2.1 Sammendrag

Det redegjøres for hovedtrekkene i utviklingen av helseberedskapens organisering og innhold etter 1940. I januar 1940 ble Landsrådet for sanitets- og sykehusberedskap oppnevnt. Rådets oppgave var å utarbeide en plan for hvordan landets helsepersonell, sykehus, sanitetsutstyr og materiell burde fordeles og utnyttes i tilfelle krig. Arbeidet med helseberedskap ble gjenopptatt kort tid etter annen verdenskrig; bl.a. ble et «medisinalt kriseutvalg» nedsatt i oktober 1946. Neste trinn i den organisatoriske utvikling av beredskapen var opprettelsen av Beredskapsrådet for landets helsestell i oktober 1948.

Forslag til bevilgninger til helseberedskap ble fram til 1952 fremmet av Forsvarsdepartementet, og deretter overtok Sosialdepartementet ansvaret. Helsedirektoratet spilte en sentral rolle i utviklingen av helseberedskapen i etterkrigstiden. Regionalt fikk fylkeslegene viktige oppgaver, og det ble også utpekt landsdelsberedskapsleger blant fylkeslegene.

Beredskapsrådet for landets helsestell fikk i 1995 revidert mandat og endret sammensetning. Det redegjøres for hovedområdene som gjeldende helseberedskap er bygd på; institusjonsberedskap, materiellberedskap, hygienisk beredskap, andre tiltak og personellberedskap. I tillegg gis det en redegjørelse for utviklingen av katastrofepsykiatri.

Beredskapsrådet for landets helsestell la fram et forslag til en helseberedskapslov i januar 1952, og det ble fremmet en odelstingsproposisjon for Stortinget i mars 1955. Det var ingen debatt om saken verken i Odelstinget eller i Lagtinget. Lov av 2. desember 1955 definerte helsemessig beredskap som «tiltak som tar sikte på under krig å verne befolkningens helse og å sørge for nødvendig medisinsk behandling og pleie.»

Helseberedskapsloven har vært endret flere ganger. I februar 1981 ble det nedsatt en arbeidsgruppe til å gjennomgå loven med tilhørende forskrifter. Innstilling med lovutkast ble avgitt i desember 1983, men saken ble ikke fulgt opp på den tiden.

Sosialdepartementet nedsatte i februar 1985 en arbeidsgruppe som avga innstilling i oktober 1987 – NOU 1987:36 Omsorg ved beredskap og krig. Innstillingen inneholdt forslag til en ny lov med forskrifter som skulle regulere tjenestepliktiges behov for omsorgsavlastning, og kommunenes mulighet for å gi slik hjelp.

Det ble ikke fremmet proposisjon om saken til Stortinget. Men ved overgangen til 1990-årene tok Sosialdepartementet opp arbeid med spørsmålet om en ny beredskapslov som dels skulle omfatte både det helsemessige og sosiale område, dels dekke både kriser og katastrofer i fred og krig.

I mai 1995 nedsatte Sosial- og helsedepartementet ei prosjektgruppe til å utarbeide utkast til ny lov om helsemessig og sosial beredskap. Det redegjøres for prosjektgruppas mandat og for hovedinnholdet i prosjektgruppas innstilling som ble avgitt i juli 1997. Den inneholdt dels en bred redegjørelse om den helsemessige og sosiale beredskap, dels forslag til ny lov om helsemessig og sosial beredskap, og dels forslag til nye bestemmelser i den alminnelige helse- og sosiallovgivningen. Med unntak for ett punkt var forslagene til lovbestemmelser enstemmige. Et mindretall på to gikk imot forslaget om planleggingsplikt for kommuner og fylkeskommuner.

Utredningen la til grunn en inndeling av beredskapen i helse- og sosialsektoren i følgende tre hoveddeler:

Prosjektgruppas innstilling ble sendt på høring i juli 1997 med høringsfrist i desember 1997. Det ble mottatt svar fra 131 høringsinstanser. Høringsinstansenes uttalelser sammenfattes i følgende hovedpunkter:

• Det gis honnør for en omfattende utredning om temaet helsemessig og sosial beredskap. Utredningen har stor opplysningsverdi og kan brukes som oppslagsverk.

• Man har savnet oppdatert lovgivning på området, og forslaget om en ny beredskapslov ønskes velkommen.

• Det er bred tilslutning til hovedtrekkene i den foreslåtte lovstruktur: dels en egen lov om helsemessig og sosial beredskap som omfatter både kriser og katastrofer i fredstid og situasjoner der riket er i krig eller når krig truer, dels bestemmelser om alminnelig beredskap inntatt i de alminnelige helse- og sosiallover.

• Når det gjelder beredskapsloven, er det bred tilslutning til hovedtrekkene, men divergerende synspunkter på en del av enkeltbestemmelsene. De fleste uttalelsene gjelder lovens virkeområde, planplikten og enkelte av de såkalte fullmaktsbestemmelsene. Andre bestemmelser blir mindre kommentert.

• I likhet med andre sentrale bestemmelser i beredskapsloven får lovfesting av plikt til beredskapsplanlegging for både fred og krig bred støtte. Men her er det fra mange av høringsinstansene en forutsetning at staten må gi økonomisk kompensasjon for den merbelastning denne plikten sammen med plikten til å holde øvelser anses å medføre.

Det uttales at det også er tilslutning til de fleste forslag til bestemmelser i den alminnelige helse- og sosiallovgivning, men at for enkelte av disse bestemmelsene er meningene sterkt delte. Dette gjelder særlig forslaget om statliggjøring av tilsynet med drikkevann.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen, Karin Lian, Nils Amund Røhne og Gunhild øyangen, fra Fremskrittspartiet, Harald T. Nesvik og Thorleif Vikre, fra Kristelig Folkeparti, åse Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Senterpartiet, Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, har merket seg at i alt 131 høringsnotater har avgitt uttalelse til prosjektgruppas utkast til ny lov om helsemessig og sosial beredskap som ble avgitt i juli 1997. Av høringsuttalelsene går det fram at det er et entydig ønske om ny beredskapslov, og at det er bred støtte til hovedtrekkene i den foreslåtte lovstruktur, en lovstruktur basert på en egen beredskapslov på helse- og sosialområdet, samtidig som bestemmelsen som mest naturlig bør følge av den alminnelige helse- og sosiallovgivningen, tas inn i disse lover.

Komiteen har merket seg at det også er bred tilslutninger til hovedtrekkene i beredskapsloven, men at flere hevder at støtten til bl.a. kravet om beredskapsplanlegging er knyttet opp til at staten må gi økonomisk kompensasjon for merbelastning for fylker og kommuner.

Komiteen forutsetter at disse forhold blir vurdert og tatt hensyn til ved fastsetting av rammetilskuddene i kommunesektoren.