5.1 Sammendrag

Lovforslaget tar sikte på å legge forvaltningen av den sektorspesifikke regulering nærmere opp mot tradisjonelle konkurranserettslige prinsipper, gjennom anvendelse av konkurranserettslige metoder for identifisering av tilbydere med sterk markedsstilling. Slik tilnærming til generell konkurranserett kombinert med etablering av bærekraftig konkurranse i markedet for elektronisk kommunikasjon antas å føre til at den sektorspesifikke konkurranseregulering for elektronisk kommunikasjon gradvis vil kunne reduseres.

Tilbydere som har sterk markedsstilling

I dagens regelverk er enkelte større tilbydere pålagt særskilte forpliktelser. Disse omtales som aktører med sterk markedsstilling. Denne ordningen videreføres i den nye loven. Det foreslås imidlertid at innholdet i begrepet sterk markedsstilling endres, slik at terskelen for å bli utpekt som tilbyder med sterk markedsstilling blir hevet. Terskelverdien for sterk markedsstilling er i nåværende regelverk satt til 25 pst. markedsandel i det relevante marked.

Videre foreslås det at forståelsen av hva sterk markedsstilling er skal legges nært opp til konkurranserettens begrep "dominerende stilling", som er den terskelen som benyttes for å avgjøre om man i medhold av konkurranseloven kan gripe inn og forby adferd som begrenser konkurransen i et marked. I praksis vil dette bety at det skal anvendes konkurranserettslige metoder for å identifisere tilbydere med sterk markedsstilling.

I lovforslaget heter det at en tilbyder vil ha sterk markedsstilling når den alene eller sammen med andre har økonomisk styrke i et relevant marked som gjør at den i betydelig grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbrukere. Sterk markedsstilling i ett marked kan føre til at en tilbyder har sterk markedsstilling også i et tilgrensende marked.

Selv om man i forståelsen av hvilke aktører som har sterk markedsstilling legger opp til en tilnærming mellom den sektorspesifikke reguleringen for elektronisk kommunikasjon og den alminnelige konkurranseretten, vil det fortsatt være vesentlige forskjeller mellom disse regelverkene. Dette gjelder spesielt tre forhold:

• Den sektorspesifikke reguleringen bygger ikke på at det skal være påvist misbruk av sterk markedsstilling før særlige regulatoriske plikter pålegges. Det vil si at tilbydere kan pålegges forpliktelser etter "føre var"-prinsippet (også kalt ex ante-regulering). I konkurranselovgivningen derimot er det kun påvist misbruk av dominerende markedsstilling som utløser eventuelle regulatoriske inngrep, dvs. at inngrepet skjer i etterkant av misbruket (dette kalles ex post-regulering). Det viktige iht. den sektorspesifikke reguleringen er at tilbyder gjennom sin sterke markedsstilling har mulighet til å misbruke sin posisjon.

• Den sektorspesifikke regulering er rettet mot markeder som er forhåndsdefinert. Konkurranseretten forhåndsdefinerer ikke markeder, men tar utgangspunkt i den enkelte sak, og avgrenser produkt- og tjenestemarkeder ut fra de konkrete forholdene i saken. Dette kan føre til at produkt- og tjenestemarkedene som legges til grunn i den sektorspesifikke reguleringen blir annerledes enn produkt- og tjenestemarkedene som blir lagt til grunn i henhold til konkurranseretten.

• Mens konkurranselovgivningens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse, skal sektorlovgivningen på området for elektronisk kommunikasjon i tillegg også ivareta andre samfunnsmessige formål som f.eks. å bidra til at viktige elektroniske kommunikasjonstjenester er tilgjengelig for brukere over hele landet.

Utpekning av aktører med sterk markedsstilling skal skje etter bestemte prosedyrer. EU-kommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan skal utstede anbefalinger om hva som er de relevante produkt- og tjenestemarkeder for vurdering. Dernest skal de nasjonale tilsynsmyndighetene gjøre markedsanalyser i de definerte markedene. Analysene skal følge retningslinjer som er utstedt fra Kommisjonen og vedtatt av EFTAs overvåkningsorgan. Markedsanalysene skal så danne grunnlag for en konkret vurdering av om en eller flere aktører har sterk markedsstilling i dette markedet, og hvilke forpliktelse de i så fall skal pålegges. Nasjonale avvik fra de nevnte anbefalingene og retningslinjene må godkjennes særskilt av EFTAs overvåkningsorgan, jf. pkt. 11.1, beskrivelsene av konsultasjonsprosedyren i EU/EØS-området.

Plikter for tilbydere med sterk markedsstilling

Lovforslaget legger opp til at tilbyder med sterk markedsstilling kan pålegges forpliktelser som skal legge forholdene til rette for at nye aktører kan konkurrere med de etablerte. Det legges ikke opp til at det automatisk skal følge forpliktelser med å ha sterk markedsstilling. Lovforslaget legger opp til at den nasjonale tilsynsmyndigheten skal kunne skreddersy hensiktsmessige vedtak basert på grundige vurderinger av behovet i det enkelte tilfellet. Hvilke forpliktelser som pålegges vil derfor variere fra sak til sak. Lovforslaget gir hjemmel for en rekke virkemidler som kan anvendes av tilsynsmyndigheten, herunder pålegg om tilgang, samtrafikk, ikke-diskriminerende vilkår, offentliggjøring av leveringsvilkår og pris- og regnskapsregulering.

Departementet bemerker at forholdet mellom Konkurransetilsynet og Post- og teletilsynet vil bygge på et allerede eksisterende samarbeid som er formalisert gjennom flere avtaler mellom tilsynene. Forholdet mellom Post- og teletilsynet og Konkurransetilsynet vil bli klargjort i en ny avtale mellom tilsynene. I tillegg inneholder loven en egen bestemmelse om utlevering av taushetsbelagt informasjon mellom tilsynene. Det legges opp til at reguleringen på dette området skal være fleksibel.

5.2 Komiteens merknader

Tilbydere med sterk markedsstilling

Komiteen viser til at i dagens regelverk er enkelte større tilbydere pålagt særskilte forpliktelser og at disse omtales som aktører med sterk markedsstilling. Komiteen viser til at denne ordningen videreføres i den nye loven. Komiteen viser til at det foreslås endringer i hva som legges i begrepet sterk markedsstilling og at forståelsen av begrepet legges nær konkurranserettens begrep om dominerende stilling.

Komiteen viser til at lovforslaget definerer en aktør med sterk markedsstilling når den alene eller sammen med andre, har økonomisk styrke i et relevant marked som gjør at den i betydelig grad kan opptre uavhengig av konkurrenter, kunder og forbruker.

Komiteen vil spesielt peke på at det vil være nødvendig at som følge av konvergens må begrepet sterk markedsstilling også brukes i forhold til mindre geografiske områder.

Komiteen viser til at selv om man i forståelsen av hvilke aktører som har sterk markedsstilling, legger opp til en tilnærming til alminnelig konkurranserett, vil det fortsatt være forskjeller mellom sektorspesifikk regulering og den alminnelige konkurranseretten, herunder:

• Den sektorspesifikke reguleringen bygger ikke på at det skal være påvist misbruk av sterk markedsstilling før særlige plikter pålegges.

• Den sektorspesifikke reguleringen er rettet mot markeder som er forhåndsdefinert.

• Mens konkurranselovgivningens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse, skal sektorlovgivingen på dette området i tillegg sørge for å ivareta samfunnsmessige formål som f.eks. å bidra til at viktige kommunikasjonstjenester er tilgjengelige for alle brukere i landet.

Plikter for tilbydere med sterk markedsstilling

Komiteen mener at utpeking av tilbyder med sterk markedsstilling skal skje i samsvar med prosedyrene i loven og være forutsigbare. Deretter må regulatoriske myndigheter ha fleksibilitet til å velge de virkemidlene som bidrar til at de telepolitiske målsettingene nås.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det i lovforslaget legges opp til at tilbydere med sterk markedsstilling kan pålegges forpliktelser som skal legge forholdene til rette for at nye aktører kan konkurrere med de etablerte, men at de nye aktørene ikke skal pålegges tilsvarende plikter som de med sterk markedsstilling.

Komiteen sin medlem frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sine merknader i Innst. S. nr. 192 (2002-2203) der partiet gjekk mot å opne for pålegg om tilgang til andre aktørar sine nett. Denne medlemen meiner at tilgang til nett framleis bør baserast på avtaler mellom partane, der partane blir samde om vilkåra for nettilgang utan at staten innfører pålegg. Det vil vere den beste løysinga for å oppretthalde investeringsmotiva til aktørane og sikre god dekningsgrad på tenestene.

Tidspunkt for retting ved klage

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, vil be departementet vurdere om det er hensiktsmessig å gi regulatorisk myndighet en hjemmel til fastsette tidspunkt for retting til et annet enn vedtakstidspunkt og eventuelt fremme forslag om slik hjemmel.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, FremskrittspartietogKristelig Folkeparti, har merket seg at når tidspunktet for retting ved klage blir satt til vedtakstidspunktet, kan det hevdes at netteiere har incitament til å beregne seg for høye priser. Skal tilbydere få tilbake det de har betalt for mye før vedtakstidspunkt, må de i dag gå til domstolene. Hvis regulatorisk myndighet har hjemmel til å sette et annet tidspunkt for retting enn vedtakstidspunkt, kan det hevdes at netteiere få incitament til å sette "riktigere" priser og markedet blir mer selvregulerende.