I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet frem et
forslag til lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47
om kontroll med markedsføring og avtalevilkår
(markedsføringsloven), jf. Ot.prp. nr. 91 (2000-2001).
Endringene gjennomfører direktiv 98/27/EF
om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser.
Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen, og frist for gjennomføring
var 1. januar 2001.
Direktivet innebærer at myndigheter og organisasjoner
som beskytter forbrukernes interesser får bedre muligheter
til å stanse grenseoverskridende handlinger i strid med
visse direktiver som beskytter forbrukerne. Næringsdrivende
skal ikke lenger kunne unndra seg de regler som beskytter forbrukerne
ved å flytte utgangspunktet for sine aktiviteter fra en medlemsstat
til en annen.
Det foreslås i proposisjonen at direktivet gjennomføres
i sin helhet ved endringer i markedsføringsloven. Forslaget
innebærer at Forbrukerombudet og Markedsrådet
får kompetanse til å forby handlinger fra norske
næringsdrivende som strider mot forbrukernes kollektive
interesser i en annen EØS-stat. Myndigheter og organisasjoner
fra andre EØS-stater som har til formål å beskytte
forbrukernes interesser kan altså bringe inn saker for
norske forbrukermyndigheter for å få stanset norske
næringsdrivendes virksomhet.
Videre foreslås det at Barne- og familiedepartementet
får kompetanse til å peke ut de norske myndigheter
og organisasjoner som kan forfølge saker mot næringsdrivende
i andre EØS-stater for å få stanset handlinger
som skader norske forbrukeres interesser.
Gjennomføringen av flere EU-direktiver har gitt alle
statene i EØS muligheten til å forby næringsdrivende å markedsføre
sine varer og tjenester på urimelig måte, eller å bruke
avtalevilkår som er urimelige overfor forbrukerne.
De eksisterende nasjonale systemene med nedleggelse av forbudsvedtak
og eventuelle tvangsgebyr er effektive i situasjoner der en næringsdrivende
retter sin markedsføring og sine salgsfremstøt
utelukkende til innenlandske forbrukere. Det har imidlertid oppstått
problemer i forhold til grenseoverskridende markedsføring
og salg, for eksempel der en næringsdrivende etablert i
en EØS-stat (land A) markedsfører sine varer eller
tjenester i en annen EØS-stat (land B), og selger dem per
postordre direkte til forbrukerne i land B. Rettssystemet i land
A vil normalt ikke anse forbrukerbeskyttelse i land B som innenfor
sin kompetanse.
Forbudsdirektivet pålegger medlemsstatene å bygge
opp et felles system, slik at også grenseoverskridende
handlinger kan stanses hvis de skader forbrukernes kollektive interesser.
Formålet er å tilnærme medlemsstatenes
regelverk om nedleggelse av forbud for å verne forbrukernes
kollektive interesser slik de beskyttes av de direktivene som er
listet opp i et bilag til direktivet. Elleve direktiver er på det
nåværende tidspunkt oppført på listen.
Disse elleve forbrukerdirektivene er innført i norsk rett
eller er under innføring. Proposisjonen inneholder en gjennomgang
av direktivet, som også følger som vedlegg.
I forslaget som ble sendt på høring, foreslo
Barne- og familiedepartementet at direktivet gjennomføres utelukkende
ved endringer i markedsføringsloven. Kompetanse til å treffe
forbudsvedtak overfor norske næringsdrivende som skader
forbrukernes kollektive interesser i andre EØS-stater,
ble foreslått lagt til Forbrukerombudet og Markedsrådet.
Dette skulle også gjelde på områder der
regelverket normalt håndheves av andre forvaltningsorganer.
Muligheten for å bringe saker inn for domstolene ville
etter forslaget være åpen på lik linje
med hva som gjelder etter markedsføringsloven for øvrig.
Det ble foreslått at Barne- og familiedepartementet utpeker
norske godkjente institusjoner. Godkjente institusjoner har etter
direktivet rett til å bringe saker vedrørende
brudd på forbrukerverndirektiver inn for kompetent myndighet
i den stat der bruddet har sin opprinnelse. Departementet foreslo
at muligheten til å bli godkjent institusjon skulle være åpen
for både offentlige organer og private organisasjoner.
Departementet mente også utenlandske godkjente institusjoners
adgang til å ta opp saker burde framgå av markedsføringsloven.
Det ble foreslått at ordningen med tvangsgebyr etter markedsføringsloven
skulle utvides til også å omfatte forbudsvedtak innenfor
forbudsdirektivets virkeområde. Avslutningsvis reiste departementet
spørsmål om det burde tas inn en lovvalgsbestemmelse
i loven, eller om forbrukermyndighetene skulle få lovvalgskompetanse. Problemstillingen
har betydning fordi det foreslåtte regelverket vil gjelde
grenseoverskridende handlinger som har opprinnelse i ett land og
virkning i et annet land. Dermed må det tas stilling til
hvilket lands rett handlingens lovlighet skal vurderes i forhold
til.
Forbudsdirektivets virkeområde er angitt i artikkel
1. For at direktivet skal komme til anvendelse, må det
være foretatt et brudd, definert som en handling som skader
forbrukernes kollektive interesser. Handlingen må stride
mot et forbrukerverndirektiv slik det er gjennomført i
en EØS-stats nasjonale rett. De relevante forbrukerverndirektivene
er opplistet i vedlegget til direktivet. Handlingen må dessuten
være grenseoverskridende ved at den har sin opprinnelse
i en EØS-stat og virkninger i en annen EØS-stat.
I høringsnotatet la departementet opp til at direktivet
gjennomføres ved endringer i markedsføringsloven,
og at de aktuelle bestemmelsene får et virkeområde
som i størst mulig grad sammenfaller med direktivets.
Handlinger som omfattes måtte i henhold til forslaget
være grenseoverskridende innenfor EØS og de måtte
stride mot bestemmelser som i henhold til forbudsdirektivet beskytter
forbrukernes kollektive interesser. Hvilke bestemmelser dette ville
være, ble foreslått fastsatt i forskrift.
I forbudsdirektivet artikkel 1 nr. 2 er «brudd» definert
som «alle handlinger som er i strid med de direktivene
som er oppført i vedlegget, slik de er innarbeidet i medlemsstatenes
nasjonale rettsorden, og som skader de kollektive interessene som
er nevnt i nr. 1».
Definisjonen reiser to problemstillinger. Hvilket lands nasjonale
rett skal norske forbrukermyndigheter legge til grunn ved vurderingen
av en handling foretatt av en norsk næringsdrivende? Se
nedenfor pkt. 1.3.2.4.
Den andre problemstillingen har sin bakgrunn i at flere av forbrukerverndirektivene
inneholder minimumsklausuler slik at de enkelte EØS-stater
kan ha fastsatt mer vidtgående krav ved gjennomføringen enn
de som følger av direktivene. Direktivene gir dermed bare
anvisning på det minimumsnivå forbrukerbeskyttelsen
skal legges på. Hvis det er en nasjonal regel som er mer
vidtgående enn det direktivet som overtres, blir det derfor
et spørsmål om vedkommende handling skal anses
som et «brudd» i direktivets forstand. Etter departementets
mening har den nasjonale gjennomføringsbestemmelsen relevans,
og det kan ikke sees bort fra nasjonale regler som går
lenger enn direktivene krever.
Dette er likevel begrenset ved at den nasjonale bestemmelsen
må beskytte forbrukerinteresser som også beskyttes
av direktivene. Dersom et medlemsland har valgt å regulere
områder som ikke er regulert i et direktiv, må dette
antas å ligge utenfor direktivet. Denne fortolkningen støttes
av uttalelser EU-kommisjonen har kommet med etter at direktivet
ble vedtatt.
Departementet vil også påpeke at det samme
utgangspunktet må legges til grunn der fortolkningen av en
nasjonal lovbestemmelse innebærer at nasjonal praksis bestemmelsen
går lenger i forbrukerbeskyttelse enn det som følger
av det relevante minimumsdirektiv.
Begrepet «kollektive interesser» er ikke nærmere definert
i direktivet. I fortalen til direktivet slås det fast at
forbrukernes kollektive interesser er interesser som ikke omfatter
de akkumulerte interessene til enkeltpersoner som har lidd urett
ved et brudd. Her avgrenses virkeområdet ved at det presiseres
at det ikke åpnes for gruppesøksmål under
forbudsdirektivet.
Forbrukernes kollektive interesser er ikke individuelle privatrettslige
rettigheter som den enkelte forbruker har ved tilsidesettelse av
ufravikelige forbrukerbeskyttende regler i konkrete forbrukerforhold.
For å utdype nærmere hva som kan være «kollektive
interesser», har EU-kommisjonen utarbeidet en veiledende
liste (»technical document») over hvilke artikler
i forbrukerverndirektivene som kan være grunnlag for at
det nedlegges forbud etter forbudsdirektivet. Listen er kun veiledende,
og er heller ikke uttømmende når det gjelder hvilke
artikler som er tatt med. De artiklene det henvises til i dokumentet
gir i det vesentlige regler om markedsføring, standardvilkår
og informasjon. Dette er en type regler som har betydning for forbrukerkollektivets
stilling som aktør i markedet, men som i utgangspunktet
ikke har direkte rettsvirkninger i forholdet mellom en enkelt næringsdrivende
og en forbruker.
Innledningsvis ble det gitt en nærmere orientering om
hva som kan utledes av forbudsdirektivet på dette punktet;
direktivet er ikke ment å være grunnlag for gruppesøksmål,
og det berører heller ikke individers mulighet til å gå til
sivilt søksmål for å få næringsdrivende
til å oppfylle sine forpliktelser. Av kommisjonens veiledende
liste går det fram at de direktivbestemmelsene det er mest
sannsynlig at «egner seg» for handling etter forbudsdirektivet
gjelder markedsføringsbestemmelser, bestemmelser om informasjonsplikt
og om generelle avtalevilkår. I kommisjonens gjennomgang
presiseres det imidlertid også at det vil være
systematiske brudd på den næringsdrivendes plikter
som vil være relevante i forhold til forbudsdirektivet,
fordi de vil angå en ubestemt krets av forbrukere.
Forhold som omfattes av de kollektive interessene, kjennetegnes
ved at de har konsekvenser for en ubestemt krets av personer. Dette
vil være en abstrakt interesse i et velfungerende marked,
i den forstand at regler som er innført for å beskytte
forbrukerne som gruppe ikke skal overtres.
Selv om det er av betydning både for næringsdrivende
og håndhevingsorganer at det er klarhet i hva som ligger
i begrepet, vil ikke departementet foreslå at «forbrukernes
kollektive interesser» defineres nærmere i markedsføringsloven.
Direktivets utgangspunkt er at markedsføring mv. innen
EØS-området skal tilfredsstille kravene som stilles
i forbrukerbeskyttelsesdirektivene slik disse er gjennomført
i EØS-statenes nasjonale rett. I direktivet tas det ikke
stilling til hvilket lands rett som skal anvendes.
Departementet er kommet til at det bør tas inn en lovvalgsbestemmelse
i markedsføringsloven slik at de aktuelle bestemmelsenes
virkeområde begrenses til å gjelde forbrukerverndirektivene
slik disse er gjennomført i norsk rett, jf. forslag til § 9 c.
Svært få av høringsinstansene anbefalte
en slik løsning, men departementet er etter en nærmere
gjennomgang av problemstillingen kommet til at dette er det mest
hensiktsmessige. Begrunnelsen for forslaget er i hovedtrekk at regelverket
som beskytter forbrukernes kollektive interesser i all hovedsak
er av en offentligrettslig karakter. Hverken norske domstoler eller
forvaltningsorganer kan treffe vedtak med hjemmel i utenlandsk offentligrettslig
regelverk. Skal utenlandske offentligrettslige regler være
grunnlag for plikter for norske rettssubjekter, må det
foreligge konkrete norske regler som gir de utenlandske reglene
anvendelse i norsk rett. Dette følger av legalitetsprinsippet.
Det er ikke mulig å ta inn henvisninger til alle utenlandske
bestemmelser som beskytter forbrukernes kollektive interesser, og
derfor vil det være de norske bestemmelsene som må være
grunnlag for forbudsvedtak. Hensynet til klarhet og muligheten for norske
næringsdrivende til å forutberegne sin rettsstilling,
tilsier at det går klart frem av markedsføringsloven
at det er det norske regelverket de skal forholde seg til.
Følgende ulike momenter er relevante ved diskusjonen
av spørsmålet om å begrense forslagets
virkeområde til bare å gjelde bestemmelsene slik
de er gjennomført i norsk rett:
Internasjonalt er det ikke enighet om en ved grenseoverskridende
markedsføring skal anvende markedsretten i landet en virksomhet
opererer fra, eller retten i landet virksomheten rettes mot.
Utgangspunktet i norsk rett er at virksomheter som retter sine
markedsframstøt mot norske forbrukere, skal forholde seg
til norske materielle regler. Prinsippet er ikke lovfestet, men
er lagt til grunn i forbrukermyndighetenes praksis. Det har således
ikke betydning hvor markedsføringsmateriale er utarbeidet
eller sendes fra, hvis det rettes mot det norske marked. Avsender
skal rette seg etter norsk rett. Det samme prinsipp anses å gjelde
i de andre nordiske landene.
Departementets forslag innebærer tilsynelatende et avvik
fra dette prinsippet ved at norske næringsdrivende skal
forholde seg til norsk regelverk, og ikke regelverket i det land
de retter sin markedsføring mot.
Departementet vil påpeke at forslaget ikke fritar norske
næringsdrivende fra deres plikt til å følge
det regelverket som gjelder i det marked de tilbyr sine varer på.
Forslaget innebærer kun at selve hjemmelen for vedtak som
skal treffes av norske myndigheter og som skal kunne tvangsfullbyrdes
overfor norske næringsdrivende skal være de norske
reglene som gjennomfører forbrukerverndirektivene. Utenlandske
myndigheter og forbrukerorganisasjoner vil således stå fritt
til å anvende sitt nasjonale regelverk ved vurderingen
av en handling.
Norsk offentligrettslig regelverk gjelder ikke handlinger som
har virkning i utlandet, selv om de har sin opprinnelse i Norge.
Departementets forslag til gjennomføringen av forbudsdirektivet
medfører således at norsk markedsrettsjurisdiksjon
må utvides, fordi norske næringsdrivendes handlinger
skal kunne forbys hvis de strider mot utenlandske forbrukeres interesser.
I visse EF-direktiver er det gitt regler om hvilket lands rett
en næringsdrivende skal forholde seg til. Dette medfører
at virksomheter skal anses å ha oppfylt sine plikter etter
EØS-retten når de følger lovgivning som
gjennomfører EØS-regelverk i den stat virksomheten
er etablert (senderlandsprinsippet). Blant forbrukerverndirektivene
som er aktuelle i forhold til forbudsdirektivet, inneholder fjernsynsdirektivet
og direktivet om visse aspekter ved elektronisk handel et slikt
prinsipp. Markedsføring til en annen EØS-stat kan
dermed ikke hindres etter lovgivningen i det landet markedsføringen
rettes til. TV3 forholder seg for eksempel til britisk og ikke norsk
regelverk om plassering av reklameinnslag, selv om de retter sine
sendinger til Norge.
Senderlandsprinsippet har to sider: Den næringsdrivende
skal forholde seg til regelverket i den staten der vedkommende er
etablert. I tillegg innebærer prinsippet at andre EØS-staters
myndigheter som hovedregel må godta den næringsdrivendes
handlinger så lenge de er i overensstemmelse med regelverket
i etableringsstaten.
I motsetning til hva som sto i høringsnotatet, vil departementet
understreke at en regel som den foreslåtte § 9
c ikke innebærer at det innføres et senderlandsprinsipp
i markedsføringsloven. Departementets forslag innebærer
bare at norske myndigheters vedtakskompetanse uttrykkelig begrenses
slik at vedtak bare hjemles i norske lovbestemmelser.
Departementet kan ikke se at forslaget er uforenlig med direktiv
som inneholder en lovvalgsregel eller bestemmelser som senderlandsprinsippet.
Regelverket som beskytter forbrukernes kollektive interesser
er i all hovedsak av offentligrettslig karakter. Det kan imidlertid
tenkes at enkelte bestemmelser har et privatrettslig tilsnitt. Det
er ikke avklart hvordan EF-domstolen vil trekke grensen mellom offentligrettslig
og privatrettslig regelverk.
Medlemsstatene må sørge for at det finnes et
organ som har kompetanse til å nedlegge forbud mot handlinger
foretatt av innenlandske næringsdrivende som skader utenlandske
forbrukeres interesser. Direktivet lar det være opp til
medlemsstatene å avgjøre om domstoler eller administrative
myndigheter skal kunne nedlegge slike forbud.
Det er ulike etater som fører tilsyn med at regelverket
med bakgrunn i forbrukerdirektivene følges på det
norske markedet. De ulike tilsynsetatene forholder seg til ulike
lover med ulike sanksjonssystemer.
Ved praktiseringen av markedsføringsloven legges det
såkalte «lovstridsprinsippet» til grunn.
Prinsippet innebærer at generalklausulen i markedsføringsloven § 1
anses overtrådt dersom det foreligger overtredelse av bestemmelser
i spesiallovgivningen som er satt til beskyttelse av forbrukere.
Felles for alle de ulike regelsettene som gjennomfører
forbrukerverndirektivene, er at de også kan omfattes av
markedsføringslovens virkeområde på de områdene
som er relevante i forhold til forbudsdirektivet; vern av forbrukernes
kollektive interesser.
Dette innebærer at Forbrukerombudet og Markedsrådet
allerede i dag har kompetanse til å gripe inn mot handlinger
som omfattes av norsk regelverk som gjennomfører forbrukerverndirektivene,
såfremt handlingen skader norske forbrukeres interesser.
I høringsnotatet diskuterte departementet tre alternative
løsninger i forhold til hvilke organer som skulle ha kompetanse
til å nedlegge forbud. Sakene kunne behandles av de ordinære
domstolene, av det forvaltningsorganet som har ansvar for regelverket
som gjennomfører det enkelte forbrukerverndirektiv, eller
alle sakene kunne kanaliseres inn for Forbrukerombudet og Markedsrådet.
Departementet konkluderte med at slik kompetanse burde legges til
Forbrukerombudet og Markedsrådet, med mulighet til å prøve
sakene for domstolene i likhet med ordningen etter markedsføringsloven
for øvrig.
En slik løsning ville etter departementets syn være hensiktsmessig
fordi Forbrukerombudet og Markedsrådet allerede har kunnskap
og kompetanse på området. Et slikt system ville
være enklere og billigere å bruke enn det ordinære
domstolsapparatet, og det ville være mer hensiktsmessig
enn at flere ulike forvaltningsorganer skulle opparbeide slik kompetanse.
Et klart flertall av høringsinstansene som uttalte seg
om dette var positive til departementets forslag.
Etter departementets oppfatning vil det foreslåtte systemet
med Forbrukerombudet og Markedsrådet som håndhevere
av regelverket ivareta direktivets formål på en
god måte. For utenlandske institusjoner vil det også være
enkelt å kunne forholde seg til ett norsk forvaltningsorgan
uansett hvilket regelverk saken skal vurderes i forhold til. I tillegg
vil det være enklere og billigere å kontakte et
forvaltningsorgan enn en domstol. Føres sakene kun for
retten, må partene selv bekoste prosessen. For det offentlige
vil forslaget innebære større kostnader enn hvis
sakene skulle gå for domstolene. For det første
vil det innebære administrative kostnader. Når
sakene først behandles av forbrukermyndighetene, vil det
også foreligge et myndighetsvedtak som kan bringes inn
for domstolene. Staten vil i slike saker risikere å måtte
bære kostnadene i forbindelse med en rettslig prøving
av vedtaket.
Like viktig som at formålet med direktivet ivaretas
ved gjennomføringen, er det at kvaliteten på de vedtak
som skal treffes i medhold av de nye reglene er gode nok, både
i forhold til de næringsdrivende de retter seg mot, og
de interessene som skal beskyttes. Tradisjonelt står domstolene
for både nøytralitet og kvalitet i sine avgjørelser,
noe som er viktig for den generelle rettssikkerheten. På den
annen side gjelder den kollektive forbrukerbeskyttelsen et område
der tilsyns- og håndhevingsansvar siden 1972 har ligget
hos forvaltningsorganer. Bakgrunnen for dette var til dels nettopp
behovet for å skyve forbrukerinteressene i forgrunnen,
fordi en ren søksmålsadgang hadde vist seg å favorisere
næringsinteressene i forhold til et velfungerende marked.
Forbrukerombudet og Markedsrådet er de instansene som
har ansvaret for overvåkningen av det norske markedet og
håndhevingen av markedsføringslovens regler som
beskytter forbrukere. De har spesialkunnskap om og særlig
innsikt i forbrukerrett.
Departementets forslag innebærer at Forbrukerombudet
og Markedsrådet skal behandle saker om brudd på regelverk
som gjennomfører forbrukerverndirektiver også innen
kringkasting, legemidler og finansielle tjenester.
I høringsnotatet ble vurdert om Forbrukerombudet og
Markedsrådets kompetanse i saker etter forbudsdirektivet
bør begrenses slik at vedtak bare kan treffes dersom saken
er brakt inn av en utenlandsk godkjent institusjon.
Departementet mener det sentrale i direktivet er at godkjente
institusjoner skal ha adgang til å legge saker fram for
kompetent domstol eller myndighet. Det tas ikke stilling til om
retten til å ta opp saker etter disse reglene skal være
forbeholdt godkjente institusjoner.
Departementet er kommet til at Forbrukerombudets kompetanse bør
være begrenset til å ta opp saker som blir brakt
inn av godkjente institusjoner. At en sak bringes inn av en godkjent
institusjon innebærer ikke at Forbrukerombudet får
en plikt til å behandle den.
Forbudsdirektivets system med godkjente institusjoner bygger
på et prinsipp om såkalt gjensidig anerkjennelse.
Etter direktivets system er det såkalte «godkjente institusjoner» i
den staten der forbrukernes kollektive interesser skades, som har
rett til å bringe saker inn for den kompetente myndigheten
i den staten overtredelsen har sin opprinnelse. I direktivet stilles
det opp vilkår for hvilke myndigheter eller organisasjoner
som kan være godkjent institusjon.
En godkjent institusjon må i henhold til direktivet være
opprettet i tråd med lovgivningen i en medlemsstat. Det
er videre et vilkår at institusjonen har en legitim interesse
i å sikre forbrukernes kollektive interesser. Direktivet
lar det være opp til medlemsstatene å velge om
dette skal være uavhengige offentlige myndigheter eller
private organisasjoner, eller begge deler. Å være
godkjent institusjon innebærer ikke at institusjonen får
en plikt til å ta opp saker eller til å føre tilsyn
med at utenlandske virksomheter ikke bryter regelverk. Status som
godkjent institusjon vil gi mulighet til å forfølge
brudd på regelverk dersom institusjonen mener dette er ønskelig
og hensiktsmessig ut fra egne prioriteringer.
EU-kommisjonen skal underrettes om hvilke norske institusjoner
som er godkjent, og hvilket formål den enkelte institusjon
har.
En rekke høringsinstanser mente at andre enn Forbrukerombudet
bør kunne godkjennes. Ingen av høringsinstansene
hadde merknader til at Barne- og familiedepartementet får
kompetanse til å utnevne «godkjente institusjoner».
En forutsetning for at den ordningen det legges opp til gjennom
forbudsdirektivet skal fungere, er at de organer eller organisasjoner
som har som formål å beskytte forbrukerinteresser
kan ta skritt for å få stanset handlinger som
skader disse interessene. Hvis et organ eller en organisasjon står
oppført på EU-kommisjonens liste over godkjente
institusjoner, skal institusjonen anses å ha søksmålskompetanse
i saker etter forbudsdirektivet i hele EØS så fremt
det faller inn under institusjonens formål å beskytte
de berørte interessene.
Departementet foreslår at Barne- og familiedepartementet
får adgang til å utpeke godkjente institusjoner,
og plikt til å melde fra om hvilke institusjoner som er
utpekt. På bakgrunn av høringsuttalelsene på dette
punktet, foreslås det at muligheten til å bli «godkjent
institusjon» holdes åpen for flest mulig offentlige
organer og ulike organisasjoner.
Det vil være naturlig å utpeke de myndigheter
som håndhever regelverket nasjonalt. I tillegg vil organisasjoner
som for eksempel Forbrukerrådet kunne utpekes.
Muligheten for å bringe saker inn for Forbrukerombudet,
står i utgangspunktet åpen for alle. Forbrukerombudet
står likevel fritt til å vurdere om en sak bør
prioriteres. Markedsrådet kan avvise saker dersom det finner
at klageren ikke «berøres av handlingen» i tilstrekkelig
grad.
Etter norske regler kan utenlandske myndigheter og organisasjoner
i utgangspunktet anlegge sak for norske domstoler på lik
linje med norske myndigheter og organisasjoner. Domstolene vil så undersøke
om vilkårene for å kunne gå til sak er
oppfylt. Det er usikkert om alle utenlandske godkjente institusjoner
vil oppfylle kravene til sakstilknytning som følger av norsk
rett. Ettersom direktivet krever at utenlandske godkjente institusjoner
i utgangspunktet skal anses å ha søksmålskompetanse,
foreslo departementet i høringsnotatet at dette skulle
presiseres i markedsføringsloven slik at utenlandske godkjente
institusjoner skulle ha rett til å bringe saker inn for
Forbrukerombudet og domstolene.
Når det gjelder hvilke utenlandske godkjente institusjoner
som skulle omfattes av en slik bestemmelse, foreslo departementet
at det i loven tas inn en henvisning til listen som skal utarbeides
av EU-kommisjonen.
Flere høringsinstanser påpeker at det er viktig
at listen er tilgjengelig hos Barne- og familiedepartementet eller
Forbrukerombudet, for eksempel på Internett.
Etter direktivet skal Norge sikre at utenlandske godkjente institusjoner
kan bringe et brudd inn for norsk domstol eller administrativ myndighet.
Forutsetningen er at bruddet kan stanses i Norge, og at interesser
som beskyttes av vedkommende «godkjente institusjon» er
berørt av overtredelsen.
Departementet foreslår at forbudskompetansen legges
til Forbrukerombudet og Markedsrådet gjennom utvidelser
i deres kompetanse etter markedsføringsloven §§ 12
flg. Etter norsk rett foreligger det dermed ikke begrensninger med
hensyn til kompetansen til å nedlegge forbud i de saker
direktivet gjelder, heller ikke for så vidt gjelder hvem
som kan reise sak for å få nedlagt slikt forbud.
Departementet foreslår likevel at utenlandske godkjente
institusjoners kompetanse til å bringe saker inn for Forbrukerombudet
og Markedsrådet går klart fram av markedsføringsloven.
Dette er et sentralt element i direktivet som det etter vår
oppfatning er viktig å synliggjøre at er gjennomført.
(Se forslagets § 9 d.)
Direktivet åpner for at det kan innføres plikt
for godkjente institusjoner som ønsker å få stanset
en handling, til å enten kontakte den som står
bak handlingen eller kompetent tilsynsmyndighet, for å forsøke å få stanset
handlingen uten at det nedlegges forbud.
Departementet foreslår at det ikke tas inn regler om
forhåndskonsultasjon i markedsføringsloven.
Etterlevelsen av forbrukerbeskyttelsesdirektivene skal sikres
gjennom at brudd stanses. Dette kan i henhold til forbudsdirektivet
artikkel 2 skje ved at handlinger forbys og at en eventuell
avgjørelse om dette offentliggjøres. Det kan også kreves
at det offentliggjøres en retting med sikte på å hindre
at virkningene av bruddet fortsetter. Hvis den innklagede ikke retter
seg etter en avgjørelse innen den fristen som er satt,
kan det fastsettes dagbøter eller en annen form for bøter
eller gebyr.
I vedtak truffet av Forbrukerombudet eller Markedsrådet
skal det som hovedregel fastsettes et tvangsgebyr som skal betales
dersom vedtaket overtres. Dersom et vedtak ikke overholdes, skal
Forbrukerombudet som hovedregel utferdige forelegg om tvangsgebyr.
Tvangsgebyret utmåles i samsvar med det som er fastsatt
i forbuds-/påbudsvedtaket, og det settes en frist
på minst 3 uker for vedtakelse. Vedtas forelegget, vil
det være tvangsgrunnlag for utlegg. I motsatt fall må Forbrukerombudet
bringe saken inn for domstolene for å få fastslått
betalingsplikten.
Etter direktivet åpnes det for å pålegge
overtrederen tvangsgebyr i forbindelse med forbudsvedtak, hvis det
nasjonale rettssystemet hjemler mulighet for dette.
Da markedsføringsloven ble gitt i 1972, var forutsetningen
at Forbrukerombudet skulle håndheve bestemmelsene ved forhandlinger
og påvirkning. Dette fungerte tilfredsstillende i forhold
til de seriøse i markedet, men i forhold til enkelte overtredere
fungerte ikke dette systemet. Derfor ble ordningen med tvangsgebyr
innført i markedsføringsloven i 1995.
Departementet foreslår at både Markedsrådet
og Forbrukerombudet får kompetanse til å knytte
tvangsgebyr til vedtak etter bestemmelsene i markedsføringsloven
som gjennomfører forbudsdirektivet, se forslag § 16.
Forslaget til endringer i markedsføringsloven vil få økonomiske
og administrative konsekvenser for det offentlige, særlig
for Forbrukerombudet. Ombudet vil få ansvar for et nytt
felt, og vil måtte opparbeide og vedlikeholde kompetanse
på flere forvaltningsområder. Videre vil ombudet
få flere saker til behandling.
For det offentlige vil forslaget antakelig innebære større
kostnader enn en alternativ løsning der domstolene tildeles
kompetansen til å legge ned forbud.
Forslaget gir mulighet til å gi offentlige myndigheter
og private organisasjoner adgang til å bringe visse saker
inn for utenlandske myndigheter eller domstoler. Det er imidlertid
umulig å anslå kostnader forbundet med å føre
en sak i utlandet, og også i hvor stor grad muligheten
vil bli brukt. Et system for gjensidig representasjon vurderes.