Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan
Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke,
og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas, har
merket seg at likestillingslovens formål er å fremme
likestilling mellom kjønnene og tar særlig sikte
på å bedre kvinners stilling. Kvinner og menn
skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig
utvikling. Loven har et forbud mot direkte og indirekte kjønnsdiskriminering.
Likestillingsloven er både en ikke-diskriminerings-lov
og en lov som skal legge til rette for likestilling mellom kjønnene.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil påpeke at for
minoritetskvinner er det gjerne kombinasjonen kjønn/etnisitet
som setter dem i en ekstra utsatt stilling, og det perspektivet
må prege likestillingsarbeidet generelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at likestillingsloven
ikke er en generell diskrimineringslov, men en lov som først
og fremst tar sikte på å bekjempe diskriminering
på grunn av kjønn. Disse medlemmer viser
til at likestillingsloven skal fremme likestilling mellom kjønnene,
og skal dekke all forskjellsbehandling
som skyldes kjønn, også forskjellsbehandling av
minoritetskvinner som skyldes kjønn. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av at minoritetskvinner blir inkludert i
likestillingsarbeidet også på andre områder
enn når det gjelder spesielle temaer som tvangsekteskap
og omskjæring.
Disse medlemmer understreker at tvangsekteskap
og kjønnslemlestelse er straffbare handlinger regulert
i straffelov og i lov om forbud mot kjønnslemlestelse (lov
15. desember 1995 nr. 74), og at kjønnsbasert
forfølgelse er en grunn til å søke asyl
i Norge. Disse medlemmer finner på denne
bakgrunn det ikke naturlig at kjønnbasert forfølgelse
og tvangsekteskap skal gis en særskilt regulering i likestillingsloven.
Disse medlemmer viser til at likestillingsloven
allerede i dag skal fortolkes i lys av FNs kvinnekonvensjon. Disse
medlemmer er også kjent med at det pågår
et arbeid med å innarbeide FNs kvinnekonvensjon i norsk
lovgivning generelt, og forutsetter at også likestillingsloven
vurderes i forhold til FNs kvinnekonvensjon i den prosessen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at likestillingsloven
har som formål å fremme likestilling mellom kjønnene. Disse
medlemmer mener at likestillingsloven skal bygge på kvinnekonvensjonen,
og foreslår følgende endring i lovteksten:
Ǥ 1 nytt tredje ledd:
Loven skal tolkes i overensstemmelse med FNs kvinnekonvensjon.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, mener at det er beklagelig
at dagens likestillingspolitikk ser ut til å være
fundert på at man har en «kamp» mellom
to poler. Man ser ut til å være låst
fast i likestillingstanken fra 70- og tidlig 80-tall. På den
ene siden kjempes det for å posisjonere kvinner inn på alle
områder. På den andre side kjempes det for at
kvinner har enerett på omsorg for barn. Disse medlemmer mener
det vil være et sentralt og viktig skritt i likestillingsøyemed
om barneloven hadde likestilt menn og kvinner som omsorgspersoner,
jf. Fremskrittspartiets forslag om at delt ansvar og omsorg for
barn bør være hovedregelen etter samlivsbrudd.
Et annet moment disse medlemmer vil peke på,
er mangelen av kjønnsbalanse på de områder som
jobber med likestilling i det offentlige. Dette området
ser ut til å være dominert av kvinner.
Disse medlemmer finner det ikke rimelig at det
offentlige skal bruke store ressurser på å ivareta friske
voksne, intelligente, velutdannede menneskers rettigheter. Disse
medlemmer har full tiltro til menneskenes egen evne til å klare
dette, tiltro til at kvinner og menn kjenner sine behov og rettigheter,
og tiltro til at de selv kan ivareta disse. All annen tankegang
er etter disse medlemmers syn en krenkelse av det
enkelte individs integritet og evne til å ta egne beslutninger.
Disse medlemmer viser til Stortingets behandling
av statsbudsjettet der disse medlemmer foreslo avvikling av statlige
bevilgninger til likestillingsforskning, kompetansesenter for likestilling
og nedlegging av likestillingsombudet. Disse medlemmer foreslo også endring
av likestillingsloven slik at andre instanser, herunder domstolene
og Arbeidstilsynet får i oppgave å håndheve
de sentrale bestemmelser i loven. Disse forslag fikk kun Fremskrittspartiets
stemmer.
Disse medlemmer mener at selv om man kutter i
bevilgninger og fjerner ombud vil enkeltindividets rettigheter fortsatt
opprettholdes av regelverket i likestillingsloven, arbeidsmiljøloven
og avtaler inngått mellom arbeidstaker og arbeidsorganisasjonene.
I tillegg til dette er det en rekke frivillige organisasjoner, ideologiske
organisasjoner og politiske partier som har likestilling som sitt
sentrale varemerke og som arbeider på dette området.
At det er betydelige krefter i det norske samfunn som ønsker å videreføre
gårsdagens likestillingspolitikk bekreftes ikke minst ved
at mange fortsatt har en ufravikelig tro på kjønnskvotering. Disse
medlemmer mener et individ som har fått et arbeid
eller en posisjon pga. sitt kjønn, og ikke pga. sine kvalifikasjoner,
nedvurderes både av samfunnet og seg selv.
Disse medlemmer finner det betimelig å stille
følgende spørsmål: Er det slik at Norge
som kanskje er det mest «suverene» landet når
det gjelder å fokusere på likestilling konsentrert
mot kvinner, og er suverene når det gjelder bruken av ressurser
på dette området, har de beste resultatene med
hensyn til likestilling? Her vil disse medlemmer vise
til et oppslag i VG 12. mai 2000 der det slås
fast at myten om at vi er verdensmester i likestilling slår
sprekker. Norge ligger langt bak land som USA, Canada, Australia
og Storbritannia. Av 7 land er faktisk bare Japan dårligere
enn Norge, ifølge denne undersøkelsen. Andre studier
viser at vi også ligger bak Frankrike, Finland og Sverige.
Når det gjelder kvinner i innvandrermiljøene
vil disse medlemmer understreke at disse pr. i dag utsettes
for en betydelig diskriminering - i tillegg til at det har fremkommet
mangfoldige eksempler på vold, undertrykkelse og tvang. Disse
medlemmer mener problemene med tvangsekteskap, vold og kjønnslemlestelse
ikke løses gjennom svulstige fanebestemmelser i likestillingsloven
- men gjennom konkrete og klare regler i straffelov.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
et tillegg til lovteksten og fremmer følgende forslag:
«§ 1 første ledd nytt andre
punktum skal lyde:
Loven tar også sikte på å bedre minoritetskvinners stilling.»
Disse medlemmer er klar over at kvinner med minoritetsbakgrunn
er diskriminert både fordi de er kvinner og fordi de har
en annen bakgrunn enn flertallet av befolkningen. Likestillingsloven
bør dekke de områder som spesifikt rammer minoritetskvinner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til endringene under § 1a
og mener det er meget viktig for likestillingsarbeidet at virksomheter,
som i lov er pålagt å utarbeide årsberetninger,
i årsberetningen skal redegjøre for den faktiske
tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten.
Flertallet viser til arbeidet som nå gjøres
av lovutvalget som er nedsatt for å vurdere forslag til
ny lov mot etnisk diskriminering. Utvalget vil legge frem sin utredning
15. juni 2002. Regjeringen, ved Kommunal- og regionaldepartementet,
vil så legge frem en odelstingsproposisjon for Stortinget. Flertallet vil avvente
ny lov om diskriminering med sikte på å vurdere
om minoritetsgrupper blir gitt tilstrekkelig vern mot diskriminering.
Flertallet viser også til det pågående
arbeidet i EU med en såkalt antidiskrimineringspakke.
Flertallet viser til Arbeidslivslovutvalget som ble
nedsatt av regjeringen Stoltenberg 31. august 2001. Utvalget
skal gjennomgå og vurdere arbeidsmiljølovens regelverk
på ikke-diskrimineringsområdet og fremme forslag
om en regulering som kan bidra til å nå målet
om et arbeidsliv for alle. Flertallet forutsetter
at flere av spørsmålene utvalget skal ta stilling
til også vurderes i et kjønnsperspektiv, for eksempel
spørsmål knyttet til diskriminering og arbeidstid.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet ser viktigheten av at likestillingsloven
også blir en viktig del av arbeidsretten, og ber derfor
Regjeringen komme tilbake med endring av arbeidsmiljøloven
slik at arbeidsmiljøloven henviser til likestillingsloven.
Disse medlemmer foreslår derfor følgende:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med endring
i arbeidsmiljøloven § 55a slik at denne
har henvisning til likestillingsloven § 8a.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser videre til at det arbeides med en lov
mot etnisk diskriminering. Lovutvalget er blant annet bedt om å se
hen til likestillingsloven, og også søke å dra
nytte av de erfaringene som er gjort på dette området. Disse
medlemmer ser det slik at en ny lov mot etnisk diskriminering
vil kunne gi minoritetskvinner et dobbelt vern på enkelte områder,
idet likestillingsloven og en lov mot etnisk diskriminering på noen
områder vil overlappe hverandre. Et eksempel på dette
er å nekte bruk av religiøst betingede hodeplagg.
Likestillingsombudet har funnet at dette er i strid med likestillingsloven. Å nekte
bruk av religiøst betingede hodeplagg må også antas å være klart
i strid med en ny lov mot etnisk diskriminering. Disse medlemmer vil
påpeke at selv om likestillingsloven i § 1
fastslår at den «tar særlig sikte på å bedre
kvinners stilling» er ikke likestillingsloven først og
fremst en lov mot diskriminering av kvinner. Den er en lov som skal
fremme likestilling mellom kvinner og menn og dekker all forskjellsbehandling
som skyldes kjønn, også forskjellsbehandling av
minoritetskvinner som skyldes kjønn. En lov mot etnisk
diskriminering må antas å skulle ramme den forskjellsbehandlingen
som skyldes etnisitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot forslaget fra Regjeringen om å innta bestemmelser
i likestillingsloven og regnskapsloven om likestillingsrapportering
i årsberetningen. Begrunnelsene for dette er:
Årsberetningen som dokument skal gi informasjon til
kreditorer, investorer, ansatte, eiere m.m. om foretakets økonomiske
situasjon og fremtidsmuligheter. Beretningen avgis av foretakets
styre, og inngår i foretakets årsrapport. I de
fleste foretak utgjør årsberetningen en til to
sider. Etter disse medlemmers oppfatning er det avgjørende
at omfanget av opplysninger som skal inngå i årsberetningen
ikke blir så omfattende at regnskapsinformasjonen og de
sentrale formål med årsberetningen blir borte.
Forslaget vil ramme alle regnskapspliktige, inkludert alle aksjeselskaper,
også aksjeselskaper og andre regnskapspliktige som er å anse
som såkalte små foretak.
I den senere tid er det innført krav om at årsberetningen
skal inneholde informasjon om bedriftens arbeid med helse, miljø og
sikkerhet som allerede har utvidet omfanget av beretningen betydelig.
Nå ønsker man å utvide dette til også å omfatte
likestilling. Faren for at årsberetningen etter slike utvidelser
ikke egner seg som redskap for tradisjonelle økonomiske
analyser, er stor. Disse medlemmer vil også påpeke
at norske årsberetninger allerede nå står
i en særstilling i internasjonal sammenheng mht. hvor mange
foretak som er undergitt omfattende rapporteringskrav, og at forslaget
ikke harmonerer med ønsket om forenkling.
Disse medlemmer mener det er åpenbart
at forslaget medfører betydelig arbeid for foretakene, særlig
for dem som ikke har store personalavdelinger. Dette gjelder de
fleste foretak som vil bli omfattet av bestemmelsen. Det er en faktisk
feil at virkemidlet er lite byråkratisk og ikke krever
utarbeiding av ytterligere dokumenter og skjema eller nye rutiner,
eller at man kan nøye seg med en henvisning til at bedriften har
et tilfredsstillende likestillingsarbeid. Oppramsingen i Ot.prp.
nr. 77 (2000-2001) under pkt. 5.6.3 medfører krav tilsvarende
en kartlegging og utarbeidelse av handlingsplan.
Disse medlemmer er også bekymret for
at en del av de opplysningene som kreves offentliggjort, også vil
kunne være informasjon selskapet ikke ønsker at
konkurrenter skal ha tilgang til.
Disse medlemmer går også imot
at offentlige myndigheter og virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning
skal gi tilsvarende redegjørelse i forbindelse med årsbudsjettet. Disse
medlemmer ser disse tiltakene som unødvendig byråkratiserende
tiltak som neppe vil ha reell positiv påvirkning på likestillingsarbeid.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, tar utgangspunkt
i at likestillingsloven gjelder i dag på alle områder
med unntak av «indre forhold» i trossamfunn, jf.
likestillingsloven § 2 første ledd. Denne
unntaksbestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med
Grunnloven § 2 første ledd, som sikrer
retten til fri religionsutøvelse, og bestemmelsene om religionsfrihet
i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, jf. for eksempel
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9. Den norske
kirke, som ett blant mange trossamfunn i Norge, omfattes av unntaksbestemmelsen
i likestillingsloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet har merket seg at kvinnelige
prester som har opplevd å bli forbigått av dårligere
kvalifiserte menn, har ikke kunnet klage til Likestillingsombudet
for å få rettslig prøvet om de var blitt
offer for kjønnsdiskriminering. De kvinnelige teologene
har et dårligere rettsvern enn alle andre kvinner når
de søker jobb som prest.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at ulik behandling på grunn
av kjønn ikke kan sies å ha noen nær
sammenheng med «religionsutøvelsen» i
Den norske kirke. Følgelig vil det heller ikke være noe
inngrep i religionsfriheten om loven kom til anvendelse. Forutsetningen
for at ansettelser av prester skal omfattes av unntaket, synes derfor å være
bortfalt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til at likestillingsloven gjelder på alle
samfunnsområder bortsett fra indre
forhold i trossamfunn. Dette unntaket har vært forstått
slik at loven ikke gjelder ansettelser og utnevnelser av prester
i Den norske kirke.
Disse medlemmer vil i denne sammenhengen vise
til Kirkerådets høringsuttalelse fra februar 2000.
Der Kirkerådet skriver følgende:
«Intensjonene i likestillingsloven er i godt
samsvar med kristen etikk. Derfor er det i Kirken drevet et aktivt
likestillingsarbeid de siste 15 årene. Det økumeniske
tiåret 1988-98 «Kirker i solidaritet med kvinner» har
betydd mye. Kirkerådet oppnevnte våren 1999 Nemnd
for kvinne- og likestillingsspørsmål for å følge
opp arbeidet. På Kirkemøtet høsten 1999
ble strategiplanen for oppfølgingen av tiåret
vedtatt. Tiårets program var «å hjelpe
kvinner frem i alle posisjoner i kirke og samfunn». Likestillingsloven
er etter Kirkerådets syn klart i pakt med disse intensjonene
og Den norske kirkes egen strategiplan.»
Videre sier Kirkerådet at Kirken likestiller «kvinners
og menns tjeneste og har en bevisst strategi for slik likestilling
i praksis, en strategi som er i samsvar med likestillingsloven».
Tilsettingsreglene sier at «kvinner og menn har lik adgang
til tilsetting som prest». Kirkerådet påpeker
videre at Kirkemøtet i 1990 gjorde en rekke vedtak som
gjaldt behovet for en jevnere kjønnsfordeling på alle
nivåer og i alle sammenhenger i Kirken.
Disse medlemmer forstår Kirkerådet
slik at det mener at likestilling mellom menn og kvinner er helt
i tråd med Kirkens lære og praksis, og at Kirken til
og med arbeider aktivt for likestilling.
Disse medlemmer viser til at med indre forhold
menes spørsmål som har nær sammenheng
med selve «religionsutøvelsen» i trossamfunnet.
Dette synspunktet harmonerer med hensynet til religionsfriheten,
som er selve grunnlaget for unntaket fra loven. Formålet
med unntaket er at likestillingsloven ikke skal gripe inn i måten
trossamfunn utøver sin religion på.
Disse medlemmer har merket seg at i lovens forarbeider
nevnes at ansettelser av prester i Den norske kirke er unntatt fra
lovens virkeområde. Begrunnelsen for at ansettelser av
prester skal regnes for indre forhold, ser imidlertid ut til å være
at Kirken har et «religiøst behov» for
et unntak fra loven. Det heter at hvis «det er i strid
med troen» å ha en kvinnelig forstander i en menighet,
ville det være et «inngrep i religionsfriheten» om
lovens bestemmelse om likestilling ved ansettelser skulle komme
til anvendelse. Unntaket ville altså omfattet ansettelser
hvis Kirken ut fra en religiøs begrunnelse ikke tillot
ansettelser av kvinnelige prester.
Disse medlemmer viser til at Den norske kirkes
syn på likestilling mellom kjønnene har endret
seg mye siden loven ble vedtatt. Som Kirkerådet påpeker i
sin høringsuttalelse, er det for lengst fastslått
at kvinner og menn skal likestilles ved ansettelser i Kirken. Kirkerådets
uttalelse tilsier at forskjellsbehandling av kvinner og menn ved
ansettelser ikke kan begrunnes i Kirkens lære.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslår å endre
lovens virkeområde til å gjelde indre forhold
i trossamfunn. Loven skal gjelde for alle trossamfunn, både
dissentersamfunn og statskirken.
Disse medlemmer ønsker denne endringen for å fremme
og styrke kvinners deltakelse i statskirken og trossamfunn. Ansettelser
av prester har til nå ikke vært omfatter av likestillingsloven.
Kampen for kvinners frigjøring og likestilling har gått
i ulike faser. Disse medlemmer mener at tiden er
inne for at likestillingsloven også skal gjelde statskirken
og andre trossamfunn.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 2 første ledd skal lyde:
Loven gjelder på alle områder.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot formuleringen om at indirekte forskjellsbehandling av menn
og kvinner som tilsynelatende virker kjønnsnøytralt,
skal være lovstridige forutsatt at det faktisk virker slik
at det ene kjønn stilles dårligere enn det andre.
Denne delen av paragrafen er åpenbart umulig kontrollerbar.
Disse medlemmer mener at det i utgangspunktet
kan høres fornuftig ut at man ikke kan forskjellsbehandle
dithen at man kan sette en kvinne i dårligere stilling
enn hun ellers ville ha vært pga. graviditet eller fødsel,
eller utnyttelse av permisjonsrettigheter, men disse medlemmer mener
at det å få barn er en selvvalgt ting, og at det
ikke kan sies å være riktig at man skal ha en
lik karriereutvikling om man velger å være på jobb
eller ikke. Disse medlemmer vil altså ikke
diskriminere menn og kvinner som ikke får barn - og derfor
ikke er fraværende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmål rundt
uregelmessig arbeidstid, som turnusarbeid og skiftarbeid, reguleres
av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og arbeidsmiljøloven.
Flertallet har merket seg debatten rundt endringer
i folketrygdreglene om kvinner og pensjon, og viser til den oppfølgingen
av Samboerutvalgets innstilling som Samarbeidsregjeringen har varslet,
og viser i tillegg til det pågående arbeidet i
pensjonskommisjonen.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, merker seg forslaget om rett til lik lønn
for samme arbeid eller arbeid av lik verdi gjelder uavhengig om
arbeidet tilhører ulike fag eller om lønnen reguleres
i ulike tariffavtaler. Dette flertallet mener dette
er viktig for å oppnå likelønnsutvikling
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at Klagenemnda for
likestilling håndhever bestemmelsen vedrørende
likelønn, og vil understreke at slike vedtak skal ha konsekvens. Disse
medlemmer vil understreke at arbeidsgivere har ansvar for å sørge
for at vedtak i klagenemnda blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ønsker å fjerne forskjellsbehandlingen
av kvinnearbeid og mannsarbeid med uregelmessig arbeidstid. Skillet mellom
turnusarbeidere og skiftarbeidere er et tradisjonelt og urimelig
skille - dette er i strid med likestillingsloven. Skift og turnusarbeid
må likestilles.
Disse medlemmer mener at folketrygdreglene må endres
slik at det blir enklere for kvinner å oppnå full
pensjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot endringen av denne paragraf. Disse medlemmer mener
at markedet skal styre lønnsutviklingen i den enkelte bransje.
At man for eksempel skal ha lik lønn for saksbehandlerarbeid i
offentlig sektor, i forhold til saksbehandlerarbeid i for eksempel
IT-bransjen, hvor behovet for arbeidskraft er svært stor,
synes feil.
Disse medlemmer vil dog understreke viktigheten
av en god lønnsutvikling både i helse og skolesektoren.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, mener at det som hovedregel ikke
bør foretas særbehandling mellom kjønn
ved opptak til utdanning. Utgangspunktet bør ved alle opptak
til utdanning være en individuell vurdering av om den enkelte
oppfyller kravene til opptak, og at den best kvalifiserte søker
skal gis opptak først.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det
dessverre ved flere utdanningsinstitusjoner og i yrkesgrupper er
en veldig skjev fordeling mellom kjønnene. Dette
flertallet er av den oppfatning at det bør søkes
en jevnere fordeling mellom kjønnene i alle yrkesgrupper.
Derfor bør det åpnes for at den enkelte utdanningsinstitusjon
får fullmakter til å sikre jevnt opptak av elever/studenter
fra begge kjønn. Dette flertallet vil derfor
fjerne begrensningen som det i dag ligger på å bare
kunne bruke moderat kvotering ved opptak til utdanning. Dette flertallet vil
understreke at dette åpner for særbehandling av
det ene kjønn, derved blir det ikke innført noen
plikt til å særbehandle. Dette flertallet vil påpeke
at det skal foreligge særlige grunner for at man ved den
enkelte utdanningsinstitusjon skal fravike kravet om rettferdig
behandling av det enkelte individ uavhengig av kjønn.
Dette flertallet mener at myndigheten til å fatte
avgjørelse av hvilken særbehandling som kan anvendes
skal ligge hos den enkelte utdanningsinstitusjon, og ikke være
bestemt gjennom lov. Dette flertallet mener det er
riktig å delegere beslutning om å anvende kvotering
med bakgrunn i kjønn til de enkelte utdanningsinstitusjoner.
Utdanningsinstitusjonene, med styrerepresentasjon fra både
eier, ansatte og studenter, må forventes å vite
mest om utviklingen i kjønnsbalansen i både søkermasse
og studentmasse. Institusjonene bør derfor gis ansvaret
for å innføre, bestemme størrelsen på,
og oppheve kvotering på bakgrunn av kjønn ved
opptak til utdanning. Likevel mener dette flertallet at
adgangen til særbehandling forutsetter at visse vilkår
er oppfylt. For det første må tiltaket være
egnet til å fremme likestilling. For det andre skal særbehandling
anvendes overfor det kjønnet som er svakest representert
på det aktuelle området. For det tredje gjelder
adgangen til særbehandling bare til formålet med
tiltaket er oppnådd. For det fjerde stilles det krav at
effekten av særbehandling i likestillingsøyemed
må gi en klar fordel, veid opp mot den ulempe det er for
dem som blir stilt i en dårligere stilling som følge
av særbehandlingen.
Dette flertallet viser til ordningen med øremerking
av vitenskapelige stillinger for kvinner hvor man har benyttet kvoteringstiltak
ved å øremerke stillinger i en periode for å få en
endring og at dette er hjemlet i universitets- og høyskolelov.
Dette flertallet viser til at Utdannings- og forskningsdepartementet
våren 2002 har varslet en stortingsmelding om rekruttering
av vitenskapelig personell til høyere utdanning, der også likestilling blir
behandlet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det ved flere utdanningsinstitusjoner og i yrkesgrupper er
en veldig skjev fordeling mellom kjønnene. Disse
medlemmer er av den oppfatning at det bør søkes
en jevnere fordeling mellom kjønnene i alle yrkesgrupper.
Derfor bør det åpnes for at utdanningsinstitusjoner
får fullmakter til å sikre jevnt opptak av elever/studenter
fra begge kjønn. Disse medlemmer vil derfor
fjerne begrensningen som det i dag ligger på å bare
kunne bruke moderat kvotering ved opptak til utdanning.
Komiteen merker seg lovens fokus på seksuell trakassering.
Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet
som deles inn i tre hovedgrupper; verbal, ikke verbal og fysisk
trakassering. Felles for de tre ulike variantene av seksuell trakassering
er at det oppleves som overgrep mot den enkeltes personlige integritet.
Komiteen viser til at arbeidsgiver og ledelse
i arbeidslivet, organisasjoner, barnehager, skoler og utdanningsinstitusjoner
har ansvar for å forebygge og å søke å hindre
at seksuell trakassering skjer innenfor sitt arbeidsområde.
Komiteen viser til at seksuell trakassering i
dag er omfattet av arbeidsmiljøloven (§ 12
nr. 1 tredje punktum) og at likestillingsloven i dag ikke har en egen
bestemmelse om vern mot seksuell trakassering. Komiteen har
merket seg at seksuell trakassering er utbredt både i idrettsmiljøer,
på skoler og universiteter, blant barn og unge, i foreningslivet
og i pasient/klient/kundeforhold.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, er opptatt av at disse alvorlige sakene
blir behandlet på en slik måte at slike handlinger
er uakseptable og straffbare. Flertallet mener det
er viktig å sikre rettssikkerheten både for offeret
og den som blir anklaget for seksuell trakassering. Flertallet viser
til at nemnda ikke etterforsker, foretar avhør eller fører
vitner. Flertallet vil på bakgrunn av dette
foreslå at § 8a også bør
håndheves av alminnelig rett.
Flertallet støtter på denne
bakgrunn Regjeringens vurdering i at det er behov for et videre
anvendelsesområde for regler om vern mot seksuell trakassering
enn det som finnes i dagens regelverk.
Flertallet viser til at bestemmelsen om seksuell
trakassering inneholder to typer regler. «Forbudsbestemmelsen» skal
håndheves direkte i forhold til den som trakasserer, og
denne bestemmelsen skal håndheves av domstolene fordi verken
Likestillingsombudet eller Klagenemnda er organisert på en
måte som ivaretar de særlige rettssikkerhetshensyn
som disse sakene vil reise.
Flertallet viser til at i bestemmelsens tredje ledd
foreslås det en vernebestemmelse, som vil pålegge
arbeidsgiver og ledelse i organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner
ansvar for å forebygge og søke å hindre
at seksuell trakassering skjer innenfor deres ansvarsområder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet foreslår
følgende forslag til endret lovtekst, som tillegg før
lovteksten fortsetter med «Likestillingsombudet og Klagenemnda
for likestilling håndhever …»:
«§ 8a fjerde ledd nytt første
punktum skal lyde:
De alminnelige domstoler håndhever bestemmelsens første
ledd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at disse alvorlige sakene blir behandlet på en
slik måte at det ikke er tvil om at dette er straffbare
handlinger. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre
rettssikkerheten både for offeret og den som blir anklaget
for seksuell trakassering. Disse medlemmer viser
til at nemnda ikke etterforsker, foretar avhør eller fører
vitner. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette foreslå at § 8a skal håndheves
av alminnelig rett.
Disse medlemmer går imot § 8a
fjerde og femte ledd og fremmer følgende alternative forslag
til disse ledd:
«De alminnelige domstoler håndhever bestemmelsen.»
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at kjønnsbasert forfølgelse og tvangsekteskap
også er seksuell trakassering i tillegg til de nevnte eksempler
i proposisjonen. Dette er et problem for ulike kvinnegrupper i Norge
og bør nevnes i likestillingsloven.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til sammensetningen av Klagenemnda
for likestilling, og vil understreke at disse ikke skal oppfattes
som «partsrepresentanter», men har som oppgave å håndheve
loven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot forslaget fra Regjeringen om at dersom det foreligger opplysninger
som gir grunn til å tro at det har skjedd direkte eller
indirekte forskjellsbehandling ved ansettelser eller i arbeidsforhold,
må arbeidsgiver sannsynliggjøre at forskjellsbehandling
ikke er i strid med denne loven. Disse medlemmer mener
det må være slik at det er de som mener det har
foregått en forskjellsbehandling og/eller et lovbrudd
som må sannsynliggjøre dette, og evt. ved hjelp
av politi og rettsapparatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke forslaget om at arbeidssøker eller arbeidstaker som
er blitt forskjellsbehandlet i strid med §§ 3-6
har krav på erstatning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Disse
medlemmer mener at ved manglende klarhet i skyldspørsmål
kan ikke erstatning innvilges.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, merker seg at det skal redegjøres
for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling
i fylkeskommuner, kommuner og virksomheter for å forhindre
forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene.
Dette er et viktig virkemiddel for å få satt likestilling
på dagsorden.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at kjønnsrepresentasjon i
styrer er et spørsmål som ikke omfattes av Ot.prp.
nr. 6 (2001-2002), jf. Ot.prp. nr. 77 (2000-2001), og at Samarbeidsregjeringen
utreder dette spørsmålet separat. Disse
medlemmer vil på nåværende tidspunkt
ikke konkludere, men avventer Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Senterpartiet viser til forslagene fra regjeringen Stoltenberg
som ble sendt ut i juli 2001, der en skisserte forskjellige modeller
for å sikre flere kvinner inn i styrerommene. Disse
medlemmer har merket seg at det i høringsbrevet
foreslås at hvert kjønn skal være representert
med et visst antall medlemmer i selskapets styre (et antall tilsvarende
ca. 40 pst. av styrets medlemmer). Det blir presentert ulike modeller
på hvordan dette kan gjøre.
Disse medlemmer viser til at den første
modellen innebærer at reglene skal gjelde for alle statsaksjeselskaper
og statsforetak, samt for offentlig eide særlovselskaper.
Videre foreslås det at likestillingsloven § 21
skal komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer til styrer
i stiftelser. Denne modellen kan velges alene.
Disse medlemmer viser også til at den
andre modellen innebærer at reglene skal gjelde for privat eide
allmennaksjeselskaper, men ikke for privat eide aksjeselskaper.
Denne modellen vil supplere den ovenfor.
Disse medlemmer viser avslutningsvis til den tredje
modellen som baserer seg på et forslag fra en av høringsinstansene
i den første høringsrunden. Modellen innebærer
at man innfører et system hvor det før styrevalget
skal foreslås et visst minimumsantall av hvert kjønn,
det vil si en form for nominasjonsprosess. Modellen kan ses som
et alternativ til regler om kjønnsrepresentasjon i styrer
i de to foregående modellene.
Disse medlemmer går inn for gjennom lovgivning å sikre
minst 40 pst. av begge kjønn i styrene i alle statsaksjeselskaper
og statsforetak, samt for offentlig eide særlovselskaper.
Videre foreslås det at likestillingsloven § 21
skal komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer til styrer
i stiftelser. Reglene skal også gjelde for priavt
eide allmennaksjeselskaper, men ikke for privat eide aksjeselskaper.
Disse medlemmer går inn for at den nye
lovbestemmelsen innføres så snart som mulig, med
dato for ikrafttredelse som gir tid for selskapene å gjennomføre
endringen. Etter ikrafttredelsen gis det ikke dispensasjon. Disse
medlemmer ber Regjeringen komme tilbake med lovendringen
snarest råd.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag
om å endre likestillingsloven og aksjeloven for å sikre
minst 40 pst. av begge kjønn i styrene til alle statsaksjeselskaper
og statsforetak, samt offentlig eide særlovselskaper. I
tillegg skal loven komme til anvendelse der staten oppnevner medlemmer
til styrer i stiftelser. Reglene skal gjelde for privat eide allmennaksjeselskaper,
men ikke privat eide aksjeselskaper.
Den nye lovbestemmelsen innføres snarest mulig, med
dato for ikrafttredelse som gir selskapene tid til å gjennomføre
endringen. Etter ikrafttredelse gis det ikke dispensasjon.»
Disse medlemmer har merket seg at det i høringsnotatet
har vært vurdert å foreta endringer i lov om fylkeskommunale
sykehus. Denne loven vil imidlertid bli avløst av ny lov
om helseforetak. Likestillingsloven § 21 vil komme
til anvendelse når departementet og styret i regionalt
helseforetak velger styremedlemmer og eventuelt varamedlemmer. Dette
er også understreket i Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Om lov om
helseforetak m.m. (helseforetaksloven). Disse medlemmene er
enig i at det ikke ble foreslått endringer i lov om fylkeskommunale
sykehus eller i ny lov om helseforetak. Disse medlemmer avventer forslaget
fra Samarbeidsregjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
klar avstand fra at man skal kvotere kvinner inn i private bedrifters
styrer. Disse medlemmer vil ikke bidra til at det
private næringsliv får ytterligere restriksjoner
og pålegg, som en innblanding fra det offentlige når
det gjelder styresammensetninger vil medføre. Disse
medlemmer mener at næringslivet selv må stå fritt
til å oppnevne de styrer man ønsker, og dessuten
oppfattes forslaget som en direkte diskriminering av kvinner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at likestillingslovens regler om representasjon også skal
gjelde for styrer i aksjeselskaper. Selskaper med offentlig eierandel, børsnoterte
selskaper og selskaper med over 30 ansatte skal ha minst 40 pst.
av hvert kjønn i sine styrer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen endre likestillingsloven
og annet lovverk som regulerer bedriftenes styresammensetting, slik
at likestillingslovens regler om representasjon også skal
gjelde for styrer i aksjeselskaper. Selskaper med offentlig eierandel,
børsnoterte selskaper og selskaper med over 30 ansatte
skal ha minst 40 pst. av hvert kjønn i sine styrer.»
Disse medlemmer mener at det bør
utarbeides handlingsplaner for likestilling på den enkelte
arbeidsplass. Plikten bør omfatte alle mellomstore og store
arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
de samme synspunkter som gjort under likestillingsloven, og går
imot endringer av disse lovene.