En sentral forskjell mellom innskuddspensjon etter utvalgets
forslag og eksisterende skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold,
er at innskuddspensjon kan utformes med investeringsvalg for foretaket
eller medlemmene.
Investeringsvalg i forbindelse med pensjonsordninger i arbeidsforhold
har ikke tidligere vært foreslått i Norge. Utvalget
gikk av den grunn gjennom gjeldende regelverk for kapitalforvaltning
i forsikringsvirksomhet, inkludert for individuelle pensjonsforsikringsavtaler.
Departementet viser i denne sammenheng til utvalgets utredning.
Utvalget valgte å legge grunnlag for at kollektive innskuddspensjonsordninger
kan utformes ut fra tre mulige forvaltningsalternativer:
Pensjonsordningen bør kunne
utformes med alminnelig forvaltning. Med alminnelig forvaltning mener
utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens
alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige
regler.
Utvalget har videre lagt til grunn at en innskuddsordning
alternativt bør kunne utformes slik at alderspensjonskapitalen
forvaltes med investeringsvalg for arbeidsgiver. Investeringsvalg
innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å velge
sammensetning av og senere eventuelt endre den investeringsporteføljen
som er tilordnet pensjonskapitalen.
Utvalget har foreslått at arbeidsgiver alternativt kan
opprette innskuddspensjonsordning der alderspensjonskapitalen forvaltes
med investeringsvalg for medlemmene. Disse kan da foreta investeringsvalg
blant de investeringsalternativer institusjonen tilbyr. En slik
ordning med investeringsvalg må utformes med en egen pensjonskonto
for hvert medlem. Utvalget så det som urimelig om pensjonsordninger
med individuelle konti skulle kunne pålegges kollektivt
investeringsvalg blant arbeidstakerne.
Departementet mener at de tre alternativer som er foreslått
i utvalgets utkast, vil gi en god ramme for etablering av innskuddsordninger
i framtiden og støtter utvalgets utforming. Ettersom behov
knyttet til pensjonsordninger i arbeidsforhold kan variere, mener
departementet det er hensiktsmessig med den fleksibilitet som disse
alternativene gir mulighet til. Departementet viser til at spørsmålet
om adgang til å opprette innskuddsordning som er en ren
forsikringsordning også i innbetalingsperioden, er drøftet
i avsnitt 3.6 i proposisjonen. Slik adgang kan betraktes som et
ytterligere forvaltningsalternativ.
Departementet er av den oppfatning at utvalgets utforming av
utkastet § 3-1, der første ledd gjelder
alminnelig forvaltning, mens annet ledd nevner de alternative forvaltningsmetodene,
har gitt opphav til uklarheter blant høringsinstansene.
Departementet vil derfor foreslå ny § 3-1
som spesifiserer de tre alternativene, som deretter utformes i forslaget §§ 3-2 til
3-4. Foreslått § 3-1 er dermed en opplysningsparagraf.
De enkelte alternativer er drøftet nærmere i avsnitt
5.2-5.4 i proposisjonen, jf. denne innstilling avsnitt 9.2-9.4.
Knyttet til kapitlets overskrift, vil departementet peke på at
det er hensiktsmessig å framheve at bare alderspensjonskapitalen
skal forvaltes etter reglene i dette kapitlet, og at annen kapital
i ordningen, for eksempel forskuddsbetalte premier for eventuelle
uførepensjoner og pensjoner til etterlatte skal forvaltes
etter regelverket for de institusjoner som tilbyr slike forsikringer.
Departementet støtter derfor utvalgets forslag til kapitlets
navn.
Departementet støtter utvalgets utforming av bestemmelsen
om opptjent pensjonskapital, jf. foreslått § 3-6.
Departementet foreslår videre at foreslått § 3-6 første
og annet ledd skal inneholde spesifikasjon av at hvis ordningen
er opprettet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, skal i tilfelle
også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond
inngå i opptjent pensjonskapital i overensstemmelse
med foreslått § 1-2 bokstav k.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere
høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt
investeringsvalg ut fra § 3-3 ikke er attraktiv.
Flertallet går inn for en oppmykning
av forslaget til § 3-3 om investeringsvalg i kollektivordninger. Det
vises til nærmere omtale i avsnitt 9.4. Flertallet slutter
seg til Regjeringens forslag til § 3-2 om alminnelig
forvaltning av pensjonskapitalen og § 3-4 om egen
pensjonskonto. Det vises til nærmere omtale i avsnitt 9.3
og 9.5.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til Regjeringens forslag til § 3-1 til 3-4.
Når det gjelder de 3 alternativene til forvaltning vises
til merknader i avsnitt 9.2-9.5.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti vil peike på at Regjeringa sitt forslag
til risikofordeling knytta til pensjonskapitalen er ei stor prinsipiell
endring frå dagens system. I forslaget frå Regjeringa
har ikkje arbeidsgivar lenger ansvar for å garantere ein
trygg pensjon på ein viss prosent av lønsinntekta,
slik det er i dei tenestepensjonsordningar vi har i dag.
Denne medlemen vil vise til Innst. O. nr. 50 (1999-2000)
om foretakspensjon der denne medlemen peikar på at
det er eit mål at fleire arbeidsgivarar gir tilbod om pensjonsavtaler
til sine tilsette. Denne medlemen ser likevel fleire
svake sider i forslaget til lov om innskottspensjon, særleg
at grunnleggjande idear om solidarisk pensjonstryggleik vert lagt
bort.
Denne medlemen vil peike på at forslaget
til § 3-1 punkt c vil i si heilhet legge ansvaret
for pensjonsutbetalinga på arbeidstakar, då arbeidstakaren sjølv
må dekke eventuelle tap i pensjonsfondet han har plassert
pengane sine i. Dette er ei svekking av arbeidstakaren sine pensjonsrettar
som denne medlemen ikkje kan støtte.
Denne medlemen fremjar difor følgjande forslag:
«I lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
skal § 3-1 pkt. c og § 3-4 utgå.»
Etter det første alternativet til forvaltning, skal pensjonskapitalen
inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital. Etter
det andre alternativet skal det tilknyttes en spesiell investeringsportefølje
til pensjonskapitalen. Utvalget foreslår i begge disse
alternativene at det kan avtales at oppnådd avkastning
fordeles mellom medlemmene og foretaket. Slik fordeling skal foretas
ved fordeling til henholdsvis pensjonskapitalen og innskuddsfondet.
Grensen for slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk.
En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene.
Det er i proposisjonens avsnitt 5.2.1 redegjort nærmere
for utvalgets forslag.
Som omtalt under avsnitt 5.1.3 i proposisjonen, mener departementet
at det er viktig at den som har investeringsvalget også har
incentiv til en best mulig forvaltning av kapitalen. I ordninger
der arbeidsgiver har valgt å la pensjonskapitalen inngå i
institusjonens samlede forvaltningskapital, eller der arbeidsgiver
har investeringsvalg, vil overskuddsdeling bidra til dette. Departementet
vil også peke på at adgangen til å dele overskuddet
mellom pensjonskapital og innskuddsfond vil være en hensiktsmessig
regel for å bidra til større forutsigbarhet for
endelig pensjon, redusere arbeidsgivers kostnader og bidra til at
arbeidsgiver gjør velbegrunnede investeringsvalg. Ettersom
innskuddspensjonsordningene er skattefavoriserte, og dermed delvis
finansiert av fellesskapets midler, mener departementet at det må være
mekanismer som hvis nødvendig kan anvendes for å bidra
til en viss fordelingsprofil. Departementet støtter derfor
utvalgets forslag, jf. forslaget § 3-2 annet og § 3-3
annet ledd.
Når det gjelder begrepet avkastning, gjelder dette tilført
avkastning etter at institusjonens kostnader er dekket. Når
det gjelder avkastningsbegrepet i pensjonsordninger i livsforsikringsselskap,
vil departementet foreslå at det er avkastning etter at
det er foretatt tilleggsavsetninger som anvendes, og at dette presiseres
i loven. Etter gjeldende lovgivning er det avkastning etter tilleggsavsetninger
som overføres til arbeidsgivers premiefond i kollektive
pensjonsordninger, og det er rimelig å legge tilsvarende
overskuddsbegrep til grunn i lov om innskuddspensjon.
Departementet viser til at dette er skattefavoriserte ordninger
hvor myndighetene stiller visse krav til nivå og fordelingsprofil.
Ulike grupper av ansatte har ulik forhandlingsstyrke. Hvis det ble
opp til partene selv å bestemme fordelingen, ville resultatet
kunne komme til å variere betydelig, avhengig av forhandlingsstyrke,
noe departementet mener vil stride mot formålet med ordningen.
Partene vil likevel kunne bestemme fordelingen innen de rammer myndighetene setter.
Departementet viser videre til at arbeidsgivers andel av overskuddet
skal gå til innskuddsfondet, og brukes til pensjonsformål.
I den grad det tilbakeføres midler til foretaket fra innskuddsfondet,
skal dette skje mot beskatning. Departementet kan derfor ikke se
at deling av overskudd skal kunne føre til at skattefrie
avsetninger brukes til annet enn pensjonsformål.
Departementet viser til utvalgets vurdering av at en slik avkastningsprosent
vil kunne variere over tid med inflasjonsrate og avkastningsforhold.
Det vil da kunne være nødvendig å justere
satsene, uten at prinsippene for fastsettingen er endret. Departementet
mener at fastsetting av slike parametre som kan bli utsatt for mer
rutinemessige endringer egner seg best for en forskrift. Utkast
til forskrift vil bli sendt på høring på ordinær
måte før den fastsettes.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag når det gjelder fordeling av overskudd og
avkastning.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
5.3.1.
Departementet mener det er viktig med et enkelt alternativ og
støtter dermed utvalgets utkast, jf. forslaget § 3-2.
Et slikt alternativ kan være relevant for dem som har lite
ressurser å sette inn i driften av ordningen, og/eller ønsker
et lavrisikoalternativ.
I og med at kapitalen i dette alternativet skal inngå i
den alminnelige forvaltningen, vil et forsikringsselskap garantere
en årlig avkastningsrate lik grunnlagsrenten, som er på 3
pst. Departementet viser til at de bestemmelser om avkastning som
inngår i forslaget § 3-2 annet ledd,
og som er drøftet nærmere i avsnitt 5.2, gjelder
rammer for fordelingen av avkastning mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det vil altså kunne avtales andre avkastningsprosenter
for fordeling enn 3 pst. i slike ordninger. Avkastningsgarantien på 3
pst. sikrer likevel at oppnådd avkastning aldri blir lavere
enn dette. Departementet mener at i ordninger hvor arbeidsgiver
har forvaltningsbeslutningen, er det viktig at de har en interesse
av høy avkastning i ordningen. Det er også behov
for å sikre medlemmene en rimelig avkastning. Muligheter
til å fastsette visse maksimums- og minimumsgrenser for
hvor stor del av avkastningen som skal gå til medlemmets
pensjonskapital er etter departementets oppfatning en hensiktsmessig
måte å gjøre dette på. Eventuell øvrig
avkastning skal gå tilbake til ordningen via innskuddsfondet, jf.
nærmere omtale i avsnitt 5.5. Departementet kan ikke se
at dette skulle medføre noe omfattende byråkrati.
Departementet vil bemerke av de enkelte institusjoners virksomhetsregulering
vil være avgjørende for om institusjonen kan tilby
innskuddspensjon etter foreslått § 3-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurderinger og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står
for investeringsvalg.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjonen avsnitt
5.4.1.
Departementet ser utvalgets utforming av bestemmelsene som en
hensiktsmessig løsning for pensjonsordninger der arbeidsgiver
skal ha investeringsvalg og støtter derfor utvalgets utforming,
jf. forslaget § 3-3. Bestemmelsen bygger på det
syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres
samme sted.
Når det gjelder institusjonenes subsidiære
ansvar, vil departementet vise til at disse kan redusere den usikkerheten
de står overfor ved å legge begrensinger på de
porteføljer de tilbyr. Institusjonen vil måtte
vurdere den risiko de påtar seg gjennom en avkastningsgaranti
eller gjennom et slikt subsidiært ansvar, og eventuelt
kreve at arbeidsgivers innskuddsfond er tilstrekkelig, eller selv
foreta avsetninger for å dekke slikt ansvar. Departementet
vil vise til at en slik selvregulerende egenskap kan være
hensiktsmessig ved at arbeidsgiver da vil ha interesse av å vurdere
muligheter til økt avkastning opp mot kostnaden ved den
avkastningsgaranti de er stilt overfor. Både forsikringsselskaper
og banker kan gi, og gir, avkastningsgarantier. Forvaltningsselskaper
for verdipapirfond kan eventuelt kjøpe slik garanti i en
bank. Departementet viser til at utvalget har foreslått
at godtgjørelse for garantirisikoen skal være
fradragsberettiget.
Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om
ansvaret ved tap kan begrenses til å gjelde over en femårsperiode.
Dette ville være ensbetydende med at kapitalen på medlemmenes
pensjonskonti i slike perioder ville være mindre enn om
garantien var oppfylt. Dette vil m.a.o. innebære at ordningen
i slike perioder ville være underkapitalisert. Departementet
mener at en slik løsning ville medføre en rekke
problemer, for eksempel knyttet til at deler av arbeidsstokken slutter, eller
ved større endringer i pensjonsordninger. Til Kredittilsynets
merknad om at erfaringen viser at aksjemarkedet stiger dersom tidsperspektivet
er tilstrekkelig langt, vil departementet bemerke at det likevel kan
ha stor betydning for dem som slutter og får utstedt pensjonskapitalbevis,
eller for dem som går av med pensjon og skal realisere
pensjonskapitalen i en periode med lave aksjekurser. I en slik ordning
med kollektivt investeringsvalg, vil medlemmene ikke ha muligheter
til å tilpasse seg for å unngå slike
utfall. Departementet vil for øvrig vise til at det finnes
en rekke eksempler på aksjemarkeder som ikke har steget
slik Kredittilsynet mener, jf. for eksempel boks 4.3 i NOU 1999:32.
Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets
avkastning, vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller
skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen.
Det vil ikke være noe krav at arbeidsgiver i slike tilfeller
skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og
oppnådd avkastning.
Det følger av foreslått § 3-6
at opptjent pensjon for arbeidstakere som slutter eller på annen
måte meldes ut av ordningen i løpet av året,
ikke kan være redusert i forhold til verdien ved inngangen
av året tillagt innskudd og eventuelt avkastning. For slike
arbeidstakere gjelder foreslått § 3-3
tredje ledd ved utmelding.
Når det gjelder de regnskapsføringsmessige
forhold, viser departementet til omtale i avsnitt 5.7 i proposisjonen.
Når det gjelder NHOs merknad knyttet til byråkrati
for å fordele avkastning, vises det til omtale i avsnitt
5.2 i proposisjonen.
Departementet vil bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering
vil være avgjørende for om en institusjon kan
tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-3.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at flere
høringsinstanser har gitt uttrykk for at modellen med kollektivt
investeringsvalg ikke vil være attraktiv. Det fremgår
av proposisjonens avsnitt 5.4.2 at Kredittilsynet mener at en bestemmelse
om økonomisk ansvar for foretaket ved tap er lite hensiktsmessig,
og at det må være en relativt lav risikoprofil
knyttet til kapitalforvaltningen i slike ordninger. Flertallet har
merket seg at Kredittilsynet i sin høringsuttalelse påpeker
at risikoen for å måtte yte uforutsette og utforutsigbare
tilskudd vil være stor, og at dette vil virke sterkt begrensende
på etablering av ordninger med kollektivt investeringsvalg. Flertallet viser
videre til Kredittilsynets påpekning av at forslaget om
at institusjonene skal ha et subsidiært ansvar etter foretaket
for at verdireduksjoner i et enkelt år dekkes, også vil
kunne innebære en betydelig risiko for institusjonene.
Flertallet vil påpeke at sparing til
pensjonsalderen i arbeidsforhold er langsiktig sparing. Det er følgelig
avkastning over hele spareperioden og ikke avkastning i det enkelte år
som er mest relevant for nivået på arbeidstakers
alderspensjon. Lav risikoprofil på langsiktig pensjonssparing
vil normalt gi forventet lav avkastning på sikt slik at
arbeidstakernes alderspensjon reduseres. Flertallet mener
at et krav om årlig 0-prosentgaranti utgjør en
uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon
i arbeidstakerenes pensjonskapital, og går inn for at dette årlige
kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i
tråd med dette.
Flertallet har videre merket seg at departementets
forslag avviker fra mandatet til Selvig-utvalget som utredet lov
om innskuddspensjon. I utvalgets mandat står det at forslaget
til lovverk skal gi rom for en utforming der kapitalen i pensjonsordningen
forvaltes kollektivt, og at all avkastning på ordningens midler
tilføres arbeidstakerne gjennom økning av medlemmenes
pensjonskapital. Det vises til at dette blant annet vil kunne medføre
regnskapsmessige forenklinger for foretakene.
Flertallet merker seg at det har kommet frem under
høringen at slike betingelser som departementet foreslår
ikke er implementert i andre land med innskuddspensjon. Flertallet vil
bemerke at det grunnleggende prinsippet ved innskuddsordninger er at
arbeidsgivers ansvar er begrenset til å betale årets innskudd. Flertallet vil
likevel påpeke at verdireduksjon mot slutten av den yrkesaktive
perioden kan gi uheldig utslag på årlig alderspensjon.
Det har fremkommet under flertallets høring
at det i andre land som har innskuddsbasert tjenestepensjon er praksis
at arbeidstakere med få år igjen til pensjonsalder
flyttes over til investeringsporteføljer med lavere risikoprofil.
Slike løsninger praktiseres blant annet i England slik
det fremkommer i Kredittilsynets høringsuttalelse. Flertallet mener
på denne bakgrunn at det bør gis anledning til å velge
investeringsporteføljer med lavere risikoprofil for arbeidstakere
med få år igjen til pensjonsalderen, for eksempel
5-7 år. Flertallet går imot Regjeringens
forslag til § 3-3.
Dette medfører at Regjeringens forslag til § 3-1 bokstav
b utgår. Bokstav c blir bokstav b.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
og forslag når det gjelder ordning der institusjonen står
for investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at de foreslåtte reglene
om kollektivt investeringsvalg (forslaget § 3-3)
innebærer at medlemmenes pensjonskapital skal beskyttes
mot verdifall når foretaket velger risikoprofilen på midlene. Disse
medlemmer vil understreke at bestemmelsen er helt sentral
i forslaget og prinsipielt sett svært viktig. Bestemmelsen
nedfeller et prinsipp om at beslutningsmyndighet og ansvar bør høre
sammen. Foretaket bør derfor ikke forvalte medlemmenes
pensjonskapital, og potensielt kunne velge investeringer med betydelig
risiko, uten også å ha et økonomisk ansvar
for forvaltningen. Disse medlemmer vil videre peke
på at foretakene har mange muligheter for å begrense
risikoen for tap av medlemmenes pensjonskapital ved fornuftige porteføljevalg, kjøp
av avkastningsgaranti eller ved å velge en annen organisering
enn kollektivt investeringsvalg.
Disse medlemmer vil peke på at i forslaget vil
foretakene som motytelse mot å ha ansvar for at pensjonskapitalen
ikke reduseres, få en del av avkastningen. Foretakets andel
av avkastningen øker med økende avkastning. Det
betyr at foretak som velger å ta en høy risiko,
som kan føre til tap, også har mulighet for en
stor gevinst. Kombinasjonen av ansvar for tap og mulighet for gevinst
skal til sammen motivere foretakene til velbegrunnede investeringsvalg.
En ordning der foretakene får en del av avkastningen, men
ikke har ansvar for tap, vil derimot bare motivere foretakene til å ta
høy risiko, fordi en høy avkastning i stor grad
vil tilfalle foretaket, mens det er medlemmene i pensjonsordningen
som vil bære tapet. Disse medlemmer mener
at en slik fordeling av tap og gevinst er helt urimelig, og vil
føre til at tjenestepensjonen kan bli svært usikker
for arbeidstakerne.
Disse medlemmer mener at det ikke er en hensiktsmessig
løsning å flytte eldre arbeidstakeres kapital
over i en portefølje med mindre risiko. I visse tilfeller
vil dette kunne forverre sluttresultatet.
Utvalget mente at det vil finnes målsetninger og kunnskaper
i enkelte bransjer og foretak som fører til at en kollektivordning
med alminnelig forvaltning etter utkastet § 3-1
eller investeringsvalg for arbeidsgiver etter utkastet § 3-2,
ikke egner seg for disse. Kollektivordninger av denne type vil for
eksempel ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om i størst
mulig grad å frigjøre seg fra pensjonsordningen
når innskuddet er betalt, og heller ikke arbeidstakers ønsker
om mulighet til individuell tilpasning.
Utvalget foreslo derfor et alternativ der arbeidstaker har egen
pensjonskonto, jf. utkastet § 3-4. Under en utforming
med egen alderspensjonskonto skal arbeidstaker foreta investeringsvalget,
dvs. bestemme og endre porteføljesammensetningen. I en
slik utforming mener også utvalget at reglene for fordeling
av kapitalavkastningen må være annerledes enn
i ordninger etter §§ 3-2 og 3-3. Fordi
det er arbeidstaker som foretar investeringsvalget, må også den
samme arbeidstaker ha rett til gevinsten av dette valget og det fulle
ansvar for lav eller negativ avkastning. Det er derfor ikke foreslått
deling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond i utkastet § 3-4.
Den enkeltes pensjonsmidler må skilles klart ut fra
gruppen, særlig fordi det skal kunne være mulig
at to ellers identiske medlemmer velger ulike investeringsstrategier.
Avtaleforholdet med institusjonen må dermed være
med arbeidstaker og ikke med arbeidsgiver når det gjelder
investeringsvalget.
Det er redegjort for utvalgets forslag i proposisjons avsnitt
5.5.1.
Departementet støtter utvalgets utkast til bestemmelser
for egen pensjonskonto, jf. forslaget § 3-4. Departementet
vil vise til at den enkelte i denne utforming selv har valget knyttet
til risikoprofil, og kan velge å inngå avtaler
med liten risiko eller avtaler med stor risiko innenfor de alternativ
institusjonen tilbyr. Institusjonen er pålagt å informere
om slike muligheter.
Når det gjelder Forbrukerrådets forslag om
at pensjonskapitalen, for eksempel fem år pensjonsalder, skal
overføres til å sikre investeringer, viser departementet
til at medlemmer har anledning til å velge en slik tilpasning
innenfor de muligheter institusjoner tilbyr. Bl.a. hensynet til å gi
mulighet til ulik investeringsprofil på ulike alderstrinn
taler mot å begrense valgmuligheten til å tillate
kun ett investeringsvalg.
Departementet støtter utvalgets forslag om at avtalen
om pensjonsordning skal inngås med én institusjon
og ikke flere, jf. også omtale i avsnitt 4.1. Departementet
gjør oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis
begrenser handlingsrommet til å plassere i en institusjons
produkter, og viser til drøftingen i avsnitt 5.6 av sammensetning
av investeringsporteføljen.
Departementet viser til at Forbrukerrådets forslag om
at lik lønn og lik opptjeningstid bør gi samme
pensjon, ville innebære at alle skal ha samme avkastning. Dette
vil i så fall tilsi at det måtte innføres
en normert avkastning. Dette ville undergrave medlemmenes incentiv
til å oppnå en høy avkastning på kapitalen.
Departementet legger derfor til grunn utvalgets forslag om at avkastningen
i dette tilfellet skal tillegges medlemmets pensjonskapital.
Departementet vil i forbindelse med Skattedirektoratets kommentar
bemerke at selv om det opprettes en konto for hver arbeidstaker
etter forslaget § 3-4, skal ikke denne anses som
skattepliktig formue for vedkommende.
Departementet vil for øvrig bemerke at de enkelte institusjoners
virksomhetsregulering vil være avgjørende for
om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurderinger
og forslag når det gjelder ordning med egen pensjonskonto
med investeringsvalg for arbeidstaker.
Medlemen i komiteen frå Sosialistisk
Venstreparti viser til sin merknad under kap 9.1 og denne
medlemen sitt forslag om at § 3-4 går
ut.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.6.1 redegjort for utvalgets
forslag.
Departementet støtter i hovedsak utvalgets regler for
utforming av investeringsportefølje, jf. forslaget § 3-5.
Departementet ser det som hensiktsmessig at det fastsettes visse
krav til sammensetningen av en investeringsportefølje i
lov om innskuddspensjon, og støtter i hovedsak den utforming
utvalget har gitt disse reglene, jf. forslaget § 3-5.
Bestemmelsen innebærer krav om diversifisering av investeringsporteføljer,
og svarer til de regler som gjelder ved sammensetning av porteføljer
i verdipapirfond, bl.a. sikrer henvisningen i verdipapirfondloven §§ 4-4
til 4-7 at porteføljen minimum vil bestå av syv
ulike plasseringer.
Departementet mener at det fremgår klart av utvalgets
utredning at for eksempel enkeltaksjer ikke skal inngå i
den enkeltes portefølje etter § 5-3 første ledd
bokstav c. Ordlyden i bestemmelsen i første ledd bokstav
c er imidlertid «andre likvider», et uttrykk som
er anvendt i § 15 i forskrift av 23. april
1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, og der
inkluderer enkeltaksjer. Departementet foreslår derfor
at ordlyden «andre likvider» endres til «tilsvarende
likvider» jf. forslaget § 3-5 første
ledd bokstav c, og at slike likvider ikke kan bestå i enkelteiendeler som
aksjer. De eiendeler som kan inngå, vil dermed være
bankinnskudd og slike eiendeler som igjen er sammensatt av flere
enkelteiendeler, dvs. fond som pengemarkeds-, obligasjons- og sertifikatfond.
Hvilke produktbegrensninger som kravet om at ordningen skal opprettes
i ovennevnte institusjoner fører til, må således
i utgangspunktet utledes av den lovgivning som gjelder for den aktuelle
typen av institusjoner. Dersom institusjonen er norsk, vil det relevante
regelverket i de nevnte tilfellene være henholdsvis spare-
eller forretningsbankloven og verdipapirfondloven.
Bruk av «underleverandører» som nevnt
i høringsmerknaden fra FNH innebærer etter departementets
vurdering at midlene ikke er underlagt alminnelig kapitalforvaltning,
jf. foreslått § 3-2, men vil være forvaltet
med investeringsvalg. «Underleverandører» kan
dermed bare anvendes i institusjoner som tilbyr forvaltning etter
foreslått §§ 3-3 og 3-4. Utvalget
har foreslått regler for hvordan slike porteføljer
kan settes sammen. Dette er regler som kommer i tillegg til, og ikke
til erstatning for, generell institusjonell lovgivning. Når
det gjelder merknaden fra Finansforbundet og FNH om å tilby
investeringsporteføljer i ordinære livsforsikringsselskaper,
dvs. om å oppheve skillet mellom livsforsikring med investeringsvalg
og ordinære livsforsikringsselskaper, viser departementet
til at det har ligget utenfor dette utvalgets mandat å vurdere
slike generelle og meget omfattende endringer i forsikringslovgivningen.
Departementet er enig med Kredittilsynet at det bør
tas inn bestemmelser om institusjonens ansvar for å gi
tilstrekkelige opplysninger om kontrakten til at foretaket og medlemmene
kan foreta en velfundert vurdering av avtalen, jf. forslaget § 2-7.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-5
som krav til investeringsportefølje.
Det er i proposisjonen avsnitt 5.7.1 og 5.7.2 redegjort for utvalgets
vurdering og høringsinstansenes merknader.
Departementet viser til høringsinstansenes bemerkninger
om regnskapsforhold, og forutsetter at det blir utformet en standard
for behandling av ordninger som faller inn under gruppen innskuddspensjon
i arbeidsforhold. Departementet vil for øvrig bemerke at foretaket
kan kjøpe seg fri for ulike garantier knyttet til slike
pensjonsforpliktelser ved å tegne en garantiforsikring.
Komiteen tar dette til etterretning.