Departementet foreslår at kontrollplan bare skal vedlegges
søknaden på linje med annen dokumentasjon, og
at den ikke skal godkjennes av kommunen slik som i dag. Det foreslås
samtidig at kommunen skal kunne kreve kontrollplanen supplert og
utdypet hvis den finner det nødvendig. Kommunen må kunne kreve
endringer i kontrollen. Bakgrunnen for forslaget er i første
rekke uklarhet med hensyn til om kommunen dermed også godkjenner
de tekniske spesifikasjoner (ytelsesnivå) og metoder som
er valgt for prosjekteringen og utførelsen, noe som ikke
har vært meningen.
Departementet foreslår at kravet om ansvarsoppgave fjernes
og at kommunen i stedet kan kreve en slik oppgave når den
finner det nødvendig, f.eks. dersom ansvarsdelingen ikke
tydelig nok fremgår av søknaden. Bakgrunnen for
forslaget er at det i mange prosjekter, særlig der det
er relativt få ansvarlige foretak, har vist seg unødvendig
med en egen oppgave for å få oversikt over ansvarsdelingen
fordi ansvarsrettsøknadene dekker dette behovet. Både
endring/utfylling av kontrollplan og innsending av ansvarsoppgave
blir således tilleggsdokumentasjon kommunen kan kreve etter
behov, uten at dette medfører egne vedtak om godkjenning.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
viser til de endringer som Regjeringen foreslår hvor ansvarlig
søker har ansvaret for å påse at det
utarbeides en kontrollplan, at kontrollplanen ikke lenger skal godkjennes
av kommunen, at det ikke lenger skal være behov for at
separat ansvarsoppgave skal sendes inn sammen med søknad
og at kontrollplanens rolle klargjøres gjennom arbeidet
som pågår i Norges byggstandardiseringsråd.
Flertallet mener at dagens ordning med egenkontroll
nok kan ha visse svakheter. Flertallet mener derfor
at det er behov for en grundig gjennomgang av kontroll- og tilsynsfunksjoner
og vil be om at bygningslovutvalget foretar en grundig gjennomgang
av disse oppgaver med sikte på forbedringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at overføring av kontroll i byggesaker fra kommunen
til ansvarlige foretak var en av de aller viktigste endringene i
byggesaksreformen i 1995. Man mente at dersom byggaktørene
selv fikk hele ansvaret for å kontrollere sitt eget arbeid gjennom å dokumentere
egen kompetanse og tilsyn med eget arbeid, så ville det
resultere i økt kvalitet på byggearbeidene. Slik
er det neppe blitt etter at reformen har virket i over 5 år.
Systemet med "dokumentert egenkontroll" har fra flere hold blitt
fremholdt som et system der bukken ble satt til å passe
havresekken. Det kontrollsystemet som ble implementert for kvalitetssikring
i byggebransjen etter plan- og bygningsloven -97 er å sammenlikne
med at regnskapsbransjen selv fikk alt ansvar for å revidere
sine regnskaper uten krav til revisjon. Et slikt system kan invitere
til misbruk og er ikke formålstjenlig dersom kvalitetssikring
er et viktig mål for ethvert byggeprosjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener god kvalitet på bygg best
er sikret ved at et uavhengig kontrollorgan består den
nødvendige løpende kontrollen på byggplassene.
Et slikt kontrollorgan kan være kommunen selv slik det
var før 1997. Eller det kan være et privat foretak
som er godkjent for sakkyndig kontroll og som tiltakshaver selv
engasjerer til å forestå den nødvendige
kvalitetssikring av det løpende arbeidet ute på byggeplassene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
viser til at kommunene har anledning til å gjennomføre tilsyn
på byggeplassen i den grad de finner det hensiktsmessig.
I den grad kvaliteten på bygg har blitt redusert, mener flertallet det
er kommunens ansvar å øke hyppigheten av slikt
tilsyn, særlig i forbindelse med utstedelse av ferdigattest.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti ser likevel at dagens system
med egenkontroll kan gi tiltakshaver mindre mulighet til å sikre
at det bestilte byggverket holder høy kvalitet. Disse medlemmer mener
derfor bygningslovsutvalget i sitt arbeid må foreta en
evaluering av om overføringen av kontrollen fra kommunen
til ansvarlig foretak har fungert etter hensikten, og om tiltakshaver
skal kunne få muligheten til å rekvirere kommunal
eller annen uavhengig byggekontroll.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som formålstjenlig at tiltakshaver selv får
tilbakeført mer ansvar og økte muligheter for å bedre
kvalitetssikringen av tiltak denne får utført
for seg. Mer innflytelse i byggesaker for tiltakshaver selv er også på linje
med utviklingen i de fleste europeiske land. Norsk byggesakslovgivning representerer
her et unntak i Europa der man har gått motsatt veg og
nærmest parkert tiltakshaver passivt på sidelinjen
uten særlige muligheter for selv å kunne medvirke
i byggeprosessen og påvirke en bedre kvalitetssikring.
For den profesjonelle utbygger vil økt egenansvar for kontroll
med kvaliteten på egne byggeprosjekter oftest være
uproblematisk. Profesjonelle utbyggere har ofte selv, eller kan
lett innhente, den nødvendige faglige kompetansen for å vurdere
kvaliteten på byggearbeidene. For den private husbygger vil
god kvalitetssikring av byggeprosjektet være best mulig
ivaretatt gjennom at husbygger skal ha krav på å kunne
rekvirere enten kommunal eller annen uavhengig byggekontroll. En
rett for tiltakshaver til å kunne engasjere en uavhengig
byggekontroll for de faser i byggeprosessen der man selv har manglende fagkompetanse,
vil være en riktig vei å gå for økt kvalitet
på bygg.
Disse medlemmer foreslår av disse grunner å avvikle
systemet med dokumentert egenkontroll i byggesaker. Dette syn er
begrunnet dels i hensynet til å oppnå økt
sikkerhet for god byggkvalitet samt at dette vil medføre
en betydelig reduksjon i dokumentarbeidet for både ansvarlige
søkere og det offentlige som godkjenningsorganer.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å reetablere
ordningen med kommunal byggkontroll ute på byggeplassene
for mindre private tiltak som bolighus."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å forenkle
og redusere antall funksjoner som krever ansvarsrett."
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å redusere
antall tiltaksklasser fra 3 til 2."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å avvikle
dagens system med dokumentert egenkontroll for ansvarlige foretak
og i stedet etablere en ordning der tiltakshaver har rett til å engasjere
enten kommunen eller annen uavhengig byggkontrollør til å forestå det
nødvendige faglige tilsynet med tiltakets kvalitet og fremdrift."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
i denne sammenheng til at da kontrollansvaret i byggesaker ble overført
fra kommunen til de ansvarlige foretak, ble kommunens rolle redusert
til å påse at ansvarlig foretak kontrollerte seg selv
i tilstrekkelig grad. Dette blir gjort ved å påse
at kontrollplaner er riktig utfylte og at innholdet ellers synes
i orden. En slik oppgave kan i seg selv synes vanskelig. De kontrollplaner
som ansvarlig søker må fylle ut for å dokumentere
sin egne kvalifikasjoner og erfaring, er generelt utformet og er
et lite relevant virkemiddel og garanti for godt utført
kontrollarbeid ute på byggeplassene. Dette bryter fullstendig
med den opprinnelige intensjonen om bedre kvalitet gjennom økt
ansvar for egenkontroll i byggebransjen. Systemet har skapt et omfattende
byråkrati og skjemavelde der man utarbeider dokumenter
som til syvende og sist ikke synes å ha noen særlig
avgjørende betydning for forbedret kvalitet på tiltakene.
Disse medlemmer viser til at PBL-97 har virket
i over 5 år. Systemet med kontrollplaner har trolig mindre
eller ingen betydning for særlig forbedret kvalitet på bygg.
Nå er det grunn til å nevne at det økonomiske
omfanget av skader, feil og mangler på nye bygg i Norge
neppe har hatt noe omfattende omfang historisk sett. Kvaliteten
på norsk byggebransje er gjennomgående høy,
men behovet for god kontroll med det viktige arbeidet bransjen utfører
er allikevel en nødvendig og kvalitetsskjerpende faktor.
Detaljerte kontrollplaner gir imidlertid få eller ingen
nye holdepunkter overfor kommunene eller tiltakshaver for at den
dokumenterte egenkontrollen virkelig blir gjennomført i
praksis og i tråd med planen. Dette er i seg selv dramatisk
for tiltakshaver og svekker dennes trygghet og garanti for god kvalitet
på byggeprosjektet. Kontrollplaner kan godt være
et internt styringsdokument for ansvarlig søker, men utmerker
seg ikke som et godt nok system for den nødvendige kvalitetssikring
i byggeprosjekter. Derfor bør ordningen med ensidig systembasert
tilsyn i byggesaker avvikles og erstattes av en direkte byggkontroll
utført av kommunen eller av det godkjente offentlige eller
private kontrollorgan etter rekvirering av tiltakshaver.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å tilbakeføre
mer myndighet til tiltakshaver slik at denne selv kan stå ansvarlig
for søknad og kontroll på egne private tiltak."
Etter § 98 nr. 3 skal det oppnevnes en ansvarlig samordner,
som skal godkjennes særskilt når ansvarsretten
for utførelsen er oppdelt. Ansvarlig samordner skal være
et bindeledd mellom de ansvarlig utførende, tiltakshaver
og kommunen. Ansvarlig samordner skal også koordinere kontrollerklæringene
og anmode kommunen om ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse.
Ansvarlig samordners oppgaver har i praksis vist seg å ha
et mindre omfang enn opprinnelig forutsatt. Det har dessuten hersket noe
usikkerhet omkring hvilke oppgaver ansvarlig samordner har i forhold
til tiltakshaver. Det samme gjelder hvilke oppgaver ansvarlig samordner
har i forhold til ansvarlig søker og hvordan ansvarsovergangen
skal skje, for eksempel med hensyn til ansvar for kontrollplan,
oversikt over nye ansvarlige, ved behov for omprosjektering o.a.
Departementet foreslår at bestemmelsen om funksjonen
ansvarlig samordner i § 98 oppheves, og at oppgavene
denne har overføres til ansvarlig søker. Ansvarlig
søker vil dermed (alene) få en koordineringsrolle
gjennom hele byggesaksprosessen. Der ansvarlig søker ikke
har kvalifikasjoner til å utføre oppgaven, vil
den kunne overlates til andre underveis i prosessen.
Komiteen støtter departementets
forslag og har ingen merknader utover dette.
Vedtak om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett er i dag
skilt ut til separat behandling fra byggesaken for øvrig.
Dette medfører at kommunens kvalifikasjonsbedømmelse
og godkjenning for ansvarsrett skjer i form av et enkeltvedtak,
som kan gjøres til gjenstand for en isolert klagebehandling
til fylkesmannen. Regelen om dette fremgår av forskrift om
godkjenning av foretak for ansvarsrett (GOF) § 21.
Departementet foreslo i høringsnotatet å endre reglene
slik at lokal godkjenning ikke skal behandles atskilt fra byggesaken,
men at avgjørelsen tas som del av den ordinære
saksbehandlingen og dermed heller ikke skal kunne påklages
særskilt. Begrunnelsen var bl.a. knyttet til gebyrleggingen
og de kommunale rutinene med utskilling av lokal godkjenning som
enkeltvedtak. Regelen ble innført for at tiltakshaver skulle
spare tid, og lokal godkjenning skulle da skje forut for resten
av søknadsbehandlingen. Etter hvert er hovedtyngden av
de ansvarlige blitt sentralt godkjent, slik at det ikke er så stort
behov for ordningen. Samtidig behandler de fleste kommuner godkjenningen
som en del av ansvarsrettstildelingen, uten å skille ut
noe eget enkeltvedtak. Det har heller ikke vært rapportert
om særskilte klager på slike vedtak.
Høringsuttalelsene tyder på at mange kommuner allerede
har den praksis som forslaget tilsier. Noen høringsinstanser
påpeker likevel at det fremdeles er mange foretak som ikke
er sentralt godkjent, og at det vil være behov for at disse
foretakene skal kunne påklage et lokalt avslag uten å måtte
klage på hele byggesaken, bl.a. etter en vurdering om rettslig
klageinteresse.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at man
likevel ikke vil fremme lovforslag for å avskjære
adgangen til særskilt klage ved lokal godkjenning.
Komiteen støtter departementets
avgjørelse om ikke å ville fremme lovforslag om å frata
foretak den retten de i dag har til å klage til fylkesmannen over
eventuelle avslag fra kommunen på søknad om ansvarsrett.
Reglene om tilbaketrekking av sentral godkjenning i § 98 a
foreslås endret, slik at godkjenning som hovedregel skal
trekkes tilbake ved alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser
eller tillatelser gitt i eller i medhold av loven. Endringen tar
sikte på å gjøre det klarere når
godkjenning skal trekkes tilbake og innebærer en innskjerping
i forhold til dagens regler.
Vedtak om tilbaketrekking vil kunne påklages til godkjenningsordningens
egen klagenemnd, som er sammensatt med representanter bl.a. fra
ulike bransjeforeninger innen byggenæringen.
Det er i dagens lovtekst forutsatt at tilbaketrekking også kan
skje på grunnlag av advarsler. Departementet finner grunn
til å videreføre denne mulighet dog med litt endret
ordlyd. Formuleringen er ment å gi godkjenningsordningen
valgfrihet - etter en hensiktsmessighetsvurdering - om det bør
gis advarsel eller ikke ved mindre alvorlige overtredelser.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at ordningen med sentral godkjenning
nå har vært gjennom en etableringsfase. Langt
flere foretak har søkt og fått sentral godkjenning
enn det man antok ved etablering.
Flertallet mener at ordningen med sentral godkjenning
stort sett fungerer etter hensikt. Ordningen har gitt billigere,
raskere og enklere byggesaksbehandling ved at foretak som har sentral
godkjenning normalt skal få ansvarsrett i en byggesak uten ytterligere
vurdering av kommunen. Flertallet mener at ordningen
særlig har vært en forenkling for foretak som
påtar seg oppdrag i flere kommuner, ved at den bidrar til
likebehandling mellom foretak i alle kommuner og dermed stimulerer
til økt konkurranse mellom foretak.
Flertallet er enig med Regjeringen i at det må bli
lettere å miste den sentrale godkjenningen dersom foretaket
ikke oppfyller kvalitetskravene godkjenningen krever.
Flertallet mener at bygningslovutvalget bør foreta
en gjennomgang av ordningen med sentral godkjenning i forbindelse
med sin totalgjennomgang av bygningsdelen av plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at ordningen med sentral godkjenning neppe har
medført noen vesentlig økt kvalitetsforbedring
av byggeforetakene når det gjelder kompetanse eller faglig
dyktighet og kvalitet. Ordningen representerer både et
unødvendig statlig byråkrati og et unødvendig
dokumentasjonsansvar for foretakene.
Disse medlemmer mener ordningen ikke i hensiktsmessig
grad har klart å være garantist for økt seriøsitet
og faglig dyktighet innen byggebransjen. Dessuten synes kontrollen
med hvem som har fått tildelt sentral godkjennelse ikke å ha
fungert tilfredsstillende.
Disse medlemmer foreslår derfor å nedlegge
ordningen med sentral godkjenning og overføre ansvaret
for godkjenning av ansvar til de lokale byggemyndigheter. Dette
vil neppe medføre nevneverdig økt saksbehandlingsbyrde
i kommunene, da kommunene også i dag må kreve
opplysninger som kan dokumentere foretaks kvalifikasjoner uavhengig
av om foretaket søker lokal godkjenning eller om foretaket
innehar sentral godkjenning.
Disse medlemmer mener dette vil være
en forenkling i forhold til redusert byråkrati og skjemavelde
som samtidig ikke får noen store negative konsekvenser
for den kommunale saksbehandling eller virker forringende på kvaliteten
på byggetiltak.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å avvikle
det sentrale registeret for godkjenning av ansvarlige foretak og
i stedet tilrettelegge for at bransjen selv i egen regi kan opprette
et sentralt bransjeregister der foretakene på frivillig
grunnlag er oppført med sine dokumenterbare kvalifikasjoner."
Bestemmelsene om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett
(dvs. kommunal godkjenning i motsetning til sentral godkjenning)
er i dag spredd på fire forskjellige bestemmelser i loven; § 93b, § 97, § 98y og § 98a.
Bestemmelsene om tilbaketrekking av lokal godkjenning er dessuten
uklare pga. ulike formuleringer etter hvilke funksjoner godkjenningen
gjelder. Departementet foreslår at reglene om lokal godkjenning
så langt mulig samles ett sted, hovedsakelig i § 93b
nr. 3, og at det foretas lovtekniske forenklinger og klargjøringer.
Komiteen støtter departementets
forslag og har ingen ytterligere merknader.
Reglene om plassering av tiltak, herunder høydefastsetting
i marken og prosjekteringen av slik plassering, foreslås
lagt inn under det ordinære ansvarssystemet i kapittel
XVI. Problemet med dagens regelverk er at det ikke er knyttet ansvar
til slike oppgaver etter plan- og bygningsloven. Kommunen kan i
dag velge om den vil gjøre oppgaven selv, overlate den
til andre, men kontrollere den selv, eller overlate både
oppgaven og kontrollen til andre. Når kommunen selv utfører
oppgavene, gjør den det i form av myndighetsutøvelse.
Etter de foreslåtte reglene skal oppgavene i sin helhet
overlates til ansvarlige foretak. Kommunen kan fortsatt utføre
oppgaven dersom tiltakshaver ønsker det, men den må da
gjøre det under samme ansvar som foretakene, dvs. med ansvarsrett.
De generelle kravene til faglige kvalifikasjoner vil dermed også gjelde
for kommunen. Endringen i ansvarssystemet for plassering av tiltak
vil kreve en tydeligere sondring mellom myndighetsbaserte oppgaver
og tjenesteproduksjon. I store trekk vil myndighetsfunksjonen være
knyttet til kontorbaserte oppgaver, mens tjenesteproduksjonen vil
omfatte oppmålingstekniske oppgaver i marken. En del av
de kontormessige oppgaver som kommunen i dag utfører, kan
betegnes som prosjektering av plassering og derfor overlates til
ansvarlige foretak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener kommunene også i fremtiden
skal kunne bestemme hvem som skal utføre plassering av
tiltak, herunder høydefastsettelse i marken og prosjektering
av slike tiltak. Disse medlemmer er enig med flere
av høringsinstansene i at det er flytende overganger mellom
de tilfeller dette er myndighetsutøvelse og tjenesteyting. Disse
medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at kommunene
må underlegges ansvarsrett etter loven når de
utfører høydefastsettelse i marken og plassering
av slike tiltak som ren tjenesteyting.
Disse medlemmer er imidlertid ikke enig med Regjeringen
i at dette dermed må organiseres i to etater. En myndighetsutøvende
og en tjenesteytende etat vil splitte opp kommunens kompetanse og skape
mer byråkrati, ikke mindre. For at kommunen skal kunne
ivareta sin kontrollfunksjon og planleggingsfunksjon, er det avgjørende å beholde
denne kompetansen.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at andre
som utøver plassering av tiltak må ha rapporteringsplikt
til kommunen.