Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm og Jon Lilletun, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, og representanten Terje Knudsen, viser til merknader under de enkelte avsnitt nedenfor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at departementet foreslo flere endringer i gjeldende regler om eierskap
og drift av landbrukseiendommer ved framleggingen av St.meld. nr.
19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon. Ved behandlingen
i næringskomiteen fikk disse forslagene til endringer tilslutning,
enten av et flertall eller av hele komiteen, se Innst. S. nr. 167
(1999-2000).
Flertallet vil understreke at ved Stortingets
behandling var det bred enighet om å opprettholde hovedtrekkene
i bosettingsmønsteret og at dette forutsatte livskraftige
driftsenheter og attraktive arbeidsplasser i næringen og
i bygdene. Ønsket om et landbruk med mange driftsenheter
som gir et stort bidrag til bosetting og sysselsetting, forutsetter
både et variert tilbud av arbeidsplasser og inntektsmuligheter,
og en tilfredsstillende utvikling av inntektsmuligheter i jordbruksproduksjonene.
Flertallet vil peke på verdien av et
lokalt eierskap til naturressursene som kan bidra til bosetting, vitalitet
og langsiktig planlegging i lokalsamfunnet. Etter flertallets mening
bør det tilstrebes eierformer hvor dette også i
framtida er hovedregelen.
Flertallet merker seg at de foreslåtte
lovendringene vil føre til reduserte administrative og økonomiske
utgifter, sjøl om endringene ved selve omleggingen vil
bety økte kostnader. Endringer av arealgrensen i odelsloven § 2
vil føre til færre odelsløsningssaker,
noe som vil minske domstolenes arbeidsomfang. Dette er i tråd
med Regjeringens ønske om å forenkle regelverket
og redusere administrativt arbeid.
Flertallet vil vise til Innst. S. nr. 167 (1999-2000)
for ytterligere begrunnelse for forslagene til endringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener en styrking av eiendomsretten
er avgjørende for å oppnå en vitalisering
av norsk landbruk. Spredt eierskap og færrest mulig begrensinger
i eiendomsretten bidrar til større selvstendighet for enkeltmennesket,
langsiktig ressursforvaltning og maktspredning i samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
derfor konsesjonslovens formålsparagraf må utvides
og tilgodese at flest mulig gis adgang til å skaffe seg
fast eiendom. Av hensyn til investeringer og fremtidig verdiskaping
i landbruket mener disse medlemmer videre at prisreguleringen
på konsesjonspliktige eiendommer må oppheves.
Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
«Konsesjonsloven § 1 nr. 4 skal lyde:
4. at flest mulig gis adgang til å skaffe seg fast eiendom»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til partiets standpunkt
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven). Disse medlemmer vil likevel,
som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre
partier i merknader og forslag, men viser for øvrig til disse
medlemmers hovedmerknad og prinsipale holdning.
Komiteen er fornøyd med at
Regjeringen i tråd med forslagene i Landbruksmeldinga og
Stortingets anbefalinger i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) foreslår å avvikle
statens forkjøpsrett til landbrukseiendommer for rasjonaliseringsformål.
Som det fremgår av proposisjonen oppfattes forkjøpsretten
som et unødig inngripende og til dels urimelig virkemiddel.
I tillegg til å stride mot folks rettsbevissthet og undergrave
den private eiendomsrett mener komiteen statens forkjøpsrett
har vært til skade for bosetting i distriktene. I en rekke
tilfeller har statlige forkjøpsvedtak hindret unge mennesker
i å overta en eiendom og bygge seg en fremtid på landsbygda. Komiteen viser
til at den opprinnelige hensikten med statlig forkjøpsrett
til landbrukseiendommer var å styrke ressursgrunnlaget og økonomien
på gjenværende bruk. Sterke juridiske virkemidler
har blitt tatt i bruk for å nå målsetningen om
et landbruk som i større grad utnytter stordriftsfordeler.
Komiteen viser til at den tradisjonelle sammenhengen
mellom bruksstørrelse og muligheten for lønnsomme
arbeidsplasser i tilknytning til landbruket er svekket. Nisjeproduksjon
og utvikling av alternative produksjonsformer blir stadig mer utbredt
og oppmuntres aktivt av myndighetene gjennom verdiskapningsprogrammet.
Størrelsen på bruket målt i dekar dyrket
areal er ikke lenger nødvendigvis avgjørende for
lønnsomhet og potensiale. Forretningskonsept, markedsforhold,
samarbeid med andre og den enkelte næringsdrivendes innsikt
og oppfinnsomhet får stadig større betydning.
I en slik situasjon er statens forkjøpsrett og andre juridiske
virkemidler for å påvirke bruksstrukturen ikke
lenger formålstjenlig.
Komiteen konstaterer at ordningen med statlig forkjøpsrett
heller ikke tar høyde for at landbrukseiendommer også har
verdi som bosted og utgangspunkt for livsutfoldelse og alternativ
næringsvirksomhet. For mange er selve boplassen og de mulighetene
den gir en selvstendig grunn til å bosette seg i utkantkommuner.
Ved å tilsidesette andre verdier knyttet til det å eie
et gårdsbruk og bo på landsbygda enn den tradisjonelle
landbruksproduksjonen, har forkjøpsretten bidratt til avfolking
og hindret utviklingen av andre næringer som drives i kombinasjon
med eller som alternativ til tradisjonelt landbruk.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter
Regjeringens forslag om opphevelse av forkjøpsretten. Det
er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur
ved bruk av forkjøpsretten.
Flertallet vil understreke at det primære
må fortsatt være å legge forholdene til
rette for landbruksmyndighetene til å oppfylle jordlovens
krav om å arbeide for frivillige avtaler som kan bidra
til kostnadsreduksjoner. Opphevelse av forkjøpsretten må derfor følges
av et mer aktivt frivillig oppkjøp av eiendommer, både
til ordinære rasjonaliseringsformål og til offentlige
formål der arealene kan inngå i arealbytte eller
jordskifte.
For å legge til rette for mer fleksible bo-
og driftsløsninger mener komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen at adgangen
til å skille ut boenheten fra landbruksarealet bør
styrkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Jordloven § 12 nytt tredje ledd skal
lyde:
Samtykke til deling skal i regelen givast der søknaden
gjeld eigedomen sine bygningar med tomt inntil 5 dekar dersom det
ligg føre avtale om sal av restarealet i samsvar
med føremålet i § 1.
Nåværende tredje ledd blir nytt fjerde ledd
osv.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, forutsetter
at mulighetene til å avslå konsesjon blir styrket
selv om dette må tilpasses det nye formålet i
konsesjonsloven om å sikre bosettingen. Det pålegger
forvaltning å finne gode løsninger mellom bosettingshensynet
og hensynet til en god forvaltning av jordressurser og natur- og kulturherligheter.
Som hovedregel skal prinsippet om avtalefrihet tillegges stor vekt
der kjøper har bolyst og viser at han akter å flytte
til eiendommen og forvalte den.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener det ikke er hensiktsmessig å erstatte
forkjøpsretten med en styrking av mulighetene for å avslå konsesjon,
eventuelt stille vilkår i forbindelse med konsesjonssøknaden.
En slik praksis vil i mange henseende fungere som en videreføring
av forkjøpsretten med de samme uheldige virkningene for
rekruttering, distriktsbosetting, eiendomsrett og utvikling av alternative
produksjonsformer og næringer. Utsiktene til et enklere
regelverk og redusert byråkrati som følge av fjerningen
av forkjøpsretten, vil heller ikke kunne realiseres. Disse
medlemmer understreker at eiere av landbrukseiendommer selv har
best forutsetninger for å avgjøre hvilken eiendomsstruktur
som er best tilpasset ulike hensyn som produksjonsforhold, alternativ
næringsvirksomhet, bosetting og livsutfoldelse. Myndighetene
bør derfor i minst mulig grad påvirke bruksstrukturen
gjennom juridiske virkemidler knyttet til eiendomsomsetning, og i
stedet begrense seg til å stimulere til effektiv drift
og frivillig rasjonalisering gjennom mer lineære støtteordninger. Disse
medlemmer ber derfor om at forhold som eiendommens størrelse,
avkastningsmuligheter og arrondering som hovedregel ikke tillegges vekt
ved søknad om konsesjon. Disse medlemmer går
samtidig imot forslaget om å endre konsesjonslovens slik
at § 8 viser til formålet i jordloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at det ble lagt stor vekt på landbrukets multifunksjonelle
rolle i samfunnet ved behandlingen av St.meld. nr. 19 (1999-2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon, herunder landbrukets bidrag
for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Det er et ønske å sikre lokalt eierskap til landbrukseiendommene
for bosettingen i bygdene, god ressursforvaltning og langsiktighet
i næringen. Flertallet mener jordbrukseiendommer
er attraktive boplasser og næringseiendommer, og forvaltningen
av konsesjonsloven må legge til rette for tilflytting til
jordbrukseiendommene for å øke arbeidsstyrken
og kompetansen i bygdene og distriktene. Flertallet mener
at bolyst og forvaltningsglede er viktige forutsetninger for at
jordbruksnæringen skal makte å øke verdiskapinga
i jordbruksbygdene og sikre bosettingen. Jordbrukseiendommenes bostedskvaliteter
er også en viktig ressurs for jordbrukskommunene når
de skal tiltrekke seg både bedrifter og kompetansearbeidskraft. Å åpne
for tilflytting til jordbrukseiendommmer åpner også jordbruksnæringen for
nye mennesker med nye ideer og kompetanse som næringen
kan ha stor nytte og glede av.
På denne bakgrunn støtter flertallet tillegget
i § 1 i konsesjonsloven, der hensynet til bosetting
tas inn som en del av formålet.
Komiteens medlemmer fra Høyre legger
vekt på at boplikten svekker innholdet i grunnleggende
verdier som arveretten og eiendomsretten. Terskelen for
inngrep i disse rettighetene må være høy.
En videreføring og eventuell skjerping av boplikten forutsetter
derfor at det foreligger en markert og dokumenterbar positiv effekt
på bosettings-, nærings- og samfunnsutvikling
i distriktene. Det må sannsynliggjøres at boplikten
har en betydelig positiv effekt på disse forholdene. Disse
medlemmer er derfor enig med departementet i at en videreføring
av reglene for boplikt må baseres på en vurdering
av om boplikten fører til at flere eiere enn tidligere
bor på eiendommene sine. Samtidig må bopliktens
konsekvenser for eiendomsrett og arverett og den betydning disse verdiene
har for nærings- og samfunnsutviklingen tillegges betydelig
vekt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen konstaterer at departementet
ikke er i stand til å dokumentere slike positive effekter
av boplikten. I proposisjonen henvises det til at materiale fra
Statistisk sentralbyrå (1989) sammenholdt med særskilt
kjøring av (NIJOS 1989) opplysninger fra landbruksregisteret
koblet mot personregisteret viser at om lag 80 pst. av eierne av
landbrukseiendom bor på eiendommen sin, eventuelt i kommunen
der eiendommen ligger. I stedet for å dokumentere en sammenheng
mellom boplikt og bosetting, viser materialet at bare en liten andel
av disse eierne bor fordi de er i ferd med å oppfylle den
lovbestemte boplikten. For de fleste landbrukseiendommer er med
andre ord boplikten uten betydning for bosettingen. For mindre landbrukseiendommer
er effekten usikker. Disse medlemmer viser imidlertid
til at forslaget om å heve arealgrensen til 20 dekar innebærer
at en rekke av disse mindre eiendommene unntas for boplikt. Disse
medlemmer har merket seg at departementet «ikke
har grunn til å tro at en skjerpelse av innholdet i boplikten
vil få nevneverdig innvirkning på eiendommens
drift, ønsket om lokalt eierskap eller på bosetting
i distriktene». Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å skjerpe
reglene for boplikt. På samme bakgrunn avviser disse
medlemmer forslaget om at bosetting nevnes uttrykkelig i
konsesjonslovens § 1.
Disse medlemmer har samtidig merket seg at sammenlignende
studier (Aanesland og Holm 2000, Offentlig regulering av markedet
for landbrukseiendommer - virkninger for verdiskapning og bosetting)
av landbrukseiendommer i Hedmark og nabofylket Värmland
i Sverige viser at det er tvilsomt om boplikten fungerer etter hensikten.
Til tross for at Värmland aldri har hatt personlig boplikt
bor relativt flere eiere på eiendommene sine i Värmland
enn i Hedmark. Mens 20 pst. av eierne i Hedmark ikke selv bor på eiendommen,
er tilsvarende tall i Värmland 13 pst. Värmland
har også en høyere andel eiere som bor på små gårdsbruk. Disse
medlemmer har merket seg at den samme studien forteller
at en betydelig gruppe av eierne rapporterer at de investerer mindre
i eiendommen på grunn av boplikt og lave eiendomspriser.
Lavere investering i boligene på landbrukseiendommene gjør
at produksjonsverdien reduseres og at de blir mindre attraktive
som bosted. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn boplikten må vurderes ut fra sin faktiske virkning,
ikke sin tilsiktede virkning, og ber om at det gjennomføres
en uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning
for bosettingen.
Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomføre en
uavhengig undersøkelse av bopliktens faktiske betydning for
bosettingen og annen aktivitet og utvikling i distriktene.»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til at bestemmelsene
om boplikt er innført både i odels- og konsesjonsloven.
Hovedbegrunnelsen for innføringen av denne plikt var å sikre
at landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle eies
og bebos av brukeren.
Disse medlemmer har merket seg at det i de marginale
områdene i landet kan være spesielt vanskelig
for eierne å tilfredsstille boplikten. I mer sentrale områder,
innenfor pendleravstand til byer og tettsteder, er boplikten lettere å innfri.
Disse medlemmer vil hevde at bygdenes problemer
først og fremst er mangel på arbeidsplasser og
nyskapning. Det skapes ikke flere arbeidsplasser i landbruket ved
personlig boplikt. Overproduksjon og overkapasitet er det største
problemet. Disse medlemmer mener et bortfall av den
personlige boplikten og prisreguleringen av eiendommer vil være
virkemidler som kan bidra til å styrke bosettingen. Ovennevnte
bestemmelser bidrar til usikkerhet ved overdragelse til neste generasjon.
Videre vil lav salgsverdi påvirke de avgjørelser
som tas på bruket. De fleste vil beholde eiendommen så lenge
de kan, noe som medfører at investeringene blir redusert,
bygningene blir nedslitte og kapitalen trekkes ut av landbruket.
Dette får igjen virkning for bosetting ved at det blir
færre bosatte gårdsbruk enn ved fri omsetning. Disse
medlemmer vil derfor bidra til mer salg og utleie ved å gå inn
for å oppheve den lovbestemte boplikten i odels- og konsesjonsloven.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter
første del av nytt forslag til ny § 6
a i konsesjonsloven og deler av § 27 tredje ledd
i odelsloven.
Flertallet mener at for detaljerte regler som vanskelig
kan kontrolleres, lett vil føre til mye strid i enkelte
saker. Dette vil kunne føre til mer administrasjon og tidsbruk
enn saken fortjener, og vil svekke en av hensiktene med endringene
i regelverket, nemlig en forenkling og reduserte administrative
og økonomiske ressurser.
Flertallet vil derfor foreslå at § 6
a (bopliktens innhold) i konsesjonsloven skal lyde:
«Erverver som etter § 6 første
ledd nr. 1 har boplikt på en eiendom, skal ta eiendommen
som sin reelle bolig. En eiendom er tatt som reell bolig hvis eieren
er registrert bosatt på eiendommen etter regler fastsatt
i eller i medhold av lov av 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering.
En eier som over tid overnatter på eiendommen minst
50 pst. av nettene, men som ikke oppfyller vilkåret om
registrering i folkeregisteret, jf. første ledd, fordi
eierens øvrige husstand er bosatt et annet sted, må gi
kommunen melding om hvordan bosettingsforholdet vil bli ordnet.
Meldingen må sendes skriftlig innen utløpet av
ett år. Departementet avgjør om boplikten kan
anses oppfylt på den måten eieren har gjort rede
for.»
Videre vil flertallet foreslå at § 27
tredje ledd og nytt fjerde ledd i odelsloven skal lyde:
«Buplikta etter fyrste og andre stykket vert oppfylt
ved at eigaren tar eigedomen i bruk som sin reelle bustad dersom
eigaren er registrert busett på eigedomen etter reglar
fastsett i eller i medhald av lov av 16. januar 1970 nr.
1 om folkeregistrering.
Ein eigar som over tid overnattar på eigedommen minst
50 pst. av nettene, men som ikkje oppfyller vilkåret om
registrering i folkeregisteret, jf. tredje ledd, av di husstanden
til eigaren er busett ein annan stad, må gi kommunen melding
om korleis busettingstilhøvet vil bli ordna. Meldinga må vera
skriftleg og sendast innan eitt år. Departementet
avgjer om buplikta kan oppfyllast på den måten
eigaren har gjort greie for.»
Flertallet vil understreke at eksisterende regler og
de endringer som blir foreslått, bør gi rammer
for en strengere håndtering av reglene for boplikt for å sikre økt
bosetting og sørge for et lokalt eierskap.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at departementet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) mente det var ønskelig å lovfeste
kriterier for oppfylling av boplikten. Ved behandlingen ga komiteens flertall
sin tilslutning til dette. En slik lovfesting er viktig både
for å sikre en mer ensartet og forutsigbar behandling av
bopliktssaker og for å oppnå en mer effektiv administrasjon
av gjeldende regler. Disse medlemmer mener likevel
at departementets forslag til lovfesting av flere årsaker
er uheldig. For det første innebærer vilkåret
om at eier må overnatte på eiendommen 70 pst.
av nettene en skjerping i forhold til dagens praksis. Til tross
for at departementet foreslår unntak for pendlere, vil
en slik regel skape betydelige problemer for eiere som midlertidig
er i en livssituasjon som gjør at det ikke er mulig å oppfylle
kravet. Disse medlemmer mener samtidig det vil være
vanskelig å kontrollere etterlevelsen av en slik regel
uten å komme i konflikt med eiernes personlige integritet
og krav på en privat sfære.
Disse medlemmer mener det er viktig at boplikten
kan håndheves på en enkel måte uten at
det må bygges ut et omfattende kontrollapparat i regi av
landbruksmyndighetene. Disse medlemmer vil derfor
stemme imot den foreslåtte endring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det er behov for tydelige
regler om hva det innebærer å eie en landbrukseiendom
og at det skal bli vanskeligere å få fritak for
boplikten både i forbindelse med konsesjonssøknaden
og i ettertid. Etter disse medlemmers syn skal fritak
for boplikten bare gies unntaksvis. En slik streng praktisering
krever klare regler og kriterier for å være forutsigbare,
men en må likevel ha mulighet til å utøve
et visst lokalt skjønn om hva som er mulig å kreve
under de faktiske lokale forhold. Disse medlemmer mener
en ved vurdering av fritak vil legge opp til en sterkere prioritering av
bosettingshensynet og dermed en nedtoning av eiendommens avkastningsevne
som fritaksgrunn. Disse medlemmer vil påpeke
at inntektsmuligheter i pendleravstand fra eiendommer er i vår
tid vel så avgjørende som avkastningsevna på mindre
jordbrukseiendommer, for at den nye eieren skal kunne ha en faktisk
mulighet til å ha eiendommen som sitt bosted. Disse
medlemmer forutsetter at dette blir en viktig vurdering
når bosettingsformålet er skjerpet. For å få en
ensartet og forutsigbar praktisering av unntaket for boplikt bør
det settes opp respektive kriterier både for unntak fra
boplikt etter konsesjonsloven og etter odelsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at utformingen av bestemmelsene om fritak for boplikt
i odelsloven og konsesjonsloven, i likhet med kriteriene for oppfylling
av boplikten, overlater uforholdsmessig mange avgjørelser
til landbruksmyndighetenes frie skjønn. Den store graden
av skjønnsavgjørelser fører uvegerlig
til forskjeller i praktiseringen av loven. Resultatet er en uheldig
forskjellsbehandling av søknader om fritak for boplikt.
Mangelen på klare retningslinjer for forvaltningens praktisering
av loven fører dermed til manglende forutsigbarhet og svekker
rettssikkerheten. For å sikre forutsigbarhet og ensartet
praktisering av regelverket mener disse medlemmer det
bør tas inn respektive kriterier for unntak fra boplikt
i konsesjonsloven og odelsloven.
Disse medlemmer viser til at det ved søknad om
fritak for boplikt i dag skal legges særlig vekt på eierens
tilknytning til eiendommen. Hensynet til arverett, eiendomsrett
og slektsmessig tilhørighet til eiendommen skal under visse
forutsetninger gå foran boplikten. Når departementet
nå foreslår at det også skal legges særlig
vekt på bosettingshensynet, betyr det at tilknytning til
eiendommen svekkes som selvstendig kriterium for fritak for boplikt.
Departementet velger dermed å sette sentrale samfunnsverdier
som arveretten, eiendomsretten og slektstilhørighet til
side. Dermed tilsidesettes også sentrale deler av innholdet
i odelsretten. Disse medlemmer viser til at slektstilhørighet
og forvalteransvar for landbrukseiendommer står sterkt
i Norge. Store deler av den urbane befolkningen har slektstilknytning
til landbrukseiendom og føler en forankring til det lokalmiljøet
eiendommen er en del av. Mange tilbringer derfor en betydelig del
av fritiden sin i lokalmiljøet der eiendommen ligger.
Disse medlemmer peker videre på at nye
arbeidsmønstre og ny teknologi er i ferd med å øke
mobiliteten mellom yrke og bosted. Fleksibilitet i valg av bosted
og yrke er mer fremherskende enn tidligere. Samtidig varierer bostedsbehovene
mellom ulike livsfaser. Resultatet er at mulighetene for å bosette
seg på og tilbringe tid på landbrukseiendommen
veksler mellom ulike livssituasjoner og faser i livet.
Disse medlemmer mener en for streng praktisering
av boplikten risikerer å svekke utkantkommunenes muligheter
til å tiltrekke seg arbeidskraft og være en integrert
del av et nytt og mer fleksibelt arbeidsliv og livsmønster.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer livsarvinger
må få fritak for boplikt.
Disse medlemmer mener samtidig det er urimelig å pålegge
samme person boplikt på flere landbrukseiendommer når
disse i fellesskap bidrar til brukerens inntekt og sysselsettingsmuligheter
i landbruket. I dag er det mulig å få fritak for
boplikt dersom man driver flere eiendommer i samme kommune. Også for
eiendommer som er spredt over flere kommuner i tillegg til hovedbølet
bør det slik disse medlemmer ser det, gis
fritak for boplikt. Dagens regler kan føre til at familier
som har sin hovedinntekt fra landbruket naturlig nok ikke blir i
stand til å oppfylle boplikten på mer enn en eiendom.
Resultatet er at familien fratas øvrige bruk og mister
en så avgjørende del av næringsgrunnlaget
at den tvinges til å oppgi jordbruket som levevei. Disse
medlemmer mener det er uheldig at norsk landbruk på denne måten
risikerer å gå glipp av aktive yrkesutøvere. Disse
medlemmer mener derfor eiere av eiendommer som er spredt
over flere kommuner i tillegg til hovedbølet skal gis fritak
for boplikt.
Disse medlemmer fremsetter følgende
forslag:
«Konsesjonsloven § 6 første
ledd nr. 1 annet punktum skal lyde:
Når det gjelder jord- og skogeiendommer over 50 dekar,
er konsesjonsfriheten betinget av at erververen bosetter seg på eiendommen
eller i kommunen innen et år og selv driver eiendommen
i minst 5 år.
Odelsloven § 27 skal lyde:
Den som tek over eigedom ved odelsløysing har plikt
til å busetje seg på eigedomen eller i kommunen og
bu der og drive eigedomen i 10 år.
Den som elles tek over eigedom som han har odelsrett til
har plikt til å busetje seg på eigedomen eller
i kommunen innan 1 år og bu der og drive eigedomen i 5 år.
Den som eig fleire landbrukseigedomar som har vorte drivne
saman dei siste 5 åra oppfyller buplikta ved å bu
på ein av eigedomane.
Buplikt gjeld likevel ikkje om den som tek over eigedomen
er i slekt med siste eigaren i rett opp- og nedstigande line.
Odelsloven § 27 a skal lyde:
Departementet kan etter søknad gi fritak frå bu- og
driveplikta etter § 27 anten heilt ut eller for
ei viss tid.
Ved avgjerd om søknad om fritak for buplikta skal det
leggjast særleg vekt på kor nær tilknyting
søkjaren har til eigedomen og søkjaren sin livssituasjon.
Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna
og hustilhøva på eigedomen og på om søkjaren
har eigedom i kommunen frå før.
Ved avgjerd av søknad om fritak frå driveplikta skal
det takast omsyn til om det i området der eigedomen ligg
er bruk for jordbruksarealet som tilleggsareal. Det må òg
takast omsyn til kor viktig det er å halde det aktuelle
jordbruksarealet i hevd.
Når det i samband med odelsløysing eller
offentleg skifte blir søkt om fritak frå kravet
om bu- og driveplikt skal retten utsetje den endelege avgjerda i
saka til unntaksspørsmålet er avgjort.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise
til at en ved behandling av St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk
og matproduksjon, la til grunn at det bør legges til rette
for et endret mønster for omsetning av små landbrukseiendommer.
På slike eiendommer er trolig bofunksjonen viktigere enn
landbruksdriften både for eieren og samfunnet. Dette innebærer
at det i realiteten er samfunnshensyn knyttet til bosetting som
er viktigst for slike eiendommer.
Flertallet vil også vise til at et flertall
mente at konsesjonsloven måtte innrettes slik at arealgrensen burde økes
på bebygd areal til totalt 20 dekar og at samme grense
også ble fastsatt i odelslovens § 2.
Flertallet støtter derfor de foreslåtte
nye arealgrensene som vil føre til at flere eiendommer
kan omsettes uten konsesjon, og slik sett få til en større
omsetning av slike eiendommer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener at konsesjonsgrensen
på fem dekar i dag er overmoden for revisjon. Bestemmelsen
medfører at ikke bare nesten alle landbrukseiendommer underlegges
konsesjonsplikt, men også eiendommer som verken er egnet
som landbruk eller kan gi annet økonomisk livsgrunnlag.
Det fører til at det knytter seg betydelig usikkerhet ved
overtakelse av selv små eiendommer. Folk som i utgangspunktet ønsker
et bo- eller feriested med muligheter for tilhørende biinntekt
fra landbruket, skremmes vekk av en tidkrevende saksbehandling med
usikkert utfall. Resultatet er at folk med innsatsvilje og kapital
utestenges fra landsbygda og landbruket. Disse medlemmer mener
en heving av konsesjonsgrensen vil gi et større utbud av
landbrukseiendommer og legge til rette for økt rekruttering
til landbruket og økt bosetting i distriktene. Regjeringens
forslag om å heve konsesjonsgrensen til 20 dekar vil imidlertid
bare i beskjeden grad øke utbudet av landbrukseiendommer.
Fortsatt skal selv små landbrukseiendommer gjennom en nitid
konsesjonsbehandling. Med en konsesjonsgrense på 50 dekar,
slik næringslovutvalget foreslo, vil utbudet av landbrukseiendommer øke
markert, samtidig som samfunnet fortsatt har muligheter til å legge
føringer på overdragelse, bosetting og drift på de
største landbrukseiendommene.
Komiteens medlemmer fra Høyre fremsetter
følgende forslag:
«Konsesjonsloven § 5 første
ledd nr. 2 første punktum skal lyde:
2. bebygd eiendom, forutsatt at eiendommen ikke er større
enn 50 dekar.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen mener gjeldende konsesjonslovgivning
innebærer en klar tilsidesettelse av eiendomsretten. Dette
er svært betenkelig idet eiendomsretten er en av de mest
fundamentale bærebjelker i vårt demokrati. Videre
representerer den en garanti for å oppnå en riktig
ressursforvaltning.
Disse medlemmer viser til det samfunnsøkonomisk
uheldige i at konsesjonslovgivningen også skal ha til hensikt å regulere
verdifastsettelsen av eiendom. Dette vil ikke bare frembringe betaling «under
bordet», men også svekke eiendommer som pantobjekter.
Dermed må den enkelte gårdbruker forme sine investeringer
og drift etter «systemets» ønsker - ikke
etter hva som er ønskelig og formålstjenlig.
Det er etter komiteens medlem fra Fremskrittspartiet
og representanten Terje Knudsen sin oppfatning slik at konsesjonslovgivningen
ikke er et tjenlig redskap til å fremme en fornuftig ressursutnyttelse
i en helhetlig landbrukspolitikk. De selvstendig næringsdrivende
i matvareproduksjonsbransjen vil i tiden fremover måtte
ta et større ansvar for egen inntekt. Ett bidrag til dette
vil være å redusere omfanget av de reguleringer
som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt.
Jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Vedtak til lov
om opphevelse av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon
og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast
eiendom (konsesjonsloven)
I
Lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett
for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven),
oppheves.
II
Denne lov trer i kraft straks.»
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet og
representanten Terje Knudsen viser til at både
odels- og konsesjonsloven legger en kraftig demper på omsetningen
av landbrukseiendommer.
Disse medlemmer vil støtte forslaget
fra departementet som innebærer en endring av arealgrensen
for odlingsjord fra 10 til 20 daa jordbruksareal.
Disse medlemmer stiller seg positive til forslaget
om opprettelsen av et utvalg for å kartlegge odelslovens
virkninger, og mener en slik kartlegging skal munne ut i forslag
om en ytterligere liberalisering av denne lovgivningen. Disse
medlemmer vil vurdere å fremme forslag til endringer
i odelsloven når utvalgets vurderinger foreligger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at odelsloven bygger på tanken om slektens tilhørighet
til jorda, og bidrar til å fremme personlig ansvar og en
langsiktig forvaltning som strekker seg utover en generasjons levetid.
Odelsloven fremstår samtidig som et rettslig vern om den
private eiendomsrett. En svekkelse av odelsloven vil lett føre
til at bondens eiendomsrett settes til side av andre samfunnsmessige hensyn. Disse
medlemmer er derfor kritiske til endringer som undergraver
odelslovens betydning for langsiktig ressursforvaltning og privat
eiendomsrett. Dette gjelder både for små og store
landbrukseiendommer. Disse medlemmer viser til at
det skal nedsettes et utvalg som skal vurdere virkningene av odelsretten
og fremme forslag til eventuelle endringer i lovgivningen. Utvalgets
mandat må sikre at disse grunnleggende verdiene knyttet
til odelsretten ivaretas. Disse medlemmer kan ikke
se noen grunn til å behandle spørsmålet
om en heving av arealgrensen i odelsloven før den varslede
kartleggingen av odelslovens virkninger er gjennomført
og resultatet av utvalgets arbeid foreligger.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til
at opphevingen av adgangen til å nytte forkjøp
og alle bestemmelser knyttet til forkjøpsretten og gjennomføringen
av den etter forslaget oppheves umiddelbart den datoen loven blir
sanksjonert. Dette får også anvendelse for saker
som er under behandling og for saker der forkjøp er vedtatt,
men der forkjøpet ikke er endelig. Ut fra den foreliggende
begrunnelsen for å oppheve forkjøpsretten ber disse
medlemmer departementet sørge for at lovendringen
også får anvendelse på forkjøpssaker
der det er truffet endelig vedtak, men der disse vedtakene ikke
er gjennomført ved at eiendommene er tildelt en eller flere
av jordsøkerne.