Det vises til at høringsnotatet fra 1999 inneholdt forslag
om en klar lovfesting av retten til å utføre obduksjon
av personer som dør utenfor sykehus. Departementet ønsket å avgrense
adgangen til obduksjon til spesielle tilfeller hvor døden
har inntruffet plutselig eller uventet, og dødsårsaken
vanskelig kan bestemmes på annen måte.
Det vises til at Justisdepartementet har oppnevnt et utvalg som
skal gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll
i straffesaker, og at utvalget i sin høringsuttalelse påpekte
at deres arbeid vil kunne berøre forslaget til endringer
i transplantasjonsloven § 7 om obduksjon. Utvalget
anmodet departementet om å avvente forslaget til endringer
i § 7 inntil utvalget har avgitt sin innstilling.
Det uttales at departementet ønsker å avvente
utvalgets innstilling, og høringsnotatets forslag om endringer
i § 7 videreføres derfor ikke i proposisjonen.
Komiteen avventer utvalgsutredning
vedrørende rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll
og foreslår ikke endringer om dette nå.
Komiteen viser til brev av 22. mars 2001 fra saksordfører
og svar fra helseministeren av 27. mars 2001 vedrørende
samtykke, informasjon og etisk forsvarlig håndtering av
obduserte og obduksjonsmateriale ved obduksjon av personer som dør
i helseinstitusjon eller sykehus.
Komiteen legger vesentlig vekt på at
sykehusobduksjon er nødvendig for å kvalitetssikre
diagnose og behandling og for å få brakt
dødsårsak på det rene.
Komiteen mener medisinsk obduksjon er svært viktig
for å få ny erfaring og kunnskap for senere behandling
av syke.
Komiteen mener videre at den medisinske utvikling
og kvalitetsmessig god opplæring er avhengig av at organer
kan gis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen legger
til grunn at obduksjon ifølge loven kan utføres
uten eksplisitt samtykke fra pasienten eller pårørende. Komiteen understreker at
pasient og pårørende imidlertid har adgang til å nekte
obduksjon, og at dersom avdøde eller hans nærmeste
har uttalt seg mot det, kan obduksjon ikke gjennomføres.
Videre legger komiteen vekt på at lovgivningen
også innebærer at obduksjon ikke kan gjennomføres
dersom det er grunn til å tro at slikt inngrep vil være
i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn,
eller andre særlige grunner taler mot å utføre
obduksjon. Komiteen mener det kan være en
belastning for pårørende og pasienter hvis en
ved innleggelse i sykehus eller annen helseinstitusjon aktivt må underskrive
på en beslutning om tillatelse til eventuell obduksjon. Komiteen understreker
at dette prinsippet om presumert samtykke også går
igjen i flere andre lands lovgivning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, finner på denne
bakgrunn at prinsippet om presumert samtykke ikke bør endres.
Komiteen er av den oppfatning at det
er viktig å ha åpenhet rundt obduksjonspraksis
og et godt tillitsforhold mellom befolkningen og helsetjenesten
på dette området.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må vurderes å stille
krav om aktivt samtykke fra pasienter eller pårørende
før obduksjon finner sted og vil understreke at informasjonen
må gis på en skånsom måte uten å virke
støtende.
Disse medlemmer har forståelse for at
det kan være vanskelig for pasienter og pårørende å bli presentert
for denne problemstillingen i en situasjon hvor de er rammet av
alvorlig og livstruende sykdom. Disse medlemmer mener
derfor det bør vurderes hvordan samtykke til obduksjon
mest hensiktsmessig kan innhentes, f.eks. om det kan skje i forbindelse med
besøk hos fastlege.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere å legge
fram et forslag om aktivt samtykke ved obduksjon og hvordan slikt
samtykke kan innhentes, f.eks. gjennom fastlegeordningen.»
Disse medlemmer mener at de tiltak som gjennomføres
i regi av helsevesenet, skal være basert på frivillighet
og forutsette forutgående godkjenning fra den berørte,
eller der vedkommende ikke selv kan gi godkjenning, fra dennes pårørende.
Unntak fra dette bør etter disse medlemmers syn
begrenses til situasjoner der mulighetene for behandling forspilles, eventuelt
i kombinasjon med at det foreligger fare for liv eller helse for
den syke eller andre dersom behandling ikke igangsettes. Disse
medlemmer vil vise til de bestemmelser som gjelder innenfor
lov om psykisk helsevern og lov om sosial omsorg, som beskriver
svært begrensede situasjoner og med sterke krav til dokumentasjon
dersom behandling igangsettes mot den enkeltes vilje.
Disse medlemmer vil påpeke at en obduksjon
ikke dreier seg om medisinsk behandling, men om kartlegging av dødsårsak.
Der det foretas disseksjon i den hensikt å foreta organtransplantasjon,
vil det likevel foreligge et behandlingsmessig aspekt knyttet til
inngrepet, selv om den personen som får fjernet ett eller
flere organer, vil være en avdød.
Uansett årsak bør det etter disse medlemmers syn
fastslås at det skal foreligge forutgående informasjon
til pårørende om at obduksjon/disseksjon vil
finne sted når dette er planlagt utført. Samtaler
med pårørende som har mistet et nært
familiemedlem, vil kunne bidra til å avdramatisere den
påfølgende obduksjonen, og bidra til å øke
forståelsen for denne typen inngrep i befolkningen.
Der pårørende i ettertid finner ut at obduksjon
har funnet sted uten at de på forhånd fikk ta
stilling til dette (eventuelt ble informert ved begjæring),
er det etter disse medlemmers syn grunn til å anta
at det følelsesmessige traumet vil oppleves som større
enn dersom pårørende på forhånd
hadde vært involvert/informert.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
forskrifter for obduksjon med krav om forhåndsgodkjenning
fra pårørende når obduksjonen ikke er
rettslig begjært.»
Komiteen har merket seg at loven fokuserer lite
på de etiske sidene og respektfull håndtering
ved obduksjon og mener det bør fokuseres tydeligere i loven
på de etiske sidene ved obduksjon og respekt for avdøde.
Det er svært viktig at informasjon om og praksis på et
slikt område blir foretatt på en skånsom og
respektfull måte.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet, foreslår derfor følgende
forslag til nytt sjette ledd i § 7:
«I lov om transplantasjon, sykehusobduksjon
og avgivelse av lik m.m. skal § 7 nytt sjette
ledd lyde:
Obduksjon skal utføres på en
etisk forsvarlig måte med respekt for den avdøde.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil
vise til de generelle bestemmelser i lov om helsepersonell og spesielt
vise til lovens § 4 (om forsvarlighet) og § 24
(opplysninger etter en persons død). Disse medlemmer legger til
grunn at alt helsepersonell, også personell som har ansvar
for å utføre eller assistere ved obduksjoner, skal
opptre på en etisk forsvarlig måte, der det utvises respekt
så vel for avdøde som dennes pårørende. Disse
medlemmer finner det selvsagt at obduksjon skal utføres
på en etisk forsvarlig måte med respekt for avdøde
og dens pårørende.
Disse medlemmer viser for øvrig til at § 7
vil bli tatt opp til behandling senere slik det blir annonsert i
Ot.prp. nr. 77 (1999-2000), og vil derfor ikke endre paragrafen
nå.
Komiteen har videre merket seg at etter
forskriften kan vev og organer tas ut i forbindelse med obduksjon
og avgis til undervisnings- og forskningsformål. Komiteen understreker
at forskriftene bør utbedres raskt både når
det gjelder informasjon og etisk forsvarlig håndtering. Komiteen har
merket seg at helseministeren i sitt brev av 27. mars 2001 legger
opp til at forskrifter bør regulere de etiske aspektene
ved obduksjon og håndtering av obduksjonsmateriale.
Komiteen viser til at obduksjon av en avdød pårørende
kan være en stor påkjenning for familien. Det
er av stor betydning at kroppen behandles med den største
respekt, og at arbeidet med obduksjonen gjøres på en
slik måte at det ikke fører til negative følelsesmessige
reaksjoner hos de pårørende. Det er også viktig
med tanke på folks vilje til å akseptere obduksjon.
Komiteen er tilfreds med at Statens helsetilsyn har
besluttet å nedsette et utvalg som skal vurdere dagens
praksis og behovet for endringer i forskriften med tanke på de
etiske spørsmålene omkring obduksjon og håndtering
av obduksjonsmateriale. Komiteen ber om at Stortinget
på egnet måte blir orientert om resultatet av
denne gjennomgang.
Komiteen ber derfor om at departementet tar initiativ
til at Helsetilsynet utarbeider etiske retningslinjer for obduksjoner,
inkludert behandling av organer og estetisk etterarbeid av den avdødes
kropp, med den hensikt å redusere påkjenningene
for de pårørende.
Komiteen er også kjent med at Den norske
patologforening mener at det i dag ikke gis tilstrekkelig informasjon
om obduksjon, og ber departementet ta initiativ til at Helsetilsynet
utvikler et bedre informasjonsmateriell om obduksjoner.