Departementet kan ikke se argumenter for et annet krav til pensjonsmessig
innhold i denne loven enn i lov om foretakspensjon. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne avtales
at alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal
vare i ti år eller mer. Forslaget § 7-3
er justert i tråd med dette.
Flere av høringsinstansene har lagt avgjørende vekt
på konkurransehensynet i sin vurdering av krav til utbetalingsperioden.
Departementet vil påpeke at det vil ta lang tid før
det vil bli vesentlige utbetalinger fra innskuddsordninger. Ved
vurderingen av det konkurransemessige aspektet er det etter departementets syn
viktig å ta hensyn til at en i årene framover
vil kunne få en mer virksom internasjonal konkurranse i livsforsikringsmarkedet.
Departementet deler utvalgets vurdering av at forsikringsprodukter
med dødelighetsarv er særlig godt egnet til å sikre
langvarige og spesielt livsvarige ytelser. Dødelighetsarv
bidrar til høyere alderspensjon enn i tilsvarende spareprodukt.
Forskjellen i ytelse blir imidlertid mindre jo kortere løpetid
pensjonen har. Dels har dette sin årsak i at gjenværende
kapital vil avta raskere jo kortere utbetalingsperioden er, noe som
reduserer bidraget til forsikringskollektivet fra en pensjonist
som dør ved en gitt alder, og dels skyldes det at en større
andel av pensjonistene overlever hele utbetalingsperioden. Avveiningen
mellom hensynet til konkurransen om midlene og hensynet til at midlene
i størst mulig grad skal benyttes til alderspensjon, vil
således avhenge av pensjonens løpetid. Etter en samlet
vurdering har departementet kommet til at pensjonskapitalen, ved
mulighet til en så vidt kort utbetalingsperiode som ti år,
også i utbetalingsperioden bør kunne plasseres
i innskudd i bank eller kapitaliseringsprodukt i livsforsikringsselskap.
Når det gjelder spørsmålet om også forvaltningsselskap
for verdipapirfond skal kunne forvalte midlene i denne perioden, vises
til nærmere omtale i avsnitt 9.3.4.
Når utbetalingsperioden etter forslaget kan variere
fra ti år og oppover, og plasseres med eller uten dødelighetsarv,
er det nødvendig å ta stilling til om medlemmet
eller foretaket, gjennom regelverket, skal ta de nødvendige
valg. Dersom valget skal foretas av foretaket er det tvilsomt om
de vilkår som er fastsatt i ordningens regelverk, i praksis
vil kunne effektueres overfor den pensjonskapital som er ervervet,
men ikke lenger er i ordningen, dvs. pensjonskapital sikret ved pensjonskapitalbevis.
Slike bevis vil ved pensjonsalder kunne være utstedt mange år
før konvertering finner sted, og vil videre kunne være
flyttet en rekke ganger mellom ulike institusjoner. Nærmere
informasjon om vilkår fastsatt i regelverk, som også kan
være endret flere ganger i den aktuelle perioden, vil da
lett gå tapt. Mobiliteten i arbeidsmarkedet gir grunn til å anta at
det for mye av den pensjonskapital som spares opp etter lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold i praksis vil være umulig å kontrollere
at konvertering skjer i tråd med det opprinnelige regelverket
i pensjonsordningen. Departementet har kommet til at den eneste praktikable
løsningen er at medlemmet kan bestemme utformingen av alderspensjonen
innenfor lovens rammer.
Dette kan tale for at medlemmene får tilsvarende adgang
til å velge utformingen av pensjonen også for den
pensjonskapitalen som er oppspart i det foretak hvor medlemmet arbeider
ved fratreden for straks begynnende alderspensjon. Som utvalget
anfører (NOU 1999: 32 side 69) vil imidlertid individuell
adgang til å velge om pensjonskapitalen skal plasseres
i forsikrings- eller sparekontrakt medføre en
viss systematisk seleksjon av hvilke medlemmer som velger forsikring.
Virkemidler for å hensynta dette, som individuell risikomåling, øker
kostnadene. Også når det gjelder sparekontrakter,
kan kollektiv konvertering av pensjonskapital for medlemmer som
når pensjonsalder kunne medføre visse kostnadsmessige
fordeler, sammenlignet med individuelt inngåtte avtaler.
Kollektive avtaler om konvertering av pensjonskapital til på forhånd
fastsatte kriterier om pensjonens varighet etc. vil derfor kunne
innebære fordeler i form av noe høyere alderspensjon
for medlemmene. Etter departementets vurdering er det imidlertid
tvilsomt om slike vilkår i praksis vil kunne fungere godt.
Det vises i denne sammenheng til at kollektive vilkår om
konvertering vil gi uheldige incentiver, fordi medlemmer som ønsker
det, kan unngå de bindinger som ligger i regelverket ved å slutte
i foretaket kort tid før pensjonsalder. Etter en samlet
vurdering har departementet derfor lagt til grunn at det enkelte
medlem bør bestemme vilkårene for konvertering
også for den kapital som medlemmet har i en ordning ved
overgang til pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at livsforsikringsselskapene
vil komme i en konkurransemessig vanskelig situasjon i markedet
for innskuddspensjon i forhold til utenlandske foretak ut fra departementets
forslag. Flertallet viser i denne sammenheng til
merknadene knyttet til endring av virksomhetsregler i livsforsikring. Flertallet viser videre
til bestemmelsen i § 7-4 om at dersom medlemmet
dør før oppnådd pensjonsalder skal pensjonskapitalen
som hovedregel benyttes til pensjon til etterlatte barn, ektefelle,
samboer eller registrert partner. Flertallet mener
at kundene ved avtaleinngåelse bør kunne bestemme
seg for at nivået på denne årlige utbetaling
av pensjon til etterlatte skal garanteres.
Ut fra denne intensjonen fremmer flertallet følgende
endringer i § 7-3:
«Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
§ 7-3 første ledd første
punktum skal lyde:
I regelverket kan det fastsettes at alderspensjonen i utbetalingsperioden
er garantert av institusjonen i form av en pensjonsforsikring. Første
punktum i proposisjonen § 7-3 første
ledd blir annet punktum.
§ 7-3 nytt sjette ledd skal lyde:
(6) Det kan fastsettes i ordningens regelverk at alderspensjon
er garantert av institusjonen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
når det gjelder livsforsikringsselskapenes konkurransemessige
situasjon til sin merknad til kap. 6. Når det gjelder kjøp
av forsikringsprodukter i en innskuddssikret ordning viser disse
medlemmer til at mulighetene er utredet i NOU 2000:13 Årlig
kjøp av ferdig betalt alderspensjon. Denne utredningen
har vært på høring og Regjeringen tar
sikte på å legge fram et forslag i løpet
av høsten. Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens forslag til regler i denne proposisjonen.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til merknad under kap. 13.3 vedkommande § 7-3
andre ledd.
Innledningsvis vises det til at det i forslaget legges til grunn
at pensjonskapitalen i ordningen skal kunne plasseres i sparekontrakter
også i utbetalingsperioden, jf. departementets vurdering
i avsnitt 9.1.4. Det er således naturlig at bestemmelsen
tilpasses slik at den kommer til anvendelse, ikke bare ved død
før pensjonsalder, men for all pensjonskapital som ved
medlemmets død ikke er konvertert til forsikring med dødelighetsarv.
Departementet slutter seg til det foreslåtte prinsipp
om at barn og livsledsager prioriteres med hensyn til alderspensjonskapital
dersom medlemmet dør. Selv om de samme personene langt
på vei også ville blitt tilgodesett etter ordinære
arverettslige regler, vil de foreslåtte regler ha betydning
i tilfeller hvor det også inngår gjeldsforpliktelser
etter avdøde medlem, i det kreditorer etter forslaget er
avskåret fra tilgang til pensjonskapitalen. I tillegg til å sikre
etterlatte, gjør bestemmelsen det også vanskeligere
for medlemmet å gjøre låneopptak med
utgangspunkt i pensjonskapitalen.
Når det gjelder forslaget om å benytte reglene
i IPA, slik disse er når det ikke er oppnevnt begunstigede,
vil dette etter departementets vurdering ikke innebære
den ønskede prioritering av barn og etterlatte. I IPA-forskriften
er det anledning til å begunstige barn og ektefelle, men
i de tilfeller slik begunstigelse ikke er foretatt, utbetales kapitalen
til boet som en engangsutbetaling, jf. IPA-forskriften § 1-6.
Departementet deler således ikke det syn at en bør
innta regler tilsvarende det som gjelder i IPA dersom det ikke er oppnevnt
begunstiget.
Enkelte høringsinstanser mener at begrepet «rimelig
pensjon» i § 7-5 bør klargjøres,
og Kredittilsynet foreslår at det vises til hva som er
vanlig etter lov om foretakspensjon. Departementet deler vurderingen av
at rimelig pensjon ikke presist angir størrelsen på de
omtalte pensjoner, og mener videre at en henvisning til hva som
er vanlig etter lov om foretakspensjon ikke vil tilføre
bestemmelsen det nødvendige presisjonsnivå.
En beløpsangivelse i loven vil være enkel å praktisere,
og fjerne usikkerheten om hvilke pensjoner som skal utmåles.
En slik beløpsangivelse vil måtte være
skjønnsmessig. Departementet foreslår at barnepensjon
utmåles inntil den beregningsmessig når et beløp
som svarer til 1 G for hvert barn medlemmet forsørget eller
pliktet å forsørge. Slik barnepensjon utmåles,
dersom kapitalen gir grunnlag for det, for å vare til barnet
fyller 21 år. Det foreslås videre at pensjonskapital
som ikke er fordelt til barna etter forannevnte regel, i sin helhet
benyttes til etterlattepensjon til ektefelle, registrert partner
eller samboer.
Etter lov om foretakspensjon § 7-3 skal fraskilt ektefelles
rett til etterlattepensjon bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen.
Av lov om foretakspensjon § 7-8 annet ledd følger
det videre at retten til etterlattepensjon for ektefelle eller registrert
partner går foran retten til samboerpensjon. Av lov om
foretakspensjon § 7-8 tredje ledd framgår
at dersom medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle
eller partner, ytes samboerpensjonen med det beløp som
samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var
inngått da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder
også når ekteskap eller registrert partnerskap ble
inngått under samboerforholdet. Departementet mener at
disse forholdene bør være tilsvarende regulert
for pensjon som utmåles med grunnlag i alderspensjonskapital,
og foreslår at forannevnte bestemmelser derfor gis tilsvarende
virkning for etterlattepensjon utmålt på bakgrunn
av pensjonskapital i sparekontrakt, jf. lovforslaget § 7-4
tredje ledd.
Når det gjelder forvaltning og utbetaling av barne- og
etterlattepensjon, foreslås tilsvarende regler som for
alderspensjon, bl.a. at kapitalen skal forvaltes av institusjon
som nevnt i foreslått § 2-2. Videre skal
etterlattepensjonen løpe i minst ti år, jf. foreslått § 7-4 tredje
ledd. Årlig utbetaling av barne- og etterlattepensjon skal
foretas etter de regler som gjelder for alderspensjon, slik at pensjonen
blir relativt jevnt fordelt over løpetiden. På tilsvarende
måte som for alderspensjon, kan løpetiden på pensjonene
reduseres inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp
på om lag 20 pst. av G.
Etter forslaget § 2-4 kan foretaket tegne etterlatteforsikringer
etter reglene i lov om foretakspensjon. Etter reglene i lov om foretakspensjon
kan slik pensjon erversprøves. Siden pensjonskapitalen
i en innskuddsordning i oppsparingsperioden er plassert i sparekontrakt,
kan de samlede utbetalingene til enkelte i etterlatteordningen bli
store, og vesentlig større enn i en tilsvarende foretakspensjonsordning.
Etter departementets vurdering vil den samlede kompensasjon kunne
bli urimelig i en innskuddsordning, hensett til at dette er en skattestimulert
ordning. Departementet viser også til at dette bidrar til å øke
arbeidsgivers kostnad, og kan bidra til at færre vil etablere
etterlattepensjon. Det er særlig yngre arbeidstakeres etterlatte som
vil kunne berøres av dette, ettersom yngre arbeidstakere
vanligvis vil ha akkumulert mindre pensjonskapital enn eldre, og
derfor få begrensede ytelser fra denne kapitalen. Departementet
støtter derfor utvalgets forslag om at det i innskuddsordninger
skal foretas ervervsprøving av etterlatteforsikring etter
de regler som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 7-5
og 7-6, og da slik at etterlattepensjon utbetalt av alderspensjonskapitalen
inngår i ervervsgrunnlaget. Det vises til forslaget § 7-4
femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 7-4.
Det er redegjort nærmere for utvalgets forslag i proposisjonen
avsnitt 9.3.2.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at pensjonsalderen
skal fastsettes i regelverket, og som hovedregel ikke skal kunne
inntre før fylte 67 år, jf. foreslått § 7-1
første ledd. Departementet slutter seg videre til den adgang
det er foreslått i loven for Kongen til å fastsette
lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig
belastning eller krever særlige egenskaper, jf. foreslått § 7-1
annet ledd. Departementet viser til at dette vil være de
samme grupper som har slik særaldersgrense etter lov om
foretakspensjon.
Etter departementets vurdering vil det skape uklarhet om en ikke
skiller mellom midler avsatt til alderspensjon og midler innbetalt
til dekning av etterlatte- og uføreytelser. Dette taler
imot at det åpnes for at pensjonskapital benyttes til kjøp
av etterlattedekninger ved pensjonsalder. Det vises videre til at
utkastet forutsatte krav om konvertering til livsforsikringskontrakt,
slik at pensjonskapital ved dødsfall etter dette tidspunkt
obligatorisk gikk til forsikringskollektivet. I forslaget er det
imidlertid ikke krav om konvertering til livsforsikring, og det
er foreslått at pensjonskapital sikret i spareavtale ved
død skal gå til medlemmets barn og livsledsager,
jf. forslaget § 7-4. Etter departementets vurdering
reduserer dette behovet for særlige etterlattedekninger
ved pensjonsalder. Departementet støtter bl.a. av denne
grunn utvalgets forslag om at oppspart pensjonskapital ved pensjonsalder
i sin helhet skal benyttes til alderspensjon.
Aktuarforeningen etterlyser en presis angivelse av hva som skal
skje ved vikariat eller varierende eller økende stillingsandel.
Departementet viser til at pensjon etter forslaget skal sikres ved
utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende
alderspensjon. Når dette først er utstedt, legger
departementet til grunn at det vil kunne være komplisert å kontrollere
en eventuell bestemmelse om at pensjon utbetales i henhold til faktisk
stillingsandel, og foreslår at retten til utstedelse av
pensjonskapitalbevis ensidig knyttes til pensjonsalder, og ikke
til yrkesaktivitet, jf. forslaget § 7-2. Departementet
vil imidlertid foreslå at arbeidstakere som mottar lønn
etter oppnådd aldersgrense, selv kan velge at en andel
av pensjonen utbetales og den øvrige andelen tillegges
pensjonskapitalen, jf. forslaget § 7-2 annet ledd.
Departementet foreslår krav om at pensjonene skal vare
i minst ti år, jf. omtale i avsnitt 9.1.4 i proposisjonen,
og at pensjonskapitalen ved utbetalingsperiodens start kan benyttes
til kjøp av pensjonsforsikring med dødelighetsarv,
men at dette ikke skal være obligatorisk, jf. forslaget § 7-3.
Det kan i denne sammenheng reises spørsmål
om det bør gis særlige regler knyttet til de utbetalinger som
skjer etter ti år. Etter departementets vurdering vil slike
regler kunne føre til at lengre utbetalingsperioder framstår
som mindre attraktive. Det foreslås av denne grunn at bestemmelsen
om at det ikke kan avtales at pensjonen settes ned, bare gis anvendelse
for de første ti år i utbetalingsperioden, jf.
forslaget § 7-3 tredje ledd. Etter utløpet
av denne perioden vil det være opp til medlemmet og institusjonen å avtale
utbetalingsprofil. Departementet går videre inn for, av de
grunner utvalget har anført, at det bør være
anledning til å sette ned pensjonens løpetid inntil årlig
pensjonsbeløp kommer opp i et nivå tilsvarende
om lag 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Når livslang utbetaling ikke skal være obligatorisk,
bør reglene etter departementets syn legge forholdene til
rette for et bredest mulig grunnlag for konkurranse om forvaltningen
av midlene. Som Verdipapirfondenes Forening har påpekt,
innebærer en bestemmelse om at pensjonsytelsene skal være
garantert av institusjonen at verdipapirfond ikke kan forvalte kapitalen
i utbetalingsperioden. For å gi et bredest mulig grunnlag
for konkurranse om midlene, foreslår departementet at bestemmelsen
i utkastet om utbetalingsprofil endres, slik at utbetalt alderspensjon
i et enkelt år ikke skal utgjøre en større
andel av pensjonskapitalen enn dette året utgjør
av gjenværende utbetalingsperiode, jf. forslaget § 7-3
tredje ledd. Den foreslåtte utbetalingsregel innebærer
at alderspensjon ikke kan utgjøre mer enn 1/10
av pensjonskapitalen i det første utbetalingsåret,
ikke mer enn 1/9 av pensjonskapitalen i det andre utbetalingsåret
osv. I det siste obligatoriske utbetalingsåret (år
10) kan gjenværende pensjonskapital utbetales i sin helhet,
gitt at § 7-3 femte ledd ikke kommer til anvendelse.
Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt
målstørrelse eller styringsstørrelse,
jf. omtale av grenser for årlige innskudd i avsnitt 7.5
i proposisjonen. Flere høringsinstanser viser i den sammenheng
til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon,
og mener at disse bør være retningsgivende for
eventuelle begrensninger knyttet til innskuddspensjon. Departementet
vil peke på at hvis arbeidsgiver fastsatte innskuddssatser
med det siktemål at de skulle gi en livsvarig ytelse, kan
arbeidstaker etter forslaget likevel velge å ta ut pensjonskapitalen over
ti år i form av meget høye årlige ytelser.
Departementet mener at det i en slik sammenheng bør legges
noen restriksjoner på årlige utbetalinger, slik
at disse ikke overstiger den maksimale pensjon som kan oppnås
i foretakspensjon. I så tilfelle skal pensjonskapitalen
isteden utbetales over flere år.
Når det gjelder å tallfeste et slikt maksimalt
nivå for de årlige utbetalinger, vil departementet
vise til at lov om foretakspensjon begrenser samlet ytelse fra folketrygd
og foretakspensjonsordning for lønnsgrunnlag opp til 6
G til 100 pst. av lønn, og for lønn fra 6 G til
12 G til 70 pst. av lønn, jf. omtale i avsnitt 7.5 i proposisjonen.
For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil
maksimal samlet pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være
85. De vedtatte begrensningene resulterer i at maksimal pensjon
i foretakspensjon kan utgjøre 10,2 G ved lønnsgrunnlag 12 G,
hvorav 6,3 G fra pensjonsordningen og 3,9 G fra standardberegnet
folketrygd. Departementet foreslår i § 7-4
femte ledd 10,2 G som høyeste årlige pensjon fra
innskuddsordning og folketrygd samlet sett. I motsetning til reglene
etter lov om foretakspensjon vil dette taket for maksimal samlet
pensjon være uavhengig av medlemmets lønn. Fordi
maksimale grenser for foretakspensjon anvendes og fordi maksimal
samlet pensjon fra folketrygd og ordning ikke avhenger av lønnsgrunnlaget,
vil maksimal årlig pensjon for ordningen ligge til dels
høyt over den pensjon som faktisk utbetales til medlemmene
i eksisterende foretakspensjonsordninger. Det må imidlertid
understrekes at denne maksimale grensen i innskuddspensjon bare
vil være aktuell dersom pensjonskapitalen er tilstrekkelig stor
til å opprettholde utbetalingen i pensjonens ti første år,
eller fra det tidende året dersom det er tilstrekkelig
mye pensjonskapital igjen.
Det vil ta lang tid før noen pensjonister vil ha så høy
pensjonskapital ved oppnådd aldersgrense at bruk av maksimalgrensen
aktualiseres. Departementets forslag fører til at samme
maksimale beløp vil gjøres gjeldende for alle
lønnsnivåer. Departementet mener at utbetalinger
over dette nivået vil være klart urimelige.
Standardberegnet folketrygd skal i dette tilfellet beregnes ut
fra reglene for opptjening i folketrygden etter 1992, dvs. som grunnpensjon
tillagt 42 pst. av 7 pensjonspoeng multiplisert med grunnbeløpet.
Syv pensjonspoeng er årlig opptjening ved lønnsnivå 12 G,
dvs. høyeste tellende lønn i folketrygden. Beregningsmetoden
følger av lov om foretakspensjon § 5-5 første
ledd, der grunnpensjonen settes til grunnbeløpet. Departementet
har vurdert om virkelig utbetalt folketrygd kan anvendes i stedet
for beregnet folketrygd, men har kommet til at forenklingshensyn
taler for at en beregnet folketrygd anvendes. Ved anvendelse av
beregnet folketrygd vil endelig beløp være felles for
alle ordninger og ansatte, mens det ved virkelig utbetalt folketrygd
vil variere. Virkelig folketrygd vil også kunne kreve at
en tar hensyn til for eksempel samspillet med bruttoordningene i
offentlig sektor (samordning) for personer som også har
slike ytelser.
Fravikelse av kravet om at alderspensjonen ikke nødvendigvis
skal være garantert aktualiserer spørsmålet
om det bør innføres andre særskilte risikoreduserende
tiltak for å forhindre at hele eller deler av alderspensjonskapitalen
går tapt i utbetalingsperioden, jf. bl.a. det tiltak som
Verdipapirfondenes Forening nevner om å begrense aksjeandelen
i utbetalingsperioden. Etter departementets vurdering innebærer
bestemmelsen om at alderspensjon fra ordningene kan opphøre
helt etter ti år at den får trekk som ligner mer på ordinær
sparing, mens «sikkerhetsnetteffekten» reduseres.
Det kan argumenteres for at det dermed heller ikke er de samme grunner
for å innføre obligatorisk skjerming av pensjonskapitalen
og pensjonsutbetalingene mot finansiell risiko. Det er for eksempel vanskelig å se
hvorfor en skal innføre særlige tiltak for å forhindre
at pensjonen reduseres fra år 9 til år 10, hvis
pensjonen helt vil opphøre det påfølgende år.
Departementet foreslår derfor at det ikke bør
lovreguleres andre kriterier for forvaltningen av pensjonskapitalen
i utbetalingsperioden enn de som gjelder for medlemmets pensjonskapital
i de øvrige år. Departementet legger samtidig
til grunn at mange vil kunne ønske å velge et
garantert utbetalingsalternativ, eller å velge et lavrisiko
investeringsalternativ i utbetalingsperioden. Den enkelte kan avtale
slike forhold på fritt grunnlag. Det legges til grunn at
foretak, institusjon og styringsgruppe vil bidra med informasjon
om slike tilbud. Det kan i denne sammenheng også være
behov for å opplyse medlemmet om at eventuelle tap ikke
vil være fradragsberettiget i annen inntekt, slik tap på andre
finansielle eiendeler vil være.
Departementet viser til at det ikke har framkommet merknader
til prinsippet om at avkastning på midler i utbetalingsperioden
i sin helhet skal tilkomme medlemmet. Departementet kan ikke se
noen begrunnelse for at dette må ses i sammenheng med reglene om
tilførsel av midler til pensjonister etter lov om foretakspensjon.
Departementet viser i denne sammenheng til spørsmålet
om fordeling av avkastning og risiko mellom forsikret og forsikringstaker
er ulik i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger, og at en naturlig
følge er at slike forskjeller kan bestå også etter pensjonsalder.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-1
om pensjonsalder, § 7-2 om rett til alderspensjon,
og § 7-3 tredje til femte ledd om utbetaling av
alderspensjon.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre vil
peike på at formålet med ei pensjonsordning er å kompensere
for bortfall av inntekt, og sidan bortfall av inntekt er livsvarig, bør òg
pensjonen vere livsvarig. Desse medlemer vil vise
til at levealderen aukar, og at stadig fleire vil ha ei lang pensjonisttilvære.
Ei livslang utbetaling vil gi den enkelte betre økonomiske
høve til å påverke sin situasjon som
eldre pensjonist. Desse medlemer vil peike på at
dette vil vere særleg gunstig for kvinner, som i gjennomsnitt
lever lenger enn menn. Desse medlemer vil òg
hevde at det bør stillast krav om livsvarig yting til ei
pensjonsordning som skal gi rett til skattefrådrag.
Desse medlemer fremjar difor følgjande
forslag:
Ǥ 7-3 (2) skal lyde:
Alderspensjonen skal ytes fra den tid medlemmet etter § 7-2
har rett til pensjon, og skal løpe så lenge medlemmet
lever. Det kan ikke fastsettes i regelverket at alderspensjonen
skal opphøre eller pensjonsytelsen settes ned etter et
bestemt antall år.
§ 7-3 (1) bokstav a utgår,
b) blir då til a).
§ 7-3 tredje ledd skal lyde:
Dersom institusjonen ikke garanterer alderspensjonen, skal
pensjonen et enkelt år ikke utgjøre mer enn dette året
utgjør av forventet gjenværende utbetalingsperiode
etter forsikringens beregningsgrunnlag.
§ 7-3 fjerde og femte ledd utgår.»