Dok. nr. 8:28 (1999-2000) - forslag fra stortings­representantene Carl. I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes om endringer i utlendingsloven

Jeg viser til justiskomiteens brev av 26. januar 2000 vedlagt Dok. nr. 8:28 (1999-2000) med forslag fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes om å endre følgende paragrafer i utlendingsloven: 8, 9, 11, 12, 15, 17, 19, 29, 30, 37 og 47. Av disse 11 paragrafene ble §§ 9, 11, 12, 17, 19, 29, 30 og 37 endret ved lov av 30. april 1999 nr. 22, jf. Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst O. nr. 42 (1998-99). Endringene i §§ 9, 17 og 19 ble satt i kraft straks, mens endringene i §§ 11, 12, 29, 30 og 37 trådte i kraft 1. januar i år.

Forslagene i Dok. nr. 8:28 relaterer seg til paragrafene slik de lød før endringsloven av 30. april 1999. Nedenfor vurderer jeg forslagene med utgangspunkt i lovbestemmelsene slik de lyder etter de foretatte endringene.

§ 8. Når arbeidstillatelse og oppholdstillatelse skal gis

Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble vedtatt. I første ledd er det fastsatt når en utlending etter søknad har rett til arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Bestemmelsen gjelder den ordinære innvandringen til landet Det er oppstilt tre grupper av vilkår som alle må være oppfylt for at søkeren skal ha rett til tillatelse.

Annet ledd bestemmer når arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse kan gis selv om vilkårene ikke er oppfylt. Bestemmelsen gjelder både søkere som ikke fyller vilkårene for innvandring i § 8 første ledd, søkere som ikke fyller vilkårene for familiegjenforening i § 9 og asylsøkere som ikke fyller vilkårene for å få asyl, jf. § 15 annet ledd. § 15 første ledd gir regler om vern mot forfølgelse, mens annet ledd pålegger utlendingsmyndighetene å vurdere om reglene i § 8 annet ledd bør anvendes når en er kommet til at utlendingen ikke går inn under reglene i § 15 første ledd. Tillatelser etter § 8 annet ledd til utlendinger som har søkt asyl, kalles ofte tillatelser på humanitært grunnlag.

I Dok. nr. 8:28 foreslås det at gjeldende vilkår i første ledd om at «Underhold og bolig må være sikret etter nærmere regler som fastsettes av Kongen ved forskrift», gis en tilføyelse om at underhold og bolig må være sikret «gjennom fast arbeid og permanent husvære således at utlendingen ikke ligger samfunnet til byrde».

Slik jeg ser det, gjelder den foreslåtte tilføyelsen også i dag, i form av forskriftsbestemmelser. Av forskriftens §§ 19 og 20 fremgår det hvilke krav som stilles til henholdsvis underhold og bolig ved første gangs søknad. Begge deler må være sikret for den tid søknaden gjelder. Det gis således ikke tillatelse ut over dette tidsrommet.

I Dok. nr. 8:28 foreslås det dessuten at det gis en bestemmelse om fornyelse i § 8 første ledd. Det ville være et brudd på systematikken i loven å gi en slik bestemmelse i § 8, all den stund det er § 11 som omhandler fornyelse av tillatelser. Jeg kommer derfor tilbake til dette forslaget i tilknytning til omtalen av § 11.

De øvrige vilkårene for å få tillatelse i henhold til § 8 første ledd, er ikke foreslått endret.

Når det gjelder annet ledd, foreslås det at «sterke menneskelige hensyn» og «særlig tilknytning til riket» erstattes med «særlig sterke menneskelige hensyn» og «særlig sterk tilknytning til riket». Jeg kommenterer først forslaget om å kreve særlig sterke menneskelige hensyn.

Det er først og fremst utlendinger som har søkt asyl uten å fylle vilkårene i flyktningkonvensjonen, jf. lovens § 16, som gis tillatelse fordi sterke menneskelige hensyn taler for det. En skjerping av dette kriteriet som foreslått ville nødvendigvis måtte innebære at noen som i dag får tillatelse etter dette alternativet, fikk avslag. Dette er ikke en politikk Regjeringen kan gå inn for. Vi mener at «sterke menneskelige hensyn» er et kriterium som har fungert godt i de mer enn ni årene det har gjeldt og gir adgang til en praksis som Regjeringen kan innestå for.

Det er først og fremst utlendinger som har søkt familiegjenforening uten å fylle kravene til «nærmeste familiemedlemmer» i lovens § 9, jf. forskriftens §§ 22 og 23, som gis tillatelse på grunnlag av særlig tilknytning til riket. I forskriftens § 24 første ledd er regnet opp søkere som «anses å ha særlig tilknytning til riket», jf. tredje punktum. Jeg antar at en skjerping av dette kriteriet som foreslått måtte innebære en endring i beskrivelsen av de gruppene som i dag gis tillatelse etter § 24 første ledd og dessuten en innstramning av praksis etter § 24 annet ledd. Regjeringen kan ikke gå inn for noen av delene. Tvert imot er adgangen til å få tillatelse etter § 24 første ledd utvidet med virkning fra 1. januar i år.

§ 9. Arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse til familiemedlemmer

Paragrafen er endret én gang, nemlig ved den nevnte loven av 30. april 1999. Den nye ordlyden innebærer ingen realitetsendringer i forhold til praksis etter den tidligere ordlyden. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte endringene.

I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget i Dok. nr. 8:28 tre realitetsendringer: retten til tillatelse når vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, underholdet skal ikke være sikret «som hovedregel», men være et absolutt vilkår, og det foreslås innført krav om at bolig er sikret.

Hva angår kravet om bolig, gjaldt det et slikt krav etter fremmedloven av 1956, mens det ble vedtatt ikke å videreføre det i den nye utlendingsloven. At underholdet «som hovedregel» må være sikret, kom inn i paragrafen ved loven av 30. april 1999. Under henvisning til at § 9 har vært forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går jeg ikke nærmere inn på noen av forslagene. Jeg understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske om å stramme inn vilkårene for familiegjenforening som foreslått.

§ 11. Fornyelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse

Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april 1999. Endringen består i at det kan gis fornyet tillatelse med to års varighet mot tidligere ett år. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot denne endringen.

I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig at retten til fornyet tillatelse når vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, at det innføres krav om sikret bolig og at adgangen til å gi fornyet tillatelse for to år tas ut igjen.

I denne forbindelse nevner jeg også forslaget til tilføyelse i § 8 første ledd, jf. foran, om at det ved fornyelse skal «legges vekt på om vilkårene for innvilgelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse fortsatt er oppfylt». Gjeldende ordlyd av § 11 har lagt opp til at de samme vilkårene som må være oppfylt ved første gangs tillatelse, også må være oppfylt for å få fornyet tillatelse, bortsett fra at vilkåret i § 8 første ledd om sikret bolig for å ha rett til første gangs tillatelse ikke gjelder ved fornyelse.

Under henvisning til at § 11 har vært forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går jeg ikke nærmere inn på disse forslagene. Jeg understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske om gjøre det vanskeligere å få fornyet en gitt tillatelse.

§ l2. Bosettingstillatelse

Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april 1999. Det ble da foretatt to endringer i fjerde ledd: (1) faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år ble likestilt med bopel utenfor riket av samme varighet, og (2) det skal ikke bare konstateres at en bosettingstillatelse er bortfalt, men treffes vedtak om det. I motsetning til en konstatering kan et vedtak påklages. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at også komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sluttet seg til de foreslåtte endringene.

I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig: (1) retten til bosettingstillatelse når vilkårene er oppfylt, endres til en kan-bestemmelse, (2) bestemmelsen i annet ledd annet punktum om at en bosettingstillatelse gir utvidet vern mot bortvisning og utvisning strykes, (3) adgangen til å delegere innvilgelsesmyndighet til politiet, som kom inn i 1997, er tatt ut, (4) tillatelsen faller bort når innehaveren har hatt bopel utenfor riket sammenhengende i mer enn ett år, mot to år i dag, og (5) bestemmelsen om at det skal treffes vedtak om bortfall, er tatt ut.

Dersom § 11 skulle endres fra å gi rett til fornyet tillatelse når vilkårene er oppfylt til en kan-bestemmelse, jf. foran, ville det være logisk at også § 12 ble en kan-bestemmelse. Regjeringen går imidlertid ikke inn for en slik endring verken når det gjelder § 11 eller § 12.

Når det gjelder adgangen til å være ute av landet uten at tillatelsen faller bort, kan ikke Regjeringen se noen grunn til at den bør innsnevres fra to til ett år. I denne forbindelse viser jeg også til Innst. O. nr. 42 (1998-99) side 12 spalte 2, der det fremgår at komiteens flertall mener det i alle sammenhenger bør gjelde en toårsregel. I det hele tatt viser jeg til at § 12 har vært forelagt for Stortinget så sent som i 1999.

§ 15. Vern mot forfølgelse

Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble vedtatt.

I Dok. 8:28 foreslås det for det første at det i første ledd skal stå «... noe område der utlendingen med rette kan frykte ...» i stedet for «kan frykte» slik det står i dag. Jeg mener at det i «kan frykte» ligger at det må være «med rette». Det er myndighetene som tar stilling til om utlendingen «kan frykte», i motsetning til dersom det hadde stått «noe område der utlendingen frykter.»

For det andre foreslås det at bestemmelsen i annet ledd endres fra et pålegg til vedtaksmyndigheten om at en utlending som ikke går inn under reglene i § 15 første ledd, skal vurderes etter reglene i § 8 annet ledd, til at det i slike tilfeller kan vurderes om reglene i § 8 annet ledd bør anvendes. Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven, der det står på side 104 spalte 1:

«Hvis myndighetene kommer til at en utlending ikke er vernet mot utsendelse etter § 15 første ledd, synes det selvsagt at de umiddelbart vurderer om bestemmelsen i § 8 annet ledd bør anvendes. Departementet foreslår likevel at det sies uttrykkelig i § 15 at dette skal gjøres, jfr. annet ledd.»

Jeg slutter meg til at det er selvsagt at enhver søknad om asyl subsidiært vurderes etter § 8 annet ledd og går ikke inn for at noe annet skal fremgå av § 15 annet ledd.

§ 17. Rett til asvl (fristed) m.v.

Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april 1999.

Første ledd

For det første foreslås det i Dok. nr. 8:28 at første punktum endres fra å gjelde «flyktning som er i riket eller . . .» til å gjelde «flyktning med reelt behov for beskyttelse», og dessuten at flyktningen må være i riket med lovlig opphold.

«Med reelt behov for beskyttelse» tilfører ikke bestemmelsen noe, idet en flyktning pr. definisjon har et reelt behov for beskyttelse. Jeg understreker for ordens skyld at det ikke står «asylsøker», men «flyktning». Å kreve lovlig opphold ville være i strid med flyktningkonvensjonen. Dersom vi har en flyktning innen landets grenser, kan vi ikke sende vedkommende hjem til en mulig forfølgelse selv om han eller hun har søkt asyl under et ulovlig opphold.

For det andre foreslås det en ny bokstav f som ville innebære at det ikke gis beskyttelse til en flyktning som «det er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet».

Det kan spørres hvordan en vet at en person som beskrevet i forslaget oppfyller vilkårene for å være flyktning dersom en ikke vet hvem vedkommende er. Søknaden må imidlertid uansett behandles. Personer med uavklart identitet vil i utgangspunktet ikke fylle vilkårene for å bli anerkjent som flyktning idet man ved en slik vurdering må vite hvem vedkommende er og fra hvilket land. Dersom forslaget tar sikte på en flyktning som først oppga falsk identitet og heller ikke bidro til å avklare sin riktige identitet, men hvor riktig identitet blir brakt på det rene, går beskyttelsesbehovet likevel foran hjemsendelse til en mulig forfølgelse.

Annet ledd

Det foreslås at «en tilknytning til riket» erstattes med «en særlig sterk tilknytning til riket». Gjeldende bestemmelse har stått uendret siden loven ble vedtatt, og Regjeringen kan ikke se noen grunn til å stramme inn adgangen til å få en søknad om asyl behandlet her i landet.

Tredje ledd fikk sin nåværende ordlyd ved loven av 30. april 1999. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte endringene. Jeg kan ikke se noen grunn til at en skulle gå tilbake til den tidligere ordlyden.

Siste ledd foreslås strøket.

Dette leddet ble endret ved lov av 10. januar 1997 nr. 5, da adgangen til å få midlertidig arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse ble utvidet med bestemmelsen i annet punktum, som lyder: «Etter anmodning kan Utlendingsdirektoratet også gi midlertidig oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse til asylsøker som har fått et endelig avslag som for tiden ikke iverksettes.» Departementet arbeider for tiden med en odelstingsproposisjon om endringer i utlendingsloven, der § 17 siste ledd foreslås endret til å åpne for at også politiet kan gis myndighet til å gi midlertidig tillatelse. I dag er det bare Utlendingsdirektoratet som har slik myndighet.

Under henvisning til at siste ledd ble endret så sent som i 1997 og at Stortinget i nær fremtid vil få seg forelagt et nytt forslag til endring, går jeg ikke nærmere inn på forslaget om å utelate hele leddet.

§ 19. Reisebevis for flyktning og utlendingspass

Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april 1999. Til tross for at den nye ordlyden gir bestemmelser også om utlendingspass, innebærer den ingen realitetsendringer, fordi slike bestemmelser fra loven trådte i kraft har vært å finne i forskriften. Forskriftsbestemmelsene har vært gitt i medhold av den alminnelige lovhjemmelen til å gi forskrifter i § 59.

Første ledd

I Dok. 8:28 foreslås det at retten etter første punktum til å få reisebevis for flyktning dersom ikke særlige grunner taler mot det, endres til en kan-bestemmelse. Det foreslås også at tapt reisebevis kan anses som særlig grunn til ikke å innvilge reisebevis.

Regjeringen mener at en har tilstrekkelig handlefrihet ved at retten til å få reisebevis for flyktning ikke gjelder dersom særlige grunner taler mot det.

Når det gjelder tilføyelsen om tapt reisebevis, gjelder en slik bestemmelse i dag også. For å ha tapt reisebeviset må en nødvendigvis først ha fått utstedt slikt dokument. Det fremgår av forskriftens § 67 at fornyelse av reisebeviset kan «nektes når innehaveren har tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig forklaring på hvordan dette er skjedd».

Tredje ledd i gjeldende ordlyd

Fordi Dok. 8:28 forholder seg til den tidligere ordlyden av § 19, relaterer endringsforslaget seg til annet ledd, men dette er nå tredje ledd.

Mens gjeldende ordlyd lyder: «Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknad om reisebevis for flyktning eller utlendingspass», foreslås det at innleveringsplikten også skal gjelde «andre dokumenter som kan bekrefte flyktningens identitet».

Utgangspunktet er at en person som søker norsk reisedokument, ikke kan benytte hjemlandets reisedokument. De fleste søkerne vil ha søkt asyl i Norge og dermed tilkjennegitt at de ikke kan påregne beskyttelse fra sitt hjemlands myndigheter. Ethvert reisedokument må derfor være i norske myndigheters besittelse mens søknaden er til behandling. Dersom utlendingen får asyl/opphold på humanitært grunnlag, og på grunnlag av dette norsk reisedokument, kan ikke vedkommende også ha hjemlandets reisedokument. Slikt dokument vil imidlertid bli tilbakelevert til utlending som får avslag på opphold i Norge. Foranstående begrunnelse har ikke gyldighet for andre identitetsdokumenter. Myndighetene vil naturligvis be om å få fremlagt slike dokumenter som et ledd i avklaringen av utlendingens identitet, men det er ingen grunn til at de ikke skal kunne benyttes av innehaveren mens saken er til behandling.

§ 29. Utvisning

Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april 1999. De viktigste endringene er: (1) første ledd bokstav b fikk et nytt annet punktum som innebærer at også en særreaksjon tilsvarende sikring som er ilagt i utlandet, kan være grunnlag for utvisning, og (2) bestemmelsen i tredje ledd annet punktum om korteste varighet av et innreiseforbud ble endret fra å være en absolutt regel på to år til en hovedregel. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot forslaget om å kunne gi et innreiseforbud kortere varighet enn to år.

I Dok. nr. 8:28 foreslås det:

En utlending skal utvises i de tilfellene som er regnet opp i første ledd. I gjeldende bestemmelse står det kan.

Strafferammen i bokstav b heves fra tre til seks måneder, noe som i så fall innebærer at det skal mer til enn i dag for å utvise en utlending.

I det som etter gjeldende ordlyd er bokstav c, foreslås det at det skal tas hensyn til fengselsstraff de siste fem årene mot i dag de siste tre årene.

Adgangen til å unnlate utvisning til tross for at vilkårene for utvisning i første ledd er oppfylt, foreslås strammet inn, jf. forslaget til ny ordlyd av annet ledd. Det foreslås også at annet punktum i gjeldende annet ledd utgår. Dette lyder: «Utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket i mer enn tre måneder, kan bare utvises dersom det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.»

Jeg kan ikke se at det gjør noen særlig forskjell om utvisningsbestemmelsene blir skal-bestemmelser i stedet for kan-bestemmelser, idet det også i henhold til forslagene i Dok. nr. 8:28 skal vurderes etter annet ledd hvorvidt den konkrete utlendingen bør utvises. Etter gjeldende praksis vurderes det først hvorvidt det er hjemmel i første ledd til å utvise, deretter om utvisning skal besluttes på bakgrunn av bestemmelsene i annet ledd.

Regjeringen er verken enig i at adgangen til å utvise isolert sett skal utvides, eller i at det skal mer til enn i dag for ikke å utvise dersom det er adgang til det. Annet ledd annet punktum gir uttrykk for et prinsipp som etter Regjeringens syn bør opprettholdes: adgangen til å utvise innskrenkes jo lengre botid utlendingen har i Norge.

Gjeldende bestemmelser blir etter mitt syn praktisert strengt. Det er ikke aktuelt for Regjeringen å føre en strengere utvisningspraksis enn det er hjemmel til i dag. For ordens skyld viser jeg også til at våre folkerettslige forpliktelser, bl.a. retten til respekt for familielivet som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, setter grenser for hvor streng utvisningspraksis som kan føres.

Endelig foreslås det i Dok. nr. 8:28 at det skal gjelde en absolutt regel om at et innreiseforbud ikke kan gis kortere varighet enn fem år, jf. forslaget til endring av tredje ledd, der det også foreslås at en som er utvist, ikke skal kunne gis adgang til riket etter søknad i den tiden innreiseforbudet gjelder. I denne forbindelse viser jeg til at Stortinget så sent som i 1999 bestemte at et innreiseforbud skal kunne gis kortere varighet enn to år.

§ 30. Bortvisning og utvisning av utlending med bosettingstillatelse m.v.

Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april 1999. Annet ledd bokstav b fikk da et nytt annet punktum om at også ilagt særreaksjon som følge av straffbare forhold som nevnt i bestemmelsen, kan være grunnlag for utvisning.

I Dok. nr. 8:28 foreslås det for det første at paragrafen bare skal gjelde utvisning og ikke bortvisning, og at første ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Utlending som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke bortvises eller utvises.»

Videre foreslås det at utlending som i dag kan utvises etter bestemmelsene i gjeldende annet ledd, skal utvises.

Det foreslås også at strafferammen på tre år i bokstav b senkes til ett år, og at ettårsregelen for forhold her i landet heves til tre år. Begge deler utvider adgangen til utvisning.

Mens gjeldende tredje ledd er i overensstemmelse med den tilsvarende bestemmelsen i § 29 annet ledd, er ikke forslaget til endring av bestemmelsen det samme her som når det gjelder forslaget til endring av § 29 annet ledd. Hva angår § 30 foreslås det at ordet «klart» tilføyes i gjeldende bestemmelse: en utvisning må klart være et uforholdsmessig tiltak for at den skal unnlates.

Det som er anført som Regjeringens syn i forhold til forslaget til endring av § 29, gjelder også § 30. Bl.a. følger det av dette at § 30 første ledd ikke bør utgå. Også § 30 blir etter mitt syn praktisert strengt. Utlendinger som er dømt for alvorlige forbrytelser, er blitt utvist selv om de har bodd i Norge i mange år og har norsk ektefelle og norske barn.

§ 37. Identifisering

Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april 1999. Den fikk da bl.a. et nytt første ledd. Samtidig er den tidligere ordlyden av forskriftens § 128 blitt § 128a, mens § 128 har fått helt ny ordlyd relatert til det nye første leddet i lovens § 37. Loven har også fått tre nye paragrafer: § 37a om kompetanse og fremgangsmåte ved beslag i identifiseringshensikt, § 37b om kompetanse og fremgangsmåte ved undersøkelser i identifiseringshensikt og § 37c om kompetanse og fremgangsmåte ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd. Gjennom disse endringene har myndighetene fått ganske andre gode muligheter enn tidligere til å få avklart en utlendings identitet, samtidig som utlendingenes rettssikkerhet er blitt styrket gjennom bestemmelsene i §§ 37a til 37c.

På denne bakgrunn fremstår forslagene i Dok. nr. 8:28 som uaktuelle.

§ 47. Straff

Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april 1999 (endringen da gjaldt bare å endre tallangivelser fra tall til bokstaver). Det foreslås i Dok. nr. 8:28 at siste ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Overtredelse av denne paragrafen påtales bare når allmenne hensyn krever det.» Forslaget om å stryke bestemmelsen er begrunnet med at den medfører at paragrafen sjelden anvendes, og at dette bidrar til å underminere respekten for landets lover.

Jeg er ikke enig i at det forholder seg som beskrevet i Dok. nr. 8:28. Bestemmelsen anvendes etter min oppfatning i tilfeller som det bør reageres strafferettslig mot. Jeg mener også at det i større grad ville bidra til at respekten for regler generelt ble svekket dersom det i stedet ble gitt inntrykk av at påtale skulle reises også ved enhver mindre forseelse, samtidig som dette ikke kom til å skje i praksis, og heller ikke burde skje. Ved påtalevilkåret «allmenne hensyn» kan det i større grad tas hensyn til konkrete forhold ved overtredelsen. Det ville f.eks. være lite rasjonelt i forhold til politiets ressurser å påtale noen få dagers opphold ut over et visums varighet. I mange tilfeller av overtredelser av utlendingsloven er det dessuten mer rasjonelt at saken får en forvaltningsmessig løsning i form av avslag på videre opphold, bortvisning eller utvisning.