Spørsmålet om innføring av tidsfrister
i byggesaksbehandlingen har vært diskutert i mange år.
Det er innført frister for enkelte sakstyper (meldinger
og enkle tiltak). Når departementet nå foreslår
ytterligere og mer generelle frister, skjer det både som
ledd i en lengre utvikling og på bakgrunn av initiativ
fra Stortinget med tverrpolitisk tilslutning. Utredningsarbeid bl.a.
i lovutvalg viser at en slik utvikling er et naturlig skritt i arbeidet
med å effektivisere den kommunale saksbehandlingen.
Departementet har tatt utgangspunkt i Stortingets forslag om
en generell frist for byggesaksbehandling. Dette ble utdypet i forslaget
som ble sendt på høring. I tillegg foreslo departementet
visse særskilte frister for deler av saksbehandlingen.
Ett av disse fristforslagene berører kommunenes ordinære
søknadsbehandling, nemlig den fristen de kommunale bygningsmyndigheter
skal sette for andre myndigheters medvirkning i byggesaken. De andre
fristforslagene gjelder andre deler av saksbehandlingen enn selve søknadsbehandlingen,
dvs. tidsfrist for å avholde forhåndskonferanse,
for utstedelse av ferdigattest og/eller midlertidig brukstillatelse,
for å oversende klagesaker til fylkesmannen, og for fylkesmannens
behandling av klagesaker der klagen er gitt utsettende virkning.
Det ble ikke foreslått generelle frister for klagesaksbehandlingen.
I tillegg ble det foreslått en reduksjon av fristen for å behandle
såkalte "enkle tiltak" (jf. § 95 b)
fra fire til tre uker. Det siste forslaget angår den ordinære
søknadsbehandlingen, men er altså en spesialfrist
for denne sakstype.
Departementet foreslo i høringsnotatet én generell
rammefrist for alle byggesaker, bortsett fra i meldingssaker og
"enkle tiltak", der man allerede har kortere frister. Det ble ikke
foreslått umiddelbare virkninger av fristoverskridelse.
I stedet foreslo man en hjemmel for at departementet i forskrift
skulle kunne gi regler om reduksjon av byggesaksgebyret, dersom
det skulle vise seg at kommunene ikke klarte fristene.
Høringsuttalelsene støttet i overveiende grad
forslaget. Det ble imidlertid reist spørsmål om
hva som skal til av dokumentasjon før søknaden
er "fullstendig", slik at saken kan tas under behandling og fristen begynne å løpe.
Likeledes ble det etterlyst regler for beregning av fristen. Det
ble også påpekt at det kan være behov
for lengre frist for saker som krever politisk avklaring, og for
differensiering av fristene, eventuelt at fristen skal fastsettes
lokalt. Det ble også hevdet at frister kan føre
til at annet arbeid som veiledning og tilsyn må reduseres.
Endelig ble det fra en del hold fremhevet at virkningene av fristoverskridelse
bør begynne å gjelde samtidig med at fristen innføres.
Etter en samlet vurdering vil departementet opprettholde sitt
forslag om en 12-ukers rammefrist for byggesaker (lovforslagets § 95
nr 1 første ledd), men vil samtidig arbeide med konkretisering
av regler for dokumentasjonskrav og fristberegning. Dette vil bli gjort
i forbindelse med utarbeidelse av forskrifter.
12-ukersfristen er en maksimalfrist. Kommunene skal likevel behandle
søknader snarest. Søknader som kan og bør
behandles raskere, må ikke utsettes til fristens utløp.
Departementet antar at fristens lengde normalt bør være
tilstrekkelig til også å omfatte vanskelige sakstyper
og politisk behandling, men foreslår likevel en særskilt
forskriftshjemmel for å kunne unnta eller gi fristforlengelse
for spesielle saker. Forslaget om egen forskriftshjemmel for reduksjon
av gebyr som virkning for fristoverskridelse blir også opprettholdt,
men ikke foreslått iverksatt før man ser hvordan
fristregelen etterleves. Dette har også sammenheng med
at kommunene må få tid til å organisere
sin virksomhet i tråd med nye regler.
Konsekvensen av forslaget vil bli at de kommuner som har lengre
saksbehandlingstid, må organisere sin virksomhet slik at
fristene kan overholdes. For de aller fleste saker er det imidlertid
ikke selve saksbehandlingen som tar tid. Tidsbruken skyldes i svært mange
tilfeller ventetid. Kommunene må derfor gjøre
en innsats for å komme à jour for at fristen skal kunne
overholdes.
For tiltakshavere og byggebransjen regnes det ikke med negative
effekter.
Komiteen mener det er hensiktsmessig å innføre
tidsfrister for behandling av tiltak (byggesaker) som krever tillatelse
etter §§ 93a-93j Tiltak som krever søknad
og tillatelse. Tidsfrister for tiltak som krever full byggesaksbehandling
finnes ikke i dag, og ventetiden for slik byggesaksbehandling kan
variere fra noen dager til over 6 måneder i enkelte kommuner.
Komiteen viser til at tidsfrister for byggesaksbehandling
i dag allerede er gjort gjeldende for tiltak som er meldingspliktige
etter plan- og bygningsloven § 86a Mindre byggarbeid
på boligeiendom. I denne paragraf er det direkte nedfelt
i loven en 3 ukers frist. Denne fristen innebærer at dersom
kravene til melding er oppfylt og kommunen ikke kommer med innvendinger
mot tiltaket som er varslet i meldingen, så kan arbeidet
starte 3 uker etter at kommunen mottok meldingen. Også når
det gjelder plan- og bygningsloven § 95b - Enkle
tiltak, er det nedfelt direkte i loven en 4 ukers frist. Har ikke
kommunen truffet vedtak innen denne frist, regnes tillatelse for
gitt.
Komiteen ser det som viktig både for
tiltakshaver, byggeaktør og saksbehandler i kommunen at man
får mer forutsigbare tidsrammer å forholde seg til
også når det gjelder byggearbeider som krever
full byggesaksbehandling og tillatelse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag
om å innføre en tidsfrist på 12 uker
for ordinære byggesaker. Dette er en tidsfrist for kommunene
som er realistisk å oppnå, også i pressområder. Flertallet er enig
med Regjeringen i at man foreløpig ikke vil foreslå at
vedtak som overskrider 12-ukersfristen, ansees som gitt. Flertallet er
av den oppfatning at forutsigbarhet for søker er det viktigste.
En realistisk oppnåelig tidsfrist er etter flertallets oppfatning det
beste virkemiddelet for å oppnå dette. Flertallet vil
be om at Regjeringen foretar en evaluering av effektene av tidsfrister
for byggesaksbehandling, enten gjennom bygningslovsutvalgets arbeid
eller som en egen evaluering.
Komiteen mener at byggesaksgebyret
skal kunne reduseres eller bortfalle når de frister som
er fastsatt for byggesaksbehandlingen ikke overholdes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fastsette regelverk med ikrafttredelse
senest 1. juli 2004, for bortfall eller reduksjon av byggesaksgebyr
ved brudd på tidsfrister."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"§ 95 nytt nr. 4 skal lyde:
Ved overskridelse av de tidsfrister for saksbehandlingen som
er fastsatt i denne lov reduseres byggesaksgebyret med 5 pst. for
hver uke fristen oversittes. Bestemmelsen gjelder ikke når
overskridelsen klart skyldes tiltakshavers forhold."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
dette forslaget subsidiært.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
imidlertid at det kan være behov for å gjøre
unntak i forhold til forslaget ovenfor om § 95
nytt nr. 4 når det gjelder vanskelige avklaringer som tar
tid. Dette kan for eksempel være uklare planforhold, grunnforhold
som krever nærmere undersøkelser, forhandlinger
om utbyggingsavtaler og behov for politiske avklaringer. Disse
medlemmer ber Regjeringen fastsette slike unntak ved forskrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at kommunene skal gis en tidsfrist på 6
uker for behandling av tillatelser etter § 93.
En slik tidsfrist forutsetter selvsagt at de mest relevante søknadsskjemaer
fra tiltakshaver og ansvarlige gir korrekte opplysninger. Dessuten
må alle forhold ellers som influerer på byggesaksbehandlingen
være i orden, eller innen rimelig tid kunne forventes brakt
i orden, når søknad om tillatelse oversendes til
kommunen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 95 nr. 1 første ledd
skal lyde:
Når søknaden er fullstendig skal den
snarest mulig og senest innen 6 uker behandles og avgjøres
av kommunen."
"§ 95 nytt nr. 4 skal lyde:
Ved overskridelser av de tidsfristene for saksbehandling
som er fastsatt i denne lov gjelder følgende: Ved overskridelser
inntil 1 uke skal byggesaksgebyret halveres. Ved overskridelser
inntil 2 uker skal byggesaksgebyret bortfalle i sin helhet. Ved
overskridelser ut over 2 uker anses byggetillatelse for gitt. Skyldes
overskridelser av fristen forhold som klart kan tillegges andre
enn kommunen gjelder ikke bestemmelsene her.
§ 95 nåværende
nr. 4 og nr. 5 blir nytt nr. 5 og nr. 6."
Komiteen er enig i å redusere
den gjeldende 4-ukersfristen for enkle tiltak til 3 uker.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, merker seg at
en del kommuner har saksbehandlingstid som overstiger fristene som
nå innføres og at disse må sette ressurser inn
på å komme seg à jour ved innføring
av frister. Flertallet viser til Regjeringens og
Fremskrittspartiets underfinansiering av kommunesektoren, og mener
en slik underfinansiering gjør det vanskeligere å gjennomføre
innføring av frister i saksbehandlingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener at en styrking av kommuneøkonomien
med en fullfinansiering av tidsfristreformen er avgjørende
for at reformen skal være vellykket. Disse medlemmer viser
i den anledning til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 5
(2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til egne forslag og merknader i innstillingene til kommuneøkonomien de
siste årene om at kommuner og fylkeskommuner bør
utarbeide serviceerklæringer og forbrukergarantier til
publikum om kvalitetsmål for saksbehandlingen, herunder
forventet saksbehandlingstid og sanksjonsregimer knyttet til brudd
på avtaler.
Det er i dag ingen frister for kommunenes medvirkning til avslutning
av byggesaken. Departementet foreslo i høringsutkastet
en frist på to uker for utstedelse av ferdigattest og tre
uker for midlertidig brukstillatelse, som kommer før ferdigattest
der det er mangler eller gjenstående arbeid av mindre vesentlig
karakter. Fristene skal fastsettes i forskrift. For ferdigattest
kreves svært lite av vurdering fra kommunenes side, ettersom
den er basert på kontrollerklæringer som sier
at arbeidet er ferdig. For midlertidig brukstillatelse må kommunene
vurdere om manglene eller det gjenstående arbeid er vesentlig, slik
at tillatelse ikke kan gis. Ferdigattest har betydning for avslutningen
av kommunens befatning med saken, ansvarsforhold mv., mens midlertidig
brukstillatelse gjerne er det tidspunkt som har størst
betydning for huskjøperen. Det er gjerne på dette
tidspunktet lånekonvertering, innflytting og overtakelse
etter kontrakt skjer.
Høringsinstansene støttet forslaget om at det
skal innføres frister, men mange - særlig bransje-
og brukerorganisasjoner - mener fristen for midlertidig brukstillatelse
bør være kort, dvs. ned mot én uke. Departementet
har forståelse for at fristen må være kortest
mulig, men kommunen må samtidig ha mulighet for å foreta
de nødvendige vurderinger. Tid for oversendelse må også tas
i betraktning. Departementet vil arbeide videre med fristfastsettelsen
i forskrift, eventuelt med tanke på parallellitet mellom
fristene for midlertidig brukstillatelse og ferdigattest, dvs. to uker.
Komiteen viser til at det i dag ikke
finnes frister for kommunenes deltagelse i avslutning av byggesaker.
Komiteen støtter forslaget fra departementet om å innføre
en tidsfrist på 2 uker for utferdigelse av ferdigattest.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
mener det er viktig at fristen for midlertidig brukstillatelse er
så kort som mulig slik at søker får anledning
til å ta bolig/bygning i bruk så snart
den er ferdig. Flertallet vil sette fristen for kommunen til å gi
midlertidig brukstillatelse til en uke og at dette gjennomføres
ved forskriftsendring. Flertallet viser til at renteberegninger
bransjen har foretatt kan dokumentere med at redusert tid i forhold
til å få utstedt brukstillatelse vil kunne føre
til betydelige samfunnsøkonomiske besparelser.
Flertallet støtter Regjeringen i at dersom
fristen ikke overholdes, bør tiltakshaver kunne ta bygget i
bruk av hensyn til brukstillatelsens betydning for lånekonvertering
mv.
Flertallet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fastsette i forskrift at midlertidig
brukstillatelse skal gis innen en uke."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at departementet vurderer en parallellitet i fristene for utstedelse
av ferdigattest og midlertidig brukstillatelse. Disse medlemmer støtter
en slik tanke og mener at fristen i begge tilfellene bør
være 2 uker.
Departementet foreslår ikke generelle frister for klagesaksbehandling.
På to områder har det likevel vist seg behov for
frister. For det første gjelder det ved kommunenes forberedelse
av klagesaken og dennes oversendelse til fylkesmannen. Denne prosessen kan
i noen kommuner ta svært lang tid. Dette kan ha sammenheng
med dårlig kapasitet der det er nødvendig med
utredning, men det kan også være at kommunene
i en del tilfeller legger mer arbeid i klageforberedelsen enn det
som er nødvendig for å vurdere nye momenter i
saken. (I flere tilfeller har det tatt mellom ett og to år
før man har fått en endelig avgjørelse). Departementet
foreslår derfor en forskriftshjemmel for å kunne
gi maksimalfrist for kommunens oversendelse til fylkesmannen. Fristlengden
bør kunne være 8 uker.
Det andre området der departementet foreslår frist
i klagesaksbehandlingen, er saker der en klage er gitt utsatt iverksetting
etter forvaltningsloven § 42. Hvor dette er gjort,
enten det er av førsteinstansen eller av klageorganet,
medfører det at tiltaket ikke kan settes i gang. I disse
tilfellene settes tiltaket i gang på tiltakshavers eget
ansvar, men da gjerne etter en forhåndsvurdering av om
klagen vil føre frem eller ikke. De samfunnsmessige virkninger
av at et tiltak kan gis utsatt iverksetting og deretter bli liggende
i sakskøen, kan bli store i og med at viktige tiltak blir
forsinket. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å sette
frist for fylkesmannen til å behandle disse sakene. Fristlengden
bør kunne være seks uker. Dette medfører
at slike saker må prioriteres. Mange fylkesmenn prioriterer
imidlertid slike saker allerede i dag. Totalt sett dreier det seg
uansett ikke om så mange saker på årsbasis.
Departementets undersøkelser tyder på at det i
snitt pr. embete er mellom 5 og 10 saker pr. år.
Det foreslås ikke regler om virkninger av fristoverskridelse
for disse sakene.
Komiteen viser til at departementet
foreslår en forskriftshjemmel for å kunne gi en
maksimalfrist på 8 uker for kommunen til å oversende
klagesaker til fylkesmannen.
Komiteen støtter forslaget om forskriftsfesting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at en 6 ukers frist for kommunenes
oversendelse av klage til fylkesmannen er tilstrekkelig. En slik
frist vil skape forutsigbarhet for alle parter og ivareta rettigheter
med hensyn på mulighet til å komme med uttalelser
samt gi vedtaksorganet mulighet til å vurdere saken på nytt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at slike saker i noen tilfeller har tatt uforholdsmessig
lang tid og støtter derfor departementets syn om å innføre
frister, men mener fristen bør være 2 uker i slike
saker.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag om å innføre
en maksimal tidsfrist på 2 uker for kommuner til å oversende
klagesaker etter plan- og bygningsloven til fylkesmannen."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
støtter departementets forslag om at det innføres
en frist på 6 uker for fylkesmennenes behandling
av saker der en klage er gitt utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
subsidiært departementets forslag. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre
en frist på maksimalt 2 uker for Fylkesmannens behandling
av saker der en klage har gitt utsatt iverksetting."