Til Odelstinget
Sosial- og helsedepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i folketrygdloven. Forslagene gjelder visse mindre,
materielle endringer samt lovtekniske justeringer med sikte på klargjøring og
forenkling
Forslagene gjelder:
Opptreningsinstitusjoner og spesielle
helseinstitusjoner (helsesportssentra)
Avvikling av ordningen med grunnstønad til mobiltelefon
Overskudd på utgiftsgodtgjørelser tas
med i beregning av sykepengegrunnlaget
Sykepenger til vernepliktige
Rett til sykepenger for arbeidstakere som mottar vartpenger
fra Statens Pensjonskasse
Opphevelse av unødvendig bestemmelse om attføringsstønad
til trening og behandling i godkjent attføringsinstitusjon
Klargjøring av hvilken rekkevidde en godkjenning
som yrkesskade skal ha
Stønad til barnetilsyn ved forbigående
sykdom
Overgangsstønad til enslig mor eller far
Sosial- og helseinstitusjoners plikt til å gi rutinemessige
meldinger til trygdens organer om innskriving og utskriving av klienter
Refusjon til arbeidsgiver av forskuttert reisetilskott etter
arbeidsgiverperioden.
I dag ytes det stønad til opptreningsinstitusjoner etter
en forskrift gitt med hjemmel i folketrygdloven § 5-22,
mens stønad til spesielle helseinstitusjoner (helsesportssentra)
gis etter folketrygdloven § 5-20.
Det framholdes at opptreningsinstitusjonene og helsesportssentrene
ikke er prinsipielt forskjellige, og at de stort sett yter tjenester
av samme karakter. Likhetene er så store at departementet
mener at institusjonene bør ha lik finansieringsordning.
Departementet arbeider med en ny forskrift for både
opptreningsinstitusjoner og helsesportssentrene. Siktemålet
er at forskriften skal fastsettes med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven
og folketrygdloven § 5-20 slik den lyder etter
forslaget.
Det vises til at Stortinget ved behandlingen av Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2000-2001) sluttet seg til at opptreningsinstitusjonene
skal ha lik egenandel. Institusjonene har ikke anledning til å øke
den fastsatte egenandelen, og bidragssatsen for 2001 vil derfor måtte
variere i forhold til kostnadene ved institusjonene. For helsessportssentrene
fastsetter departementet antall kurdøgn, en pris per kurdøgn
og godkjenner driftsbudsjettet. Folketrygden dekker de godkjente driftsutgiftene
fullt ut.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig å gjøre
finansieringsordningen for helsesportssentrene gjeldende også for
opptreningsinstitusjonene. For å få en lik ordning
for alle disse institusjonene ønsker departementet at både
opptreningsinstitusjonene og helsesportssentrene finansieres ved
at det ytes stønad til drift etter satser som kan variere,
og at alle institusjonene skal kunne ta egenandel. Departementet
vil beregne stønad for den enkelte institusjon etter den
enkelte institusjons kostnadsnivå.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
folketrygdloven § 5-20 første ledd endres
slik at det ytes stønad til opptreningsinstitusjoner og
helsesportssentra med hjemmel i den samme bestemmelsen. Endringen
innebærer at en felles forskrift kan gis med hjemmel § 5-20
andre ledd.
Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1.
juli 2001. Endringen har ingen økonomiske konsekvenser.
Endringen fører til merarbeid for trygdeetaten som i motsetning
til i dag også må godkjenne opphold ved helsesportssentrene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks
H. Arnesen, Inga Balstad, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen,
Karin Lian og Einar Olav Skogholt, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, viser til brev fra helseministeren datert
8. mai 2001 hvor det presiseres at forslaget om å innføre
felles hjemmel for stønad til opptreningsinstitusjoner
og helsesportsentra m.m. ved en felles forskrift i folketrygdlovens § 5-20,
ikke innebærer at det innføres egenandeler ved
de spesielle helseinstitusjoner som i dag er fritatt for egenandeler. Komiteen har
merket seg at det tas sikte på å hjemle forskrift
i spesialisthelsetjenesteloven når det gjelder faglige
krav til tjenesten og i folketrygdloven når det gjelder økonomisk
oppgjør. Komiteen viser til at selv om det
innføres en felles lovhjemmel for opptreningsinstitusjonene
og helsesportssentra m.m., så vil ikke dette bety at en
går bort fra prinsippet om å tilpasse folketrygdens
driftstilskudd til hver enkelt institusjons oppgaver og opplegg.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil utsette
den foreslåtte lovendringen med felles regelverk for opptreningsinstitusjoner
og helsesportsentra m.m., jf. folketrygdloven § 5-20,
inntil departementet har utarbeidet en ny plan for rehabilitering. Disse medlemmer vil
også påpeke at endrede rammebetingelser for helsesportssentrene
på linje med opptreningsinstitusjonene må vurderes
nærmere før et slikt vedtak fattes.
Etter gjeldende regler kan det tilstås stønad
til mobiltelefon som spesialutstyr ved siden av stønad
til kjøp av motorkjøretøy.
I statsbudsjettet for 2001 (St.prp. nr. 1 (2000-2001) Folketrygden)
ble det foreslått at grunnstønad til mobiltelefon
skulle avvikles fra 2001. Det ble forutsatt at tiltaket bare skulle
gjelde for nye tilfeller. Stortinget sluttet seg til forslaget,
jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001).
Departementet foreslår at lovteksten presiseres slik
at det ikke lenger framgår av loven at det kan gis stønad
til mobiltelefon.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen ble i statsbudsjettet for 2001 anslått til å gi
en netto innsparing for folketrygden på 1 mill. kroner.
I sykepengegrunnlaget som sykepenger regnes ut etter, medregnes
lønnsinntekt og andre godtgjørelser som er resultat
av arbeidstakerens egen arbeidsinnsats. Det framholdes at i de senere år
har skattemyndighetene kommet til at flere typer naturalytelser
og utgiftsgodtgjørelser gir overskudd som må anses
som en del av lønnsinntekten, og dermed pensjonsgivende inntekt.
Prinsippet for fastsettelse av inntektsgrunnlaget for beregning
av pensjoner m.m. ved yrkesskade (§ 3-30) er langt
på vei sammenfallende med prinsippet for fastsettelse av
sykepengegrunnlaget. Målet i begge tilfelle er å komme
fram til det som er den normale årsinntekt på det
tidspunktet arbeidsuførheten oppstår. Når
antatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet skal
fastsettes, regnes etter § 3-30 godtgjørelser
av midlertidig eller tilfeldig art ikke med. Naturalytelser og overskudd
på utgiftsgodtgjørelser regnes med og gis den
verdien som legges til grunn ved utligning av inntektsskatt. Departementet
anser det rimelig at tilsvarende bør gjelde ved beregning
av sykepengegrunnlaget.
Departementet mener at endringen bør gjelde alle typer
utgiftsgodtgjørelser hvor overskuddet på godtgjørelsene
er å anse som lønnsinntekt og resultat av arbeidstakerens
arbeidsinnsats, og foreslår at overskudd på utgiftsgodtgjørelser
som blir ansett som en del av lønnsinntekten, og som det
betales inntektsskatt av, skal tas med ved beregningen av sykepengegrunnlaget.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen har ikke administrative eller økonomiske konsekvenser
av betydning.
Vernepliktige som blir arbeidsuføre mens de utfører
militær- eller siviltjeneste, har rett til sykepenger etter
at tjenesten er slutt. Departementet foreslår en endring
i § 8-46 for å klargjøre at
vernepliktige også har rett til sykepenger ved midlertidig
dimittering på grunn av sykdom.
Det foreslås at endringen trer i kraft straks. Endringen
vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser.
Tilsatte i medlemsvirksomheter i Statens Pensjonskasse utenom
staten som blir sagt opp og som det antas vil ha vansker med å skaffe
annet høvelig arbeid, kan etter lov om Statens Pensjonskasse § 24
tredje ledd etter nærmere vilkår tilstås
vartpenger. Arbeidstakere som mottar vartpenger fra Statens Pensjonskasse
har ikke rett til sykepenger ved sykdom etter folketrygdloven § 8-49
på lik linje med medlemmer som mottar dagpenger etter folketrygdloven
eller ventelønn etter tjenestemannsloven.
Departementet anser at vartpenger langt på vei dekker
de samme formål som ventelønn, og foreslår
at vartpenger gir rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-49
på lik linje med dagpenger etter folketrygdloven og ventelønn
etter tjenestemannsloven. Departementet foreslår at sykepengegrunnlaget
for vartpengemottakere settes lik vartpengebeløpet, likevel
begrenset til seks ganger grunnbeløpet som er maksimumsbeløpet
for dagpenger og sykepenger.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks,
og gis virkning også for løpende tilfeller.
Departementet legger til grunn at mottakere av vartpenger som
regel ikke vil bli sykmeldt ved kortvarig sykdom. På denne
bakgrunn anslås de årlige merutgifter for folketrygden
til maksimalt 1 mill. kroner. Endringen vil gi en tilsvarende innsparing
for Statens Pensjonskasse.
Etter folketrygdloven § 11-7 andre ledd bokstav
a og endringslov 30. juni 2000 nr. 57 § 11-8 andre
ledd bokstav a gis det attføringsstønad til trening
og behandling i godkjent attføringsinstitusjon.
Det framholdes at folketrygdloven ikke setter vilkår
for hvor et attføringstiltak skal gjennomføres,
men at tiltaket må være godkjent som nødvendig
og hensiktsmessig for at det skal kunne utløse rettigheter
til ytelser.
Det påpekes at slik lovteksten framstår i dag,
ser det ut som det er spesielle rettigheter knyttet til det å være
godkjent som attføringsinstitusjon, men at dette er misvisende
da status som attføringsinstitusjon ikke har noen praktisk
betydning i forhold til rettighetene etter folketrygdloven.
I samråd med Arbeids- og administrasjonsdepartementet
foreslår Sosial- og helsedepartementet å oppheve
bestemmelsene om godkjent attføringsinstitusjon i lov 28.
februar 1997 nr. 19 om folketrygd § 11-7 andre
ledd bokstav a og lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28.
februar 1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover § 11-8
andre ledd bokstav a.
Endringen i folketrygdloven § 11-7 foreslås å tre
i kraft straks. Endringen i endringsloven 30. juni 2000 nr. 57 § 11-8
foreslås å tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.
Folketrygden gir visse særfordeler utover det ordinære
stønadstilbud ved yrkesskader. For å få slike særytelser
må skaden/sykdommen være godkjent som en
yrkesskade.
Rikstrygdeverket er tillagt kompetansen til å treffe
vedtak etter folketrygdloven, men har adgang til å delegere
slik kompetanse til fylkestrygdekontorene, hjelpemiddelsentralene
og trygdekontorene. Rikstrygdeverket har med virkning fra 1. januar
2001 foretatt full delegering av avgjørelsesmyndighet i
enkeltsaker til ytre etat.
Departementet ser at delegasjon av vedtaksmyndighet i yrkesskadesaker
kan reise enkelte problemstillinger i forhold til rekkevidden av
det underordnede organs vedtak. I enkelte tilfelle kan et trygdekontors
godkjenning av en yrkesskade få virkning også i forhold
til stønadstyper der trygdekontoret ikke er delegert avgjørelsesmyndighet.
Departementet foreslår en presisering av at et trygdekontors
godkjenning som yrkesskade bare gjelder i forhold til de særytelser
kontoret har kompetanse til å innvilge. Departementet legger
til grunn at medlemmet blir gjort oppmerksom på slike begrensninger i
vedtaket. Det legges til grunn at trygdekontorets godkjenning som
yrkesskade også skal gjelde i forhold til folketrygdloven
kap. 11 selv om trygdekontoret ikke har full kompetanse til å innvilge
ytelser etter dette kapitlet.
Departementet antar at man ved å begrense rekkevidden
av godkjenningen i saker som er delegert til trygdekontoret, i større
utstrekning kan benytte seg av en noe enklere saksbehandlingsprosess
i kurante saker.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser
av betydning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Fremskrittspartiet, viser til interpellasjon
fra Harald T. Nesvik som ble behandlet i Stortinget 2. mai 2001,
og der justisministeren uttalte at Regjeringen vil nedsette et offentlig
utvalg som skal se nærmere på regler og saksbehandling
ved yrkesskader. Det sentrale mål ved et slikt utredningsarbeid
vil være å vurdere forenklinger og mer ressurseffektiv
saksbehandling samtidig som hensynet til den skadelidte må ivaretas. Flertallet har
merket seg at utvalget også blir bedt om å vurdere ulike
organisasjonsmodeller, for eksempel om det bør opprettes
et oppgjørskontor eller et klageorgan eller en nemnd til å vurdere
yrkesskader. Dette skal sees i sammenheng med spørsmålet
om å avvikle det tosporede system.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Høyre, vil avvente utredningsarbeidet og støtter
proposisjonens forslag til § 13-2 nytt tredje
ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader i
Innst. S. nr. 222 (1999-2000) til kapitlet om yrkesskadeforsikring,
s. 60, der disse medlemmer bl.a. uttaler følgende:
«Disse medlemmer vil også stille spørsmålet
om ikke forsikringsselskapenes plikt til å utbetale yrkesskadeerstatning
burde utløses av Rikstrygdeverkets vedtak om yrkesskade.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er uheldig at flere instanser skal måtte ta stilling
til spørsmålet om yrkesskade er inntruffet. Dette fører
til at arbeidstakeren i svært mange tilfeller må føre
en kamp med flere nivåer gjennom svært lang tid for å oppnå sine
rettigheter fra alle de ledd som skal gi ytelser i forhold til yrkesskade. Disse
medlemmer mener at ett ledd i trygdeverket bør
ha ansvar for å godkjenne yrkesskade, og at når
skaden er godkjent, må alle ledd akseptere vedtaket. En
slik praksis vil etter disse medlemmers mening forenkle
situasjonen betydelig for den enkelte skadde arbeidstaker, både
de som får skaden godkjent som yrkesskade, og de som ikke
oppnår godkjennelse, og spare vedkommende for ytterligere
påkjenninger. Slik disse medlemmer ser det,
vil en slik praksis også forenkle og rasjonalisere saksbehandlingen
både i trygdeverket og i forsikringsselskapene.
Disse medlemmer viser til departementets uttalelser
i Ot.prp. nr. 64 (2000-2001) der det sies følgende:
«I forhold til delegert avgjørelsesmyndighet
er vurderingen av dette spørsmålet normalt uproblematisk,
fordi godkjenningen bare utløser ytelser som trygdekontoret
er delegert kompetanse til å tildele.»
Og videre:
«Problemstillingen kan oppstå i tilfeller
der en godkjenning som yrkesskade får virkning i forhold
til de stønadstyper hvor trygdekontoret ikke er delegert myndighet.
Trygdekontorets godkjenning som yrkesskade kan da gi føringer
utover de stønadsområder som delegasjonen omfatter,
og vil i så måte kunne stå i motsetningsforhold
til intensjonen bak delegering av avgjørelsesmyndighet.»
Innholdet i disse utsagnene indikerer etter disse medlemmers mening
at det anses uproblematisk om yrkesskade oftere aksepteres når
det kun gjelder utgifter på laveste nivå i trygdekjeden,
men at det - dersom det skal vurderes om yrkesskaden kvalifiserer til
høyere ytelser - må tas andre hensyn. Dette er
etter disse medlemmers mening ikke akseptabel praksis.
Disse medlemmer vil derfor gå imot forslaget
til endringer i folketrygdlovens § 13-2 nå og
fremme forslag om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med
forslag om endringer som fører til at vedtak om yrkesskade
fattes i ett kompetent organ, og at vedtaket er forpliktende for
alle som har forpliktelser i forhold til yrkesskadde.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget
forslag om endringer i lov om folketrygd som fører til
at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ og blir gyldig
for andre ytelsesgivere.»
Regler om når en enslig mor eller far kan innvilges
stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven er hjemlet
i § 15-11. Gjeldende bestemmelse innebærer at
enslig mor eller far som har en forbigående sykdom når
stønadstilfellet oppstår, ikke har rett til stønad
til barnetilsyn.
Departementet foreslår at det skal kunne gis stønad
til barnetilsyn i inntil ett år når forsørgeren
har en forbigående sykdom før stønaden
er innvilget. Sykdommen må som i dag hindre forsørgeren
i utdanning, arbeid og tilmelding til arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. august
2001. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative
konsekvenser av betydning, da det etter Rikstrygdeverkets opplysninger
gjelder svært få tilfeller.
Folketrygdloven § 15-14 gir regler om i hvilke
tilfeller overgangsstønad etter kapittel 15 skal reduseres fordi
den enslige moren eller faren mottar tilsvarende ytelse/pensjon.
Etter dagens regler vil ikke overgangsstønaden reduseres
eller falle bort dersom den enslige moren eller faren mottar tilsvarende
pensjons- eller trygdeytelse fra utlandet.
Departementet mener det er rimelig at overgangsstønaden
reduseres eller faller bort i slike situasjoner, og fremmer forslag
om dette.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. august
2001. Forslaget medfører en viss innsparing for folketrygden,
men det er vanskelig å anslå noe beløp,
da det ikke finnes noen oversikt over hvor mange som mottar overgangsstønad
samtidig som de mottar ytelser til livsopphold fra utlandet. Endringen
medfører ikke administrative konsekvenser av betydning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i Innst. O. nr. 8 (1998-1999) til pkt. 15 om
inntektsprøving av alderspensjon ved inntekt i utlandet,
folketrygdloven § 19-6, der disse medlemmer gikk
imot å innføre inntektsprøving mot inntekt
i utlandet. I merknaden er anført følgende:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil uttrykke
forbauselse over den praksis som proposisjonen viser til når
det gjelder arbeidsinntekt i utlandet i forhold til inntektsprøving
av alderspensjon mellom 67 og 70 år, og viser til folketrygdlovens § 19-6
annet ledd der det anføres at alderspensjon mellom 67 og
70 år skal reduseres på grunnlag av inntekt som
er pensjonsgivende i folketrygden.»
Arbeidsinntekt i utlandet gir ikke opptjening til folketrygdytelser
i Norge og bør heller ikke etter disse medlemmers mening
inngå i inntektsgrunnlaget ved inntektsprøving
av ytelser fra folketrygden.
Disse medlemmer viser imidlertid til at Stortingets
flertall støttet de endringsforslag Regjeringen fremmet. Disse
medlemmer mener fremdeles at det ikke er riktig å foreta
inntektsprøving av ytelser fra folketrygden med bakgrunn
i inntekter i utlandet. Disse medlemmer vil imidlertid
støtte forslaget til endring av § 15-14
første ledd for å unngå forskjellsbehandling
av ytelsesmottakere fra folketrygden.
Opphold i sosial- og helseinstitusjoner mv. kan føre
til at løpende ytelser fra folketrygden skal reduseres
eller falle bort. For å sikre rett ytelse gir slike institusjoner
etter pålegg fra trygdens organer rutinemessige meldinger
om innskriving og utskriving av klienter.
Ved lov 21. desember 2000 nr. 125 ble folketrygdloven § 21-
6 tilføyd et nytt fjerde ledd hvor denne meldeplikten presiseres,
jf. Ot.prp. nr. 9 (2000-2001) punkt 10. Det påpekes at
forholdet til institusjonenes taushetsplikt ikke ble eksplisitt
regulert, men at det var meningen at denne må vike for
meldeplikten.
Rikstrygdeverket finner det hensiktsmessig at bestemmelsen om
meldeplikt suppleres med en direkte regulering av forholdet til
taushetsplikten. Departementet er enig i dette og foreslår
at folketrygdloven § 21-6 fjerde ledd suppleres
slik at det klart går fram at de institusjoner som blir
pålagt å gi rutinemessige meldinger om innskriving
og utskriving av klienter, plikter å gjøre dette
uten hinder av taushetsplikt.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen antas å ville virke forenklende i praksis. Endringen
har ingen økonomiske konsekvenser.
Etter folketrygdloven § 8-14 kan det ytes reisetilskott
i stedet for sykepenger for å gjøre det mulig
for arbeidstaker å komme raskere tilbake i arbeid enn det ellers
ville være mulig. Dersom arbeidsgiver betaler full lønn
under sykefravær som strekker seg utover arbeidsgiverperioden,
gir folketrygdloven § 22-3 hjemmel til å refundere
ytelsen til arbeidsgiver.
Det foreslås at folketrygdloven § 22-3
første ledd endres slik at bestemmelsen også gir
hjemmel for utbetaling til arbeidsgiver i de tilfeller der arbeidsgiver forskutterer
reisetilskott etter utløpet av arbeidsgiverperioden for å dekke
nødvendige ekstra transportutgifter etter folketrygdloven § 8-14.
Departementet foreslår at endringen trer i kraft straks.
Endringen vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget forslag om endringer i lov om folketrygd som fører til at vedtak om yrkesskade fattes i ett kompetent organ og blir gyldig for andre ytelsesgivere.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og det som står foran,
og rår Odelstinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 28. februar 1997 nr. 19 om
folketrygd (folketrygdloven)
I
I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 5-20 overskriften og første
ledd skal lyde:
§ 5-20 Opptreningsinstitusjoner og helsesportssentra
m.m.
Trygden yter stønad til dekning av utgifter
til opphold ved godkjente opptreningsinstitusjoner og helsesportssentra
m.m.
§ 6-3 første ledd bokstav d skal
lyde:
d) til teksttelefon og i særlige
tilfeller til vanlig telefon.
§ 8-29 andre ledd skal lyde:
Godtgjørelser som helt eller delvis skal dekke
utgifter i forbindelse med utførelsen av arbeidet, tas ikke
med. Dette gjelder blant annet diettgodtgjørelse, bilgodtgjørelse,
verktøygodtgjørelse og smussgodtgjørelse. Overskudd
på utgiftsgodtgjørelser regnes med og gis den
verdien som nyttes ved forskottstrekk av skatt.
§ 8-46 andre ledd bokstav a skal lyde:
a) Sykepenger ytes fra og med dagen etter dimittering.
§ 8-49 første ledd skal lyde:
Til et medlem som mottar dagpenger under arbeidsløshet,
eller som opptjener ventetid, ytes det sykepenger fra og med den
dag medlemmet blir arbeidsufør. Det samme gjelder for et
medlem som blir arbeidsufør i et tidsrom da han eller hun
mottar ventelønn etter tjenestemannsloven § 13
nr. 6 eller vartpenger etter lov om Statens Pensjonskasse § 24 tredje
ledd.
§ 8-49 tredje ledd første punktum
skal lyde:
Sykepengegrunnlaget fastsettes lik dagpengene pr. uke,
ventelønnen eller vartpengene.
§ 11-7 andre ledd skal lyde:
Stønaden ytes i form av tilskott til
a) opplæring, trening
og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l.
b) reise og flytting i forbindelse med
attføring og nytt arbeid
c) dekning av utgifter til medlemmets
eller familiens underhold
d) andre formål som har avgjørende
betydning for å gjennomføre attføringstiltaket.
§ 13-2 nytt tredje ledd skal lyde:
Et trygdekontors godkjennelse av en skade eller sykdom
som yrkesskade gjelder bare i forhold til de særytelser
som trygdekontoret kan innvilge, se § 20-2.
§ 15-11 andre ledd skal lyde:
Stønad til barnetilsyn gis i inntil ett år
når forsørgeren har en forbigående sykdom
som hindrer utdanning, arbeid og tilmelding til arbeidsformidlingen
som reell arbeidssøker.
§ 15-14 første ledd skal lyde:
Overgangsstønad etter dette kapitlet faller bort
i den utstrekning vedkommende mottar ytelser til livsopphold
fra folketrygden i form av pensjon eller overgangsstønad
som gjenlevende ektefelle, alderspensjon, uførepensjon,
foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger,
attføringspenger eller tilsvarende ytelser fra
utlandet. Det samme gjelder når vedkommende mottar
avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for, se § 3-19
sjette ledd.
§ 21-6 fjerde ledd nytt andre punktum skal
lyde:
De som blir pålagt å gi slike
meldinger, plikter å gjøre dette uten hinder av
taushetsplikt.
§ 22-3 første ledd skal lyde:
En arbeidsgiver som betaler full lønn for et tidsrom
da medlemmet har rett til en ytelse som skal sikre inntekt etter
kapittel 8, 9 eller 14, kan kreve å få ytelsen
utbetalt til seg. Arbeidsgiveren skal i tillegg ha
refundert innbetalt arbeidsgiveravgift av et beløp som svarer
til trygdeytelsen. Arbeidsgiver som forskutterer reisetilskott
for å dekke nødvendige ekstra transportutgifter
etter § 8-14, kan også kreve reisetilskottet utbetalt
til seg.
II
I lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover gjøres
følgende endring:
§ 11-8 andre ledd skal lyde:
Stønaden ytes i form av tilskott til
a) opplæring, trening og arbeidstilvenning
ved skole, kurs, bedrift e.l.
b) reise og flytting i forbindelse med attføring
og nytt arbeid
c) dekning av utgifter til barnetilsyn
d) nødvendige ekstrautgifter til bolig på attføringsstedet
e) andre formål av avgjørende betydning
for gjennomføringen av attføringstiltaket.
III
Ikrafttredelse og
overgangsbestemmelser
1. Endringene i folketrygdloven §§ 6-3,
8-29, 8-46, 11-7, 13-2, § 21-6 fjerde ledd og § 22-3
trer i kraft straks.
2. Endringene i folketrygdloven § 8-49 trer i kraft straks
og gis virkning også når arbeidsuførheten har
oppstått før lovens ikrafttredelse.
3. Endringen i folketrygdloven § 5-20 trer i kraft
1. juli 2001.
4. Endringene i folketrygdloven §§ 15-11
og 15-14 trer i kraft 1. august 2001.
5. Endringen i lov 30. juni 2000 nr. 57 om endringer i lov
28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd og i enkelte andre lover § 11-8
trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i sosialkomiteen, den 22. mai 2001
John I. Alvheim |
Karin Lian |
Are Næss |
leder |
ordfører |
sekretær |