposisjonen åpner for at stat og fylkeskommune
kan være innehavere av konsesjonen til sykehusapotek, og
likeså heleide statlige og fylkeskommunale foretak, men
at også private stiftelser kan eie sykehusapotek, og at
konsesjonen til sykehusapotek kan gis andre private aktører dersom
det finnes hensiktsmessig.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at gjeldende lov har en åpning for det samme,
og er enig i at dette videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener sykehusapotekene må fristilles og
drives på linje med andre apotek, under de samme vilkår
slik at betingelsene for drift av apotek er like, og konkurransen
får anledning til å fungere.
Disse medlemmer mener at sykehusapotek skal likestilles
med og konkurrere med andre apotek også når det
gjelder leveringsrett.
Disse medlemmer viser til sine generelle merknader
og fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 2-5 annet
ledd lyde:
Konsesjon til sykehusapotek kan også gis til privat
søker som oppfyller kravene i § 2-2 jf. § 2-3.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse medlemmer i sine generelle merknader
påpeker at det skal være fri etablering av apotek
i Norge, og ser på bakgrunn av dette ingen grunn til at
kommunene skal uttale seg før en etablering av et nytt
apotek i den gjeldende kommune.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag
til endring av § 2-6:
«I lov om apotek skal § 2-6 lyde:
§ 2-6 Kommunal høring m.v.
Kommunen kan ta opp spørsmålet om opprettelse av
apotek med departementet hvis kommunens behov for apotektjenester
ikke er dekket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine generelle merknader og fremmer følgende
forslag:
«I lov om apotek skal § 2-7 bokstav
a) annet punktum lyde:
Tillatelse til å ha medisinutsalg kan kalles tilbake med
6 måneders varsel.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
slutter seg til at det kan være aktuelt å knytte
vilkår om drift i et næringssvakt område
til konsesjon til apotek i et næringssterkt område
slik § 2-8 e) i lovforslaget åpner for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den mening at det ikke skal kunne settes de vilkår som
fremkommer under bokstav e) i første ledd i lovforslaget,
for å kunne få apotekkonsesjon, og vil derfor
stemme mot § 2-8 første ledd bokstav
e).
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 2-13 annet ledd bokstav
e lyde:
ved apotekers oppsigelse, dersom denne er begrunnet i uforsvarlige
rammevilkår for driften.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader og fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 3-4 første
ledd første punktum lyde:
I tillegg til hovedapotek kan det gis tillatelse til drift av
flere filialapotek og postordreapotek, som hver skal være
under stedlig ledelse av en apotekbestyrer godkjent etter § 4-2,
hvis apotekkonsesjonæren godtgjør at:»
«I lov om apotek skal § 3-4 fjerde ledd lyde:
Departementet kan gi forskrifter om innhold og omfang når
det gjelder postordreapotek.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader til § 2-2. Etter disse medlemmers oppfatning
vil en todelt konsesjonsordning bli unødvendig byråkratisk,
samtidig som den på en uheldig måte kan bidra
til å frikoble apotekets eier fra det faglige ansvaret
for apotekdriften. Disse medlemmer understreker betydningen
av at en farmasøyt har ansvaret for den faglige ledelsen
av apoteket. Disse medlemmer vil foreslå en
løsning hvor det kreves konsesjon for å eie apotek,
og det settes som krav til eieren at farmasøyt som oppfyller kravene
i proposisjonens § 3-2, skal være faglig
ansvarlig for driften av apoteket.
Disse medlemmer viser til bestemmelsene i kap.
8. Som tilsynsmyndighet har Statens helsetilsyn en rekke tilgjengelige
reaksjonsmuligheter dersom driften av apotekvirksomhet ikke oppfyller
krav fastsatt i lov og forskrifter, er mangelfull eller uforsvarlig, eller
kan medføre vesentlig fare for helse og sikkerhet. Disse
reaksjonsmulighetene er henholdsvis pålegg om retting,
advarsel eller stengning av apotek og medisinutsalg.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal kap. 3 lyde:
Kap. 3 Faglig ansvarlig for drift av apotek (apoteker)
§ 3-1 Krav til faglig ansvarlig for drift
av apotek
(apoteker)
Ved apotek skal en person som oppfyller følgende krav,
være faglig ansvarlig for drift:
a) Vedkommende har norsk eksamen cand. pharm eller
tilsvarende universitetsutdanning fra EØS-området
eller som er godkjent av departementet.
b) Vedkommende har minst to års farmasøytisk praksis
etter eksamen.
c) Vedkommende har offentlig autorisasjon som farmasøyt.
d) Vedkommende har hederlig vandel i henhold til politiattest.
e) Vedkommende skal være daglig leder for apoteket.
f) Vedkommende skal ikke være uskikket til å drive
apotek.
Samme person kan ikke være ansvarlig for drift
av mer enn ett apotek på samme tid.
§ 3-2 Faglig ansvar for filialapotek
I tillegg til drift av hovedapoteket kan det gis tillatelse
til drift av inntil tre filialapotek, som hver skal være
under stedlig ledelse av en apotekbestyrer godkjent etter § 4-2,
hvis den faglig ansvarlige etter § 3-1 godtgjør
at:
a) Personer med kvalifikasjoner som nevnt i § 3-1 første
ledd ikke lar seg ansette som apoteker av årsaker som ikke
kan lastes den faglig ansvarlige for drift av apotek.
b) Apoteket tilbyr apotektjenester som stedets befolkning
ikke kan skaffe seg på annen måte uten urimelig
kostnad eller ulempe. I særlige tilfeller kan dette kravet
fravikes.
Kravene i første ledd bokstav a og b
gjelder ikke hvis apoteket på søknadstidspunktet
er i drift som filialapotek med en godkjent apotekbestyrer. I dette
tilfellet bør tillatelsen tidsbegrenses til varigheten
av apotekbestyrerens arbeidsforhold.
Den faglig ansvarlige for drift av apotek kan også gis
tillatelse til drift av medisinutsalg, hvis slikt utsalg følger
apotekkonsesjonen, og tilvirkertillatelse etter § 7-1.
§ 3-3 Forholdet mellom apotekkonsesjonær
og
faglig ansvarlig for drift av apotek (apoteker)
Apotekeren skal sørge for at virksomheten til
enhver tid oppfyller faglige krav til apotekvirksomhet som følger
av lov, forskrift, vedtak og god apotek- og tilvirkningspraksis.
Apotekeren skal følge apotekkonsesjonærens
retningslinjer og pålegg i sin daglige ledelse av apoteket så langt
de faglige krav som gjelder for virksomheten ikke er til hinder
for det.
Saker som etter virksomhetens forhold er av uvanlig art
eller av stor betydning, skal apotekeren forelegge apotekkonsesjonæren
for avgjørelse, med mindre saken ikke kan utsettes uten
betydelig ulempe for apoteket eller kunden.
Saker om ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og
forflytting av apotekets personale avgjøres alltid av apotekkonsesjonæren
etter innstilling fra den faglig ansvarlige for drift av apoteket,
med mindre beslutningsmyndigheten i slike saker fullt ut er lagt
til den faglig ansvarlige.
§ 3-4 Faglig ansvar for drift ved lengre
fravær
Ved sykdom, permisjon og annet midlertidig fravær
over 3 måneder skal apotekkonsesjonæren sørge
for at virksomhetens daglige ledelse overlates til en apotekbestyrer
som er godkjent etter § 4-2.
§ 3-5 Overtagelse av faglig ansvar for drift
av apotek
Ved apotekers fylte 70 år, død, oppsigelse
og avskjed kan dennes rettigheter og plikter overføres for
en periode på inntil 6 måneder til en annen person som
fyller kravene i § 4-2, og som har vært ansatt
i apoteket minst ett år.
§ 3-6 Pålegg om innsettelse av
ny faglig ansvarlig
Tilsynsmyndigheten kan gi apotekonsesjonæren pålegg
om å innsette en ny faglig ansvarlig ved apotekers:
a) mislighold av innrapporteringsplikter som tilligger
apotekeren ifølge lov, forskrift eller vedtak
b) mangelfulle medvirkning under tilsyn, jf. § 8-2
c) uforsvarlige personlig utøvelse av rettigheter
og plikter som apoteker.
Hvis forholdet bare gjelder filialapotek, medisinutsalg
eller tilvirkertillatelse, kan det gis pålegg om at apoteker
ikke lenger kan være faglig ansvarlig for denne delen av
virksomheten.
§ 3-7 Forskrifter
Departementet kan gi nærmere bestemmelser til utfylling
og gjennomføring av reglene i dette kapittel.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
sine merknader og forslag til lovens kap. 3. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 4-1 første
ledd lyde:
Apotekets farmasøytiske personale er de ansatte med
eksamen som nevnt i § 3-1 første ledd, norsk reseptarutdanning
eller annen farmasøytisk utdanning som er godkjent av departementet.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil påpeke at apotekenes lokaler, i tillegg til å ivareta
de rent kvalitetsmessige hensyn hva angår salg av legemidler,
også må være tilpasset mennesker med
ulike former for funksjonshemming, slik at disse, på linje
med andre brukere, kan nyttiggjøre seg apotekenes ulike
tjenester. Flertallet vil be om at departementet
medtar i forskriften at lokalenes utforming skal være av
en slik art at også mennesker med ulike former for funksjonshemming kan
benytte lokalene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre kan ikke støtte at det legges begrensninger
på hvor apotekkonsesjonæren skal kunne ha tilgang
i sine egne lokaler, og disse medlemmer vil stemme
mot § 5-1 annet ledd annet punktum i lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener
den foreslåtte hjemmel for departementet til å gi
forskrift som innskrenker apotekenes adgang til å selge
varer og varegrupper som ikke omfattes av forhandlingsplikten, er
for vidtrekkende. Disse medlemmer viser til departementets
merknader til paragrafen:
«Dette ansees for å være nødvendig
for at myndighetene skal være i stand til å sikre
at salg fra apotek ikke utarter, for eksempel gjennom overdrevent
salg av helsekostprodukter og kosmetikk eller leker, slik det finnes
eksempler på fra utlandet. Slikt salg kan true apotekets
faglige profil. Det er heller ikke ønskelig at apoteket
brukes som omsetningssted for helserelaterte varer med ingen eller
tvilsom helsevirkning. Omsetningsstedets art kan medføre
at varene får en ufortjent stor tillit blant publikum».
Disse medlemmer mener dette er byråkratisk
overregulering, og har tillit til at den faglig ansvarlige farmasøyt
ved apoteket vil se til at salg av andre varer ved apotekene skjer
innenfor forsvarlige rammer.
Etter disse medlemmers oppfatning er den foreslåtte
bestemmelsen om at «Apoteket kan også levere og
yte andre varer og tjenester hvis det naturlig og hensiktsmessig
lar seg forene med apotekets salg av forhandlingspliktige varer»,
tilstrekkelig for å sikre apotekenes faglige profil. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 6-1 første
ledd lyde:
Apoteket har med de begrensninger som følger av lov
og forskrift rett til å levere forhandlingspliktige varer
og yte de tjenester som følger av forhandlingsplikten.
Apoteket kan også levere og yte andre varer og tjenester
hvis det naturlig og hensiktsmessig lar seg forene med apotekets
salg av forhandlingspliktige varer.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig med departementet at det må være riktig å la
apotekenes informasjonsansvar komme sterkere til uttrykk i loven
enn hva tilfellet har vært etter gjeldende lov. Flertallet vil
spesielt peke på betydningen av relevant informasjon når
det er foretatt et parallelt eller generisk bytte. I den forbindelsen har flertallet også merket
seg at departementet vil komme tilbake med en evaluering av referanseprissystemet
i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2000 eller forslag
til statsbudsjett for 2001.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har videre merket
seg at statlige legemiddelmyndigheter i samarbeid med relevante
fagmiljøer skal utrede det faglige grunnlag for og økonomiske
sider ved et eventuelt terapeutisk referanseprissystem.
Komiteen slutter seg til departementets
syn på innføring av en lovfestet plikt til informasjon
til kunden ved utlevering av medisin fra apotek.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det må stilles skjerpede krav til informasjon
fra apotek til kunde i de tilfeller hvor det er foretatt et generisk
eller parallelt bytte av medikamenter, og at apotekene i disse tilfellene
får en lovpålagt plikt til også å informere
legen om byttet. Legen på sin side må vurdere
muligheten for parallelt eller generisk bytte ved forskrivingen,
og eventuelt reservere seg mot slikt bytte hvis det antas å være
medisinsk nødvendig i relasjon til den aktuelle pasienten. Disse
medlemmer er enig i dette, og vil i likhet med departementet
understreke at apotekene ikke under noen omstendighet har adgang
til å overprøve det medisinske skjønn
som ligger til grunn for en individuell reservasjon fra legens side.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det vil være nødvendig i forhold til den enkelte
pasient med en utforming av resepter som gir legen anledning til å krysse
av for mulighet til generisk eller parallelt bytte eller reservere
seg mot dette. Apoteket skal ikke under noen omstendigheter, slik disse
medlemmer ser det, kunne utlevere andre medisiner dersom
legen har reservert seg mot at det foretas et slikt bytte med mindre legen
er kontaktet og har gitt sin tilslutning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at reseptfrie legemidler
og legemidler unntatt reseptplikt pga. ordningen med småpakninger
i dag kun omsettes i apotek og medisinutsalg. Flertallet viser
også til at en rekke reseptpliktige legemidler de senere år
er unntatt fra reseptplikten ved at de selges i små pakninger.
Flertallet registrerer at det fra flere hold er
reist krav om at disse legemidlene også skal kunne selges
i dagligvarebutikkene. Flertallet ber departementet
vurdere om en oppmyking av dagens regelverk er aktuelt.
Flertallet støtter for øvrig
departementet i at en slik vurdering legges fram om 3 år
etter at ny apoteklov har virket en tid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at departementet ikke vil åpne
for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek nå, men
at man vil vurdere dette på nytt etter at den nye loven
har fått virket i tre år. Disse medlemmer mener
salg av reseptfrie legemidler utenom apotek vil innebære
en betydelig forbedring av forbrukernes tilgang til nødvendige legemidler,
samtidig som økt konkurranse på dette området
vil gi lavere priser.
Disse medlemmer viser til at det har blitt vurdert å tillate
salg av legemidler som er reseptfrie, uansett pakningens størrelse
utenom apotek. En slik ordning vil gjelde relativt få legemidler
og ikke omfatte smertestillende midler og midler mot forkjølelse som
i hovedsak er reseptfrie bare i små pakningsstørrelser.
Disse medlemmer vil foreslå at det åpnes
for salg av reseptfrie legemidler utenom apotek (også legemidler
som bare er reseptfrie i mindre pakninger), f.eks. i dagligvarebutikker.
For forbrukerne er det viktig med lett og ukomplisert tilgang til
vanlige legemidler og apotekvarer. For myndighetene er det viktig å sikre
at salg av legemidler skjer på en forsvarlig måte
slik at man unngår misbruk og feilbruk, bl. a. ved å sikre
at forbrukerne får tilstrekkelig informasjon og veiledning.
Salg av reseptfrie legemidler utenom apotek vil stille nye krav
til kompetanse hos utsalgsstedene, bl.a. når det gjelder
veiledning av kunder. Det vil også være naturlig å stille
krav til produsentene når det gjelder lett tilgjengelig
forbrukerinformasjon. Disse medlemmer mener det er naturlig å be
Regjeringen, med utgangspunkt i hvordan dette er organisert i andre
land, utarbeide retningslinjer for salg av reseptfrie legemidler
utenom apotek som ivaretar forbrukernes behov for informasjon og
veiledning. Disse medlemmer mener slike retningslinjer
bør være på plass før en slik
bestemmelse trer i kraft.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 6-7 annet
ledd lyde:
Departementet kan gi nærmere retningslinjer for salg
av legemidler som kan utleveres uten resept utenom apotek. Ved utlevering
av slike legemidler utenom apotek gjelder de samme vilkår
som nevnt for apotek i første ledd.»
Komiteen finner det av konkurransemessige grunner
viktig at loven trer i kraft så snart som mulig, og at
departementet prioriterer dette forskriftsarbeidet meget høyt. Komiteen viser
til at § 10-1 i loven hjemler at de enkelte bestemmelser
i loven kan tre i kraft til forskjellig tid.
I perioden frem til lovens ikrafttredelse legger komiteen til
grunn at nødvendige tiltak blir satt i verk for å legge
forholdene til rette for konkurranse etter at den nye loven har
trådt i kraft. Dette kan blant annet skje ved å gi
bindende forhåndstilsagn om konsesjoner etter den nye lovens
konsesjonsregler til aktører som antas å kunne
bidra til konkurranse i et deregulert apotekmarked.
Komiteen forutsetter videre at søknader
om bevillinger til apotek etter den gjeldende loven, samt søknader
om opprettelse av medisinutsalg og søknader om flytting
av apotek, avgjøres etter en nøye vurdering av
konkurransemessige konsekvenser, slik at dominerende aktører
i dagens marked ikke favoriseres.
Komiteen er kjent med at det for tiden skapes allianser
mellom legemiddelgrossister og apotek i form av vertikal integrasjon
og bindende innkjøpsavtaler. Slike avtaler og ordninger
kan ha sterke konkurransemessige virkninger spesielt i et marked som
er under deregulering. Konkurransetilsynet skal prioritere markeder
under deregulering og vil vurdere legemiddelmarkedet med henblikk
på eventuelle inngrep mot avtaler eller ordninger som kan
begrense konkurransen i markedet og eventuelt stenge konkurrenter
ute av dette. Dette vil kunne gjelde både ordninger som
er etablert, og eventuelt nye ordninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flere etablerte aktører er
i ferd med å posisjonere seg før loven trer i
kraft og åpner for friere konkurranse i apotekmarkedet.
For å legge til rette for nye aktører og styrke konkurransen
mener disse medlemmer den nye apotekloven bør
tre i kraft så fort som mulig.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov om apotek skal § 10-1 første
ledd lyde:
Lovens kap. 2 og 3 trer i kraft 1. juli 2000. Øvrige kapitler
i loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme
at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til forskjellig
tid.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til komiteens fellesmerknad angående lovens ikrafttreden. Dette
medlem mener ut fra den begrunnelsen komiteen har gitt,
at loven skal tre i kraft senest 1. januar 2001. Dette medlem vil
påpeke at lovforslagets § 10-1 første ledd
muliggjør tidligere ikrafttreden for enkelte bestemmelser
i loven, og vil understreke at denne muligheten her bør
benyttes for å unngå negative konkurransemessige
konsekvenser av dereguleringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at personer som har bevilling til apotek
etter gjeldende lov, skal anses å ha eier- og driftskonsesjon
til apoteket ved den nye apoteklovens ikrafttredelse uten at det
er nødvendig med ny konsesjonssøknad. Disse apotekene
har kjøpt apoteket til takst etter nærmere regler
i apotekloven kapittel IV.
Disse medlemmer mener det ikke er urimelig at
apotekere etter at den nye apotekloven har trådt i kraft,
kan selge sitt apotek til markedspris i og med at den prisen et
apotek selges for, i tillegg til beliggenhet og kundegrunnlag også vil
gjenspeile selgerens drift av apoteket.
I en situasjon med friere etablering av apotek, er det ikke sannsynlig
at markedsprisen vil bli urimelig høy. Dersom prisen for å kjøpe
et etablert apotek blir for høy, kan nye aktører
alternativt velge å etablere nye apotek.
Disse medlemmer kan ikke støtte overgangsregler
som begrenser den pris apotekere i dag kan selge sine apotek for. Disse
medlemmer frykter at slike regler vil legge til rette for
at nye aktører kan kjøpe apotek til regulert pris
etter at loven har trådt i kraft, og senere selge dem til
markedspris i et fritt marked. Det vil være en regelrett
gavepakke til nye eierinteresser, på bekostning av apotekere
som har drevet etter gjeldende lov og av ulike grunner ønsker å selge
sitt apotek.
Disse medlemmer advarer mot overgangsordninger
med f.eks. salg via statlig innløsning til takst. Dersom
differansen mellom markedspris og en gitt statlig takst skal tilfalle
staten, vil det redusere apotekernes incentiv til å drive
godt med sikte på å kunne få en god pris
for apoteket dersom man eventuelt senere skulle velge å selge
det.
Disse medlemmer støtter ikke inngrep
i omsetningen av apotek gjennom prisregulerende tiltak eller på annen
måte utover det som følger av konkurranselovgivningen.
Komiteen viser til at endringsforslag
til legemiddellovens § 9 annet ledd og § 26
annet ledd tidligere er fremmet i Ot.prp. nr. 13 (1988-1999) (helsepersonelloven).
Som følge av Stortingets behandling av denne proposisjonen
er legemiddelloven § 9 annet ledd nå endret
og identisk med forslaget som nå fremmes i Ot.prp. nr.
29 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 58 (1998-1999) og Besl. O. nr.
64 (1998-1999). Det er derfor ikke grunnlag for å fremme
dette endringsforslaget nå.
Når det gjelder legemiddellovens § 26
annet ledd, som også ble endret ved Stortingets behandling
av Ot.prp. nr. 13 (1998-99), vil komiteen støtte
det foreliggende endringsforslag som medfører at også veterinærer
inkluderes i lovparagrafen.
Komiteen viser til at Euro Pharma AS, som er grossist
for legemidler til fiskeoppdrett og varmblodige dyr, i brev til
komiteen opplyser at når en fiskeoppdretter vaksinerer
fisk, rekvirerer hans veterinær vaksiner av firmaet, som
blir sendt direkte til oppdretterne. Firmaet har også bedøvelsesmidler
i sitt sortiment, men kan ikke levere dette direkte til fiskeoppdretteren.
Dette må sendes fra apotek i likhet med avlusingsmidler
til fisk. Firmaet finner systemet tungvint og tidkrevende, og uttrykker ønske
om at veterinærer og fiskeoppdrettere må kunne
handle varer direkte fra grossist. Firmaet ønsker også at
grossister som spesialiserer seg på veterinære
legemidler, unntas fra kravet om fullsortiment, men ikke innen veterinærmedisin.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at grossister som spesialiserer seg på veterinære
legemidler, i spesielle tilfeller kan unntas fra fullsortimentskravet
for andre enn disse legemidlene, og ber departementet endre forskriftene slik
at dette blir mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil be om at deparementet utformer forskrifter
som åpner for at grossister som spesialiserer seg på veterinære
legemidler, unntas fra kravet om fullsortiment.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag;
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forskrifter som
unntar grossister som spesialiserer seg på veterinære
legemidler, fra kravet om fullsortiment.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
peker på det grunnleggende prinsipp i legemiddelpolitikken
om at forskrivere (leger, tannleger og veterinærer) ikke
skal tillates å (videre)selge og dermed ha egeninteresse
i salg av legemidler. Det ville innebære et brudd på dette
prinsippet dersom veterinærer i denne sammenheng skulle kunne
handle direkte fra grossist og videreselge til profesjonell sluttbruker,
eksempelvis fiskeoppdretter. Dette prinsippet er viktig for at ikke
forskrivere skal komme i en posisjon hvor de kan mistenkes for å ta ikke-faglige
hensyn i sin forskrivning.
Komiteen mener at en økt adgang for direkte utlevering
fra grossist til profesjonelle sluttbrukere vil innebære
en ønskelig forenkling. Dette innebærer fortsatt
at utlevering ikke skal skje uten at det foreligger resept fra veterinær.
Komiteen foreslår derfor i
samråd med departementet følgende:
«I lov om legemidler skal § 15 fjerde
ledd lyde:
Grossister kan også utlevere legemidler som skal anvendes
til dyr, til profesjonelle sluttbrukere etter nærmere bestemmelser
som gis av departementet.»