Ved kgl. res. 2. juli 1999 blei det bestemt at eigedomsskattelova § 8
skal tre i kraft frå 2001 for anlegg for overføring
og distribusjon av kraft. Det vil seie at grunnlaget for eigedomsskatt
på slike anlegg skal svare til verdien fastsett ved likninga året
før skatteåret.
I Ot.prp. nr. 47 (1999-2000) foreslo departementet endringar
i dei nye reglane for verdsetjing av anlegg for produksjon av elektrisk
kraft med verknad frå skatteåret 2001 og i tråd
med dei føresetnader finanskomiteen ga uttrykk for i Budsjett-innst.
S. I (1999-2000). Om overføringsanlegga heiter det i proposisjonen
avsnitt 1.5:
«Vedtaket om å sette i kraft eigedomsskattelova § 8
fra 1. januar 2001 omfatter også overføringsanleggene
for elektrisk kraft. Også for disse vil grunnlaget for
eiendomsskatten bli endret ved ikrafttredelsen. Selv om provenyet
fra eiendomsskatten på disse anleggene samlet er langt
mindre enn fra produksjonsanleggene, ser departementet at endringer
i grunnlaget også her vil ha betydning for provenyet for
de berørte kommunene. Dette ble ikke særskilt
drøftet av departementet i Nasjonalbudsjettet 2000, og
er heller ikke tatt opp av finanskomiteen i Budsjett-innst. S. I
(1999-2000). Det har innenfor den korte tiden som har vært til
rådighet ikke vært mulig å foreta en
fullstendig vurdering av reglene for disse anleggene. Dette har
blant annet sammenheng med behov for å se nærmere
på NVEs regler for regulering av avkastningen fra disse anleggene,
som utgjør et naturlig monopol. Departementet tar sikte
på å komme tilbake til dette i løpet
av vårsesjonen.»
Formuesverdien for overføringsanlegg skal fastsetjast
ved likninga og skal frå skatteåret 2001 også nyttast
som eigedomsskattegrunnlag. Formuesverdien skal verdsetjast etter
reglane i skattelova § 4-1 og § 18-5.
Etter § 4-1 skal skattepliktig formue svare til omsetningsverdien.
Dette svarer til det som gjaldt tidlegare ved taksering av overføringsanlegg
etter den gamle byskattelova § 5, jf. eigedomsskattelova § 33 andre
ledd. Praksis for taksering under byskattelova har teke utgangspunkt
i teknisk verdi med frådrag for slit og elde. Etter skattelova § 18-5 åttande
ledd etter endring av 23. juni 2000 (tidlegare tredje ledd)
skal formuesverdien av overføringsanlegg ved likninga setjast
lik skattemessig verdi pr. 1. januar i likningsåret.
Det vil seie dei skattemessig nedskrivne verdiane av alle driftsmidlane
i anlegget.
Regelen i skattelova § 18-5 åttande
ledd blei vedteken som del av kraftskattereforma etter forslag frå departementet,
jf. Ot. prp. nr. 23 (1995-1996) avsnitt 12.5.4 og 12.5.3. Her går
det fram at skattemessig verdi vart valt som den verdi som svarte
til dei rekneskapsmessige verdiane som på dette tidspunkt
også vart lagt direkte til grunn for Norges vassdrags-
og energidirektorat (NVE) si utrekning av dei maksimale tariffane
selskapa hadde lov til å ta. På denne bakgrunn
vart dei skattemessige verdiane vurdert som det beste uttrykket
for salsverdien av overføringsanlegg. I Innst. O. nr. 62
(1995-1996) avsnitt 9.3 og 9.4 slutta fleirtalet i finanskomiteen
seg til at formuesverdien skulle svare til skattemessig verdi og
at verdien også skulle nyttast som grunnlag for eigedomsskatten.
Med verknad frå 1. januar 1997 har NVE endra reglane
for utrekning av maksimale tariffar. Dei rekneskapsmessig verdiane
aleine vert ikkje lenger avgjerande for fastsetjing av tariffane.
Om det er tilstrekkeleg effektiv drift i det einskilde selskap,
vert det også teke omsyn til dette ved fastsetjinga av
tariffane. Det er med andre ord ikkje lenger like klårt
at omsetningsverdien av anlegga svarer til rekneskapsmessig eller
skattemessig verdi.
I ein dom frå Høgsterett av 12. februar
1999 om taksering av overføringsanlegg under byskattelova § 5,
sjå Rt. 1999 s. 192, uttalte retten einstemmig om det å bygge
verdien på grunnlaget for maksimale tariffar:
«- Selv om dette forholdet ikke er avgjørende
for mitt syn på saken, nevner jeg også at takseringen
for eiendomsskatt forutsetningsvis skal gjelde for perioder på 10 år,
og at det derfor vil kunne være vanskelig å bygge
på prisforskrifter som raskt kan endres. Som tidligere
nevnt ble prisforskriftene vesentlig endret i 1997, og avkastningen
avhenger nå av hvor effektivt det enkelte anlegget drives.
De nye reglene illustrerer ytterligere problemer med å bygge
på en avkastningsverdi.»
Litt lenger ut i dommen heiter det:
«Det kan nok sies at jeg her har gått
langt i å anvende en objektivisert norm for verdsettelsen
etter byskatteloven § 5 første ledd.
Også i dommen i Rt 1994 333 ble det gitt uttrykk for tvil
om hvor langt det vil være riktig å anvende dette
prinsippet. Jeg er imidlertid blitt stående ved at både
eiendomsskattens karakter av objektskatt og reelle hensyn tilsier
at NVE"s prisregulering ikke er et egnet grunnlag ved eiendomsskattetakseringen
av overføringsanlegg.»
Departementet har ikkje hatt høve til å sluttføre vurderinga
av verdsetjingsreglane for overføringsanlegga slik at denne
kan presenterast i vårsesjonen. Jamvel om departementet
legg fram si endelege vurdering av desse spørsmåla
i haust, vil forslag om slike reglar av praktiske årsaker,
berre kunne leggjast til grunn frå skatteåret
2001 dersom det ikkje er naudsynt å henta inn nye opplysningar
frå skattytarane. Samtidig er det slik at kommunane skal
gjere vedtak om budsjett før utgangen av året.
På det noverande tidspunkt kan departementet ikkje førespegla
at kommunane kan få nokon avklåring om inntektene
frå eigedomsskatten på overføringsanlegga
i høveleg tid for innpassing i budsjettprosessen for 2001.
Departementet tek på denne bakgrunn sikte på å fremje
kongeleg resolusjon om å utsette iverksetjinga av § 8
for overføringsanlegg til skatteåret 2002.
Komiteen tek dette til etterretning.