2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Ola T. Heggem, deler Regjeringens syn i at det er et behov for å endre lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting. Komiteen konstaterer at lovforslaget som er lagt frem i stor grad har sin bakgrunn i Konvergensutvalgets anbefalinger. Det overordnede mål for dette arbeidet er å sørge for at det rettslige rammeverket er à jour med den teknologiske og markedsmessige utviklingen på feltet.

Komiteen viser til at behovet for endring er oppstått særlig under hensyn til tre forhold:

  • 1. Den teknologiske utviklingen.

  • 2. At det i noen tilfeller ikke er samsvar mellom norsk lov og TV-direktivet som er en del av EØS-avtalen.

  • 3. Erfaringer knyttet til driften av kommersiell kringkasting.

Når det gjelder punkt 1; Den teknologiske utviklingen, er denne blant annet omtalt i Stortingest behandling av St.meld. nr. 57 (2000-2001) Mediemeldingen, jf. Innst. S. nr. 142 (2001-2002) våren 2002.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at utviklingen fører til at det blir plass til mange flere kanaler enn før. Etter hvert som kapasiteten øker, kan legitimiteten for et detaljert reguleringsregime svekkes. Endringene skjer imidlertid over noen år. Inntil videre kan derfor konsesjonene representere sentrale mediepolitiske instrumenter.

Flertallet viser til at internasjonalt er man i ferd med å utvikle et system hvor reguleringsmyndighetene er uavhengige av det politiske system. Dette for å ivareta reell konkurranse, ytringsfrihet og mediemangfold. Europarådet har vedtatt en anbefaling til sine medlemsland om i størst mulig grad å tilstrebe politisk uavhengige regulatorer.

Med hensyn til grenseoppgangen i forhold til ny teknologi viser flertallet til sitt brev til Kirke- og kulturdepartementet av 22. oktober 2002 - og statsrådens svar på dette av 29. oktober 2002. (Brevene følger som vedlegg til denne innstilling). Flertallet tar statsrådens svar til etterretning, og legger de grensedragninger som fremgår av svarbrevet til grunn for sin vurdering av loven - med de unntak som fremkommer i komiteens merknader i denne sak.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, understreker at det er en generell fare ved alle reguleringer at de kan forstyrre innovasjonen på et område. Dette flertallet mener man ved utforming av forskrifter og konkret politikk i forbindelse med denne loven må ha som en sentral målsetting at reguleringene i minst mulig grad hemmer utviklingen på feltet.

Dette flertallet viser til gjeldende kringkastingsforskrift og påpeker at denne er svært detaljert utformet. Dette flertallet mener det må være riktig å tilstrebe en enklere forskrift med færre og romsligere regler. Dette bør vurderes oppnådd ved en gjennomgang der større grep tilstrebes. Dette flertallet vil påpeke at kringkastingsfeltet i Norge er oversiktlig og at eventuelle uheldige utviklingstrekk lett vil bli påpekt. Dette tilsier en stor romslighet i regelverket, og åpner mulighetene for skreddersøm med sikte på å gi de enkelte aktører gode utvik­lingsmuligheter.

I fremtiden mener komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet at utviklingen vil gi grunnlag for at Kringkastingsloven må revideres og tilpasses den digitale mediehverdagen som står for døren, dvs. konvergeres mot et enhetlig lovverk for tele-, data- og mediemarkedet og medieformidling generelt. Disse medlemmer har merket seg Konvergensutvalgets forslag om at man bør ha som et langsiktig mål å arbeide for en samlet IKT-lov. Disse medlemmer deler dette syn og vil be om at Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av dette innen stortingsperiodens utløp.

Disse medlemmer viser til sine merknader i forbindelse med Stortingets behandling av mediemeldingen (Innst. S. nr. 142 (2001-2002)). Disse medlemmer mener at avviklingen av NRK-monopolet er en av de viktigste hendelser innen media i Norge i siste halvdel av forrige århundre. I eteren har man nå fått valgmuligheter lik det man i lang tid har hatt med hensyn til aviser og blader. Utviklingen av Internett har ytterligere understreket denne utviklingen.

Fremskrittspartiets program og intensjoner hva angår mediepolitikken er følgende:

  • Avskaffelse av statlig medievirksomhet som NRK, for slik å sikre uavhengige aktører i media, mangfold og ytringsfrihet.

  • Full frihet til å kringkaste/formidle gjennom alle tilgjengelige medier, kun begrenset av straffeloven og konkurranselov.

  • Begrensning av eierkonsentrasjoner, private så vel som statlige, for å hindre monopoldannelse og sikre fri konkurranse, mediemangfold og ytringsfrihet.

  • Likestilling av media gjennom fjerning av statlige støtteordninger som pressestøtte og likebehandling med hensyn til momsfritak. Dette for å sikre pressens og medias uavhengighet og den frie meningsdannelse og meningsformidling.

  • Konsesjoner innenfor medieformidling gis som en formalitet på nøytralt grunnlag og legges ut på anbud der begrenset kapasitet tilsier det.

Disse medlemmer vil markere ytringsfriheten og det frie valg hos forbrukerne som det bærende og mest vesentlige prinsipp i Fremskrittspartiets mediepolitikk. Økningen i radio- og fjernsynstilbudene har gitt oss større muligheter til å velge. Dette viser at frihet i eteren kan stimulere til kvalitet og mangfold. Disse medlemmer ønsker størst mulig grad av frihet i eteren. Disse medlemmer ønsker å legge minst mulig restriksjoner på dem som vil drive radio- og fjernsynsstasjoner. Er det fysisk mulig med hensyn til frekvenser osv., bør konsesjoner gis som en formalitet.

Når det gjelder NRKs rolle som allmennkringkaster, ser disse medlemmer det ikke som noen offentlig oppgave å drive med medievirksomhet. Disse medlemmer har som et langsiktig mål å selge NRK.

Disse medlemmer ønsker en konkurransesituasjon i radio- og fjernsynsvirksomheten der de enkelte aktører finansierer sin virksomhet, enten gjennom reklame og sponsing, eller gjennom abonnements- og betalings-TV-ordninger.

Disse medlemmer vil heller ikke legge begrensninger på den reklamen som sendes, utover det som reguleres i straffeloven.

Det er disse medlemmers syn at det må være et sentralt mål å få fjernet lisensavgiften som NRK innkrever. Dette kan etter disse medlemmers syn gjøres ved gradvis innstramming og effektivisering av NRK, samtidig som man tillater NRK i økende grad å bli en kommersiell aktør gjennom blant annet reklame og sponsing. Parallelt med innsparing og økte inntekter fra den kommersielle virksomhet skal lisensavgiften avvikles.

Disse medlemmer registrerer at man fra flere hold har åpnet for en økning av NRK-lisensavgiften. Denne er etter disse medlemmers mening allerede skyhøy - og vi vil på det sterkeste advare mot å tenke i disse baner. Disse medlemmer finner det urimelig at det norske folk skal belastes med byrdene for NRK-ledelsens inkompetanse og manglende styring gjennom mange år.

Disse medlemmer ønsker å slippe radio- og fjernsynsstasjonene fri fra politikernes klamme grep. Den eneste styring som politikerne bør ha med etermedier, er i tilfelle krisesituasjoner som krig, terrorkatastrofer osv. Men dette kan ikke i seg selv være grunnlaget for at det offentlige og skattebetalerne skal subsidiere enkeltselskaper i denne bransjen. Kriseberedskap kan utmerket godt løses ved at det undertegnes kontrakter som gir de styrende myndigheter råderett over kringkastingsselskapene ved en krise- eller krigssituasjon.

Når det gjelder det norske folks mulighet til å ta imot NRK2, vil disse medlemmer henvise til at Fremskrittspartiet ved to anledninger i Stortinget har tatt opp krav om at de som ikke kan motta NRK2 skal få redusert sin lisens.

Disse medlemmer registrerer at Fremskrittspartiet står alene om de ovennevnte syn på kringkasting. Dette gikk også klart frem av Stortingets behandling av mediemeldingen. Med bakgrunn i den forholdsvis korte tid som er gått siden behandlingen av mediemeldingen vil disse medlemmer i denne sak ikke gjenta sine mange forslag av prinsipiell karakter.

Disse medlemmer vil imidlertid ta opp enkelte konkrete forslag på noen utvalgte felt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at departementets beskrivelse av utviklingen innen medieområdet - med en rivende teknologisk utvikling, en økende konvergens og følgene det får for mediene, innholdet i mediene og tilbudet til den enkelte bruker - er en grunnleggende tro på at flere aktører, flere kanaler, flere medier og økt konkurranse, nødvendigvis fører til et kvalitetsmessig bedre tilbud til allmennheten. Departementet uttaler at det ved utformingen av lovforslaget har vært en sentral målsetting at reguleringen i minst mulig grad skal hemme utviklingen på området. Disse medlemmer ser ikke på kringkastingslovgivningen som et middel for å hemme utviklingen, men som et redskap for å kontrollere utviklingen på en måte som gavner allmennheten. Disse medlemmer mener at det er viktig at lovgivningen danner grunnlag for å sikre at medietilbudet skal nå ut til alle. Allmennkringkastingskanalene må sikres adgang i framtidige nettverk og sendeplattformer. Den elektroniske programguiden (EPG) må få en demokratisk utforming. Det blir etter disse medlemmers syn viktig å unngå strategisk utnyttelse av den elektroniske programguiden til krysspromotering av sendinger, som plattformoperatøren selv kan ha økonomiske interesser i for inntjening på bekostning av andre aktører. Utfordringene er mange, men svaret er etter disse medlemmers mening ikke en avregulering, men heller en tilpasning av lovverket for å sikre allmennhetens tilgang til mediene også i framtiden.

Kringkastingsdefinisjonen

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er ikke enig i at kringkastingslovens definisjon av kringkasting i § 1 1 skal presiseres med et samtidighetskrav. Dersom det innføres et slikt samtidighetskrav, vil det i framtiden være en rekke tjenester som tilbys gjennom den elektroniske guiden, og som til forveksling er svært lik det tilbudet som gis gjennom kringkastingsmediene, men som ikke omfattes av kringkastingsloven etter dette. Det vil f.eks. gjelde for "video på bestilling", som kan organiseres slik at det faktisk kun blir en tidsforskyvning tilpasset den enkelte bruker, men ellers til forveksling blir lik den måten mange bruker videoen på i dag for å få sett filmer.

Disse medlemmer mener heller ikke at det er riktig å innskrenke den generelle konsesjonsplikten for drift av kringkasting etter § 2 1, til kun å gjelde kringkasting som formidles via trådløse, bakkebaserte senderanlegg. Både i Sverige og i Storbritannia omfatter den generelle konsesjonsplikten ikke bare trådløse, bakkebaserte senderanlegg, men også radio- og TV-sendinger i sanntid omfattes av loven. Både i Storbritannia, Sverige, Canada og Nederland omfattes radio- og fjernsynssendinger over Internett av kringkastningslovgivningen. Det samme gjelder for "video på bestilling", uavhengig av distribusjonsform. Disse medlemmer mener at det er viktig å opprettholde en lovgivning som omfatter flest av de produktene som presenteres til enhver tid, uavhengig av sendeplattform.

Konsesjon vs. registrering

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Konvergensutvalget foreslo at konsesjonsplikten for kringkastingsvirksomhet bør bortfalle når dagens analoge frekvenser kan frigjøres for digitale sendinger. Utvalget la til grunn at det på dette tidspunkt ikke vil være noen vesentlig knapphet på distribusjonsressurser, og at det derfor heller ikke vil være grunnlag for å opprettholde en egen konsesjonsordning (utover en rent teknisk begrunnet konsesjonsordning som kan forvaltes av telemyndighetene). Utvalget foreslo samtidig at dersom konsesjonsplikten bortfaller, bør denne erstattes av en registreringsplikt som sikrer myndighetene oversikt over hvem som står ansvarlig for sendingene. Av høringsinstansene som kommenterte utvalgets forslag, var de fleste positive.

Departementet har lagt opp til en fleksibel fullmaktshjemmel som åpner for at om det på et senere tidspunkt vil vise seg at en registreringsplikt ikke er nødvendig eller bør begrenses, kan dette gjøres mulig uten lovendring. Flertallet stiller seg positiv til dette.

Flertallet registrerer at kabelnett og satellitt har større kapasitet enn trådløse bakkebaserte senderanlegg. Flertallet er derfor enig i at man opphever konsesjonsplikten for drift av kringkasting som sendes over de sistnevnte plattformene. Denne kan erstattes med registreringsplikt.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at dagens begrensede kapasitet tilsier politiske føringer på tildelinger av kapasitet av konsesjoner, men vil samtidig slå fast at målet om fjerning av konsesjonsplikten når distribusjonsressursene er til stede, bør stå fast. Dette flertallet sier seg tilfreds med at departementet vil vurdere på ny konsesjonsplikten etter som frekvensressursene utnyttes bedre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er ikke enig i at konsesjonsplikten for kringkastingsvirksomhet skal bortfalle, når dagens analoge frekvenser kan frigjøres for digitale sendinger. Selv om Konvergensutvalget fremmet et slikt forslag, var det flere høringsinstanser som gav uttrykk for at kapasiteten vil være begrenset også etter at digitaliseringsprosessen er fullført, og at dette tilsier at man viderefører systemet med å pålegge konsesjonærer kulturpolitisk begrunnede innholdsforpliktelser. Av samme grunn vil disse medlemmer derfor også opprettholde tilsvarende konsesjonslover for kabelnett og satellitt, fordi det også på disse distributører bør hvile innholdsforpliktelser. Disse medlemmer viser til at departementet selv uttrykker at det er av den oppfatning at generelle regler andre steder i lovverket ikke i tilfredsstillende grad gir mulighet for å ivareta viktige kulturpolitiske interesser. Disse medlemmer er enig med departementet i at det skal være en regulering av sendinger over det bakkebaserte nettet, men er uenig i at det ikke skal være det i andre plattformer for elektronisk kommunikasjon. Med stor sannsynlighet vil de ulike sendeplattformene digitalt bakkenett, kabelnett, satellitt og telekommunikasjon fungere parallelt i de fleste hjem i framtiden, og den enkelte bruker vil ikke ha noe bevisst forhold til hvilken sendeform som ligger til grunn for en enkelt sending.

Organisering av multiplekseren

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter departementet i deres vurdering av ikke å regulere multipleksing i dag, men at Kongen gis fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om organisering av multiplekseren og multipleksoperatørens virksomhet. Det finnes ingen regulering av dette i dag, og det er vanskelig å forutsi hvordan dette skal utformes nå. Disse medlemmer vil samtidig si at det må kunne etableres raskt et reguleringsregelverk, når multipleksingen er operativt og det skulle vise seg uheldige konsekvenser for allmennhetens tilgang til medier.

Formidlingsplikt i kabelnett

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil si seg enig med departementet i at det ikke kan utelukkes at kapasiteten til kabelnettene kan være meget høy om noen år. I så fall vil det være mindre behov for bestemmelser om formidlingsplikt i loven, slik som er tilfellet for formidling av NRKs fjernsynssendinger, TV2s fjernsynssendinger og bakkebasert lokalfjernsyn i dag. Foreløpig er imidlertid kapasiteten i kabelnettet begrenset. Flertallet mener det derfor er for tidlig å oppheve formidlingsplikten. Formålet med bestemmelser om formidlingsplikt er dels å sikre allmennkringkasterne distribusjon, dels å sikre forbrukerne visse rettigheter i forhold til tilbudet i nettet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil opprettholde dagens formidlingsplikt som ligger i kringkastingslovens § 4 3 og kringskastingsforskriften § 4 2. Loven sikrer at de formidlingspliktige programmene skal formidles over kanaler som er tilgjengelige for alle abonnenter i nettet. Disse medlemmer er enige med den delen av Konvergensutvalget som legger til grunn at det antakelig fortsatt vil være slik at kapasiteten i kabelnettene vil variere fra område til område, og at det derfor ikke er gitt at kabelnettene vil være preget av stor kapasitet overalt. En del av Konvergensutvalget viser til at kabelselskapene neppe pådrar seg betydelige kostnader knyttet til å etterleve dagens regler. Selv departementet utelukker ikke at en teknologisk utvikling og større internasjonal konkurranse på programsiden, gjør at tradisjonelle norske allmennkringkastere kan komme under press.

Disse medlemmer viser til at både Sverige, Danmark og Storbritannia har en omfattende formidlingsplikt i sin kringkastingslovgivning, og at formidlingsplikten øker med kapasiteten, og at det er en større formidlingsplikt i digitale kabelnett enn analoge som har en mer begrenset kapasitet. Disse medlemmer legger særlig vekt på at allmennkringkasterne sikres tilgang til alle distribusjonsplattformer, og at tilgangen omfatter alle tjenester som disse formidler. Disse medlemmer mener at formidlingsplikten bør opprettholdes, og også burde omfatte trådløs distribusjon.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre kringkastingsloven slik at formidlingsplikten også omfatter trådløs distribusjon."

Norsk rikskringkasting (NRK)

Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen tar til orde for å innføre et prinsipielt skille mellom NRK som mottager av kringkastingsavgift og som regulerende myndighet for kringkastingsavgiften. For å oppnå dette foreslår departementet at regelen for fastsetting av forskrifter vedrørende kringkastingsavgift skulle overføres fra NRK til Kongen. Deretter blir myndigheten delegert videre til departementet/et underliggende organ. Komiteen sier seg enig i dette og støtter proposisjonens forslag om revisjon av §§ 8-1, 8-2 og 8-3.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ser at det kan være nyttig å klargjøre skillet mellom NRK som mottager av kringkastingsavgift og som regulerende myndighet for kringkastingsavgiften. Disse medlemmer mener at det kan være nødvendig med mer åpenhet rundt NRKs økonomiske grunnlag, for å kunne fastsette kringkastingsavgiften på et bedre grunnlag.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere åpne regnskap i NRK, for at Stortinget som en aktiv eier skal ha bedre grunnlag for å sikre driften og sette kringkastingsavgiften på et riktig nivå."

Elektroniske programguider (EPG)

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at en elektronisk programguide (EPG) er et hjelpemiddel for TV-seerne til å orientere seg i tilbudet av programmer og tjenester i digitale TV-sendinger. En EPG inneholder bl.a. kanal- og programoversikter, samt søke- og programmeringsmuligheter. Det er ventet at EPG-ene etter hvert også vil inkludere tilbud om andre tjenester enn tradisjonell kringkasting, slik som bank- og billettjenester etc. Sannsynligvis vil EPG-ene få stor innvirkning på den fremtidige bruken av fjernsynsmediet. I dagens situasjon er det vanskelig å si eksakt hvordan utviklingen vil bli.

Flertallet peker på at det på det nåværende tidspunkt er vanskelig å forutsi hvilket faktisk behov det i fremtiden vil bli for å regulere bruken av EPG-er.

I lys av den meget hurtige utviklingen på dette området mener imidlertid et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, at man bør lovfeste en fullmaktshjemmel slik at departementet har muligheter til å reagere dersom utviklingen går i en uheldig retning. Bakgrunnen for dette er at det vil være meget uheldig dersom uønsket bruk får festnet seg i nettet, før de nødvendige hjemler er etablert. Dette flertallet støtter således departementets forslag til ny § 2-10.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets utgangspunkt er at enhver ny regulering skal dekke et konkret faktisk behov. Disse medlemmer viser til at enkelte av høringsinstansene har gitt uttrykk for at det er tvilsomt om det noensinne vil oppstå et reguleringsbehov på dette området. Departementet erkjenner også i proposisjonen at det er stor usikkerhet rundt utformingen av EPG-er og tilsvarende navigeringsverktøy. Følgelig er altså reguleringsbehovet ikke til stede.

Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke støtte forslaget til ny § 2-10.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at departementet mener at de elektroniske programguidene (EPG), sannsynligvis vil kunne få en stor innvirkning på den framtidige bruken av fjernsynsmediet, og at utformingen av disse følgelig reiser sentrale kulturpolitiske problemstillinger. Programguidene får en portvaktsfunksjon som i prinsippet gjør det mulig å promotere egne programmer og tjenester, på bekostning av andre programmer og leverandører. Disse medlemmer viser til at Konvergensutvalget foreslo at det i kringkastingsloven blir inntatt en generell hjemmel for å regulere utformingen av elektroniske programguider, men at det var for tidlig å foreslå konkrete reguleringstiltak. Konvergensutvalget la fram sin rapport i 1999.

Disse medlemmer vil peke på at Storbritannia har gjennomført en regulering av EPG-er. Formålet med regelverket er å motvirke at enkelte programmer eller sendinger blir ekskludert eller diskriminert, og unngå utilbørlig bruk av programguidene til krysspromotering av sendinger som plattformoperatøren selv har økonomisk interesse i. I Storbritannia er EPG-er konsesjonspliktige, og ITC (The Independent Television Commission) har laget retningslinjer for utformingen av programguidene. Disse medlemmer mener at det kan være gunstig å vurdere tilsvarende lovverk og regelverk for elektroniske programguider i Norge allerede nå, og ikke vente til problemer oppstår. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en rapport om erfaringer med lov- og regelbruken for EPG-er i Storbritannia, og vurdere hensiktsmessigheten av tilsvarende lov- og regelverk i Norge."

Reklame og sponsorregler

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at konkrete regler for reklame og sponsing ikke foreligger i lovform, men i form av forskrift av 28. februar 1997 nr. 153 om kringkasting. Flertallet merker seg at departementet er innstilt på å gjennomføre enkelte endringer i reglene.

Flertallet mener at all adgang til reklame og sponsing i kringkasting må bygge på en balanse mellom forbrukerhensyn og hensynet til de kommersielle reklamefinansierte kanalenes konkurranseevne og økonomi. Det må være en klar målsetting å få en så høy grad av publikumsvennlighet som mulig, samtidig som man i minst mulig grad gjør inngripen overfor kringkasterne.

Flertallet viser til komiteens høringer der så vel de kommersielle TV-kanalene og filmregissørene har lagt frem sine syn på spørsmålene knyttet til reklameavbrudd i spillefilm. Sett i et helhetlig mediepolitisk perspektiv mener flertallet etter dette at dagens regler for reklameavbrudd i spillefilm fungerer tilfredsstillende. Flertallet vil særlig understreke den positive betydning TVNorges avtale med en rekke regionale TV-stasjoner har for utviklingen av lokal-TV i Norge.

Flertallet er enig med departementet i at det bør gjelde ulike regler for sponsoridentifikasjon i NRK og i de riksdekkende kommersielle kringkasternes sendinger. Det er imidlertid neppe hensiktsmessig at det gjelder ulike regler for henholdsvis lokale og nasjonale kommersielle aktører. På denne bakgrunn er departementet innstilt på at det blir åpnet for bruk av bevegelige bilder i de kommersielle kringkasternes sponsoridentifikasjon, uavhengig av deres dekningsområde. Flertallet er enig i dette.

Flertallet mener at sponsorer bør kunne identifiseres i programavbrudd, herunder før og etter reklamepauser.

Flertallet mener at regelverket som gjelder NRK skal opprettholdes slik at NRK fortsatt bare skal kunne vise stillbilder som sponsoridentifikasjon. Det vises her til den særstilling NRK har som lisensfinansiert allmennkringkaster.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det i høringene har fremkommet gode argumenter for å åpne for avbrudd i dokumentarprogrammer av 50 minutters lengde, og mener derfor at det bør åpnes for dette. De norske reglene vil dermed bli på linje med de som gjelder i mange andre land Norge utveksler programmer med. Parallelle regler vil forenkle arbeidet for så vel import som eksport av dokumentarprogrammer. Dette flertallet vil understreke at bedrede eksportmuligheter vil styrke produksjonen av norske programmer, noe som vil være viktig både for oppbyggingen av produksjonsmiljøene og for publikum. Dette flertallet støtter således også departementets forslag om reklameavbrudd i lengre programmer slik det fremgår i proposisjonen.

Dagens regler i Kringkastingsforskriftens § 3-7 angir felles behandling av spillefilmer og fiksjonsbaserte serier og programmer. Dette flertallet mener mye taler for at internasjonalt produserte fiksjonsserier som er produsert med reklameavbrudd, bør kunne åpnes for korte reklameinnslag også i Norge, eksempelvis 30 sekunder. Det å fylle disse avbruddene med reklame, representerer etter dette flertallets oppfatning ikke et inngrep som på noen måte kan sammenlignes med et kunstig innlagt avbrudd i en tradisjonell spillefilm.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser at det er gode argumenter for å åpne for avbrudd i dokumentarprogrammer av 50 minutters lengde, dersom dette kan føre til økt visning av lange dokumentarer, og større muligheter for salg av slike programmer til utlandet. Disse medlemmer ber departementet vurdere muligheten for en slik endring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at det er en divergens mellom EØS-avtalens TV-direktiv og det norske regelverk - ved at EØS-avtalens TV-direktiv legger opp til en mer liberal praksis. Etter disse medlemmers syn bør det arbeides for at de norske reg­lene blir tilnærmet like de som fremgår av direktivet.

Disse medlemmer registrerer at departementet vil foreslå at det åpnes for et reklameavbrudd i løpet av en spillefilm. Disse medlemmer støtter dette. Disse medlemmer mener imidlertid også at det må være åpent for at kanaler som ønsker dette kan kjøre reklame i et avbrudd i en spillefilm hvis avbruddet varer i minst 20 minutter, slik dagens nyhetsprogram i TVNorge gjør. Disse medlemmer har merket seg tall fra TV Norge som tyder på at frafallet i et slikt avbrudd ikke er til stede - heller at man får nye seere. Disse medlemmer mener det må være opp til den enkelte kringkaster hvilken av disse løsninger man ønsker å velge.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre forskrift om kringkasting slik at det åpnes for kortere reklameavbrudd i spillefilmer, samtidig som dagens ordning med reklame i avbrudd som varer minst 20 minutter, opprettholdes."

Når det gjelder spillefilmer, vil disse medlemmer imidlertid understreke at det ideelle vern for åndsverk etter åndsverkloven § 3 fortsatt vil stå fast, og at spørsmålet om reklameavbrudd fortsatt vil reguleres i avtaler mellom partene - og at rettighetshavere som nekter reklameavbrudd i sine filmer - har muligheten til dette etter avtale med TV-selskapet.

Disse medlemmer mener det må tillates reklameavbrudd i religiøse program. Disse medlemmer mener dette vil kunne styrke livssynskanaler som sliter tungt.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre forskrift om kringkasting slik at det tillates reklameavbrudd i religiøse program/livssynskanaler."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at departementet prioriterer kommersielle hensyn når det foreslås å åpne for ett reklameavbrudd i spillefilmer. Det er meget defensivt å foreslå en lovendring som åpner for reklameavbrudd i spillefilmer, fordi det i dagens lovgivning er et "smutthull" som brukes til å omgå forbudet mot reklameavbrudd i filmer, under dekke av at det er et avbrudd for et annet program, for eksempel TVNorge. Disse medlemmer vil peke på at det i Danmark nylig er inngått mediepolitisk forlik som ikke tillater å avbryte spillefilmer med reklame. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre kringkastingsloven slik at det ikke blir tillatt å avbryte spillefilmer eller dokumentarprogrammer med reklame."

Reklameinnslag på høytidsdager

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et naturlig element i helligdagsfreden at TV-kanalene ikke sender reklame. Disse medlemmer vil derfor anbefale at dagens regler i kringkastingsforskriftens § 3-3 opprettholdes.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker seg at etter kringkastingsforskriftenes § 3-3 er det ikke tillatt å sende reklameinnslag på langfredag, 1. påskedag, 1. pinsedag og 1. juledag. Disse medlemmer mener at det ikke kan herske tvil om at den alminnelige oppfatningen av behovet for "helgefred på TV-skjermen" på slike høytidsdager er endret. Uansett er det et faktum at de fleste husstander vil motta et stort antall utenlandsbaserte kanaler hvor tilsvarende regulering ikke er til stede. Reklame og kommersielle budskap finnes dessuten i alle andre medier i disse dager. Reguleringene fører således til at formålet med bestemmelsen bare i liten grad oppnås. Bestemmelsen føles dessuten i vårt multikulturelle samfunn som en særbehandling av de spesifikke kristne helligdager. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen oppheve disse særnorske reglene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen oppheve kringkastingsforskriftens § 3-3, slik at det åpnes for reklameinnslag på langfredag, 1. påskedag, 1. pinsedag og 1. juledag."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil opprettholde kringkastingsforskriftens § 3 3 om å opprettholde helligdagsfreden ved at TV-kanalene ikke sender reklame. Disse medlemmer ser at det er et sterkt behov for reklamefrie soner uten kjøpepress på helligdager, der mange familier eller andre er samlet til sosialt samvær.

Sponsing av barneprogrammer

Etter kringkastingsforskriftenes § 3-11 kan ikke barne- og ungdomsprogrammer sponses av fysiske og juridiske personer som har til formål å drive næringsvirksomhet. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener dette forbudet bør opprettholdes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil opprettholde forbudet i kringkastingsforskriftenes § 3 11. Her kan ikke barne- og ungdomsprogrammer sponses av fysiske og juridiske personer som har til formål å drive næringsvirksomhet. Etter disse medlemmers syn må det jobbes mer aktivt for å motvirke det kommersielle kjøpepresset barn og unge blir utsatt for.

Nyborg-utvalget som laget NOU 2001:6 "Oppvekst med prislapp", sier det er viktig å bevare NRK som reklamefri sone og som en kanal som representerer noe annet på innholdssiden enn det andre kommersielle kanaler gjør. I mediemeldingen St.meld. nr. 57 (2000- 2001), jf. Innst. S. nr. 142 (2001- 2002), fremmet Sosialistisk Venstreparti følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen finne ut av hvordan lovverket som skal hindre reklame rettet mot barn og unge i Norge, kan implementeres og gjelde kabel, bredbånd, satelittanlegg og digitalt bakkenett."

Dette forslaget ble nedstemt.

Lokalkringkasting

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, ser fremveksten av lokal-TV som en berikelse for det norske samfunnet. Dette er viktig som nyhetskilde og identitetsskapende faktorer. Flertallet ser bransjens behov for et fortsatt formalisert samarbeid mellom lokalfjernsyn og de riksdekkende fjernsynskanalene - og er glad for at samarbeidet mellom TVNorge og de fleste lokalfjernsyn nå ser ut til å bli videreført.

Flertallet mener lokalfjernsyn er en mulighet for lokale og regionale aktører innenfor kultur, livssyn, næring og samfunn, å skape og bygge nettverk, skaffe oppmerksomhet og ivareta regional og lokal identitet. Befolkningen får en formidlingskanal som angår deres eget nærområde, og kan bidra til økt engasjement lokalt.

Når det gjelder liberalisering av reglene for sponsoridentifikasjon i lokal-TV, viser flertallet til eget punkt om dette i denne innstilling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ikke minst når det gjelder lokalpolitikk, kan lokalfjernsyn være en arena for aktuelle saker på hjemstedet som bidrar til økt interesse for politikk generelt. Disse medlemmer viser til at komiteen har hatt Norsk Forbund for Lokalfjernsyn inne til høring, og at det her fremkom ønske om en prøveordning for politisk reklame i lokalfjernsyn ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2003. Disse medlemmer mener at det ikke kan være rasjonelle grunner til å behandle nettsteder, lokale aviser, radiostasjoner og lokal-TV forskjellig mht. hva de skal ha lov å sende av reklame. Det synes åpenbart at det reklamefinansierte inntektsgrunnlaget er avgjørende for uavhengig lokalkringkastings virksomhet.

Disse medlemmer ber på denne bakgrunn Regjeringen legge til rette for en prøveordning med politisk reklame i lokalfjernsyn ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 2003.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen legge til rette for en prøveordning med politisk reklame i lokal-TV ved kommune- og fylkestingsvalget 2003."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil nevne at ved siste gjennomgang av sponsing i kringkastingen (Ot.prp. nr. 63 (1998-1999), jf. Innst. O. nr. 15 (1999-2000)), gikk stortingsflertallet imot departementets forslag om å tillate at kommersielle kringkastere skulle få identifisere sine sponsorer med bevegelig bilde, mens NRK bare skulle få identifisere sine sponsorer med ikke-bevegelig bilde, fordi det bør trekkes klarere skillelinjer mellom hva som er ordinær reklame og sponsing.

I forbindelse med behandlingen av mediemeldingen (St.meld. nr. 57 (2000-2001), jf. Innst. S. nr. 142 (2001-2002)), gikk Sosialistisk Venstreparti imot stortingsflertallet, som gikk inn for å tillate at det skulle brukes bevegelige bilder ved identifikasjon av sponsorer i lokalfjernsynets egenproduserte sendinger. Disse medlemmer peker på at departementet nå bruker dette som en begrunnelse for at det ikke er hensiktsmessig at det gjelder ulike regler for hhv. lokale og nasjonale kommersielle aktører, og øker dermed reklamepresset ytterligere. Disse medlemmer vil minne om at i behandlingen av Vederlag for konsesjon i kringkastingen (Ot.prp. nr. 19 (2001- 2002), jf. Innst. O. nr. 21 (2001- 2002)), fremmet Sosialistisk Venstreparti forslag om at konsesjonsavgiften for TV2 skulle øremerkes til film- og TV-produksjoner og tilskudd til lokalkringkasting. Disse medlemmer mener at dette forslaget ville redusere behovet for reklameinntekter for lokalkringkastingen.

Sladding av sendinger

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at et flertall i Konvergensutvalget har fremmet ønske om å oppheve bestemmelsene i kringkastingslovens § 4-5 som gir myndighetene adgang til å legge ned forbud om videresending av visse programkategorier. Denne adgangen gjelder bl.a. erotikk som sladdes. Dette forslaget er ikke fulgt opp av departementet. Disse medlemmer støtter flertallet i Konvergensutvalget og ber Regjeringen endre § 4-5.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen endre kringkastingsforskriftens § 4-9 slik at filmer med normal seksuell aktivitet kan vises uten sladd i norske kabelnett."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter departementet som foreslår å opprettholde bestemmelsene i kringkastingslovens § 4 5 som gir myndighetene adgang til å legge ned forbud om videresending av visse programkategorier. Disse medlemmer viser til at det forbudet dreier seg om er videresending av programmer som strider mot norsk lov, f.eks. programmer med ulovlig pornografisk og voldelig innhold etc.

Forslag knyttet til lovstrukturen på området

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er for tidlig å regulere mediemarkedet med en samlet lov. Disse medlemmer merker seg at Konvergensutvalget har uttalt at det på sikt bør være en målsetting at det utarbeidets en samlende informasjons- og kommunikasjonsteknologilov, når alle IKT-sektorene har fått et felles grunnlag i digital teknologi.

Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader til mediemeldingen (St.meld. nr. 57 (2000- 2001), jf. Innst. S. nr. 142 (2001-2002)), med følgende innhold:

"Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at begrepet konvergens forklarer utviklingen i retning av digitaliseringen av produksjonen og distribusjonen av medieinnhold, som innebærer at sektorgrensene mellom kringkasting, tele og IT beveger seg mot en tett sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor."

Disse medlemmer viser til at et flertall bestående av Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002) mener at konvergens skaper nye utfordringer i forhold til det å regulere eierskapskonsentrasjonen, og hindre at noen aktører i markedet skal være dominerende i flere ledd av produksjon, innhold og distribusjon av medier. Gjennom konvergensutviklingen er det et særlig press på et reguleringssystem, som er basert på klare og entydige grenser mellom ulike sektorer og medier. Disse medlemmer har også merket seg behovet for en gradvis omlegging fra et mer vertikalt reguleringssystem til et mer horisontalt system. Disse medlemmer peker på at et grunnleggende prinsipp for en horisontal tilnærming er at aktører som befinner seg på samme ledd i verdikjeden, skal reguleres innenfor ett og samme lovverk. Det kan være med på å sikre at aktører som konkurrerer i samme marked, konkurrerer på mest mulig like vilkår. Dette kan vise seg å bli særlig relevant i forhold til regulering av distribusjonsnett, som følge av at ulike infrastrukturer blir konkurrerende eller supplerende. Med den digitale utviklingen blir det stadig lettere for en dominerende aktør både å stå for innhold og distribusjon.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i tele- og kringkastingsloven, med tanke på en rendyrking av ansvarsforhold slik at innhold og distribusjon blir holdt fra hverandre."

Disse medlemmer har merket seg at konkurranseloven har en medie- og teknologinøytral utforming. Praktiseringen av lovens bestemmelser tilpasses endringene i markedsforholdene. Flertallet i Budsjett-innst. S. nr. 2 (2001-2002), Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viste til en tendens av at sektorspesifikk regulering bl.a. på teleområdet blir mindre, med unntak for områder hvor spesielle kulturpolitiske hensyn tilsier noe annet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere om konkurranseloven og andre lover som regulerer medieområdet, opprettholder og ivaretar den utviklingen Stortinget til enhver tid vedtar."

Abonnementsvalg i kabelnett

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti støtter departementet som konstaterer at abonnementsvalg i kabelnett har fungert tilfredsstillende. Disse medlemmer vil peke på at UPC som begrunnelse for sitt ønske om å oppheve bestemmelsene om abonnementsvalg, sier følgende:

"…at valgordningen fratar kabeloperatørene forhandlingsretten overfor kringkasterne, at dette skaper en risiko for høyere pris på grunnpakken enn nødvendig, og at høy pris kan relateres til tilbudet av enkelte kanaler som et stort mindretall ikke en gang har noe spesielt ønske om å få tilgang til."

Disse medlemmer mener at denne argumentasjonen i seg selv viser at abonnementsvalget sikrer en bredde i programtilbudet i kabelnettet, som ikke ville bli tilgjengelig uten bestemmelsene om abonnementsvalg (kringkastingsloven § 4 4, jf. Kringkastingsforskriften § 4 3).

Forrige kapittel
Neste kapittel