Det er generell avtalefrihet ved overdragelse av fast eiendom.
Gjennom konsesjonsloven er imidlertid det offentlige bl.a. gitt
forkjøpsrett for å nå ulike samfunnsmål.
Konsesjonslovens formålsbestemmelse innebærer
at loven skal bidra til et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer
og eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Forkjøp innebærer
at det offentlige griper inn i en situasjon hvor eiendommen er under
omsetning. Selger får som hovedregel det vederlag og de
salgsvilkår han selv har betinget seg ved det opprinnelige
salget.
Gjeldende konsesjonslov gir hjemmel for at det offentlige kan
innvirke på eier- og bruksstrukturen gjennom konsesjonsavslag,
konsesjonsvilkår og bruk av statens forkjøpsrett.
Ved forslag om opphevelse av forkjøpsretten, er det
naturlig å vurdere nærmere de virkemidler som beholdes,
og hvilken betydning samspillet mellom disse har. Avgjørelse
av konsesjonssaker skal bygge på kriteriene i konsesjonsloven §§ 1,
7, 8 og 9. Det foretas en individuell og konkret vurdering av søker og
vedkommendes formål med ervervet, og konsesjon gis med
mindre det er saklig grunn til å avslå søknaden.
Skal det stilles vilkår for konsesjon, må vilkåret føre
til et bedre resultat sett i lys av konsesjonslovens formålsbestemmelse.
Ved erverv av landbrukseiendom for å opprettholde den som
eget bruk, stilles det normalt vilkår om at kjøperen
bosetter seg på eiendommen og deretter selv bor på den
i fem år og driver den. I rettspraksis er det lagt til
grunn at adgangen til å stille vilkår også omfatter
vilkår om å avstå deler av eiendommen.
Departementet har likevel lagt til grunn at forkjøpsrett
bør nyttes dersom avståelsen er omfattende. Ved
konsesjonsavslag har eieren en plikt til å sørge
for at overdragelsen enten blir omgjort eller eiendommen overdratt
til noen som kan få konsesjon, eller som ikke trenger konsesjon.
Overtrer erververen et vilkår av vesentlig betydning, kan
det fastsettes en tvangsmulkt som påløper inntil
forholdet er brakt i orden. Som alternativ kan tillatelsen om konsesjon
trekkes tilbake, og eiendommen kreves videresolgt frivillig, eventuelt
på tvangsauksjon.
Lovbestemt boplikt ved erverv av landbrukseiendom ble innført
i odelsloven og konsesjonsloven i 1974. En grunntanke i odelsretten
er å verne om brukernes eiendomsrett til den jorda de dyrker
og som både hjem og yrke er knyttet til. Odelsretten er
en slektsrett der den som har best odels- eller åsetesrett kan
kreve å løse eiendommen eller få den
utlagt på skifte. Samfunnshensyn, slik som ønsket
om en robust og selvstendig landbruksnæring og bosetting,
står her i motsetning til eierens rett til å disponere
over eiendommen.
Lovbestemt boplikt oppstår bare ved overtagelse av landbrukseiendom.
Etter odelsloven har den som tar over en eiendom ved odelsløsning
plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år
og bo der i ti år. Den som ellers tar over eiendom som
han har odelsrett eller åsetesrett til, må bosette
seg på eiendommen innen ett år og bo og drive
den i fem år. Etter konsesjonsloven § 6
nr. 1 kan eiendommen overtas konsesjonsfritt fra nær slekt
under forutsetning av at erververen bosetter seg på eiendommen
innen ett år og bor der i fem år. Boplikten er
en personlig plikt. Dette innebærer at eieren selv må bo
på eiendommen. Boplikten gjelder hele året og
bosettingen må skje på selve eiendommen.
Myndigheten til å gi fritak fra lovbestemt boplikt er
gitt til den enkelte kommune. Avgjørelsene kan påklages
til fylkeslandbruksstyrene.
Etter konsesjonsloven § 2 første ledd
kan fast eiendom ikke erverves uten konsesjon med mindre det er
gjort unntak fra konsesjonsplikten. Loven inneholder to hovedkategorier
unntak. Den ene kategorien baseres på eiendommens størrelse
og karakter, mens den andre baseres på forhold som knytter
seg til erververen.
Med hjemmel i § 5 tredje ledd kan det dessuten gjennom
lokal forskrift vedtas at unntaket i § 5 første ledd
nr. 2 settes ut av kraft ved erverv av eiendom som er eller har
vært i bruk som helårsbolig. Slik forskrift er
i dag innført for mer enn 70 kommuner.
Odelsloven §§ 1 og 2 inneholder kriterier
for hvilke eiendommer som kan odles. Det er fastsatt i § 1
at eiendommen både må kunne nyttes til landbruksdrift og
ha en viss størrelse.
Størrelsen er angitt i § 2 som lyder:
«Ein eigedom blir rekna som odlingsjord
når anten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det
høyrer til så mykje anna areal, rettar og lunnende
at den produksjonsmessige verdi tilsvarar minst 10 dekar jordbruksareal.
Ein
eigedom der jordbruksarealet er under 5 dekar er likevel aldri odlingsjord.
Det same gjeld ein rein skogeigedom der det produktive arealet er
under 100 dekar.»
Det finnes flere eksempler på at domstolene har slått
fast at eiendommer med betydelig større produktive arealer
enn det som følger av § 2 ikke oppfyller kravene
til odlingsjord.