Jeg viser til justiskomiteens brev av 26. januar 2000
vedlagt Dok. nr. 8:28 (1999-2000) med forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen og Terje Søviknes om å endre
følgende paragrafer i utlendingsloven: 8, 9, 11, 12, 15,
17, 19, 29, 30, 37 og 47. Av disse 11 paragrafene ble §§ 9,
11, 12, 17, 19, 29, 30 og 37 endret ved lov av 30. april
1999 nr. 22, jf. Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst O. nr. 42 (1998-99).
Endringene i §§ 9, 17 og 19 ble satt
i kraft straks, mens endringene i §§ 11,
12, 29, 30 og 37 trådte i kraft 1. januar i år.
Forslagene i Dok. nr. 8:28 relaterer seg til paragrafene slik
de lød før endringsloven av 30. april 1999.
Nedenfor vurderer jeg forslagene med utgangspunkt i lovbestemmelsene
slik de lyder etter de foretatte endringene.
Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble
vedtatt. I første ledd er det fastsatt når en
utlending etter søknad har rett til arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse. Bestemmelsen gjelder den ordinære innvandringen
til landet Det er oppstilt tre grupper av vilkår som alle
må være oppfylt for at søkeren skal ha rett
til tillatelse.
Annet ledd bestemmer når arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
kan gis selv om vilkårene ikke er oppfylt. Bestemmelsen
gjelder både søkere som ikke fyller vilkårene
for innvandring i § 8 første ledd, søkere
som ikke fyller vilkårene for familiegjenforening i § 9
og asylsøkere som ikke fyller vilkårene for å få asyl,
jf. § 15 annet ledd. § 15 første
ledd gir regler om vern mot forfølgelse, mens annet ledd
pålegger utlendingsmyndighetene å vurdere om reglene
i § 8 annet ledd bør anvendes når
en er kommet til at utlendingen ikke går inn under reglene
i § 15 første ledd. Tillatelser etter § 8
annet ledd til utlendinger som har søkt asyl, kalles ofte
tillatelser på humanitært grunnlag.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det at gjeldende vilkår
i første ledd om at «Underhold og bolig må være
sikret etter nærmere regler som fastsettes av Kongen ved forskrift»,
gis en tilføyelse om at underhold og bolig må være
sikret «gjennom fast arbeid og permanent husvære
således at utlendingen ikke ligger samfunnet til byrde».
Slik jeg ser det, gjelder den foreslåtte tilføyelsen også i
dag, i form av forskriftsbestemmelser. Av forskriftens §§ 19
og 20 fremgår det hvilke krav som stilles til henholdsvis
underhold og bolig ved første gangs søknad. Begge
deler må være sikret for den tid søknaden
gjelder. Det gis således ikke tillatelse ut over dette
tidsrommet.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det dessuten at det gis en bestemmelse
om fornyelse i § 8 første ledd. Det ville være
et brudd på systematikken i loven å gi en slik
bestemmelse i § 8, all den stund det er § 11
som omhandler fornyelse av tillatelser. Jeg kommer derfor tilbake til
dette forslaget i tilknytning til omtalen av § 11.
De øvrige vilkårene for å få tillatelse
i henhold til § 8 første ledd, er ikke
foreslått endret.
Når det gjelder annet ledd, foreslås det at «sterke menneskelige
hensyn» og «særlig tilknytning til riket» erstattes
med «særlig sterke menneskelige hensyn» og «særlig
sterk tilknytning til riket». Jeg kommenterer først
forslaget om å kreve særlig sterke menneskelige
hensyn.
Det er først og fremst utlendinger som har søkt asyl
uten å fylle vilkårene i flyktningkonvensjonen,
jf. lovens § 16, som gis tillatelse fordi sterke
menneskelige hensyn taler for det. En skjerping av dette kriteriet som
foreslått ville nødvendigvis måtte innebære
at noen som i dag får tillatelse etter dette alternativet, fikk
avslag. Dette er ikke en politikk Regjeringen kan gå inn
for. Vi mener at «sterke menneskelige hensyn» er
et kriterium som har fungert godt i de mer enn ni årene
det har gjeldt og gir adgang til en praksis som Regjeringen kan
innestå for.
Det er først og fremst utlendinger som har søkt familiegjenforening
uten å fylle kravene til «nærmeste familiemedlemmer» i
lovens § 9, jf. forskriftens §§ 22
og 23, som gis tillatelse på grunnlag av særlig tilknytning
til riket. I forskriftens § 24 første
ledd er regnet opp søkere som «anses å ha
særlig tilknytning til riket», jf. tredje punktum.
Jeg antar at en skjerping av dette kriteriet som foreslått
måtte innebære en endring i beskrivelsen av de
gruppene som i dag gis tillatelse etter § 24 første
ledd og dessuten en innstramning av praksis etter § 24
annet ledd. Regjeringen kan ikke gå inn for noen av delene.
Tvert imot er adgangen til å få tillatelse etter § 24
første ledd utvidet med virkning fra 1. januar
i år.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved den nevnte
loven av 30. april 1999. Den nye ordlyden innebærer
ingen realitetsendringer i forhold til praksis etter den tidligere
ordlyden. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at
komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte
endringene.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 tre realitetsendringer: retten til tillatelse når
vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, underholdet
skal ikke være sikret «som hovedregel»,
men være et absolutt vilkår, og det foreslås innført
krav om at bolig er sikret.
Hva angår kravet om bolig, gjaldt det et slikt krav etter
fremmedloven av 1956, mens det ble vedtatt ikke å videreføre
det i den nye utlendingsloven. At underholdet «som hovedregel» må være
sikret, kom inn i paragrafen ved loven av 30. april 1999.
Under henvisning til at § 9 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går
jeg ikke nærmere inn på noen av forslagene. Jeg
understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske
om å stramme inn vilkårene for familiegjenforening
som foreslått.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. Endringen består i at det kan gis fornyet tillatelse
med to års varighet mot tidligere ett år. Det fremgår
av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
gikk imot denne endringen.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig at retten til fornyet tillatelse når
vilkårene er oppfylt endres til en kan-bestemmelse, at
det innføres krav om sikret bolig og at adgangen til å gi
fornyet tillatelse for to år tas ut igjen.
I denne forbindelse nevner jeg også forslaget til tilføyelse
i § 8 første ledd, jf. foran, om at det
ved fornyelse skal «legges vekt på om vilkårene
for innvilgelse av arbeidstillatelse og oppholdstillatelse fortsatt
er oppfylt». Gjeldende ordlyd av § 11
har lagt opp til at de samme vilkårene som må være
oppfylt ved første gangs tillatelse, også må være
oppfylt for å få fornyet tillatelse, bortsett
fra at vilkåret i § 8 første ledd
om sikret bolig for å ha rett til første gangs
tillatelse ikke gjelder ved fornyelse.
Under henvisning til at § 11 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999, går
jeg ikke nærmere inn på disse forslagene. Jeg
understreker imidlertid at Regjeringen ikke har noe ønske
om gjøre det vanskeligere å få fornyet
en gitt tillatelse.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Det ble da foretatt to endringer i fjerde ledd: (1) faktisk
opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år ble
likestilt med bopel utenfor riket av samme varighet, og (2) det
skal ikke bare konstateres at en bosettingstillatelse er bortfalt,
men treffes vedtak om det. I motsetning til en konstatering kan et
vedtak påklages. Det fremgår av Innst. O. nr.
42 (1998-99) at også komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
sluttet seg til de foreslåtte endringene.
I forhold til nåværende ordlyd gjelder forslaget
i Dok. nr. 8:28 hovedsakelig: (1) retten til bosettingstillatelse
når vilkårene er oppfylt, endres til en kan-bestemmelse,
(2) bestemmelsen i annet ledd annet punktum om at en bosettingstillatelse
gir utvidet vern mot bortvisning og utvisning strykes, (3) adgangen
til å delegere innvilgelsesmyndighet til politiet, som
kom inn i 1997, er tatt ut, (4) tillatelsen faller bort når
innehaveren har hatt bopel utenfor riket sammenhengende i mer enn
ett år, mot to år i dag, og (5) bestemmelsen om
at det skal treffes vedtak om bortfall, er tatt ut.
Dersom § 11 skulle
endres fra å gi rett til fornyet tillatelse når
vilkårene er oppfylt til en kan-bestemmelse, jf. foran,
ville det være logisk at også § 12
ble en kan-bestemmelse. Regjeringen går imidlertid ikke inn
for en slik endring verken når det gjelder § 11
eller § 12.
Når det gjelder adgangen til å være
ute av landet uten at tillatelsen faller bort, kan ikke Regjeringen
se noen grunn til at den bør innsnevres fra to til ett år.
I denne forbindelse viser jeg også til Innst. O. nr. 42 (1998-99)
side 12 spalte 2, der det fremgår at komiteens flertall
mener det i alle sammenhenger bør gjelde en toårsregel.
I det hele tatt viser jeg til at § 12 har vært
forelagt for Stortinget så sent som i 1999.
Paragrafen har stått uendret siden utlendingsloven ble
vedtatt.
I Dok. 8:28 foreslås det for det første at
det i første ledd skal stå «... noe område
der utlendingen med rette kan frykte ...» i stedet for «kan
frykte» slik det står i dag. Jeg mener at det
i «kan frykte» ligger at det må være «med
rette». Det er myndighetene som tar stilling til om utlendingen «kan
frykte», i motsetning til dersom det hadde stått «noe
område der utlendingen frykter.»
For det andre foreslås det at bestemmelsen i annet ledd
endres fra et pålegg til vedtaksmyndigheten om at en utlending
som ikke går inn under reglene i § 15 første
ledd, skal vurderes etter reglene i § 8
annet ledd, til at det i slike tilfeller kan vurderes
om reglene i § 8 annet ledd bør anvendes.
Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 46 (1986-87) om utlendingsloven,
der det står på side 104 spalte 1:
«Hvis myndighetene kommer til at en utlending ikke
er vernet mot utsendelse etter § 15 første ledd, synes
det selvsagt at de umiddelbart vurderer om bestemmelsen i § 8
annet ledd bør anvendes. Departementet foreslår
likevel at det sies uttrykkelig i § 15 at dette skal gjøres,
jfr. annet ledd.»
Jeg slutter meg til at det er selvsagt at enhver søknad
om asyl subsidiært vurderes etter § 8 annet ledd
og går ikke inn for at noe annet skal fremgå av § 15
annet ledd.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999.
For det første foreslås det i Dok. nr. 8:28
at første punktum endres fra å gjelde «flyktning
som er i riket eller . . .» til å gjelde «flyktning
med reelt behov for beskyttelse», og dessuten at flyktningen
må være i riket med lovlig opphold.
«Med reelt behov for beskyttelse» tilfører
ikke bestemmelsen noe, idet en flyktning pr. definisjon har et reelt
behov for beskyttelse. Jeg understreker for ordens skyld at det
ikke står «asylsøker», men «flyktning». Å kreve
lovlig opphold ville være i strid med flyktningkonvensjonen.
Dersom vi har en flyktning innen landets grenser, kan vi ikke sende
vedkommende hjem til en mulig forfølgelse selv om han eller hun
har søkt asyl under et ulovlig opphold.
For det andre foreslås det en ny bokstav f som ville
innebære at det ikke gis beskyttelse til en flyktning som «det
er grunn til å anta har oppgitt falsk identitet og som
ikke positivt bistår i avdekking av riktig identitet».
Det kan spørres hvordan en vet at en person som beskrevet
i forslaget oppfyller vilkårene for å være flyktning
dersom en ikke vet hvem vedkommende er. Søknaden må imidlertid
uansett behandles. Personer med uavklart identitet vil i utgangspunktet
ikke fylle vilkårene for å bli anerkjent som flyktning
idet man ved en slik vurdering må vite hvem vedkommende
er og fra hvilket land. Dersom forslaget tar sikte på en flyktning
som først oppga falsk identitet og heller ikke bidro til å avklare
sin riktige identitet, men hvor riktig identitet blir brakt på det
rene, går beskyttelsesbehovet likevel foran hjemsendelse
til en mulig forfølgelse.
Det foreslås at «en tilknytning til riket» erstattes med «en
særlig sterk tilknytning til riket». Gjeldende bestemmelse
har stått uendret siden loven ble vedtatt, og Regjeringen
kan ikke se noen grunn til å stramme inn adgangen til å få en
søknad om asyl behandlet her i landet.
Tredje ledd fikk sin nåværende ordlyd ved loven av
30. april 1999. Det fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99)
at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet gikk imot de foreslåtte
endringene. Jeg kan ikke se noen grunn til at en skulle gå tilbake
til den tidligere ordlyden.
Siste ledd foreslås strøket.
Dette leddet ble endret ved lov av 10. januar 1997 nr.
5, da adgangen til å få midlertidig arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse ble utvidet med bestemmelsen i annet punktum,
som lyder: «Etter anmodning kan Utlendingsdirektoratet
også gi midlertidig oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse
til asylsøker som har fått et endelig avslag som
for tiden ikke iverksettes.» Departementet arbeider for
tiden med en odelstingsproposisjon om endringer i utlendingsloven,
der § 17 siste ledd foreslås endret til å åpne
for at også politiet kan gis myndighet til å gi
midlertidig tillatelse. I dag er det bare Utlendingsdirektoratet
som har slik myndighet.
Under henvisning til at siste ledd ble endret så sent som
i 1997 og at Stortinget i nær fremtid vil få seg forelagt
et nytt forslag til endring, går jeg ikke nærmere
inn på forslaget om å utelate hele leddet.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. Til tross for at den nye ordlyden gir bestemmelser også om
utlendingspass, innebærer den ingen realitetsendringer,
fordi slike bestemmelser fra loven trådte i kraft har vært å finne
i forskriften. Forskriftsbestemmelsene har vært gitt i
medhold av den alminnelige lovhjemmelen til å gi forskrifter
i § 59.
I Dok. 8:28 foreslås det at retten etter første
punktum til å få reisebevis for flyktning dersom
ikke særlige grunner taler mot det, endres til en kan-bestemmelse.
Det foreslås også at tapt reisebevis kan anses som
særlig grunn til ikke å innvilge reisebevis.
Regjeringen mener at en har tilstrekkelig handlefrihet ved at
retten til å få reisebevis for flyktning ikke gjelder
dersom særlige grunner taler mot det.
Når det gjelder tilføyelsen om tapt reisebevis, gjelder
en slik bestemmelse i dag også. For å ha tapt reisebeviset
må en nødvendigvis først ha fått
utstedt slikt dokument. Det fremgår av forskriftens § 67
at fornyelse av reisebeviset kan «nektes når innehaveren har
tapt sitt reisebevis uten at det er gitt en troverdig forklaring
på hvordan dette er skjedd».
Fordi Dok. 8:28 forholder seg til den tidligere ordlyden av § 19,
relaterer endringsforslaget seg til annet ledd, men dette er nå tredje
ledd.
Mens gjeldende ordlyd lyder: «Pass eller annet reisedokument
søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen
med søknad om reisebevis for flyktning eller utlendingspass»,
foreslås det at innleveringsplikten også skal
gjelde «andre dokumenter som kan bekrefte flyktningens
identitet».
Utgangspunktet er at en person som søker norsk reisedokument,
ikke kan benytte hjemlandets reisedokument. De fleste søkerne
vil ha søkt asyl i Norge og dermed tilkjennegitt at de
ikke kan påregne beskyttelse fra sitt hjemlands myndigheter.
Ethvert reisedokument må derfor være i norske
myndigheters besittelse mens søknaden er til behandling.
Dersom utlendingen får asyl/opphold på humanitært
grunnlag, og på grunnlag av dette norsk reisedokument,
kan ikke vedkommende også ha hjemlandets reisedokument.
Slikt dokument vil imidlertid bli tilbakelevert til utlending som
får avslag på opphold i Norge. Foranstående
begrunnelse har ikke gyldighet for andre identitetsdokumenter. Myndighetene
vil naturligvis be om å få fremlagt slike dokumenter
som et ledd i avklaringen av utlendingens identitet, men det er
ingen grunn til at de ikke skal kunne benyttes av innehaveren mens
saken er til behandling.
Paragrafen er endret én gang, nemlig ved loven av 30. april
1999. De viktigste endringene er: (1) første ledd bokstav
b fikk et nytt annet punktum som innebærer at også en
særreaksjon tilsvarende sikring som er ilagt i utlandet, kan være grunnlag for
utvisning, og (2) bestemmelsen i tredje ledd annet punktum om korteste
varighet av et innreiseforbud ble endret fra å være
en absolutt regel på to år til en hovedregel. Det
fremgår av Innst. O. nr. 42 (1998-99) at komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet gikk imot forslaget om å kunne gi
et innreiseforbud kortere varighet enn to år.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det:
En utlending skal utvises i de tilfellene
som er regnet opp i første ledd. I gjeldende bestemmelse
står det kan.
Strafferammen i bokstav b heves fra tre til seks måneder,
noe som i så fall innebærer at det skal mer til
enn i dag for å utvise en utlending.
I det som etter gjeldende ordlyd er bokstav c, foreslås
det at det skal tas hensyn til fengselsstraff de siste fem årene
mot i dag de siste tre årene.
Adgangen til å unnlate utvisning til tross for at vilkårene
for utvisning i første ledd er oppfylt, foreslås
strammet inn, jf. forslaget til ny ordlyd av annet ledd. Det foreslås
også at annet punktum i gjeldende annet ledd utgår.
Dette lyder: «Utlending som har arbeidstillatelse eller
oppholdstillatelse, eller nordisk borger som har hatt bopel i riket
i mer enn tre måneder, kan bare utvises dersom det straffbare
forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.»
Jeg kan ikke se at det gjør noen særlig forskjell
om utvisningsbestemmelsene blir skal-bestemmelser i stedet for kan-bestemmelser,
idet det også i henhold til forslagene i Dok. nr. 8:28
skal vurderes etter annet ledd hvorvidt den konkrete utlendingen
bør utvises. Etter gjeldende praksis vurderes det først
hvorvidt det er hjemmel i første ledd til å utvise,
deretter om utvisning skal besluttes på bakgrunn av bestemmelsene
i annet ledd.
Regjeringen er verken enig i at adgangen til å utvise
isolert sett skal utvides, eller i at det skal mer til enn i dag
for ikke å utvise dersom det er adgang til det. Annet ledd
annet punktum gir uttrykk for et prinsipp som etter Regjeringens
syn bør opprettholdes: adgangen til å utvise innskrenkes
jo lengre botid utlendingen har i Norge.
Gjeldende bestemmelser blir etter mitt syn praktisert strengt.
Det er ikke aktuelt for Regjeringen å føre en
strengere utvisningspraksis enn det er hjemmel til i dag. For ordens
skyld viser jeg også til at våre folkerettslige
forpliktelser, bl.a. retten til respekt for familielivet som følger
av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, setter
grenser for hvor streng utvisningspraksis som kan føres.
Endelig foreslås det i Dok. nr. 8:28 at det skal gjelde
en absolutt regel om at et innreiseforbud ikke kan gis kortere varighet
enn fem år, jf. forslaget til endring av tredje ledd, der
det også foreslås at en som er utvist, ikke skal
kunne gis adgang til riket etter søknad i den tiden innreiseforbudet
gjelder. I denne forbindelse viser jeg til at Stortinget så sent
som i 1999 bestemte at et innreiseforbud skal kunne gis kortere
varighet enn to år.
Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Annet ledd bokstav b fikk da et nytt annet punktum om at også ilagt
særreaksjon som følge av straffbare forhold som
nevnt i bestemmelsen, kan være grunnlag for utvisning.
I Dok. nr. 8:28 foreslås det for det første
at paragrafen bare skal gjelde utvisning og ikke bortvisning, og
at første ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Utlending
som er født i riket og som senere uavbrutt har hatt fast
bopel her, kan ikke bortvises eller utvises.»
Videre foreslås det at utlending som i dag kan utvises etter bestemmelsene i gjeldende
annet ledd, skal utvises.
Det foreslås også at strafferammen på tre år
i bokstav b senkes til ett år, og at ettårsregelen
for forhold her i landet heves til tre år. Begge deler
utvider adgangen til utvisning.
Mens gjeldende tredje ledd er i overensstemmelse med den tilsvarende
bestemmelsen i § 29 annet ledd, er ikke forslaget
til endring av bestemmelsen det samme her som når det gjelder
forslaget til endring av § 29 annet ledd. Hva
angår § 30 foreslås det at ordet «klart» tilføyes
i gjeldende bestemmelse: en utvisning må klart være
et uforholdsmessig tiltak for at den skal unnlates.
Det som er anført som Regjeringens syn i forhold til
forslaget til endring av § 29, gjelder også § 30.
Bl.a. følger det av dette at § 30 første
ledd ikke bør utgå. Også § 30
blir etter mitt syn praktisert strengt. Utlendinger som er dømt
for alvorlige forbrytelser, er blitt utvist selv om de har bodd
i Norge i mange år og har norsk ektefelle og norske barn.
Paragrafen er endret to ganger, sist ved loven av 30. april
1999. Den fikk da bl.a. et nytt første ledd. Samtidig er
den tidligere ordlyden av forskriftens § 128 blitt § 128a,
mens § 128 har fått helt ny ordlyd relatert
til det nye første leddet i lovens § 37.
Loven har også fått tre nye paragrafer: § 37a
om kompetanse og fremgangsmåte ved beslag i identifiseringshensikt, § 37b
om kompetanse og fremgangsmåte ved undersøkelser
i identifiseringshensikt og § 37c om kompetanse og fremgangsmåte
ved tiltak som nevnt i § 37 fjerde og sjette ledd.
Gjennom disse endringene har myndighetene fått ganske andre
gode muligheter enn tidligere til å få avklart
en utlendings identitet, samtidig som utlendingenes rettssikkerhet
er blitt styrket gjennom bestemmelsene i §§ 37a
til 37c.
På denne bakgrunn fremstår forslagene i Dok.
nr. 8:28 som uaktuelle.
Paragrafen er endret tre ganger, sist ved loven av 30. april
1999 (endringen da gjaldt bare å endre tallangivelser fra
tall til bokstaver). Det foreslås i Dok. nr. 8:28 at siste
ledd utgår. Bestemmelsen her lyder: «Overtredelse
av denne paragrafen påtales bare når allmenne
hensyn krever det.» Forslaget om å stryke bestemmelsen
er begrunnet med at den medfører at paragrafen sjelden
anvendes, og at dette bidrar til å underminere respekten
for landets lover.
Jeg er ikke enig i at det forholder seg som beskrevet i Dok.
nr. 8:28. Bestemmelsen anvendes etter min oppfatning i tilfeller
som det bør reageres strafferettslig mot. Jeg mener også at
det i større grad ville bidra til at respekten for regler
generelt ble svekket dersom det i stedet ble gitt inntrykk av at
påtale skulle reises også ved enhver mindre forseelse,
samtidig som dette ikke kom til å skje i praksis, og heller
ikke burde skje. Ved påtalevilkåret «allmenne
hensyn» kan det i større grad tas hensyn til konkrete
forhold ved overtredelsen. Det ville f.eks. være lite rasjonelt
i forhold til politiets ressurser å påtale noen
få dagers opphold ut over et visums varighet. I mange tilfeller
av overtredelser av utlendingsloven er det dessuten mer rasjonelt
at saken får en forvaltningsmessig løsning i form
av avslag på videre opphold, bortvisning eller utvisning.