Det blir i proposisjonen foreslått enkelte endringer
og tilpasninger i bestemmelsene som ble vedtatt ved lov 17. januar
1997 nr. 11.
Departementet foreslår å oppheve enkelte endringer
som ble vedtatt i lov 17. januar 1997 nr. 11 fordi disse
er blitt overflødige som følge av andre endringer som
ble gjort under lovbehandlingen i Stortinget, jf. Innst. O. nr.
34 (1996-1997).
Fra Den rettsmedisinske kommisjon er departementet videre blitt
oppfordret til å presisere hvordan straffeloven § 56
bokstav c, slik den lyder etter endringen, skal forstås.
Bestemmelsen gir adgang til å nedsette straffen under det
lavmål som er bestemt og til en mildere straffart når
lovbryteren hadde en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket
evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverden, men ikke
var psykotisk, eller var lettere psykisk utviklingshemmet eller
handlet under en sterk bevissthetsforstyrrelse som ikke var følge
av selvforskyldt rus.
Departementet viser til at ordlyden i bestemmelsen ble endret
under lovbehandlingen i Stortinget som følge av andre endringer
i utilregnelighetsreglene, men at dette ikke innebærer
noen endring av innholdet i § 56 bokstav c.
Reglene om overføring til tvunget psykisk helsevern
er tatt inn i straffeloven §§ 39 og 39 b
og i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern
kapittel 5.
Psykisk helsevernloven opererer med to hovedformer for tvungent
psykisk helsevern; tvungent psykisk helsevern med eller uten døgnopphold
i institusjon.
Departementet antar at den nye psykisk helsevernloven åpner
for mer bredspektrete tiltak enn tidligere. Den psykiatriske spesialisthelsetjenesten
får et utvidet ansvar for oppfølging etter utskriving
for de som dømmes til særreaksjonen overføring
til tvunget psykisk helsevern. Dette imøtekommer etter
departementets syn justiskomiteens anmodninger om å sikre oppfølging
av sikringsdømte som slippes fri, og om å gi dem
et differensiert og individuelt tilpasset sikringstilbud.
I St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om
psykiske lidelser og tjenestetilbudene uttalte Sosial- og helsedepartementet
at det ut fra faglige og menneskelige hensyn verken er behov for
eller ønskelig å etablere en landsdekkende behandlings-
og sikringsinstitusjon for sinnslidende med voldelig og kriminell
atferd, men at disse bør plasseres ved regional sikkerhetsavdeling.
Departementet gikk inn for at de regionale sikkerhetsavdelingene
i Oslo og Bergen utvikles til kompetansesentre slik som i Trondheim.
I Innst. S. nr. 258 (1996-1997) sa sosialkomiteens flertall seg
enig i at det er riktig å bygge videre på den
desentraliserte modellen som er valgt, men at tilbudene til sinnslidende
med voldelig og kriminell atferd hele tiden må evalueres,
og at det må sørges for at kapasiteten er tilstrekkelig.
I St.prp. nr. 63 (1997-1998) Om opptrappingsplanen for psykisk
helse, ble det anslått at inntil 20 personer vil bli dømt
til overføring til tvungent psykisk helsevern pr. år.
Det opplyses i proposisjonen at det er lagt inn en økning
av driftsmidlene med 196 mill. kroner og investeringsmidlene med
346 mill. kroner til den kapasitetsøkningen som følger
av dette i opptrappingsperioden. Videre er det satt av 20 mill.
kroner til utbygging av kompetansesentre ved de regionale sikkerhetsavdelingene.
Det opprettes nå regionale kompetansesentre i Oslo og Bergen
i tillegg til det nåværende i Trondheim.
Psykisk helsevernloven § 5-6 fastsetter at
personer som er dømt til overføring til tvungent
psykisk helsevern unntaksvis kan overføres til anstalt
under fengselsvesenet. Det tas sikte på å tilpasse
den nåværende Ila sikringsanstalt slik at den
er egnet til å motta også disse. Den prosjekterte
ressursavdelingen i Trondheim kretsfengsel antas også å være
et godt alternativ for personer i denne gruppen. Hvis den særreaksjonsdømte
samtykker, bør det være adgang til å overføre
ham eller henne til en annen anstalt under fengselsvesenet som måtte
anses som mer egnet.
I psykisk helsevernloven § 5-9 gis Kongen myndighet
til å gi forskrifter om gjennomføring av dom på overføring
til tvunget psykisk helsevern. Det vil blant annet bli gitt regler
om kontakten mellom den faglig ansvarlige og de sakkyndige, og enkelte
saksbehandlingsregler.
Fylkeshelsesjefen i domfeltes bostedsfylke skal avgjøre
hvilken institusjon som skal ha behandlingsansvar for den domfelte.
Sosial- og helsedepartementet vil følge opp i forhold til
fylkeskommunene og deres ansvar.
Enkelte høringsinstanser mener det kan være
behov for forskrifter om gjennomføringen av dom på overføring
til tvunget psykisk helsevern. Departementet er enig i dette, blant
annet for å sikre lik praksis, og Sosial- og helsedepartementet
tar sikte på å utarbeide slike forskrifter.
Komiteen viser til at det nå er/blir
regionale sikkerhetsavdelinger i Oslo, Trondheim og Bergen. Komiteen har
merket seg at det i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr.
63 (1997-1998) om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 ble
forutsatt lagt inn midler til bl.a. utbygging av kompetansesentre
i løpet av planperioden slik at det psykiske helsevernet
er i stand til å motta de som blir idømt særreaksjonene.
Forutsetningen for at lovbestemmelsene om særreaksjonen
tvungen omsorg skal kunne tre i kraft, er først og fremst
at det eksisterer en fagenhet som er i stand til å motta
de domfelte. Sosial- og helsedepartementet vil ta kontakt med utvalgte
fylkeskommuner med sikte på å finne den mest hensiktsmessige
plassering av fagenheten. I den første perioden etter ikrafttredelsen
tas det sikte på å finne en midlertidig løsning.
Departementet har utarbeidet utkast til forskrift om gjennomføring
av særreaksjonen tvungen omsorg.
Da Særreaksjonsutvalget avga NOU 1990:5 Strafferettslige
utilregnelighetsregler og særreaksjoner, var det planlagt å etablere
en spesialinstitusjon, den såkalte gråsoneanstalten,
for særlig farlige eller vanskelige lovbrytere. Det er
senere blitt besluttet ikke å etablere en slik spesialinstitusjon.
Departementet uttaler bl.a. om innholdet i forvaringen at i og
med at bakgrunnen for forvaringsdommen er gjentakelsesfaren, må i
hvert fall deler av den særlige anstalten som skal motta
forvaringsdømte ha et høyt sikkerhetsnivå.
Samtidig må man arbeide aktivt med den enkelte for å redusere
gjentakelsesfaren. Innholdet i forvaringen skal bygge videre på den
prosessen som allerede er satt i gang i kriminalomsorgen, og tiltakene
skal tilpasses den enkeltes individuelle behov. Ikke bare den særlige
anstalten, men også ressursavdelinger i andre fengsler
og andre fengselsavdelinger kan være egnede soningssteder
for forvaringsdømte. Det foreslås at loven endres
slik at det i større grad åpnes for dette.
Forutsatt at hensynet til sikkerhet blir tilstrekkelig ivaretatt,
er det etter departementets oppfatning ønskelig at også de
forvaringsdømte skal kunne overføres til behandlingsinstitusjon
av den typen som er omfattet av fengselsloven § 12.
Det foreslås en uttrykkelig hjemmel for å kunne
holde den forvaringsdømte tilbake og eventuelt hente ham
eller henne ved unnvikelse.
Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslagene
om innholdet i forvaringen.
Det er besluttet at den særlige anstalten skal legges
til det som nå er Ila landsfengsel og sikringsanstalt.
De forvaringsdømte skal i utgangspunktet ikke plasseres
sammen med andre innsatte. Anstalten skal bygges om, slik at det
gradvis etableres flere avdelinger, herunder etter hvert en kvinneavdeling.
I løpet av 2001 vil etter planene to til tre av avdelingene
stå klare. Samtidig planlegger man å oppføre
et nytt aktivitetsbygg.
Det tas sikte på å gi de forvaringsdømte
på Ila et helhetlig døgntilbud hvor atferdstrening,
arbeidstrening, programvirksomhet, undervisning og ulike fritidsaktiviteter
er viktige elementer.
Det er videre prosjektert en ressursavdeling ved Trondheim kretsfengsel
med 10 plasser fordelt på to enheter, som soningstilbud
til bl.a. forvaringsdømte, med høyere personaltetthet
og et mer systematisk tilbud på innholdssiden enn en vanlig
fengselsavdeling kan gi.
Løslatelse av den forvaringsdømte skal skje
på prøve med en prøvetid som kan være
fra ett til fem år. Det foreslås i proposisjonen
at det kan settes som vilkår for prøveløslatelse
at kriminalomsorgen skal følge opp den forvaringsdømte
i prøveperioden. Dette vil innebære en sterkere
kontroll av prøveløslatte forvaringsdømte
sammenliknet med andre lovbrytere som løslates på prøve.
Flertallet i justiskomiteen uttrykte i Innst. O. nr. 34 (1996-1997)
at det må være adgang til innsettelse i varetekt
dersom brudd på vilkår for prøveløslatelse igjen
kan aktualisere faren for nye alvorlige straffbare handlinger. Departementet
foreslår en endring i straffeloven § 39
g som vil innebære en slik adgang.
Den domfelte bør i saker om gjeninnsettelse i prøvetiden
ha et ubetinget krav på forsvarer. Forvaringsdømte
vil da få større rett til forsvarer i slike saker
enn andre lovbrytere som er prøveløslatt. Oslo
politidistrikt og Den Norske Advokatforening støtter forslaget.
I dag bor 26 sikringsdømte psykisk utviklingshemmede
lovbrytere i boenheter i hjemkommunen. Kriminalomsorgen har det
overordnete ansvaret for sikkerheten, og kommunens utgifter dekkes
av staten.
Når det gjelder utilregnelige psykisk utviklingshemmede,
vil det kunne etableres beslektede ordninger basert på avtale
mellom fagenheten og den domfeltes hjemkommune.
For tilregnelige domfelte, herunder de som er psykisk utviklingshemmede
i lettere grad, måtte slike ordninger eventuelt etableres
som ledd i en prøveløslatelse. For enkelte domfelte
vil en prøveløslatelse under slike betingelser
være den eneste måten de kan oppnå et
liv utenfor fengselsvesenets anstalter. På denne bakgrunn
går departementet inn for at slike prøveløslatelsesopplegg
unntaksvis skulle kunne etableres for forvaringsdømte ut
over ett årsfristen i straffeloven § 53
nr. 3. Den domfelte skal om nødvendig kunne holdes tilbake
i boenheten mot sin vilje eller hentes tilbake ved unnvikelse. Domfelte
skal årlig kunne be forhørsretten vurdere om vilkåret
skal opprettholdes.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om
en slik ordning med prøveløslatelse på betingelse
av at den domfelte tar opphold i en institusjon eller kommunal boenhet.
En kommune eller institusjon kan ikke uten hjemmel pålegges å ta
imot forvaringsdømte som løslates til et slikt
opplegg, og vilkåret om frivillighet går fram
av lovteksten. Departementet legger til grunn at en endret situasjon
for institusjonen eller kommunen kan føre til at et etablert
prøveløslatelsesopplegg må opphøre.
Den prøveløslatte kan i så fall gjeninnsettes uten
ny behandling av retten. Utgiftene til slike prøveløslatelsesopplegg
dekkes av staten. Kriminalomsorgen har ansvaret for sikkerheten.
Sosialtjenesteloven, herunder kapittel 6A vil gjelde for prøveløslatte
forvaringsdømte. Prøveløslatelse i institusjon
eller kommunal boenhet utover ett år kan bare settes som
vilkår når særlige grunner tilsier det.
Departementet legger til grunn at slike prøveløslatelsesopplegg
som er beskrevet ovenfor, ofte kan igangsettes tidligere enn annen
prøveløslatelse på grunn av muligheten
til å holde den løslatte under kontinuerlig oppsikt.
I de forskriftene som må gis om denne prøveløslatelsesordningen,
gis en bestemmelse om at den domfelte og kriminalomsorgen med jevne
mellomrom kan begjære at påtalemyndigheten vurderer å kreve
gjeninnsettelse fordi særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse.
Dersom kriminalomsorgen samtykker og påtalemyndigheten
er enig, bør gjeninnsettelse kunne skje uten dom i de tilfellene
der det er den forvaringsdømte som har begjært
gjeninnsettelse.
Straffeloven § 39 h gir Kongen fullmakt
til å gi forskrifter om gjennomføringen av forvaring.
Bestemmelsen er også ment å skulle hjemle nærmere regler
om situasjonen når den forvaringsdømte er løslatt
på prøve. Justisdepartementet tar sikte på å gi
slike forskrifter før lovendringene trer i kraft.
Komiteen slutter seg til departementets
synspunkter og forslag når det gjelder innholdet i forvaringen.
Komiteen er enig med departementet i at de forvaringsdømte
i utgangspunktet ikke skal plasseres sammen med andre innsatte. Komiteen vil
understreke betydningen av at de forvaringsdømte får
et helhetlig tilbud, og at det også opprettes et egnet
forvaringstilbud for kvinner.
Komiteen viser til at prøvetiden for
forvaringsdømte som prøveløslates kan
være fra ett til fem år. Komiteen vil
understreke betydningen av en tett og god oppfølging av
de prøveløslatte, og slutter seg til forslaget
om at det skal kunne settes som vilkår for prøveløslatelse
at kriminalomsorgen skal følge opp den domfelte.
Komiteen mener det er viktig at det er muligheter
for å sette en prøveløslatt forvaringsdømt
i varetekt dersom brudd på vilkårene aktualiserer
faren for nye alvorlige straffbare handlinger, og slutter seg til departementets
forslag om endring av straffelovens § 39 g. Komiteen støtter
forslaget om at den prøveløslatte skal ha en ubetinget
rett til forsvarer i saker om gjeninnsettelse.
Det foreslås at reformen trer i kraft 1. januar
2002.