Departementet mener at det i en skattefavorisert ordning må gis
retningslinjer for utformingen av de årlige innskudd, bl.a.
for å unngå at utformingen i for stor grad åpner
for særbehandling av enkelte grupper i foretaket. En bør
også unngå at enkelte grupper av arbeidstakere
får en svært høy samlet pensjon fra folketrygden
og foretakspensjonsordning sett i forhold til tidligere lønnsinntekt.
Det ville trolig oppfattes som urimelig, også i forhold
til andre grupper av yrkesaktive, om en skattefavorisert ordning
kunne brukes til å gi en samlet pensjon som var høyere
enn tidligere lønn. Pensjonsinnskudd er en del av den enkeltes
lønns- og arbeidsforhold, og vil avveies mot lønn. Også for
den enkelte arbeidstakeren vil det som regel være å foretrekke å få en
noe høyere lønn i dag enn meget høy pensjon
i framtiden. Departementet viser samtidig til at utvalgets forslag
gir flere alternativer og kun gir rammer for utformingen av innskuddet
i det enkelte alternativ. Departementet mener at en slik fleksibilitet
gir stor mulighet til å tilpasse ordningen til behovene
i det enkelte foretak, og gir sin støtte til denne utformingen,
jf. foreslått § 5-3.
Departementet viser til at i en innskuddspensjonsordning er innskuddets
størrelse helt sentralt for den framtidige ytelsen. Det
er derfor viktig at arbeidstaker får informasjon om innskuddets
nivå, og hvilke innskudd vedkommende kan vente seg framover.
Departementet deler derfor ikke NARFs oppfatning av at det ikke
er behov for noen innskuddsplan. Departementet ser samtidig at det
vil være adgang for arbeidsgiver å endre pensjonsplanen,
noe som kan gi usikkerhet m.v. for arbeidstakerne, men viser til
at slik adgang vil være begrenset av de øvrige
avtaler arbeidsgiver og arbeidstaker inngår. I denne sammenheng
vil departementet peke på at den enkeltes arbeidskontrakt
skal inneholde en spesifisering av medlemskapet i foretakets pensjonsordning,
jf. arbeidsmiljøloven § 55. Departementet
vil også peke på at en viss adgang til å endre
innskuddsplanen kan bidra til at flere arbeidsgivere vil se seg
i stand til å opprette pensjonsordning for sine ansatte.
I utkastet § 5-3 første ledd bokstav
d foreslår utvalget at innskuddene skal kunne fastsettes
etter regler som avspeiler tidligere forslag til utforming av pensjonsytelser
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon. Departementet
vil vise til at utformingen i endelig vedtatt lov om foretakspensjon
er noe endret, og foreslår derfor at samme endring gjennomføres
i bokstaven her. Dette fører til at foreslått § 5-3
første ledd bokstav d vil åpne for at det for
hvert medlem kan fastsettes et beløp, beregnet på grunnlag
av ulike prosentsatser for den del av medlemmets lønnsgrunnlag som
ligger under 6 G og de deler av lønnsgrunnlaget som ligger
mellom 6 og 12 G. For øvrig er departementets forslag til § 5-3
første ledd tilsvarende utvalgets utkast.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at innskuddene
bør kunne tilpasses foretakenes økonomi og inngå på en
hensiktsmessig måte i de årlige forhandlingene
mellom partene i arbeidslivet. Det bør være fleksible
muligheter til å variere innskuddene fra år til år
ut fra foretakenes økonomi. Det bør være åpning
for at innskuddssatser kan endres fra et år til et annet
som ledd i årlige forhandlinger om lønn m.v. uten
betydelige administrative kostnader. Flertallet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreslå endringer
i § 5-1 om alminnelige regler for innskuddsplanen
i tilknytning til den varslede proposisjonen om endringer i lov
om foretakspensjon for å ivareta denne intensjonen på en
hensiktsmessig måte.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til § 5-1 og § 5-3 (1).
Disse medlemmer viser til at bestemmelsen i forslaget § 2-5
ikke er til hinder for endringer av innskuddssatsene. Bestemmelsene
om utformingen av innskuddsplanen gir også stor fleksibilitet
til å tilpasse innskuddene til situasjonen det enkelte
foretak. Videre er innskuddsfondet godt egnet som et bufferfond som
det kan betales til i «gode» tider, og trekkes
på i «dårlige». Disse
medlemmer mener at det også må legges
vekt på at arbeidstakerne skal kunne føle seg
trygge på pensjonsplanen.
Disse medlemmer vil videre peke på at
skattefavoriseringen blant annet er begrunnet med det ansvar arbeidsgiver
påtar seg med å ha en slik ordning. Hvis arbeidsgiver
ikke påtar seg vesentlig ansvar, faller denne begrunnelsen
bort.
Disse medlemmer vil videre peke på at
adgang til innbetaling fra medlemmene selv vil innebære
at disse, i tillegg til fordelene ved å motta innskudd etter
innskuddsplanen, vil få en individuell adgang til å spare
til alderspensjon gjennom ordningen. Disse medlemmer viser
til at det ikke er noe i lovforslaget som forhindrer at de ansatte
oppretter IPA-kontakter i samme institusjon som pensjonsordningen
er opprettet, og at foretaket påtar seg en administrativ oppgave
hvis det er hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener de ansatte selv bør få mulighet
til å innbetale til innskuddsordningen. Regjeringen har
i proposisjonen avvist en slik mulighet. Disse medlemmene mener
langt flere bedrifter vil opprette innskuddsordning dersom de ansatte
selv kan bidra med egne innskudd. Egenandel fra arbeidstakerne er
dessuten relativt vanlig i ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger.
Undersøkelser gjengitt i proposisjonen viser at dette i
hovedsak gjelder mindre bedrifter. I om lag 18 pst. av bedriftene
med tjenestepensjon etter skatteloven betaler de ansatte en egenandel.
Dette utgjør om lag 10 pst. av medlemmene i ordningene.
I noen bedrifter kan dessuten innbetalingene fra arbeidsgiver
bli relativt lave i enkelte år. I slike tilfeller kan det
være hensiktsmessig at arbeidstakeren kan betale inn noe
til pensjonsordningen på egen hånd.
Disse medlemmer mener i tillegg det individuelle
aspektet ved innskuddsordningen taler for at det bør legges
til rette for at arbeidstakerne selv kan betale inn til ordningen.
Summen av arbeidsgivers og arbeidstakers innbetaling må imidlertid
ikke overstige maksimalsatsen hvert enkelt år. Disse
medlemmer mener en slik ordning lett kan innpasses i alternativet
med individuelle plasseringer. I de kollektive plasseringsalternativene
vil det være nødvendig med dobbelt kontoføring,
en for arbeidsgivers og en for arbeidstakers innbetaling. Konsekvensene
blir noe høyere utgifter til administrasjon. Disse
medlemmer mener likevel dette vil være billigere
enn å administrere en innskuddsordning og en annen pensjonsordning,
f.eks. IPA, hver for seg.
Departementet har merket seg synspunkter som går ut
på at årlig utbetaling bør være
lik, og at forventet samlet utbetaling ikke er relevant. Bakgrunnen
for spørsmålet er at i gjennomsnitt vil en kvinnelig
pensjonist leve om lag 4 år lenger enn en mannlig pensjonist.
Det betyr at pensjonsutbetalingene i gjennomsnitt skal finansieres
i flere år for en kvinne enn for en mann. I NOU 1994: 6
side 141-142 beskrev Pensjonsforsikringsutvalget (Hyllandutvalget)
dette forholdet slik:
«Et annet aspekt ved ytelsesbaserte ordninger
er at premiesummen beregnes for arbeidsstokken under ett, og den
enkelte er sikret en ytelse som står i forhold til tidligere
inntekt og tjenestetid uavhengig av kjennetegn for øvrig.
Dette favoriserer bl.a. kvinner som gruppe på grunn av
den statistisk sett lengre levetiden. Forskjellen i levetid mellom
kjønnene inngår i de aktuariske beregningene bak
premiebeløpet, men utformingen av ordningen tilslører
at det foregår en omfordeling. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning vil
slike forskjeller bli synliggjort. Man kan tenke seg at arbeidsgiver
betaler inn like høy premie for kvinner og menn. En kvinne
vil da ved pensjonsalder ha like stor pensjonsformue som en mann
med samme inntektsprofil, men den gir grunnlag for lavere pensjon. Skulle
arbeidsgiver ha plikt til å sikre lik pensjon, ville premien
bli høyere for kvinnen. Dette vil kunne virke negativt
på kvinners yrkesmuligheter.»
Som sitatet fra Pensjonsforsikringsutvalget illustrerer, vil
uttrykket likebehandling ha mange aspekter når det betraktes
sammen med pensjonsordninger i arbeidsforhold. Fra et økonomisk
synspunkt kan likhet i samlet utbetaling være viktigst,
men det har også vært pekt på at likhet
i årlig utbetaling er viktig. I et sosialforsikringssystem
som folketrygden er det naturlig at årlige ytelser er like
for kvinner og for menn. I ordninger som er knyttet til et arbeidsforhold,
kan det derimot argumenteres for at det sentrale må være
lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid,
og at kvinner og menn har samme adgang til andre lønnsrelaterte
ytelser.
Departementet vil bemerke at det synes relevant å knytte
vurderingen av «likhet» til det sentrale elementet
i den avtalen som inngås. I en innskuddsordning vil det
være innskuddet arbeidsgiver og arbeidstaker inngår
en avtale om, og det er derfor rimelig at likhetsvurderingen knyttes
til innskuddets størrelse. I en ytelsesbasert ordning er
avtaleforholdet prinsipielt svært forskjellig fra innskuddsordningene,
i og med at avtaleforholdet da er knyttet til en bestemt årlig
ytelse målt som andel av sluttlønn. Departementet
vil minne om at i en innskuddsordning vil årlig ytelse
bl.a. kunne påvirkes betydelig av avkastningen, og at forholdet mellom
medlemmenes innskudd bare er ett element for å forklare
forholdet mellom de årlige ytelser de senere vil motta.
Det bemerkes også at forholdet mellom innbetalinger for
kvinner og menn avhenger bl.a. av omfanget av ordningen. Som omtalt
i utredningen vil premiene være høyere for kvinner
enn for menn hvis ordningen kun omfatter alderspensjon. Hvis den
også omfatter uføre- og etterlattepensjon, er
imidlertid premien omtrent den samme.
I lovens kapittel 7 foreslår departementet at minste
utbetalingstid for ytelser fra innskuddspensjon skal være
ti år. Videre foreslås det at pensjonisten selv skal
ha adgang til å velge utbetalingsperiodens lengde på pensjoneringstidspunktet.
Slik utbetaling skal etter forslaget kunne foretas av alle typer
institusjoner, dvs. både som spare- og forsikringskontrakter.
Departementet viser til at forholdet mellom ytelsenes utbetalingsperiode
for kvinner og menn dermed ikke vil være av sentral betydning
i innskuddsordninger. Den enkelte vil selv kunne velge utbetalingsformer
der årlig utbetaling blir den samme for menn og kvinner, gitt
alt annet likt. Departementet mener at ordningen etter dette også oppfyller
de likestillingskrav som høringsinstansene har nevnt. Departementet
vil også vise til at felles tariffer i forsikring vil føre
til at menn vil få utbetalt høyere pensjon gjennom
bank eller fondsforvaltningsselskap enn gjennom forsikring. Dette
vil kunne føre til at forsikring ikke blir konkurransedyktig
i utbetalingsperioden.
Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget
ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner
spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6
stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som
står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i
forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien
i livsforsikringsprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er
at personer dør før utbetaling skal skje. Dette
varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av
alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye
sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes
må være objektiv, være like tilgjengelig
for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng
med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.
Departementet gjør oppmerksom på at for livselskapene
ville felles tariffer bety at de bør ha omtrent samme fordeling
av kvinner og menn blant sine kunder. Hvis de har flere kvinner,
vil de måtte utbetale pensjoner i flere år enn
lagt til grunn i tariffen, og dermed tape penger. Hvis de har flere
menn blant sine kunder, vil de utbetale pensjoner i færre år.
Det fører til at overvekt av menn vil gi større
overskudd. Innføring av felles tariffer ville dermed medføre
at det forretningsmessig gunstige for livselskapene ville være å innrette
markedsføring m.v. mot menn, og dermed at kvinner kunne
få et dårligere tilbud fra bransjen. Et forsikringsselskap
som taper penger, vil få soliditetsproblemer, og kunne
komme i den situasjonen at det ikke kan utbetale de garanterte pensjoner
på sikt.
Departementet antar at en måte å utlikne virkningen
av at forsikringsselskapene har ulik sammensetning av menn og kvinner,
kunne være å opprette en fellespool som tilføres
overskudd fra ordninger med mange menn og som dekker underskudd
i ordninger med mange kvinner. En er likevel avhengig av at samlet
fordeling på kvinner og menn er identisk med den som legges
til grunn for fellestariffen, slik at poolen vil få tilført
nok midler om tjenestepensjonsdekningen blant kvinner tiltar over
tid. Det vil også være spørsmål
knyttet for eksempel til tildeling fra poolen ettersom medlemmets
pensjonskapital ved pensjonsalder vil avhenge av antall innbetalingsår,
avkastning på midlene og lønnsprofil gjennom innbetalingstiden. Gjennomføring
av et slikt prinsipp må også gjøres innen
uførepensjon og pensjoner til etterlatte, og hvor virkningen
av kjønn er annerledes enn for alderspensjon. Departementet
antar at en slik pool ville kreve betydelig administrasjon og offentlige
støtte- og garantiordninger.
Departementet viser til at utenlandske forsikringsselskaper ikke
vil kunne pålegges å bruke felles tariffer. Utenlandske
selskaper vil dermed kunne markedsføre seg overfor menn
og foretak med mannlig flertall i Norge med en lavere premie for
samme alderspensjon. Dette vil stille utenlandske selskaper i en konkurransemessig
bedre stilling enn norske, og samtidig føre til at norske
forsikringsselskap har færre menn blant sine medlemmer
enn lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Fordi det er menn som
i gjennomsnitt dør tidlig og etterlater innbetalte pensjonspremier
til kvinner, vil dette føre til at selskapet får
lavere overskudd, noe som kan sette alle pensjonene i fare. I dag
er det lite grenseoverskridende virksomhet innen livsforsikring,
men det antas at EUs indre marked blir mer virksomt også på dette
området, jf. bl.a. Konkurranseflateutvalgets påpekning
av behovet for å ha et norsk regelverk som ikke skiller
seg for mye fra andre EØS-land, slik dette er omtalt i
NOU 2000: 9.
Departementet anser det forslaget som er lagt til grunn i proposisjonsutkastet å gi
en god balanse mellom hensynet til likebehandling av kvinner og
menn, til kvinners stilling i arbeidsmarkedet og til forsikringsfaglige
spørsmål. Departementet foreslår i forslaget § 5-3
annet ledd at det skal være adgang til å betale
høyere innskudd for kvinner, slik utvalget foreslo. Mulighet
til å fastsette i pensjonsplanen om kvinner skal ha samme
eller høyere innskudd enn menn, gjør det mulig å ta
hensyn til forhold på den enkelte arbeidsplass, og til
helheten i pensjonsordningen, for eksempel om det også inngår
uføre- og etterlatteytelser. I denne sammenheng vil departementet
bemerke at det er forskjellene knyttet til engangsinnskudd ved 67-års
alder som er relevant, og det kan synes som om enkelte høringsinstanser
har fokusert på andre forskjeller. Den relevante forskjellen
utgjør om lag 10 pst. ved livsvarige pensjonsytelser. Fordi
den enkelte kan velge utbetalingsform og -tid selv, foreslår
departementet at foretaket kan sette forskjellen lavere enn dette,
dvs. mellom null og 10 pst. Departementet vil dessuten ta initiativ
til at spørsmålet om kjønnsnøytrale
premier utredes på bred basis.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, slutter seg til Regjeringens vurderinger når
det gjelder forholdet mellom kvinner og menn, og slutter seg til
Regjeringens forslag til § 5-3 (2).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at ordningen med en innskuddsbasert tjenestepensjon
synliggjør at det er nødvendig å betale
inn mer for kvinner enn for menn, hvis kvinner skal få utbetalt
like mye hvert år i en livsvarig pensjon. Årsaken
er at kvinner har høyere forventet levealder enn menn.
I lovforslaget er det åpnet for å betale inn en
høyere premie for kvinner enn for menn. Både å bruke
og å ikke bruke denne muligheten gir ulik behandling av
kvinner og menn, som kvinner taper på. Høyere
premie for kvinner gjør det dyrere å ansette kvinner,
og kan føre til at det blir vanskeligere for kvinner på arbeidsmarkedet.
Lik premie gjør at kvinnene får en mindre årlig
pensjon enn mennene, selv om kvinnene har tjent like mye og har
arbeidet like lenge som sine mannlige kolleaer. Dette gjelder dersom
pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring. Ulik premie
for kvinner og menn er ikke knyttet spesielt til lov om innskuddspensjon,
men til forsikringsvirksomhet i sin alminnelighet. Disse medlemmer mener
at det er viktig å finne fram til ordninger som ikke forskjellsbehandler
kvinner og menn, verken i arbeidslivet eller som pensjonister. Disse
medlemmer er derfor fornøyd med at departementet
vil nedsette et utvalg som skal utrede spørsmålet
om kjønnsnøytrale premier på bred basis. Dette
utvalget må komme med konkrete forslag til lovendringer,
som kan sikre likestilling på dette området.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
ordningen med innskuddspensjon reiser viktige likestillingspolitiske
og likestillingsrettslige spørsmål. Disse
medlemmer legger vekt på å finne frem
til ordninger som ikke forskjellsbehandler kvinner og menn som pensjonister,
og som heller ikke fører til at kvinnelig arbeidskraft
blir dyrere enn mannlig arbeidskraft. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil legge frem forslag om endringer i lov om
foretakspensjon. Disse medlemmer vil i den forbindelse fremme
forslag om livslang utbetaling. Hensikten med en pensjonsordning
er å kompensere for bortfallet av inntekt gjennom hele
pensjonsalderen, og da bør også pensjonsordninger
som gir rett til skattefradrag være det. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at Regjeringen må legge fram
for Stortinget hvordan dette kan gjennomføres med fortsatt
lik premie for kvinner og menn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre fremjar
følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon skal § 5-3
(2) utgå.»
Departementet vil vise til at mange høringsinstanser
har vært kritiske til utformingen av forholdsmessighetsprinsippet.
Samtidig vil departementet igjen vise til at Stortinget ved behandlingen
av lov om foretakspensjon vedtok adgang til ned til ti års
opphørende ytelser i foretakspensjonsordninger. I lovens
kapittel 7 foreslås at dette gjøres gjeldende
også i innskuddspensjonsordninger, og at valgfriheten knyttet til
utbetalingstid for pensjonskapital legges til medlemmene. Dette
innebærer at det ikke vil være noe grunnlag for
beregninger av forventet pensjonsytelse medlemmene i mellom. Departementet
foreslår derfor at første ledd i § 5-2
erstattes av et forholdsmessighetskrav som er enklere å relatere
til innskuddspensjon.
Forholdsmessighetsprinsippet, slik det er formulert i lov om
foretakspensjon, tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd
og foretakspensjon. Denne summen skal ikke utgjøre en høyere
andel av lønn for høytlønte enn for lavtlønte.
Folketrygdens ytelser har knekkpunkt ved 6 G, slik at kompensasjonsgraden for
inntekt ut over 6 G er lavere enn kompensasjonsgraden for inntekt
under 6 G. Ytelsen fra pensjonsordningen isolert sett øker
derimot med stigende lønn, både som absolutt beløp
og som andel av lønn. Mange supplerende pensjonsordninger
har som siktemål å kompensere for folketrygdens
knekkpunkt, og dette er fullt mulig i foretakspensjon.
Departementet vil for øvrig vise til at vedtatt lov om
foretakspensjon begrenser ytelsen for lønnsgrunnlag opp
til 6 G på 100 pst. av lønn, og for lønn
fra 6 G til 12 G på 70 pst. av G, jf. omtale i avsnitt
2.4. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12
G, vil maksimal pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85.
Departementet kjenner ikke til at det eksisterer pensjonsordninger
som har en så høy pensjonsprosent i dag.
Samme innskudd som andel av lønn for alle lønnsnivå,
slik dette lovforslaget gir anledning til, ville derfor være
en radikal endring i forhold til praksis i foretakspensjon, om det
utgjorde eneste mulighet. Under den forutsetning at maksimalandelen
settes slik at årlig total ytelse opp til 6 G normalt ikke
kan forventes å overstige 100 pst. av lønn, mener
departementet likevel at et slikt alternativ har flere gunstige trekk.
Departementet ser samtidig at det er en lang praksis for å tillate
foretakspensjoner med skattefordel som motvirker folketrygdens fordelingsprofil.
Departementet mener på denne bakgrunn at forholdsmessighet
i innskuddspensjon bør ha som utgangspunkt at pensjonsinnskuddet
for inntekt ut over 6 G kan være inntil to ganger høyere
enn for inntekt under 6 G, og foreslår at lovteksten i § 5-2
første ledd endres tilsvarende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag til § 5-2
om forholdsmessighetsprinsippet.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til merknad under kap. 11.2 og fremjar følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
skal § 5-2 (2) lyde:
Ved anvendelsen av bestemmelsene i første
ledd skal det tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder
enn menn.»
Departementet har merket seg at det er stor grad av enighet blant
høringsinstansene om at det bør være begrensninger
på de årlige innskudd som kan gjøres
i en innskuddsordning, og at flere av høringsinstansene har
tatt opp spørsmålet om nivået på maksimalsatsene med
henvisning til beregningene i Rapport om hovedspørsmål
ved innskuddsbasert pensjon fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet
i 1998, jf. bred omtale også i vedlegg 2 i NOU 1999: 32.
Flere høringsinstanser foreslår at innskuddsgrensene
ikke fastsettes i forskrift. Et alternativ til forskrift er at grensene,
som andre grenser i skatteopplegget, vedtas i sammenheng med de årlige
skatteoppleggene. Det er neppe behov for så hyppig vurdering
av slike innskuddsgrenser. Departementet viser til at satsene bør
ses i sammenheng med hva slags avkastning som oppnås og
som kan forventes framover. Det vil derfor trolig være
behov for justering av satsene bare når avkastningsforholdene
i økonomien er vesentlig endret. Et slikt behov vil normalt
oppstå med flere års mellomrom, og være
en rutinemessig gjennomgang basert på de prinsipper som
her er lagt til grunn. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig
at grensene reguleres i forskrift, jf. foreslåtte § 5-4
annet ledd.
Departementet har merket seg at utvalget ikke foreslo eksplisitte
satser. Departementet vil peke på at forutsetningene for
enkelte av de forhold utvalget mente burde legges til grunn for
fastsettelse av innskuddene, ikke lenger er tilstede. Særlig
gjelder dette kravet til livsvarige utbetalinger. Departementet
har fulgt opp Stortingets vedtak i forbindelse med lov om foretakspensjon
om å åpne for en minste utbetalingsperiode på ti år
også i forslag til lov om innskuddspensjon, jf. omtale
i kapittel 9 i proposisjonen. Departementet vil bemerke at en alderspensjonskapital
som er innbetalt ut fra en målsetning fra arbeidsgiver
om å gi en livsvarig ytelse, vil kunne gi en svært
høy årlig ytelse hvis arbeidstaker isteden velger å ta
ut pensjonen over ti år. At utbetalingsperioden kan bli
så kort, må nødvendigvis få betydning
for fastsetting av maksimalsatsene.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt
målstørrelse eller styringsstørrelse.
Flere høringsinstanser viser til begrensningene på utbetalt pensjon
i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være
retningsgivende for fastsettelse av maksimalsatser for innskuddspensjon.
Departementet vil i denne sammenheng bemerke at begrensningene i foretakspensjon
ble endret fra forslaget som daværende Regjering framla
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) til endelig vedtatt lov, og at de vedtatte
begrensningene utgjør 100 pst. av lønnsgrunnlaget
opp til 6 G og 70 pst. av lønnsgrunnlag mellom 6 og 12
G, jf. omtalen i avsnitt 2.4 i proposisjonen. Departementet har
lagt til grunn tilsvarende forenkling i lov om innskuddspensjon,
og bestemmelsen i foreslått § 5-4 første
ledd er derfor justert i tråd med dette.
Tabell 7.2 i proposisjonen inneholder noen regneeksempler som
illustrerer sammenhengen mellom nivået på innskuddene
og den årlige pensjon som vil kunne oppnås på ulike
lønnstrinn, basert på gitte forutsetninger om
innskuddssatsene og framtidig utvikling i lønn og avkastning.
Hvis en arbeidstaker har pensjonsgivende lønn lik 6 G i
dag (dvs. om lag 280 000 kroner ut fra G lik 46 950
kroner) og en videre lønnsvekst på 3 pst. i året,
vil endelig pensjonsformue ved pensjonsalder være om lag
500 000 kroner med årlige innskudd i 35 år utformet
som 2 pst. av lønn ut over 3 G og oppnådd avkastning
lik 6,5 pst. Dette vil gi en årlig utbetaling fra innskuddsordningen på om
lag av 70 000 kroner i ti år. En utbetaling i
denne størrelsesorden vil i dette tilfellet tilsvare en
kompensasjonsgrad på om lag 9 pst. av løpende
lønn rett før pensjonsalder, jf. tabell 7.2. Sammen
med pensjon fra folketrygden, som utgjør om lag 53 pst.
for en enslig pensjonist med inntekt lik 6 G, vil kompensasjonsgraden
for denne arbeidstakeren utgjøre om lag 62 pst. i de ti årene
utbetalingen varer.
Ved høyere innskudd, for eksempel 4 pst., vil kompensasjonsgraden
fra innskuddspensjonsordningen utgjøre om lag 18 pst. Samlet
kompensasjonsgrad, dvs. inkludert folketrygdens alderspensjon, vil da
kunne være om lag 71 pst.
Departementet har merket seg at utvalget presiserer at anslaget
for markedsavkastning på 6,5 pst. i liten grad er å oppfatte
som et presist anslag. Utvalget gjengir at over perioden 1967-1997
gav investeringer i en omfattende markedsinndeks ved Oslo Børs
en årlig realavkastning på om lag 10 pst. og en
nominell avkastning på om lag 16 pst., jf. vedlegg 2 i
NOU 1999: 32. En portefølje som bestod delvis av denne
indeksen og delvis andre eiendeler, ville kunne gitt en årlig
nominell avkastning betydelig over 6,5 pst. Det kan være
grunn til å tro at de institusjoner som forvalter pensjonskapital,
vil oppnå en avkastning som ligger nær børsavkastningen.
Departementet vil påpeke at avkastningen og dermed usikkerhet
spiller stor rolle i innskuddspensjon. Ønskes stor sikkerhet
for endelig pensjonsytelse, må foretaket velge foretakspensjonsordning.
Hvis arbeidstakeren oppnår høyere avkastning,
vil pensjonsformue og dermed årlig utbetaling bli høyere. Om årlig
avkastning skulle bli i samme størrelsesorden som den årlige
avkastningen på Oslo Børs over de siste ti år,
for eksempel 13 pst., vil pensjonsgivende lønn lik 6 G
gi opphav til en årlig utbetaling i ti år tilsvarende
en kompensasjonsgrad på om lag 62 pst. fra innskuddsordningen
alene og på om lag 116 pst. for folketrygden og innskuddsordningen
samlet.
Høyere innskuddssatser vil gi opphav til høyere kompensasjonsgrader.
Som nevnt vil høyere innskudd, for eksempel 4 pst. av inntekt
ut over 3 G, føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen
alene blir om lag 18 pst. og samlet kompensasjonsgrad inkludert
folketrygden på om lag 71 pst. når pensjonen utbetales
over ti år. Om innskuddet settes til 6 pst., vil kompensasjonsgraden
fra innskuddspensjonsordningen alene bli om lag 27 pst. og samlet kompensasjonsgrad
inkludert folketrygden på om lag 80 pst. Utbetaling over
lengre tid enn ti år, for eksempel livsvarig, vil redusere
den årlige kompensasjonsgraden.
Departementet viser til at det neppe bør legges til rette
for kompensasjonsgrader opp mot eller over 100 pst. av pensjonsgivende
lønn, bl.a. fordi en slik størrelse på alderspensjonen
ikke kan sies å oppfylle et reelt pensjonsbehov, og som
det heller ikke er noen grunn til å skattefavorisere. Det
kan også stilles spørsmål om en slik
tilpasning vil være en optimal fordeling mellom inntekt
som yrkesaktiv og som pensjonist.
I et typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening
med tidligere lønn under 2,72 G ha en kompensasjonsgrad
fra folketrygden alene som overstiger 2/3 av tidligere
lønn, dvs. høyere kompensasjonsgrad enn i en vanlig
tjenestepensjonsordning. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med
inntekt, særlig for lønnsgrunnlag ut over 6 G.
For lønn under 6 G vil en satsstruktur som ikke har et
minstenivå for innskuddsgivende lønn, gi samme
prosentvise kompensasjon fra innskuddsordningen uansett lønn. Sammen
med folketrygden vil da kompensasjonsnivået kunne bli meget
høyt for lavtlønte. Et minste lønnsnivå for
innskudd fører til at kompensasjonsgraden fra innskuddsordningen
blir stigende fra dette nivået, og dermed at samlet kompensasjonsgrad
fra innskuddsordningen og folketrygden bli mer lik for alle lønnsnivåer.
I vedlegg 2 i NOU 1999: 32 refererte utvalget beregninger av
hvilke innskuddssatser som er nødvendige for å oppnå en
gitt målsatt livsvarig alderspensjon, forutsatt årlig
lønnsvekst og avkastning. Hovedalternativet i disse beregningene
legger til grunn innskudd i fra alder 37 år til 67 år
(dvs. i 30 år), årlig lønnsvekst på 3
pst. og årlig avkastning på 6,5 pst. Årlig
lønnsvekst på 3 pst. kan tilsvare en langsiktig
inflasjonsrate på om lag 1,5 pst. og trendmessig reallønnsvekst
på om lag 1,5 pst. Det gjennomsnittlige innskudd som kreves
for tilsvarende ytelse som en god foretakspensjonsordning, dvs.
om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd, er 7,6
pst. for lønnsnivå 12 G, ifølge beregningene
i vedlegg 2 i NOU 1999: 32. Nødvendig gjennomsnittlig innskudd
for inntekter under dette er lavere, fordi folketrygdens kompensasjonsgrad
er høyere for lavere inntekter. Utbetaling over en kortere periode
vil som nevnt over gi høyere kompensasjonsgrad.
Det er stor usikkerhet omkring avkastning og innbetalingsperiode
i disse beregningene. De fleste arbeidstakere har en yrkeskarriere
på opp mot eller over 40 år. I den grad innskuddspensjon
får utbredelse av betydning, vil de aller fleste ha innskudd
i mer enn 30 år. Departementet vil peke på at
overføringen av 30 år som opptjeningsnorm fra
foretakspensjon til innskuddspensjon ikke er heldig, fordi sluttlønnsprinsippet
i foretakspensjon fører til at lengre opptjening ikke øker
pensjonen. I innskuddspensjon er derimot forholdet det motsatte,
slik at pensjonen øker kraftig ved opptjening ut over 30 år.
Innbetalingsperioden som beregningsmessig anvendes i innskuddspensjon
og minstekravet til opptjeningsperiode i foretakspensjon har derfor
fullstendig ulike oppgaver. Beregningsteknisk er det lagt til grunn
innskudd fra 32-års alder i tabell 7.2 i proposisjonen.
Departementet viser til at det foreslås valgfri utbetalingstid
på ned til ti år. Departementet mener det er upraktikabelt å differensiere
satsene etter utbetalingstid. Det ville bli komplisert å fastsette
og kontrollere et stort antall satser. Dette har betydning for satsfastsettelsen.
For et gitt årlig innskudd, blir den årlige ytelsen
høyere jo kortere utbetalingsperioden er. Departementet
mener det er urimelig å sette maksimalsatsene slik at det
legger grunnlag for å ta ut svært høye
ytelser over for eksempel en ti års periode. Dette ville
også stride mot Stortingets intensjon med å sette et
såvidt lempelig vilkår for utbetalingstid, og
som har vært å gi bedrifter med liten økonomisk
yteevne bedre mulighet til å opprette en slik ordning.
Departementet antar det ville være hensiktsmessig å sette
maksimalsatsen slik at for inntekter opp til 6 G, kan samlet ytelse
med ti års utbetalingsperiode forventningsmessig ikke overstige
100 pst. av tidligere lønn. Det understrekes at dette ikke
vil forhindre at slike tilfeller kan oppstå ettersom mange
vil ha mer enn 35 års opptjening, og særlig at
avkastningen kan bli høyere enn beregningsmessig lagt til
grunn. Departementet vurderer derfor å utarbeide forslag
til forskrift at det settes et minstenivå for innbetalinger
på 3 G, og at det for inntekt ut over 3 G kan gjøres årlige
innskudd på opp til 4 pst. av beregningsgrunnlaget. For
den delen av inntekten som overstiger 6 G vil innskuddene i samsvar med
foreslått § 5-2 første ledd
kunne være dobbelt så høye.
Departementet er enig med utvalget i at den endelige kompensasjonsgraden
fra innskuddsordningene ikke skal reguleres. I forbindelse med anledningen
til å velge en kort utbetalingsperiode mener departementet
for øvrig at høringsinstansenes argumentasjonen om
forbindelsen til begrensningene i foretakspensjon bør gjøres
gjeldende, slik at det settes et tak på maksimal årlig
utbetaling tilsvarende den maksimale pensjon som kan utbetales fra
en foretakspensjonsordning. Hvis alderspensjonskapitalen danner
grunnlag for utbetaling av større årlige beløp
enn dette, foreslår derfor departementet at utbetalingstiden
skal økes tilsvarende, slik at de årlige beløp
reduseres til dette nivået. Departementets forslag er nærmere
omtalt i avsnitt 9.3.4 i proposisjonen.
FNH har tatt opp spørsmålet om høyere
maksimalsatser for de som er omfattet av særaldersgrenser. Departementet
anser at de satsene som vurderes fastsatt er såvidt lempelige
at også grupper med særaldersgrenser vil nå et
akseptabelt pensjonsnivå.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Stortinget
har gått inn for skattemessig likebehandling av innskudds-
og ytelsesordninger. Flertallet mener at departementets
forslag til maksimale innskuddssatser er for lave sett i forhold
til Stortingets uttalte mål om skattemessig likebehandling
mellom innskuddspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon. Det vises
til at departementet har lagt gjennomsnittlige dekninger i foretakspensjonsordninger
(om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd) til
grunn for beregning av maksimale innskuddsgrenser i innskuddspensjonsordninger.
Flertallet mener at målet om skattemessig
likebehandling mellom innskudds- og ytelsesordninger tilsier at
maksimalsatsene i innskuddsordninger om lag bør gjenspeile
det maksimale som kan oppnås i ytelsesordninger beregnet
ut fra minste opptjeningstid for full pensjon på 30 år. Flertallet ber
om at departementet foretar beregninger og utarbeider forslag til
maksimale innskuddssatser ut fra denne intensjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens forslag
til § 5-4 om innskuddsgrenser. Disse medlemmer mener
at det ikke er grunn til å sette maksimalsatsene slik at
de legger til rette for kompensasjonsgrader som kommer opp mot eller
over 100 pst. av tidligere lønn. Det ville være
urimelig å legge opp til et skattefavorisert opplegg som
i stor utstrekning kan gi vesentlig bedre pensjoner enn det som
er vanlig i lov om foretakspensjon. Beregninger som legger til grunn
forventede kompensasjonsgrader på om lag 66 pst., er derfor
et rimelig utgangspunkt.
Likhetsprinsippet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og
at pensjonsytelsen skal stå i et visst forhold til lønn.
Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil enkelte foretak
kunne velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte
ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross
av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør
fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes,
bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt
uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.
Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon
av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen.
Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets
mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige
begrepet, og en har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag. Departementet
vil foreslå at det skal være en adgang for den
enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige
naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen
må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det
gjeldende for alle medlemmene.
For alle alternativer etter forslaget § 5-5
annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes
identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet
for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved
utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis
en vil unngå at foretak avstår fra å opprette
pensjonsordninger i frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene
overfor valg som til slutt fører til at de avstår
fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store
flertall av arbeidstakere.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 5-5 om beregning av lønn.