I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold
(innskuddspensjonsloven) kapittel 3.7 uttrykte Finansdepartementet
at ulike pensjonsordninger for ulike deler av arbeidsstokken ville
innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet.
Departementet var videre opptatt av at man burde unngå å åpne
for pensjonsordninger som forskjellsbehandler arbeidstakere i et
foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. I finanskomiteens
innstilling om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. Innst.
O. nr. 2 (2000-2001) s. 12, gikk imidlertid et flertall av finanskomiteens
medlemmer inn for å gi adgang til parallelle ordninger:
Flertallet fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift.»
På bakgrunn av finanskomiteens uttalelser, skrev departementet
i høringsnotat av 27. oktober 2000 om forskrift
til innskuddspensjonsloven at det ville ta noe tid å foreta
en fullstendig gjennomgang av spørsmål knyttet
til parallelle ordninger. Departementet ønsket derfor høringsinstansenes
vurdering av om det burde åpnes for parallelle ordninger,
ved at det i første omgang ble tatt inn en bestemmelse
i forskrift til innskuddspensjonsloven, med hjemmel i denne loven § 4-2
første ledd.
Tilsvarende forskriftsbestemmelse (som åpnet for parallelle
ordninger) kunne fastsettes med hjemmel i lov om foretakspensjon § 3-3
første ledd, etter at bestemmelsene ble endret, se Ot.prp.
nr. 20 (2000-2001) kapittel 7.4 og Innst. O. nr. 39 (2000-2001)
kapittel 5.3.
Midlertidig løsning ble fastsatt i forskrift av 22. desember
2000 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og forskrift av
22. desember 2000 om endring av forskrift til lov om foretakspensjon.
Etter departementets vurdering er problemstillingene knyttet
til parallelle ordninger så sentrale at bestemmelser som
gir adgang til slike ordninger bør fastsettes i lov. Departementet
foreslår derfor at bestemmelser om dette tas inn i innskuddspensjonsloven og
lov om foretakspensjon. Disse bestemmelsene vil komme til erstatning
for den midlertidige, forskriftsfastsatte løsningen.
I henhold til departementets begrepsbruk dekker parallelle ordninger
det tilfellet der et foretak ønsker å ha to ulike
ordninger for alderspensjon for sine ansatte. Overgang til annen
ordning i forbindelse med utfasing av eksisterende ytelsesbasert
pensjonsordning dekkes av reglene om omdanning og lukking. Departementet
har lagt opp til at et foretak kan ha enten
en innskuddsordning og en ytelsesbasert
foretakspensjonsordning, eller
en innskuddsordning og en engangsbetalt ordning, eller
en engangsbetalt ordning og en ytelsesbasert foretakspensjonsordning.
Departementet mener at ved å åpne for at foretak kan
ha enda flere parallelle ordninger, ville problemstillinger knyttet
til forholdsmessighet og likebehandling mellom ansatte bli ytterligere
komplisert.
I Innst. O. nr. 2 (2000-2001) ble det gitt en henstilling til
Regjeringen om å vurdere å utarbeide retningslinjer
som «muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger
med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger». Formålet
var at «forholdsmessighet og krav til likebehandling av
ansatte i hovedsak blir oppfylt», se nærmere i
kapittel 3 i proposisjonen.
I lys av diskusjon i kapittel 3 i proposisjonen synes det vanskelig
i praksis å etablere generelle, sikre og enkle rutiner
for sammenligning av parallelle pensjonsordninger. Departementet
mener samtidig at det er hensiktsmessig å fastsette visse
kriterier som parallelle ordninger må oppfylle. Det er
foreslått bestemmelser i innskuddspensjonsloven § 2-10
annet ledd og i lov om foretakspensjon § 2-9 annet
ledd som uttrykker at ordningenes kvalitet skal stå i rimelig
forhold til hverandre. Enkelte av disse bestemmelser vil imidlertid
være vanskelig å operasjonalisere og kontrollere, og
vil i betydelig grad ha karakter av formålsbestemmelser.
I denne sammenheng vises det til foreslått lov om innskuddspensjon
i arbeidsforhold § 2-10 annet ledd bokstav c,
der det heter at regelverket for de to ordningene skal utformes
slik at alderspensjonsytelsene står i et rimelig forhold
til hverandre, jf. også foreslått lov om foretakspensjon § 2-9
annet ledd bokstav c. Formålet med slike bestemmelser er å unngå at
det med hensikt opprettes parallelle ordninger der medlemskap i
en av ordningene er vesentlig bedre enn medlemskap i den andre.
Departementet vil vurdere om det i denne sammenheng er hensiktsmessig å fastsette
nærmere retningslinjer i forskrift. Et alternativ kunne
være å basere seg på sjablonmessige forhåndsbetraktninger,
og eksempelvis angi intervaller for innskudd i innskuddsordning
som under visse forutsetninger vil kunne gi tilnærmet de
samme forventede ytelser som angitte intervaller i ytelsesbaserte
ordninger. Hensiktsmessigheten må blant annet vurderes
ut fra at slike sjablonmessige retningslinjer i verste fall kan
være villedende, og at de uansett ikke ivaretar på en
tilfredsstillende måte de forhold Stortinget har pekt på knyttet
til forholdsmessighet og likebehandling, jf. omtale i kapittel 3
i proposisjonen.
I lys av prinsippet om forholdsmessighet og likebehandling har
departementet videre funnet det rimelig å foreslå at
det legges til grunn at parallelle pensjonsordninger opererer med
samme aldersgrenser og at de tilknyttes likeverdige tilleggsytelser,
som uføre- og etterlattepensjoner samt premie- eller innskuddsfritak.
Departementet ser at det kan være vanskelig å foreta
en fullstendig sammenligning, blant annet fordi innskuddspensjonsloven
har bestemmelser i § 7-4 om at pensjonskapital
i spareavtale ved død benyttes til barnepensjon, eventuelt
også til pensjon til ektefelle, samboer eller registrert
partner. Det antas at en praktikabel løsning ved sammenligning
vil være å se bort fra dette elementet. Departementet
vil peke på at foretaket til en viss grad kan motvirke
faren for seleksjon ved å velge løsninger for
tilleggsdekninger i samme selskap slik det er skissert i høringsuttalelser
fra Kredittilsynet og Aktuarforeningen.
Videre foreslår departementet at de ansatte skal ha mulighet
til å velge pensjonsordning når foretaket oppretter
parallelle ordninger, eller når arbeidstaker blir ansatt
i foretak som har parallelle ordninger, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-11
og forslag til lov om foretakspensjon § 2-10.
Departementet tar til etterretning at Kredittilsynet i brev av 5. mars
2001 påpeker at arbeidstaker som av helsemessige grunner antar
at de vil få en lavere levealder enn gjennomsnittet vil
kunne foretrekke en innskuddsordning. En slik seleksjon vil ifølge
Kredittilsynet isolert sett bidra til økt risiko i ytelsesordninger
som inngår som del av parallelle ordninger, og at premien
i ordningene vil måtte reflektere dette. Departementet
har i sin vurdering blant annet vektlagt at hensyn til seleksjonsproblematikk
og fare for innlåsing må ses opp mot drøftingen
av muligheten for å gi robuste retningslinjer for forholdsmessighet
og likebehandling, jf. kapittel 3 i proposisjonen. Som en konsekvens
av problemene med å sikre likebehandling, og siden ordningene
ikke vil være direkte sammenlignbare, mener departementet
at arbeidstaker bør gis valgadgang når foretak
oppretter parallelle ordninger og når arbeidstaker ansettes i
et foretak som har parallelle ordninger.
Departementet legger til grunn at valgfriheten begrenses dersom
en pensjonsordning, innenfor rammene av lov om foretakspensjon og
innskuddspensjonsloven, har regler om medlemskap som er til hinder
for at arbeidstakeren opptas som medlem. Det kan i denne sammenheng
blant annet vises til at regelverket i en ordning med ytelsesbasert
pensjon kan ha bestemmelser i medhold av lov om foretakspensjon § 3-9
annet ledd om at arbeidstaker som ved ansettelse har mindre enn
10 år igjen til pensjonsalder ikke skal tas opp som medlem
i foretakspensjonsordningen.
Eventuelle incentiver til å skifte mellom parallelle pensjonsordninger
over tid på grunnlag av ulik opptjeningsprofil i ordningene
og problemstillinger knyttet til seleksjon, tilsier etter departementets
oppfatning at arbeidstakers rett til å skifte mellom to
parallelle pensjonsordninger i foretaket ikke bør være
videre enn det som er nødvendig av hensyn til likebehandling
og forholdsmessighet. Departementet foreslår derfor at
et pensjonsordningsregelverk skal inneholde bestemmelser om i hvilke
tilfeller en arbeidstaker kan flytte sitt medlemskap fra den ene
til den andre pensjonsordningen, jf. forslag til innskuddspensjonsloven § 2-12
og forslag til lov om foretakspensjon § 2-11.
En arbeidstaker skal uansett ha rett til å flytte sitt
medlemskap ved vesentlig endring i innskudds- eller ytelsesplan
eller regelverket for øvrig i en av eller begge pensjonsordningene.
I tillegg til kravet om vesentlighet er det også en forutsetning
at endringen har betydning for framtidige rettigheter i pensjonsordningen.
Departementet legger til grunn at ett vedtak om midlertidig avvik
fra innskuddsplanen i medhold av forslag til innskuddspensjonsloven § 5-1
annet ledd annet punktum vedrørende variable innskudd,
ikke vil gi grunnlag for rett til flytting av medlemskap. Departementet antar
at en slik valgadgang i første rekke vil kunne utløses
ved mer grunnleggende endringer i ordningene, for eksempel om ordningene
skal være tilknyttet uføre- og etterlatteytelser.
Det vises for øvrig til forslag til innskuddspensjonsloven § 2-10
tredje ledd og tilsvarende forslag til lov om foretakspensjon § 2-9
tredje ledd, der intensjonen er at endringen ikke kan foretas i
den hensikt å utforme en ordning slik at medlemskap i denne
blir vesentlig bedre enn medlemskap i den andre ordningen.
Ved flytting av medlemskap til annen parallell ordning gjelder
bestemmelsene om opphør av medlemskap tilsvarende, og det
skal utstedes fripolise eller pensjonskapitalbevis avhengig av om
arbeidstaker flytter medlemskapet fra en pensjonsordning etter lov om
foretakspensjon eller fra en ordning etter innskuddspensjonsloven.
Departementet viser til at det ikke er anledning til sammenslåing
av midler fra innskuddsbasert og ytelsesbasert pensjonsordning,
jf. innskuddspensjonsloven §§ 6-3 og
6-4.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Innst.
O. nr. 2 (2000-2001) s. 12 om lov om innskuddspensjon der det heter
om parallelle og kombinerte ordninger:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for
parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke
høringsinstanser har gått inn for dette. Flertallet
vil peke på at det vil kunne være svært
aktuelt for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon
av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet
registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, samt
finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring
som departementet når det gjelder administrative kostnader
knyttet til å praktisere to parallelle regelsett på samme
område som følge av at to ulike ordninger lever
side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser positive
til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener at rent praktiske
tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende vekt i denne
saken.
(….)
Flertallet mener
videre det er ønskelig å åpne for en
vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen av
en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres slik
at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er
omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i
så fall gi muligheter for årlige forhandlinger
om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre
en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet
til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon
på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»»
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Sosialistisk Venstreparti, viser til at ved anvendelsen av bestemmelsene
i lov om foretakspensjon på tilfeller der foretaket har
parallelle ordninger, må det generelt tas hensyn til at
lov om foretakspensjon er skrevet utfra den forutsetning at et foretak
kun kan ha én pensjonsordning. Lov om foretakspensjon må derfor generelt
tolkes slik at reglene om parallelle ordninger på en rimelig
måte kan tilpasses til det eksisterende regelverk i foretakspensjonsloven.
Flertallet mener at det er et grunnleggende prinsipp
at alle ansatte på en bedrift skal ha en like god pensjonsordning.
Dette gjelder selv om bedriften har flere parallelle ordninger.
Dette er også uttrykt i § 2-10 annet
ledd bokstav c i lov om innskuddspensjon og i § 2-9
annet ledd bokstav c i lov om foretakspensjon der det heter at «…de
to ordningene skal utformes slik at alderspensjonsytelsene står
i et rimelig forhold til hverandre og slik at urimelig forskjellsbehandling
av grupper av arbeidstakere unngås».
Fordi det ikke er mulig å sammenlikne de ulike ordningene
direkte og dermed dokumentere at de er like gode, har departementet
foreslått at det er den enkelte arbeidstaker som skal kunne
velge hvilken ordning han/hun vil være med i.
En slik valgfrihet vil ikke gjøre det hensiktsmessig for
foretaket å tilby to ordninger der den ene er langt bedre
enn den andre, fordi den opplagt dårligste ordningen ikke
vil bli valgt. Denne regelen vil derfor bidra til at de ansatte
får like gode pensjonsordninger.
Flertallet mener likevel at partene i arbeidslivet/på den
enkelte bedrift bør kunne avtale hvilken av pensjonsordningene
en gruppe av arbeidstakere skal være medlem av, men vil
understreke at partene ikke kan inngå avtaler som medfører
urimelig forskjellsbehandling av enkelte grupper arbeidstakere.
Slike kollektive avtaler må ligge innenfor det som er intensjonen
med reglene i denne loven. En slik adgang må i så fall
fastsettes i pensjonsplanen for den enkelte bedrift.
Flertallet viser til brev fra Finansdepartementet
21. mai 2001 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe der det
heter at den foreslåtte ordlyden i § 2-10
i lov om foretakspensjon og § 2-11 i lov om innskuddspensjon,
vanskelig kan tolkes å åpne for at foretaket og
arbeidstakernes organisasjoner kan avtale hvilken ordning en bestemt
gruppe skal være medlem av. Flertallet vil
derfor foreslå en endring i § 2-11 første ledd
i lov om innskuddspensjon og i § 2-10 første
ledd i lov om foretakspensjon.
Flertallet fremmer følgende forslag:
«I lov 24. november 2000 nr. 81
om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres
følgende endring:
§ 2-11 første ledd skal
lyde:
Når et foretak oppretter parallelle ordninger,
skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken
pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan
likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som
har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer.
Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke
foretar noe valg etter første punktum skal være medlem
av.
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-10 første ledd skal
lyde:
Når et foretak oppretter parallelle ordninger,
skal hver enkelt arbeidstaker ha rett til å velge hvilken
pensjonsordning vedkommende skal være medlem av. Det kan
likevel fastsettes i regelverket at arbeidstakerorganisasjoner som
har medlemmer ansatt i foretaket kan velge ordning for sine medlemmer.
Det skal fastsettes i regelverket hvilken ordning arbeidstaker som ikke
foretar noe valg etter første punktum skal være medlem
av.»
Flertallet foreslår videre at ordet «likevel» i departementets
forslag til tredje ledd i § 2-11 i lov om innskuddspensjon
og i tredje ledd i § 2-10 i lov om foretakspensjon
utgår, slik at forslag til disse bestemmelser lyder:
«I lov 24. november 2000 nr. 81
om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) gjøres
følgende endring:
§ 2-11 tredje ledd skal lyde:
En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.
I lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon gjøres
følgende endring:
§ 2-10 tredje ledd skal lyde:
En arbeidstaker kan ikke velge å bli medlem av
en pensjonsordning dersom reglene om medlemskap som gjelder for
ordningen er til hinder for at arbeidstakeren opptas som medlem.»
Flertallet slutter seg til departementets forslag til
innskuddspensjonsloven § 2-10 til § 2-12
med de endringer i forslaget til § 2-11 første
og tredje ledd som fremgår ovenfor. Flertallet slutter
seg også til departementets forslag til lov om foretakspensjon § 2-9
til § 2-11 med de endringer i forslaget til § 2-10
første og tredje ledd som fremgår ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn
at reglene ikke er til hinder for at det kan avtales i foretaket
hvilke av de to pensjonsordningene en nærmere bestemt gruppe
av arbeidstakere skal være medlem av. En slik avtale kan
gjøres mellom bedriften og for eksempel arbeidstakerorganisasjonene.
En bedrift som oppretter parallell pensjonsordning bør
ikke miste retten til skattefradrag selv om det gjøres
slike avtaler med arbeidstakerorgansisasjoner. Det vises i denne
forbindelse til at en slik åpning vil kunne gjøre
parallelle ordninger billigere etter som faren for såkalt
skjev seleksjon som omtalt i proposisjonen, blir mindre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. O. nr. 2 (2000-2001)
der Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot parallelle
eller kombinerte ordninger, fordi dette vil bryte med likebehandlingsprinsippet
i pensjonsordningen. Disse medlemmer viser til merknad
i innstillingen s. 12-13:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at det er et sentralt punkt i lovforslaget
at alle ansatte, med noen få unntak, skal være
medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor ikke åpnet
adgang til å ha parallelle og/eller kombinerte
pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de ansatte blir
behandlet likt.
Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet,
som sikret likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis
gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder
selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.
Årsaken
til dette er at for å gi alle medlemmene i en pensjonsordning
samme pensjon i forhold til tidligere lønn, må folketrygdens
utjamningsprofil motvirkes. Da må det innbetales relativt
mer for medlemmer med høy inntekt enn for medlemmer med
middels og lav inntekt. Det gjelder både for ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte ordninger. Når det betales relativt
mer for de høytlønte i hver av ordningene i en
kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen i folketrygden flere
ganger. Det fører til at medlemmer med høy lønn får
en forholdsvis høyere pensjon enn de andre medlemmene.
Dette vil først og fremst ramme medlemmer med lavere og
middels høye inntekter.
Disse medlemmer vil
illustreres dette med et eksempel. En bedrift oppretter en kombinert
pensjonsordning. I bunnen er det en ytelsesbasert ordning, som gir
alle de ansatte 55 pst. av inntekten i pensjon. I denne bedriften
arbeider Anne som tjener 245 450 kroner i året,
og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner. Begge er født
i 1975. Når Anne går av med pensjon får
hun 132 543 kroner i året fra folketrygden, altså 54
pst. av lønna. I tillegg får hun 2 454
kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. Kjell Ivar får
194 396 kroner fra folketrygden, altså 33 pst.
I tillegg får han 129 598 kroner fra den ytelsesbaserte
ordningen. De får begge 55 pst. av inntekten i pensjon,
og forskjellen i utbetaling fra folketrygden er utjamnet.
De
fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad,
så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert
ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom
2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte
ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise
innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt
så høy som for inntekter under 6G. Det fører
til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt
et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner.
For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til
6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner,
som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet
er utformet slik at det skal være mulig å utjevne
fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det
allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer
langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om
forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen ikke blir
mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte ordningen
er usikre og varierer fra år til år. For arbeidstakere
med lavere og middels inntekter betyr det at den eneste tjenestepensjonsordningen
som vil gi dem en ytelse av betydning er usikker, og at de derfor
ikke vet på forhånd hvilken pensjon de vil få i
tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer vil peke
på at det er vanskelig å utforme regler som sikrer
at alle ansatte blir behandlet likt når ulike pensjonsordninger
kombineres. Det vil kreve et detaljert regelverk for alle mulige
kombinasjoner av ordninger. En slik detaljregulering mener disse
medlemmer er uønsket, blant annet fordi det vil være
vanskelig for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene
av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.
Disse
medlemmer vil peke på at det også vil være vanskelig å sikre
likebehandling hvis de ansatte ikke er medlemmer i samme ordning,
men i parallelle ordninger som er bygd på ulike prinsipper.
Disse medlemmer mener blant annet at det er ikke ønskelig å åpne
for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys
forskjellige pensjonsordninger.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
på denne bakgrunn gå imot de foreslåtte
lovendringer.